Som misjonær er det et spørsmål som bestandig vender tilbake, og som bestandig har like elendig svar. Det er spørsmålet om hva vi egentlig gjør her ute, og om vi gjør det vi egentlig skulle. Det er liksom mange ganger så svært å sende noen, og når man blir sendt kan det føles ganske gjevt det også - en tid. Så blir man bare liten. Først er det alle de nye tingene med reise, språk og praktiske utfordringer som man i Norge ikke engang reflekterte over at fantes, siden er det "oppgavene man skal inn i" eller som man "står i" som man mange ganger ikke har den ringeste anelse om hvordan man skal løse. Andre ganger oppdager man plutselig at man ikke driver med det man skulle drevet med i det hele.
Sånn har jeg det nå. Jeg har gått her hjemme og tråkka i ei hel uke, stort sett bare klart å finne en løsning på hvordan-mette-fire-små-i-dag problematikken, vaska litt tøy og gitt opp å bake brød og fått hushjelpa til å gjøre det i stedet. Jeg har ikke engang vært borte på bygget for å hjelpe til med arbeidet der - eller, jeg var nå der en dag og skulle prøve å gjøre noe, men jeg gikk mest i veien tror jeg. Hvem har jeg snakket med denne uken tro? Hmmm... Kan ikke huske noen. På mongolsk altså - det er jo det som på en måte begynner å bli verktøyet mitt, om dere forstår. Jeg er supposed to bli kjent med folk og knytte relasjoner, tenke ut glupe tanker til hvordan få dette nye prosjektet på beina og gjerne finne billige eller selvfinansierende aktiviteter som gir bra resultater. Og alt skal liksom være med tanke på å "vinne mennesker for Kristus".
Også sitter jeg her, trøtt og lat og passer unger i et bur av en leilighet (det synes jeg forøvrig bare fordi jeg er en bortskjemt nordmann - hadde jeg vært mongol hadde jeg syntes jeg hadde det helt fantastisk!). Da er det liksom tankene begynner å svirre. Og dette elendige spørsmålet jeg vet jeg ikke finner annet enn fordømmende svar på kommer til overflaten igjen. Jeg gjør jo ingenting!
Så skal man være litt kristelig av seg da vet dere, og få seg "litt åndelig føde" og helst et "trøstende ord", og trekker frem Bibelen (med et umiddelbart stikk av dårlig samvittighet fordi man ikke har lest nok i den i det siste og den derfor nesten har blitt litt vanskelig å ta frem og lese i fordi man føler at man hykler). Og når lignelsen om såmannen helt betimelig dukker opp (det er jo akkurat det jeg skulle være, ikke sant?) er det ikke vanskelig å ta til seg det som står skrevet. Det må jo være ment for meg. Spesielt dette;
"Andre igjen er de som ble sådd blant torner. Det er de som hører ordet, men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt."
Men her har jeg plutselig blitt sågrunn da vet dere, i stedet for såmann, og kjenner at hjertet mitt er fullt av torner. For hvem er mer opptatt av "verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting" enn jeg?
Ja, så endte min bibellese-prestasjon i dag også med egenfordømmelse og tungsinn. Vår Herre fikk nok en gang understreket gjennom sitt ord at Han ikke er fornøyd med meg, og med rette kom spørsmålet opp igjen; "Hva gjør egentlig DU her i Mongolia, Gjermund?"
Slik var det. Ansikt til ansikt med det jeg trodde var Vår Herres ord til meg hadde je ikke mye jeg skulle si. Intet forsvar holder i en slik situasjon. Det vet jeg av erfaring. ingenting igjen annet enn fortvilelse og tenners gnissel for min del.
Men så. Bak den harde dommen fikk jeg plutselig øye på en kar som stod der så stille. Han hadde nok stått der en stund, for egentlig tror jeg at jeg hadde oppdaget ham for lenge siden - uten å ta notis av ham. Ikke vet jeg hvorfor jeg plutselig begynte å legge merke til ham heller, det var ikke noe som var spesielt med ham. Ved første øyekast. Men det var på en måte akkurat som om han ville meg noe, og jo mer jeg så på Ham, jo mer spesiell ble han. Det var øynene hans tror jeg. Og stemmen. En rolig, behagelig stemme, som ikke levnet noen tvil om at dette var en god mann, en sann mann.
"Du står i veien," sa han, "trå til siden. Har du glemt avtalen? Kom heller hit og hvil deg litt." Da forstod jeg. Det var Jesus. Og med det samme husket jeg det hele. Og det var ikke noe vanskelig å gi Ham rett heller, for selvfølgelig var det det som var feilen. Jeg står i veien! Han har jo sagt det så mange ganger - det er ikke jeg, det er Han som skal gjøre jobben! Hvorfor kan jeg aldri lære?
"Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe." Det var avtalen mellom oss da Han sendte meg. Han ville gjøre alt, men Han ønsket å gjøre det gjennom meg. Ikke fordi jeg ikke er verdt noe, men fordi Han ville at Hans storhet skulle bli synlig. Og nå har jeg nok en gang stillet meg i veien for Ham, og tenkt at jeg er viktig. At det avhenger av meg og mine prestasjoner. Eller min comfort.
Er det rart jeg ble flau? Men han erta ikke, ikke et bitte lite skadefro drag om munnen eller for den saks skyld et smil engang. Han bare så på meg med et fredlig ansikt og sa; "gutten min."
Vi trengte egentlig ikke flere ord enn det. Det var godt nok. Han visste at jeg skammet meg, og jeg visste at det var greit, Han var hverken sint eller skuffet - bare glad i meg. Fremdeles. Og akkurat da visste jeg at det kommer Han alltid til å være. Samme hva jeg føler eller tror om den saken.
Gjermund
De hadde laget i stand fordi jeg ikke fikk til å være med på turen på lørdag - og de gav uttrykk for hvor godt dette var! Slurpet og slafset og bød på de beste delene til meg... Dessverre var jeg ikke i stemning til å glise å late som jeg syntes dette var veldig godt eller i det minste helt greit, så jeg sa bare at jeg hadde spist mage før og funnet ut at det ikke er det jeg springer meg andpusten etter her i verden. Men selvfølgelig smakte jeg litt på det meste - tarm, magesekk, hjerte (som forøvrig skiller seg ut fordi det er rett og slett nydelig!), lever, nyrer og lunger. Heldigvis var det godt kokt alt sammen.
