mandag, desember 07, 2009

Vinter

Vi kjøpte ny pc for et år siden, men det har vært mye kluss med den, spesielt når vi skal legge inn bilder. Men her er et bilde av våre fem flotte barn - som sikkert har vokst litt siden sist vi la ut bilder av dem! De er glad i å gå på ski, ake og gå på skøyter. Vi har skøytebane 50 meter fra huset!

Kjersti

tirsdag, november 10, 2009

Flytte på landet? - Flytt til Rennebu!

Denne gangen vil jeg bruke bloggen til å drive litt reklame for hjembygda vår! Rennebu kommune har startet en aksjon for å øke folketallet i kommunen - til 3000 innen 2020. Nå er det omtrent 2640 innbyggere.

Rennebu ligger i Sør-Trøndelag fylke, 9 mil sør for Trondheim. Kommunesenteret er Berkåk.

Jeg tror vi har verdens beste kommune å bo i! Jeg tror ikke det går an å vokse opp på en bedre plass. Flott natur (fjell og daler), veldig bra barnehager og skoler, trygge omgivelser, en god del fritidsaktiviteter - ja, kort sagt; en trivelig kommune! Det er et rikt organisasjonsliv i Rennebu, og en god dugnadsånd. Under det store arrangementet "Rennebu-martna'n" jobber flere hundre personer frivillig til inntekt for lag og organisasjoner.

Mange arbeider innen jordbruk, en del i små, men solide bedrifter, mange jobber i kommunen og en del pendler til Oppdal, Støren, mot Orkdal eller Trondheim.

Vi valgte Rennebu da vi skulle hjem fra Mongolia - det er et godt sted å være!

Vil du vite mer - se kommunens nettsider: rennebu.kommune.no Der vil du se vakre bilder, finne informasjon og forhåpentligvis bli lokket hit! Tar du kontakt med noen på kommunen; ordfører, rådmann eller andre, vil de nok gjerne hjelpe deg hvis du er interessert i å flytte hit! De ønsker også å legge til rette for folk som ønsker å starte bedrifter og skape arbeidsplasser. Og småbarnsfamilier og unge mennesker; kom, kom! :-)

onsdag, oktober 14, 2009

Vi er inne

Ja, da begynner det å bli en stund siden vi skulle fornyet bloggen igjen. Vi har nemlig flyttet inn for en del dager siden (lengre enn korttidsminnet mitt virker) og kommet så godt inn i det at til og med noen kroker er på plass. Kroker for å henge opp klær på og slikt altså.

Jeg (Gjermund) er godt i gang som lærer også, og synes det er veldig moro. Har virkelig ikke sett for meg at jeg skulle virke i noen undervisningsjobb noen gang, men utrolig hva man kan utrustes til om det er slik ment.

Huseier, lærer og fastboende. Hmm... Uvandte ord å bruke om seg selv.

Gjermund

torsdag, september 24, 2009

Snart innflyttingsklar!

Det er lenge mellom blogginnleggene her for tiden, men vi lever i beste velgående! Vi er snart ferdig med det som skal til før huset er klart til å flyttes inn i, og tror det er realistisk å begynne innflyttinga rett før eller rett etter helga. Vi gleder oss veldig til det!

Gjermund er i full jobb på Oppdal Kristne Grunnskole der han trives veldig godt. Med Håvard går det bra i 1. klasse, og med Ola i 3. og Ragnhild i 4. klasse. Sondre trives i barnehagen (han er der 3 dager i uka), og Sigrid har det bra her hjemme, selv om hun er veldig lei av at mamma skal male! Snart er maliga over og snart kan vi kose oss i vårt nye hjem.

Kjersti

tirsdag, september 01, 2009

Bærplukking

Etter å ha ventet i tre år på å få plukke bær, nyter både mor og barn å bærplukking igjen! Vi har fått plukket litt molt, blåbær, bringebær, rips og solbær, så nå er både saft og syltetøy i hus! Den nye fryseren i det nye huset er nesten full allerede, etter at vi kjøpte en del oksekjøtt her fra gården (samdrifta). Det er trivelig å "hamstre" litt mat for vinteren! Og nå nærmer det seg innflytting. Vår flinke pappa/svigerfar Jonny og bror/svoger Henrik snekrer og flislegger, Gjermund er også med etter arbeidstid. Sigrid har selv plukka denne solbæra, altså!
Kjersti

onsdag, august 19, 2009

Se hva vi har fått!

Dette er et skrytebilde. Det er faktisk et skrytebilde av huset vårt! Vi er ganske stolte, og forskrekkelig takknemlige for det. Og for at pappa (Gjermunds pappa) er her og hjelper oss med å dele inn kjelleretasjen på en mer praktisk måte for oss.


Det er veldig spennende å se hvordan det blir til slutt, når pappa har delt inn rommene nede og utvidet kjøkkenet oppe. Det er et flott hus som ikke bærer preg av mangel på vedlikehold, og det er vi veldig glade for. Stor og fin garasje har vi fått med også, i tillegg til en stor tomt. Her skal vi nok klare og trives!

Ikke nok med at vi har fått oss hus - jeg (Gjermund) har fått jobb også! Så nå er jeg assistent og lærer på en grunnskole på Oppdal. Og de tre første dagene har vært flotte! Skal si det er lett å se Guds omsorg for tida.

Gjermund

lørdag, august 15, 2009

Liten gutt i store sko

Jeg føler meg som en liten gutt i for store sko for tiden. Ikke bare har jeg arvet et par sko av storebroren min jeg må knyte ekstra hardt for å kompensere for de ekstra nummerne jeg fikk på kjøpet, men jeg har også begynt å "jobbe" på huset (noe som betyr at jeg har spurt noen som kan noe om å gjøre det de kan for meg - for deretter å se på dem mens de gjør det de kan). I tillegg har jeg begynt i ny jobb. Som lærer i grunnskolen faktisk. Jeg har jo ikke egentlig begynt ennå da - det gjør jeg ikke før på mandag - men jeg har begynt å planlegge. Eller; Sitti der forvirret og engstelig, som en liten gutt i for store sko som regel gjør, og prøvd å late som om jeg visste hva som var forventet av meg.

Like fullt - følelsen av romslighet begynner å bli trykkende.

Ha en rolig og avslappende helg der ute - alle dere kloke, trygge og belevne mennesker i den store skremmende verden som omgir meg her jeg vaker rundt i min egen lille boble. Kanskje vil fremtiden bli morsom å se tilbake på.

Gjermund

lørdag, august 01, 2009

Kirke eller misjonsorganisasjon?

Om NLM skal bli et kirkesamfunn eller være en misjonsorganisasjon har vært et stort tema før GeneralForsamlingen i Bergen i sommer. Jeg har tenkt en del på dette spørsmålet, forsøkt å forstå både behovet for og uviljen i mot kirkesamfunnsløsningen. Og jeg har landet på hva jeg tror er beste løsning.

Jeg tror beste løsning er å unngå opprettelse av kirkesamfunn.

