Fattige og syke

Egchee kaller vi ei dame som ofte kommer innom her. Hun er 47 år og fikk nettopp sitt 9. barn. De er fattige, mannen drikker, ingen av dem har jobb. Dvs. eldstedattera på 22 har jobb på en strikkefabrikk, men har hatt kløende utslett og prikker i huden i mange måneder så hun har ikke kunnet gå på jobb, -de har trodd det har vært allergi. For et par kvelder siden kom Egchee innom her. Hun var fortvilet. Nå har flere av barna fått sånn røde prikker. ”De får ikke sove om natten fordi det klør, de er flau for å gå på skolen, og jeg er redd den lille babyen blir smittet! Dere må be for oss!” Hun har en stor tillit til Gud og stor tro på at Gud hører når vi ber.

Jeg skjønte også at mangel på penger gjorde det vanskelig å dra til lege, selv om hun ikke sa noe om det. Hun vet at vi norske ikke gir penger til privatpersoner (pga. mange forskjellige, kompliserte grunner), så hun sa ingenting om det. Vi bad med henne, og etter en stund gikk hun hjem igjen. ”I morgen må vi til legen”, sa hun.

I går kveld kom hun tilbake. Situasjonen var verre med barna, og hun hadde ikke gått til lege. Hun hadde forresten snakket med en av lederne i kirken om å få døpe den lille babyen. Det var i orden, men de måtte også snakke med mannen hennes og han måtte samtykke. ”Dere må be om at det går i orden,” sa hun til oss. Hun fortalte også, kanskje med litt stolthet over ektemannen, at han hadde funnet noen kg jernskrot og solgt i dag. 100 tugrug (50 øre) for 1 kg. Gjermund sendte med henne en gammel eksospotte på 4-5 kg, som mannen hennes kunne få og levere inn. Det føltes som å gi henne smuler, men bedre enn ingenting når vi ikke kan gi penger. Jeg avtalte med henne at hun skulle komme hit i dag, så skulle jeg hjelp henne å ringe til en amerikansk lege vi kjenner til. Han tar ikke noe penger for pasientene sine og sannsynligvis er han bedre på diagnostisering enn de er på mongolske sykehus.

Hun kom utpå formiddagen i dag og hadde med seg den 3 år gamle jenta si som hadde fått sykdommen i huden. Hun ble glad da de fikk ei brødskive, for jenta hadde ikke spist noe særlig i dag, for de hadde nesten ikke mat hjemme. Hun var på gråten da hun fortalte at mannen hennes ikke hadde kommet hjem i går kveld og hun visste ikke hvor han var.

Egchee antydet at det kanskje var skabb de hadde. Jeg leste på internett om skabb og jeg syntes det kunne virke sånn ut fra symptomene de hadde. Litt urolig ble jeg for at vi skulle bli smittet, men tenkte at jeg må bare stole på Gud, og så får jeg evt sette i gang med behandling umiddelbart om vi skulle merke noe. Jeg ringte til den amerikanske legen, men han tok imot pasienter bare på tirsdager fra kl.08.30, altså neste uke, og han var dessuten tom for salve mot skabb. Jeg snakket også med den mongolske legen i helseprosjektet til NLM og fikk greie på hva slags salve de brukte mot skabb. Er det skabb må hele familien behandles, alle bades, alle klær og sengetøy vaskes og strykes, de kan ikke sove sammen sånn som de pleier. I følge den mongolske behandlingsmetoden må de holde på med behandlinga helt til det ikke klør mer – og det kan visst ta mange uker! Men det var viktig at de går til lege for å få riktig diagnose. Hva gjør en fattig familie på over 10 stk. som ikke har penger til å gå til lege, ikke råd til salve, ikke har flere sett klær og sengeklær til alle, ikke har mer enn 3 senger/”sofaer”……

Jeg var innom henne senere i dag, og det stod ikke bra til med barna. Iallfall 5 stykker hadde det, og det så forferdelig ut på noen av dem. Hele kroppen var angrepet på den minste gutten. ”Vi kan ikke gå til lege”, sa hun. ”Vi fikk 500 tugrug for eksospotta (2,50 kr) og det kjøpte jeg 500 gram mel for. Vi har ikke penger til å dra til lege.” De hadde nesten ikke mat. Matprisene her har steget dramatisk de siste månedene slik som i resten av verden, og det er forferdelig for sånne som disse.

