søndag, februar 28, 2010

Eksaminert

Da var eksamen unnagjort. Merkelig opplevelse i grunnen. Jeg kan huske at jeg har dealet med en del eksamener uten å være spesielt godt forberedt, uten å føle spesielt stort behov for å være det og uten at det på noen måte har plaget meg i spesiell grad.
De siste årene, etter at jeg begynte å studere på fritida, har jeg - altså i motsetning til tidligere - brukt tid på å lese/forberede meg, og likevel har jeg bare blitt reddere og reddere foran disse eksamenene. Og denne var likens.
Jeg var sikker på jeg ikke skulle vite noe om det vi skulle svare på, men opplevde at spørsmålene var såpass åpne at her var det rom for ulike tolkninger! Og en og annen sammenligning og sammenheng syntes jeg også å se.
Om det gikk bra? Nei, det føles ikke sånn. Jeg fikk brukt noe av det jeg har lest, men om det oppleves velfundert og overbevisende, eller bare tilfeldig og panisk av den som skal vurdere det kan jeg ikke si noe om. Så det blir spennende å se resultatet - men de venter jeg på uten de kvalmefornemmelsene jeg hadde før eksamen.

Jeg reiste til Kristiansand på torsdag - rett etter jobb, så da jeg kom hjem denne fredagen hadde jeg vært hjemmefra nesten 9 døgn. Det er lenge det! Jeg har visst blitt vandt til en noe mer aktiv hverdag enn de jeg klarte å produsere i den nedsnødde sørlandsbyen. Heldigvis forbarmet et vennepar seg over meg og lot meg få bo der, og det var bedre enn ensomheten i misjonshuset. Selv om misjonshuset var helt greit det også - bare kjedelig som sagt.

Kjersti reiste på kvinnehelg 5 timer før jeg kom hjem, så i går var jeg alene med ungene. Det går an det, etter så lang tid borte! Da er det lov å legge mest vekt på trivsel og minst vekt på oppdragelse, sant? Og akkurat nå er det en fireåring som ikke har fått nok nærhet på en stund, så det har jeg tenkt å gjøre noe med. Ha en god dag!

Gjermund

onsdag, februar 17, 2010

X - amen

Beklager fraværelse. Skal snart ha eksamen (fredag) og har aldri vært så redd før en som nå. Skjønner åssen gutta i OL har det før et renn, og har ikke noe bedre følelser for hvordan det vil gå med meg etter alle de ulike skuffelsene vi har vært vitne til i Vancouver.

Skjønner ikke at jeg ikke skal klare å bevare roen altså - det er som om magan har slått krøll på seg og gjør bein og armer spasmiske. Jeg hører stadig oftere en ekkel, nervøs latter i ulike sammenhenger, og oppdager like ofte at det er jeg som ler.

Vi får satse på at livet går videre selv om det skulle gå så galt at jeg stryker (det kan jeg godt gjøre føles det ut som - og det er visst det jeg tror skjer). Så får jeg gjøre som Petter Northug og samle meg til neste dyst i stedet. Men skulle så være at jeg får en løype jeg liker og gode ski... Da får dere høre det.

Lykke til til meg.

Gjermund

fredag, februar 05, 2010

"Ho bale finnel på!"

Vår lille Sigrid er ei bestemt lita dame som krever sin plass i flokken, og vi andre synes ho er så søt at vi gir henne mer enn det som godt er av oppmerksomhet.
Da vi var i Mongolia fikk vi flere dvd'er av Kjerstis søster, med film av barnas søskenbarn - Hanna. Disse filmene gjør fortsatt nytte for seg, for Sigrid er så glad i Hanna at i hun, i mangel på "the real thing" ser på filmene av venninnen. Hvorpå hun forteller oss stadig mer dramatiske historier om Hannas mange opplevelser.
For ikke lenge siden fortalte hun om da Hanna brakk hånda si (Det er nytt for oss at hun har gjort det, for å si det slik). Så forteller hun om ting hun og Hanna har gjort sammen (hørte jeg noe om eventyrbrus, der bak?).
Uansett - historiene begynner å bli mange, og de begynner bestandig med: "Vet du Hanna gjol da?"

I det siste har vi lagt merke til de andre barnas oppførsel når innledningen starter, de setter opp en forventningsfull maske og smiler lurt - spente på hva som kommer denne gangen. Og spesielt morsomt - og krevende i forhold til ikke å bryte ut i latter - ble det en dag Sondre, Sigrid og jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste. Sigrid følte behov for å fortelle en historie igjen og la ut om noe av alt det spennende Hanna "har opplevd", hvorpå Sondre overbærende og forståelsesfullt trakk på smilebåndet og hvisket over til meg: "Ho bale finnel på!"

I det øyeblikket visste jeg at de snakket sant, de voksne som den gang jeg var gutt sa at man får pene barn av å spise svartgrilla pølser.

Gjermund