lørdag, desember 29, 2007

Takk!

Jeg har lyst til å si takk. Det er mange som skulle hatt dette ene ordet rettet direkte mot seg, men fordi dere er for mange til å huskes på, for langt unna til å rekkes, og fordi hodet mitt er for dårlig til å sikre at alle ville blitt husket på om jeg hadde prøvd, lar jeg det gå ut et felles takknemlighetsbudskap her på bloggen. Der er dere inkludert alle som har ringt oss, sendt brev og kort til oss og de av dere som har brukt tid på å sende oss mail og tanker. Mange har bedt og ber regelmessig for oss, og en del av dere har sendt gaver og oppmerksomheter til oss i forbindelse med jula.

Så et helt eget avsnitt til en spesiell gjeng av våre kjære venner hjemme i Rennebu som kom med tidenes overraskende julegave. Jeg tror ikke dere vet hvor mye det betyr for oss det dere gjorde. Det varmer langt, langt inn i hjertene våre, og vi vet egentlig ikke helt hvordan vi skal sette ord på den takknemligheten vi føler, annet enn med et klart TAKK - from the bottom of our hearts!

Vi har en flott julefeiring med alt hva julen skal inneholde - med unntak av de årvisse julebesøk kona er vandt til fra Norge. Vi begynte dog denne julefeiringen noe sent, da Håvard sørget for at vi var opptatt med andre ting enn å pakke opp julegaver og spise julemiddag om kvelden den 24. desember 2007...

Så nå har for første gang en av barna våre sydd noe. Regner med at det bare er begynnelsen. Det er vel i grunnen rart at det ikke har skjedd før. I alle tilfeller, klokka 14:15 den 24. desember 2007 falt Håvard ned og slo panna si. Det blødde fælt og han skrek ille, mens mora hans slet litt med funksjonaliteten av sitt hodes innhold. Faren beholdt imidlertid fatningen og teipet såret etter beste evne. Vi hadde ikke noe lyst til å reise til UB for å sy - som før fortalt er det mer farlig å benytte tjenestene ved sykehuset her i Darkhan enn å la være. Så etter konsultasjon med vår feltlege, ble det bestemt at strips var tingen. Dersom det holdt. Men det holdt ikke. Stripsene løsnet, så når julemiddagen ble satt på bordet, ble avgjørelsen tatt, og noen minutter senere var Håvard, Helge (en av medarbeiderne våre) og jeg på tur til UB hvor en lege klokken 10:30 om kvelden sydde litt i panna til Håvard. Håvard var kjempetøff. Jeg derimot hadde hele dagen siden Håvard falt ned fra noe og kutta seg opp, opptredd som den rolige, sindige som beholdt fatningen. Så da gutten lå på benken med bedøvet pannebrask og legen prøvde å finne ut om det var skader på hodeskallen hans, da ble jeg syk. Da vingla jeg en tur ut i gangen og fant meg en vegg å skli ned langs. Det slo meg nok en gang hvor akkurat ting har en tendens til å være for oss. Tenk for eksempel om det såret han har i panna hadde vært fem centimeter lenger ned, eller fem centimeter lenger bak... Tinninger og øyne er nok utvilsomt mindre robuste områder enn plassen som denne gangen fikk "trøkken". Nok en gang blir jeg noen en takk skyldig...

Her er i hvertfall alle barna samlet på ett brett. I nye klær og med fornøyde smil om munnen. Jeg tror julekvelden var en suksess, selv om de måtte vente et døgn ekstra enn de hadde sjokoladekalender til. Så hvis blånissene har rett, at alt som er godt er blått, så ble det en blå slutt på det hele. Er takknemlige!

Gjermund

mandag, desember 24, 2007

Julekveld

Det trengs ikke så mange ord julekvelden. Likevel har vi en tendens til å glemme viktige elementer av feiringen vår.

Det er ikke vanskelig å være kristen egentlig, julekvelden. Det er lett å tro på en god Gud som gav sin sønn hit ned når det fremstilles like romantisk som på bildet over. Men jeg har en mistanke om at vår kjære jomfru Maria slet litt med med spørsmålet "hvorfor?" der hun lå og fødte Guds sønn blant esel og ku i en stall som kanskje ikke var mer enn et trekkfullt rammeverk av tre mot en fjellvegg i utkanten av Betlehem. Jeg gjetter på at ingen hadde vasket og forberedt noe så Guds sønn skulle kunne fødes der, og jeg gjetter på at også Maria syntes det hele var heller kontrastfyllt i forhold til møtet hun hadde med Engelen Gabriel da hun fikk beskjed om at hun skulle bære frem Guds sønn...