Så hva gjør vi nå? Vi vet ikke. Be om at de må bli friske og at det må ordne seg på et vis for dem. Og be om at vi må få visdom til å hjelpe på riktig måte.

Kjersti

Lar meg hvile i...

Når man har det enten tungt eller lett, er det vel sjelden ting bare er enten det ene eller det andre. Som regel er det vel heller slik at det går litt opp og ned, men at man i hovedsak har det slik eller slik. Når det så blir mer på en måte som om alt man opplever får et preg av tyngsel og motløshet, tristhet og oppgitthet er det ikke så trivelig. Når den grå hverdagen blir svart og tung, da er det ikke lett å skrive blogg i alle fall! Men, tøffe tider er til for at man skal sette pris på roligere tider, er det ikke slik? Og jeg er utrolig takknemlig for at det nå føles som om hverdagene begynner å bli grå igjen - nettopp på grunn av det svarte som har vært. Jeg er tilbake igjen.

Vi har en tomt på i underkant av et mål (1000 kvadratmeter). På den har vi fått plass til et tidligere omtalt, noe skjevt "fjøs", et huskestativ og en sandkasse, en liten inngjerdet hageflekk,et lite hønsehus med etterhvert i hvertfall en, muligens (desverre) to haner, et tiltenkt grisehus med innhegning som ente med å bli en gapahuk for grillutflukter(!) og en liten grønnsakshage og en del ikke inngjerdet hageområde mer eller mindre uten gras. Ja, også må vi ikke glemme huset som står her da, så rødt og fint, og de 20 kvadratmeterne med havre bakom huset.

Alt dette, i kombinasjon med min medfødte eller antageligvis sakte-men-sikkert-helt-fra-barnsben-av inprentede sans for ryddighet, gjort hasja'n vår til hva vår ettåring (frivillige medarbeider for et år) Helge sier: "Jeg får nesten kultursjokk hver gang jeg kommer inn her!" Her er det jo grønt, rødt, gult og ryddig nesten overalt. Det er ikke så sjelden en eller annen mongol stikker hodet innom for å "se på" - og nesten bestandig kmmer den samme kommentaren; "for en stilig plass". De som tar det litt innover seg og spør litt, oppdager fort at det meste er ordnet uten de store investeringene, men at vi har utnyttet de resursene vi har for hånden. Således har restene av et gammelt ... bygg(?) som stod her før blitt til den før omtalte gapahuken med inngjerding, hagen dukket frem under noen hauger med stein og rot som er kastet og deler av ytterpanelet fra inngangspartiet på skolen (som brant opp - eller ned) har blitt til inngjerding rundt grønnsakshagen. En del av steinene vi fant gikk også med til å restaurere et blomsterbed vi fant ved siden av porten vår. All møkk fra geiter, sauer og hest er omhyggelig spart på og innarbeidet i jordsmonnet i grønnsakshagen vår, så der har bakken hevet seg med 20 cm!

Håpet mitt gjennom alle disse forsøkene på forskjellige ting, er å se hva en gjennomsnittlig mongolsk tomt kan produsere uten alt for store innsatsmidler. Det igjen handler litt om hvor mye "synd på folk" det er vits i å synes... Blant annet.
Samtidig har jeg lyst til å lære. Hvilke erfaringer får jeg gjennom å prøve slike ting osv. Og ikke minst håper jeg å kunne inspirere noen til å ta et tak i sin egen situasjon, for å utnytte de resursene de selv har. Det er ofte så lite som skal til!