Fordi: NLM er ikke bare en misjonsorganisasjon. NLM er en organisasjon på tvers av kirkesamfunn. Jeg forstår at det skal være plass til "både og", men til nå er det vel bare Ole Brumm som har klart det i det lange løp.
Og: Jeg har ikke tro på fraksjonering. Verken på den ene eller den andre måten. Når jeg ser på historien (selvfølgelig helst kirkehistorien, men det er et fellestrekk for all historie) så er det mange ganger mennesker har samlet seg om en sak og dannet noe. De gangene de har gjort det fordi de er uenige i noe annet - noe allerede eksisterende (i vår sammenheng Den Norske Kirke), har det ikke tatt så lang tid fra det nye "protestpartiet" deles på nytt og på nytt. Å danne et alternativ med utgangspunkt i en felles uenighet er lett, å få alternativet til å fungere når man har snudd seg fra fortiden og ser mot fremtiden hvor man skal bli enige om andre ting - det er med stor tydelighet i historien noe av det vanskeligste man kan gjøre.

Jeg har levd i 30 år uten medlemskap i noe kirkesamfunn. Det kunne jeg godt gjort i 30 år til. Jeg tror ikke jeg trenger medlemskap i noen jordisk kirke for å komme til himmelen. Og om jeg i myndighetenes papirer og registre skulle stå oppført som hedning, så gjør det meg ingen ting så lenge jeg har navnet mitt oppskrevet i Den Himmelske Bok. Men jeg har faktisk meldt meg inn i et kirkesamfunn. Det gjorde jeg nå da vi kom hjem fra Mongolia. Og jeg meldte meg inn i Den Norske Kirke. For om ikke jeg trenger kirken, så ser det virkelig ut som om kirken trenger sånne som meg! Sånne som tror at Bibelen er Guds Ord, og at Guds Ord er Hellig og Ukrenkelig.

Neimen om jeg tar med meg den trua og setter den under en sjeppe - jeg har bestemt meg for å bli til de kaster meg på hodet ut - eller til Den Norske Kirke ikke lenger tror på Gud. Det holder ikke at prestene og biskopene ikke tror på Gud. Det gjorde ikke fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid heller det - Han laget ikke noe nytt tempel eller kirkesamfunn av den grunn, Han bare lærte dem hvor vi er kristne; Ikke i kirken, men i hjertet.

Gjermund

fredag, juli 24, 2009

Lange tanker

Å være resirkulert er forhåpentligvis godt. Å resirkuleres er ikke like godt. Jeg mener - prosessen frem mot det nye produktet kjennetegnes av "klipp og lim" aktiviteter - som ikke nødvendigvis føles behagelig. "Resirkulerte bønder" heter bloggen vår. Det er vel ikke helt riktig. Ikke har vi blitt bønder ennå, og ikke er jeg ferdig resirkulert. Med et bibelsk utrykk kan vi vel i beste fall kalle meg "knadd på nytt av den store pottemaker". Det positive med saken er at pottemaker'n ikke forkastet leira, men har lagt meg på skiva igjen, for å forme noe nytt av det gamle.



Dette gir seg utslag i så mangt. Kanskje er det jeg selv merker mest til alt det vonde som kommer frem. Å se seg sjøl er ikke bestandig så godt - å se hvor hjelpeløs man er i møte med seg selv føles ennå verre. Men jeg tror jeg lærer mer og mer om sannheten i "Kjærlighet på tross av og ikke på grunn av" både fra min kone og min Gud. Det er godt, selv om det ikke akkurat er noe å bygge videre på egen stolthet med. Egentlig er det ganske deilig å være "avslørt" eller "avkledd" som elendig - da er det liksom ikke så mye igjen og bevise, og det er det forholdsvis mye hvile i!



Jeg er forundret over mye av debattene som går i kristne miljøer her i Norge. Unnskyld meg, men hva er egentlig sentrum i livene våre? Uten at jeg skal gå noen som helst i strupen, så lurer jeg på hva som egentlig betyr noe for kristne som er mer opptatt av biler og hus og lønn og ferier enn naboens sjel. Jeg vet det blir banalt og klisjeaktig å skrive noe slikt, men jeg mener det faktisk. Hvor er troen på at man "ikke skal trenge å bekymre seg for i morgen fordi Gud sørger for alt dette i tillegg" blitt av? Hvor er egentlig tilliten til at Gud bryr seg blitt av?



Vi er oppvokst i et samfunn som preges av et historisk kistenreligiøst verdisett - men hvor er kristendommen blitt av? Hvor er den Kristus-elskende, milde, grunnfaste troen på at Gud er og at bibelen er Hans gave og ufravikelige ord blitt av? Den troen som beveger alt som kræsjer med den - som ikke trenger ord eller argumenter for å "vinne" over motstand - bare tid og nærhet. Hvor er den blitt av?



Jeg har en følelse av at vi er for opptatt av å kategorisere, båssette og godkjenne eller avvise ting, til at vi er i stand til å handle ut fra tanken om at Gud er allmektig. Ikke bare allmektig, men BARE kjærlighet. Ja, Han er vred på synden også, men den har Han jo vitterligen tatt et oppgjør med, har Han ikke? Så vreden er Han vel i grunnen ikke "så opptatt" av lenger, om jeg får være så frimodig å si det på et så latterlig enkelt sett? Han er vel mer opptatt av å elske flest mulig av oss tilbake til seg selv, er Han ikke? Og det slår meg at Han er ubeskrivelig tålmodig, og ikke minst overbærende med oss alle sammen.



Jeg mener - hvor mange av oss sliter ikke med å svare på spørsmål som omhandler homofili, kvinnelige prester, samboerskap og andre ting? Er det rett eller galt? Hvor mye kan vi avvike fra det som står skrevet i Bibelen før det blir for galt? Hvor langt kan vi tøye strikken? Jeg har ett svar på slike spørsmål. Jeg vet ikke. Det er mitt svar. Men så tror jeg. Jeg tror at jeg kan stole på det som står i Bibelen. Og jeg tror jeg kan stole på at det er til det beste for menneskene å følge det som står der. Derfor tror jeg ikke at homofilt samlevende lever etter Guds vilje. Derfor tror jeg ikke Gud ville at kvinner skulle være hyrder for menn, og derfor tror jeg at Gud vil at sex er gitt ektefeller som en gave - ikke kjærester.



Jeg kan etter fornuften min stille spørsmålet; "Hva er så galt med..." og "Hvorfor skulle ikke jeg..." og se at jeg ikke har noen gode svar på dem. Men - jeg tror om meg selv at jeg ikke ser mer enn stykkevis og delt. I mitt liv er det en ganske stor mangel på visdom og innsikt, og der fyller jeg inn med troen på Gud. For jeg tror at Han ikke mangler noe av det. Og da forholder jeg meg til Ham i tillit til at Han vet best - og vil det beste for oss.



Noen ganger tenker jeg at mange kristne er litt "krampaktige". Går det an å si det, uten at det blir oppfattet som et angrep eller en anklage mot noen? Jeg er det vel kanskje selv i ulike sammenhenger. Dette at vi "må gjøre noe", finne tjenesten vår eller på en eller annen måte finne ut hva det var meningen vi skulle bli. Eller vi leter etter de store følelsene i troen vår. Opplevelsene med Gud. De øyeblikkene da tårene presser på av bare kjærlighet og takknemlighet til Ham som har gitt oss alt. Misforstå meg ikke - jeg elsker de øyeblikkene. Jeg lengter etter "min plass", "min tjeneste", og jeg skulle gjerne få lov til å "utføre noe" for Gud. Men jeg har sluttet å streve etter det. Tror jeg. Jeg kjenner med litt fortvilelse at jeg mange ganger i livet mitt har "sprunget i forveien" for Gud. Og da blir man alene.