Og med tanke på hva dette barnet fødtes til... "Også gjennom din sjel skal det gå et sverd," fikk Maria høre. Og slik var det vel det føltes, da hun stod på Golgata og så sin sønn og Gud korsfestet som den elendigste forbryter, mishandlet og ydmyket til det ugjenkjennelige. Likevel tror jeg hun visste. Hun visste at ingen tok, men at Herren gav - der Han hang på korset.

Så, kjære venner, det er den riktige julegaven. Korset. Dit det lille barnet i krybben var på vei, den første julenatt for over 2000 år siden. Og han kom ikke med legedom til de friske og sterke, men til de fattige og små. De av oss som vet at vi ikke takler det sjøl! La oss takke vår Herre og Gud! Ha en riktig god julekveld.

Gjermund

lørdag, desember 22, 2007

Navn

Her i mongolia er det ingen som bruker etternavnene sine. Men alle har tre navn. Navnet sitt, farens navn og familienavnet. Som de bare bruker i passet sitt. Det der med familienavn er noe som de har funnet på i "den senere tid" - for å tilpasse seg nye og internasjonalere tider enn de hadde før, har jeg latt meg fortelle.

Derfor er det ikke alle som vet hva "surname" eller etternavn betyr. Så når jeg sier at jeg heter Gjermund og at Kvam er etternavnet mitt, så vet ikke alle hva det betyr i praksis. Og når jeg forteller at Kvam egentlig er navnet til Kjersti og at jeg het Bekkevold før jeg gifta meg med henne, så forstår de rett og slett ikke noe.

Dette har ført til at noen tror Kjersti har tatt navnet mitt som etternavn - slik som de selv ville kalt seg selv med sin fars navn. Etter mongolsk tradisjon skulle jeg hett Gjermund Jonnysin, og Kjersti skulle hett Kjersti Jan Ivarsin. Så noen tror at jeg heter Kvam Gjermundsin og at Kjersti har fått navnet mitt så hun heter Kjersti Kvamsin... Dette står faktisk skrevet på telefonlistene våre her ute; Kvam Gjermund og Kjersti Kvam - rett under hverandre på lista...

Og når folk spør Kjersti etter meg er det alltid; Er Kvam inne? Hvor er Kvam? Når kommer Kvam tilbake?
Mens jeg får bare spørsmål om Kjersti som Kjersti. Dette er i grunnen ganske morsomt, sett fra min side, og jeg funderer litt over at det er så mange muligheter her i verden til å misforstå eller ikke forstå i det hele tatt.

Gjermund (Kvam)

torsdag, desember 20, 2007

Jul igjen

Ja - da begynner også jeg å innse at det snart er jul igjen. For tredje gang på denne bloggen, tror jeg. Det betyr vel at vi faktisk har drevet med denne "(b-)loggføringen" ganske lenge det. For tiden ligger jeg bare tre eller fire luker etter de andre på kalenderen, så jeg haler innpå. Det gir meg mer ro over forberedelsene enn de andre har da (en god ting), da det i mitt hode fortsatt er mer enn en uke igjen til jul. Også sørger jeg for å holde liv i det gamle uttrykket om at "det kommer som julekvelden på kjerringa" - noen må jo sørge for slike ting også.

Når det bare er fire dager igjen til jul, skal jeg sende julebrevmail...

Andre har også begynt å innse at det er "jul igjen". Derfor var vi på juleavslutning i går ettermiddag, med skolen vår. Det vil si med tre lærere og fire nonner i tillegg til oss og ei jente fra Korea. Det var trivelig det, selv om jeg syntes VELDIG synd på den ene nonna - ho måtte nemlig i løpet av en konkurranse spise druer uten å bruke hendene. Litt av en utfordring når man hverken liker drueskall eller druesteiner! Å se nonner som "danser" er vel heller ikke dagligdags etter hva jeg forsto - spesielt ikke på en Pub - som atpåtil heter "Fetish".

Så skal vi ha "julefest" her i Darkhan i morgen. Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hva det blir ut av det. Det går jo an å være med å be om at det kan bli en god stund hvor vi får bære frem budskapet om frelse for våre medarbeidere. Det er nemlig ikke alle i staben vår som er kristne, siden vi arbeider med bistandsprosjekter og ikke evangelisering.