Men all denne aktiviteten har nå ført til at jeg sitter med en plastret hånd for diverse slitasjer på denne etterhvert så "skolemyke" huden jeg har fått. Lediggang er i sannhet roten til alt ondt! Og siden jeg driver å "rådgir" litt i SDP også, hender det at jeg kommer til kontoret i mine fluoriserende bukser (Arbeidsbukser i svært gul farge) - noe de ansatte synes er svært snedig. Jeg har fått rykte på meg at jeg er veldig arbeidssom - noe mitt etterhvert velutviklede midjemål protesterer på - og det ser ikke ut som om 50 kvadratmeter eller 50 mål grønnsaker gjør stor forskjell på mongolene rundt oss. Trivelig er det i alle fall, at de synes det er moro at jeg holder på. Og de slutter aldri å forundres over at denne utlendingen faktisk har fått til å ta vare på dyra sine i mer enn et år! "Klarer du virkelig det?" spør de. Da viser jeg dem bare de 12 dyra vi har, som har tredoblet seg i løpet av disse to sesongene (en bragd i mongolsk målestokk). Når de i tillegg får høre at 10 av de 12 er hodyr og potensielle individprodusenter, konkluderer de raskt med at jeg ikke bare kan, men at jeg også kommer til å bli raskt rik...

Gjermund

Pappas bursdag!

GRATULERER MED 29-ÅRSDAGEN i går kjære pappan vår, og mannen min! Vi er veldig glad i deg, vår morsomme, flinke, lekende, ansvarsbevisste, tålmodige, ordentlige, kule, grublende, løsningsorienterte, kjekke og kjærlige far i huset!Takk for at du viser oss at du er glad i oss!

Hilsen Sigrid (10 1/2 mnd), Sondre (2 1/2 år), Håvard (5), Ola (6 1/2), Ragnhild (snart 8) og Kjersti

Det står til liv! Skjønner at det er en del av leserne våre som har fått med seg at ikke alt er fryd og bare gammen her borte. Men det begynner jammen ikke å være så verst.

Tunge tak må de fleste ta, det er vel bare ikke så vanlig å informere om dem på blogger og slikt... Ikke for det - jeg tror de kan komme oftere og gripe dypere enn "normalt" siden vi bor her vi gjør - uten at jeg sammenligner meg med de som måtte ha riktig store problemer hjemme i Norge eller ellers. Det virker bare som om humørsvingningene er større og kommer hyppigere enn hjemme i Norge. Noenganger lengter jeg bare noe så utrolig hjem til sauehuset på Tverdal, der var det godt å være! Og alle rundt meg forstod norsk!

Språket er forresten både et sorgens og et gledens kapittel for tiden. Nå begynner jeg å plukke opp ting gjennom samtaler med andre enn læreren min, og det er bra! Kjempetopp! Men det går sakte - forferdelig sakte! Aldri, aldri skal jeg smile av en innflytter som sier "jai"!

Jeg har forresten vært med på noe spesielt. Forrige fredag var det "begravelse" for faren til en av våre ansatte, og som regel er det en lama (buddistprest) som bestemmer hvordan alt skal gjøres, både hva tid, sted og type seremoni angår. Den døde kroppen ble ikke gravd ned, slik det er vanlig å gjøre - den ble lagt ut på et fjell... Ganske spesielt! Og det var trist å se hvordan denne lama'en herjet med forskjellige gjenstander gjennom langdryge ritualer for at den dødes ånd skulle få rettledning og hjelp på sn 49 dager lange vandring til gjenfødelsen skjer. (Etter buddistisk tro). Jeg spurte etterpå om det var nødvendig med så lange seremonier bestandig, men da fikk jeg til svar at lamaene får betalt etter hvor mye de leser fra slike hellige bøker de har, og at det var grunnen til at det tok så lang tid. De timene vi var med, tjente visstnok lamaen 300.000 tugrug - eller en brukbar månedslønn om du vil...

Så til livet i hagen. Den flekken vi har utenfor dørene våre her er min medisin, og derfor har det skjedd en god del i det siste :-) Jeg har snudd jorda i grønnsaksåkeren og sådd en del grønnsaker, satt opp et lite gjerde rundt for å stenge de frekke geitene ute og hindre bikkjene fra å springe i bedene og i tillegg har jeg stelt en del med dyra våre. Som for eksempel de to hønene våre. Nå har det imidlertid vist seg at den ene høna er en hane, så håpet er at ei høne og ei hane skal bli flerfoldiggjort. Sauene og geitene går nå bare der og vokser, og har egentli gjort jobben sin som forsøksdyr med suksess, men jeg gruer meg til å kvitte meg med dem.

Det begynner å grønnes ute, og mine øyne elsker det. Jeg vet ingen farge så fin som grønn! Nå håper jeg bare at de frøene jeg sådde i 35 plussgrader den 18. April ikke døde i 3 minusgrader og snø den 19. April, men at de vokser opp til det de var tenkt å bli.