Mange ganger har jeg blitt ført inn i noe nytt, og når jeg har opplevd spenningen i det, har jeg fortsatt på egenhånd. Det har som regel gått litt dritt. De store følelsene har som regel blitt etterfulgt av lange ørkenperioder, og jeg har sitti igjen som en tørrfisk - og spilt kristen. Fasaden er det viktig å ta vare på vet dere.



Jeg har oppdaget at jeg ikke er forelsket i kona mi lenger.



Forundret? Nei - det må dere ikke være. Forelsket, det er en sånn DIGER følelse det, som opptar hele tilværelsen og farger alt annet. Som forminsker viktigheten av andre ting. Men den har en tendens til å gå over. Det jeg føler for kona mi er MYE, MYE mer enn forelskelse. Det har noe med erfaring å gjøre. Jeg kan fokusere på noe annet enn kona mi, jeg er i stand til å se viktigheten i andre ting og jeg kan føle andre følelser som ikke har med henne å gjøre - men hennes eksistens gjennomsyrer livet mitt. Hun er stadig innom tankene mine, jeg hører for meg stemmen hennes, jeg ser for meg øynene hennes og jeg lengter etter ømheten (og tryggheten) jeg føler når jeg er sammen med henne. Og jeg føler på en enorm takknemlighet for den tålmodigheten hun har vist meg i alle år. For tilliten hun viser meg, for plassen hun gir meg i livet sitt. Kjærligheten jeg føler for min kone er ikke lenger en stor altoverskyggende følelse jeg ikke helt klarer å forholde meg til - det er en varm, gjennomtrengende alle steds nærværende livstilstand som ligger i bunnen for hverdagene mine. Og med jamne mellomrom finnes de øyeblikkene mellom oss hvor denne "Basisfølelsen" blusser opp til voldsomme følelser, ubetalelige øyeblikk av oss - hvor alt annet blir uviktig og smått i forhold til det vi to har sammen.



Nesten slik er det med Gud tror jeg. Han er i hele livet mitt. Han er i tankene mine, i forretningene mine, i arbeidet mitt, i lommeboka mi og i ekteskapet mitt. Jeg kan ikke skille ham fra meg selv og si at her er kristendommen min og her er livet mitt, for Han er en del av hver del av livet mitt - ikke bare en del av livet. Det betyr at Han til og med er en del av det gale jeg gjør. Det ble feil - ikke sant? Gud gjør ikke galt, ikke delvis en gang. Det jeg mener er at Han må innvolveres. Jeg må dele med Ham også det gale. Med en gang. Han vet det jo selvfølgelig - alt jeg har gjort og alt jeg gjør, men siden Han er så tålmodig og mild har jeg aldri opplevd at Han trenger seg på og fordømmer meg, han reparerer ingenting før jeg lar Ham få lov. Og da må jo behovet for reparasjon uttales, ikke sant?



Det er dette som forundrer meg mest. Denne mildheten. At det går an å være så sterk, og samtidig så mild og myk? At det går an å føle så sterkt, og elske så mye og samtidig være så varsom! Når jeg kjenner at jeg elsker så mye, så tror jeg at jeg ofte blir litt voldsom. Ungene blir "knadd" og "herjet" med, bare fordi pappa elsker så mye, og Kjersti synes nok av og til at jeg "klenger" litt vel mye. Men sånn er ikke Gud. Hans kjærlighet er sannelig ikke mye egoistisk! Han BARE gir Han gitt - HELE tiden! Skulle ønske jeg hadde litt mer av den kjærligheten.



Hvor skuffet må Han ikke bli, tenker jeg, når Han elsker så voldsomt, og vi bare går rundt her nede og glemmer Ham? Ikke stoler på Ham og kjærligheten Hans og går våre egne veier? Også er Han ikke slik vet dere. Han blir ikke skuffet. Han bare elsker videre - Han gir aldri opp! Han elsker, venter, bruker enhver anledning til å vise oss sin kjærlighet og venter igjen. Mens vi går rundt som blinde høns og vet verken ut eller inn. Ikke vet vi hva vi skal tro og ikke vet vi hva som er rett. Eller galt.



Det slår meg at Jesus levde blant fariseere. Han var egentlig rimelig åpen om det meste, Jesus. Han sa hva som var feil, og hva som var rett. Men Han prøvde ikke å forandre på Gudstjenesten. Han dannet ikke noe nytt parti. Han forsøkte bare å nå inn til hjertene. Noe sier meg at Gud ikke er så veldig opptatt av disse formene vi krangler så mye om.

Kan Gud elske en homofil eller en ekteskapsbryter? Eller en tyv eller en morder? Eller en løgner eller en skattesnyter? Ja, Han gjør visst det. "Heller ikke jeg fordømmer deg," sa Jesus. Der vi ville sagt; "Hun må da få lov til å velge selv. Det er hennes liv. La dem skille seg da, men vi vil ikke ha noe mer med henne å gjøre." Mens Jesus sa: "Gå bort og synd ikke mer."



Jeg har innsett for min egen del, at jeg ikke klarer det. Å gå bort uten å synde mer. I grunnen fikk hun en lett oppgave den kvinnen - hun skulle bare la vær å ligge med noen annen enn sin mann. Jeg har følelsen av at min oppgave er mye større. Elske uten å dømme, tjene uten lønn eller anerkjennelse, vente på Gud der jeg selv synes det er nødvendig å springe og ikke minst: Se hvert menneske som elsket av Gud. Oppføre meg som om jeg tror at Gud faktisk vil ha dem til himmelen. Jeg er glad jeg vet hvor jeg skal gå for å få hjelp. Og tilgivelse.



Gjermund

fredag, juli 10, 2009

10 års jubileum

I dag har vi vært gift i 10 år. Og i dag har vi undertegnet lånepapirene i forbindelse med huskjøp. 30 år gamle, 10 års bryllupsdag, 5 barn og huseiere fra 1. august - egentlig er vel det "bra nok"?

Gjermund

fredag, juni 19, 2009

Seterflytting

I dag flytter vi på setra. Der venter 70 kyr, og med 5 barn og en mann med vondt i ryggen, tror jeg det skal bli en utfordring! Men han og ungene klarer seg nok mens jeg melker. Jeg gleder meg, men vær gjerne med å be om at han blir bra!

Så var det eksamen, da. Jeg tør nesten ikke å si det, men vi har svart på feil eksamensoppgave og må ta hele eksamen om igjen.... neste uke blir det. Ja, det er sprøtt! Mellom melkestella....

Ønøødør bid nar uul ruu nuune. Maliin zuunii gazard amidarna, tend ünee tsaana. Gjermundii noroo øvdøød, tüünii tuhai zalbirarai! 2 doloo honogiin ømnø Gjermund bid hoër shalgalaa øgsøn (interneteer), gevch bid nar buruu asuult hariuulsan, tegeed daraagiin 7honogt dahiad shalgalaa hiih sharlagtai! Za bayartai!

Kjersti

mandag, juni 15, 2009

Lang provokasjon

Dette kan komme til å provosere noen. Og det blir langt. Det skrives likevel i beste mening, så tilgi meg eventuelle uttrykk for manglende visdom.

