Resirkulerte bønder

Noe har slått feil

2011-02-28T22:12:00.002+01:00

Det står å lese om nok en trussel om familiesplittelse i media i dag. Far har vært syk, og har derfor ikke tjent penger nok i 2008 og 2009 til at kona og datteren på ett år får lov til å bli i Norge (Ja, kona er fra Filippinene). Selv om diabetesen er stabilisert og inntekten sikret gjennom fast arbeid, er det ikke godt nok for UDI - barn eller ikke barn - her finnes en formalitet som gir oss mulighet til å kaste mor og barn ut av Norge.
Jeg blir forholdsvis kraftig provosert av Norske myndigheters rigide regelrytteri. Og jeg forstår, at jeg med min manglende utdannelse, går de høye herrer en høy gang med mitt sunne bondevett. Stakkars lærde idioter i UDI - det er tydeligvis ikke skole og papirer som gir evne til selvstendig tenkning.

Gjermund

Gelius

2010-11-24T21:40:00.002+01:00

Så har Vålerenga presten kasta inn håndklet sitt. Og meningene er selvfølgelig delte - var det slik det burde gå eller ikke?

Jeg forsøker i det lengste å prøve å forstå andre som måtte mene noe annet enn meg, og i denne saken - som jo ikke er ny i media - mener jeg det ligger mer til grunn enn bare en prests gjøren og laden i ulike sammenhenger. Det er jo ikke først og fremst at Gelius mener noe annet enn Kvarme som er utfordringen vil jeg tro.
Jeg tror det for Gelius' del handler om at han ikke står for det kirken står for. Og det er mange med ham.

Det er alt for mange som ikke har skjønt at hvis kirken skal være kirke, og ikke en gammel, statsfinansiert teaterinstitusjon må man legge til grunn for kirken det som er kirkens grunnvold - nemlig Guds ord.

Jeg har kommet frem til at jeg vil fortsette å bestrebe meg å vise forståelse og respekt for mine meningsmotstandere, men det er fristende av og til å bare fastslå det mest åpenbare:

Gelius - din ... Men nei, det blir for lettvint. Godt han har gått sin vei nå da, og heller vil "kjempe kampen" sin fra en annen posisjon. Skal bli interressant å se hvor mange journalister som trekker og drar i denne møkka, for å få høre hva surrehuet har å si. Han får jo snakke alene, for arbeidsgiveren hans har taushetsplikt.

Noen burde begynne å tenke.

Gjermund

Komplisert tankerekke

2010-09-20T21:06:00.002+02:00

Påstand: Alt man ikke vet, må man tro. I det minste noe om - Alt man ikke vet, må man tro noe om, altså.

Jeg har med årene lært at det er skremmende lite jeg vet. Det meste tror jeg bare. Når Platon stilte spørsmål om hvor virkelig virkeligheten er, trakk han det så langt at man ikke vet noe - man kan ikke annet enn å tro. Og er man bevisst at man tror noe, må man også være bevisst tvilen - ellers hadde man enten trodd man visste, eller vært fanatiker. Ja, Descartes var faktisk så ren i sin tvil at han stilte seg tvilene til sin egen eksistens - noe som plaget ham såpass at han fant trøst i det fortvilede tynne argumentet: "Cogito ergo sum" (Jeg tenker, derfor er jeg).

Uansett hva man tror, er det lurt å være seg bevisst hvorfor man tror som man gjør. Av erfaring vil jeg fraråde enhver å tro noe fordi "de andre gjør det". Det har alltid vært en søvndyssende og voldsavlende begrunnelse for tro.

Nei, man bør fundere sin tro på noe annet. Min er fundert på den kristne bibel. Og her er deler (i kortversjon) av hvorfor:

Jeg ser naturen rundt meg. Jeg er av naturvitenskapen fortalt noe om deler av den, og det jeg er blitt fortalt overgår mine villeste fantasier av hva det er mulig å skape.
For et vidunderlig puslespill!
For et vidunderlig samspill!
For en fantastisk kraft!
For en besnærende skjønnhet!
For en betagende skjørhet!
Også så synkront!

Alt ser ut til å stå i avhengighetsforhold til noe annet, og alt drives av sola. Og når jeg ser en modell av vårt solsystem, som visstnok bare er ett i en galakse med millioner av dem, som igjen bare er en gallakse av millioner andre... Hvor liten ble ikke min jord? Hvorfor så spesiell?

For meg er det selvsagt at noe må stå bak. Og det virker opplagt for meg at dette noe, som har skapt slik en fantastisk virkelighet, et så intelligent samspill som det vi ser på jorden, må ha en mening med å skape.
Og siden Han skapte med mening, og skapte noen vesener anderledes enn de andre - så de kunne forstå - må det være en mening med det også. Jeg tror Han ønsker kontakt.

Og når Han er så intelligent, og søker kontakt, og har skapt oss som Han tydeligvis vil ha kontakt med, virker det opplagt at Han også har sørget for å ta kontakt - og da er vi ved bibelen igjen.

Så - hvorfor akkurat bibelen? Hvorfor ikke Veda-skriftene eller Koranen? Eller noe annet hellig? Jo, jeg tror det er bibelen fordi: Det er den eneste hellige boken som forteller om en nådig Gud. Og uten en nådig Gud kunne jeg ikke forvente meg annet enn straff. For hvordan kan en allmektig Gud som har skapt alt godt og rent, sant og ekte, forholde seg til meg, en blant mennesker ikke så verst type men like fullt en synder, uten ved å se til meg i nåde?

Og hvis Han er allmektig, da betyr det at alt det skapte er av Ham. Og Han er større enn alt. Så hans nåde er større enn noen nåde jeg kan tenke meg til - graderer Han den da tro? Nei - det kan Han ikke om Han er allmektig, da ville Han jo vært noe mer eller mindre.

Henger du med? Nei vel. Det er ikke lett å få plass til så store tanker i et lite menneskehode. Men tenk på denne i stedet da:

Om Gud er Allmektig, vil Han da godta at Hans Ord forvrenges eller blandes med løgn? Enten så må Bibelen være Hans Ord, eller så er den det ikke. En blanding vil ikke være mulig. Enten sant, eller usant. Og hva skal du med kristendommen om Bibelen ikke er sann? Hva har du da å fundere din kristne tro på?

Dumme kirkeledere!

Gjermund

Til fjells

2010-09-16T19:02:00.004+02:00

De siste ukene har jeg tenkt igjen. Det pleier jeg å gjøre med ujavne mellomrom. Men denne gangen har jeg tenkt på dette med å være fornøyd. Det har jeg gjort veldig lenge, men de siste ukene har jeg tenkt på dette emnet på en ny måte.

Jeg har nemlig vært sinnsykt sliten. Jeg elsker arbeidet mitt, og trives veldig godt. Men etter sommer'n har det rett og slett vært litt for mye av den. Jeg begynner ganske tidlig, og har ikke klart å komme meg hjem igjen i såpass god tid at jeg har fått hvilt ut etter hver dag. Og følelsen av å ikke lykkes når oppgavene henger over meg har vært påfallende lett å kjenne på.

Så var det en søndag jeg gikk en tur i fjellet, og da løsnet noe av det vanskelige. Det må nok være derfor Gud har skapt fjellene tror jeg - det er jo dit vi skal løfte øynene for å finne hjelp, er det ikke slik? Der oppe blåser ofte tunge og triste tanker bort og blir hva de egentlig er; Små og uproblematiske forhold som min store Gud har gitt sitt løfte på å ta seg av, om jeg bare søker Hans rike først.

Så jeg gikk ned fra fjellet med fornyet glede. Er fortsatt sliten, og gleder meg til enda flere årsplaner er i boks, men med gleden og takknemligheten på plass igjen er det så mye triveligere å leve! Og det vonde stresset holder seg unna på en annen måte enn før.

Gjermund

Jeg er flau!

2010-09-12T21:14:00.003+02:00

Jeg er forferdelig flau over hvordan norske myndigheter behandler innvandrere! Jeg skammer meg over hvordan den norske staten - som jeg egentlig føler takknemlighet over å være en del av - driver paragrafrytteri overfor mennesker med det uheldige utgangspunkt at de ikke er født i Norge. Når jeg hører og leser om hvordan UD setter rekord i å sende ut flest mulig av folk de mener ikke har noe i Norge å gjøre, blir jeg direkte kvalm. For en arroganse! Hvor historieløst og hovmodig man handler!

Hvem husker at Norge er bygget av nederlandske og tyske forretningsfolk? Hvem husker at vår velstand har vært muliggjort alene av penger fra andre land, og hvordan kan en så liten detalj som at vi tilfeldigvis sitter på noen av verdens største oljereserver gjøre oss så mye bedre enn alle andre? Og hvordan kan vi tillate oss å være så selvgode at vi klorer oss fast til et oljefond av dimensjoner, mens resten av verden sulter? Jeg er flau!
Les denne saken, så forstår dere litt av hva jeg mener.

Gjermund

Bytting

2010-08-30T22:06:00.002+02:00

Jeg tror det er på tide å ta noen valg. Skal jeg blogge, eller bli fjesbokbruker? Synes ikke jeg har så mye å skrive om lenger, annet enn at livet har nå gått videre som de kaller det, og jeg henger fortsatt med. Sånn er det vel med de andre også, og snart er det jul igjen.

Men - jeg har en ide. Det har seg nemlig slik at jeg har en parafinovn (eller - egentlig bruker'n vel fyringsolje) for mye, og en vedovn for lite. Det er jo en kjedelig situasjon. Jeg har lagt merke til at mange kaster ting de har for mye av, og kjøper seg noe annet. Nå har jeg kommet frem til at det burde være en bedre løsning å bytte til seg en vedovn - helst mot parafinovnen, men dersom det ikke går, kan jeg jo bytte mot frimerkesamlinga eller kapsaga mi i stedet. For parafinovnen kan jeg jo alltids bytte mot en gressklipper eller en motorsag ved en senere anledning.

Så hva sier dere folkens? Er bytting mulig? Et verdig alternativ til Finn.no som i bunn og grunn egentlig er kjøp av nye ting det også? (Gammelt for deg, nytt for meg...) For en økonomi som ligger i samme gata (om enn noe smalere) som de mange anstrengte kommuneøkonomiene rundt omkring, ville det vært supert.

Og oljeovnen min (som er en søt liten sak) leveres med alt jeg har av kobberrør, 700 liters tank med doble sider (for sikkerhets skyld) og løftepumpe - alt er av nyere dato (kanskje 3-4 år?) og helt i orden!

Kanskje er fjesboka et bedre alternativ for en slik bytteside? I tilfelle må jeg bite i det sure eplet, for den siden mente jeg å ha forlatt for godt...

Gjermund

Slutt på blogging?

2010-08-18T22:42:00.002+02:00

Vi har vel mer eller mindre, eller helst mer, gitt opp denne blogginga, vi. Tiden strekker ikke til, og det er liksom ikke noe behov for å blogge når vi bor her i Norge... Men for tilfeldig forbipasserende ville jeg bare si at vi har det bra. Vi er ferdige med budeiejobben på setra for i sommer og har startet opp på skole og barnehage igjen. Gjermund fortsetter som lærer på Oppdal Kristne Grunnskole, og jeg har faktisk startet å jobbe der jeg også en dag i uka.

Sommeren har kommet til Trøndelag nå i august, og med bærplukking og godvær er alt bare fryd og gammen!

Kjersti

70 år

2010-04-08T22:52:00.004+02:00

Den 9. april 2010 er det 70 år siden tyske styrker angrep og startet okkupasjonen av Norge. Men det er ikke 70 år siden den 2. verdenskrig begynte. Den begynte mye tidligere. Det er vel egentlig ganske vanskelig å peke på når grunnlaget ble lagt, men det er sikkert at utfallet av 1. verdenskrig var en del av grunnen til at det var mulig for Hitler å drive det så langt som han gjorde.

Men, den 9. april er altså den norske markeringsdagen - den dagen vårt land ble en del av krigen. Det var den dagen mange nordmenn forstod at trygghet og frihet ikke er selvfølgelig. Og det var fra den dagen store deler av det norske folket forstod at mat på bordet, eller i det minste nok mat eller god mat på bordet, ikke er en selvfølge. Og de forstod det plustelig fordi Norge hadde "sovet i timen". Vi var jo "nøytrale" her til lands, uten fiender og bare fredsommelige. Hvorfor skulle noen angripe oss? Det var vel ikke vår skyld at vi hadde havner i fleng og malmtransport i Narvik?

Heldigvis er vi ikke i samme situasjon i dag. Altså, vi er jo nøytrale i dag også forsåvidt. Og det kan jo hende at noen har lyst på oljen, fisken og pengene våre, men vi har jo ingen fiender. Bare venner - vi er jo så fredsommelige. Så hvorfor produsere maten vår selv? Vi kan jo kjøpe den billigere fra Afrika i stedet, der produserer de den jo så billig! Ikke spiser de så mye som oss heller har jeg hørt, så de har sikkert overskudd av mat, nok til å eksportere til oss. Så får de jo litt inntekt også stakkars.

Det er 70 år siden vi gikk på trynet. Hva lærte vi?

Gjermund

Nytt fag - ny drøm

2010-03-14T22:40:00.003+01:00

Jeg tenkte jeg skulle reklamere litt i dag jeg. Har en stor lidenskap som noen av dere vet - nemlig bøker, og er nå i gang med å lage et register til bøkene mine. Men, jeg leser jo en og annen av dem i blant også.

Siden jeg kom hjem fra Kristiansand har jeg lest "Hobbiten - eller fram og tilbake igjen" av J.R.R. Tolkien, "forløperen" til "Ringenes Herre" (selv om den er skrevet etter sistnevnte). En meget bra bok, for de som liker eventyr. Jeg liker alt, så lenge historien er godt fortalt - og Tolkien er en kløpper til å fortelle historier.

En annen kar som heller ikke er dårlig til å fortelle, er Khalid Hosseini. Han har skrevet i hvertfall 2 bøker, "Drageløperen" og "Tusen strålende soler". Begge er fantastisk godt skrevet, og i tillegg til at språket er godt, er historiene spektakulære. Helt siden jeg fikk "Drageløperen" til 30-årsdagen min, har jeg hatt lyst på "Tusen strålende soler", men ikke tatt meg råd til å kjøpe den (det er nesten like viktig å eie en bok, som å lese den). Under Mammut-salget nå klarte jeg ikke å motstå fristelsen - så jeg kjøpte boka på Gardermoen. Og jeg var nesten ferdig med den da jeg gikk av på Oppdal 5 timer seinere. Språket "glir" liksom av seg selv, og boka er veldig lettlest. Så utrolig verdt pengene!

Under Mammut-salget fant jeg en annen bok jeg heller ikke klarte å gå forbi - nemlig "Storeulvsyndromet" av Terje Hylland Eriksen. Tenk - en antropolog som skriver bra! Jeg driver jo og studerer litt forsiktig i det samme faget, men å lese Eriksens betraktninger av verden rundt oss er rett og slett morsomt.

Så fant jeg en gammel bok om Lars Skrefsrud i hylla mi her. Driver og underviser i norsk kirke- og misjonshistorie (i all enkelhet) i ungdomsskolen for tiden, og da ble det altså slik at jeg fant frem Lars Bakke Asbjørnsens "Livets eventyr" fra 1961. Som tross en del "ulovlig" ordbruk (som negerarbeid osv) er en meget fengende bok. Selv om jeg er sikker på at Lars Skrefsrud ikke følte livet sitt like spennende som det var å lese om det. Å få plass til 70 år på drøye 200 sider vil jo ikke gi et riktig bilde av hvordan det egentlig var. Forfatteren må jo være selektiv mener jeg, når så mye skal formidles på så liten plass.

Så var det Edvard Hoems foreldre da. Hoem er en "framifrå" forfatter, som virkelig har levert en sterk historie i boka "Mors og fars historie". Boka har vært presentert gjennom avisa Vårt land, så jeg gjetter på at mange av dere har lest den allerede. Hvis ikke er det bare å løpe å kjøpe.

Så, til sist, må jeg vel også nevne Olav Dallands "Metode og oppgaveskriving for studenter". En nyttig bok for tiden (inngår i pensum), men neppe den første jeg hadde grepet til i et forsøk på å finne noe å lese på om jeg skulle sette meg ned å kose meg en frikveld...
Boka er god på sitt vis, og lettlest til å være så ... faglig, må man vel kunne si...

Om jeg har lest flere bøker? Hmm... Det kan jo hende. La meg si det slik: En mann som skjøtter sitt arbeid samvittighetsfullt har ikke tid til å lese like mye som lysten driver til. Men om noen er på jakt etter noe lett tilgjengelig kunnskap om Islam, så kan jeg anbefale "Islam bak sløret" av brødrene Caner...

Så, en liten opplevelse som svarer til overskriften på innlegget: Fredag siste time måtte jeg være vikar - i spansk! Meget spennende. Jeg snakker som kjent ikke et ord spansk, og skriver enda færre, men vi klarte oss da godt skulle jeg mene. Ungdommene repeterte i fellesskap mye av det de hadde arbeidet med, og jeg fikk være tilhører og stille alle de dumme spørsmålene. Det tror jeg de syntes var moro. Men spansk virket å være så lett (compared to Mongolian) at jeg nesten fikk lyst til å lære meg det! Man ve jo aldri! Jeg pleier å si det slik jeg, at "Jeg har så lite penger at jeg arbeider mest mulig for å få minst mulig fritid å bruke pengene på, slik varer de lenger og jeg trenger mindre av dem..."
Kanskje jeg heller skulle ta lærdom av den tidligere omtalte Eriksens tanker om storeulvsyndromet (som i korthet går ut på at man egentlig ikke ønsker å få tilfredsstilt drømmene sine) og bare være fornøyd med mine tusen drømmer - uten å bry meg med å oppnå det jeg drømmer om? Så - på samme hylle som drømmen om et stort bibliotek, ferdig utdannelse og gjeldfritt hus oppbevares, kan jeg nå plassere drømmen om nok et fremmedspråk.

Jeg har bestandig vært en drømmer og eventyrbrus - skal se det kommer noe godt ut av det en gang også! Jeg kan umulig være skapt slik bare for "å døde" det - håper jeg!

Gjermund

Sensur

2010-03-13T10:12:00.002+01:00

Fredag 19. februar avla jeg eksamen ved Gimlekollen mediehøgskole i Kristiansand. Jeg var veldig spent på forhånd, som er blitt mer og mer vanlig hver gang jeg skal ha en eksamen, og denne gangen var jeg sikker på at jeg ikke var godt nok forberedt.

Sensor var visst ikke enig, for jeg fikk B. Takk til alle som har bedt for meg.

Gjermund

Hverdager

2010-03-11T10:24:00.003+01:00

Nå syntes jeg overskriften "Idrettsgalskap" hadde stått lenge nok, så jeg må bare legge ut noe nytt, selv om jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive.... Vi har det bra. Synes vi har hatt en flott vinter, selv om det har vært litt kaldt. Barna har gått mye på ski i det siste, og på søndag gikk de skirenn og fikk ei skje som premie. Tenker å legge ut bilde av det etter hvert (når vi besøker en pc som kan ta imot bilder...). Nå er det mildvær og snøsmelting, men håper at vi har vinter litt til. Jeg holder på å lese på ex-phil for tiden, men jeg kan ikke si det fenger helt. Ellers er dagene helt vanlige hverdager for oss alle, men det er hverdagene som er mest avslappende, synes jeg, så det er helt greitt. For min del består hverdagene i oppfølging av barna, husarbeid, lesing, litt avslapping, av og til fjøs, orgelspilling eller andre ting utenom hjemmet. På kveldene er jeg ofte med på møter og arrangement i bygda; denne uka har det vært bygdekvinnlagsmøte, kvinneforening (Normisjon), og i kveld må jeg stille som vara for FAU (hvis jeg rekker det etter fjøset...) Gjermund var på noe konfirmantgreier i går kveld og skal nok på ungdomsforening i morgen kveld, så denne uka ble kveldene litt opptatt, men det går greitt så lenge det ikke er for travelt på dagtid. Til vanlig er det jo ikke så mye. Jo, vi synes vi har et godt liv.

Kjersti

Idrettsgalskap

2010-03-01T20:53:00.002+01:00

Dette innlegget skrives av mannen i huset og ham alene - vet ikke om kona i huset ønsker å stå for det som skrives.

Jeg har lagt merke til hva idretten og da spesielt OL gjør med mange av oss. Man benker seg foran en skjerm og nistirrer på mennesker som piner seg selv gjennom fartsfyllte smerteøvelser og griner nesten av spenning over medaljer man hverken kan spise eller bruke.

Og man krangler. Eller jukser. Eller misliker, ønsker uhell for osv. Sånn som Svan og svenskene.

Han der Gunde Svan er det vel ikke så mange som liker lenger vil jeg tro. Og kanskje har han oppfattet hvor teit det er å sitte der hjemme i Sverige og slenge dritt om småfrekke trøndere på OL-safari i Canadas skoger. Det er vel derfor han ikke gidder mer kanskje.

Jeg er enig i at "våre" utøvere med Nortug i spissen har sleiva vel mye med leppa - og det måtte de betale for da det gikk som verst i Vancouver. Men de svenske med sine innslag på "idrottsgalla'n" og ellers, de har tatt det hele så langt ut at de har meget å skjemmes over som nasjon. Beklager å måtte si det, men barnsligheter og dumskap har det med å falle tilbake på den som leverte det, om man er norsk eller svensk. Og det som har vært levert gjennom svenk media den siste tiden har vel egentlig ikke kastet spesielt mye glans over den tidligere så stolte idrettsnasjonen.

Ellers synes jeg det blir for dumt å krangle og kaste skit på den måten vi har vært vitne til denne vinteren. Idrett skal være moro, og "fair" som det sies, og man bør ikke ødelegge for hverandre ved å skape hatfølelser så man ikke er i stand til å glede seg på hverandres vegne når det går dårlig for en selv og bra for de andre. Så skam til de som bør skamme seg!

Men vi vant 5 mila da - og svenskene fikk "bare" bronse. Og det var ikke Hellner som tok det en gang...

Gjermund

Eksaminert

2010-02-28T10:03:00.002+01:00

Da var eksamen unnagjort. Merkelig opplevelse i grunnen. Jeg kan huske at jeg har dealet med en del eksamener uten å være spesielt godt forberedt, uten å føle spesielt stort behov for å være det og uten at det på noen måte har plaget meg i spesiell grad.
De siste årene, etter at jeg begynte å studere på fritida, har jeg - altså i motsetning til tidligere - brukt tid på å lese/forberede meg, og likevel har jeg bare blitt reddere og reddere foran disse eksamenene. Og denne var likens.
Jeg var sikker på jeg ikke skulle vite noe om det vi skulle svare på, men opplevde at spørsmålene var såpass åpne at her var det rom for ulike tolkninger! Og en og annen sammenligning og sammenheng syntes jeg også å se.
Om det gikk bra? Nei, det føles ikke sånn. Jeg fikk brukt noe av det jeg har lest, men om det oppleves velfundert og overbevisende, eller bare tilfeldig og panisk av den som skal vurdere det kan jeg ikke si noe om. Så det blir spennende å se resultatet - men de venter jeg på uten de kvalmefornemmelsene jeg hadde før eksamen.

Jeg reiste til Kristiansand på torsdag - rett etter jobb, så da jeg kom hjem denne fredagen hadde jeg vært hjemmefra nesten 9 døgn. Det er lenge det! Jeg har visst blitt vandt til en noe mer aktiv hverdag enn de jeg klarte å produsere i den nedsnødde sørlandsbyen. Heldigvis forbarmet et vennepar seg over meg og lot meg få bo der, og det var bedre enn ensomheten i misjonshuset. Selv om misjonshuset var helt greit det også - bare kjedelig som sagt.

Kjersti reiste på kvinnehelg 5 timer før jeg kom hjem, så i går var jeg alene med ungene. Det går an det, etter så lang tid borte! Da er det lov å legge mest vekt på trivsel og minst vekt på oppdragelse, sant? Og akkurat nå er det en fireåring som ikke har fått nok nærhet på en stund, så det har jeg tenkt å gjøre noe med. Ha en god dag!

Gjermund

X - amen

2010-02-17T06:34:00.002+01:00

Beklager fraværelse. Skal snart ha eksamen (fredag) og har aldri vært så redd før en som nå. Skjønner åssen gutta i OL har det før et renn, og har ikke noe bedre følelser for hvordan det vil gå med meg etter alle de ulike skuffelsene vi har vært vitne til i Vancouver.

Skjønner ikke at jeg ikke skal klare å bevare roen altså - det er som om magan har slått krøll på seg og gjør bein og armer spasmiske. Jeg hører stadig oftere en ekkel, nervøs latter i ulike sammenhenger, og oppdager like ofte at det er jeg som ler.

Vi får satse på at livet går videre selv om det skulle gå så galt at jeg stryker (det kan jeg godt gjøre føles det ut som - og det er visst det jeg tror skjer). Så får jeg gjøre som Petter Northug og samle meg til neste dyst i stedet. Men skulle så være at jeg får en løype jeg liker og gode ski... Da får dere høre det.

Lykke til til meg.

Gjermund

"Ho bale finnel på!"

2010-02-05T19:30:00.002+01:00

Vår lille Sigrid er ei bestemt lita dame som krever sin plass i flokken, og vi andre synes ho er så søt at vi gir henne mer enn det som godt er av oppmerksomhet.
Da vi var i Mongolia fikk vi flere dvd'er av Kjerstis søster, med film av barnas søskenbarn - Hanna. Disse filmene gjør fortsatt nytte for seg, for Sigrid er så glad i Hanna at i hun, i mangel på "the real thing" ser på filmene av venninnen. Hvorpå hun forteller oss stadig mer dramatiske historier om Hannas mange opplevelser.
For ikke lenge siden fortalte hun om da Hanna brakk hånda si (Det er nytt for oss at hun har gjort det, for å si det slik). Så forteller hun om ting hun og Hanna har gjort sammen (hørte jeg noe om eventyrbrus, der bak?).
Uansett - historiene begynner å bli mange, og de begynner bestandig med: "Vet du Hanna gjol da?"

I det siste har vi lagt merke til de andre barnas oppførsel når innledningen starter, de setter opp en forventningsfull maske og smiler lurt - spente på hva som kommer denne gangen. Og spesielt morsomt - og krevende i forhold til ikke å bryte ut i latter - ble det en dag Sondre, Sigrid og jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste. Sigrid følte behov for å fortelle en historie igjen og la ut om noe av alt det spennende Hanna "har opplevd", hvorpå Sondre overbærende og forståelsesfullt trakk på smilebåndet og hvisket over til meg: "Ho bale finnel på!"

I det øyeblikket visste jeg at de snakket sant, de voksne som den gang jeg var gutt sa at man får pene barn av å spise svartgrilla pølser.

Gjermund

Endelig noen bilder!

2010-01-24T00:29:00.003+01:00

Plutselig har denne bloggen våknet til live igjen - jeg henger meg på Gjermund! Nå kommer det noen bilder tatt i løpet av den siste måneden. Som sagt, vår datamaskin vil ikke ha bilder, så nå låner jeg onkel Kjell Olavs datamaskin. Vi er her i Trondheim hos ham i helga. Vi så Alvin 2 på kino i dag, og skal på Pirbadet i morgen (søndag). Morsomt og trivelig!

Sain baina uu? Bid nar udaan blogond zurga taviaagüi, yagaad gevel manai kompiuter sain ajillahgüi baina. Bid nar bügdeerei sain. Bid nar kristmas bayar sain temdeglesen. Hüühdüüd sain, ajil sain. Norvegid ene sar ih hüiten baisan, odoo gaigüi. 12r, 1r sar ih haranhüi baidag, odoo gaigüi bolj baigaa. Gjermund bagshaar ajilladag, ajil ni sain. Ragnhild, Ola, Håvard surguulidaa yavdag, Sondre 1, 2, 5dh ødør tsetserlegtee yavdag. Sigrid, bid 2 er ni gertee. Bi zarimdaa ünee tsaadag, zarimdaa togolduur huur togoldog. Bas surah ehelsen. Manai hüühdüüd tom bolson! Üzeerei!
Knusing av pepperkakehus på nyåret!
Sondre har fått onkels lue!Ragnhild og Håvard er de kreative i familien og liker og kle seg ut!

Julekveld i heimen!
Sondre (4), Ragnhild (9), Ola (8), Håvard (6) og Sigrid (2).
Huset vårt!
Sigrid i telefonen!
Sondre med pepperkaker vi bakte før jul.
Ola baker pepperkaker....
...og Håvard....
....og jentene!

Så da har dere fått litt oppdatering på bildefronten også!

Kjersti

Kosetur

2010-01-23T13:46:00.002+01:00

Nå står vi på trappene til å gjøre noe som sikkert høres rart ut for mange av våre urbane venner. Vi skal reise til byen(!) og gå på kino og være i svømmehallen. Ungene har gledet seg kjempelenge, og jeg er glad for at eksospotte-episoden ikke ble dyrere enn det ble...

Ikke alle synes det høres så spesielt ut å ta en bytur, men for oss er det faktisk en opplevelse til forveksling fra de vanlige dagene. Og det er jo moro - at vi kan glede oss over ting. Så - nå er noen stresset her. God helg!

Gjermund

Exhaust - trøbbel

2010-01-20T15:43:00.003+01:00

Da vi kjøpte "storbilen" ved nyttår i fjor - altså helt i slutten av 2008 - tok det ikke så lang tid før eksospotta brakk. Kjøper man biler uten penger, har slike hendelser en tendens til å følge i kjølvannet av handelen har jeg forstått. Jeg begynner nemlig å få erfaring. I å kjøpe biler uten penger altså.
Nei - nå er fortellerevnen ute og dramatiserer igjen - selvfølgelig må man bruke penger for å handle bile, men til forskjell fra mange andre handler, så har våre handlet om veldig små pengebeløp. Det blir vel en rettere måte å si det på, selv om det ikke høres like kult ut når det fortelles.

Men, tilbake til historien, jeg handlet altså en bil, rett før nyttår, lastet den full av bagasje og barn rett etter nyttår og satte panser og nese i retning sørover. Med håp om å tilbakelegge de 500 kilometerne mellom oss og foreldrene mine uten nevneverdige problemer. Ha! Optimist!
Etter 40 kilometer brakk altså eksospotta, og vi hørte ikke lenger ungenes bråk i baksetet (forøvrig eneste heldige bivirkning jeg kunne registrere).