Gjermund

Dur eller moll?

Faren min har ved gjentatte anledninger blitt beskyldt for å "være en Ludvig". Dere vet, en sånn en som den der lille fyren i huset til Reodor Felgen, han som bor "sju-og-tredve mil nordover, litt øst og oppover". "Il tempo gigante" heter'n vel den filmen, eller var det "Flåklypa Grand Prix"? I hvert fall - det er den der pinnsvintypen som kom under ei slåmaskin og er skamklipt oppå og kort ved øra det siktes til, tror jeg. Som sammenligningsgrunnlag i min kjære pappa's tilfelle altså. Nå skal det sies at det nok ikke er sveisen det tenkes på, heller den lille sjarmørens "utpregede frykt for gjennomgripende forandringer".

Når ens far på en måte sammenlignes med en størrelse som denne skuespilleren - en fyr de fleste i Norge har et forhold til - blir det så man spør seg selv om hvem man selv ligner. Har jeg sjans til noen gang å bli like god som pappa? Er det noen gang noen som vil komme til å sammenligne meg med en eller annen celeber-het? Selv ser man jo for seg at man kunne tenke seg å bli sammenlignet med både denne og hin, men det tar seg dårlig ut på ens egen blogg å for eksempel foreslå at dere kan sammenligne meg med Gjest Bårdsen eller Robin Hood eller Bjørnstjerne Bjørnson eller i det minste Askeladden. Det tar seg liksom ikke ut å servere ros på et fat med spørsmål om å få det i retur...

Så må jeg jo også si, at det nok er en del naturlige grunner til at jeg ikke sammenlignes med så mange av våre helter ennå. Jeg har jo, når rett skal være rett, ikke gjort så mange heltedåder ennå - slik som helter stort sett har (i de bøkene jeg har lest i hvert fall). Men det finnes da figurer for sånne som meg også. Baktus for eksempel! Det er en liten artig-kar.
Jeg ser for meg de gode dagene han og broren levde i, og hans store drøm om å "sitte der oppe i hjørnetanna mi og se utover hele byen!" Der har du meg. Det går som regel i dur, med store planer og høytsiktende visjoner.
Så går det som regel ikke så lang tid, så går det litt dårligere; "Jeg ser, jeg ser... Å nei, så sørgelig!"

Da er Mr. Moll der og drar meg ned på jorda igjen - til nederlaget er fortært og livet igjen har en solskinnside og vise frem. Rart det der. Og akkurat nå føler jeg det som om jeg sitter på ei flåte uti havet og bare "venter på et nytt tannhull å krype inn i".

Sondre og Håvard har slutta i barnehagen. Det gikk ikke lenger. Jeg føler på nederlag, er bekymret for om de i det hele tatt kommer til å lære seg språket osv. Selv så strever jeg noe sinnsykt med motivasjonen til å terpe språk. Og jeg fortviler over diverse problemer som ikke burde eksistert i et bistandsprosjekt.

Kjersti er visst ikke i toppform hun heller. Trist det og. Føles som om Gud er langt unna av og til. Det er ikke så bra, når det liksom var for Ham vi reiste... Spørs om det er så mye igjen her som Han kan bruke til noe konstruktivt. Fæle tanker det der.

Men det begynner å bli varmt! Har kjøpt en hageslange, så nå får de små grønne spirene vi ser vann, og lam og kje vokser som bare det. Har brukt riva i hagen også, så det har blitt rent og ryddig her. Det er godt! Og i dag har vi sådd blomsterfrø. Så nå venter jeg bare på at jeg skal oppdage at Herren holder meg i henda - for det tror jeg jeg vet at Han gjør. Det er bare at jeg ikke ser det akkurat nå. Sånn har det vært før også. Men det er bare for en tid. Jeg har alltid fått se i etterkant hvordan det egentlig var - og jeg gleder meg veldig til det blir i "etterkant" igjen.

Gjermund

Konferanse

Nå er årets høydepunkt her på feltet - konferansen - over! Det har vært konferanse fra onsdag til søndag, vi har hatt 7-8 timer forhandlinger om dagen, i tillegg til bibeltimer, kveldssamlinger og leking, så det er vel ikke rart at vi er slitne. Ca. 20 voksne har mye å si, og det var mange viktige saker som var oppe så det var bare så vidt vi kom i mål med alt, men vi gjorde det til slutt!

