Takk!

Jeg har lyst til å si takk. Det er mange som skulle hatt dette ene ordet rettet direkte mot seg, men fordi dere er for mange til å huskes på, for langt unna til å rekkes, og fordi hodet mitt er for dårlig til å sikre at alle ville blitt husket på om jeg hadde prøvd, lar jeg det gå ut et felles takknemlighetsbudskap her på bloggen. Der er dere inkludert alle som har ringt oss, sendt brev og kort til oss og de av dere som har brukt tid på å sende oss mail og tanker. Mange har bedt og ber regelmessig for oss, og en del av dere har sendt gaver og oppmerksomheter til oss i forbindelse med jula.

Så et helt eget avsnitt til en spesiell gjeng av våre kjære venner hjemme i Rennebu som kom med tidenes overraskende julegave. Jeg tror ikke dere vet hvor mye det betyr for oss det dere gjorde. Det varmer langt, langt inn i hjertene våre, og vi vet egentlig ikke helt hvordan vi skal sette ord på den takknemligheten vi føler, annet enn med et klart TAKK - from the bottom of our hearts!

Vi har en flott julefeiring med alt hva julen skal inneholde - med unntak av de årvisse julebesøk kona er vandt til fra Norge. Vi begynte dog denne julefeiringen noe sent, da Håvard sørget for at vi var opptatt med andre ting enn å pakke opp julegaver og spise julemiddag om kvelden den 24. desember 2007...

Så nå har for første gang en av barna våre sydd noe. Regner med at det bare er begynnelsen. Det er vel i grunnen rart at det ikke har skjedd før. I alle tilfeller, klokka 14:15 den 24. desember 2007 falt Håvard ned og slo panna si. Det blødde fælt og han skrek ille, mens mora hans slet litt med funksjonaliteten av sitt hodes innhold. Faren beholdt imidlertid fatningen og teipet såret etter beste evne. Vi hadde ikke noe lyst til å reise til UB for å sy - som før fortalt er det mer farlig å benytte tjenestene ved sykehuset her i Darkhan enn å la være. Så etter konsultasjon med vår feltlege, ble det bestemt at strips var tingen. Dersom det holdt. Men det holdt ikke. Stripsene løsnet, så når julemiddagen ble satt på bordet, ble avgjørelsen tatt, og noen minutter senere var Håvard, Helge (en av medarbeiderne våre) og jeg på tur til UB hvor en lege klokken 10:30 om kvelden sydde litt i panna til Håvard. Håvard var kjempetøff. Jeg derimot hadde hele dagen siden Håvard falt ned fra noe og kutta seg opp, opptredd som den rolige, sindige som beholdt fatningen. Så da gutten lå på benken med bedøvet pannebrask og legen prøvde å finne ut om det var skader på hodeskallen hans, da ble jeg syk. Da vingla jeg en tur ut i gangen og fant meg en vegg å skli ned langs. Det slo meg nok en gang hvor akkurat ting har en tendens til å være for oss. Tenk for eksempel om det såret han har i panna hadde vært fem centimeter lenger ned, eller fem centimeter lenger bak... Tinninger og øyne er nok utvilsomt mindre robuste områder enn plassen som denne gangen fikk "trøkken". Nok en gang blir jeg noen en takk skyldig...

Her er i hvertfall alle barna samlet på ett brett. I nye klær og med fornøyde smil om munnen. Jeg tror julekvelden var en suksess, selv om de måtte vente et døgn ekstra enn de hadde sjokoladekalender til. Så hvis blånissene har rett, at alt som er godt er blått, så ble det en blå slutt på det hele. Er takknemlige!

Gjermund

Julekveld

Det trengs ikke så mange ord julekvelden. Likevel har vi en tendens til å glemme viktige elementer av feiringen vår.