Da vi kom til Oppdal 10 kilometer etterpå (allerede øre av bråket), stoppet vi ved Toyota Hell Oppdal - og trur dere ikke de løftet hele bilen med pargas og det hele opp under taket og sveiset på plass rusten så godt det lot seg gjøre? Ikke 300 kroner kostet det en gang. Og bilen gikk lenge etterpå - helt til vi hadde spart nok til å kjøpe ny mellompotte.

I oktober 2009 kjøpte jeg en bil til. Uten penger (med nevnte klype salt) igjen. Og i går fikk jeg en slikt déjà vu opplevelse fra januar, da det begynte å rumle og brumme i en sving tatt litt for skarpt i en - etter forholdene - noe høy hastighet. Svingen førte inn på en vei av noe dårlige standard enn E6 har, og jeg forstod jo selvfølgelig straks hva som var skjedd - brukket eksospotte, bestilling av deler og verkstedtime og sparing til regningen ved hjelp av spising av havregrøt resten av måneden. Huff!

I dag "svippet" jeg derfor innom samme Toyota Hell på Oppdal verksted og tilstod min svakhet for eksosrør - mens jeg i all stillhet håpet verksmesteren ikke husket meg fra sist eksospottestunt. Hva han tenkte vites ikke, men han lånte en bukk på bensinstasjonen ved siden av, heiste bilen oppunder taket, puttet avgassmåleren på plass i hullet sitt igjen og satte på to nye muttere - fiks ferdig på 20 minutter! Det var ikke hull! Og karen nøyde seg med 200 kroner i betaling. Synes jeg så en antydning til et aldri så lite smil...

Men hva gjør vel det!?! Det blir ingen havregrøt! Beef, here I comes!

Gjermund

Hvordan har det seg?

2010-01-19T18:35:00.004+01:00

Hvordan har det seg at det alltid ramler inn en regning jeg hadde glemt at jeg hadde pådratt meg når det ser ut som om det skulle gå akkurat i hop denne måneden også? Og hvordan har det seg at det bestandig går i hop denne måneden også - til tross for regningene?

Hvordan har det seg at jeg ikke fatter hvor tida blir av, enda jeg har nok av dødtid til å kjede meg i? Hvordan har det seg at jeg har så lyst til å sove men aldri til å legge meg? Hvordan har det seg at jeg som alltid er så klok og forstandig så ofte finner meg selv på gyngende grunn, tynn is, sviktende grunnlag og skjelvende knær?

Ja si det.

Det har seg ihvert fall ikke sånn på grunn av min hvile i Guds fred. Hvordan har det seg at jeg som er kristen må erkjenne en slik tilstand?

Ja si det.

Det har seg kanskje slik at jeg ikke er så anderledes enn de fleste andre mennesker. Kristne eller ikke. Også er jeg sliten av å late som.

Gjermund

Resirkulert

2010-01-18T18:48:00.002+01:00

Ja, da er det vel tid for å komme ut av isolatet. Etter en operativ breakdown, har jeg nå funnet tilbake til en form for liv som det går an å inkludere andre i.

Nei - det var humoristisk sagt, og i god gammel fortellerstil gjør det seg med litt dramatikk. Men ser man bort fra det, og tar det med den berømte klypa salt, har jeg ikke hatt så stort behov for å være så offentlig det siste året.
Men et år er gått, gutten er satt i arbeid igjen og livet begynner å bli noe andre kaller "normalt". For min del betyr det at jeg for første gang - så langt tilbake jeg kan huske i hvert fall - har kjent på kjedsomhet. Med det mener jeg at livet en periode bare har bestått av oppstandelse hver morgen, reise til jobb, gjøre den, reise hjem, hilse på kone og barn, vente på natta, finne noe meningsløst å gjøre som gjør at jeg ikke legger meg tidlig nok likevel, legge meg for sent og stå opp neste dag igjen - osv, osv. Jeg har intensjoner om å begynne og leve litt mer igjen.

Jeg har blitt lærer. Ikke skjønner jeg hvordan det kunne gå til, og ennå mindre skjønner jeg av at jeg faktisk trives så godt med det. For er det noe jeg visste jeg ikke skulle bli, så var det lærer! Gud har sannelig vist meg gang på gang at Han har sans for humor. Jeg underviser litt i ungdomsskolen og litt som lærer for en trivelig kar som har tilrettelagt undervisning. Og det er kjempemorsomt. Ikke visste jeg hvor utfordrende det kunne være å formidle til andre, og ikke visste jeg at det kunne føles så tilfredsstillende å skape engasjement rundt ulike spørsmål.

Ellers bor jeg i et hus. Og som alltid er det det kjedeligste jeg vet. Ikke er det sau her, og ikke er det høner. Men jeg jobber med saken. Jeg har samlet en og annen bok også gjennom tiden (gjett om det var moro å sette opp bokhyllene i høst. Mine bokhyller!), så jeg har store forhåpninger om å øke min innsikt i enkelte temaer i løpet av fremtiden. Jeg er stort sett altetende, og har fortært noe om 2. verdenskrig, Islam, Livssyn og Tverrkulturell kommunikasjon i løpet av det siste året. Det første halvåret har jeg planer om å ta noen studiepoeng innenfor siste fagfelt, så nå må kjedsomheten vike plass for mer nyttig tidsfordriv!

Jeg har blitt 30 år siden for en stund siden, og jeg føler meg av og til gammel. Men så har jeg skjønt at jeg ikke har disponert kreftene aldeles rett tidligere og har tenkt å gjøre noe med det. Det er som når jeg skal løpe en alt for sjelden treningstur eller noe, jeg starter hardt og tenker å øke på underveis, så kommer jeg ikke halveis en gang før beina har blitt slærkete og jeg er helt sikker på at det hadde vært lurt å investere i et bedre skopar før jeg la i vei. På samme måte føler jeg på mange måter at jeg har levd forholdsvis intenst tidligere, og jeg kan vel skimte mønsteret av teorien om å starte hardt og øke på underveis når jeg memorerer antall prosjekter pr år de siste 15 årene... Som jeg sa til en kollega en dag - det føles av og til som om jeg har levd to år i slengen - i stedet for å ta ett og ett som andre gjør.

Ja, ja - etterpåklokskapen er vel den lettest tilgjengelige visdom man kan skaffe seg. Det ser ut som om jeg har en egen evne til å sanke av den kilden.

Nå er i alle fall bonden resirkulert. Kjørt gjennom kverna og forma til noe nytt - ubrukelig til det meste men med et og annet for alt. En såkalt potet? I så fall er det vel stappe jeg er nå - men det er godt det og. Jeg sier som Paulus jeg; "Jeg glemmer det som ligger bak i det jeg strekker meg etter det som ligger foran". Kan være trøst i det også. Jeg har i hvert fall lært at den tiden som har gått får jeg ikke gjort noe med, så jeg venter på den som kommer i stedet. Og ja, jeg koser meg. Resten av klanen trives visst også.

Jeg ser ikke for meg at jeg har så mye å bidra med av interressante emner fremover, jeg er jo bare en ordinær fyr i et forholdsvis ordinært liv her hjemme i Norge. Men kanskje finner jeg en og annen omtaleverdig betraktning i noen av dagliglivets øyeblikk, og da lover jeg at jeg skal vurdere å dele litt av dem fremover.

Gjermund

Vinter

2009-12-07T13:45:00.002+01:00

Vi kjøpte ny pc for et år siden, men det har vært mye kluss med den, spesielt når vi skal legge inn bilder. Men her er et bilde av våre fem flotte barn - som sikkert har vokst litt siden sist vi la ut bilder av dem! De er glad i å gå på ski, ake og gå på skøyter. Vi har skøytebane 50 meter fra huset!

Kjersti

Flytte på landet? - Flytt til Rennebu!

2009-11-10T00:22:00.006+01:00

Denne gangen vil jeg bruke bloggen til å drive litt reklame for hjembygda vår! Rennebu kommune har startet en aksjon for å øke folketallet i kommunen - til 3000 innen 2020. Nå er det omtrent 2640 innbyggere.

Rennebu ligger i Sør-Trøndelag fylke, 9 mil sør for Trondheim. Kommunesenteret er Berkåk.

Jeg tror vi har verdens beste kommune å bo i! Jeg tror ikke det går an å vokse opp på en bedre plass. Flott natur (fjell og daler), veldig bra barnehager og skoler, trygge omgivelser, en god del fritidsaktiviteter - ja, kort sagt; en trivelig kommune! Det er et rikt organisasjonsliv i Rennebu, og en god dugnadsånd. Under det store arrangementet "Rennebu-martna'n" jobber flere hundre personer frivillig til inntekt for lag og organisasjoner.

Mange arbeider innen jordbruk, en del i små, men solide bedrifter, mange jobber i kommunen og en del pendler til Oppdal, Støren, mot Orkdal eller Trondheim.

Vi valgte Rennebu da vi skulle hjem fra Mongolia - det er et godt sted å være!

Vil du vite mer - se kommunens nettsider: rennebu.kommune.no Der vil du se vakre bilder, finne informasjon og forhåpentligvis bli lokket hit! Tar du kontakt med noen på kommunen; ordfører, rådmann eller andre, vil de nok gjerne hjelpe deg hvis du er interessert i å flytte hit! De ønsker også å legge til rette for folk som ønsker å starte bedrifter og skape arbeidsplasser. Og småbarnsfamilier og unge mennesker; kom, kom! :-)

Vi er inne

2009-10-14T15:05:00.002+02:00

Ja, da begynner det å bli en stund siden vi skulle fornyet bloggen igjen. Vi har nemlig flyttet inn for en del dager siden (lengre enn korttidsminnet mitt virker) og kommet så godt inn i det at til og med noen kroker er på plass. Kroker for å henge opp klær på og slikt altså.

Jeg (Gjermund) er godt i gang som lærer også, og synes det er veldig moro. Har virkelig ikke sett for meg at jeg skulle virke i noen undervisningsjobb noen gang, men utrolig hva man kan utrustes til om det er slik ment.

Huseier, lærer og fastboende. Hmm... Uvandte ord å bruke om seg selv.

Gjermund

Snart innflyttingsklar!

2009-09-24T11:25:00.002+02:00

Det er lenge mellom blogginnleggene her for tiden, men vi lever i beste velgående! Vi er snart ferdig med det som skal til før huset er klart til å flyttes inn i, og tror det er realistisk å begynne innflyttinga rett før eller rett etter helga. Vi gleder oss veldig til det!

Gjermund er i full jobb på Oppdal Kristne Grunnskole der han trives veldig godt. Med Håvard går det bra i 1. klasse, og med Ola i 3. og Ragnhild i 4. klasse. Sondre trives i barnehagen (han er der 3 dager i uka), og Sigrid har det bra her hjemme, selv om hun er veldig lei av at mamma skal male! Snart er maliga over og snart kan vi kose oss i vårt nye hjem.

Kjersti

Bærplukking

2009-09-01T23:14:00.002+02:00

Etter å ha ventet i tre år på å få plukke bær, nyter både mor og barn å bærplukking igjen! Vi har fått plukket litt molt, blåbær, bringebær, rips og solbær, så nå er både saft og syltetøy i hus! Den nye fryseren i det nye huset er nesten full allerede, etter at vi kjøpte en del oksekjøtt her fra gården (samdrifta). Det er trivelig å "hamstre" litt mat for vinteren! Og nå nærmer det seg innflytting. Vår flinke pappa/svigerfar Jonny og bror/svoger Henrik snekrer og flislegger, Gjermund er også med etter arbeidstid. Sigrid har selv plukka denne solbæra, altså!

Kjersti

Se hva vi har fått!

2009-08-19T20:19:00.002+02:00

Dette er et skrytebilde. Det er faktisk et skrytebilde av huset vårt! Vi er ganske stolte, og forskrekkelig takknemlige for det. Og for at pappa (Gjermunds pappa) er her og hjelper oss med å dele inn kjelleretasjen på en mer praktisk måte for oss.

Det er veldig spennende å se hvordan det blir til slutt, når pappa har delt inn rommene nede og utvidet kjøkkenet oppe. Det er et flott hus som ikke bærer preg av mangel på vedlikehold, og det er vi veldig glade for. Stor og fin garasje har vi fått med også, i tillegg til en stor tomt. Her skal vi nok klare og trives!

Ikke nok med at vi har fått oss hus - jeg (Gjermund) har fått jobb også! Så nå er jeg assistent og lærer på en grunnskole på Oppdal. Og de tre første dagene har vært flotte! Skal si det er lett å se Guds omsorg for tida.

Gjermund

Liten gutt i store sko

2009-08-15T17:46:00.002+02:00

Jeg føler meg som en liten gutt i for store sko for tiden. Ikke bare har jeg arvet et par sko av storebroren min jeg må knyte ekstra hardt for å kompensere for de ekstra nummerne jeg fikk på kjøpet, men jeg har også begynt å "jobbe" på huset (noe som betyr at jeg har spurt noen som kan noe om å gjøre det de kan for meg - for deretter å se på dem mens de gjør det de kan). I tillegg har jeg begynt i ny jobb. Som lærer i grunnskolen faktisk. Jeg har jo ikke egentlig begynt ennå da - det gjør jeg ikke før på mandag - men jeg har begynt å planlegge. Eller; Sitti der forvirret og engstelig, som en liten gutt i for store sko som regel gjør, og prøvd å late som om jeg visste hva som var forventet av meg.

Like fullt - følelsen av romslighet begynner å bli trykkende.

Ha en rolig og avslappende helg der ute - alle dere kloke, trygge og belevne mennesker i den store skremmende verden som omgir meg her jeg vaker rundt i min egen lille boble. Kanskje vil fremtiden bli morsom å se tilbake på.

Gjermund

Kirke eller misjonsorganisasjon?

2009-08-01T07:34:00.002+02:00

Om NLM skal bli et kirkesamfunn eller være en misjonsorganisasjon har vært et stort tema før GeneralForsamlingen i Bergen i sommer. Jeg har tenkt en del på dette spørsmålet, forsøkt å forstå både behovet for og uviljen i mot kirkesamfunnsløsningen. Og jeg har landet på hva jeg tror er beste løsning.

Jeg tror beste løsning er å unngå opprettelse av kirkesamfunn.

Fordi: NLM er ikke bare en misjonsorganisasjon. NLM er en organisasjon på tvers av kirkesamfunn. Jeg forstår at det skal være plass til "både og", men til nå er det vel bare Ole Brumm som har klart det i det lange løp.
Og: Jeg har ikke tro på fraksjonering. Verken på den ene eller den andre måten. Når jeg ser på historien (selvfølgelig helst kirkehistorien, men det er et fellestrekk for all historie) så er det mange ganger mennesker har samlet seg om en sak og dannet noe. De gangene de har gjort det fordi de er uenige i noe annet - noe allerede eksisterende (i vår sammenheng Den Norske Kirke), har det ikke tatt så lang tid fra det nye "protestpartiet" deles på nytt og på nytt. Å danne et alternativ med utgangspunkt i en felles uenighet er lett, å få alternativet til å fungere når man har snudd seg fra fortiden og ser mot fremtiden hvor man skal bli enige om andre ting - det er med stor tydelighet i historien noe av det vanskeligste man kan gjøre.

Jeg har levd i 30 år uten medlemskap i noe kirkesamfunn. Det kunne jeg godt gjort i 30 år til. Jeg tror ikke jeg trenger medlemskap i noen jordisk kirke for å komme til himmelen. Og om jeg i myndighetenes papirer og registre skulle stå oppført som hedning, så gjør det meg ingen ting så lenge jeg har navnet mitt oppskrevet i Den Himmelske Bok. Men jeg har faktisk meldt meg inn i et kirkesamfunn. Det gjorde jeg nå da vi kom hjem fra Mongolia. Og jeg meldte meg inn i Den Norske Kirke. For om ikke jeg trenger kirken, så ser det virkelig ut som om kirken trenger sånne som meg! Sånne som tror at Bibelen er Guds Ord, og at Guds Ord er Hellig og Ukrenkelig.

Neimen om jeg tar med meg den trua og setter den under en sjeppe - jeg har bestemt meg for å bli til de kaster meg på hodet ut - eller til Den Norske Kirke ikke lenger tror på Gud. Det holder ikke at prestene og biskopene ikke tror på Gud. Det gjorde ikke fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid heller det - Han laget ikke noe nytt tempel eller kirkesamfunn av den grunn, Han bare lærte dem hvor vi er kristne; Ikke i kirken, men i hjertet.

Gjermund

Lange tanker

2009-07-24T11:43:00.003+02:00

Å være resirkulert er forhåpentligvis godt. Å resirkuleres er ikke like godt. Jeg mener - prosessen frem mot det nye produktet kjennetegnes av "klipp og lim" aktiviteter - som ikke nødvendigvis føles behagelig. "Resirkulerte bønder" heter bloggen vår. Det er vel ikke helt riktig. Ikke har vi blitt bønder ennå, og ikke er jeg ferdig resirkulert. Med et bibelsk utrykk kan vi vel i beste fall kalle meg "knadd på nytt av den store pottemaker". Det positive med saken er at pottemaker'n ikke forkastet leira, men har lagt meg på skiva igjen, for å forme noe nytt av det gamle.

Dette gir seg utslag i så mangt. Kanskje er det jeg selv merker mest til alt det vonde som kommer frem. Å se seg sjøl er ikke bestandig så godt - å se hvor hjelpeløs man er i møte med seg selv føles ennå verre. Men jeg tror jeg lærer mer og mer om sannheten i "Kjærlighet på tross av og ikke på grunn av" både fra min kone og min Gud. Det er godt, selv om det ikke akkurat er noe å bygge videre på egen stolthet med. Egentlig er det ganske deilig å være "avslørt" eller "avkledd" som elendig - da er det liksom ikke så mye igjen og bevise, og det er det forholdsvis mye hvile i!

Jeg er forundret over mye av debattene som går i kristne miljøer her i Norge. Unnskyld meg, men hva er egentlig sentrum i livene våre? Uten at jeg skal gå noen som helst i strupen, så lurer jeg på hva som egentlig betyr noe for kristne som er mer opptatt av biler og hus og lønn og ferier enn naboens sjel. Jeg vet det blir banalt og klisjeaktig å skrive noe slikt, men jeg mener det faktisk. Hvor er troen på at man "ikke skal trenge å bekymre seg for i morgen fordi Gud sørger for alt dette i tillegg" blitt av? Hvor er egentlig tilliten til at Gud bryr seg blitt av?

Vi er oppvokst i et samfunn som preges av et historisk kistenreligiøst verdisett - men hvor er kristendommen blitt av? Hvor er den Kristus-elskende, milde, grunnfaste troen på at Gud er og at bibelen er Hans gave og ufravikelige ord blitt av? Den troen som beveger alt som kræsjer med den - som ikke trenger ord eller argumenter for å "vinne" over motstand - bare tid og nærhet. Hvor er den blitt av?

Jeg har en følelse av at vi er for opptatt av å kategorisere, båssette og godkjenne eller avvise ting, til at vi er i stand til å handle ut fra tanken om at Gud er allmektig. Ikke bare allmektig, men BARE kjærlighet. Ja, Han er vred på synden også, men den har Han jo vitterligen tatt et oppgjør med, har Han ikke? Så vreden er Han vel i grunnen ikke "så opptatt" av lenger, om jeg får være så frimodig å si det på et så latterlig enkelt sett? Han er vel mer opptatt av å elske flest mulig av oss tilbake til seg selv, er Han ikke? Og det slår meg at Han er ubeskrivelig tålmodig, og ikke minst overbærende med oss alle sammen.

Jeg mener - hvor mange av oss sliter ikke med å svare på spørsmål som omhandler homofili, kvinnelige prester, samboerskap og andre ting? Er det rett eller galt? Hvor mye kan vi avvike fra det som står skrevet i Bibelen før det blir for galt? Hvor langt kan vi tøye strikken? Jeg har ett svar på slike spørsmål. Jeg vet ikke. Det er mitt svar. Men så tror jeg. Jeg tror at jeg kan stole på det som står i Bibelen. Og jeg tror jeg kan stole på at det er til det beste for menneskene å følge det som står der. Derfor tror jeg ikke at homofilt samlevende lever etter Guds vilje. Derfor tror jeg ikke Gud ville at kvinner skulle være hyrder for menn, og derfor tror jeg at Gud vil at sex er gitt ektefeller som en gave - ikke kjærester.

Jeg kan etter fornuften min stille spørsmålet; "Hva er så galt med..." og "Hvorfor skulle ikke jeg..." og se at jeg ikke har noen gode svar på dem. Men - jeg tror om meg selv at jeg ikke ser mer enn stykkevis og delt. I mitt liv er det en ganske stor mangel på visdom og innsikt, og der fyller jeg inn med troen på Gud. For jeg tror at Han ikke mangler noe av det. Og da forholder jeg meg til Ham i tillit til at Han vet best - og vil det beste for oss.

Noen ganger tenker jeg at mange kristne er litt "krampaktige". Går det an å si det, uten at det blir oppfattet som et angrep eller en anklage mot noen? Jeg er det vel kanskje selv i ulike sammenhenger. Dette at vi "må gjøre noe", finne tjenesten vår eller på en eller annen måte finne ut hva det var meningen vi skulle bli. Eller vi leter etter de store følelsene i troen vår. Opplevelsene med Gud. De øyeblikkene da tårene presser på av bare kjærlighet og takknemlighet til Ham som har gitt oss alt. Misforstå meg ikke - jeg elsker de øyeblikkene. Jeg lengter etter "min plass", "min tjeneste", og jeg skulle gjerne få lov til å "utføre noe" for Gud. Men jeg har sluttet å streve etter det. Tror jeg. Jeg kjenner med litt fortvilelse at jeg mange ganger i livet mitt har "sprunget i forveien" for Gud. Og da blir man alene.

Mange ganger har jeg blitt ført inn i noe nytt, og når jeg har opplevd spenningen i det, har jeg fortsatt på egenhånd. Det har som regel gått litt dritt. De store følelsene har som regel blitt etterfulgt av lange ørkenperioder, og jeg har sitti igjen som en tørrfisk - og spilt kristen. Fasaden er det viktig å ta vare på vet dere.

Jeg har oppdaget at jeg ikke er forelsket i kona mi lenger.

Forundret? Nei - det må dere ikke være. Forelsket, det er en sånn DIGER følelse det, som opptar hele tilværelsen og farger alt annet. Som forminsker viktigheten av andre ting. Men den har en tendens til å gå over. Det jeg føler for kona mi er MYE, MYE mer enn forelskelse. Det har noe med erfaring å gjøre. Jeg kan fokusere på noe annet enn kona mi, jeg er i stand til å se viktigheten i andre ting og jeg kan føle andre følelser som ikke har med henne å gjøre - men hennes eksistens gjennomsyrer livet mitt. Hun er stadig innom tankene mine, jeg hører for meg stemmen hennes, jeg ser for meg øynene hennes og jeg lengter etter ømheten (og tryggheten) jeg føler når jeg er sammen med henne. Og jeg føler på en enorm takknemlighet for den tålmodigheten hun har vist meg i alle år. For tilliten hun viser meg, for plassen hun gir meg i livet sitt. Kjærligheten jeg føler for min kone er ikke lenger en stor altoverskyggende følelse jeg ikke helt klarer å forholde meg til - det er en varm, gjennomtrengende alle steds nærværende livstilstand som ligger i bunnen for hverdagene mine. Og med jamne mellomrom finnes de øyeblikkene mellom oss hvor denne "Basisfølelsen" blusser opp til voldsomme følelser, ubetalelige øyeblikk av oss - hvor alt annet blir uviktig og smått i forhold til det vi to har sammen.

Nesten slik er det med Gud tror jeg. Han er i hele livet mitt. Han er i tankene mine, i forretningene mine, i arbeidet mitt, i lommeboka mi og i ekteskapet mitt. Jeg kan ikke skille ham fra meg selv og si at her er kristendommen min og her er livet mitt, for Han er en del av hver del av livet mitt - ikke bare en del av livet. Det betyr at Han til og med er en del av det gale jeg gjør. Det ble feil - ikke sant? Gud gjør ikke galt, ikke delvis en gang. Det jeg mener er at Han må innvolveres. Jeg må dele med Ham også det gale. Med en gang. Han vet det jo selvfølgelig - alt jeg har gjort og alt jeg gjør, men siden Han er så tålmodig og mild har jeg aldri opplevd at Han trenger seg på og fordømmer meg, han reparerer ingenting før jeg lar Ham få lov. Og da må jo behovet for reparasjon uttales, ikke sant?

Det er dette som forundrer meg mest. Denne mildheten. At det går an å være så sterk, og samtidig så mild og myk? At det går an å føle så sterkt, og elske så mye og samtidig være så varsom! Når jeg kjenner at jeg elsker så mye, så tror jeg at jeg ofte blir litt voldsom. Ungene blir "knadd" og "herjet" med, bare fordi pappa elsker så mye, og Kjersti synes nok av og til at jeg "klenger" litt vel mye. Men sånn er ikke Gud. Hans kjærlighet er sannelig ikke mye egoistisk! Han BARE gir Han gitt - HELE tiden! Skulle ønske jeg hadde litt mer av den kjærligheten.

Hvor skuffet må Han ikke bli, tenker jeg, når Han elsker så voldsomt, og vi bare går rundt her nede og glemmer Ham? Ikke stoler på Ham og kjærligheten Hans og går våre egne veier? Også er Han ikke slik vet dere. Han blir ikke skuffet. Han bare elsker videre - Han gir aldri opp! Han elsker, venter, bruker enhver anledning til å vise oss sin kjærlighet og venter igjen. Mens vi går rundt som blinde høns og vet verken ut eller inn. Ikke vet vi hva vi skal tro og ikke vet vi hva som er rett. Eller galt.

Det slår meg at Jesus levde blant fariseere. Han var egentlig rimelig åpen om det meste, Jesus. Han sa hva som var feil, og hva som var rett. Men Han prøvde ikke å forandre på Gudstjenesten. Han dannet ikke noe nytt parti. Han forsøkte bare å nå inn til hjertene. Noe sier meg at Gud ikke er så veldig opptatt av disse formene vi krangler så mye om.

Kan Gud elske en homofil eller en ekteskapsbryter? Eller en tyv eller en morder? Eller en løgner eller en skattesnyter? Ja, Han gjør visst det. "Heller ikke jeg fordømmer deg," sa Jesus. Der vi ville sagt; "Hun må da få lov til å velge selv. Det er hennes liv. La dem skille seg da, men vi vil ikke ha noe mer med henne å gjøre." Mens Jesus sa: "Gå bort og synd ikke mer."

Jeg har innsett for min egen del, at jeg ikke klarer det. Å gå bort uten å synde mer. I grunnen fikk hun en lett oppgave den kvinnen - hun skulle bare la vær å ligge med noen annen enn sin mann. Jeg har følelsen av at min oppgave er mye større. Elske uten å dømme, tjene uten lønn eller anerkjennelse, vente på Gud der jeg selv synes det er nødvendig å springe og ikke minst: Se hvert menneske som elsket av Gud. Oppføre meg som om jeg tror at Gud faktisk vil ha dem til himmelen. Jeg er glad jeg vet hvor jeg skal gå for å få hjelp. Og tilgivelse.

Gjermund

10 års jubileum

2009-07-10T12:42:00.002+02:00

I dag har vi vært gift i 10 år. Og i dag har vi undertegnet lånepapirene i forbindelse med huskjøp. 30 år gamle, 10 års bryllupsdag, 5 barn og huseiere fra 1. august - egentlig er vel det "bra nok"?

Gjermund

Seterflytting

2009-06-19T16:40:00.002+02:00

I dag flytter vi på setra. Der venter 70 kyr, og med 5 barn og en mann med vondt i ryggen, tror jeg det skal bli en utfordring! Men han og ungene klarer seg nok mens jeg melker. Jeg gleder meg, men vær gjerne med å be om at han blir bra!

Så var det eksamen, da. Jeg tør nesten ikke å si det, men vi har svart på feil eksamensoppgave og må ta hele eksamen om igjen.... neste uke blir det. Ja, det er sprøtt! Mellom melkestella....

Ønøødør bid nar uul ruu nuune. Maliin zuunii gazard amidarna, tend ünee tsaana. Gjermundii noroo øvdøød, tüünii tuhai zalbirarai! 2 doloo honogiin ømnø Gjermund bid hoër shalgalaa øgsøn (interneteer), gevch bid nar buruu asuult hariuulsan, tegeed daraagiin 7honogt dahiad shalgalaa hiih sharlagtai! Za bayartai!

Kjersti

Lang provokasjon

2009-06-15T21:14:00.002+02:00

Dette kan komme til å provosere noen. Og det blir langt. Det skrives likevel i beste mening, så tilgi meg eventuelle uttrykk for manglende visdom.

Når media hører ordet "sex" uttalt, kommer de springende hele uka. Slik også når kontroversielle Hanne Nabintu Herland uttaler seg om norsk feminisme. Det hele lukter en smule sensasjonspreget og løssalgstyrt - og som mediaholikere super vi i oss og tror oss kloke etter fortært "kunnskap".

Jeg tror religionshistorikeren med det forbausende vakre ansiktet (religionsinteresserte mennesker er da vel ikke pene? I hvert fall ikke uten på dekke det til? For religion - det har vel noe med kristendom og gjøre det? Og det er jo i hvert fall kjedelig! Har jeg hørt...) har et poeng. Om hun er som meg og uttaler seg på en måte som skaper motstandere og tilhengere fortere enn konstruktiv debatt eller om det er det nevnte løssalget som har påvirket journalistens språkform vet jeg ikke, men "krast" må det vel betegnes uansett, angrepene hun retter mot norsk feminisme.

La meg slippe å stille meg i køen over alle dem som påstår hva hun mener. Jeg har bare lest et par artikler i avisen, og vet bare litt om hvordan media velger å fremstille henne - ikke hva hun egentlig har sagt, men noe av budskapet hun tilregnes har jeg virkelig sansen for.

Jeg synes for eksempel at hun treffer spikeren fantastisk presist på hodet når hun går ut mot biskopene og det hun betegner som feighet. Biskop Singsaas understreker jo også riktigheten i beskyldningene med sin totalt avvisende kommentar blottet for selverkjennelse og forståelse. Det er bare at det er så mange flere av oss som er feige. Selvsagt burde folk med ledende stillinger tatt mer til orde mot moralforfallet - men det er da ikke egentlig samfunnet som forfaller? Det er det vel vi som gjør? Vi som utgjør samfunnet? Vi har en egen evne til å skylde på noe utenfor oss selv vi mennesker - så kan jo ikke vi noe for det! Det er jo betegnende at når man skal tvile på Gud så stiller man frem spørsmål som det ondes problem som et argument mot Ham. Jeg ville jo heller bruke det godes problem som et argument FOR Ham - djevelen har jeg jo allikevel ikke noe problem med å tro eksisterer - til det er det for mye ondt i verden til at jeg kan tvile på...