Når media hører ordet "sex" uttalt, kommer de springende hele uka. Slik også når kontroversielle Hanne Nabintu Herland uttaler seg om norsk feminisme. Det hele lukter en smule sensasjonspreget og løssalgstyrt - og som mediaholikere super vi i oss og tror oss kloke etter fortært "kunnskap".

Jeg tror religionshistorikeren med det forbausende vakre ansiktet (religionsinteresserte mennesker er da vel ikke pene? I hvert fall ikke uten på dekke det til? For religion - det har vel noe med kristendom og gjøre det? Og det er jo i hvert fall kjedelig! Har jeg hørt...) har et poeng. Om hun er som meg og uttaler seg på en måte som skaper motstandere og tilhengere fortere enn konstruktiv debatt eller om det er det nevnte løssalget som har påvirket journalistens språkform vet jeg ikke, men "krast" må det vel betegnes uansett, angrepene hun retter mot norsk feminisme.

La meg slippe å stille meg i køen over alle dem som påstår hva hun mener. Jeg har bare lest et par artikler i avisen, og vet bare litt om hvordan media velger å fremstille henne - ikke hva hun egentlig har sagt, men noe av budskapet hun tilregnes har jeg virkelig sansen for.

Jeg synes for eksempel at hun treffer spikeren fantastisk presist på hodet når hun går ut mot biskopene og det hun betegner som feighet. Biskop Singsaas understreker jo også riktigheten i beskyldningene med sin totalt avvisende kommentar blottet for selverkjennelse og forståelse. Det er bare at det er så mange flere av oss som er feige. Selvsagt burde folk med ledende stillinger tatt mer til orde mot moralforfallet - men det er da ikke egentlig samfunnet som forfaller? Det er det vel vi som gjør? Vi som utgjør samfunnet? Vi har en egen evne til å skylde på noe utenfor oss selv vi mennesker - så kan jo ikke vi noe for det! Det er jo betegnende at når man skal tvile på Gud så stiller man frem spørsmål som det ondes problem som et argument mot Ham. Jeg ville jo heller bruke det godes problem som et argument FOR Ham - djevelen har jeg jo allikevel ikke noe problem med å tro eksisterer - til det er det for mye ondt i verden til at jeg kan tvile på...

Jeg er ikke utelukkende enig i det formidlede budskap om at kvinnene må lære mer om trofasthet og omsorg og ikke dolke hverandre i ryggen ved å ha sex her og der med hvem som helst heller. Ikke om det fremstilles som om det bare handler om kvinnene i hvert fall. Mennene bør vel ta litt av ansvaret for dolking og mangel på trofasthet osv de også. Jeg kjenner det svir litt i stoltheten om jeg reduseres til et perverst sexobjekt med lysten hengende utenfor buksesmekken, klar til å la meg tilfredsstilles ved enhver tilgjengelige mulighet. Men ja - jeg tror feminismen ødelegger og gir mange kvinner mangel på sunne grenser, og ja, jeg tror at blandingen sex og fornuft (altså spekulasjon i bruk av sex) er mer kvinnens enn mannens greie, for å si det på den måten...

For meg, som kristen, henger dette med rollene våre - genetisk eller ikke - svært tett sammen med Guds Ord. Jeg tror både mann og kvinne er villet av Gud - skapt med hensikt. Jeg tror verken mannen er "prototypen" eller kvinnen "restene" i skapelsen av mennesket. jeg tror vi er det vi skal være. Og om man ønsker seg en produktbeskrivelse av menn og kvinner i parforhold, har man et svært godt eksempel på slike i Efeserbrevet og hustavlene der. Ganske enkelt i grunnen; "Dere hustruer, underorden dere deres menn." Ingen forbehold - setningen "men, om han er en dust, så slipper du" er ikke tatt med i boken. Så skriver jeg ikke mer om hva det betyr å underordne seg, for jeg er mann og ikke kvinne - det betyr at det punktet er det ikke opp til meg og tolke.
Til oss menn står det; "Dere menn, elsk deres hustruer som Kristus elsket menigheten." Han døde for den. Han ikke bare døde for den slik enkelte gode mennesker dør for andre ved å ta sin kamerats plass i krig eller noe slikt - han gav hele livet sitt for menigheten - minutt for minutt, dag for dag, år for år. Til slutt var det ikke mer igjen å gi av kjærlighet enn livet selv. Og da gav Han det også. Han ofret først arbeidstiden sin, så nattesøvnen sin, så anonymiteten sin og muligheten til hvile når Han trengte det. Til slutt tok Han på seg den store oppgaven menigheten ikke maktet selv; å ta i mot straffen for sin synd. Og Han avstod fra å gjøre menigheten oppmerksom på at Han led for den! Til og med når menigheten klaget over at Han ikke gjorde det den forventet av Ham og forkastet Ham som en dott klaget Han - han bare elsket til døden. Det er en manns kall. Å elske sin hustru som dette når man ikke har sett støvet i hjørnene eller husket begge dressene i barnehagen eller glemt å røre i grøten eller får talt opp de tre gangene man laget middag de siste ti årene kan være vanskelig nok. Når man møter et grettent ansikt og en sint stemme fordi man kommer litt sent hjem - enda det skyldes at man har levert regnskapet, ordnet med lånet i banken, hentet den girkassa til bilen man fikk billig men måtte kjøre et stykke for å få tak i osv (alle de usynlige, uviktige tingene i kvinners liv som bare skjer rundt dem av seg selv) - er det enda vanskeligere.

Kan hende jeg får forståelse for at jeg ikke er så interressert i å finne ut hvordan kvinnen skal oppfylle sitt kall om underordning på best mulig måte? Jeg overlater det til henne og Gud i stedet for å skrive stillingsinstruksen hennes jeg - for jeg forstår at min kvinne ikke synes dette er så lett - når jeg ser hva hun faktisk må velge og underordne seg. For å si det på den måten - jeg tror jeg har falmet en del siden de første søte følelsene oppstod...

Så er det ikke bare feminisme som ødelegger vet dere. Mammon er en fæl Gud. Om bare menneskene i Norge kunne sett hvor destruktive disse årlige lønnskravrundene er! Hva skal vi med alle pengene? De brukes jo bare til å ødelegge livene våre, kroppene våre, relasjonene våre og kloden vår likevel. Og det siste tror vi at vi har rett til bare fordi vi tilfeldigvis lever i det rikeste hjørnet av verden. 5 millioner mennesker som tror vi vet noe om verden, men som blir forundret når vi finner ut at det finnes noe annet under oss der vi ligger som seigmenn på toppen av bløtkaka.

Jeg tror det er en del ting vi burde rydda opp i så fort som råd jeg, om vi ikke skal ende med å kvele vårt eget samfunn i vårt eget spy - feminismen, egoismen, matrialismen og pengegriskheten vår bør til pers. Så - Hanne Nabintu Herland og andre modige mennesker - stå på! Politisk ukorrekthet er det bruk for.