Så har vi opplevd noe som var både litt skremmende og veldig fint på en gang, som tross sitt "tilfeldige" utseende, ble en påminnelse for oss om at Herren er med oss og ser selv de små ting. Håvard(!) svelget nemlig en hard karamel, som straks begynte å gjøre vondt. Jeg trodde først han hadde satt den i halsen, og ba ham hoste litt for at den skulle komme opp igjen, men det var langt nede i magen, på venstre side av navlen at han hadde vondt. Og det ble bare verre og verre, helt til gutten lå på gulvet og gråt og vred seg av smerte. Da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, og ikke fikk jeg kontakt med feltsykepleier heller. Så da spurte jeg Håvard om vi skulle be om at han måtte bli frisk igjen - og selvfølgelig, forunderlig nok, gutten reiste seg uten smerter og lekte videre som om ingenting hadde skjedd. Tilbake på gulvet satt en forundret og takknemlig far og skammet seg over hvor liten tro han antageligvis har som lot seg overraske over at bønn faktisk virket.
Hvis det hele var tilfeldig, noe mange sikkert vil hevde og som jeg ikke vil klandre dem for, synes jeg det er besynderlig hvor godt den tilfeldigheten var "timet". Gudfeldighet, er min konklusjon.

Gjermund

søndag, desember 16, 2007

Fyllekjøring

Vi har vært på tur til Bulgan. Det er vestover i stedet for sørover, men like langt som til UB. Det er bedre vei da, heldigvis. I Bulgan har våre amerikanske venner sin tilholdsplass. Det er de som vi skrev om tidligere, som skulle ha en liten baby. Babyen har kommet - ei lita jente, og det er nok fordi mange ba for henne da hun ble født at hun lever. Hun kom nemlig i seteleie, og hadde navlestrengen tre ganger rundt halsen da hun kom - aldeles blå. Da hadde legen forsøkt å "stappe" henne inn igjen i over en time, mens mora hadde pressrier. De har visst ikke tenkt å føde flere unger her i Mongolia... Og det har ikke jeg heller!

Uansett - jeg lasta opp bil og henger på lørdagen, bilen med folk og utstyr, hengeren med høy - og la i vei mot Bulgan. Om dagen er det ikke lov til å bruke lys på bilene her, så det gikk helt fint at det ikke var noe tilkoblingspunkt på bilen for lysene på tilhengeren. Men da vi skulle hjem igjen, da skjønte jeg ganske snart at det hadde vært lurt å hatt strøm på den. Vi ble nemlig stoppet av en ivrig politi, som raskt fant ut at det var mulig å håve inn noen grunker på en stakkars lyssky nordmann - som kanskje til og med hadde kommet helt til Mongolia for å stjele denne hengeren, han hadde jo ikke vognkort for den heller!

Dermed ble det betalt 5000 tugrug i bot, og skrevet kvittering for 4000... Før man litt mindre glad og fornøyd kunne reise videre, i påvente av neste politipost. Og riktig nok, etter litt mer enn en times kjøring, var det bare å stoppe på nytt.

Glup som jeg er(?), viste jeg frem kvitteringen fra forrige bot med det samme, og forklarte at jeg allerede var klar over hva som var galt - og at jeg var blitt straffet for det. Noe som etterhvert førte til at jeg ble bedt om å komme ut av bilen og innfinne meg i ei lita bu ved siden av veien. Der ble vognkortet på bilen formet til ei trakt jeg måtte blåse i, og som dermed utgjorde en enkel form for alko-test. Det sto nemlig på kvitteringa mi at jeg var tatt for fyllekjøring! Da de forklarte det, lo jeg godt, og lurte på om det var vanlig at politiet i Mongolia skrev ut kvitteringer på bare 80% av beløpene de bøtela andre for, og at de i tillegg ikke skrev hva man egentlig hadde fått bot for, men fant på andre ting som kanskje kunne være mer innbringene? Da fikk sjefen i bua det litt travelt; "Han har små unger i bilen, skynd deg nå, så han kan reise videre," var beskjeden. Så spurte han om jeg kunne ta med ei av de to damene han oppvarta, hun kunne bare ta en av ungene på fanget, mente han. "Nei," sa jeg, "du også vet at alle skal ha på bilbelter. Da kan ikke to sitte i samme setet!" Det samtykket han forsåvidt ganske stilltiende i, før han ba den andre politibetjenten om å "få ut fingeren, få gitt meg papirene mine tilbake og få meg sendt av gårde - uten lys og uten bot.

