Fremmed og familiekjær

I morra skal vi ha avslutningsfest her på Fjellhaug. Det gruleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å flytte fra byen, til å komme til Rennebu og til snart komme ut til Mongolia, men gruer meg til å forlate alle fola her. Det er i grunnen litt rart det der egentlig. I starten gleda jeg meg i sannhet ikke til å reise til Mongolia. Men, etter som tida har gått (siden mars 2004), har det vokst frem en glede inni meg over at vi skal få reise. Tenk - akkurat jeg! Som det ikke er noe særlig ved, ingen spesiell kompetanse, en heller broket troshistorie og med et på mange måter mislykket levd liv bak meg - meg vil han bruke som sin representant! Det har blitt mer og mer klart for meg at han kunne ikke valgt noen bedre, for dersom det skjer noe som en følge av at vi reiser, så MÅ det jo bare være Han selv som virker!

Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?

Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.

Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?

Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!

Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)

Gjermund