Gjermund

fredag, juni 12, 2009

Nyheter

Etter en runde med nyheter i dag må jeg bare dele noen tanker. Jeg fant noe som ikke omhandlet folk som har dødd fordi de kjørte for fort eller andre som har blitt knipsa med rompa bar mer eller mindre tilfeldig.
Først er det vår kjære frittalende religionshistoriker Herland som har vært ute å slengt med leppa igjen. Slik fremstilles det i hvert fall i avisa: Hun forstår at norske menn vil ha koner fra Thailand" sier ho, "de liker jo sex og er flinke til å lage mat". Akkurat den overskriften er jo litt sensasjonspreget synes jeg, men innholdet i artikkelen er bra. Jeg stiller meg helt og holdent bak hennes synspunkter. Så kvinner; Bli litt mer kvinner! Litt færre krav til mannen gir mannen større mulighet til å gjøre noe for deg uten at han alltid er på etterskudd! Det er en grunn til at menn ikke er født med fagbrev i serviceyrker.
Les her

Det neste jeg leste, var en unggutts forsøk på å mane oss til å dele oljefondspengene våre med de fattige i verden. Amen! Jeg ser det var en regjeringsknark som ikke var enig (jeg ble så utrolig overrasket - NOT!) men jeg kan ikke annet si enn at jeg synes det er forholdsvis arrogant av lille Norge å sitte med verdens beste utgangspunkt og mene at det er solidarisk at vi sikrer oss sjøl først og sist og til slutt, når folk dør av bagateller i andre deler av verden. Det minste vi kan gjøre er å dele av OERSKUDDET vårt, synes jeg.Les her

Så har de funnet ut at apene har ledd i 10 millioner år. Gratulerer. Det vil de sikkert fortsette med, om de er kommet så langt i utviklinga si at de får med seg nyhetene. Les her

Det overrasker meg at menneskene som skulle være så lure, ikke lærer. I alle år har vi fulgt vår egen vilje og satt våre egne mål - og i alle år har vi gått på trynet. Hva med å satse håpet sitt på noe annet enn seg selv? Det hadde jeg gjort, om jeg virkelig trodde at slekta mi for noen generajoner siden plukket lopper av pelsen på hverandre. Nå har det seg imidlertid slik, at jeg tror min stammor het EVA, og ikke IDA - men det er også grunn til å tro på noe annet enn seg selv. Eller HÅPE, kanskje.

Gjermund

onsdag, juni 03, 2009

Eksamen

Vi driver begge med en 2 ukers hjemme-eksamen. Vi studerer tverrkulturell kommunikasjon ved Medieskolen Gimlekollen. Jeg synes det har vært veldig nyttig og meningsfullt å ta dette studiet i vår. Gjennom lesing av pensumlitteratur synes jeg at mye har falt på plass av det vi opplevde ute. Det blir likevel godt å bli ferdig nå; trenger visst å konsentrere meg om husarbeid snart!

1. juni ble Sigrid 2 år! Viser et bilde av bondejenta:Sigrid 6.1. 2 nastai bolson!

Kjersti

onsdag, mai 27, 2009

Hjembygda vår

Her er et oversiktsbilde over den delen av bygda vi skal bo i fra høsten. Vi har kjøpt hus som ligger ganske langt til høyre på bildet, der det ser ut som det er skog (3 km fra der vi bor nå). Det er en nydelig plass og vi gleder oss til å få et hjem som er vårt eget, selv om vi har det bra her på gården til mor og far også. Men først skal vi flytte til seters og være der som budeier i noen uker for opp mot 70 kyr. Det blir nok veldig trivelig og samtidig mye arbeid. Vi gleder oss!
Manai nutgiin zurga. Bid nar baishin avsan. 9n caraas tend nüüne. Hødøø baishinguud hiamthan, harin sain. Endees 3 km.

Zuun bid nar uuland amidarna. Mal zuun uuland baidag, yagaad gevel mal fermiin oir zuuriin øvs øvølt iddeg. Manai maliin zuunii gazar ih øndør uul bish, 700 m, modtoi, ih øvstei. Tend bid nar ünee zaana. Tend jijig baishin baidag. Hüühdüüdtei hamt tend baih.

Ta nar sain uu. manai naizaa? Bid nar udaal holbogüi, gevch ta nariin tuhai ih boddog, zalbirdag!

Bi mongol hel jaahan martsan, tegeed olon buruu iom bichdeg. Minii mongol hel oilgoj baina uu?

Kjersti

søndag, mai 17, 2009

17. mai

Vil vise noen bilder fra den store dagen! Det har vært en fantastisk flott dag med godt vær, nysådde åkrer, grønne enger, utsprunget bjørkeløv, blomstrende, duftende hegg og ikke minst; vårt vakre, norske flagg vaiende i vind'!

Ønøødør (5n cariin 17nd) Norvegiin ündesnii bayar temdeglesen!Manai 5n hüühdüüd; Ragnhild, Ola, Håvard, Sondre, Sigrid.Sigrid horhin baigaa biz?Ragnhild margaash (05.18) 9n nastai bolno! Ragnhild fyller 9 år i morgen! (18.mai)

Kjersti

søndag, mai 10, 2009

Våren fortsetter....

Det er ikke så ofte dere hører fra oss på bloggen lenger. Det blir liksom ikke det samme å skrive når vi er i Norge. Vi har det stort sett veldig bra. Barna trives på skole og barnehage og ikke minst hjemme. Her skjer det mye hele tida, i fjøsene, ute og inne. De kappes om å få sitte på traktor og kan gå og vente i flere timer på å få sitte på. Ola og Håvard produserer stadig flottere og flottere John Deer-tegninger, det kjøres John Deer inne ("Bruder") og John Deer-trø-traktorer ute. Ragnhild og Sigrid er mer begeistra for kopplamma og hestene, men vil også være med på "sitte-på-traktor-lista"!Jeg kjenner jeg trives veldig godt her i Norge og i Rennebu, og nyter våren og alt det fantastiske som skjer i naturen. Jeg hadde glemt hvor grønt det var her, men også hvor kaldt det er her om våren! Jo, jeg har det absolutt bedre her enn jeg hadde det i Mongolia, men likevel bærer jeg på en stor sorg for at vi ikke kan være der nå og på en lang stund. Vet liksom ikke helt hvilken retning vi skal ta her, hvis du forstår. Men jeg vet det viktigste jeg skal være - å være Guds barn, å være Gjermunds kone og Ragnhild, Ola, Håvard, Sondre og Sigrids mor. Og det er stort nok!
Ola i shorts så snart sola titter fram og temperaturen bikker 15 grader....
1. mai grilla vi sammen med en vennefamilie. Her rir Sondre på ponnyen deres.

Ellers har vi nå gjennomført den første av to eksamener i Tverrkulturell Kommunikasjon (ved Gimlekollen). Den gikk ikke så bra tror jeg, men å lese pensumet har vært verdifullt for å bearbeide det vi har vært gjennom i Mongolia. Fint å se at det ikke har vært unaturlig å reagere slik jeg har gjort osv. Skulle visst ha lest Hieberts bok mens jeg var der!

Kjersti

lørdag, april 25, 2009

Gode tider

Jeg er tilbake der jeg trives best - i sauefjøset. Blandt annet. Jeg er andre steder også, men for tiden er det lamming, og da er det sauefjøset som er det sentrale oppholdssted for meg. Det er liksom der "det skjer". Vi har kommet over halvveis nå, med færre forventet fødte lam enn allerede fødte lam, og færre drektige søyer igjen enn søyer som skal lamme.

Vi bruker ultralyd til å telle foster i søyene tidlig på februar, slik at vi skal få lagt til rette for riktig fòrtildeling frem mot lamming - det ser ut til å ha fungert veldig godt i år, for lammene er svært jamne i størrelse - uavhengig om de er tvillinger eller trillinger. Faktisk fikk vi tvillinger under et fjorlam som veide 5 kilo hver seg! Det er mye det!