Jeg er ikke utelukkende enig i det formidlede budskap om at kvinnene må lære mer om trofasthet og omsorg og ikke dolke hverandre i ryggen ved å ha sex her og der med hvem som helst heller. Ikke om det fremstilles som om det bare handler om kvinnene i hvert fall. Mennene bør vel ta litt av ansvaret for dolking og mangel på trofasthet osv de også. Jeg kjenner det svir litt i stoltheten om jeg reduseres til et perverst sexobjekt med lysten hengende utenfor buksesmekken, klar til å la meg tilfredsstilles ved enhver tilgjengelige mulighet. Men ja - jeg tror feminismen ødelegger og gir mange kvinner mangel på sunne grenser, og ja, jeg tror at blandingen sex og fornuft (altså spekulasjon i bruk av sex) er mer kvinnens enn mannens greie, for å si det på den måten...

For meg, som kristen, henger dette med rollene våre - genetisk eller ikke - svært tett sammen med Guds Ord. Jeg tror både mann og kvinne er villet av Gud - skapt med hensikt. Jeg tror verken mannen er "prototypen" eller kvinnen "restene" i skapelsen av mennesket. jeg tror vi er det vi skal være. Og om man ønsker seg en produktbeskrivelse av menn og kvinner i parforhold, har man et svært godt eksempel på slike i Efeserbrevet og hustavlene der. Ganske enkelt i grunnen; "Dere hustruer, underorden dere deres menn." Ingen forbehold - setningen "men, om han er en dust, så slipper du" er ikke tatt med i boken. Så skriver jeg ikke mer om hva det betyr å underordne seg, for jeg er mann og ikke kvinne - det betyr at det punktet er det ikke opp til meg og tolke.
Til oss menn står det; "Dere menn, elsk deres hustruer som Kristus elsket menigheten." Han døde for den. Han ikke bare døde for den slik enkelte gode mennesker dør for andre ved å ta sin kamerats plass i krig eller noe slikt - han gav hele livet sitt for menigheten - minutt for minutt, dag for dag, år for år. Til slutt var det ikke mer igjen å gi av kjærlighet enn livet selv. Og da gav Han det også. Han ofret først arbeidstiden sin, så nattesøvnen sin, så anonymiteten sin og muligheten til hvile når Han trengte det. Til slutt tok Han på seg den store oppgaven menigheten ikke maktet selv; å ta i mot straffen for sin synd. Og Han avstod fra å gjøre menigheten oppmerksom på at Han led for den! Til og med når menigheten klaget over at Han ikke gjorde det den forventet av Ham og forkastet Ham som en dott klaget Han - han bare elsket til døden. Det er en manns kall. Å elske sin hustru som dette når man ikke har sett støvet i hjørnene eller husket begge dressene i barnehagen eller glemt å røre i grøten eller får talt opp de tre gangene man laget middag de siste ti årene kan være vanskelig nok. Når man møter et grettent ansikt og en sint stemme fordi man kommer litt sent hjem - enda det skyldes at man har levert regnskapet, ordnet med lånet i banken, hentet den girkassa til bilen man fikk billig men måtte kjøre et stykke for å få tak i osv (alle de usynlige, uviktige tingene i kvinners liv som bare skjer rundt dem av seg selv) - er det enda vanskeligere.

Kan hende jeg får forståelse for at jeg ikke er så interressert i å finne ut hvordan kvinnen skal oppfylle sitt kall om underordning på best mulig måte? Jeg overlater det til henne og Gud i stedet for å skrive stillingsinstruksen hennes jeg - for jeg forstår at min kvinne ikke synes dette er så lett - når jeg ser hva hun faktisk må velge og underordne seg. For å si det på den måten - jeg tror jeg har falmet en del siden de første søte følelsene oppstod...

Så er det ikke bare feminisme som ødelegger vet dere. Mammon er en fæl Gud. Om bare menneskene i Norge kunne sett hvor destruktive disse årlige lønnskravrundene er! Hva skal vi med alle pengene? De brukes jo bare til å ødelegge livene våre, kroppene våre, relasjonene våre og kloden vår likevel. Og det siste tror vi at vi har rett til bare fordi vi tilfeldigvis lever i det rikeste hjørnet av verden. 5 millioner mennesker som tror vi vet noe om verden, men som blir forundret når vi finner ut at det finnes noe annet under oss der vi ligger som seigmenn på toppen av bløtkaka.

Jeg tror det er en del ting vi burde rydda opp i så fort som råd jeg, om vi ikke skal ende med å kvele vårt eget samfunn i vårt eget spy - feminismen, egoismen, matrialismen og pengegriskheten vår bør til pers. Så - Hanne Nabintu Herland og andre modige mennesker - stå på! Politisk ukorrekthet er det bruk for.

Gjermund

Nyheter

2009-06-12T13:30:00.002+02:00

Etter en runde med nyheter i dag må jeg bare dele noen tanker. Jeg fant noe som ikke omhandlet folk som har dødd fordi de kjørte for fort eller andre som har blitt knipsa med rompa bar mer eller mindre tilfeldig.
Først er det vår kjære frittalende religionshistoriker Herland som har vært ute å slengt med leppa igjen. Slik fremstilles det i hvert fall i avisa: Hun forstår at norske menn vil ha koner fra Thailand" sier ho, "de liker jo sex og er flinke til å lage mat". Akkurat den overskriften er jo litt sensasjonspreget synes jeg, men innholdet i artikkelen er bra. Jeg stiller meg helt og holdent bak hennes synspunkter. Så kvinner; Bli litt mer kvinner! Litt færre krav til mannen gir mannen større mulighet til å gjøre noe for deg uten at han alltid er på etterskudd! Det er en grunn til at menn ikke er født med fagbrev i serviceyrker.
Les her

Det neste jeg leste, var en unggutts forsøk på å mane oss til å dele oljefondspengene våre med de fattige i verden. Amen! Jeg ser det var en regjeringsknark som ikke var enig (jeg ble så utrolig overrasket - NOT!) men jeg kan ikke annet si enn at jeg synes det er forholdsvis arrogant av lille Norge å sitte med verdens beste utgangspunkt og mene at det er solidarisk at vi sikrer oss sjøl først og sist og til slutt, når folk dør av bagateller i andre deler av verden. Det minste vi kan gjøre er å dele av OERSKUDDET vårt, synes jeg.Les her

Så har de funnet ut at apene har ledd i 10 millioner år. Gratulerer. Det vil de sikkert fortsette med, om de er kommet så langt i utviklinga si at de får med seg nyhetene. Les her

Det overrasker meg at menneskene som skulle være så lure, ikke lærer. I alle år har vi fulgt vår egen vilje og satt våre egne mål - og i alle år har vi gått på trynet. Hva med å satse håpet sitt på noe annet enn seg selv? Det hadde jeg gjort, om jeg virkelig trodde at slekta mi for noen generajoner siden plukket lopper av pelsen på hverandre. Nå har det seg imidlertid slik, at jeg tror min stammor het EVA, og ikke IDA - men det er også grunn til å tro på noe annet enn seg selv. Eller HÅPE, kanskje.

Gjermund

Eksamen

2009-06-03T23:02:00.003+02:00

Vi driver begge med en 2 ukers hjemme-eksamen. Vi studerer tverrkulturell kommunikasjon ved Medieskolen Gimlekollen. Jeg synes det har vært veldig nyttig og meningsfullt å ta dette studiet i vår. Gjennom lesing av pensumlitteratur synes jeg at mye har falt på plass av det vi opplevde ute. Det blir likevel godt å bli ferdig nå; trenger visst å konsentrere meg om husarbeid snart!

1. juni ble Sigrid 2 år! Viser et bilde av bondejenta:Sigrid 6.1. 2 nastai bolson!

Kjersti

Hjembygda vår

2009-05-27T21:58:00.003+02:00

Her er et oversiktsbilde over den delen av bygda vi skal bo i fra høsten. Vi har kjøpt hus som ligger ganske langt til høyre på bildet, der det ser ut som det er skog (3 km fra der vi bor nå). Det er en nydelig plass og vi gleder oss til å få et hjem som er vårt eget, selv om vi har det bra her på gården til mor og far også. Men først skal vi flytte til seters og være der som budeier i noen uker for opp mot 70 kyr. Det blir nok veldig trivelig og samtidig mye arbeid. Vi gleder oss!
Manai nutgiin zurga. Bid nar baishin avsan. 9n caraas tend nüüne. Hødøø baishinguud hiamthan, harin sain. Endees 3 km.

Zuun bid nar uuland amidarna. Mal zuun uuland baidag, yagaad gevel mal fermiin oir zuuriin øvs øvølt iddeg. Manai maliin zuunii gazar ih øndør uul bish, 700 m, modtoi, ih øvstei. Tend bid nar ünee zaana. Tend jijig baishin baidag. Hüühdüüdtei hamt tend baih.

Ta nar sain uu. manai naizaa? Bid nar udaal holbogüi, gevch ta nariin tuhai ih boddog, zalbirdag!

Bi mongol hel jaahan martsan, tegeed olon buruu iom bichdeg. Minii mongol hel oilgoj baina uu?

Kjersti

17. mai

2009-05-17T23:09:00.006+02:00

Vil vise noen bilder fra den store dagen! Det har vært en fantastisk flott dag med godt vær, nysådde åkrer, grønne enger, utsprunget bjørkeløv, blomstrende, duftende hegg og ikke minst; vårt vakre, norske flagg vaiende i vind'!

Ønøødør (5n cariin 17nd) Norvegiin ündesnii bayar temdeglesen!Manai 5n hüühdüüd; Ragnhild, Ola, Håvard, Sondre, Sigrid.Sigrid horhin baigaa biz?Ragnhild margaash (05.18) 9n nastai bolno! Ragnhild fyller 9 år i morgen! (18.mai)

Kjersti

Våren fortsetter....

2009-05-10T21:35:00.006+02:00

Det er ikke så ofte dere hører fra oss på bloggen lenger. Det blir liksom ikke det samme å skrive når vi er i Norge. Vi har det stort sett veldig bra. Barna trives på skole og barnehage og ikke minst hjemme. Her skjer det mye hele tida, i fjøsene, ute og inne. De kappes om å få sitte på traktor og kan gå og vente i flere timer på å få sitte på. Ola og Håvard produserer stadig flottere og flottere John Deer-tegninger, det kjøres John Deer inne ("Bruder") og John Deer-trø-traktorer ute. Ragnhild og Sigrid er mer begeistra for kopplamma og hestene, men vil også være med på "sitte-på-traktor-lista"!Jeg kjenner jeg trives veldig godt her i Norge og i Rennebu, og nyter våren og alt det fantastiske som skjer i naturen. Jeg hadde glemt hvor grønt det var her, men også hvor kaldt det er her om våren! Jo, jeg har det absolutt bedre her enn jeg hadde det i Mongolia, men likevel bærer jeg på en stor sorg for at vi ikke kan være der nå og på en lang stund. Vet liksom ikke helt hvilken retning vi skal ta her, hvis du forstår. Men jeg vet det viktigste jeg skal være - å være Guds barn, å være Gjermunds kone og Ragnhild, Ola, Håvard, Sondre og Sigrids mor. Og det er stort nok!
Ola i shorts så snart sola titter fram og temperaturen bikker 15 grader....
1. mai grilla vi sammen med en vennefamilie. Her rir Sondre på ponnyen deres.

Ellers har vi nå gjennomført den første av to eksamener i Tverrkulturell Kommunikasjon (ved Gimlekollen). Den gikk ikke så bra tror jeg, men å lese pensumet har vært verdifullt for å bearbeide det vi har vært gjennom i Mongolia. Fint å se at det ikke har vært unaturlig å reagere slik jeg har gjort osv. Skulle visst ha lest Hieberts bok mens jeg var der!

Kjersti

Gode tider

2009-04-25T19:09:00.004+02:00

Jeg er tilbake der jeg trives best - i sauefjøset. Blandt annet. Jeg er andre steder også, men for tiden er det lamming, og da er det sauefjøset som er det sentrale oppholdssted for meg. Det er liksom der "det skjer". Vi har kommet over halvveis nå, med færre forventet fødte lam enn allerede fødte lam, og færre drektige søyer igjen enn søyer som skal lamme.

Vi bruker ultralyd til å telle foster i søyene tidlig på februar, slik at vi skal få lagt til rette for riktig fòrtildeling frem mot lamming - det ser ut til å ha fungert veldig godt i år, for lammene er svært jamne i størrelse - uavhengig om de er tvillinger eller trillinger. Faktisk fikk vi tvillinger under et fjorlam som veide 5 kilo hver seg! Det er mye det!

Hvert år pleier det å skje forskjellige ting under lammingen. Noen lam dør under fødselen, noen dør like etter fødselen, noen har dødd en eller annen gang mellom fostertellingen i februar og lammingen og kommer ut som mer eller mindre innskrumpede brune vevsklumper. I tillegg pleier det å oppstå litt sykdommer og slikt, skjeve bein kan være et problem og det er ikke alle lam som finner ut av dette med pupp og melk og spise sjøl og greier. Men - det fantastiske er - at i år - eller hittil i år - har det gått veldig bra. Vi har noen stive bein, og vi har fått to brunfoster som vi kaller de døde fosterne, men ingen har dødd ennå! Det er helt fantastisk.

Jeg kjenner jeg nyter denne tiden langt inn i midten av magen, der inne som gleden sitter. Våren er i anmarsj, vi har kjørt ut møkk, det begynner å spire litt her og der og det er varmt om dagene -som bare blir lenger og lenger for tida.

For å presisere: Kjersti og jeg har ingen sauer - jo, jeg har forresten èn som jeg fikk i 30 års gave, men den har ikke lam. Det er svigerfars sauer jeg henger rundt og mater og trekker lam fra og slikt.

Sånn ser de ut rett etter at storken har levert dem, og ingen tar ansvar for å tørke lamma - det må søya gjøre selv. Jeg har gitt munn til munn behandling på slike nyfødte, så jeg vet det smaker salt og klissete.

Etter en liten stund ser de imidlertid litt mer innbydende ut, og når jeg ser dette bildet av et tre dager gammelt lam, forstår jeg hvorfor mongolene reagerte med avsky når vi sa at vi spiste lammekjøtt... Ikke så lett å forstå kanskje, at den ikke kommer til å se like søt ut om 5 måneder...

En ting jeg elsker med våren, er lammenes lek sammen. Det er fantastisk moro å se hvordan en flokk med lam hopper og spretter i fartsfylt lek når de er mange sammen. De benytter sjansen til slike tumulter mens mammaene deres spiser, for når de store er ferdige med det, roper de på lammene sine for å samle dem rundt seg igjen. Og ingen tar feil - de finner hverandre med det samme, om de bare har fått stå et par døgn for seg selv med moren sin først.

Gjermund

Gratulerer med 30-årsdagen, Gjermund!

2009-04-22T20:46:00.003+02:00

I dag, den 22.04 er Gjermund 30 år! Vi vil gratulere våre kjære gode mann og pappa med dagen!

Gjermund ønøødør 30n nastai bolj baina! Tørsøn ødør mend hurgie, Gjermundee!Vi har feira dagen i påska, og vil komme tilbake med nye bilder når vi får det bildegreiene i orden! I dag har vi hatt ei rolig familiefeiring; spist kebab og pommes frites på Tynset og sjokoladepudding og is hjemme.

Vi er glad i deg Gjermund! Og du er jo like ung og sprek som da du var noen og 20! :-) Jeg er glad du er mannen min! Takk at du er den du er!

Kjersti

Dahiad Norvegiin zurganuud üzüüllee

2009-03-30T23:39:00.009+02:00

Jeg legger ut noen bilder først og fremst for mongolene denne gang, men skal skrive litt på norsk også! Bildet under er fra Bergtun, mors og fars gård som vi for tiden bor på.
Sain baina uu, manai Mongol naizaa? Bid nar holbootoi baimaar baina, tiim uuchraas internet deer zurganuud zarimdaa tavidag. Bid nar sain. Hüühdüüd sain, ajil sain, Gjermundiii bie er ni sain. Norvegid havar sain boloogüi. Onoodor tsas orson. Manai nutgad 4n saraas nogoo "gardag". Ene zurga bol minii aaviin ferm.

Forrige helg besøkte vi mormor og morfar i Åfjorden. Her er de sammen med barna. De to neste bildene er også derfra. Barna likte bakkene! De fikk sitte på snøscooter også - kjempestas!
1 doloo honogiin omno bid nar minii emee, ovoogiind ochson. Ted hoër 82, 86n nastai. Tednii nutga endees 200 km zaitai. (Zov uu? Minii toli bichig hairtsagand baigaa, tegeed martsan ügs oloh chadahgüi!!) Za, manai hüühdüüd gadaa ih togloson. Goë baigaa viz?
Sigrid tom hüühdüüdtei togloj baina. (Hamaatnnuud)

Her holder jeg på og rengjør melkeorgan etter melking.
Gjermund bid hoër aaviin fermen deer ajillaj baigaa, tiim maskiinaar ünee tsaadag.

Dette er barnehagen til Håvard og Sondre. De trives godt nå, utvikler seg både sosialt og med andre ferdigheter.
Ene baishin bol Håvard, Sondregiin tsetserleg. Mongol tsetserlegees jaahan oor. Odor bür 12 tsagaas 2,3,4 tsagt hürtel gadaa toglodog. 3, 4, 5n nastai hüühdüüd odort untdaggüi.

Rennebu er et godt sted å være - 10 minutters bilkjøring og så er vi på fjellet. Dette bildet er tatt mot dalen der vi bor. Neste er tatt mot Trollheimen.
Zarimdaa bid nar uuland deer tsanaar guligdag. Ehleed masiinaar 10n minüt yavaad, zogsood, tsanaar guligdag.

Sondre shoklaad idej baina!
Ragnhild, Håvard, Ola, Sondre.

Her er det vanlig å ha utebursdager, og på disse to bildene er de på utebursdag hos en gutt i barnehagen!
Tsetserlegiin hüühed oid torson odor temdeglesen! Tend hiam, tort idej undaa uusan! Deer: Sondre Sigrid hoër, door: Håvard.

Sigrid er lykkelig når hun får være med pappa i sauefjøset!
Zarimdaa Sigrid aavtaigaa hamt "ajilladag"! Honi tejeeh ih durtai! "Be, nam, nam" genee.
Olagiin zurga hayaa "avdag" yagaad gevel ter er ni ih hodolgontei, cuudaggüi, zogsdoggüi! Tiim uuchraas zurga "avj" hürdeggüi! Gevch manai Ola sain hüü shüü! Ter sain tolgoitoi. Bas ter hümüüst ih hairtai, düü nart ni uram ogdog.
Minii düü ene oims, beelii, tsamts, malgaig garaar niheed, Sondred ogson.
Manai tom ohin, Ragnhild, togolduur huur togloh durtai! Namraas bagshaar zaalgana.

Ongorson tavidah odor Lina manaid irsen. (Lina ongorson jil UBt ajillasan). Tüüntei uulzhad goë baisan. Bid nar mongoliin tuhai ih yarisan! Daraa ni zurganuud üzuulne!

"Kommentar" deer iom bicheerei! Ta nariig sanaj baina shüü!

Så må jeg komme med en trist melding; Høne Pøne som forrige innlegg handlet om er død. Hun ble funnet hodeløs på lørdag. I dag ble det funnet noe vi tror er gaupespor... Om to uker starter lamminga, håper ikke det blir flere uvelkomne gjester da!

Kjersti

Den spesielle

2009-03-23T21:15:00.004+01:00

Egentlig er jeg litt redd for å legge ut det jeg har tenkt å skrive om nå. Denne bloggen har jo et heller frynsete rykte når det kommer til formidling av informasjon om høner - og det er nettopp ei høne det skal handle om denne gangen. For i Bergtun - der vi bor for tiden i påvente at det skal bli sommer og tid for oss til å flytte inn i vårt nye hjem - finnes det ei eneste høne. Men om hun kakler rundt i ensom majestet av sitt slag, har hun en heller spesiell historie...

Det hele begynte sommeren 2002. Da drev vi bondegård ei mil lenger ned her i bygda, og en nabogutt kom plutselig innom og lurte på om vi mangla ei høne? Nei, vi hadde jo ingen høner vi, så i utgangspunktet manglet vi ingen. Men siden han ikke visste hvor han skulle gjøre av sin, tilbød vi oss å ta vare på den. Det var ei fullvoksen høne som la egg. Snart 7 år senere går den samme høna og tripper så stolt rundt her i Bergtun - uten tanker om å dø ser det ut til. Det hører med til historien at vi aldri har klart å finne ut hvordan hun dukket opp der vi bodde - vi var omgitt av flere kilometer med skog mellom oss og nærmeste høneholder - og ei elv, ikke minst. Kul er ho i hvert fall. Og ikke tro at hun ikke har blitt sær med årene, hun er tøff nok til å skremme både hunden og katta på sprang - ja, ho har endog gått til angrep på sauene i deres egne binger!

For øvrig har jeg en beskjed til Sonja. Det er høvelig å gi beskjed om du har funnet deg en hane. Velkommen hjem forresten.

Gjermund

Å komme hjem

2009-03-15T12:46:00.003+01:00

Å komme hjem trenger ikke nødvendigvis være gjort med en flyreise. Eller være knyttet opp til et besøk av et spesielt sted eller hus. Foreldrene mine, eller det jeg kaller "hjemme hos mamma og pappa" bor for eksempel i et hus i en del av Norge jeg aldri har bodd...

Jeg har ikke kommet helt hjem ennå. Eller - forsåvidt har jeg vel det, for det er ikke mye igjen av meg i Mongolia - men det har vært noe som har gjort at jeg ikke helt har funnet meg til rette ennå. Men det begynner å ordne seg! Jeg føler at ting faller mer og mer på plass, kreftene kommer smått, men sikkert, tilbake igjen, og jeg kjenner at jeg trives. Og - ikke minst - så føler jeg at det er meningsfyllt å være.

Livet har så visst ikke blitt hva jeg trodde det skulle bli. Jeg som likte å tro at jeg "tålte det meste" har funnet ut at jeg egentlig er ganske svak og sårbar, og at det ikke er så store "uregelmessigheten" som skal til før jeg er rimelig "ute å kjøre. Men - for å si det slik, så kan jeg ikke si at det er en udelt negativ opplevelse. Faktisk har det gjort litt godt å få lov til å gå i gulvet med et brak, og kjenne at "der stoppa det gitt". Ingen valg tilgjengelige - bare følge strømmen og la det stå til. Og - jeg tør være så frimodig - kjenne at det var en som samlet opp det som landa i gølvet og trøste det litt. "Du trenger litt tid for deg sjøl, skjønner du Gjermund. Du kan ikke bare holde på å løpe sånn i det uendelige, du må ta deg tid til å hvile litt! Dessuten kunne jeg godt tenke meg at du tar deg en tur til en annen stilling jeg har funnet til deg - egentlig skreddersydd på så mange måter, både for deg og de rundt deg."

Det gjør godt å kjenne at ingenting er tilfeldig. Mange synes sikkert det høres dumt ut å si noe slikt, men jeg synes det høres dumt ut å ikke si det. I hvertfall kjedelig. For tenk da, om alt det flotte som har skjedd oss bare var tilfeldigheter og flaks? Da måtte jeg jo forvente at flaksen snudde snart da? Men nei, jeg tror ikke så veldig på flaks i sånne "livs-ting". Jeg tror på en kjærlig Gud jeg, som bruker ordet "Pappa" om seg selv - et sånt "krype opp i fanget og få en god varm klem" - ord som skaper trygghet. Også kjenner jeg at en sånn tro skaper en slags tillit eller forventning om gode ting i meg - ja, for Han har jo tatt vare på oss i alle år, hvorfor skulle Han plutselig slutte med det? La gå at Han ikke oppfyller alle mine drømmer og forhåpninger hele tiden - det gjør ikke jeg til mine barn heller - men Han har aldri noen gang skapt noe mindre enn det jeg har bedt om - alltid gir Han mer, gjør Han mer og forandrer Han mer til det bedre enn hva jeg kunne forvente. Og det på en måte som jeg aldri kunne klart å tenke ut på egen hånd. Sånn er'n bare - litt kul egentlig.

Så, vi har det bra. Jeg har det i hvert fall bra. Og jeg ser at det ikke er noen mindre grunn til å arbeide her i Norge enn i Mongolia. Og jeg er forandret fra tidligere. Tror jeg da. Tryggere på mange vis, og kanskje litt mindre fordomsfull? Dessuten kjennes det ut som om det er lettere å ha forståelse for andres svakheter enn det var før... Men det har kanskje mest med at jeg snart fyller 30 år å gjøre? 30 ÅR! Jammen skal jeg si dere at tida går, jeg føler meg nesten gammel. Hvor ble årene mellom 18 og 29 av da tro? Nå kommer jeg sikkert ikke til å våkne igjen før jeg er pensjonist!

Men først 30 år altså. Det hadde jo vært moro med en fest da, ikke sant? Lurer på om jeg skal feire den dagen eller ikke. På den ene siden er det alt det der styret med bursdagsfeiringer og oppmerksomhet, på den andre siden kunne det jo hende det hadde vært trivelig å samle noen venner å forskjellige folk rundt seg. Også kunne jeg jo ønske meg en sånn en...:

Gjermund

Sukk!

2009-03-02T09:14:00.002+01:00

Jeg får ikke GPS'en min til å virke. Den som jeg gjorde et så sinnsykt godt kjøp på i Mongolia - før jeg skulle kjøre til Khovd. Den virka ikke der heller, for lysten til å selge den var visst større enn behovet for å snakke sant da jeg prøvde å finne ut om det mongolske kartet var innlagt på den... Derfor tenkte jeg det kunne være greit å ta den med til Norge å bruke den her. Kjekt å ha...

Vi har solgt bilen vår. Den flotte saken vi kjøpte i Mongolia. Rart at det går an å savne en bil. Men det går visst an det også. Må innrømme at steget fra en 97 model Toyota Prado (Landcruiser) til en 97 model Mitsubishi SpaceWagon ikke akkurat var "bærre lækkert".

Hvorfor bruker vi ikke mongolsk mer enn vi gjør her i Norge? Det er egentlig et ganske interressant språk altså! Hva hjelper det å kunne snakke eller forstå et eksotisk språk, når eksotisk betyr at det ikke brukes?

Jeg er sykemeldt. Det går visst ikke over det heller sånn med det første. Men det er greit. Jeg takler det - på en dårlig måte av og til, men greit nok andre ganger. Fint å få lov å holde den farten som passer meg best for tiden i alle fall. Og jeg er på tur tilbake! Så om ikke lenge er jeg "med" igjen.

Folk begynner å bli gamle. Utrolig så mange kjentfolk som driver å har bursdag og slikt mens jeg vimser rundt i min egen tåke. Gratulerer med dagene. Aller mest til lille Aurora - jeg er lei meg for at jeg ikke ringte å gratulerte med dagen. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg at ting begynner å forandre seg. Jeg er sikkert gammel jeg også. Jeg har i mange år skrattet og fleipet av pappas tendenser til "vaterklipp" av oss guttene da vi var små. Med det tenker jeg på byggmesterens forkjærlighet for rette linjer - noe som gav seg utslag i de mest perfekte lugger og kanter på våre hoders hårmanker - sett i forhold til linjer og vinkler (ikke i forhold til moter og egne ønsker...). Nå har jeg til min store forskrekkelse oppdaget at tiden hvor linjallugg var mulig er over, heretter vil ethvert forsøk på dandering av mine fremste hårstrå ikke kunne resultere i noe annet enn noe som minner om den norske kystlinjen med sine utallige fjorder og nes...

Vi bor på bndegård for tiden. Det er ingen dum boplass. Vi har stor plass, og lett tilgang på arbeidsoppgaver som trigger trivselsgenene våre. For eksempel får jeg lov å gå så mye jeg vil i sauefjøset - og det er noe jeg har savnet mye de siste årene. Ikke visste jeg når jeg var barn, at det går an å bli så glad i noe så fårete som sau. Men det er jeg visst. Og det beste av alt; Ingen forventer noenting av meg, jeg får gå i mitt eget tempo. Det er rekreasjon det!

Mongolia er langt unna. Kjersti har det inni hodet sitt hele tiden, og jeg føler av og til at ho nesten anklager meg litt for likegyldighet i forhold til det som ligger bak, men det er vel bare at jeg har det på en annen måte enn henne. Jeg sammenligner fortsatt mye, men er redd for "å komme trekkende med" Mongolia og våre opplevelser der "hele tiden". Derfor er jeg litt mer tilbakeholden og litt mindre verbal enn Kjersti om dette. Og jeg har hatt noen opplevelser der ute som jeg ikke på noen måte savner, så det er greit at det er som det er for tida. Dessuten er det forferdelig vanskelig "å koble" disse to "verdenene" vi har levd i. Det kunne hende det hadde vært en fordel å brukt en måned eller to på reisen i mellom, så det hadde gått an å omstille seg på turen.

Men nå er jeg ferdig med ungeleveranser i barnehagen, så nå er det tid for litt traktorkjøring. Svigerfar har en diger (helt ny!) John Deere med sekssylindret motor (grom lyd), og med den skal jeg kjøre litt møkk fra en kjeller til en annen (stordrift sjø!). Det er kremarbeid for en svakelig sjel.

Gjermund

Manai Norvegiin amidralt

2009-02-20T22:12:00.010+01:00

Sain baina uu, manai Mongol naizuud? Ta nar manai norvegiin amidraltiin zurga üzmeer baina uu? Bid nar bügdeerei sain. Bi ta nariig mash ih sanaj baina! Ødøør bür ta nariig boddog, ta nariin tuhai zalbirdag. Bid nar minii (Kjerstigiin) aaviin ferm deer amidardag. Ene baishingiin baruun taliin bairand baidag (minii øvøøgiin bair). Minii aav, eej hoër cüün taliin bairand amidardag.

Beklager til dere som ikke forstår dette, men jeg har lyst til å holde litt kontakt med våre mongolske venner også gjennom bloggen. Vet at de synes det er moro å se bilder fra Norge! Skal prøve å skrive litt på begge språk i dette innlegget.

Dette er altså huset vi bor i nå, på mors og fars gård. Bestemor og bestefar har flyttet til et annet hus mens vi bor her. Og her har vi det veldig bra! Barna storkoser seg med ski, traktor, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, dyr osv. Hervee bid nar baishiingiin tsaan tald baival tishee üzdeg. Norvegid ih tsastai. odoo dulaahan. Ene "blognii" dooshoo üzvel Khovdiin bas manai nutgiin grados üzij bolno.