Det er ikke vanskelig å være kristen egentlig, julekvelden. Det er lett å tro på en god Gud som gav sin sønn hit ned når det fremstilles like romantisk som på bildet over. Men jeg har en mistanke om at vår kjære jomfru Maria slet litt med med spørsmålet "hvorfor?" der hun lå og fødte Guds sønn blant esel og ku i en stall som kanskje ikke var mer enn et trekkfullt rammeverk av tre mot en fjellvegg i utkanten av Betlehem. Jeg gjetter på at ingen hadde vasket og forberedt noe så Guds sønn skulle kunne fødes der, og jeg gjetter på at også Maria syntes det hele var heller kontrastfyllt i forhold til møtet hun hadde med Engelen Gabriel da hun fikk beskjed om at hun skulle bære frem Guds sønn...

Og med tanke på hva dette barnet fødtes til... "Også gjennom din sjel skal det gå et sverd," fikk Maria høre. Og slik var det vel det føltes, da hun stod på Golgata og så sin sønn og Gud korsfestet som den elendigste forbryter, mishandlet og ydmyket til det ugjenkjennelige. Likevel tror jeg hun visste. Hun visste at ingen tok, men at Herren gav - der Han hang på korset.

Så, kjære venner, det er den riktige julegaven. Korset. Dit det lille barnet i krybben var på vei, den første julenatt for over 2000 år siden. Og han kom ikke med legedom til de friske og sterke, men til de fattige og små. De av oss som vet at vi ikke takler det sjøl! La oss takke vår Herre og Gud! Ha en riktig god julekveld.

Gjermund

Navn

Her i mongolia er det ingen som bruker etternavnene sine. Men alle har tre navn. Navnet sitt, farens navn og familienavnet. Som de bare bruker i passet sitt. Det der med familienavn er noe som de har funnet på i "den senere tid" - for å tilpasse seg nye og internasjonalere tider enn de hadde før, har jeg latt meg fortelle.

Derfor er det ikke alle som vet hva "surname" eller etternavn betyr. Så når jeg sier at jeg heter Gjermund og at Kvam er etternavnet mitt, så vet ikke alle hva det betyr i praksis. Og når jeg forteller at Kvam egentlig er navnet til Kjersti og at jeg het Bekkevold før jeg gifta meg med henne, så forstår de rett og slett ikke noe.

Dette har ført til at noen tror Kjersti har tatt navnet mitt som etternavn - slik som de selv ville kalt seg selv med sin fars navn. Etter mongolsk tradisjon skulle jeg hett Gjermund Jonnysin, og Kjersti skulle hett Kjersti Jan Ivarsin. Så noen tror at jeg heter Kvam Gjermundsin og at Kjersti har fått navnet mitt så hun heter Kjersti Kvamsin... Dette står faktisk skrevet på telefonlistene våre her ute; Kvam Gjermund og Kjersti Kvam - rett under hverandre på lista...

Og når folk spør Kjersti etter meg er det alltid; Er Kvam inne? Hvor er Kvam? Når kommer Kvam tilbake?
Mens jeg får bare spørsmål om Kjersti som Kjersti. Dette er i grunnen ganske morsomt, sett fra min side, og jeg funderer litt over at det er så mange muligheter her i verden til å misforstå eller ikke forstå i det hele tatt.

Gjermund (Kvam)

Jul igjen

Ja - da begynner også jeg å innse at det snart er jul igjen. For tredje gang på denne bloggen, tror jeg. Det betyr vel at vi faktisk har drevet med denne "(b-)loggføringen" ganske lenge det. For tiden ligger jeg bare tre eller fire luker etter de andre på kalenderen, så jeg haler innpå. Det gir meg mer ro over forberedelsene enn de andre har da (en god ting), da det i mitt hode fortsatt er mer enn en uke igjen til jul. Også sørger jeg for å holde liv i det gamle uttrykket om at "det kommer som julekvelden på kjerringa" - noen må jo sørge for slike ting også.

Når det bare er fire dager igjen til jul, skal jeg sende julebrevmail...

Andre har også begynt å innse at det er "jul igjen". Derfor var vi på juleavslutning i går ettermiddag, med skolen vår. Det vil si med tre lærere og fire nonner i tillegg til oss og ei jente fra Korea. Det var trivelig det, selv om jeg syntes VELDIG synd på den ene nonna - ho måtte nemlig i løpet av en konkurranse spise druer uten å bruke hendene. Litt av en utfordring når man hverken liker drueskall eller druesteiner! Å se nonner som "danser" er vel heller ikke dagligdags etter hva jeg forsto - spesielt ikke på en Pub - som atpåtil heter "Fetish".