Hvert år pleier det å skje forskjellige ting under lammingen. Noen lam dør under fødselen, noen dør like etter fødselen, noen har dødd en eller annen gang mellom fostertellingen i februar og lammingen og kommer ut som mer eller mindre innskrumpede brune vevsklumper. I tillegg pleier det å oppstå litt sykdommer og slikt, skjeve bein kan være et problem og det er ikke alle lam som finner ut av dette med pupp og melk og spise sjøl og greier. Men - det fantastiske er - at i år - eller hittil i år - har det gått veldig bra. Vi har noen stive bein, og vi har fått to brunfoster som vi kaller de døde fosterne, men ingen har dødd ennå! Det er helt fantastisk.

Jeg kjenner jeg nyter denne tiden langt inn i midten av magen, der inne som gleden sitter. Våren er i anmarsj, vi har kjørt ut møkk, det begynner å spire litt her og der og det er varmt om dagene -som bare blir lenger og lenger for tida.

For å presisere: Kjersti og jeg har ingen sauer - jo, jeg har forresten èn som jeg fikk i 30 års gave, men den har ikke lam. Det er svigerfars sauer jeg henger rundt og mater og trekker lam fra og slikt.


Sånn ser de ut rett etter at storken har levert dem, og ingen tar ansvar for å tørke lamma - det må søya gjøre selv. Jeg har gitt munn til munn behandling på slike nyfødte, så jeg vet det smaker salt og klissete.

Etter en liten stund ser de imidlertid litt mer innbydende ut, og når jeg ser dette bildet av et tre dager gammelt lam, forstår jeg hvorfor mongolene reagerte med avsky når vi sa at vi spiste lammekjøtt... Ikke så lett å forstå kanskje, at den ikke kommer til å se like søt ut om 5 måneder...

En ting jeg elsker med våren, er lammenes lek sammen. Det er fantastisk moro å se hvordan en flokk med lam hopper og spretter i fartsfylt lek når de er mange sammen. De benytter sjansen til slike tumulter mens mammaene deres spiser, for når de store er ferdige med det, roper de på lammene sine for å samle dem rundt seg igjen. Og ingen tar feil - de finner hverandre med det samme, om de bare har fått stå et par døgn for seg selv med moren sin først.

Gjermund

onsdag, april 22, 2009

Gratulerer med 30-årsdagen, Gjermund!

I dag, den 22.04 er Gjermund 30 år! Vi vil gratulere våre kjære gode mann og pappa med dagen!

Gjermund ønøødør 30n nastai bolj baina! Tørsøn ødør mend hurgie, Gjermundee!Vi har feira dagen i påska, og vil komme tilbake med nye bilder når vi får det bildegreiene i orden! I dag har vi hatt ei rolig familiefeiring; spist kebab og pommes frites på Tynset og sjokoladepudding og is hjemme.

Vi er glad i deg Gjermund! Og du er jo like ung og sprek som da du var noen og 20! :-) Jeg er glad du er mannen min! Takk at du er den du er!

Kjersti

mandag, mars 30, 2009

Dahiad Norvegiin zurganuud üzüüllee

Jeg legger ut noen bilder først og fremst for mongolene denne gang, men skal skrive litt på norsk også! Bildet under er fra Bergtun, mors og fars gård som vi for tiden bor på.
Sain baina uu, manai Mongol naizaa? Bid nar holbootoi baimaar baina, tiim uuchraas internet deer zurganuud zarimdaa tavidag. Bid nar sain. Hüühdüüd sain, ajil sain, Gjermundiii bie er ni sain. Norvegid havar sain boloogüi. Onoodor tsas orson. Manai nutgad 4n saraas nogoo "gardag". Ene zurga bol minii aaviin ferm.

Forrige helg besøkte vi mormor og morfar i Åfjorden. Her er de sammen med barna. De to neste bildene er også derfra. Barna likte bakkene! De fikk sitte på snøscooter også - kjempestas!
1 doloo honogiin omno bid nar minii emee, ovoogiind ochson. Ted hoër 82, 86n nastai. Tednii nutga endees 200 km zaitai. (Zov uu? Minii toli bichig hairtsagand baigaa, tegeed martsan ügs oloh chadahgüi!!) Za, manai hüühdüüd gadaa ih togloson. Goë baigaa viz?
Sigrid tom hüühdüüdtei togloj baina. (Hamaatnnuud)

Her holder jeg på og rengjør melkeorgan etter melking.
Gjermund bid hoër aaviin fermen deer ajillaj baigaa, tiim maskiinaar ünee tsaadag.

Dette er barnehagen til Håvard og Sondre. De trives godt nå, utvikler seg både sosialt og med andre ferdigheter.
Ene baishin bol Håvard, Sondregiin tsetserleg. Mongol tsetserlegees jaahan oor. Odor bür 12 tsagaas 2,3,4 tsagt hürtel gadaa toglodog. 3, 4, 5n nastai hüühdüüd odort untdaggüi.

Rennebu er et godt sted å være - 10 minutters bilkjøring og så er vi på fjellet. Dette bildet er tatt mot dalen der vi bor. Neste er tatt mot Trollheimen.
Zarimdaa bid nar uuland deer tsanaar guligdag. Ehleed masiinaar 10n minüt yavaad, zogsood, tsanaar guligdag.

Sondre shoklaad idej baina!
Ragnhild, Håvard, Ola, Sondre.

Her er det vanlig å ha utebursdager, og på disse to bildene er de på utebursdag hos en gutt i barnehagen!
Tsetserlegiin hüühed oid torson odor temdeglesen! Tend hiam, tort idej undaa uusan! Deer: Sondre Sigrid hoër, door: Håvard.

Sigrid er lykkelig når hun får være med pappa i sauefjøset!
Zarimdaa Sigrid aavtaigaa hamt "ajilladag"! Honi tejeeh ih durtai! "Be, nam, nam" genee.
Olagiin zurga hayaa "avdag" yagaad gevel ter er ni ih hodolgontei, cuudaggüi, zogsdoggüi! Tiim uuchraas zurga "avj" hürdeggüi! Gevch manai Ola sain hüü shüü! Ter sain tolgoitoi. Bas ter hümüüst ih hairtai, düü nart ni uram ogdog.
Minii düü ene oims, beelii, tsamts, malgaig garaar niheed, Sondred ogson.
Manai tom ohin, Ragnhild, togolduur huur togloh durtai! Namraas bagshaar zaalgana.

Ongorson tavidah odor Lina manaid irsen. (Lina ongorson jil UBt ajillasan). Tüüntei uulzhad goë baisan. Bid nar mongoliin tuhai ih yarisan! Daraa ni zurganuud üzuulne!

"Kommentar" deer iom bicheerei! Ta nariig sanaj baina shüü!

Så må jeg komme med en trist melding; Høne Pøne som forrige innlegg handlet om er død. Hun ble funnet hodeløs på lørdag. I dag ble det funnet noe vi tror er gaupespor... Om to uker starter lamminga, håper ikke det blir flere uvelkomne gjester da!