Dette er altså hvordan det ser ut fra huset. Et dårlig bilde, men bare for å gi litt inntrykk av hvordan vi bor.

Hüühdüüd gadaa ih toglodog! Ene doloo honogt øvliin amiralt. Ragnhild, Ola, Håvard.

Barna har lekt veldig mye ute denne uka. Det er vinterferie, og de har gått på ski ute her, kjørt traktor og vært med "karanj".

Sigrid honid budaa øgj baina! Sigrid mal ih sonirhohdog.
Det er spennende med dyr, synes Sigrid. Hun prøver å gi sauen litt kraftfôr, men det er litt skummelt!

Tegeed Ragnhildad honii budaa øgmeer baina!

Og Ragnhild må også få litt, synes Sigrid.

Sigrid gadaa toglson, tegeed daraa ni ih yadarsan!

Sigrid var veldig trøtt etter å ha lekt ute og vært i fjøset, så hun sovna i dukkevogna etterpå (ved hjelp av storesøstra)!

Norvegid ih goë baigaltai! 1 doloo honogiin ømnø bid nar Norvegiin baruun tald ayalasan. Tend ih goë. Ene us davstai! (dalai)

I helga var vi til Sunnmøre på barnedåp til jenta til Elisabeth og Jostein Sæth (se deres blogg). Vi fikk se fantastisk vestlandsk natur. Regner med mongolene synes dette er flott å se!

Øngørson doloo honogt bi, eej, duu, 3 øør emegtei hüntei hamt talh hiisen. 45 talh hamt hiisen! Minii eejiin zurga.

Forrrige torsdag var jeg sammen med mor og noen andre på bygdekvinnelagets steinovnsbakeri og bakte brød og rundstykker. 45 brød og 160 rundstykker lagde vi. Alle brødene ble stekt samtidig!

Håvard, Ola hoër!

Sigrid tom bolson!

Gjermunii bie gaigüi, er ni sain. Minii aavand tusladag.
Ønøødør ünee tulgasan (buruu iou? Üneenii "hüühed" tulga iou?). Ene ünee 25 ødør ilüü "jirimsen" baisan, tiim uuchraas ih tom tulga tørüülsøn. Gjermund, minii øvøø, aaviin duu 3 hamt tulgiig ni tatsan. (Oilgoson uu? uuchlaarai, minii mongol hel sain bish!)I kveld ble det født en kalv som skulle vært født for 25 dager siden! Og hun har visst ikke blitt inseminert tre uker etter (som dere som har greie på kyr kanskje tenker!) De hadde gitt opp at kua hadde kalv, og satt henne sammen med sinkyrne igjen. Så oppdaget bestefar at hun holdt på å kalve. Gjermund, bestefar og onkel Jon måtte hjelpe kua å få ut kalven. Det var en kjempestor kalv, men de fikk det til når de var tre! Det er flott å se nye liv komme til verden!

Ellers har vi det bra alle sammen. jeg har hatt tre dager med fjøs nå og liker det godt, men det er hardt å komme seg opp klokka 05.15! Men så lenge jeg får sove litt på dagen går det bra. Og det gjør jo godt for kroppen med fysisk arbeid. Jeg synes det er så godt når alle dyra har det bra, og det har de virkelig i dette fjøset, som er et nytt og moderne samdriftsfjøs, med plass til 80-90 melkekyr + okser, kviger og kalver!

Hervee ta nar bid nar luu mesij yavuulmaar baival, dooshoo üzseed, "kommentarer" deer mesij bichich bolno!

Kjersti

2009-02-09T00:03:00.003+01:00

Det er vel på tide med årets første innlegg! Det er godt å lese at noen av dere ønsker vi fortsatt skal skrive, da! Vi har rett og slett vært utkoblet av verden ei stund - ikke skrevet blogg, ikke hatt varig telefonnummer, ikke tatt kontakt verken ute eller hjemme i Norge! Samtidig har vi farta mye og truffet utrolig mange folk denne tiden etter at vi kom hjem til Norge, selv om det er fortsatt mange vi ikke har truffet som vi regner som nære venner!

Vi har tenkt å fortsette å skrive, men når vi ikke har bodd noe sted før nå, har det ikke vært mye tid til den slags! Dessuten har vi vært veldig forvirra etter at vi kom til Norge!

For to dager siden flyttet vi inn i leiligheten til bestemor og bestefar i generasjonsboligen på gården til mor og far. Det er veldig godt å få seg et hjem, selv om det ikke føles som vårt enda. Vi kan iallefall få være sammen som familie og skape rammer i hverdagen. Etter at vi kom til Norge har vi først bodd to uker hos mor og far (i jula), 1,5 uke hos svigermor og svigerfar, en uke hos mor og far igjen (der vi brukte mye tid på å få Ragnhild og Ola inn i skole og Håvard i barnehage for vi ville de skulle få en god start, hadde samtaler med lærere, var med mye i barnehagen osv.) Så dro Gjermund og jeg sammen med de to minste ned til Kristiansand for noen innføringsdager for studiet Tverrkulturell Kommunikasjon på Gimlekollen Mediehøgskole. På tur nedover besøkte vi venner i Oslo. Etterpå besøkte vi familien Høye i Kristiansand som vi var sammen med i Mongolia, og familien Jonasmo i Eiken som vi også var sammen med i Mongolia. Så bar det oppover til Gjermunds familie i Øvre Eiker, der Sondre og Sigrid skulle være mens Gjermund og jeg fikk en rekreasjonsuke på Sjelesorginstituttet på Modum. Det var fantastiske dager! Det gikk bra med de tre eldste som var her hos bestemor og bestefar og med de to yngste som var hos farmor og farfar. For en uke siden kom vi tilbake til Rennebu, og nå har vi begynt å flytte inn i bestemor og bestefars leilighet (de har flyttet 1 km lenger ned i dalen). Så vi bor vegg i vegg med mor og far, og det tror vi kommer til å gå veldig bra. Sondre har også starta i barnehagen sammen med Håvard tre dager i uka. Barna trives alle sammen og har det bra. Sondre og Sigrid har noen tørner med mamman og pappan sin som er nødt til å stramme opp litt i oppdragelsen, så de synes nok ikke alt er bare lett for tiden. Men under fastere rammer (bosituasjon osv) er det lettere å ta tak i ting som har vært utsatt litt for lenge.

Jeg har starta å jobbe litt i Samdriftsfjøset til far m.fl. og det kjenner jeg at jeg trives med! Et kjempefint fjøs å jobbe i! Gjermund har også holdt på en del. Formen hans er bedre, selv om han blir fortere sliten enn han var før han ble syk. Men han kjenner det gjør godt å bruke kroppen sin til praktisk arbeid.

Vi har det bra. Det tar tid å lande i Norge. Jeg var den mest stedbundne av oss to før, og ønska ikke så mye forandring. men nå har jeg etter Mongoliaoppholdet blitt mye mer rastløs og redd for å binde meg til noe. Jeg har lyst til å ut igjen! Gjermund har det annerledes. Han var rastløs før og så ikke på forandringer som noen utfordring, men nå ønsker han stabilitet, og orker ikke å tenke på utreise. Uansett blir det ikke snakk om utreise på lenge. det er jo ikke bare Gjermund og jeg det dreier seg om, men livet til 5 små også. Vi vet veldig lite om framtida fortsatt, men har lært å leve litt mer i den usikkerheten. Det er jo litt spennende også!

Jeg savner de mongolske vennene våre og den Mongolske kulturen og språket veldig mye. Med en gang vi kom hjem orka jeg ikke å tenke på det en gang, fordi jeg var så sliten og følte at jeg hadde gitt mer enn jeg hadde å gi over for lang tid. Dessuten var de to verdenene (Norge og Mongolia) så forskjellige at vi ikke klarte å forene dem inni oss på en gang. Nå går det bedre. Spesielt nå når vi tar fram ting, tepper og bilder fra Mongolia. Da kjenner jeg at jeg blir mer og mer hel! Jeg er ikke den samme som da jeg dro dit, så det er godt med noen ytre ting som bekrefter litt av den Mongolske identiteten som har blitt en del av meg. F.eks. når jeg har på skinnkåpa mi fra Mongolia, da bærer jeg litt av Mongolia på meg, og kjenner jeg på den måten uttrykker mer av hvem jeg er!

Hvis vi skulle dratt ut igjen etter ferien som planlagt, hadde det vært denne helga vi kom tilbake dit. Det er litt rart å tenke på. Vi tenker mye på de få norske som er igjen der nå når vi og familien Jonasmo har dratt hjem. Spesielt på gutten i 1. klasse som er der som eneste elev på DNS i Hovd.

De siste månedene har vært en krevende tid for oss som enkeltpersoner, par og familie. Vi føler ting begynner å roe seg nå når vi får mer faste rammer rundt oss. Og vi ser at det går an å ha et meningsfylt liv selv om det ikke er som vi skulle ønske. Vi prøver å fokusere på det positive i stedet for det som ikke er som vi vil. På en måte føles det som vi er i en "ikke-tid", en slags mellomfase der vi ikke er noe, ikke vet noe og ikke gjør noe viktig. Men det stemmer ikke. For det første er vi Guds barn - det å være det er det viktigste. For det andre er vi ektefeller og foreldre. Det er det nest viktigste. Dessuten har vi meningsfulle oppgaver ellers også. Og ikke minst føler vi dette er en tid for påfyll og utrustning. Vi har blitt tatt godt vare på av foreldre og familie. Vi har fått ei flott rekreasjonsuke på Modum med påfyll for kropp og sjel og ånd. Vi har vært på mange møter og fått mye fra Jesus gjennom forkynnelse og fellesskap. Vi har fått mange smil, varme klemmer og omsorg fra folk vi har møtt. Og vi har fått anledning til å studere (iallfall jeg - Gjermund kan kanskje ikke på grunn av sykepengene).

Og jeg kjenner det er så deilig å kunne ta til seg kunnskap! Å høre undervisning, foredrag, tale osv., er så inspirerende! Lesing også, men det må liksom litt mer struktur og selvdisiplin til for å få lest. Så hvis du er student og skolelei - reis ut i på en steppe eller i ørkenen for et par år, da kommer du til å suge til deg kunnskap som en svamp trekker vann når du kommer tilbake! Men selv om jeg liker å lære, så er det jo enda viktigere å hjelpe barna å lære, selv om det er tyngre å motivere en sjuåring for lekser enn meg selv...... Jeg må vel innse at jeg har satt meg i en situasjon der ikke alt jeg ønsker selv kan bli oppfylt:-) Men lyst til å gjøre ting gir livslyst og gleder i hverdagen, og så må jeg vel prøve å prioritere etter hva jeg tror Jesus vil jeg skal gjøre!

Vi er fortsatt litt forvirret, har ikke helt oversikten og kontrollen på livet, liksom. Vi ser ikke ting nok på avstand til at vi kan se alt det meningsfulle i det som skjer og har skjedd (om vi noen gang gjør det), men vi ser noen meningsfulle ting, og jeg tror vi har lært oss å hvile ganske godt hos Jesus midt i alt. Han har vært det faste punktet i livet vårt og har vært med oss gjennom alt, selv om jeg synes han kunne ha forhindret en del! Jeg tror noen stikkord kan være vekst og modning. Jeg håper iallefall det.

Kjersti

Noen julebilder

2008-12-31T11:45:00.005+01:00

Da har vi kommet til den siste dagen i året, og den siste dagen i romjula. Vi har hatt ei veldig trivelig jul, sammen med storfamilien! Her er huset fullt og vi får godt stell av mor som har drevet gjestgiveri hele jula, ikke bare for oss, men for søsken, tantebarn, foreldre, og våre søsken og barn....... Det er tæl i den dama! Viser noen bilder fra julaften og 75-årsdagen til bestemor.
Her er våre to nydelige prinsesseser som "svinger seg i kretsen og neier."
Og Håvard som "rekker med glede sin hånd...." med bestefar (min far) i bakgrunnen.
"Så knytter vi kjærlighetshellige bånd og lover å elske hverandre". Ragnhild, bestemor (min mor), Sondre og Gjermund.
Godt å komme i tante Julies fang igjen!
Min bestemor feiret 75-årsdagen sin med hele familien. Vi var mer enn 40 stykker, så familien begynner å bli stor.
I denne leken skulle onkel Kjell Olav og onkel Runar spise twist med votter, tjukke briller og kniv og gaffel!Ola prøvde også tippoldemors gamle briller!
Småsøskenbarna/søskena mine er ikke små lenger! De lagde et flott kor, de er veldig flinke!

(Vi har enda ingen telefon, men vi har mailadressene våre).

Vi vil ønske dere alle et godt nytt år!

Kjersti

Julekveld i skogen

2008-12-24T14:52:00.000+01:00

- 1 -

Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød

- 2 -

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

- 3 -

Bare armod var å spore
på de gamles julebord
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen
som Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin

- 4 -

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk
samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor

- 5 -

Da med ett av domme bjellers klang
blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

- 6 -

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl
og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert ,
briller og sigar
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: Mor og far!

- 7 -

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra
på fir'ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

- 8 -

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg
og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang

- 9 -

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk

- 10 -

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble jul alikevel!

Å mimre til jul

2008-12-23T13:00:00.002+01:00

Rundt julen er det alltid grunnlag for mimring og tradisjonsfundering. Da roter man rundt i den unyttige kassen merket med "vaner" eller "slik ting gjordes før" og blir uvenner om smaken på lutefisk eller ribbe - selv om det egentlig er pinnekjøtt man liker. Og man husker "sin barndoms jul" slik den en gang var (og aldri vil bli igjen, samme hvor mye man strever).

Jeg er en tøff fyr, tilsynelatende kanskje ikke spesielt emosjonell og lettbevegelig. Kjersti sa i går at hun skjemmes over meg av og til - da hadde jeg akkurat liret av meg noe ufordelaktig om et annet menneske... Til vanlig liker jeg det "litt tøff i trynet" imaget jeg strevde fælt med å bygge opp da jeg var ungdom og prøvde å gjemme alt det vonde for andre mennesker. Litt hard - litt "rå" liksom - det er slik Gjermund er.

Derfor passet det godt å sitte alene foran TV'en i dag, da det ble sendt et program om ei svensk jente som har gått i kloster - jeg gråt nemlig som en unge. Kjersti og søstra hennes oppholdt seg på naborommet (heldigvis prata de hele tiden) så det var en utfordring å ikke høres der tårer og snørr gjenstridig - og til min store forskrekkelse - i ukontrollerbare former fant sin vei ut av ansiktet mitt.

Hva opprørte meg? Hva satte meg så til de grader ut av fatning? Marta som hun heter så jo ut til å ha et godt liv? Hun har jo valgt det selv - å avstå fra det jeg vil kalle "alt" og gå i kloster. Det er ikke det at hun ikke får snakke, at hun ikke får gå utenom klostermurene, at hun bare får treffe familien sin 7 dager i året og alle reglene i seg selv som opprører meg. Regler kan være til god hjelp og velsignelse for en svak menneskesjel de - i hvert fall om man får ta stilling til dem selv og velge å gå inn i det på egen hånd.

Det er jaget etter frelse som slår meg ut. At man aldri er bra nok - at man alltid må strekke seg lenger, gi mer, prestere ennå litt til... Martas lillebror på 11 år satt i familiens kapell og fikk undervisning av sin mor; "Det er dette som er vårt kall, at vi alltid må gi litt mer." Oversatt; Det er aldri nok, det avhenger av din innsats, arbeid, arbeid, arbeid - så kan det hende Gud ser i nåde til deg. Som den lille fyren sa; "Jeg savner henne forferdelig. Jeg har så lyst til å være sammen med henne igjen - gjøre ting som vi gjorde før. Fiske for eksempel. Men sånn er livet. Og vi skal jo dø alle sammen. Og om man bare skrifter og er snill, så får man evig liv. Og det er mye bedre enn dette livet. kanskje får jeg se henne igjen der?"

Er det rart at jeg griner? Hva er det menneskene har gjort med hverandre? Gud som sendte sin sønn til frelse - av sin kjærlighet til menneskene - Han må fortvile over hvor vanskelig vi gjør det for hverandre og hvor forvrengt Hans gledesbudskap blir. Hvem kan bestemme hva som må til for å være god nok? Hvem kan avgjøre hva som er Guds vilje - andre enn Gud? Noen ganger tenker jeg at den vanskeligste plassen å bli kristen på, er i kirken. Ja, det må vel nesten være umulig, for der blir man bare religiøs, i en eller annen form.

Kristendom - kjærlighet til Gud - det er frihet det. Ingen regler, bare glede, muligheter, takknemlighet og kjærlighet. Og kjærligheten - ja den har vi en himmelsk beskrivelse av som aldri vil miste sin gyldighet - et hvert menneskehjerte vet å samstemme i dette:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt."

Jeg visste ikke at jeg fortsatt beveges så fundamentalt av forhold som minner om det som var oppfattet som riktig i min barndom. Men jeg har lenge visst at jeg ikke tåler ting som antyder innsnevring eller begrensning av Guds kjærlighet til menneskene. Like lite som jeg tåler forsøk på å ringeakte Herrens ære. Man blander ikke synd med sannhet, til det har jeg bare avsky til overs. Men å ta nåden fra budskapet om frelsen, det skaper slaver av frykt, og det er visst noe jeg føler både sorg og medlidenhet for. Måtte denne julen bli som den første var for de enkle hyrdene på marken: "For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren."
La oss beholde det som en glede, og ikke gjøre det til et åk.

Gjermund

Hjemme igjen!

2008-12-19T21:25:00.002+01:00

Da var vi på plass i Norge igjen, gitt! Reisen gikk bra, så bra det går an når man reiser med fem unger og en haug av bagasje i nesten 30 timer. Vi er slitne, men fornøyde. Ungene har vist en enorm tålmodighet, og vi lar oss gladelig imponere!

Vi ble tatt i mot med åpne armer på Værnes, og er nå trygt innlosjert hos mor og far Kvam i Rennebu. Jeg har vært på Berkåk og begynt registreringsprosessen av oss og flyttingen, så nå er vi snart imigranter i stedet for emigranter. En god følelse må jeg si.

Også så varmt som det er her! Og så mange pålegg det finnes her! Og så god melk det finnes her! Og så fine veier det finnes i dette landet! Jeg koser meg.

Gjermund

Vi tar avskjed

2008-12-17T09:22:00.002+01:00

Nå har vi kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia. Det har vært en prosess preget av sjokk, angst for det ukjente, ensomhet, sinne, sorg og glede. Vi kan vel si at vi har kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia og er glade for det. I hvert fall jeg. Ikke glad for at jeg skal reise fra landet, folket og arbeidet her, men glad for at når vi nå likevel må reise, så skjer det endelig. Jeg er utålmodig og dårlig til å vente på ting av natur.

Vi har skrevet mye om Mongolia disse drøye to årene vi har vært her ute. Vi har opplevd mye, lært å kjenne mange, blitt gledet og bedrøevet over mange ting. Vi har levd. Midt i det som har blitt hverdagen vår her ute, mer og mer normalisert for oss, har vi latt oss påvirke av forhold vi ikke engang reflekterte over at eksisterte da vi bodde i Norge. Vi har fått verdinormer og tankesett som tydeligvis bryter en del med det vi er oppvokst med (viste det seg igjen da vi hadde besøk sist). Vi er vandt til at pengene har mange nuller på seg, og at det er lite penger i omløp blant folk rundt oss.

Nå skal vi hjem til Norge der alle bor i pene hus. Alle har bil, og alle har nok klær. Dersom noen mangler ved å fyre med, kan man velge mellom strøm eller innkjøp av mer ved. Alle har mer enn ett rom i hjemmet sitt - som regel har barna et eget rom hver - og ingen synes det er merkelig at det er behov for mer enn et skopar til hver person i familien. Det gjør jo ikke vi heller det altså - men vi synes ikke det er rart at det ikke finnes mer enn et skopar til hver heller... "Trenger" og "må ha" har fått en litt annen betydning for meg enn det hadde før tror jeg, det hender oftere at jeg bruker "har lyst på" eller "kunne vært fint" der jeg før ville sagt at det var nødvendig.

Vi skal hjem til finanskrise og pengetørke. Lurer på hvordan det tar seg ut i verdens rikeste land? Er det katastrofe tro? Eller kjører man med bare en person i hvert bilsete likevel? Eller kanskje til og med med tomme seter av og til? Blir det mindre glitter til jul? Eller selges det like mange tonn med Nidar julemarsipan i år som før om årene tro? Kommer flere til å hugge sin egen ved i år, eller selges det forsatt bjørk for fulle mugger til travle nordmenn?

Her i Mongolia er det også finanskrise. Der vi kommer fra, har prisen på en sau sunket fra 40 - 50 tusen tugrug til 20 tusen. En geit, som kostet mellom 30 og 40 tusen for en måned siden, har sunket til 10 tusen tugrug. Det er omtrent 50 kroner det. I Darkhan, der vi bodde før, har prisene på leiligheter sunket med nesten 75 %! Og mongolene har begynt å miste jobbene sine... Nå har en del av de rike her ute begynt å hamstre verdier - alt fra biler til husdyr - for spottpriser, for å vente på bedre tider og fortjeneste. Det er jo slik markedsøkonomien virker, ikke sant? Men det er ikke slik barmhjertigheten virker. For eksempel når en hyrde må selge livsgrunnlaget sitt - dyrene, for å betjene et lån, og må selge for 30% av riktig pris fordi det bare er en kjøper, og etterpå blir betalt 250 kroner i måneden for å passe dyrene sine (som han solgte med tap), da er det et uttrykk for grådighet etter min mening. Mye vil ha mer!

Jeg er lei meg for å være en representant for dette systemet, og jeg sørger over å være så hjelpeløs mot alt det urettferdige. Bare det at vi skal hjem nå, er en påminnelse om hvor ulike muligheter vi har. Med det samme vi møter motgang, reddes vi ut av situasjonen - uansett kostnad. Hjem til oppfølging, omsorg og hvile - uten en krone i kostnad fra egen lommebok. Om vi kom tomhendte hjem, ville det norske samfunnet tatt hånd om oss og hjulpet oss frem - slik at vi måtte streve for å gå under eller sulte i hjel. På grunn av vår verdi som norske borgere. Slik er det ikke her, her er det ingen som stiller opp. Uten familie sliter du en del, kan du si. Og selv med familie er du ikke stort verd i den store sammenheng. Her dør folk av "ingenting" etter norsk målestokk - nettopp fordi de har ingenting.

Jeg er sliten. Det tar på å være rik blant fattige. Jeg er sliten av å synes. Jeg er sliten av å gi, av å være og av å gjøre - enda jeg kan ikke se at vi har gjort stort. Jeg er sliten av å ha en følelse av press inni meg til å prestere, og jeg lengter etter å delta i arbeid som ikke krever følelsesmessig involvering. Jeg gleder meg til noe som etter mongolsk målestokk kommer til å bli en overdådig julefeiring, aldri har jeg sett så frem til kos og hygge som jeg gjør nå. Mest av alt gleder jeg meg til å være en uviktig person. En som ingen har behov for å snakke med eller høre meningen til, en som ikke har mulighet til å gjøre verken fra eller til - det blir hvile det... Om 15 timer reiser vi.

Bak oss vil det ligge masse, masse utfordringer som grenser til elendighet, vanskeligheter og slit. Men det finnes også en kirke her, en gruppe mennesker som har fått et nytt innhold i livene sine, og en ny glød i øynene. Jesus har forandret mennesker i 2000 år, og Han holder visst fortsatt på med det. Jeg har innsett at jeg ingenting kan i forhold til de utfordringene vi har møtt her, annet enn å sløse med budskapet om Jesus - for Han skaper faktisk fortsatt. Og det han skaper først, nå som alltid, er HÅP. Og det er visst det som trengs...

Gjermund

Frihet!

2008-12-16T04:45:00.002+01:00

Nå er det gjort, jeg har levert eksamen! Alt for tidlig, jeg skulle sittet to timer til, og alt for dårlig, men det er hva jeg klarer for tida. Stryker jeg får jeg ta den en gang til. Det er lenge siden (eller egentlig ikke så lenge da) jeg har følt meg så tom som nå - men jeg er fornøyd. Jeg klarte å fullføre! Og dermed er jeg fri fra lesepresset en stund. Jeg bør jo kanskje ikke glede meg for tidlig - det er store sjanser for at dette ikke gikk så veldig bra, men jeg klarte i hvertfall å stå løpet ut! Nå tror jeg at jeg skal gå å ta meg en blund.

Nå er det bare i dag og i morgen igjen før vi reiser til Norge. Det eneste jeg funderer på nå, er hvordan få med overvekta hjem uten å måtte betale skjorta for den? Vi hadde pakket så lurt vet dere, og hadde planen klar for hvordan vi skulle klare oss uten overvekt. Men i går fikk vi besøk av noen av vennene våre fra Darkhan, og de hadde med 24 kilo mongolske tepper til oss, som avskjedsgave! Vi kan jo ikke la det ligge igjen heller - det er jo gaver gitt som uttrykk for vennskap! Og jeg legger heller igjen noen underbukser enn teppene... Skjønt 24 kilo underbukser skal jeg vel slite med å finne i kofferten min...

Uansett - dette er jo bare en liten utfordring - intet problem. På torsdag er det ongorson - eller over, om du vil - og ingen ting å tenke på lenger, da har det blitt som det ble. Og det er greit. Da er det bare turen hjem til Norge igjen. Og der skal vi få hvile oss, sa far...

Gjermund

Foerste stopp

2008-12-14T04:17:00.002+01:00

Da er vi i UB - Ulaanbaatar. Det er en nytelse å ha kommet ut dørene i Khovd - ikke fordi vi synes det er godt å reise, men fordi det er godt å ha tilbakelagt det første slitsomme stadiet, nemlig pakkingen.

Reisen fra Khovd til UB gikk helt topp. Flyet var nesten en time forsinket fra Khovd, men det er veldig, veldig lite i mongolsk sammenheng, så vi synes det var helt flott. Vi reiste med 250 kilo bagasje, og alt kom frem til UB uten problemer (godt å ha så mange å fordele det på forresten - 9 personer) og der ble vi hentet av to vennlige arbeidere fra kontoret her. Helt topp det også. Og det beste av alt; Da vi kom til gjestehuset her i UB var alle sengene redd opp til oss! Så nå kan vi liksom senke skuldrene litt, og bare vente på det endelige "støtet" på torsdag - reisen mellom UB og Trondheim med mellomlanding i Moskva (5 timers ventetid) og Amsterdam (3 timers ventetid). Det skal bli godt å stå på "andre siden" av passkontrollen i Norge! Og ikke minst sitte ferdig lesset i bilen på vei fra Værnes til Rennebu - og; Endelig komme frem til Bergtun og svigermors omsorg og julepyntet hus. Jeg kjenner det risler litt spenning i meg når jeg tenker på det. Kunn jo godt tenkt meg å være hos mamma'n min også jeg da - i julen, men det får bli litt etter jul i stedet, kjenner jeg henne rett så blir det ikke mangel på omsorg uttrykt på mange forskjellige måter der også!

Men nå - tilbake til ex-fac bøkene. Jeg må få unnagjort denne eksamenen på tirsdag eller onsdag eller når det var. Og da trenger jeg å stifte litt mer bekjentskap med Herder, Kant, Spinoza og de andre gutta før den tid.

Gjermund

Hjemreise

2008-12-11T18:31:00.002+01:00

I dag er nest siste dag i Khovd - eller, siden det er over midnatt er det vel egentlig siste dag. Vi reiser herfra tidlig om lørdags morgenen. Det er veldig mye som skal på plass en slik siste dag, og i dag har vi sendt 623 kg bagasje med bil til UB, forhåpentligvis ender den opp i Rennebu en gang på nyåret. Det blir mange ting å ta med når man er mange familiemedlemmer! Flybagasje er og en utfordring jeg ikke liker å hanskes med. Ikke bare skal den vektbegrenses, den skal også være mulig å forflytte i en vending for en mann med fem små barn og ei kone (som må passe på dem) på flyplasser av ymse slag. Og den skal pakkes slik at ikke alt må åpnes i UB mens vi er der osv.

Vi fikk besøk fra Norge også - og det var jo bra tenkte vi, for de kunne jo hjelpe oss å pakke! Og det har de gjort, bevare meg vel, men de har trent også. Og det er som kjent ikke sunt - i hvertfall ikke for dem, for de kom haltene hjem igjen begge to og var skadet. En av dem har nesten ikke klart å gå siden i går heller, så det har gått mest i listeskriving for hans del i dag. Stakkars folk!

Jeg skal legge meg nå, for jeg er mer sliten enn hva som godt er, men må bare komme med et hjertesukk; At det går an å ha så mange ting! Tror jeg har akket meg over det her inne før, og det ser ikke ut til at jeg har lært. Jeg liker IKKE flytting. Det er kjedelig.

Gjermund

Guttetur

2008-12-08T00:42:00.002+01:00

Vi har fått besøk av Kjersti's far og onkel. Veldig moro å få lov å vise frem litt av det som har fyllt og fortsatt fyller livene våre her i Mongolia. Jeg tror de synes det er spennende å se Khovd også, det er jo ganske anderledes enn Norge.

De kom med fly fra Moskva til Ulaanbaatar på lørdagsmorgenen, og det var planlagt at vi skulle reise videre til Khovd samme dag, men siden Aero Mongolia fant det betimelig å forandre sine flyruter akkurat i disse tider, ble det for liten tid mellom flyet fra Moskva landet til flyet til Khovd skulle lette til at vi kunne klare å rekke det. Neste fly til Khovd går tirsdag - i dag altså. Det er jo litt kjedelig å bruke tre av ni dager i Mongolia til å vente på et fly i Ulaanbaatar, så vi fant ut at den beste løsningen ville være å ta et fly til Gobi Altai i stedet, litt senere p lørdagen. Som tenkt, så gjort - billettene ble byttet, om enn under store kvaler.

På fredags kvelden fikk vi beskjed om at avgangen av flyet til Khovd ble utsatt til klokken 18:30 på lørdag...

Jeg ringte jo selvfølgelig sporenstreks til billettøren og ville bytte billettene tilbake - men de var solgt til noen andre, så det var bare å beholde dem vi hadde kjøpt til Altai i stedet. Det er jo ikke så farlig, tenker dere kanskje, men jeg har kjørt den veien før - og det fristet ikke spesielt til gjentakelse. 10 timers biltur på vaskebrettvei er i drøyeste laget når man ikke er laget av det mest tålmodige misjonærstoffet Herren hadde tilgjengelig når det ble gjort...