Fra 9-18 om dagene var vi på den internasjonale skolen i UB (der de norske barna i UB går). Det var kjempefine lokaler med muligheter for bra opplegg for barna!

Og det var virkelig et godt opplegg for barna. For aldersgruppen 6-14 var det ettåringene våre, Lina og Helge som stod for et kjempebra program for barna. De var tilsammen 12 barn på "Barnas Konferanse". De hadde formingsaktiviteter, tur på lekesenteret, andakt, OL, "kjendis-party" (der Ragnhild var Mulan og Ola var Karius), leking ute m.m. (Vi har noen bilder på et kamera som ligger igjen i UB....Får vise dem senere!) Ragnhild og Ola har blitt veldig trygge, så vi så dem nesten ikke i matpausen en gang!

Sigrid, Håvard og Sondre var i Kindergarden-rommet sammen med 6 andre barn og 5 mongolske jenter (de fleste av dem hushjelper for oss norske til vanlig). De er kjempeflinke med små barn. Det var likevel en del skriking når vi skulle levere barna om morgenene,
spesielt Sondre. Men heldigvis hadde det gått bra når vi ikke var der (bortsett fra et stort vindu som ble knust av Sondre når han kjørte på det med trehjulssykkel!)

Nå er vi altså vel hjemme. Ute er det litt høyere temperatur, og snart tror jeg at jeg kan legge bort vinterklærne. Det har spiret litt gras, så nå håper vi at Mongolia snart får litt farge!


Kjersti

Tida går for fort!

Egentlig har vi tenkt en stund at vi skulle lagt ut et nytt blogginnlegg - men vi er inne i en periode med en og annen aktivitet på gang, så det har liksom ikke villet seg slik. For meg har dette vært vårens store hendelse:

Den ene søya vår har fått tvillinger! Jeg har dermed hatt suksess med mitt lille private prosjekt som gikk ut på å fòre sauene for å se om de kan produsere mer enn normalt... Åpenbart sier du, men her liker man å se det før man tror det.

Denne lille frøkna er født den 25. mars og veier sine drøye ti kilo (tolv, tenker jeg). Også noe som er svært spesielt i mongolsk sammenheng. Jeg noterer på nytt en suksess (samler på slike).

Så er det det som skulle vært den største hendelsen i april for meg - og som sikkert var det for denne karen; Håvard ble fem år den 6.! På farfars 55 årsdag. Det var stor fest med alle vennene hans til bords, og med Kinder-egg (nettopp blitt tilgjengelig her i Darkhan) i eggeglasset. Null sunt å spise - bare sukker.

Her er Ragnhild i god gang med "temmng" av en av geitekillingene våre. Denne er født den 26. mars og er egentlig litt for stor til å være koselig etter mongolsk standard. Dette med størrelse, fødselsvekt, syk eller frisk osv, osv er svært, svært viktig her i Mongolia. Husdyr er noe som opptar alle, og at jeg som kjøpte fire for 1 år og to måneder siden plutselig har 12 sees på som en utrolig prestasjon.

Her er den sinnsykt farlige vakthunden vår som så mange mongoler er så redd for...

Så har våren kommet til Mongolia, med sine sandstormer. Dette er resultatet etter en natt med vind - selv om vinduet var lukket kunne man nesten satt poteter i induskarmen. (Er det ikke slikt man sier i NM i ljuging?)

Gjermund

Litt nytt

Her i Mongolia tenker folk som regel at utlendinger er donorer og de selv er mottakere. Det har ikke vært så mye dikoniarbeid fra mongoler til mongoler. Men arbeiderne på NLMs kontor her i Darkhan gjorde nylig noe med det! Resepsjonisten vår, Oyouna, fikk en idè om at de på kontoret kunne droppe lunsjen en dag og heller gi maten til fattige barn! Hun fikk med seg alle sammen (ca. 20 stk) og lagde i stand. De inviterte over 20 barn fra nabolaget her og lagde fest for dem! De fikk servert sunn mat, det ble utdelt forskjellige gaver og det var litt underholdning. Det ble en fin dag for barna, og jeg tror opplevdes veldig fint for de ansatte også!