Kjersti

mandag, mars 23, 2009

Den spesielle

Egentlig er jeg litt redd for å legge ut det jeg har tenkt å skrive om nå. Denne bloggen har jo et heller frynsete rykte når det kommer til formidling av informasjon om høner - og det er nettopp ei høne det skal handle om denne gangen. For i Bergtun - der vi bor for tiden i påvente at det skal bli sommer og tid for oss til å flytte inn i vårt nye hjem - finnes det ei eneste høne. Men om hun kakler rundt i ensom majestet av sitt slag, har hun en heller spesiell historie...

Det hele begynte sommeren 2002. Da drev vi bondegård ei mil lenger ned her i bygda, og en nabogutt kom plutselig innom og lurte på om vi mangla ei høne? Nei, vi hadde jo ingen høner vi, så i utgangspunktet manglet vi ingen. Men siden han ikke visste hvor han skulle gjøre av sin, tilbød vi oss å ta vare på den. Det var ei fullvoksen høne som la egg. Snart 7 år senere går den samme høna og tripper så stolt rundt her i Bergtun - uten tanker om å dø ser det ut til. Det hører med til historien at vi aldri har klart å finne ut hvordan hun dukket opp der vi bodde - vi var omgitt av flere kilometer med skog mellom oss og nærmeste høneholder - og ei elv, ikke minst. Kul er ho i hvert fall. Og ikke tro at hun ikke har blitt sær med årene, hun er tøff nok til å skremme både hunden og katta på sprang - ja, ho har endog gått til angrep på sauene i deres egne binger!


For øvrig har jeg en beskjed til Sonja. Det er høvelig å gi beskjed om du har funnet deg en hane. Velkommen hjem forresten.

Gjermund

søndag, mars 15, 2009

Å komme hjem

Å komme hjem trenger ikke nødvendigvis være gjort med en flyreise. Eller være knyttet opp til et besøk av et spesielt sted eller hus. Foreldrene mine, eller det jeg kaller "hjemme hos mamma og pappa" bor for eksempel i et hus i en del av Norge jeg aldri har bodd...

Jeg har ikke kommet helt hjem ennå. Eller - forsåvidt har jeg vel det, for det er ikke mye igjen av meg i Mongolia - men det har vært noe som har gjort at jeg ikke helt har funnet meg til rette ennå. Men det begynner å ordne seg! Jeg føler at ting faller mer og mer på plass, kreftene kommer smått, men sikkert, tilbake igjen, og jeg kjenner at jeg trives. Og - ikke minst - så føler jeg at det er meningsfyllt å være.

Livet har så visst ikke blitt hva jeg trodde det skulle bli. Jeg som likte å tro at jeg "tålte det meste" har funnet ut at jeg egentlig er ganske svak og sårbar, og at det ikke er så store "uregelmessigheten" som skal til før jeg er rimelig "ute å kjøre. Men - for å si det slik, så kan jeg ikke si at det er en udelt negativ opplevelse. Faktisk har det gjort litt godt å få lov til å gå i gulvet med et brak, og kjenne at "der stoppa det gitt". Ingen valg tilgjengelige - bare følge strømmen og la det stå til. Og - jeg tør være så frimodig - kjenne at det var en som samlet opp det som landa i gølvet og trøste det litt. "Du trenger litt tid for deg sjøl, skjønner du Gjermund. Du kan ikke bare holde på å løpe sånn i det uendelige, du må ta deg tid til å hvile litt! Dessuten kunne jeg godt tenke meg at du tar deg en tur til en annen stilling jeg har funnet til deg - egentlig skreddersydd på så mange måter, både for deg og de rundt deg."

Det gjør godt å kjenne at ingenting er tilfeldig. Mange synes sikkert det høres dumt ut å si noe slikt, men jeg synes det høres dumt ut å ikke si det. I hvertfall kjedelig. For tenk da, om alt det flotte som har skjedd oss bare var tilfeldigheter og flaks? Da måtte jeg jo forvente at flaksen snudde snart da? Men nei, jeg tror ikke så veldig på flaks i sånne "livs-ting". Jeg tror på en kjærlig Gud jeg, som bruker ordet "Pappa" om seg selv - et sånt "krype opp i fanget og få en god varm klem" - ord som skaper trygghet. Også kjenner jeg at en sånn tro skaper en slags tillit eller forventning om gode ting i meg - ja, for Han har jo tatt vare på oss i alle år, hvorfor skulle Han plutselig slutte med det? La gå at Han ikke oppfyller alle mine drømmer og forhåpninger hele tiden - det gjør ikke jeg til mine barn heller - men Han har aldri noen gang skapt noe mindre enn det jeg har bedt om - alltid gir Han mer, gjør Han mer og forandrer Han mer til det bedre enn hva jeg kunne forvente. Og det på en måte som jeg aldri kunne klart å tenke ut på egen hånd. Sånn er'n bare - litt kul egentlig.

Så, vi har det bra. Jeg har det i hvert fall bra. Og jeg ser at det ikke er noen mindre grunn til å arbeide her i Norge enn i Mongolia. Og jeg er forandret fra tidligere. Tror jeg da. Tryggere på mange vis, og kanskje litt mindre fordomsfull? Dessuten kjennes det ut som om det er lettere å ha forståelse for andres svakheter enn det var før... Men det har kanskje mest med at jeg snart fyller 30 år å gjøre? 30 ÅR! Jammen skal jeg si dere at tida går, jeg føler meg nesten gammel. Hvor ble årene mellom 18 og 29 av da tro? Nå kommer jeg sikkert ikke til å våkne igjen før jeg er pensjonist!

Men først 30 år altså. Det hadde jo vært moro med en fest da, ikke sant? Lurer på om jeg skal feire den dagen eller ikke. På den ene siden er det alt det der styret med bursdagsfeiringer og oppmerksomhet, på den andre siden kunne det jo hende det hadde vært trivelig å samle noen venner å forskjellige folk rundt seg. Også kunne jeg jo ønske meg en sånn en...:


Gjermund

mandag, mars 02, 2009

Sukk!

Jeg får ikke GPS'en min til å virke. Den som jeg gjorde et så sinnsykt godt kjøp på i Mongolia - før jeg skulle kjøre til Khovd. Den virka ikke der heller, for lysten til å selge den var visst større enn behovet for å snakke sant da jeg prøvde å finne ut om det mongolske kartet var innlagt på den... Derfor tenkte jeg det kunne være greit å ta den med til Norge å bruke den her. Kjekt å ha...

Vi har solgt bilen vår. Den flotte saken vi kjøpte i Mongolia. Rart at det går an å savne en bil. Men det går visst an det også. Må innrømme at steget fra en 97 model Toyota Prado (Landcruiser) til en 97 model Mitsubishi SpaceWagon ikke akkurat var "bærre lækkert".

Hvorfor bruker vi ikke mongolsk mer enn vi gjør her i Norge? Det er egentlig et ganske interressant språk altså! Hva hjelper det å kunne snakke eller forstå et eksotisk språk, når eksotisk betyr at det ikke brukes?

Jeg er sykemeldt. Det går visst ikke over det heller sånn med det første. Men det er greit. Jeg takler det - på en dårlig måte av og til, men greit nok andre ganger. Fint å få lov å holde den farten som passer meg best for tiden i alle fall. Og jeg er på tur tilbake! Så om ikke lenge er jeg "med" igjen.