Det hele endte nå opp med at vi reiste til Gobi Altai - og vi fikk skyss med helsesjefen i fylket, via vår feltleges kontakter, et veldig hyggelig bekjentskap. Vi satt i en russisk minibuss sammen med seks andre somogså skulle til Khovd, og det ble fortært litt sprit og lokal matrett til lykke for turen (mens jeg nøyde meg med bønn - har god erfaring med det) og sunget sanger, tøyset og ledd, snakket og mimet om hverandre.

Mongolene er veldig åpne og trivelige i slike sammenhenger, og de inviterer alltid andre med inn i fellesskapet sitt, så jeg tror at de to som ikke forstod det som ble sagt likevel hadde det trivelig. De tok masse bilder som jeg håper jeg kanoverale dem til å dele av etterhvert.

Etter mange lange timer i en skranglebil, kom vi nå i hvertfall frem til et sted de mongolske ville ha litt te og pølse. Så vi durte inn på en liten sjappe langs veien (klokka var 23:00) og fikk den lokale gatekjøkkenmannen/restauranteieren til å diske opp med sin viden kjente te og beste kvalitetspølsesmørbrød, som han serverte med diktfremførelse og sang til gjestenes store begeistring. Siden fulgte noen nye riste-timer, før vi endelig ved tretiden om natten kom frem til Khovd og i hus.

Det som imponerte oss mest, både de to besøkende og meg, var sjåførens tålmodighet med sin gjenstridige dør. Den spratt opp gang på gang - sikkert tusen ganger under den 10 timer lange kjøreturen, og hver gang lukket han den bare igjen - uten å ytre ett eneste ord!

Alt i alt - med et, etter min tankegang, bedrøvelig utgangspunkt, fikk vi en god opplevelse. Og besøket fra Norge har i hvert fall fått være med på noe som ikke så mange andre på besøk fra Norge får oppleve. Og jeg tror fortsatt bønn bevarer bedre enn sprit...

Gjermund

Mett, men ikke stappa

2008-12-02T18:42:00.002+01:00

Noen ganger kommer det over meg behov for å sette ord på gode følelser. I gamle dager lærte jeg et veldig "tungt" språk når det handlet om tro og kristendom og slikt, og da ville det sikkert hett noe slikt som at jeg ville "prise" eller "lovprise Herren" eller noe slikt - for det var det som ble gjort når man følte seg glad. Og det er jo absolutt en del av det jeg føler behov for nå også, men jeg ønsker å gjøre det med "mine" ord, og da kan jeg ikke si det på den måten.

Av og til, etter at jeg har spist, kjenner jeg ikke noe spesielt. Jeg har bare spist liksom, akkurat som om jeg har vasket opp eller hengt opp en vask eller gjort et annet stykke arbeid. Andre ganger føler jeg meg stappmett og nesten litt kvalm, sånn at gleden over et godt måltid nesten forsvinner i forakten over egen svakhet og mangel på evne til å begrense meg selv og mine lyster. Men - noen ganger - føler jeg meg god og mett, og nesten litt varm innvendig, etter å ha spist et godt måltid som har brakt meg fra tilstanden "sulten" til tilstanden "mett" - uten at jeg kjenner det som om jeg har spist for mye. Jeg har blitt mett, har spist nok - men ikke mer enn nok - og er fornøyd. Og der er vi ved poenget.

Jeg er fornøyd.

Vi har ikke fått solgt leiligheten. Men det gjør ikke så mye, for den er til stor hjelp for hushjelpa vår som ønsker å studere osv. Ho er ei flott jente som kan bli (er) en stor ressurs for Guds rike. Også tror vi at vi klarer oss uten å "realisere" de pengene på en stund. Og bilen, som heller ikke er solgt - ja, hva skal jeg si? Den er ikke solgt. Men det gjør liksom ikke så mye det heller, for hvem vet hva som dukker opp rundt neste sving? Plutselig kan det jo vise seg at "det var sannelig godt vi ikke fikk solgt den bilen!" (Selv om det hadde føltes litt tryggere å komme hjem med pengene for den i lomma...) Jeg har oppdaget hvor utrolig lite jeg egentlig vet om hva som er bra for meg - og oss. Men at Gud - til alt hell for meg - driver i akkurat den bransjen der, med det som er godt for meg og oss altså. Derfor er jeg fornøyd.

Det føles som om det jeg har, tiden nå, en plass å bo, venner og familie, et godt og trygt sosialt støtteapparat hjemme i Norge osv, osv er nok. Jeg trenger liksom ikke mer. Jeg kan ikke si så mye om hvordan ting blir og har ikke så veldig mange planer enda egentlig - for jeg vet ikke om det er noen vits i å planlegge så mye når man intet vet - men jeg tror det skal gå bra likevel.

Når jeg er fornøyd, da kjenner jeg at jeg også er takknemlig. Og det er en veldig god følelse! Jeg kjenner at jeg er takknemlig for det jeg har opplevd i livet mitt - for det punktet jeg har blitt ført til og hvor jeg befinner meg i dag. For det har vært spennende - og innholdsrikt. Og ingenting tyder på at det skal slutte å være det. Det er mange ting jeg kunne tenkt meg å være foruten forsåvidt - av det som befinner seg i historien min - men ikke konsekvensene det har brakt med seg eller ført til. Det har vært noen tøffe tak, og det har kostet i sin tid, men du verden for en frihet det har ført til! Og det er jeg faktisk veldig takknemlig for - og ganske fornøyd med.

Så - ved et av de større skillene i livet mitt - rett før det blir "etter" vårt første opphold i Mongolia - og en anledning til ettertanke, kjenner jeg at jeg er takknemlig, forholdsvis rolig og fyllt av en slags sitrende forventning til fremtiden og det ukjente som ligger foran. Det skal bli spennende å se hvor vi blir ført hen! Første stopp er i en nydelig dal litt nord for Oppdal, og et stykke sør for Trondheim. Rennebu - et godt sted å være!

Gjermund

Mongolsk nasjonaldag

2008-11-27T09:24:00.004+01:00

I går, den 26. november feiret Mongolia sin nasjonaldag, eller uavhengighetsdag. Mongolene har 2 andre høytider som fungerer mer som nasjonaldager, så denne dagen er ikke så stor for mongolene som 17. mai er for oss. Men kirkene i Khovd samlet seg til et stort bønnemøte, der de bad for Mongolia og spesielt for Vest-Mongolia. Blant annet om at evangeliet måtte nå lenger ut . Det var det stort å få være med på!

Det gjorde stort inntrykk på meg da vi bad spesielt for kristne som har bosatt seg på landsbygda for å nå sitt eget folk med evangeliet. Det er sannelig modige folk!

Tar med et bilde fra et par gutter som holder på med en lek som er veldig populær her. Det er et lite skinnstykke med ull som er festa til en stein eller noe som de trikser med (sparker den oppi lufta mange ganger).

Og så må vi ha med et par bilder av lille Sigrid som ikke er så liten lenger! Hun går mye sammen med hushjelpene og lærer mye om vasking og sånn! Så når det er noe søl på golvet (f.eks. sand fra skoene) finner hun en klut og tørker opp!

Sigrid synes oppvaskhansker er kult!

Kjersti

Tilbake til røttene

2008-11-24T01:59:00.004+01:00

Vanligvis prøver jeg å unngå og engasjere meg for mye i diverse debatter omhandlende Smiths Venner. Det skal jeg forsøke å unngå nå også, ved å ikke omtale den vedlagte artikkel spesielt, men heller filosofere litt over enkelte ting i denne sammenheng på mer generelt grunnlag (hvor generelt det nå må komme til å bli).

For hva er det som gjør at et såkalt frivillig brudd med en trosorganisasjon kan oppleves så forskjellig fra de to ulike siders synspunkter? Fra den forlatendes side kan det ofte føles sorg, tap, angst og ensomhet - sikkert like ofte frustrasjon, sinne og kanskje lettelse - mens det fra den forlattes side tilsynelatende ikke føles så mye.

Akkurat der er jeg delvis inkompetent - det må jeg tilstå. Fordi jeg ikke har vært i den "andre" situasjonen - å bli forlatt, men derimot var et barn som bare ble med i dragsuget da vi forlot, vet jeg ikke hva som føles når noen forlater en slik sammenheng. Men - og dette har vel også en viss gyldighet - jeg har sett ulike former for avskaling og forvitring i det miljøet som forlot den opprinnelige organisasjonen, og der kjente jeg på saker og ting jeg ikke pr i dag uten forbehold vil betegne som det Bibelen omtaler som "Åndens frukt".

Og jeg har sett, og følt på kroppen, noen av de uttrykk som gjør seg gjeldene i en slik situasjon der noen forlater et miljø som for eksempel Smiths venner. Og de uttrykkene jeg har sett dreier seg utelatende om arroganse, relasjonsbrudd (også, og kanskje spesielt, mellom nære familiemedlemmer) og avstand. Og dette er også ting jeg ikke ser grunn til å katalogisere under begrepet "Åndens frukt" når det i denne sammenheng med "Ånden" er ment Den Hellige Ånd. Han maner jo til kjærlighet, og selv om jeg av og til er uenig i deler av den liberale kristne verdens forståelse og bruk av ordet "kjærlighet" i Bibelske- og trossammenhenger, kan jeg ikke se noen av de ovennevnte uttrykk som representative for noen av de mange former for kjærlighet jeg har vært i befatning med fra barnsben av.

Med tanke på linken over, må jeg bare si at jeg lar meg fasinere av hvor forskjellig virkelighetsoppfattelse det går an å ha, med så lik bakgrunn som for eksemel Smiths Venners pressetalsmann og jeg selv har. Vitenskapsfilosofiens store spørsmål; "Hva er sannhet" får virkelig fornyet aktualitet i slike sammenhenger.

Kanskje var det dumt å legge ut noe om dette på bloggen - det er så lett å tråkke noen som gjerne vil ta til motmæle (anonymt selvfølgelig) på tærne. La det være klart at dere har ingenting å forsvare overfor meg - jeg kom kun med noen enkle betraktninger rundt et tema som naturlig nok opptar meg av og til.

Gjermund

Gratulerer med dagen!

2008-11-22T17:52:00.003+01:00

Kjersti fyller 29 år i dag - vi gratulerer vår kjære mamma og ektefelle så mye med dagen! Og vi synes du ser ung og nydelig ut - ikke det spor gammel!

Vi synes dette bildet viser noe av det fineste med deg - at du har plass til alle i hjertet ditt. Vi er veldig takknemlige for at akkurat du er vår - og at vi er dine.

Sigrid, Sondre, Håvard, Ola, Ragnhild og Gjermund

Bilder fra hverdagen i Khovd

2008-11-20T06:26:00.007+01:00

Her går livet sin vandte gang. Vi skal jo være i Mongolia i 4 uker til, så vi må prøve å leve så vanlig som mulig så lenge det går. Vi er ganske slitne nå, så det er godt å ha en og en halv uke uten pakking! Vi prøver begge å slappe av så godt vi kan. Jeg legger ut noen bilder fra hverdagen vår her i Khovd.

Ragnhild og Ola går på norsk skole med 4 elever, 2 lærere og en ettåring (som ikke var med på dette bildet). De har det kjempekjekt på skolen! Lærerne er så flinke til å lage sosiale aktiviteter som turer og sånn. I natt har de hatt lesevake på skolen og sovet over der. Denne uka har det vært temauke og de har lært om polekspedisjoner! De har bl.a. spikka båten Fram som de viser fram på bildet her! De var på vei ut for å prøve dem i baljer med isbiter (det er jo isbiter i sjøen ved polene også...) og vann. Det er rundt 17 kuldegrader om morgenene og 10 om kvelden her nå, så sånne forsøk er det forhold for å gjennomføre!

Her kjøper jeg melk hver dag. Jeg blir nesten overfalt hver gang - alle vil selge. Jeg er storkunde - jeg kjøper jo 3,5 liter i slengen!

Jeg har begynt å gå en tur hver dag, mellom en halv og en hel time om gangen. Det gjør godt for kropp og sjel! Dette bildet og bildene som kommer er tatt fra en av gåturene mine.

To barn er på vei inn i en liten butikk. En butikk i Mongolia er som regel bare et hus (med ett eller to rom) som til forskjell fra andre hus - som ligger inni inngjerdingen - utgjør en del av hasjaen (eller gjerdet altså).

Om morgenen/formiddagen om vinteren er det mye forurensning her pga. fyringa i gerene. Til vanlig vises disse fjellene i bakgrunnen helt klart.

Det mange kassaker i Khovd. Vi bor like ved et kassakdistrikt. Kassakene er en muslimsk folkegruppe. Her er moskeen deres.

Her er et bilde av Håvard på Ola og Håvards nye rom! Han kom så stolt ned til meg en dag og ville vise meg hvor fint han hadde rydda og redd opp senga! Er han ikke flink?!

Dette er et bilde av sist gudstjeneste. Kirken leier et slags barnebibliotek til gudstjenestene. Sist gang var vi etter forholdene veldig mange og det er kjekt!

Dette bildet er tatt etterpå. Mongolene elsker å bli tatt bilde av, mens barna våre liker seg best bak fotografen...

Dette er ei kjekk jente! Ho studerer 4. året på engelsk/russisk linje på lærerskolen. Ei veldig flink jente. Hun hadde nesten aldri spilt piano før, men i løpet av en time med øving her klarte hun å spille en mongolsk folkesang delvis med begge hender! Hun har blitt ivrig etter å høre mer om Jesus. I går på bibelgruppa satte hun seg ned og fortalte de andre historien om den bortkomne sønn som hun hadde hørt i kirka på søndag. Den historien hadde gjort inntrykk!

Dette er oppsetting av en mongolsk ger. Den ble satt opp utenfor den "gamle" leiligheten vår i forbindelse med et dødsfall i blokka. Da kommer alle slektningene på besøk til familien, og de skal ha mat og te. Derfor er det veldig praktisk med en ger utenfor.

Til slutt vil jeg igjen få takka for alle oppmuntrende kommentarer og mailer vi har fått i det siste! Det har betydd mye for oss! Takk for all forbønn også!

Kjersti

Å overgi

2008-11-14T16:30:00.002+01:00

Kjersti er egentlig ganske flink til å skrive - til å beSKRIVE også, faktisk. Sånn at det går an å skjønne hva ho mener liksom. Egentlig er ikke det bare positivt. Mange ganger, når jeg har gjort noe som gjør litt vondt i magen, er det fordi jeg har en liten forutanelse om at Kjersti ikke kommer til å bli spesielt imponert når jeg kommer hjem og forteller det. Og det uttrykker hun på en slik beSKRIVENDE måte som gjør at jeg går tom for argumenter, innser min håpløse stilling og må innrømme at jeg ikke er spesielt lur bestandig. Ikke det at det er så vanskelig å innrømme til vanlig altså - det er verst i slike situasjoner hvor det er eneste utvei liksom. I slike situasjoner når Kjersti har beSKREVET noe så jeg har forstått hva ho mener mener jeg...

Andre ganger, som i forrige innlegg, er det en god ting at ho skriver så godt. Da kan jeg sitte ved siden av og nikke samtykkende, liksom bekrefte at det må nok være omtrent slik det må sies ja, for det er temmelig nøyaktig slik det har sett ut fra min synsvinkel. Og så kan jeg være litt takknemlig for at det blir satt ord på det tunge og litt av dampen får slippe ut.

Vi kristne snakker og tenker ofte mye om og på overgivelse. I hvert fall gjør jeg det. Jeg har nettopp pugget sangen om "Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, er bønnen; La din vilje skje" utenatt - bare fordi den liksom setter så fine ord på det jeg sliter mest med for tida. For hvem vil egentlig lære å be "La din vilje skje" med ærlig sinn, når man antar - eller i det minste er redd for - at Hans vilje ikke er sammenfallende med ens egen?

Ta for eksempel det faktum at vi har kjøpt oss en bil og en liten leilighet som hushjelpa vår bor i - bare så ho skulle ha anledning til å bli med oss hit til Khovd. Nå ønsker jeg selvfølgelig å selge dette, for vi trenger jo pengene når vi kommer hjem. Og det skulle vel forsåvidt være grei skuring det - hadde det bare ikke vært for denne finanskrisa som gjør at ingen får låne penger lenger! Så sitter vi her da - med DEN bra bilen, som ingen kjøper. Ikke fordi prisen er så stiv - vi er villige til å krype nedover i pris bare for å bli kvitt den - men fordi det ikke dukker opp noen med tykke nok seddelbunker til å bla opp summen den koster. Vi kan jo ikke gi den bort hellr! Rimelig frustrerende må jeg si. Kunne ikke Gud bare sende den ene fyren (med nok penger og lyst på en slik bil) vi trenger for å få solgt den da? Slik som jeg har bedt om mange ganger alt? Ja, jeg har til og med bedt om at det må være Hans vilje at vi skal få solgt bilen uten å tape så mye på den! For uten de pengene klarer vi jo ikke å etablere oss hjemme igjen!

Langt inni meg, dit inn jeg nesten ikke tør å gå, kjenner jeg på en redsel for at det er akkurat det Han har lyst til å vise meg at vi klarer. Ikke fordi at det koster Ham noe å skaffe en bilkjøper til oss her og nå - men fordi det ikke koster Ham noe å ta vare på oss når vi kommer hjem heller. Jeg har jo allerede tenkt ut hvordan Han BURDE gjøre det, og jeg har en skremmende erfaring med at Han liker å gjøre ting på sin egen måte. Det er bare det at det er så forskrekkelig vanskelig å overgi det uvisse til Ham som trekker i alle tråder. Ja, jeg blir nesten litt frustrert når jeg får høre at Han har omsorg for oss osv! Jeg vet jo det! Men Han har nå en irriterende slitsom måte å vise det på av og til synes jeg! Det må jo gå an å gjøre det litt enklere av og til, så jeg ikke trenger å bekymre meg så mye om alt mulig?

Av og til lurer jeg på om det er bare sånne evighetsgreier Han bryr seg om. At vi skal bli frelst og sånn altså. Jeg vet jo at det er det viktigste - for all del! Men det henger jo litt sammen på et vis - det med nuet og det med evigheten mener jeg. Så litt hjelp til bilsalg hadde vært på sin plass, så kunne jeg fått litt hjelp til å overgi meg etterpå...

Jeg tuller litt. Det skjønner dere sikkert. Jeg sliter fælt med å overgi all uvissheten til Gud, og jeg kjenner behov for å panikkreagere i forhold til ting som jeg kjenner at "burde skjedd" før vi reiser. Det er akkurat som det er en svær bølge med redsel for alt som kan gå galt bygger seg opp i meg, og jeg tror jeg kommer til å være rimelig utslått den dagen dette er over - om det går over på den ene eller den andre måten. Jeg lurer på hvordan jeg i all verden skal klare å ikke bekymre meg over morgendagen når det er så mange av dem, og synes ikke det gjør merkbar forskjell etter å ha båret det frem for Gud i bønn ganske lenge allerede. Er det meningen at jeg skal prøves i tålmodighet kanskje? Jeg kjenner i tilfellet en aldri så liten protest i meg mot det, for jeg synes vi har nok av prøvelser fra før akkurat nå.

Likevel kjenner jeg at jeg ønsker å legge bort frykten, å velge tillit i stedet. Tillit til at Gud ordner opp i tingene for oss denne gangen også. Det har Han jo gjort før så mange ganger før. Ikke det at jeg forventer å gjøre noen spesiell god forretning på leilighet- og bilsalget, eller at vi finner drømmestedet i Norge. Men jeg tror, eller velger å håpe på, at Herren går med og gir liv så lenge Han finner det godt og riktig. Og at Han lar oss finne hvile i at Han gir oss alt det andre Han ser vi trenger i tillegg. Så derfor ber jeg Ham om hjelp til å kunne be "La din vilje skje" med ærlig sinn. Men vanskelig og skummelt - det er det virkelig for en med et så lite og skjelvende hjerte som mitt!

Gjermund

Ut av kaoset...

2008-11-10T17:03:00.000+01:00

Etter en måned i taushet, våger jeg meg fram på bloggen jeg også! Nå har vi begynt å få hodet trygt over vann, og begynner egentlig å kjenne land under føttene, så da har vi mer energi enn bare å ”kjempe for livet”! Det har vært omtrent sånn det har føltes etter at det ble avgjort at vi skulle dra hjem.

Jeg tror det er den største krisen jeg har vært i i hele mitt liv. Jeg syntes det var tøft å bryte opp og dra til Mongolia, og det har vært veldig tøft å bo her. Jeg har vært mye langt nede og sliten mens jeg har vært her. Jeg har lengta hjem, grått og syntes det har vært stygt rundt meg. Likevel var det forferdelig at vi må reise hjem. Kanskje nettopp pga. alt det vi har strevd med så ble alt verre. Nå som alt skulle til å bli bedre. Etter språklæring i 2 år, flytting og tilvenning til ny kultur, etter å ha bodd i koffert i 2,5 mnd i en liten leilighet, så skulle vi endelig få det litt roligere og komme oss til igjen. Vi skulle få igjen for det vi hadde investert av krefter på språk og tilvenning, tenkte vi. Vi skulle gjøre noe mer ”produktivt” noe mer ”meningsfylt” (i våre egne øyne). Gjermund med prosjekt og jeg med litt bibelgruppegreier. Nyhuset var nesten ferdig. Vi skulle få litt orden på rutiner i hjemmet, få det litt bedre sammen etter uker i en stressa tilværelse. Vi var blitt glad i Mongolia og i mongolere. Vi hadde det så kjekt sammen med de andre norske på feltet. Barna trivdes på skolen, og i leken med de andre norske barna. Vi gleda oss til å ha juleferie i Norge. Jeg hadde vendt meg mer og mer til å bo i Khovd. Så ble Gjermund syk. Kroppen sa stopp.

Han måtte ta det helt med ro, og det ble naturligvis mye på meg hjemme, i en hverdag som allerede fungerte dårlig i forhold til rutiner og familieliv. Han dro til UB og var der i 10 dager. Jeg var glad han fikk god oppfølging så jeg var tapper og stod på alene her i Khovd med fem barn. Jeg fikk mye hjelp av de andre norske, både med middag og barnepass, men etter en uke var jeg veldig sliten. Vår kjære Mari og Øystein tok barna en hel søndag, så jeg fikk hvile. Da jeg var alene fikk jeg telefon fra Gjermund. ”Vi må hjem, og det kommer til å ta tid.” Jeg fikk helt sjokk, trodde jeg drømte, det var ikke sant! Det var det siste jeg trengte nå! Vi slet nok med dårlig tro på oss selv om vi ikke i tillegg skulle oppleve det nederlaget! Og jeg var jo så sliten at jeg nesten ikke følte jeg klarte å ta meg av barna våre, og så skulle vi til Norge! Nå som vi hadde muligheten til å komme oss ovenpå og få ting til å begynne og fungere igjen… Jeg gikk rundt meg selv inni leiligheten og var helt fra meg! Jeg har nok aldri følt meg så alene i hele mitt liv! Ingen til å trøste meg. En Gud som ikke hadde omsorg for meg! Bare mange, mange spørsmål og usikkerhet.

Uka som kom var forferdelig. Jeg var helt fra meg i flere dager, også etter at Gjermund kom hjem. Jeg var sint på Gud, jeg var sint på Gjermund og på andre mennesker. Gjermund trodde at det var nettopp det at Gud hadde omsorg for oss at han sendte oss hjem for at vi skulle få litt hjelp med ting som var vanskelig. Jeg kunne forstå at Gud hadde omsorg for Gjermund, men det kunne han ikke ha for meg, etter som han lot meg oppleve dette! Jeg er sein til å omstille meg. Vi har allerede flytta 10 ganger i løpet av de årene vi har vært gift, 4 av dem bare for kortere opphold på 1 til 3 måneder. Nå skulle vi ha ro en stund. Og så måtte vi hjem til Norge og omstille oss nok en gang!!! Ja, det var det siste jeg trengte, mente jeg. Jeg raste mot Gud, jeg raste mot Gjermund, jeg hadde lyst til å kaste ting rundt meg. Jeg ønsket at Jesus kunne komme å hente oss alle hjem til Himmelen. På en annen side ville jeg vende ryggen til ham. Men jeg måtte si slik som disiplene sa, da Jesus spurte dem om de også ville vende seg fra ham; ”Herre, hvem skal vi da gå til?” Gud var like virkelig uansett, selv om jeg opplevde det som om han hadde skuffa meg. Det var ingen annen å gå til. Men jeg orka nesten ikke å snakke med han eller lese i Bibelen den uka. Jeg var så skuffa over han, og det føltes ikke som han var med meg.

Så kom det en sms på Gjermunds telefon en dag, fra en ukjent dame i Norge som sikkert ikke visste hvordan vi sleit. ”Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!” (5. Mosebok 31.8). Det var som et kjærlighetspust fra Herren, og jeg begynte å tro på at Gud var med likevel. Jeg gråt mens jeg følte at litt av isen i hjertet mitt smeltet bort.

Det har vært tøft siden også, men vi har fått så mye støtte og hjelp fra folk på feltet, og mye oppmuntring fra dere i Norge. Tusen takk! Det har vært veldig godt å merke kjærligheten dere har vist oss nå mens vi har ligget nede. Ingen dømmende ord for at vi ikke klarte å fullføre perioden som vi tenkte.

Vi vet fortsatt lite om hva som skjer framover, annet at vi har bestemt oss for å dra tilbake til Rennebu, og at vi drar hjem 18. desember. Jeg føler meg ikke ferdig med Mongolia, og håper vi kan få reise ut igjen når det er klart for det. Men vi har lært at vi må leve i nuet, og prøver å gjøre det så godt vi kan her i det fine huset vi har flyttet inn i. Her prøver vi å samle krefter, og har det veldig bra. Rutiner og familieliv begynner å fungere, og vi har mer overskudd til barna våre igjen. Dagene føles meningsfulle, og vi treffer stadig flere folk. Jeg har lært noe om at det ikke er så mye vits i å streve etter å gjøre noe, og å bli noe. Gud kan bruke meg i sin plan likevel. Jeg liker ikke å bli brukt i ”min skrøpelighet”, jeg vil helst bli brukt med de sterke sidene mine. Men det ser ut til at det er best å bare legge meg selv over til Jesus i stedet for å kjempe i mot det som skjer, og streve for at noe annet skal skje! Jeg har ikke svar på alle hvorfor og hvordan, men jeg tror at Jesus er med. Og jeg tror at uansett hva som skjer, og hvor jeg er hen i verden, er det tryggest å være sammen med Ham!

Kjersti

Utsiden

2008-11-09T14:25:00.005+01:00

I dag tar vi oss ikke tida til å skrive så mye. Vi synes det er trist å reise herfra, samtidig som vi gleder oss til å reise hjem. Vi ønsker å vise noen bilder av omgivelsene våre i dag, da vi viste bilder fra huset vårt (innsiden) i går. I dag har vi nemlig vært på tur igjen! Min første etter at jeg ble syk - en seier!

Dette har ikke så ille mye med turen å gjøre. Men slik ser NLM ut i Khovd. På den store tomme delen av veggen (2. etasje) er det tiltenkt et passende skilt som skal sees fra veien...

Dette er baksiden av "kontorbygget" som vi kaller det. Koselig, ikke sant?

Her er det vi kaller "nyhuset". Vi bor i den delen som ligger til venstre på bildet. Huset er vertikal delt, med to speilvendte leiligheter.

Her er "hagen" vår... Jeg synes det er riktigere å omtale det som "potensialet" vårt. Men det blir det noen andre som får ta seg av. V ligger midt i sentrum som dere ser.

Ved foten av dette fjellet var det en familie som syntes det kunne være greit å sette opp vinterleir. Han har større "hage" enn oss, slv om leiligheten er litt mindre... Dere ser teltet midt på bildet - sant?

Her er det tre familier som har tenkt å bo i vinter. Dette er nomadefamilier, og for meg er det ganske merkelig at de har slått seg ned her - det finnes ikke et gresstrå! Men det er noen tørre busker på andre siden av fjellet, så de lar nok dyra beite på dem om dagen. Selv vil de ha teltene her fordi det er lesiden av fjellet, tenker jeg. Skjønt - se sandstormen...

Her er det bildet av de samme tre teltene, men litt nærmere. Forsatt sandstorm da. Eller - ikke storm. Bare litt sterke vindkast. Storm r noe annet det - og det er ikke kult.

Det ser koselig ut, sant? Helt til man tenker på at de skal bo der i 40 minusgrader...

Kaldt og tørt. Men du verden så pent!

Det er veldig spennende og spesielle fjell her i Vest-Mongolia, og vi har blitt veldig glade i dem. Hver ang vi er på tur samler vi på steiner. Det er en helt særegen type fjell her - i Norge ligger steinene i fjellet eller på bakken, her står de! Skifer på høykant! Og som regel er det snn løst porøst sandfjell utenpå og hardt fjell inni.

Bare for utsiktens skyld. Vi synes dette er storslått.

Og barna elsker jo fjellet - der kan de jo klatre! Når fjellet er som stående skifer blir det ofte somtrappetrinn i det, og det vet de små og utnytte!

Sigrid synes også det er svært å være på tur. Spesielt når hun får sitte på en arm.

Mongolsk beitemark... Mil på mil med stein og sand.

Og så var det bare veien hjem igjen...

Gjermund

Nytt hus

2008-11-08T12:22:00.004+01:00

Vi har fått nytt hus. Det er i seg selv noe gledelig som regel - om det ikke er en eller annen finanskrise som er skyld i at man har måtte selge sin flotte bolig for å flytte inn i noe av "ringere kvalitet". Enda bedre blir det når man flytter fra et kjøkken som dette:

Til et hus med et kjøkken som ser slik ut:

Bare som en opplysning må jeg opplyse leserne at det øverste bildet - av kjøkkenet vi flyttet fra - opprinnelig var tenkt som et skrytebilde; "Se, vi har fått komfyr!" Da bildet ble tatt hadde vi levd i den leiligheten uten komfyr i ca en og en halv måned. Det samme gjaldt for øvrig vaskemaskina.

Nå derimot, har vi opptil flere valg når vi trår inn i entreen. Vi kan stå der og nyte de fine veggene eller varmen i gulvet. Eller vi kan velge en av de fem dørene der ute - og forflytte oss til andre deler av huset! For eksempel kan vi ta i bruk trappen opp til andre etasje - en mongolias kuriositeter. Den er ikke spesiell bare fordi den er laget av tre og er så pen - nei den er også spesiell fordi hvert eneste trinn har samme høyde og samme dybde som de andre trinnene i trappen.