På mandag var "gammelhushjelpa" vår, Tuja her på besøk. Trivelig å treffe henne igjen. Hun venter sitt første barn og passer godt på seg selv. Hun går på svangerskapskurs hos en amerikansk dame og der lærer hun mye om kosthold. Så nå regner hun på proteiner og sånn, og hvis hun finner ut om kvelden når hun summerer at hun ikke har spist nok gram proteiner, tar hun seg et ekstra egg eller noe! Det er visst litt stressete, synes hun, for mongolsk kosthold er vanligvis veldig ensformig. Det er bra hun er pliktoppfyllende og hun så godt ut! (Jeg skulle vel kanskje ha lært noe av det jeg også, men det er vel for sent og jeg lever nå enda....)


Her er Ola sammen med alle hushjelpene våre! Tuja (som har slutta) er til venstre. Baigalalaa i midten og Saraa til høyre arbeider hos oss nå. De er noen fantastiske mennesker alle tre! Og på en måte mine nærmeste mongolske venner (selv om vennskap i et arbeidstaker - arbeidsgiverforhold ikke blir helt som vanlig vennskap). Jeg liker ikke at de bruker høflighetsformen "ta" (De) til meg i stedet for "chi" (du), men når jeg er arbeidgiver og 2-3 år eldre blir det vel sånn. Vi snakker sammen om alt mulig, og jeg tror de trives her, selv om det ikke akkurat er noen drømmejobb.
Dette ble et dårlig bilde, men her er de alle sammen bortsett fra meg!

Ellers om dagene er det nok å gjøre, spesielt for Gjermund. På lørdag var jeg med på deler av et seminar som pastoren vår hadde om cellegrupper (bibelgrupper). Veldig interessant (jeg forstod faktisk veldig mye!), og det var kjekt å se hvor gira folket i menigheta her er.

Vi norske her ute er ganske opptatt av den årlige konferansen som skal være i neste uke. Mye skal forberedes når 19 voksne, 23 barn + barnevakter og noen fra Norge skal samles i 5 dager. Vi gleder oss til det!

Kjersti

Alvor på 1. april

I det siste har jeg fundert en del på hva jeg egentlig vil med denne siden. Det har vært anledning til ordkløveri og diskusjon med representanter fra konstellasjoner fra min barndom og ungdom og jeg har bestemt meg for kommentarbegrensning og ombestemt meg igjen og heller gått til det skritt å slette uønskede kommentarer på bloggen. Mange har sikkert også lest mine svar til denne "Anonym" og funnet dem til dels "harde".

La meg gi en litt grundigere forklaring på hvorfor jeg handler som jeg gjør.

Jeg er oppvokst i det trossamfunnet mange kjenner som Smith's venner. La ikke dette innlegget bli et angrep på dem - der finnes utrolig mange fine mennesker som jeg ikke har noe ønske å si noe negativt om. Men jeg fant aldri fred i den lære jeg fikk inn med morsmelka, selv om den satte seg godt. Det var nok av bud og regler å følge for å bli "ren", "hellig" og "verdig" nok "innfor Gud" som man sa. Jeg tror ikke at et eneste menneske virkelig klarte eller klarer å bli eller være så "hellig" som det var tradisjon for å etterstrebe den gang jeg var "innenfor". Men det var det ingen som sa til hverandre den gangen jeg kjente dem. Da sørget man for at utsiden så grei ut, også strevet den enkelte med sitt, "hver på sin plass".