Men det var bare en ting vi opplevde i helga altså. Vi brukte mesteparten av tiden sammen med våre amerikanske venner og deres fire barn - som forøvrig også må kunne kalles venner - i deres nye hus. Moro å kunne bruke så mye engelsk, for en som gjorde alt han kunne for å gjemme seg bort i engelsktimene så ingen lærer skulle se ham og dermed høre ham...


Det ser ut til at våre barn ikke har samme frykten for fremmede språk som faren deres har hatt. De så ut til og kose seg riktig så godt. Selv om de ikke forstod alt som ble sagt.


Vi var på en slags liten cafe eller sjappe eller hva man skal kalle det for å spise. Ikke så mange andre som fikk plass der inne samtidig med oss!



I Amerika har de mer av alt - er det ikke slik? Jul også tror jeg, og juletre. Det har visst allerede vært fremme i over en uke - noe som er rimelig lurt etter min mening. Hvorfor beholde treet etter jul? Handelsstanden har så alikevel brukt opp jula før jul likevel!

Gjermund

fredag, desember 14, 2007

Khovd

Jeg ser Kjersti ikke har oppdatert bloggen mens jeg har vært borte, så jeg får vel skynde meg å skrive litt før noen gir opp å besøke oss eller slutter å lese på bloggen!

Jeg har altså vært med en tur til Khovd - eller Håvd som vi sier (sånn omtrent). Det er dit NLM har tenkt å flytte aktiviteten sin - og utsendingene sine - i 2008. Ja - ikke alle altså. Bare halvparten av oss eller vel så det. Det ligger vel å "flyter" litt ennå, hvor mye, mange og meget det blir. Men betydelig, det blir det nok.
I allefall har vi vært der borte og sett etter kontorlokaler og slikt som vi trenger når vi skal starte opp - og vi har fått sett litt av Hovd. På godt og vondt. For eksempel:

- Det er en svært rolig by med lite trafikk.
- Man går raskt fra den ene til den andre siden av den - trenger ikke engang sykkel!
- De har det meste man kunne få behov for å trenge.
- De har litt forurensning.
- Det serveres ikke frokost på et hotell der - bare en brødskive med smør og sukker.
- Hvis det blir oversvømmelse på hotellrommet der, må du bære ned sengetøyet ditt til et annet rom selv. Ingen gjør det for deg. Helst ser de at du bare overtar sengetøyet til forrige overnattingsgjest.
- Det er kaldt der om vinteren.
- Jeg forstår like mye eller like lite av den mongolsken de snakker der, som den som snakkes her i Darkhan.
- Varmt vann er luksus. Akkurat som doringer.

I det store og det hele - en interressant plass. Eller mest sannsynlig - mange interressante mennesker. Gleder meg litt - og gruer meg litt - til å flytte dit for å "gjøre" noe.

Nå skal jeg ned å ta en dusj - etterpå får jeg sikkert smake på noe av alt det Kjersti har bakt i løpet av denne uka - hun har nemlig benyttet anledningen til å styre og ståke mens jeg har vært borte...

Gjermund

lørdag, desember 08, 2007

"Juletrefest" i DNS og kakeundervisning i kirka!

Her i Mongolia forbereder vi oss også til jul. Og etter som de fleste norske her drar bort i jula, har vi hatt juletrefest/adventsfest i god tid før jul. Den Norske Skolen arrrangerte festen, og de hadde rydda, pynta, øvd, forberedt mat osv. til foreldre og småsøsken skulle komme! Vi hadde pynta oss, og det var som å komme på en god, gammeldags skolejuletrefest i Norge! Barna opptredte med sanger, piano, dikt, dramatisering av "Nå har vi vaska golvet," lystenning osv, vi gikk rundt juletreet, og spiste grøt og, kaker og småkaker. Vi var alle sammen bortsett fra Jorunn, som er hjemme i Norge pga. sykdom. Vi savner deg, Jorunn! Vær med å be om at Jorunn blir frisk og kan komme ut her igjen!

Første og andre klasse tente adventslys under opplesning av adventsdikt.

Barna storkoste seg med juletregang. Sondre syntes det var veldig spennende og travet i vei.

Er det slik det ser ut å være slitne småbarnsforeldre på juletrefest?