Så skal vi ha "julefest" her i Darkhan i morgen. Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hva det blir ut av det. Det går jo an å være med å be om at det kan bli en god stund hvor vi får bære frem budskapet om frelse for våre medarbeidere. Det er nemlig ikke alle i staben vår som er kristne, siden vi arbeider med bistandsprosjekter og ikke evangelisering.

Så har vi opplevd noe som var både litt skremmende og veldig fint på en gang, som tross sitt "tilfeldige" utseende, ble en påminnelse for oss om at Herren er med oss og ser selv de små ting. Håvard(!) svelget nemlig en hard karamel, som straks begynte å gjøre vondt. Jeg trodde først han hadde satt den i halsen, og ba ham hoste litt for at den skulle komme opp igjen, men det var langt nede i magen, på venstre side av navlen at han hadde vondt. Og det ble bare verre og verre, helt til gutten lå på gulvet og gråt og vred seg av smerte. Da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, og ikke fikk jeg kontakt med feltsykepleier heller. Så da spurte jeg Håvard om vi skulle be om at han måtte bli frisk igjen - og selvfølgelig, forunderlig nok, gutten reiste seg uten smerter og lekte videre som om ingenting hadde skjedd. Tilbake på gulvet satt en forundret og takknemlig far og skammet seg over hvor liten tro han antageligvis har som lot seg overraske over at bønn faktisk virket.
Hvis det hele var tilfeldig, noe mange sikkert vil hevde og som jeg ikke vil klandre dem for, synes jeg det er besynderlig hvor godt den tilfeldigheten var "timet". Gudfeldighet, er min konklusjon.

Gjermund

Fyllekjøring

Vi har vært på tur til Bulgan. Det er vestover i stedet for sørover, men like langt som til UB. Det er bedre vei da, heldigvis. I Bulgan har våre amerikanske venner sin tilholdsplass. Det er de som vi skrev om tidligere, som skulle ha en liten baby. Babyen har kommet - ei lita jente, og det er nok fordi mange ba for henne da hun ble født at hun lever. Hun kom nemlig i seteleie, og hadde navlestrengen tre ganger rundt halsen da hun kom - aldeles blå. Da hadde legen forsøkt å "stappe" henne inn igjen i over en time, mens mora hadde pressrier. De har visst ikke tenkt å føde flere unger her i Mongolia... Og det har ikke jeg heller!

Uansett - jeg lasta opp bil og henger på lørdagen, bilen med folk og utstyr, hengeren med høy - og la i vei mot Bulgan. Om dagen er det ikke lov til å bruke lys på bilene her, så det gikk helt fint at det ikke var noe tilkoblingspunkt på bilen for lysene på tilhengeren. Men da vi skulle hjem igjen, da skjønte jeg ganske snart at det hadde vært lurt å hatt strøm på den. Vi ble nemlig stoppet av en ivrig politi, som raskt fant ut at det var mulig å håve inn noen grunker på en stakkars lyssky nordmann - som kanskje til og med hadde kommet helt til Mongolia for å stjele denne hengeren, han hadde jo ikke vognkort for den heller!

Dermed ble det betalt 5000 tugrug i bot, og skrevet kvittering for 4000... Før man litt mindre glad og fornøyd kunne reise videre, i påvente av neste politipost. Og riktig nok, etter litt mer enn en times kjøring, var det bare å stoppe på nytt.