Sondre og Sigrid nyter Mongolsk lovsang - Sigrid gjør det best på en stol, konservativ som hun er. "Man står da ikke å synger!"

En stund så det slik ut i stua vår her i nyhuset. Mange ting å ta tak i som de sier i gamlelandet.

Men vi tok tak, og fint ble det, om vi skal si det selv! Og selvfølgelig - det er mye tomrom på veggene - det er fordi vi skal hjem det. Henger ikke opp noe for å ta det ned igjen nei, så lenge rommene virker som de skal uten.

Vi NYTER å ha så god plass rundt oss. Ungene har nesten blitt veloppdragne også. Eller så er det bare at de roter og bråker så langt unna at det ikke forstyrrer meg (fleiper litt). Det eneste nå, er at det er vanskelig å bo slik når de andre rundt oss har det så totalt anderledes. Det har vi skrevet om før, så det skal jeg ikke ta opp igjen en gang til. Men det er et alltid tilstedeærende tema; Hvordan forholde seg til de forskrekkelige gapene mellom vår rikdom og deres fattigom? Jeg mener - mange vet jo ikke at de er fattige engang, de klarer seg jo så fint! Så kommer vi og viser frem en levestandard som bare må gjøre noe med dem. Vi later jo som om vi er "vanlige" mennesker.

Når det er sagt, så er det ingen god opplevelse - eller forsåvidt varig - å bo på tre rom, uten kjøkken, med fem barn. Det kan jeg skrive under på.

Gjermund

Et lite forsøk

2008-11-07T10:57:00.002+01:00

Jeg har etter en stunds vurderinger frem og tilbake - og med et sideblikk på antall tilbakemeldinger vi har fått etter at vi fortalte at vi skal hjem - bestemt meg for å gjøre et lite forsøk på å videreføre denne bloggen. Har tenkt at det kanskje ikke er så veldig mye interressant å melde fra "enheten Kvam" lenger - men det kan jo og hende at det egentlig ikke er så mye som er veldig annerledes enn det var tidligere, annet enn at vi vet at vi skal hjem på ubestemt tid.

Vi er jo her i Mongolia fortsatt mener jeg! Nå har vi nettopp flytta inn i et nytt nydelig hus også - med masse plass! Det er så godt å kunne sitte i fred om kvelden, uten å være redd for at ungene på andre siden av døra skal våkne av at vi prater sammen! Sånn har det vært helt siden vi kom til Darkhan, og vi har virkelig lært at med vår norske kulturarv er det helt greit med litt plass rundt seg.

I dag var jeg på markedet med Ola og Ragnhild for å kjøpe sko. Godt å kjenne på det at jeg mestrer slike enkle ting som å spørre hva ting koster, hvor jeg finner det jeg vil ha, hvilke størrelser de har osv. Har blitt enda mer obs på hva det faktisk betyr for meg at jeg har lært dette - nå som jeg skal hjem til Norge igjen og kanskje ikke bruke det mer.

Gjermund

I en sving på livets vei

2008-10-29T10:50:00.002+01:00

I dag fikk jeg telefon av gammel - læreren min. Han kunne fortelle at han har blitt innsatt som dommer i hjembyen sin. Dette har han arbeidet frem mot i flere år, og det er en ganske stor bragd å bli tilsatt som en av 200 dommere (på landsbasis) – i hvert fall når man er så ung som han – bare 32 år. Jeg syntes det var utrolig moro å høre fra ham igjen – jeg har hatt så lyst til å besøke ham. Noe av det siste han sa til meg før vi skiltes for halvannet år siden og etter at vi hadde hatt noen lange samtaler om tro var nemlig; ”Gjermund, tror du det er mulig for meg å bli kristen i dag?” Han var seg sin synd bevisst, og pekte ut retningen hvor han trodde han ville ende ved dette livets slutt ved å peke på gulvet – ”To hell”. Jeg fikk anledning til å dele med ham historien om Guds kjærlighet til menneskene, og Hans underfulle omsorg for den minst "verdifulle" - han forstod da jeg fotalte om meg selv tror jeg, og han gikk derfra med et tankefullt uttrykk i øynene. Han er i seg selv en "tenker".

Så var det bare det, at når man treffes igjen i Mongolia etter å ha vært atskilt, spør man hverandre om det er noe nytt. Jeg fortalte ham at jeg er syk, og at vi skal hjem til Norge. Ja – for selv om ikke feiler meg noe som er farlig for kroppen min, så er det store muligheter for å fortsette med slike runder som jeg har hatt nå om vi ikke reiser til Norge så jeg kan få meg litt reparasjon.

Så, vi har hatt en halvannen ukes tid til å svelge den tunge beskjeden om at det beste er å avslutte for å reise hjem. Livet har fremstått for oss omtrent som kosmos – eller en tur i melkeveien eller noe – ukjente skremmende objekter på alle sider, helt siden dette ble bestemt. Vi begynner å venne oss til tanken nå, har flotte folk rundt oss her ute som støtter oss hele tiden, og vi prøver så godt vi kan å henge med i disse svingene.

Plutselig stoppet det opp for oss. Jeg hadde stoppet opp for en god stund siden, jeg har ikke orket å gjøre stort den siste drøye måneden. Kroppen har bare rett og slett vært tom for energi. Men det var likevel et sjokk å få beskjed om at vi må reise hjem. Alt dette strevet for ingenting! Det var en av mine første tanker. Deretter en enorm følelse av mislykkethet. Vi har studert dette språket i så lang tid, forberedt oss på så mange måter og tålt så mange tunge tak. Kjersti har jo akkurat kommet godt i gang med bibelgruppa, og fått en flott inngangsport der. Arbeidet med bygdeprosjektet skulle til å starte, nå blir det vel sikkert utsatt på ubestemt tid – det finnes ingen til å overta. Nyhuset driver akkurat og blir ferdigstilt – skal etter planen godkjennes denne uka – og vi skal bare reise hjem. Til hva?

Det finnes bare ett svar. ”Vet ikke”. Vi vet ikke hvor vi skal bo – håper vi finner en plass i Rennebu, vi vet ikke hva vi skal gjøre (annet enn at jeg er sykemeldt en stund), og vi vet ikke når, hvor eller hvorfor. Det er det verste svaret jeg vet, og jeg liker det ikke nå heller. Det er akkurat som et liv fullt av avtaler og fremtidsplaner er erstattet med tomhet. Sånt er sårt. Og – selv om jeg stoler på at ”det er vel en Herrens mening med alt,” som vår kjære Ludvig uttaler det – fremstår dette som fullstendig meningsløst og uforståelig for meg. Men jeg aksepterer at det er slik det ble.

Vi må jo bare finne oss i nok en start. Vi kommer til å reise hjem med ingen andre tanker enn dem som omhandler ”nuet”. Det betyr at vi ikke aner om vi skal ut igjen, eller i så tilfellet når – det er ikke et tema for oss. ”Nå” skal vi bo i Norge. Jeg har ikke blitt syk på grunn av problemer på feltet eller noe slikt – dette er ting som ligger inni meg og som gjør at jeg bruker mye mer krefter enn jeg egentlig trenger for å forholde meg til krevende situasjoner. Og de kommer jo oftere på en slik plass som dette enn i vante, trygge omgivelser som i Norge. Sånn sett går det an å si at oppholdet i Mongolia har ”trigget” dette, men det kunne like gjerne kommet i Norge – men da sikkert på et senere tidspunkt. Så – jeg traff veggen. Akkurat som mange andre store menn har gjort, Statsminister Bondevik og sånn. (Liker å være i godt selskap vet dere…)

Det er ikke så godt å forholde seg til alle følelser og tanker som raser gjennom hode og kropp i en slik tid som vi er inne i nå. I det ene øyeblikket trenger jeg en ensom krok hvor jeg kan felle en tåre eller to for meg selv over å måtte forlate det livet vi lever, ikke skulle være en del av fellesskapet her mer eller være blant mongolene mer osv. I neste øyeblikk spretter det frem et lite minne om sauer og grønt gras, traktorer og god plass samt pene ting som former seg til små håp om glede inni meg – og jeg kan kjenne på forventning til å komme hjem.

Så ringte læreren min altså. Og skulle fortelle en god nyhet. Jeg fortalte min dårlige. Det var da han sa det som gjorde denne dagen til noe spesielt; ”Jeg har blitt en kristen, Gjermund,” sa han ”Jeg vil også be for deg.” Og jeg stod igjen på gårdsplassen og gråt. Gud er rik – Han er såvisst ikke avhengig av meg for å få gjort sitt arbeid med mongolene. Av sin nåde har Han brukt oss her, nå ser det ut til at han fører oss til en ny plass. Og det er nesten så jeg tror Han hadde et kjærlig smil om munnen da Han tok seg tid til å gi meg et klapp på skuldra; ”Det er greit at du drar, Gjermund. Jeg klarer meg selv herfra…”

Gjermund

Tyngre enn ventet

2008-10-22T12:17:00.002+02:00

Beklager dårlige oppdateringsrutiner. Som jeg har skrevet før, er det i de tyngste periodene bloggen vies minst oppmerksomhet. Det betyr ikke at vi ikke trenger forbønn - tvert i mot. Jeg er fortsatt syk og det ser ut til at dette tar tid. Heldigvis er jeg tilbake i Khovd igjen, det er lettere å være her sammen med mine enn å være i Ulaanbaatar for meg selv.

Gjermund

Ny rekord

2008-10-18T12:04:00.002+02:00

Nå har vi vel nesten satt ny rekord i opphold mellom innleggene våre her inne. Det har sin enkle forklaring i at jeg har vært litt sjaber en stund, og reiste til Ulaanbaatar for vedlikehold. Og jeg ble medsendt datamaskinen vår - noe jeg forøvrig tror Kjersti angrer på. Formen min er bedre enn før, og etter planen returnerer jeg til Khovd på tirsdag. Tror Kjersti har en litt utfordrende tid nå når hun er for seg selv med barna, så det hadde vært fint med litt forbønn tror jeg.

Gjermund

Bistandsarbeid

2008-10-10T14:58:00.002+02:00

Av og til føles det litt rart å være en del av et tem som skal drive med bistands- eller utviklingsarbeid her i Mongolia. Selvfølgelig kan det gå an å forstå at det trengs utvikling her, på mange områder, men stort sett så føler jeg liksom at dagene har sitt mønster, samfunnet virker nå liksom som det skal og er forutsigbart på sitt vis. Som for eksempel at ting tar tid, folk prøver å lure deg for penger, restaurantene har ikke maten de reklamerer for i menyen osv, osv. Det er bare sånn det er, og man slutter å irritere seg. Man venner seg til det i stedet. Jeg har noen forventninger til meg selv om å få på plass et slags bygdeutviklingsprosjekt i nær fremtid. Men det er liksom så forferdelig vanskelig å vite hvor man skal begynne. I det siste har jeg fått anledning til å tenke litt ekstra på det arbeidet, og jeg har fått ro for at det ikke er jeg som skal "prestere" noe, men at jeg bare skal begynne å gå.

I en sånn situasjon er det naturlig å tenke seg ut en plass å begynne fra, og i den forbindelse vil det vel være naturlig for meg å starte med noe av det jeg kan litt om. Sau og den maten de trenger for eksempel. Men først av alt: Reise dit hvor folkene vi skal jobbe blant bor. Der har de som regel ikke strøm, dårlige hus (om de har det) og kummerlige forhold sett med norske øyne. Men det er liksom ikke bare å gå i gang med å lage det til etter vestlig standard for olk med en gang - utvikling handler om å ta skritt. Som regel er det lurest å ta ett om gangen.

Gikk ute på veien her en dag - her inne i byen har de asfaltdekke - og jammen har de ikke lagt ny asfalt! Det trengtes kan man si, for du verden så dårlig det dekket var. Dette er et bilde av en dårlig vei i Norge, veien her var VELDIG mye dårligere enn dette.

Når jeg så de la nytt dekke, ble jeg veldig imponert. Tenk at de hadde utstyr og kompetanse til dette!

Men, dessverre så ikke resultatet ut slik som dette - et bilde som også er hentet fra Norge. Det var nesten like mange "hull" i veien etter at de hadde lagt nytt dekke som før, men de var heldigvis mindre, og jeg så at de hadde brukt så alt for store steiner i asfaltgrusen, så det tar vel ikke så lang tid før hullene er der igjen... Store steiner i asfalten gir jo veldig mye masse, men det spørs om ikke kvaliteten blir forringet. Så da stod jeg der da, på noe som skulle vært en slett og flott ny vei - også var det bare en humpete, skrukkete vei som gav meg stor anledning til å forstå hvorforvi er her og driver med utviklingsarbeid...

Gjermund

Spennende dager

2008-10-08T16:38:00.005+02:00

Nå har jeg fått høre resten av historien om det som skjedde på bibelstudiegruppa vår etter at de fleste av oss hadde gått mandagskvelden. Hushjelpa vår, Baiglaa (har fått lov å si navnet hennes), fortalte at hun da vi hadde gått, og Gillian var på kjøkkenet og ordan opp igjen, var det ei jente som var igjen. Denne jenta hadde kommet 2,5 time for sent, da filmen var kommet helt til korsfestelsen. Kanskje hadde hun vært i tvil om hun skulle gå, kanskje hadde hun vært opptatt med noe.

Jenta (som vi kan kalle Bayrmaa) satt der, og Baiglaa gikk bort til henne, snakka litt med henne og lurte på om det var noe hun ville spørre om. Ja, det var det. Bayrmaa kom fra landsbygda, og familien var sterkt troende buddhister. Hun dyrket ikke denne religionen. Og familien hadde sagt til henne at "du er den eneste i denne familien som ikke dyrker buddhismen, den mongolske religionen, du er jo som en utlending!" For ca. et år siden hadde hun besøkt en kirke her i Khovd 2 ganger, men hun syntes det virket litt merkelig og hadde ikke forstått hvorfor de sang sånne sanger. Men etter at hun hadde vært i kirken, hadde hun vært interessert i å finne ut mer om Jesus, men hadde ikke turt å besøke noe kirke mer, for hun hadde hørt at det var noen kirker i Khovd som ikke lærte rett (mormonerkirke og en annen sekt). Hun visste ikke hva som var "riktige" og "gale" kirker, så hun hadde ikke gått. Baiglaa sa til henne at hun nok hadde lett etter Jesus, og da ble hun overasket selv!

"Har du lyst til å bestemme deg for å ta imot Jesus?" spurte Baiglaa henne. Ja, det ville hun! Gillian kom også, og de fortalte henne hvordan hun kunne snakke med Jesus om det hun ville, og de fortalte henne litt om kristendommen og det å være kristen. Så bad de en frelsesbønn sammen, der Baiglaa bad først og så sa Bayrmaa etter. Jeg syntes den frelsesbønnen var så nydelig, at jeg gjerne vil gjengi den her:

"Jesus, min Herre. Bli min Frelser! Kom inn i mitt liv! Led mitt liv! Jeg tror på deg. Jeg tror at du er min Frelser. Herre, takk for at du gav Sønnen din! Tilgi meg alle mine synder! Takk at du valgte meg! Jeg ber deg, i Jesu navn. Amen."

De bad sammen og snakka sammen. De fortalte henne at Jesus vil være med henne hele tiden, han er nær ved Den Hellige Ånd. Og de fortalte henne at det er stor glede i Himmelen over at hun har tatt imot Jesus!

Be for Bayrmaa! Be også for jenta som bor i samme blokk som oss (vi kan kalle henne Ojona). Hun sa etter mandagskvelden at hun trodde litt på det der med Jesus. I dag fikk jeg melding om at hun var dratt hjem til hjemfylket fordi mora var syk. "Jeg ber til Jesus. Be du også!" skrev hun.

Det er tøft, men spennende å være her i Khovd. Noen dager er forferdelig tunge. Andre dager opplever vi slike spennende ting. I dag tok jeg med barna til en bergknaus litt bortafor byen her, for at de skulle få leke litt og klatre litt. Vi var der ei god stund, så kom det bort til oss en gjeter. Han satte seg ned og prata, mens geitene og sauene beita et stykke lenger bort. Han lurte på hvorfor jeg kunne snakke mongolsk og hvorfor vi var her. Jeg fortalte at vi jobba i NLM (på mongolsk Norsk Hjelpeorganisasjon) og tenkte at jeg nå skulle våge meg til å si litt mer. "Vi kom til Mongolia fordi vi ville fortelle folk om Jesus. Har du hørt om Jesus?" Ja, han hadde hørt navnet. Så satt han der ei stund til, prata litt om andre ting og så spurte han: "Han der Jesus, (og så et ord jeg ikke forstod, men jeg forstod at han lurte på hva Jesus var)." Så begynte jeg flau og famlende og letende etter ord å fortelle at "Jesus er Guds Sønn. Gud har skapt verden, han skapte mennesket så fint, men mennesket gjorde synd slik at de ikke kunne være sammen med Gud som er hellig. Men at Gud sendte sin sønn til jorden, sånn at vi kunne bli frelst. Han ble menneske og så døde han på kors og da betalte han for syndene våre. Derfor kan vi, hvis vi tror på ham, igjen få være sammen med Gud. (Jeg husker ikke, men jeg håper jeg sa at vi skal få evig liv, hvis vi tror på ham). Han elsker alle, han elsker deg. Hvis du vil høre mer kan du komme til kirka på søndager klokka 11!" sa jeg, og var sikkert knallrød.

Jeg var så flau og følte virkelig at dette hørtes forferdelig dumt ut, ikke bare hvor famlende det ble sagt, men også budskapet. At Gud, som er universets Herre og skaper, skulle sende sin sønn til jorden for at han skulle dø for menneskenes synder? Det står i Bibelen (1. Korinter 1) at evangeliet er en dårskap (altså at det høres dumt ut), og det følte jeg virkelig. Men jeg tror at vi mennesker aldri kunne funnet på en sånn enkel måte å bli frelst på. Vi synes jo vi må gjøre noe selv, så derfor; at Gud selv, gjennom sin sønn som ble et menneske(!) skulle frelse oss ved å dø en lidelsesfull død, virker helt urimelig! "...besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner," sier Paulus. Ja, på den måten kan vi ikke ta æren selv! I samme avsnitt sier Paulus; "for at den som er stolt, skal være stolt av Herren." Det er kanskje derfor Gud frelste oss på den måten?

Jeg tror ikke jeg akkurat overbeviste den gjeteren om noe. Men jeg vet at Gud ser ham.

Kjersti

Bibelstudiegruppe for studenter

2008-10-07T18:48:00.004+02:00

Jeg og den engelske damen på bildet (forrige innlegg) hadde i går vår første bibelstudiegruppe for studenter. Jeg hadde gleda meg masse, for det er jo sånt jeg har lyst til å drive med her, men som jeg ikke har hatt tid og overskudd til før. Denne bibelstudiegruppa blir holdt hjemme hos henne, og det gjør det lettere for meg. Klokka 5 på ettermiddagene er det likssom ikke så stille hjemme hos oss!

Vi hadde snakket med en del unge damer, og opp mot 8 sa at de kom - så fikk vi se. Her er det ikke sånn at det er flaut hvis man har sagt at man kommer og ikke gjør det likevel. Vi hadde tenkt å se Jesusfilmen første gangen, som en introduskjon. En time før gikk strømmen (det gjør den hver dag for tiden), men da ble jeg rimelig redd for hva vi skulle finne på i forhold til filmen. Jeg var så spent på alt og ba mye. Jeg dro i vei 20 minutter før, sånn at vi kunne be sammen og forberede litt brødmat. Da jeg dro, blåste det opp til en forferdelig sandstorm, jeg hadde ikke sett det sånn i Khovd før. Når det er sånn blir det masse sand i ører, munn, hår - alt, så folk drar ikke ut hvis de ikke må. For meg var det ikke farlig, for jeg hadde bilen, men for alle studentene som skulle komme? Jeg fant blokka der min venn bodde og ble møtt av et smil og en klem. Hun sa hun hadde bærbar pc med batteri som kunne vare halvannen time, så da var det mulig å få sett filmen. Men ville noen komme? Vi satte oss sammen og ba om at folk måtte komme og om at Gud måtte være med. Da klokka var fem, hadde ingen kommet. (Det er forøvrig ikke noe spesielt her). Jeg fikk ringt til ei, og kjørte og henta henne. De fleste av de andre kom vi ikke gjennom til med mobilen. (Nesten alle har mobil, faktisk, men det er ikke alltid man kommer gjennom). Etter hvert løya sandstormen litt, og en etter en kom, til sammen 6 stk. En kom ikke før kvart på sju, en i halv åtte-tida.... Jeg trodde at den bibelgruppa var ferdig i 7-8-tida, men da hadde jeg visst glemt at jeg bor i Mongolia. Vi ventet til kvart over seks med å sette på filmen, etter at vi hadde brukt god tid på å spise og prate. Vi snakka også litt om hvem Jesus var.

Filmen gjorde inntrykk. Og jeg tror Gud var der sammen med oss gjennom sin Hellige Ånd. Etterpå tok hushjelpa vår som var der ordet. Hun er veldig frimodig, og mongolere er mye mer rett fram enn oss. Vi tenker mer sånn at vi må vente og se, ikke presse osv. Så hun sa rett ut til jentene der at det var viktig å ta et standpunkt for om man ville tro på Jesus eller ikke, for hvis man utsatte det kunne det bli for sent! Hun sa klart og tydelig at det er bare en vei til Himmelen - og det er gjennom Jesus! En annen hadde også et fint vitnesbyrd om hva Gud betydde for henne.

Så snakka vi litt om å treffes videre i en bibelstudiegruppe, og det var alle interesserte i. En av jentene der ba en bønn, og så avslutta vi. Da var klokka 20.20 og jeg hadde allerede utsatt et møte om vaksineringer vi norske mødrene skulle ha, så jeg måtte haste videre. Jeg kjørte hjem to av studentene, og de snakka sammen om filmen mens vi kjørte. Den ene av dem syntes det var litt kjedelig at vi skal snakke om Jesus hver gang, men den andre jenta sa at hun begynte å tro litt på det der!

Senere på kvelden fikk jeg sms fra hushjelpa vår; hun hadde blitt igjen en halvtime med ei anna jente som var der, og hun hadde sagt at hun ville begynne å følge Jesus. De hadde bedt sammen. Det var så godt å høre, selv om jeg er redd for at det ble veldig impulsivt rett etter filmen. Samtidig har Gud forskjellige veier til oss alle - noen kan ta et standpunkt for å følge Jesus rett etter de har hørt om ham, mens andre trenger lang tid.

Dere som vil må være med å be for disse jentene! Be for oss som skal holde bibelgruppa også! Fra og med neste uke blir det ondsdager kl. 12.00 norsk tid.

Og til dere som ikke er kristne som leser dette, så vil jeg si at jeg kan forstå hvis dere reagerer på at vi vil at andre skal begynne å tro på det vi tror på og at vi aktivt prøver å få folk til det, f.eks. gjennom å starte en sånn bibelstudiegruppe. Men jeg vil si; det er ikke for å få flest mulige "medlemmer på laget" vi gjør det. Det er fordi vi tror at det er gjennom å tro på Jesus mennesker, -du også! - kan komme til Himmelen og få et evig liv etter døden! Og det unner jeg alle mennesker! Men det er bare Jesus som kan frelse oss - rense oss ren fra det som skiller oss fra Gud (synden: det vonde vi tenker, sier og gjør og som ligger i naturen vår). Og han vil frelse deg! Vet du hvorfor?

Det er fordi Jesus elsker deg!

Kjersti

P.s skriv gjerne en kommentar eller e-mail hvis du har noen tanker om dette.

Gode venner

2008-10-04T19:00:00.002+02:00

Gode venner er en velsignelse, og mange ganger finner man dem der man ikke hadde ventet det. Vi har fått en venn i ei Engelsk-Canadisk dame som underviser i engelsk ved universitetet her i byen. Ei dame med et forfriskende humør og en skremmende sans for spøk - akkurat som vi liker det.

Kjersti og Gillian har planer om å starte bibelgruppe for og med noen av studentene hennes fra mandag av. Vær gjerne med å be for det arbeidet!

Gjermund

Forunderlig

2008-10-03T15:14:00.003+02:00

I dag har jeg vært en tur på et kontor og venta en stund på et annet menneske. Det begynner jeg i grunnen å bli vant til da, det der med venting altså, så jeg sliter ikke så mye med en halv time her og en halv time der lenger. Tida kommer jo som den pleier den, og en hvil i en stol kan gjøre godt.

Det jeg bet meg merke til i dag, var et kart over Mongolia, hvor alle gruver, eller i det minste mineralforekomster, var plottet inn. Og det er bare en ting og si - det er SINNSYKT mange av dem. På det kartet jeg så var det nesten 60 gullforekomster (sikkert registrerte gruver) som var plottet inn, og jeg vet jo at det er flere som ikke er registrert. Kull er det en masse av, kobber likeså. Mangan og Uran, olje og sølv. Pluss noe edelsten av et eller annet slag tror jeg (der sviktet språkkunnskapene mine gitt...) Så merkelig at dette landet er fattig!

Jeg skal ikke fundere så mye over akkurat det, men det har slått meg at det er forholdsvis stor tetthet av store, nye biler her. Landcruisere og Hummere for eksempel. Mens andre kjører eselkjerre eller bruker bena... Skjev fordeling?

Gjermund

7 år

2008-10-02T17:40:00.003+02:00

I dag er vår eldste gutt sju år! Han har gått så tålmodig og venta på disse pakkene som har ligget på skapet siden de kom fra Norge for et par uker siden. Og når han i tillegg fikk rullskøyter av mamma og pappa - akkurat som han ønsket seg! - ja da var dagen fullkommen. Selv om mangel på strøm og komfyr (komfyren kommer i morgen, strømmen kom i kveld) forårsaket mangel på bursdagskake. Men det er mye som kan kompenseres for med godteri - om det bare er nok av det... Gratulerer med dagen Ola!

Her er Ola i gang med å prøve gaven sin. Og han syntes selv han var meget god - noe vi er enige i - for han datt ikke mer enn 4 ganger! (på 5 minutter)

Gjermund

Overraskelse

2008-09-29T14:24:00.002+02:00

I dag overrasket de mongolske ansatte meg med mat.

De hadde laget i stand fordi jeg ikke fikk til å være med på turen på lørdag - og de gav uttrykk for hvor godt dette var! Slurpet og slafset og bød på de beste delene til meg... Dessverre var jeg ikke i stemning til å glise å late som jeg syntes dette var veldig godt eller i det minste helt greit, så jeg sa bare at jeg hadde spist mage før og funnet ut at det ikke er det jeg springer meg andpusten etter her i verden. Men selvfølgelig smakte jeg litt på det meste - tarm, magesekk, hjerte (som forøvrig skiller seg ut fordi det er rett og slett nydelig!), lever, nyrer og lunger. Heldigvis var det godt kokt alt sammen.

Det kom forresten masse post til oss i dag også - fire brev og pakker fra Norge! Sånt blir det fest av i Kvam-huset, og hjemlengselen får enda bedre tak. Takk og lov at det snart er jul - da skal vi hjem! Gleder meg ikke til reisa - men sjefen har funnet en bra reiserute til oss, så det skal nok gå bra. Og hjemme venter masse tid med familie og venner! Og sikkert andre deler av sauen enn innvollene... Hjemmebrygget øl og spekemat kanskje!

Gjermund

Jubileum

2008-09-27T13:48:00.004+02:00

I dag er vi halvgått. Til nå har vi telt hvor mange dager, uker, måneder og år vi har bodd her i Mongolia. I dag er et vendepunkt, og hverdagen gjennomgår en rystende forvandling i det det fra i dag vil bli aktuelt å telle hvor mange år, måneder, uker og til slutt hvor mange dager det er igjen før vi skal hjem (egentlig trur jeg ikke at det vil gjøre noen spesiell forskjell - vi har ikke telt til nå, og teller neppe heretter heller. Tiden kommer som den pleier å gjøre.)

Altså - den korte versjonen: I dag er det nøyaktig 2 år siden vi kom til Mongolia for første gang.

Kjersti reiste på tur med guttene i dag - sammen med en del av de andre norske og de mongolske arbeiderne våre.

De tenkte å spise horhog i dag - trykk-koka sauekjøtt og grønnsaker - her er litt av råstoffene... Denne ble fraktet levende og bundet ut til "rasteplassen"...

Hvor den endte sine dager etter å ha gruet seg - bundet i en garasje - siden i går kveld...

Her har den begynt å bli mat, legg merke til at alt blodet ligger inni buken på den, og at slaktinga foregår på skinnet!

Trykk-koker'n er klar, innvollene tatt ut og blodet øst opp i en bolle. Nå skal her kokes!

Ingenting går til spille. Her er tarmene vasket og knyttet i hop - skal senere stappes med kjøtt og fortæres. Magesekken (det greiene med litt ubestemmelig farge nederst til venstre på fatet) blir sikkert til en slags salat (spises kald uten å kokes for mye...). Bånn apetitt!

Her er blodet øst opp - legg merke til hvor lite søl de har gjort denne jobben med! Hele tiden arbeidene i og på skinnet.

Noen prøvde fiskelykken...

Mens noen så sitt snitt til å forsøke å kasta lærer'n i elva!

Uansett - alle hadde visst en bra dag.

Gjermund

Får-i-kålens dag

2008-09-25T18:09:00.002+02:00

I dag har vi hatt får-i-kål til middag - på kvelden. Det gikk nemlig rykter på kontoret om at September den 25. er en slik markeringsdag når det kommer til får-i-kål.

I den anledning ba vi et par gode venner på besøk, så vi kunne feire sammen. Og derfor var jeg en tur på butikken for å kjøpe dopapir (en nødvendighet) og litt kaffekos (en unødvendighet - men veldig godt!). Jeg hadde nettopp gått gjennom pengebeholdningen vår - for mine penger hadde tatt slutt - og jeg fant ut hvor pengene mine hadde havna. I Kjerstis jakkelommer! Jeg fant over 110.000 der! Over 2.500 i 10'ere og 20'ere - noe som tilsvarer 5 og 10 øre. Så da jeg talte opp de "små" pengene, hadde jeg en forskrekkelig tjukk bunke med sedler, uten at verdien av alt papiret var nevneverdig høy... (Her i Mongolia har de bare sedler - 10, 20, 50, 100, 500, 1000, 5000, 10000 og 20000 tugrugs sedler. Det tilsvarer 5, 10, 25 og 50 øre pluss 2,50, 5, 25, 50 og 100 kroner.)