Folk begynner å bli gamle. Utrolig så mange kjentfolk som driver å har bursdag og slikt mens jeg vimser rundt i min egen tåke. Gratulerer med dagene. Aller mest til lille Aurora - jeg er lei meg for at jeg ikke ringte å gratulerte med dagen. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg at ting begynner å forandre seg. Jeg er sikkert gammel jeg også. Jeg har i mange år skrattet og fleipet av pappas tendenser til "vaterklipp" av oss guttene da vi var små. Med det tenker jeg på byggmesterens forkjærlighet for rette linjer - noe som gav seg utslag i de mest perfekte lugger og kanter på våre hoders hårmanker - sett i forhold til linjer og vinkler (ikke i forhold til moter og egne ønsker...). Nå har jeg til min store forskrekkelse oppdaget at tiden hvor linjallugg var mulig er over, heretter vil ethvert forsøk på dandering av mine fremste hårstrå ikke kunne resultere i noe annet enn noe som minner om den norske kystlinjen med sine utallige fjorder og nes...

Vi bor på bndegård for tiden. Det er ingen dum boplass. Vi har stor plass, og lett tilgang på arbeidsoppgaver som trigger trivselsgenene våre. For eksempel får jeg lov å gå så mye jeg vil i sauefjøset - og det er noe jeg har savnet mye de siste årene. Ikke visste jeg når jeg var barn, at det går an å bli så glad i noe så fårete som sau. Men det er jeg visst. Og det beste av alt; Ingen forventer noenting av meg, jeg får gå i mitt eget tempo. Det er rekreasjon det!

Mongolia er langt unna. Kjersti har det inni hodet sitt hele tiden, og jeg føler av og til at ho nesten anklager meg litt for likegyldighet i forhold til det som ligger bak, men det er vel bare at jeg har det på en annen måte enn henne. Jeg sammenligner fortsatt mye, men er redd for "å komme trekkende med" Mongolia og våre opplevelser der "hele tiden". Derfor er jeg litt mer tilbakeholden og litt mindre verbal enn Kjersti om dette. Og jeg har hatt noen opplevelser der ute som jeg ikke på noen måte savner, så det er greit at det er som det er for tida. Dessuten er det forferdelig vanskelig "å koble" disse to "verdenene" vi har levd i. Det kunne hende det hadde vært en fordel å brukt en måned eller to på reisen i mellom, så det hadde gått an å omstille seg på turen.

Men nå er jeg ferdig med ungeleveranser i barnehagen, så nå er det tid for litt traktorkjøring. Svigerfar har en diger (helt ny!) John Deere med sekssylindret motor (grom lyd), og med den skal jeg kjøre litt møkk fra en kjeller til en annen (stordrift sjø!). Det er kremarbeid for en svakelig sjel.

Gjermund

fredag, februar 20, 2009

Manai Norvegiin amidralt

Sain baina uu, manai Mongol naizuud? Ta nar manai norvegiin amidraltiin zurga üzmeer baina uu? Bid nar bügdeerei sain. Bi ta nariig mash ih sanaj baina! Ødøør bür ta nariig boddog, ta nariin tuhai zalbirdag. Bid nar minii (Kjerstigiin) aaviin ferm deer amidardag. Ene baishingiin baruun taliin bairand baidag (minii øvøøgiin bair). Minii aav, eej hoër cüün taliin bairand amidardag.
Beklager til dere som ikke forstår dette, men jeg har lyst til å holde litt kontakt med våre mongolske venner også gjennom bloggen. Vet at de synes det er moro å se bilder fra Norge! Skal prøve å skrive litt på begge språk i dette innlegget.
Dette er altså huset vi bor i nå, på mors og fars gård. Bestemor og bestefar har flyttet til et annet hus mens vi bor her. Og her har vi det veldig bra! Barna storkoser seg med ski, traktor, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, dyr osv. Hervee bid nar baishiingiin tsaan tald baival tishee üzdeg. Norvegid ih tsastai. odoo dulaahan. Ene "blognii" dooshoo üzvel Khovdiin bas manai nutgiin grados üzij bolno.
Dette er altså hvordan det ser ut fra huset. Et dårlig bilde, men bare for å gi litt inntrykk av hvordan vi bor.
Hüühdüüd gadaa ih toglodog! Ene doloo honogt øvliin amiralt. Ragnhild, Ola, Håvard.
Barna har lekt veldig mye ute denne uka. Det er vinterferie, og de har gått på ski ute her, kjørt traktor og vært med "karanj".
Sigrid honid budaa øgj baina! Sigrid mal ih sonirhohdog.
Det er spennende med dyr, synes Sigrid. Hun prøver å gi sauen litt kraftfôr, men det er litt skummelt!
Tegeed Ragnhildad honii budaa øgmeer baina!
Og Ragnhild må også få litt, synes Sigrid.
Sigrid gadaa toglson, tegeed daraa ni ih yadarsan!
Sigrid var veldig trøtt etter å ha lekt ute og vært i fjøset, så hun sovna i dukkevogna etterpå (ved hjelp av storesøstra)!
Norvegid ih goë baigaltai! 1 doloo honogiin ømnø bid nar Norvegiin baruun tald ayalasan. Tend ih goë. Ene us davstai! (dalai)
I helga var vi til Sunnmøre på barnedåp til jenta til Elisabeth og Jostein Sæth (se deres blogg). Vi fikk se fantastisk vestlandsk natur. Regner med mongolene synes dette er flott å se!
Øngørson doloo honogt bi, eej, duu, 3 øør emegtei hüntei hamt talh hiisen. 45 talh hamt hiisen! Minii eejiin zurga.
Forrrige torsdag var jeg sammen med mor og noen andre på bygdekvinnelagets steinovnsbakeri og bakte brød og rundstykker. 45 brød og 160 rundstykker lagde vi. Alle brødene ble stekt samtidig!
Håvard, Ola hoër!
Sigrid tom bolson!
Gjermunii bie gaigüi, er ni sain. Minii aavand tusladag.
Ønøødør ünee tulgasan (buruu iou? Üneenii "hüühed" tulga iou?). Ene ünee 25 ødør ilüü "jirimsen" baisan, tiim uuchraas ih tom tulga tørüülsøn. Gjermund, minii øvøø, aaviin duu 3 hamt tulgiig ni tatsan. (Oilgoson uu? uuchlaarai, minii mongol hel sain bish!)I kveld ble det født en kalv som skulle vært født for 25 dager siden! Og hun har visst ikke blitt inseminert tre uker etter (som dere som har greie på kyr kanskje tenker!) De hadde gitt opp at kua hadde kalv, og satt henne sammen med sinkyrne igjen. Så oppdaget bestefar at hun holdt på å kalve. Gjermund, bestefar og onkel Jon måtte hjelpe kua å få ut kalven. Det var en kjempestor kalv, men de fikk det til når de var tre! Det er flott å se nye liv komme til verden!
Ellers har vi det bra alle sammen. jeg har hatt tre dager med fjøs nå og liker det godt, men det er hardt å komme seg opp klokka 05.15! Men så lenge jeg får sove litt på dagen går det bra. Og det gjør jo godt for kroppen med fysisk arbeid. Jeg synes det er så godt når alle dyra har det bra, og det har de virkelig i dette fjøset, som er et nytt og moderne samdriftsfjøs, med plass til 80-90 melkekyr + okser, kviger og kalver!
Hervee ta nar bid nar luu mesij yavuulmaar baival, dooshoo üzseed, "kommentarer" deer mesij bichich bolno!
Kjersti