Glup som jeg er(?), viste jeg frem kvitteringen fra forrige bot med det samme, og forklarte at jeg allerede var klar over hva som var galt - og at jeg var blitt straffet for det. Noe som etterhvert førte til at jeg ble bedt om å komme ut av bilen og innfinne meg i ei lita bu ved siden av veien. Der ble vognkortet på bilen formet til ei trakt jeg måtte blåse i, og som dermed utgjorde en enkel form for alko-test. Det sto nemlig på kvitteringa mi at jeg var tatt for fyllekjøring! Da de forklarte det, lo jeg godt, og lurte på om det var vanlig at politiet i Mongolia skrev ut kvitteringer på bare 80% av beløpene de bøtela andre for, og at de i tillegg ikke skrev hva man egentlig hadde fått bot for, men fant på andre ting som kanskje kunne være mer innbringene? Da fikk sjefen i bua det litt travelt; "Han har små unger i bilen, skynd deg nå, så han kan reise videre," var beskjeden. Så spurte han om jeg kunne ta med ei av de to damene han oppvarta, hun kunne bare ta en av ungene på fanget, mente han. "Nei," sa jeg, "du også vet at alle skal ha på bilbelter. Da kan ikke to sitte i samme setet!" Det samtykket han forsåvidt ganske stilltiende i, før han ba den andre politibetjenten om å "få ut fingeren, få gitt meg papirene mine tilbake og få meg sendt av gårde - uten lys og uten bot.

Men det var bare en ting vi opplevde i helga altså. Vi brukte mesteparten av tiden sammen med våre amerikanske venner og deres fire barn - som forøvrig også må kunne kalles venner - i deres nye hus. Moro å kunne bruke så mye engelsk, for en som gjorde alt han kunne for å gjemme seg bort i engelsktimene så ingen lærer skulle se ham og dermed høre ham...


Det ser ut til at våre barn ikke har samme frykten for fremmede språk som faren deres har hatt. De så ut til og kose seg riktig så godt. Selv om de ikke forstod alt som ble sagt.


Vi var på en slags liten cafe eller sjappe eller hva man skal kalle det for å spise. Ikke så mange andre som fikk plass der inne samtidig med oss!

I Amerika har de mer av alt - er det ikke slik? Jul også tror jeg, og juletre. Det har visst allerede vært fremme i over en uke - noe som er rimelig lurt etter min mening. Hvorfor beholde treet etter jul? Handelsstanden har så alikevel brukt opp jula før jul likevel!

Gjermund

Khovd

Jeg ser Kjersti ikke har oppdatert bloggen mens jeg har vært borte, så jeg får vel skynde meg å skrive litt før noen gir opp å besøke oss eller slutter å lese på bloggen!

Jeg har altså vært med en tur til Khovd - eller Håvd som vi sier (sånn omtrent). Det er dit NLM har tenkt å flytte aktiviteten sin - og utsendingene sine - i 2008. Ja - ikke alle altså. Bare halvparten av oss eller vel så det. Det ligger vel å "flyter" litt ennå, hvor mye, mange og meget det blir. Men betydelig, det blir det nok.
I allefall har vi vært der borte og sett etter kontorlokaler og slikt som vi trenger når vi skal starte opp - og vi har fått sett litt av Hovd. På godt og vondt. For eksempel:

- Det er en svært rolig by med lite trafikk.
- Man går raskt fra den ene til den andre siden av den - trenger ikke engang sykkel!
- De har det meste man kunne få behov for å trenge.
- De har litt forurensning.
- Det serveres ikke frokost på et hotell der - bare en brødskive med smør og sukker.
- Hvis det blir oversvømmelse på hotellrommet der, må du bære ned sengetøyet ditt til et annet rom selv. Ingen gjør det for deg. Helst ser de at du bare overtar sengetøyet til forrige overnattingsgjest.
- Det er kaldt der om vinteren.
- Jeg forstår like mye eller like lite av den mongolsken de snakker der, som den som snakkes her i Darkhan.
- Varmt vann er luksus. Akkurat som doringer.

I det store og det hele - en interressant plass. Eller mest sannsynlig - mange interressante mennesker. Gleder meg litt - og gruer meg litt - til å flytte dit for å "gjøre" noe.

Nå skal jeg ned å ta en dusj - etterpå får jeg sikkert smake på noe av alt det Kjersti har bakt i løpet av denne uka - hun har nemlig benyttet anledningen til å styre og ståke mens jeg har vært borte...

Gjermund

"Juletrefest" i DNS og kakeundervisning i kirka!