Dette førte til et "innkrøket" fokus som Luther sa. Altså at menneskene bare er opptatt av sitt eget liv, sin egen synd og sin egen "kamp". Kampen er mot synden i eget liv. Man tror altså ikke at Jesus er død i vårt sted, slik at vi ved Hans død har fått liv, eller at vi ved hans sår har fått legedom osv. Man sier det kanskje, fordi det står i Bibelen, men man fyller ordene med en annen mening. Nåde er ikke en "gratis gave" eller noe du mottar fordi giveren er god, nåde er derimot at man gis en ny sjanse. "Faller" man i "synd" kan man "få nåde til å" reise seg for å forsøke og gjøre det "bedre neste gang". Om man bare angrer og ydmyker seg nok "innfor Gud" selvfølgelig. Man ser Gud som den harde, strenge dommeren som man må rettferdiggjøre seg for. Derfor er ikke livets mening å holde seg til Gud, elske sin neste som seg selv og å spre evangeliet om vår frelser - men å nærme seg Gud med Guds hjelp (les: bli mer og mer syndfri ved felles anstrengelser med Gud - Han heier og jeg jobber), gjøre nok gode gjerninger i menigheten til at man er en god "broder" eller "søster" (Alt med tanke på sin egen frelse) og å streve med Guds dømmende ord mot synden i mitt liv. Jesus klarte jo å leve et liv uten synd, og er vårt forbilde. Derfor skal det jo gå!

For meg har det blitt anderledes. Der jeg før dømte alle, og i særdeleshet meg selv, etter forferdelig strenge regler og krav (og selvfølgelig var ingen bra nok - spesielt ikke jeg), har jeg nå fått se at Jesus Kristus - som er Guds sønn - kom til jorden og levde et syndfritt liv og påtok seg ALL VERDENS SYND. Min, din og alles synd gjennom alle tider. Han kunne påta seg denne synden FORDI Han er det eneste mennesket gjennom hele historien som IKKE HAR EGEN SYND. Og derfor er Han rettferdig for Gud etter Guds lov og skal derfor leve (det står i Bibelen). Oppstandelsen er derfor et bevis på at Han ikke var en løgner, men et rettferdig, syndfritt menneske. Når Han i tillegg har dødd for all verdens synd, er Gud for evig en forsonet Gud. Fordi Jesus er straffet i mitt sted, er det ingen straff igjen til meg! VEL Å MERKE SÅ LENGE JEG HOLDER MEG TIL HAM. Det går ikke an å "synde på krita" som noen tror jeg mener, for synd og Jesus går like godt (eller dårlig) sammen som ild og vann. Lever du i synd, lever du uten Jesus, Lever du med Jesus, lever du uten synd. Enkelt!
Det betyr ikke at vi ikke synder om vi lever med Jesus - MEN VI FORBLIR IKKE I DEN SYNDEN VI FALLER I, vi hater den og erkjenner den og går til Gud med den og er det mot min neste jeg syndet gjør jeg opp med ham og ber ham om tilgivelse.

Er ikke dette et bedre budskap? Er det noen som IKKE forstår at jeg ikke har det minste problem med å kalle det jeg kommer fra for vranglære? Det er en lære som binder i stedet for å frigjøre, slik evangeliet om Jesus Kristus gjør. Man bruker samme Bibel - men det skjønnes ikke hva som står i den, dessverre.

Og i tillegg har vi da en del folk, som denne anonym, som har et voldsomt behov for å få fortalt andre om hva som egentlig er rett og galt osv - selv om de får beskjed om at andre ikke har noe behov for å lytte. Jeg mener - hva i denne verden skulle få meg til å forlate den frihet og glede jeg har "fått del i" for å "legge meg inn under" det gamle, tunge, triste "åket" igjen? Og når jeg nå engang ved evangeliet har fått frihet fra dette gamle "grumset" - skulle jeg da ikke fortelle andre om denne friheten? Kan det hende at Guds vilje er at man deler det man har fått med andre som sitter til halsen i søle?

Denne bloggen er ment som et møtepunkt mellom oss her ute og dere der hjemme. Det er vi som i utgangspunktet formidler og vi har vært restriktive på å gi tilbakemeldinger på kommentarer fordi det fort kan bli slik at noen faller utenfor "samtalen". Vi ønsker ALLE velkommen inn i vårt lille "rom", men noen kommentarer jeg har mottatt i det siste har bare vært til frustrasjon, ikke glede. Derfor sletta jeg dem. Det finnes også diverse diskusjonssider på nettet for sånne "Smithevenn-greier". Alle som har behov for å si noe om slike ting og den slags lære kan jo for eksempel bruke dem i stedet for å forsøple denne bloggen. Er det ellers noe noen måtte lure på om disse tingene, er dere velkomne til å skrive til meg på e-mail. Alle mailer med navn vil få svar. Spam går i søpla. Jeg har et liv og leve - fritt for virus!

Gjermund