Jeg dro med meg hele det enorme antallet småpenger til butikken, og betalte for varene med dem - og fikk underholdt (og ble underholdt) de ansatte veldig lenge. For de telte og de telte! Og når de hadde kommet seg gjennom de helt minste pengene og begynte på de litt større (2,50 kronesedlene) pengene, glemte de hvor langt de hadde kommet med de første igjen og måtte begynne på nytt. Ganske moro! Skulle likt å vite hvorfor de fortsatt lager 5-øringene! Det er jo ingenting som koster 10 tugrug lenger uansett.

Til slutt, når de endelig hadde funnet ut at jeg ikke hadde tellet feil, men gitt dem riktig beløp, skulle jeg ha litt igjen. Og da kom det som jeg liker så godt med Mongolia - de kreative alternativene - frem; 650 tugrug og en tyggisbit i vekslepenger. Kult? Jeg lo litt for meg selv da jeg så for meg kassadamen når hun skulle gjøre opp kassa i kveld - får håpe hun endte opp med både tugrug og tyggis i balanse!

Gjermund

Ferdig!

2008-09-24T17:56:00.002+02:00

Da er faktisk kontoret vårt (nesten) ferdig! Vi har pusset opp (eller ned) en bygning NLM har kjøpt, så nå bor det en familie i andre etasje, mens vi skal ha kontorer i første. Vi har pusset opp fem kontorer, de vi trenger i første omgang, så nå kan vi begynne å flytte inn. Skal legge ut noen bilder etterhvert.
Nå er det bare å håpe på at grøftegraverne får gjort jobben sin før det blir for kaldt - så de rekker å legge ned rørene til varmesystemet vårt. Vi har tenkt å få oss vannbåren fjernvarme, skjønner dere! Akkurat det er faktisk ganske nødvendig her, med tanke på de kalde vintrene de har her.

Uansett - første steg hva kontorene våre angår er unnagjort. La oss feire!

Gjermund

Til Norge

2008-09-22T17:32:00.002+02:00

Vi skal til Norge snart. Om jeg gleder meg? Ikke nevneverdig. Noen som synes det er rart? Hva skal jeg i Norge og gjøre? Venne meg til at det alltid er vann i springen og at man kan drikke det rett derfra? Venne meg til igjen at man finner de samme varene i butikkhyllene hver dag? At man kan gå på butikken og prøve ulike størrelser av den buksa man liker, og ikke bare må ta en bukse man liker ELLER en bukse som passer? Alt dette bare for å reise hit ut igjen etterpå og prøve å glemme alt sammen igjen og synes at det er helt greit å leve med ting som ikke virker og aldri blir som man hadde tenkt?

Neida - det er ikke det som er saken. Jeg gleder meg til å komme hjem til familie og venner, feire jul hjemme og forhåpentligvis få gå på ski! Det hadde vært fint det! Tenk om det kommer masse snø! Kanskje får jeg til å gjøre noe lurt også, som å melke ei ku (hvis jeg fortsatt kan det) og forè noen sauer (det bør jeg kunne, for det driver jeg å lærer bort til andre...) eller brøyte litt snø.

Det jeg gruer meg til er hjemreisa. Minst et døgn i bevegelse med kone og fem barn og sikkert 150 kilo med kofferter og bagasje i løsvekt - såkalt håndbagasje. Håndbagasje er betegnelsen på det som alle kan ha med seg inn der vi sitter på flyet (flyene), og består (ofte) av små ting som kan falle (faller) på gulvet og må samles opp før vi forlater flyet. Det være seg legoklosser, småbiler, barbiedukker eller perler. For ikke å snakke om all den søpla de pleier å gi oss på slike fly, som ikke er til noe men som blir helt uvurderlige for barna - slik at det MÅ med videre på ferden, uansett hvor billig Kinapapir det er laget av. Huff!

Nei, det frister fælt å si at vi ikke finner billetter hjem til jul gitt! Så kan vi heller være her og feire jul i nytt hus (forhåpentligvis!) og ikke stresse med noen ting.

Men, som dere vet - jeg er gift. *sukk*. Så det blir nok norsk jul i år. Så slapp jeg å tenke mer på det! Og det er sikkert godt å komme hjem og vende seg til at det er vann i krana og elektrisitet i stikkontaktene rundt forbi - for gjett om det er slitsomt når slikt mangler!

Gjermund

I gode og onde dager, om glade vannmeloner

2008-09-21T15:26:00.005+02:00

Å drifte en blogg kan være både og. De fleste av dere som har fulgt oss en stund har sikkert lagt merke til at det av og til går lang tid mellom hvert innlegg som legges ut. Det er de tunge periodene. De periodene hvor det føles helsvart og slitsomt å bo i et land langt hjemmefra, der man ikke klarer å gjøre seg forstått som man vil eller å forstå som man vil. Der det av og til kan føles som om det ikke finnes noen "rømningsvei", for å reise hjem er liksom ingen aktuell løsning - enda det er det eneste man har lyst til der og da - reise hjem med hodet under armen eller gjemt i sanden eller i hvert fall ett eller annet sted der man slipper å bry seg om noe annet enn seg selv og en sau eller to kanskje.

Slike perioder finnes.

Så hender det av og til at det er nesten daglige oppdateringer på bloggen, og det er nesten så man går og ler litt for seg selv gjennom dagen når man stadig ser for seg neste innlegg og tenker på alle de rare episodene man kan gjøre litt ut av i neste forfatterskap. Det er de periodene der man har nok energi til det meste. Det koster liksom ikke all verden å leve i en leilighet som egentlig er for trang og det gjør ikke så mye lenger at vannet er borte om natta og rørene fulle av luft hver morgen så man blir klissbløt hver morgen når man skrur på vannet fordi man var førstemann på do og glemte det der med luft i røra i dag også. Ikke gjør det så mye om alt skjer på et annet språk heller, for om man fortsatt klumser veldig når man snakker så gjør man seg da i det minste forstått, og man forstår mer og mer av det som blir sagt rundt en. Det er de periodene man snakker om å utvide kontrakten i - og gå på noen ekstra år med det samme vi er ute liksom...

Slike perioder finnes også.

Jeg har funnet ut at det er helt greit at det svinger litt. Noen ganger er alt svart, andre ganger er jeg bare så utrolig takknemlig for at det ikke er slik det var da det føltes svart sist gang. Og jeg har funnet ut at man aldri skal handle ut fra en følelse - når det gjelder litt mer seriøse ting altså. Det er vel i grunnen derfor man forlover seg før man gifter seg, er det ikke? Så man får prøvd å krangla litt før man begynner med det på ordentlig liksom? Bare for å se om man kan holde ut med den andre også gjennom de vonde dagene? Så bestemmer man seg etter å ha fått noen erfaringer sammen om dette virkelig er noe å gå for eller ikke.

Slik har jeg det i forhold til å være ute. Det er så mange ting jeg kunne latt påvirke meg. Men jeg tror vi tar det litt med ro, velger å vente litt og se. Så tror jeg at vi vet - når tiden er inne - hva som blir neste trinn. I mellomtiden tar jeg en dag om gangen. Nå er akkurat det bare moro, for dagene oppleves gode. Og det er lett å glede seg over godt fellesskap på feltet, lønnsforhøyelse, en nabo som ble med i kirken - og som likte seg der, en påbegynt grøft til nyhuset (noe som lover godt for innflytting før vinteren), et kontorbygg som nærmer seg oppusset og - for eksempel - vannmeloner.

Jeg elsker vannmeloner. Og akkurat som Vår Herre skapte nok av stein i Khovd, så har Han også velsignet dette stedet med nok vannmelon. Og takk og pris for det!

Jeg ser at dette kan oppfattes som et innlegg om hvor lenge vi har tenkt å bli her i Mongolia, men det er det ikke. Det er et innlegg om vannmelon, dog med en noe innviklet introduksjon til emnet. Jeg følte liksom det ble for teit bare å skrive at "jeg er glad i vannmelon". Og om andre innlegg på denne bloggen kan tolkes som dype, eller mer innholdsrike, eller mer givende på noen måte, var dette et innlegg som godt kan tolkes med og som et tegn på litt glede - over vannmeloner.

Gjermund

Sammen igjen!

2008-09-20T15:54:00.004+02:00

Endelig har de kommet hjem!

Sånn ser gjensynsglede ut. Det er en ting det går an å like - hadde det bare ikke forutsatt en adskillelse!

Ikke noen tvil om at denne jenta har blitt frisk igjen nei!

Mamma'n til disse barna har hørt om vår nye interesse for fjellturer. Hun ville ut i dag, og foreslo en tur til elva - men det ble blankt avslått. "Vi vil på fjelltul!" sa Sondre. Og sånn ble det. Men vi litt mer erfarne måtte stadig vente på henne på tur oppover - og nedover...

Når det gjelder kondis stiller denne karen i en egen klasse for seg. Vi har aktive unger, ja - men en slik strever som denne karen skal man lete lenge etter. Alltid først, alltid raskest - uten en klage, uten synlig tegn på at han er sliten. Og han bruker hodet underveis - spør om masse! I dag lurte han på om det går an å lage togbane i slike fjell...

Ser dette skummelt ut? Jeg skal love at mamma'n ikke var langt unna - for hjelpes min så redd hun var! Morsom stein, ikke sant?

Det er flere finurligheter rundt omkring i fjellene her. Vi synes det er morsomt å se slikt, og ungene skal helst balansere på slikt - men til og med pappa'n setter grenser, så det ble bilde av steiner uten barn på denne gangen. Men alle var enige om at bestemødrene våre aldri i verden ville latt oss legge i vei på turer som dette...

Her er vi på toppen, vi koser oss! Har med fjelldrops (sjokolinser), vann til de voksne og juice til barna. I tillegg hadde barna med seg lørdagsgodteriet sitt på turen, og det slo visst an. Alt i alt - i dag har vært en flott dag!

Gjermund

Når misjonært blir misjofjernt

2008-09-19T08:19:00.005+02:00

Som misjonær er det et spørsmål som bestandig vender tilbake, og som bestandig har like elendig svar. Det er spørsmålet om hva vi egentlig gjør her ute, og om vi gjør det vi egentlig skulle. Det er liksom mange ganger så svært å sende noen, og når man blir sendt kan det føles ganske gjevt det også - en tid. Så blir man bare liten. Først er det alle de nye tingene med reise, språk og praktiske utfordringer som man i Norge ikke engang reflekterte over at fantes, siden er det "oppgavene man skal inn i" eller som man "står i" som man mange ganger ikke har den ringeste anelse om hvordan man skal løse. Andre ganger oppdager man plutselig at man ikke driver med det man skulle drevet med i det hele.

Sånn har jeg det nå. Jeg har gått her hjemme og tråkka i ei hel uke, stort sett bare klart å finne en løsning på hvordan-mette-fire-små-i-dag problematikken, vaska litt tøy og gitt opp å bake brød og fått hushjelpa til å gjøre det i stedet. Jeg har ikke engang vært borte på bygget for å hjelpe til med arbeidet der - eller, jeg var nå der en dag og skulle prøve å gjøre noe, men jeg gikk mest i veien tror jeg. Hvem har jeg snakket med denne uken tro? Hmmm... Kan ikke huske noen. På mongolsk altså - det er jo det som på en måte begynner å bli verktøyet mitt, om dere forstår. Jeg er supposed to bli kjent med folk og knytte relasjoner, tenke ut glupe tanker til hvordan få dette nye prosjektet på beina og gjerne finne billige eller selvfinansierende aktiviteter som gir bra resultater. Og alt skal liksom være med tanke på å "vinne mennesker for Kristus".

Også sitter jeg her, trøtt og lat og passer unger i et bur av en leilighet (det synes jeg forøvrig bare fordi jeg er en bortskjemt nordmann - hadde jeg vært mongol hadde jeg syntes jeg hadde det helt fantastisk!). Da er det liksom tankene begynner å svirre. Og dette elendige spørsmålet jeg vet jeg ikke finner annet enn fordømmende svar på kommer til overflaten igjen. Jeg gjør jo ingenting!

Så skal man være litt kristelig av seg da vet dere, og få seg "litt åndelig føde" og helst et "trøstende ord", og trekker frem Bibelen (med et umiddelbart stikk av dårlig samvittighet fordi man ikke har lest nok i den i det siste og den derfor nesten har blitt litt vanskelig å ta frem og lese i fordi man føler at man hykler). Og når lignelsen om såmannen helt betimelig dukker opp (det er jo akkurat det jeg skulle være, ikke sant?) er det ikke vanskelig å ta til seg det som står skrevet. Det må jo være ment for meg. Spesielt dette;
"Andre igjen er de som ble sådd blant torner. Det er de som hører ordet, men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt."
Men her har jeg plutselig blitt sågrunn da vet dere, i stedet for såmann, og kjenner at hjertet mitt er fullt av torner. For hvem er mer opptatt av "verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting" enn jeg?

Ja, så endte min bibellese-prestasjon i dag også med egenfordømmelse og tungsinn. Vår Herre fikk nok en gang understreket gjennom sitt ord at Han ikke er fornøyd med meg, og med rette kom spørsmålet opp igjen; "Hva gjør egentlig DU her i Mongolia, Gjermund?"

Slik var det. Ansikt til ansikt med det jeg trodde var Vår Herres ord til meg hadde je ikke mye jeg skulle si. Intet forsvar holder i en slik situasjon. Det vet jeg av erfaring. ingenting igjen annet enn fortvilelse og tenners gnissel for min del.

Men så. Bak den harde dommen fikk jeg plutselig øye på en kar som stod der så stille. Han hadde nok stått der en stund, for egentlig tror jeg at jeg hadde oppdaget ham for lenge siden - uten å ta notis av ham. Ikke vet jeg hvorfor jeg plutselig begynte å legge merke til ham heller, det var ikke noe som var spesielt med ham. Ved første øyekast. Men det var på en måte akkurat som om han ville meg noe, og jo mer jeg så på Ham, jo mer spesiell ble han. Det var øynene hans tror jeg. Og stemmen. En rolig, behagelig stemme, som ikke levnet noen tvil om at dette var en god mann, en sann mann.

"Du står i veien," sa han, "trå til siden. Har du glemt avtalen? Kom heller hit og hvil deg litt." Da forstod jeg. Det var Jesus. Og med det samme husket jeg det hele. Og det var ikke noe vanskelig å gi Ham rett heller, for selvfølgelig var det det som var feilen. Jeg står i veien! Han har jo sagt det så mange ganger - det er ikke jeg, det er Han som skal gjøre jobben! Hvorfor kan jeg aldri lære?

"Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe." Det var avtalen mellom oss da Han sendte meg. Han ville gjøre alt, men Han ønsket å gjøre det gjennom meg. Ikke fordi jeg ikke er verdt noe, men fordi Han ville at Hans storhet skulle bli synlig. Og nå har jeg nok en gang stillet meg i veien for Ham, og tenkt at jeg er viktig. At det avhenger av meg og mine prestasjoner. Eller min comfort.

Er det rart jeg ble flau? Men han erta ikke, ikke et bitte lite skadefro drag om munnen eller for den saks skyld et smil engang. Han bare så på meg med et fredlig ansikt og sa; "gutten min."
Vi trengte egentlig ikke flere ord enn det. Det var godt nok. Han visste at jeg skammet meg, og jeg visste at det var greit, Han var hverken sint eller skuffet - bare glad i meg. Fremdeles. Og akkurat da visste jeg at det kommer Han alltid til å være. Samme hva jeg føler eller tror om den saken.

Gjermund

Når husmora mangler

2008-09-16T11:42:00.003+02:00

Kjersti mangler. Ho er i Ulaanbaatar med Sigrid, som dere sikkert har fått med dere, og det blir bare lenger og lenger til lørdagen når hun kommer igjen. I det minste føles det slik. Ikke det at vi ikke klarer oss godt altså! For det første er det mange som har omsorg for oss her, og for det andre er det utrolig hva man får til når man bare prøver. Ungene er kjempeflinke og tålmodige, og vi har mat nok til å møte minst et kveldsmåltid til. Men arbeidsoppgavene mine har jo blitt en smule forandret fra tidligere... Nå går det i klesvask, støvsuging, en smule matlaging osv. Følte meg virkelig på topp i dag, og hadde lyst til å prøve meg på brødbaking, men ville ikke si det til Kjersti, i tilfellet jeg ikke lyktes. Derfor sendte jeg en melding til mamma med spørsmål om hvordan man egentlig ordner brød. Jeg fikk en fyldig melding tilbake, men fant ut at vi verken hadde den ene eller andre meltypen her - for ikke å snakke om skummet melk! Det var vel stort sett salt jeg trodde jeg kunne finne i hyllene våre av det som var listet opp, så motet forsvant like brått som det kom, og jeg fikk lyst til å legge meg på sofa'n i stedet. Men det har vi jo ikke det heller! Så jeg slapp det.

Ragnhild har i motsetning til Ola funnet ut at det er lurt å gjøre leksene med en gang ho kommer hjem fra skolen - så slipper man å gå med leksene i hodet hele tiden! Sikkert akkurat som mamma'n sin, slik Ola er akkurat som pappa'n sin...

Her er innspurten av vaskemaratonet vårt - snart tørt! Var veldig stolt av meg selv, helt til en av kollegaene mine sa at vanligvis regnes ikke husmødre som spesielt flinke fordi om de får unna klesvasken... Snakk om å bli "neda"!

Helt til slutt; Hva synes dere om det nye utseendet på bloggen vår? Og alle de nye funksjonene? Noe må man jo gjøre når kona er vekk. Lettere er det og, når det bare er en til å mene noe om hvordan det skal gjøres. Eller om det skal gjøres i det hele...

Gjermund

Litt nytt fra oss to i UB

2008-09-15T10:52:00.002+02:00

Som dere sikkert vet, måtte Sigrid og jeg til UB på fredag etter at Sigrid hadde kasta opp i 2 1/2 døgn, og vi ikke fikk i henne nok væske. Flyturen gikk egentlig raskt og greitt (i underkant av 2 1/2 time), men jeg må innrømme jeg syntes det var lenge nok etter som jeg nesten ikke fikk i henne noe væske på turen og jeg så hun ble tørrere og tørrere. Men da vi traff den norske legen på flyplassen var det visst ikke grunn til panikk, så jeg slapp bekymringene og lot han og en fransk barnelege ta seg av henne. De undersøkte henne, prøvde å få i henne litt væske, kjøpte antibiotika og vi fikk komme hjem til den franske barnelegen og bo der i helga! Det var ei fantastisk gjestfri og omsorgsfull dame, som tok seg veldig godt av oss! Vi fikk dessuten prøve både thai-food og mat fra Vietnam, foruten sveitsiske/franske kaker så det var jo også en opplevelse, så lenge jeg slapp å være bekymret for Sigrid lenger. Vi fikk ikke gitt Sigrid medisinen om kvelden (tre forskjellige) for hun bare kasta opp. På fredag natt ble det nok ei natt med mye nattevåk og giing av ORS-blanding og morsmelk. På lørdag fikk vi gitt henne medisin, og jeg fikk sove litt mens den norske legen var barnevakt. Men å få gitt henne nok væske var ikke så lett, så i tre-tida dro vi til det mongolske barnesykehuset så hun fikk intravenøst. 300 ml tok over 5 timer! Den norske legen var med. Forholdene på avdelingen (som var intensivavdelingen) var ganske greie, det var rent og pleierne virka flinke. Det var vondt å vite at de andre barna der var alvorlige syke.

Sigrid kom seg etter dette. Vi fikk en god natts søvn uten at vi var så mye våken. Sigrid er lei av både ORS-blanding og cola, så hun holdt seg til puppen! Jeg er glad jeg ammer enda, ellers hadde det nok blitt enda alvorligere. På søndag begynte hun å spise litt eplemos og brødbiter, og hun begynte å leke, gå og smile. I dag er hun enda bedre, så når hun får noen dager til på seg nå, så er hun nok frisk og sterk nok til å reise tilbake til Khovd.

Jeg har det også bra og har litt "ferie" nå når det bare er ei jeg passer, i alle fall når hun begynner å bli frisk. Skal prøve å treffe noen, handle litt gardiner og slikt disse dagene. Akkurat nå bor vi hos den norske legefamilien og har det bra her.

Ellers savner vi våre kjære i Khovd og synes det er veldig moro å se bilder av de flinke barna der! Skulle gjerne sett bilder av den flinke pappa'n også!

Vi er glad for at apparatet rundt oss har fungert bra og at vi ble tatt på alvor og sendt til UB. Det gjør det tryggere å bo i Khovd! Takk spesielt til den norske sykepleieren vår og legen vår!

Takk til dere som har bedt for oss disse dagene! Det var godt å vite at vi hadde En med oss, selv om det føltes fjernt når det stod på som verst! Men vi vet Han var der, og nå kan vi takke for at hun begynner å bli frisk!

Kjersti

Ut på tur

2008-09-14T11:57:00.002+02:00

Fjellturen vår i går fristet visst til gjentagelse, så vi la i vei på en ny tur i dag. Ungene storkoste seg, og var veldig flinke. Ikke noe sutring eller klaging over høyde og slit der i gården nei! Klatrer godt disse små. Klart det er behov for litt påfyll av energi av og til, men i det store og det hele er de turglade disse små trønderne våre! Denne karen lå først i løypa hele dagen, ikke et klagende knyst kom det fra'n.

Ola har funnet seg et forbilde i denne karen etter at de var på skoletur sammen. Så det er viktig å vise seg litt og i utgangspunktet er han jo en energisk gutt, Ola, hvis beste egenskap ikke er å posjonere kreftene sine... Derfor er det stort sett full fart til det plutselig sier stopp. Men da skal det ikke så mye vann og så mange sjokolinser til før det er full fart igjen... Lettvint sånn. Her er i alle fall beviset på at vi var på toppen i dag også - en mye høyere topp enn i går.

Så er det den lille tassen vår da, Sondre på tre år. Stolt over å være så stor, og fantastisk enig med seg selv om at han er spesiell - og veldig sterk! Han blir ikke sliten i beina nei - ikke engang når de begynner å bli litt ustø. Han skal gå sjøl! Og "Apetatt'n" er med - hele tiden. Her har vi akkurat kommet ned fra den høyeste toppen i bakgrunnen på bildet. Han gikk hele veien på egne bein!

Jeg er stolt av disse små! De er ikke spesielt lystne på å sitte inne en hel dag - de vil ut! Det liker jeg. Ikke er de redd for en utfordring heller. Det er heller et problem enda at de er litt for fryktløse og selvsikre. Men med klare grenser - uten å ta fra dem sjansene til å prøve seg - har jeg tro på det meste skal gå greit.

Gjermund

Alene hjemme

2008-09-13T17:31:00.003+02:00

Vi er alene hjemme. Det vil si Pappa'n og de fire eldste. Kjersti og Sigrid reiste til UB litt sånn plutselig i går tidlig, fordi Sigrid har blitt syk og trengte tettere oppfølging enn vi turte å få her i Hovd. Nå har jeg nettopp hørt fra UB at det går bedre med Sigrid, ho har fått væske intravenøst og er i bedre form enn tidligere. Men det kommer visst til å ta litt tid før ho er helt god igjen, så de må være i byen til neste lørdag.

Dermed går vi fem her hjemme en interressant uke i møte... En ikke akkurat dreven husfar som skal være ansvarlig for en leilighet og alt som hører til i den, klesvask - unger som skal på skolen og unger som skal være hjemme +++. Det skal vel gå. Hittil har det nå godt veldig bra. Vi fikk nemlig brød av ei av damene her i går, og klesvasken får vi hjelp til og i dag fikk vi jammen middag også! Så vi har ikke lidd noen nød.

Jeg synes det er veldig godt at Kjersti og Sigrid er i UB - for det første trenger jeg ikke å være redd lengre, og for det andre ser jeg for meg at jeg skal få til å sove litt bedre om natta...

Vi har vært på fjelltur i dag - noe må man jo bruke tida på! Her hviler vi med en "Kitkat" - Mongolias svar på "Kvikk-lunsj" - på en stein under oppstigningen.

Her er vi på toppen, og som seg hør og bør vanket det premie. Alle nøt hver sin juice og spesialpakke med salte pinner. Akkurat det er det så lenge siden vi har spist at det gjorde ingenting at de var både harde og vonde - det var salte pinner!

Skrytebilde.

Og et til - verdens flotteste småunger. Sondre er tre år - og han gikk hele veien selv uten å klege en eneste gang! Vi brukte nesten en hel time på oppstigningen, så det var ingen pingle-tur må dere tro! Mye av turen klatret vi. På toppen var vi alle enige om vi aldri i verden hadde fått lov av Farmor å klatre dit opp. Til stor fornøyelse for alle de små!

På vei ned fant vi en morsom hule. Den bor det selvfølgelig bjørner i om vinteren, fant Sondre ut. Han er en morsom skrue som begynner å henge bedre og bedre med de andre for tiden. Ikke lett å pille ham på nesen lenger, nei! Og prater gjør han og! Lurer på hvem han har det fra...

Noe som fasinerer meg er slike ting som dette. Kjære lille fargeløse blomst - hvordan kom du på at du skulle vokse akkurat på det fjellet der? Hadde det ikke vært bedre å funnet seg en plass nede ved elva? Takk likevel, jeg satte pris på å se deg. Nå vet jeg hvor du bor og kan komme på besøk når jeg vil se noe som vokser.

Gjermund

Sykdom

2008-09-11T16:38:00.003+02:00

Da er det tid for litt sykdomsprat igjen. Vesle Sigrid har hatt et par døgn med oppkast og slit, og begynte å være i virkelig elendig forfatning i natt og i dag. Det er det jo sikkert mange andre som har opplevd også, men vi er et stykke i fra det vi norske tenker på som "sikre" helsetilbud - og vi har den runden vi hadde med Sondre klart og skremmende for oss enda.
Men vi har et flott apparat rundt oss, og vi har fått hjelp av feltlegen og noen mongolske leger. Sigrid har fått væske intravenøst, og vi gir henne vann med teskje hvert 10. minutt. Hun har ikke kasta opp noe særlig siden klokka var mellom 19 og 20, så nå har vi godt håp om at det skal gå seg til.
Allmenntilstanden hennes er fortsatt lik flatt batteri, og det skal sikkert ikke så mye til for at hun enten blir verre eller bedre, så dere kan jo godt være med å be for henne.

Litt moro er det jo at da de skulle stikke nåla i handa hennes, var strømmen borte, så de hadde ikke noe lys. Det ble imidlertid skaffet tilveie en lommelykt, så alt ordnet seg. Legen traff på første forsøk! Sykehuset syntes visst også å fremstå som både rent og ryddig, sa Kjersti.

Sigrid slik hun har for det meste har oppført seg det siste døgnet. Varm, tørst og sliten, stakkar.

Gjermund

Lykkelig hjemme igjen

2008-09-08T17:51:00.002+02:00

Ja, da er jeg hjemme i Hovd igjen. Merkelig hvor fort en plass blir "hjemme" - en plass jeg aldri i livet ville slått meg ned frivillig om det ikke var for helt spesielle grunner kan bli en plass man lengter til når man er et annet sted. Det føltes rart å være i Darhan og ikke ha noe hjem der. Plutselig følte jeg at jeg var en "stranger" som ikke passet innnoe sted, og jeg så liksom alt der i et nytt lys. Ikke syntes jeg det var så skrekkelig gjevt å se vår gamle bolig heller. Distansert, er det det man kaller det tro?

Uansett, jeg har hatt en uke som svingte fra uro og bekymring til takknemlighet og sterkt håp. Jeg kom til Darhan på søndag, forberedte meg litt sammen med ei av de som skal være med å lede arbeidet videre og møtte lederen i landbruksprosjektet på mandag. Vi planla å reise på landsbygda tirsdag, onsdag og torsdag - noe jeg i grunnen anså for å være en nokså vidløftig plan - aldri i verden om jeg hadde noen tro på at det skulle holde. Men det gjorde det!
Vi arbeidet lange dager, men vi klarte det på tre - og arbeidet gav full uttelling! Alle de involverte valgte å bytte kontrakter - en forutsetning for at den nye organsisajonen skal få en nogenlunde trygg start. Og etter endt arbeid på landsbygda hadde vi et meget konstruktivt møte mellom NLM, landbruksprosjektet og den nye partneren hvor de tyngste bitene falt på plass og det ble bestemt hvordan det skal legges til rette for at den nye samarbeidspartneren vår kommer godt i gang etter nyttår.

I det hele var det en flott avslutning på det året jeg har deltatt i arbeidet i landbruksprosjektet - og jeg føler at jeg nå kan senke skuldrene mange hakk og la dette gå videre på egen hånd. Men så er det jo nå det vil vise seg om vi har lyktes eller ikke. Jeg har uansett et godt håp om at dette skal bli til noe godt, for jeg tror ikke vi har arbeidet alene. Jeg er sikker på at dette er Guds arbeid, og at Han har forberedt et verktøy for de lokale kristne her gjennom den nye organisasjonen til å nå ut med den gode nyheten om Jesus. Eksempler på dette:
- Vi fant en fantastisk god løsning på finansieringen av prosjektaktivitetene, med gevinst for alle involverte parter!
- Vi fikk tillatelse til å skifte partner selv om vi var inne i siste prosjektår da vi fant at den forrige partneren ikke ville klare å ta prosjektarbeidet videre.
- Vi har klart å få alle de involverte familiene til å støtte opp om dette prosjektet så de var villige til å være med å ta ansvar for de neste familiene som skal inkluderes i fellesskapet.
- Vi klarte å få på plass en tilsynelatende stødig sammarbeidspartner i rekordfart - en partner som har mål om mer enn bare materielle forbedringer blant folket.
- Vi har fått godkjennelse til å hjelpe den nye partneren i gang så de kan starte arbeidet allerede fra nyttår.
- Min mongolske storebror er utskrevet fra sykehuset - med beskjed om at nyrene er i arbeid igjen.

I det hele tatt; Det er moro å a fått være med i noe som jeg tror er større enn oss og våre planer - så er det bare å be om at Gud velsigner arbeidet videre.

Gjermund

Tilbake igjen - igjen

2008-09-04T14:09:00.002+02:00

Da er jeg tilbake i Darhan igjen - igjen. Tilbake for andre gang i det siste altså. Egentlig begynte jeg bare slik fordi jeg syntes det var litt kult i forhold til det forrige innlegget, men nå når jeg forklarte det er det plutselig så kult lenger synes jeg - bare litt dumt egentlig. Så egentlig skulle jeg vel ha slettet det og begynt på nytt, men da hadde dere jo ikke forstaatt hvor kjedelig jeg har det her på kveldene...