I dag har Rita og jeg vært med på mødregruppe igjen i kirka. I dag var det kombinert med "studentenes dag", og ca 30 unggutter spilte basketball i en gymsal, mens 40 damer og ungjenter var i kirka og lærte om julefeiring. Rita og jeg lærte dem å bake en småkakesort og eplekake, og prøvde å forklare litt om fargene i kirkeåret! Visste du at fargen for jul i kirkeåret er hvit? Lederen for gruppa, Zolzaya, fortalte om jul og julefeiring og viste flotte fram bilder på powerpoint. Hun viste også fram hvordan man kunne pynte til et julemåltid. Damene var veldig interesserte. Her blir jo vanligvis ikke jul feira, bare nyttår. Da vi var ferdig kom guttene og alle sammen fikk seg en smak hver av baksten. Etterpå ble det vist en kristen film. Til slutt skal det visst være leker og mat, men nå har jeg kommet hjem igjen, så det får jeg ikke med meg. Men det var en flott dag, og det var veldig moro at det kom så mange. Ca. halvparten var der for første gang!



Zolzaya viser hvordan man kan dekke til et julemåltid.



Damen til høyre er en ung mor jeg har fått litt kontakt med i det siste.



Kirken var nesten full i dag, og til sist ble det vist film for alle studentene som var til stede.


Kjersti

fredag, desember 07, 2007

Uttrykk

Jeg husker det var ei jente som sa "stakkars deg!" til meg da tannlegen hadde konstruert en tannregulering på meg. Da jeg lurte på hvorfor det var synd på meg, var svaret; "Du smiler jo så mye." Og sånn er det vel kanskje? Jeg tenker aldri over det selv, men jeg tenker på meg selv som en som trives - stort sett. Og mongolene sier ting som: "Det er ikke noe vanskelig å vite om du er her eller ikke - du ler jo så høyt - hele tiden!"

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg for om det skal oppfattes som et kompliment eller et "hint". Det er vel i tilfellet såpass direkte at det ikke kan være et hint. Som en digresjon går det jo an å nevne at spørsmål som: "Har alle nordmenn like stor nese som deg?" eller "Har alle nordmenn like stor kropp som deg?" havner i samme usikre kategori...

Det er ikke bestandig like lett å vite hvordan man skal reagere på alt man hører. Noen ganger er det en mengde følelser som kjemper om uttrykksrett i ansiktet: Sinne, oppgitthet, bekymring, skamfullhet, skuffelse og/eller latter.

I dag satt jeg forresten i en taxi sammen med en bedugget kar. Jeg lurer på om det er lov som NLM-utsending og si at det var forholdsvis moro? Jeg synes selvfølgelig det er forferdelig at han drikker og alt det der, men han var altså i så godt humør, og var så ivrig på å fortelle meg alt mulig at jeg ikke kunne noe annet enn å le av hele mitt hjerte da jeg endelig kom meg ut av den taxien - etter å ha ventet lenger på at han skulle komme seg ut av bilen etter å ha betalt, enn den tiden hele bilturen tok.

Det var en situasjon der ansiktet mitt sikkert så litt snedig ut. Mora mi og kona mi sier begge at det er lett å lese seg til hva jeg tenker/føler. Det er sikkert riktig. Og da vil jeg anta at den mannen kunne ha lest litt av hvert, om det ikke hadde vært for at han så i kryss.
Han begynte forøvrig å snakke om hvor langt han skulle reise, og at han hadde nok av gudebilder og bønnekjeder til å komme trygt frem og tilbake. Jeg spurte om han var redd jeg da - og sa at han burde lære litt om Jesus, så slipper han i hvertfall å være redd.

Gjermund

onsdag, desember 05, 2007

Paradokser

Noen ganger tenker jeg at livet er fullt av paradokser. Som for eksempel at jeg vil, men ikke gjør. Jeg vet, men handler ikke. Jeg ser, men registrerer ikke. Jeg tenker men husker ikke. Også videre. Dette er sånne litt "store" paradoser. Her er et bilde på et annet paradoks:


Den ene, som misunner den andre maten, har fått mat før. Den andre, som får maten - liker'n ikke.
Jeg har over en tidsperiode fått en del mail fra en diskusjonsgruppe på internett omhandlende "Smith's venner". De fleste som kjenner meg, vet at det er et trossamfunn jeg har min historie knyttet til. Ved Guds nåde er jeg fri fra den frykten for fortapelsen som bandt meg mens jeg var der inne - og jeg tror jeg kan si at jeg har blitt en mer fri og hel person med et sunnere syn på livet og ikke minst en større tillit til Gud enn jeg hadde den gangen.
Likevel opprører det meg at folk ikke klarer å slippe det de har gått fra. Hvorfor er det så interressant å følge med hva som skjer "der inne"? Når man bare vil snakke nedsettende om det etterpå alså? Hadde det enda vært for å finne veier å elske dem på som de kan forstå, så var det kanskje nyttig. Men å bære seg over ting og forhold og hvor mye penger de bruker osv... Hva nytte gjør det?
At det er mye galt - ja det er jeg ikke i tvil om. Men det skal de slippe å stå til ansvar for meg for. Endatil at en av lederne der inne lyver om oss som har gått ut og sier vi lever som griser men snakker som guder, det er intet problem for meg. Men det blir det sikkert for ham, stakkar. Jeg blir så sliten av krig! Hvorfor skal FOLK krige, når det er tro det dreier seg om?
Paradoksalt nok er troen som så flittig både angripes og forsvares, en tro som bygger på en frykt for en forferdelig Gud man må underkaste seg og trygle om nåde gang på gang,så man kan ha et halmstrå av håp om å nå frem til saligheten en tro som bygger på Bibelen. Den samme boken som forteller meg om en forferdelig og allmektig Gud som ikke tåler synd, men som elsker synderne så høyt at Han selv tok på seg all den straffen Han i sin rettferdighet måtte utøse over synden. En kjærlig far, som bøyer seg ned til enhver fattig og sønderbrutt sjel for å salve og hele hva mennesket selv ikke har fått til. En som helst vil ha biter Han kan lime sammen i kjærlighet i stedet for selvgjorte liv vi i stolthet viser frem i den tro at vi kan gjøre oss fortjente til et liv i Hans nærhet.
Med dette som bakteppe sitter vi her nede i sandkassa vår og kaster stein på hverandre. For den andre er jo så mye verre en meg - og tar jo så grunnleggende feil - i forhold til meg. Jeg som paradoksalt nok lever av Guds nåde alene. Var det ikke for den, er vi visst alle fortapt - har jeg lest. I Bibelen - Guds ord. Og nåde betyr visst ikke hjelp til nok en gang å få starte på nytt i et forsøk på å gjøre det bedre neste gang (ikke at man ikke skal gjøre det bedre - nei la oss øve oss!) men det betyr at jeg ufortjent har liv på grunn av Jesu Kristi død i mitt sted. Det er noe menneskene ikke kan forstå av seg selv, for det er ikke en menneskelig tanke. Det er nemlig bare Gud som elsker så høyt.
Gjermund

mandag, desember 03, 2007

Glad misjonær

Jeg er misjonær. Derfor tenker jeg bestandig at jeg må passe på så jeg er klar når anledningene byr seg. Og jeg må innrømme at selv om jeg ikke liker å dytte kristendommen nedover hodet på folk, "leter" jeg etter anledninger til å fortelle dem om Jesus.

Men noen ganger, noen sjeldne ganger, så er jeg ganske overflødig. Det er godt, og det minner meg om at Herren jobber for seg selv. I dag fikk jeg anledning til å dele litt om evangeliets frihet med læreren vår - helt uforberedt. Helt topp. Etterpå går man rundt og er glad helt ned i magen.

Så godt å bli brukt! Kanskje er det der jeg er for dårlig? Strever i egen makt, i stedet for å hvile i at det skjer det som skal skje?

Gjermund

søndag, desember 02, 2007

Status

Nå har jeg nettopp avsluttet et bedre kveldsmåltid bestående av fet pølse med hvite store fettklumper, salt sylteagurk og søt gulrotsalat med løk. Og en kopp melkete, selvfølgelig - selv om den er rørt ut fra en pose med støv og dermed ikke på noen måte kan sammenlignes med ekte mongolsk te. Dessverre. Jeg liker faktisk slik mat jeg - tar meg gjerne en porsjon båts til lunsj også, og spiser heller mongolske retter enn europeiske når jeg er ute og spiser. Sånn er det bare.

I dag har vi hatt en rolig dag med kirkegang og en tur ned i byen etterpå. Tilsist var vi på etterjulsbesøk hos en familie som skal utenlands i jula - og dermed har fremskyndet feiringen litt slik at de hadde julekveld i går. Koselig.

Ellers går dagene litt sånn som de pleier. Lærer et og annet ord på mongolsk, strever med grammatikken, legger nesten ikke merke til noen fremgang før jeg treffer noen det er en stund siden jeg snakket med sist osv, osv.
Nyter tilværelsen uten en sliten og syk hest. Og har ikke planer om å kjøpe ny med det første.

Gjermund