Neida - jeg tøyser. Jeg har det bra. Arbeidet mitt her tok tid, lange dager fra morgen til natt, men nå er vi i mål. Og vi lyktes! Så nå er det viktigste grunnlaget lagt for at den nye samarbeidsorganisasjonen vår skal makte å ta arbeidet videre. Så får vi be om at det bærer frukt på alle områder.

Vi har vært rundt på forskjellige steder i denne delen av Mongolia denne uka, og overalt har vi blitt godt mottatt. De fleste av dere kan sikkert ikke sånn med en gang forestille dere hvordan det er å reise rundt her, men hvis dere setter dere i en bil og kjører så fort dere klarer på tvers av en nypløyd åker får dere nok en tilnærmet forståelse av hvordan det er. Hvis dere gjør det i fire timer i strekk, skjønner dere det på ordentlig.

Uansett - jeg har hatt rikelig anledning til å praktisere mine mongolske ferdigheter, jeg har vært nødt til å forklare ting de andre ikke skjønte - på mongolsk da selvfølgelig - foran den ene forsamlinga etter den andre. Men, tro det eller ei, etter hvert glemte jeg nesten at jeg gjorde det. Men nå skal jeg hvile meg litt. Og så er det bare i morgen igjen før jeg kan reise hjem!

Gjermund

Tilbake igjen

2008-09-01T14:57:00.003+02:00

Da er jeg tilbake i Darhan igjen. Rart å se så mange kjente plasser uten å "høre til" her lenger. Reiste til UB på lørdags morgen, og kom til Darhan i går tidlig. Rakk å besøke et par venner av oss - på hvert sitt sykehus - i UB før jeg kom hit og fikk tid til å være med på gudstjenesten i går. Veldig godt å være tilbake igjen, men følte meg veldig ensom på lørdag og søndag. Det har gått over litt i løpet av dagen, men det kan jo ha litt å gjøre med at jeg er rimelig sigen.

Det var rart å møte "storebror" igjen. Han var ganske tjukk før, nå har han gått ned mange, mange kilo. Men smilet er det samme, og humøret er på topp. "Gud har satt meg her en stund så jeg skal få samle krefter," sa han "og dele den gode nyheten (evangeliet kalles det i Mongolia) med disse jeg deler rom med. Gud er med meg, så jeg blir frisk," sa han "ikke vær redd!" Jeg stod der på sykehuset - et sykehus som er for dårlig til at vi norske får lov til å bruke det - en stor, lyshudet mann blandt mange små mørkere mongoler og ble trøstet av den syke! Jeg kjente på skam for min manglende tro, og igjen ble jeg minnet på at det mest virkningsfulle misjonsarbeid vi kan delta i er å oppmuntre de nasjonale. De er virkelig effektive i sitt arbeid!

Da jeg kom til Darhan og følte meg ensom ble jeg invitert hjem til min andre "storebror" og hans familie. Grunnen til at jeg kaller ham storebror er at vi gjør det på mongolsk, og det føles som disse nære vennene våre er en slags søsken. Når vi har fått en slik relasjon til noen, stiller de opp for oss, bryr seg, holder kontakten og tar i mot oss med åpne armer når vi kommer. Etter et par timer i deres hjem fantes det ingenting igjen av ensomhetsfølelsen min. Jeg har funnet ut at det Jesus sa om å ta imot fremmede, det er veldig viktig! Det er ikke lett å komme som fremmed til et annet land, kanskje ikke vite noe om språk eller noe - ikke kjenne noen. Man blir veldig ensom av slikt, og man føler seg forferdelig forkommen. Tenk på alle de som kommer til landet vårt, som kanskje har måtte reise fra sitt eget hjemland og som ikke kan reise hjem igjen - ut å bli kjent med dem og ta dere av dem!

I dag har jeg stort sett vært på arbeid. Fint det, holder tankene i sving omkring noe konstruktivt. I morgen blir det tur på landsbygda. Vi skal møte 19 familier som har fått sau fra landbruksprosjektet og legge grunnen for videre drift av prosjektaktivitetene etter at NLM har avsluttet sitt arbeid. Det er dette vi alltid jobber for i alle prosjekter, at de skal bli bærekraftige så de driver seg selv videre uten økonomisk støtte fra Norge. Det er viktig for at folkene her skal føle at dette er noe de eier selv, og at det skal gi dem en stolthet over å delta i sin egen utvikling. Derfor er det helt greit om dere husker dette arbeidet litt ekstra i bønn denne uka.

Gjermund

Bønne-emne igjen!

2008-08-30T18:39:00.001+02:00

Husker dere Batbold; "min mongolske storebror," som Gjermund skrev om for noen innlegg siden? Dette blogginnlegget handler også om ham. Gjermund har nå dratt til Darkhan denne uka for å være med SDP-prosjektet på en runde på landsbygda til alle husdyrbrukerne som har fått "restocka" finulla sau fra NLMs landbruksprosjekt (dvs. de har fått sau som skal tilbakebetales over noen år). Nå skal nye kontrakter skrives med dem sammen med den nye organisasjonen som skal overta denne aktiviteten når SDP fases ut ved nyttår.

Det var meningen Batbold skulle være med også, (han har hatt hovedansvaret for denne aktiviteten til SDP og skal etter planen være leder for dette i den nye organisasjonen som skal overta). Men han er syk og ligger på sykehuset i UB.

Gjermund besøkte ham der i dag, og det gjorde visst sterkt inntrykk på Gjermund å prate med ham. Nyrene hadde blitt dårlige. Han går på en behandling nå, så skal de se om noen dager om det virker. Hvis ikke, blir det veldig alvorlig, for andre alternativer blir for dyrt. Men Batbold har en så sterk tro på Gud. Mens vi og andre er bekymret, sier han at han ikke er redd; "Gud er med meg!" Han tror Gud vil helbrede ham.

Gjermund hadde spurt om det var kjedelig der på sykehuset. "Nei, det er det ikke! Jeg har Bibelen min!" Han hadde lest veldig mye i Bibelen i tiden på sykehuset og virkelig opplevd at Gud hadde gitt ham styrke, og han hadde henta krefter i det. Og så hadde han snakka med de 7 andre pasientene på rommet sitt om Jesus! Så han hadde det ikke kjedelig, nei!

Det var visst helt fantastisk og imponerende å møte ham i dag, sa Gjermund, samtidig som det er så skremmende at en så god venn er så alvolig syk. Vær med å be om at han må bli frisk igjen. Be for kona og barna også. Og be om at de hele tiden må få kjenne seg trygg i Herrens armer!

Kjersti

Gode ting

2008-08-29T18:18:00.002+02:00

Vi er veldig glade i gode ting. Som vannmeloner for eksempel. De vokser det veldig mye av her for tiden, og følgelig er tilgangen god. Derfor går det an å kjøpe 27,5 kg av dette gode for bare 25 norske kroner. Det synes barna er fint...

Andre ting vi synes er ganske morsomt, og morsomme ting er ofte gode, er at det spaserer esler rundt omkring i gatene her så ofte at vi tror det er helt vanlig. Å se en to, tre esler som står der og tygger på noe gammelt (eller nytt) vannmelonskall er dagligdags i denne byen.

Her er huset vårt. Vi bor i første etasje (den første som er helt over bakken) til venstre for inngangsdøra. Huset er helt grønt. Jeg liker grønt. Spesielt i Hovd.

Her bygges et nytt hus. Det er et veldig bra hus med to leiligheter. Vinduene er av tysk kvalitet, det blir fire soverom i hver leilighet, bad oppe og nede pluss andre ting som vi nesten kunne tro er inspirert fra Norge. Det gode med dette huset er at vi skal bo i det og at det snart er ferdig.

Her er den andre siden av huset. Fine inngangspartier blir det også. Jeg er spendt på om det blir mye sand i dem, og om det blir innstallert dør der ganske snart eller ikke. Det hender det blåser litt her, forstår dere...

Som dere ser, vi har mange gode ting å glede oss over her ute. I morgen skal jeg etter planen sette meg på et fly til Ulaanbaatar for å reise videre til Darhan og landsbygda der for SDP. Det kan bli interressant - og spennende. En god ting!

Gjermund

Fjell og natur i Hovd

2008-08-28T18:36:00.003+02:00

Tenkte jeg skulle dele noen inntrykk fra en fjelltur jeg og Øystein var på forrige lørdag. Vi har bestemt oss for at vi skal opp på alle toppene rundt Hovd i tiden mens vi bor her, så får vi se hvordan det går med det forsettet...

Her er vi kommet til en mellomtopp på tur opp. Vi var begge svært begeistret over fargespillet i naturen her.

I bakgrunnen kan dere se byen vår, Hovd. der nede det er så frodig og grønt mener jeg.

Øystein lot seg også imponere, og vurderte stolt vår tilbaelagte distanse.

Her er vi på toppen. Til og med treverket her faller utmerket godt inn i de naturlige omgivelser med sin kamuflasjefarge.

Vi hadde en voldsom og trolig ganske unik utsikt fra fjelltoppen vår. Her kunne vi se alt det er mulig å se så langt øyet kan rekke. Stein er fint.

Nesten likt på alle sider. Fjell og stein og sand. Vi lette nøye etter grønne områder - lenge. Vanskelig å finne.

Men vi fant en frodig plass! Rett ved siden av vår nye hjemby, Hovd. Der er det noe grønt!

Litt i hvertfall. Litt bortenfor de fine fjellene der...

Her er et nærbilde av byen vår. Omtrent akkurat midt i bildet, men litt lavere ned enn midt på, ligger de to bygningene til NLM. Den ene med blått tak (litt gjemt bak en blokk) er vårt nye kontorbygg med en leilighet i 2. etasje. Litt lenger til høyre på bildet - rett bak den lille grønne firkanten med trær rundt, ligger det nye, vertikalt delte 2-familiehuset vårt (med svart tak). Der skal vi bo når det blir ferdig. Akkurat nå bor vi i en leilighet i en blokk som ikke synes på bildet. Det er ca 30000 mennesker som bor i denne byen, men ingen leter etter huset vårt om de trenger å finne oss. Forklaring; Se på fargene på bygningene... Hva ser du? Når de spør hvor vi bor, sier jeg bare; "I det grønne bygget." Og alle vet med engang hvilket det er - for det er bare et grønt hus i denne byen...

Nedstigningen var bratt, nesten like tung som oppstigningen, selv om det av naturlige årsaker gikk fortere... Mange ganger underveis ble vi minnet om Moses og den brennende tornebusken. Lurer på om det ikke var like mange steiner i ørkenfjellet hans også...

Gjermund

Tanker

2008-08-27T18:10:00.002+02:00

Jeg går i gatene, tenker og ser.
Kan det være noe vakkert her?
Khovd - en del av Guds skaperverk.

Hvorfor skapte han en sånn plass?
Nesten uten noe som gror, så livløst og grått?
Jo, Gud liker variasjon! tenker jeg, og ler.
Denne byen og dens natur, viser også en side av Gud.

Midt mellom grus, søppel og glass-skår,
mellom værbitte mennesker som livet har fart hardt med,
mellom grå bygninger til nedfalls;
får jeg se;

de majestetiske fjellene – et bilde på Guds storhet og suverenitet
sola – et bilde på Gud som vårt lys
noen grønne trær – et bilde på Gud som gir liv
mennesket - kronen på skaperverket!

Mennesker skapt i Guds bilde.
Hvert enkelt menneske som i sin eksistens viser meg en del av Gud.
Som viser litt av hans fantasi, hans skapertrang, hans kjærlighet!

De er skapt i hans bilde, - selv om de ikke kjenner han.
Alle disse enkeltmenneskene jeg ser, som jeg frykter,
som jeg tenker på som en umulighet å komme nær.
De er skapt av Gud, kjent av Gud, elsket av Gud!

Hit er jeg sendt!
Hvorfor?
Hva kan jeg gjøre her?

En ting vet jeg;
jeg er sendt hit for å vise dem den kjærligheten Gud allerede elsker dem med.

”Herre, Gud.
Jeg frykter dem.
Du elsker dem.
Jeg ser hardhet, fattigdom, skepsis.
Du ser det vakre ved hver enkelt.
Du ser lengsler, drømmer,
du ser det ufullkomne, du ser ”lenkene,”
du ser ressursene og evnene,
du ser hjertet.
De kjenner nok ikke deg,
men du elsker dem.

Lær meg å se på menneskene her slik du gjør.
Gi meg den kjærligheten til dem som du har.
Hjelp meg å vise dem kjærlighet, Herre –
den ekte kjærligheten bare du kan gi.

La dem kjenne deg,
og se hva du har gjort for dem,
da du åpnet muligheten til fellesskap med deg
da du døde på korset.
La dem få del i den friheten bare du kan kan gi dem.
Og la dem få del i det håpet bare du kan gi dem!

Takk for disse menneskene du skapte, Herre,
i ditt bilde.

Jeg håper jeg en gang kan takke deg for at du sendte meg hit!
Jeg kan ikke gjøre noe her, Herre
uten deg.
La meg være ditt redskap, på tross mine mangler,
men som du, ved din fingernemme hånd,
kan bruke
til ære for deg!

Amen”.

Kjersti

Min storebror

2008-08-26T15:29:00.002+02:00

Dette er min kjære mongolske storebror. Han er 40 år, pappa til fire barn og har vært min medarbeider i landbruksprosjektet i Darhan. Tanken er at han kal drive mye av arbeidet videre etter at prosjektet er faset ut fra NLM's side, og jeg er glad det er akkurat denne karen som er tenkt å ta seg av jobben, for han er særdeles pålitelig og trofast i sitt arbeid - akkurat som han er en stødig og trygg kristen.

Han er imidlertid syk. Rett før vi reiste fra Darhan måtte han operere blindtarmen, og det har gått betennelse i såret. I tillegg har han fått et eller annet problem med det ene nyret, noe som betegnes som alvorlig her i Mongolia. Når jeg spør meg for - av andre kristne eller ansatte på kontoret i Darhan har de ikke lyst til å svare på hvordan han egentlig har det. Det henger trolig sammen med at man i Mongolia tror at dersom man tenker eller snakker negativt, skjer det negative ting. Derfor tror jeg det er ganske alvorlig med ham. Så derfor kjære venner, vær snille å være med å be for denne karen, at hans og familiens bønner må bli besvart med helbredelse. Det er ingen spøk å bli syk i dette landet.

Gjermund

Vondt og godt

2008-08-24T14:34:00.002+02:00

Dette var vondt. Sigrid har begynt å klatre, og da vi var på besøk til et annet misjonærpar prøvde hun å klatre opp på en av barkrakkene(!) deres. Det endte med forskrekkelse og en veldig blå finger. Bandasje var ikke populært.

Men Sondre syntes det var svært spennende med slikt, så han fant fort ut at han i grunnen hadde klemt seg litt han også...

Plutselig var det nesten ingen unger som ikke hadde en eller annen lidelse, og noen av dem levde seg vel godt inn i rollen som skadet... Ola angret nesten på at pappa tok ham på alvor en stund...

Men det var før, i dag hadde vi fargefrokost med egg vi ikke torde å spise på grunn av svært uvanlige farger innvendig, honningmelon, vannmelon, spekepølse fra Norge osv. Vi koste oss noe aldeles forskrekkelig!

Det gjorde Sigrid også. Ho er den beste av barna på mongolsk mat, ho eter kjøtt og annet som bare det, og nå har hun funnet nok en ting å like - nemlig vannmelon! Ho eter med stor apetitt, og de som tror den biten hun sitter med der var nok, tror feil! Fingeren er forøvrig ikke brukket - vi var på røntgen i dag. Slik vandrer det vonde hånd i hånd med det gode her i Hovd.

Gjermund

Blomster i sanda

2008-08-22T16:48:00.002+02:00

Det er tørt her. Leste på bloggen til en annen utsendt familie at det midt i det tørre var mulig å se spor etter Gud der det stakk frem noen grasstrå eller et tre eller noe slikt, og jeg må bare si at jeg beundrer en slik evne til å se det gode og ikke fokusere på det tørre. Som bonde ville jeg bare sagt at om jeg ikke må være her, vil jeg reise til et annet sted... Men det ska jeg ikke altså - her skal bli så grønt atte!

Neida - jeg tuller litt. Ikke så ille mye når det gjelder det tørre, men en del når det gjelder å reise. Jeg elsker grønt, og jeg koser meg noe voldsomt med alt som vokser og gror - det er den aller mest fantastiske form for verdiskapning, synes jeg. Men jeg har mer og mer fått øynene opp for mennesker mens jeg har bodd her i Mongolia - hvor fantastisk moro det faktisk er å bli kjent med nye eksemplarer av arten.

La meg for eksempel dele et eksempel med dere: Det er ei dame som jobber på bygget vårt, ei veldig flink dame, og ho har de mest levende, smilende øyne jeg har sett siden jeg kom til Mongolia. Jeg har vært svært interressert i å høre henne fortelle litt om seg selv, for som regel er ikke damer her som har bikket førti år like sprudlende som denne. De har rett og slett sett for mye slit ofte, tror jeg. En dag her fortalte hun litt. Hun lurte på hvor lenge jeg hadde trodd på Jesus og gått i kirken som hun sa. Og fortalte selv at hun og mannen hadde blitt kristne for tre og et halvt år siden. Eller, mannen hennes har visst aldri gått i noen kirke - han har trillet. Han datt nemlig av hesten eller kamelen eller hva det var og brakk ryggen for ti år siden. Og sitter derfor i rullestol.

Har du noen gang sett smerte i et annet menneskes øyne? Det så jeg da hun fortalte det - et flyktig hundredels sekund, så smilte hun - "det har vært en vanskelig tid," sa hun. "Etter at han ble skadet drakk han hele tiden og røkte hele tiden, men da han ble en kristen sluttet han med begge deler. Når jeg kommer hjem fra arbeid har han laget mat til meg og gjort alt husarbeidet. Det gjorde han aldri før - det har skjedd så mye godt i livene våre etter at vi har blitt kristne!" Da hun fortalte om mannen sin og at han gjorde husarbeid, kunne jeg se hvor stolt hun var - min spontane tanke var at den mannen har ei kone som er forskrekkelig glad i ham! Og jeg tror hun er en av få hustruer i dette landet som har en mann som faktisk frivillig gjør husarbeid på den måten. Det er moro å høre slike historier.

Slike historier, slike mennesker - det er Guds blomster her i Mongolia og her i Hovd. Utsprungne, pene å se på, gode å "lukte" på. Og jeg kjenner jeg er takknemlig for at vi har fått lov til å være her og se. Kanskje skal vi få være med å dyrke litt vi også, i denne tørre delen av Guds hage.

Gjermund

Å ha en far

2008-08-21T14:55:00.003+02:00

Vi driver som sagt og pusser opp et kontorbygg. Det har vært opp til flere gipsplater å skjære til, bore hull i til lysbrytere og prøve å unngå og knuse hjørnene på til nå. En dag her anså vi oss, Øystein og jeg, for å være ferdige - men det var bare luring, for i dag dukket det opp et nytt dørhull som skulle få sine kanter dekorert av gips. En bue, faktisk. "Den kan Gjermund ta," mente min kjære plate-partner, "for han er så nøye på det at. Så kommer han sikkert til å ta en side i dag, en side i morgen og oversiden av døra den siste dagen." Det har nemlig vært et tilbakevendende tema dette med nøyaktighet, oss to i mellom...

Den ene siden fikk sin plate tilpasset, og det ble kaffepause på det rommet dørhullet mitt befinner seg i. "Godt gjort," sa mongolene. De synes jeg gjorde nøyaktig arbeid. Så ble det snakk om min far. For, som alltid når det dreier seg om snekring eller husbygging, er det min byggmester-far jeg har som målestokk. Og selvfølgelig holder ingenting av det jeg gjør mål i forhold til den målestokken! Det ble litt snakk om norsk byggestil osv også, forøvrig en forholdsvis himmelvid forskjell fra den mongolske - som nok også har en slags form for standarer - men de mongolske standarene er nokså ustandariserte i forhold til hverandre. Og høvla materialer har de knapt nok hørt snakk om! For ikke å snakke om å bygge et treetasjers hus i tre! Så mange trær finnes det vel knapt her borte, tenker de nok. Og de har vel rett. De poplene russerne har plantet her og der i dette steppelandet, de gjør seg ikke til husbygging, og ville ikke rukket langt om de prøvde.

Men nok om det, det var min nøyaktige, raske og svært flinke far som fikk alles oppmerksomhet en liten stund under kaffepausa, og alle beundret villig ham som de nok tydelig forstod at står for meg som den ultimate byggmester, og de kom med bifallende uttrykk på de rette stedene mens jeg fortalte, så jeg følte jeg liksom fikk litt forståelse for denne bra'e faren min. De skjønte liksom på et vis at han er en noe utenom det vanlige bra fyr, tror jeg.

En liten stund etter kaffepausen, når neste plate skulle finpusses til, kom ei av damene inn på rommet mitt og lurte på hva jeg nå ville gjøre - jeg hadde nemlig måttet rette opp noe arbeid etter noen andre, noe som fikk min millimeter-tilpassede gipsplate til ikke å være så millimeter-tilpasset likevel. Jeg forstod jo såpass at hun skøyet litt med meg, og jeg smilte tilbake. Så spurte jeg hvordan det var med mongolene, om de også satte pappa'ne sine like høyt som jeg? Da smilte hun over hele ansiktet og sa, at jo - "akkurat det der går det an å like som mongol. Alle mongoler har verdens beste pappa, så det er bare fint at du også har det!" Her har de visst innarbeidet det fjerde bud over veldig mange år - det må jeg huske til en passende anledning. I mellomtida er jeg glad for alt jeg har lært hjemmefra, og savner pappa'n og mamma'n min en del...

Gjermund

Humor

2008-08-20T14:54:00.002+02:00

Jeg er en forholdsvis humørfull person. Noen ganger er jeg full av dårlig humør, men som regel er jeg full av godt humør. Og jeg har mange ganger her i Mongolia fått høre av folk som begynner å kjenne meg at det første de legger merke til ved meg er den forferdelig høye latteren min. I starten syntes jeg jo det var en smule vanskelig å forholde seg til akkurat slike uttalelser, for er det egentlig bra eller dårlig å le så høyt at alle vet hvor du er til en hver tid, som de sier?

Noen fordeler er det jo knyttet til å ha slike særegenheter knyttet til sin person. Det tar for eksempel ikke så lang tid før folk vet hvem jeg er og har lært navnet mitt. Og jeg opplever mye latter. Som regel ler vi mye sammen, de jeg arbeider sammen med og jeg. Så også i dag. Og som jeg før har sagt, snakker mongolene rett ut, uten de sjenansegrensene noen (dessverre for dem uten suksess) har prøvd å dytte på meg siden jeg var liten gutt. Derfor fant følgende samtale sted i stad da vi stod utendørs i bar overkropp og bandt armering til en dørbjelke og murte mursteinsvegg i det nye inngangspartiet:
Min venn: Gjermund, hvorfor har du så forferdelig mye hår på magen og brystet?
Jeg: Har ikke du det da?
Min venn: Nei, vi mongoler har ikke det. (Så lo han litt, for han skulle liksom lage litt moro av meg som hadde så mye behåring under haka.) Se på Gjermund da dere, som har så mye hår på brystet!
Jeg: Få se... Nei det er jammen sant - du ser jo ut som en liten baby jo! Åssen går det an å være voksen og samtidig være glatt som en barnerumpe da?
Min venn: (Ler høyt). Hørte dere det? Jeg ser ut som et lite barn!
- Etter en liten pause -
Min venn: Hvem har egentlig lært deg å svare sånn?
Jeg: Det kom bare av seg selv - du prøvde jo å gjøre deg morsom på min bekostning! Ville mennesker for meg har både hår og svar på spørsmål fra barn, så de ikke skal bli ledd av.
Den kommentaren førte til at min venn måtte ta seg en liten lepause fra arbeidet, og alle de andre mongolene hadde masse moro med ham.
Dette er noe av det morsomste jeg vet med mongolene, de er ikke redd for å le litt av seg selv og av hverandre. Det er liksom ikke så ille ment, om det kan høres ille ut. Og om det er noen som har en rar tann eller et rart øre, så er det liksom ikke noe annet enn morsomt et heller. De vet det jo selv, og derfor kan de le av det.

Jeg er glad for denne kontakten med de mongolske. Jeg er jo så lite prektig av meg, at det blir aldri riktig likevel når jeg skal prøve å være en seriøs misjonær. Likevel er alvoret aldri langt unna, og jeg tar alltid en samtale om dypere ting seriøst. Men jeg virker best ansikt til ansikt heller enn i en stor forsamling. Og det har blitt mange fine samtaler med mange flotte mennesker her ute. Så lever jeg i troen om at dersom Gud kan bruke meg til å så et lite frø her og et frø der, så er Han mektig i sin kjærlighet og visdom til å vanne og dyrke det frøet til vekst. Og at det er spirekraftig, det vet jeg, for det er frihetens frø vi sår. Og frihet trenger de vel så mye her i Mongolia som vi gjør det hjemme i Norge. Vær med å be om vekst!

Gjermund

Kulturtilpasninger

2008-08-19T14:47:00.002+02:00

Jeg kjenner jeg er inne i en slags aggresiv kulturtilpasning for tida. Det er forferdelig mye av hva jeg opplever som grishet her borte. For eksempel som da vi skulle ha kran til å løfte av containeren med - 3 ganger Darkhan pris! Og i dag kom det en kar med førerkortet til Kjersti (noen har stjålet lommeoka hennes med MYE penger i! *sint ektemann*), som han påstod at han hadde funnet ute på bakken. Jeg takket, rakte frem hånda for å ta i mot men fikk det ikke. Det kosta 5000 tugrug å få det tilbake! Her er det ikke snakk om å GI finnerlønn, her er det snakk om at det man finner på bakken, tilhører finneren og må kjøpes tilbake - selv om det er ditt bilde og dine personalia på det. Jeg hadde ingen penger på meg (alt forsvant da jeg kjøpte meg to brød og en smøreost), så han tok førerkortet til Kjersti med seg og gikk. "Kommer tilbake i kveld," sa han, "når du har fått tak i penger."

Jeg har nettopp vært ute å kjøpt igjen førerkortet til Kjersti. Jeg sa ikke takk. Jeg synes han var "ulvete" som de sier, mongolene. Det er ikke pent å være det. Jeg kjenner at dette er en prosess jeg må gjennom. Her er det ikke snakk om at det går an å komme med norsk snillisme! Og jeg skal nok være kar om å venne meg til dette, men å ikke mislike folk fordi de er slik - der har jeg en bit å gå, kjenner jeg.

Jeg misliker to ting mer enn annet; Latskap og griskhet. Begge ting ligger litt i "samme gata", og det skal bi interressant å se hva som dukker opp. Jeg er bedre forberedt i dag enn jeg var i går!

Gjermund

Misjonært eller visjonært?

2008-08-18T15:46:00.004+02:00

Vi har bosatt oss på en merkelig plass. Her er det stein og sand så langt man kan se - og det er sannelig ikke langt, for det ligger store brune steinfjell rundt oss på alle kanter. Men vi vet at steina og sanda fortsetter bak fjellene igjen. Midt i denne tørre virkeligheten renner det vann - minst en elv, men jeg tror det egentlig er to eller tre. Og derfor finnes det noen striper med gress langs disse. Men resten er altså brunt. Men her dyrkes vannmelon! At det skal være så stilig laget, at på plasser som dette finnes det vannmelon!

Vi har fått tak i noe annet også. Nemlig sakene våre, som kom med lastebil for noen dager siden. At det går an å ha så mange ting! Og at vi fikk plass til alt! Men så er vi jo i Mongolia da, og det er jo bare "å lage en etasje til" som de sa da de stablet denne lastebilen i Darhan...

På dette bildet er den fortsatt ikke ferdiglesset. Og containeren på innsiden av gjerdet var så full at vi måtte legge to kanoer med sykler og madrasser i på taket av den. Litt av et syn der de vaglet av sted de 1600 - 1700 kilometerne fra Darkhan til Hovd! Men glad var jeg da de kom frem, selv om krana klarte å slippe containeren i bakken så komfyren knuste og vaskemaskina fikk to hull i "topplokket". Mesteparten ser likevel ut til å ha klart seg veldig bra heldigvis.

Det er Kjersti som har det verst igjen. Hun liker ikke store forandringer sier hun, og det tar nok litt tid for henne å venne seg til dette tørre, golde stedet. Vi syntes jo det var tørt og goldt i Darhan vi, sammenlignet med vårt kjære Rennebu. Men nå ser vi at vi levde i en oase, i forhold til slik Hovd har vist seg til nå. Selv om det finnes da grønt her også. Og vi var i elva og dukket unger i går, så vi har det ikke så ille alle sammen. Jeg pleier å få sånne nedturer litt etterhvert, når alt det nye ikke er så nytt å spennende lenger, så litt utover våren tenker jeg at det dystre setter inn for min del. Kjersti og noen av de små har behov for å holde seg i nærheten av doen for tida, og slikt gjør jo ikke akkurat tilværelsen så mye bedre.

Jeg synes det er moro å være i gang med noe praktisk for tiden. Jeg får være med på kontorbygget, og har sikkert hengt opp minst to gipsplater til sammen. Ikke så lett når det er tusen andre ting som skal gjøres samtidig. Som for eksempel å reparere bildekk som har punktert, pluss å rydde i en forsåvidt stor haug med flyttegods. Jeg gleder meg til å komme inn på et kontor etterhvert å få begynne med det "riktige" arbeidet mitt, men kjenner det allerede er moro å treffe folk og bli kjent. Har til og med fått et navn, for på byggeplassen har de begynt å kalle meg for "Jaggi". Det går mest i latter og moro (skremte noen av dem da jeg plutselig begynte å le), men litt alvor blir det også plass til. Det er godt å merke hvor naturlig det er og hvor tillatt det er å snakke om tro og kristendom. Jeg føler meg på en måte veldig fri her i Mongolia - man trenger liksom ikke å ta så mange forbehold og hensyn til ting. Folk er liksom litt mer rett frem av seg - sånn som jeg i grunnen!

Jeg kjenner at jeg har veldig mye håp og mange ønsker for tiden og arbeidet her i Hovd. Samtidig er jeg litt redd for at jeg skal glemme å være opptatt av hvorfor jeg er her. Vær med å be om at det visjonære må vandre hånd i hånd med det misjonære! Og be om at vi må få mot til ikke å være redde for uvante og ukjente ting! Å unnlate å gå gjennom en åpen dør fordi man ikke vet hvordan det ser ut på den andre siden kan nok ofte være den største vanskeligheten man står overfor som misjonær og misjonsorganisasjon.

Gjermund