Her i Mongolia forbereder vi oss også til jul. Og etter som de fleste norske her drar bort i jula, har vi hatt juletrefest/adventsfest i god tid før jul. Den Norske Skolen arrrangerte festen, og de hadde rydda, pynta, øvd, forberedt mat osv. til foreldre og småsøsken skulle komme! Vi hadde pynta oss, og det var som å komme på en god, gammeldags skolejuletrefest i Norge! Barna opptredte med sanger, piano, dikt, dramatisering av "Nå har vi vaska golvet," lystenning osv, vi gikk rundt juletreet, og spiste grøt og, kaker og småkaker. Vi var alle sammen bortsett fra Jorunn, som er hjemme i Norge pga. sykdom. Vi savner deg, Jorunn! Vær med å be om at Jorunn blir frisk og kan komme ut her igjen!

Første og andre klasse tente adventslys under opplesning av adventsdikt.

Barna storkoste seg med juletregang. Sondre syntes det var veldig spennende og travet i vei.

Er det slik det ser ut å være slitne småbarnsforeldre på juletrefest?




I dag har Rita og jeg vært med på mødregruppe igjen i kirka. I dag var det kombinert med "studentenes dag", og ca 30 unggutter spilte basketball i en gymsal, mens 40 damer og ungjenter var i kirka og lærte om julefeiring. Rita og jeg lærte dem å bake en småkakesort og eplekake, og prøvde å forklare litt om fargene i kirkeåret! Visste du at fargen for jul i kirkeåret er hvit? Lederen for gruppa, Zolzaya, fortalte om jul og julefeiring og viste flotte fram bilder på powerpoint. Hun viste også fram hvordan man kunne pynte til et julemåltid. Damene var veldig interesserte. Her blir jo vanligvis ikke jul feira, bare nyttår. Da vi var ferdig kom guttene og alle sammen fikk seg en smak hver av baksten. Etterpå ble det vist en kristen film. Til slutt skal det visst være leker og mat, men nå har jeg kommet hjem igjen, så det får jeg ikke med meg. Men det var en flott dag, og det var veldig moro at det kom så mange. Ca. halvparten var der for første gang!



Zolzaya viser hvordan man kan dekke til et julemåltid.



Damen til høyre er en ung mor jeg har fått litt kontakt med i det siste.



Kirken var nesten full i dag, og til sist ble det vist film for alle studentene som var til stede.


Kjersti

Uttrykk

Jeg husker det var ei jente som sa "stakkars deg!" til meg da tannlegen hadde konstruert en tannregulering på meg. Da jeg lurte på hvorfor det var synd på meg, var svaret; "Du smiler jo så mye." Og sånn er det vel kanskje? Jeg tenker aldri over det selv, men jeg tenker på meg selv som en som trives - stort sett. Og mongolene sier ting som: "Det er ikke noe vanskelig å vite om du er her eller ikke - du ler jo så høyt - hele tiden!"

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg for om det skal oppfattes som et kompliment eller et "hint". Det er vel i tilfellet såpass direkte at det ikke kan være et hint. Som en digresjon går det jo an å nevne at spørsmål som: "Har alle nordmenn like stor nese som deg?" eller "Har alle nordmenn like stor kropp som deg?" havner i samme usikre kategori...

Det er ikke bestandig like lett å vite hvordan man skal reagere på alt man hører. Noen ganger er det en mengde følelser som kjemper om uttrykksrett i ansiktet: Sinne, oppgitthet, bekymring, skamfullhet, skuffelse og/eller latter.

I dag satt jeg forresten i en taxi sammen med en bedugget kar. Jeg lurer på om det er lov som NLM-utsending og si at det var forholdsvis moro? Jeg synes selvfølgelig det er forferdelig at han drikker og alt det der, men han var altså i så godt humør, og var så ivrig på å fortelle meg alt mulig at jeg ikke kunne noe annet enn å le av hele mitt hjerte da jeg endelig kom meg ut av den taxien - etter å ha ventet lenger på at han skulle komme seg ut av bilen etter å ha betalt, enn den tiden hele bilturen tok.

Det var en situasjon der ansiktet mitt sikkert så litt snedig ut. Mora mi og kona mi sier begge at det er lett å lese seg til hva jeg tenker/føler. Det er sikkert riktig. Og da vil jeg anta at den mannen kunne ha lest litt av hvert, om det ikke hadde vært for at han så i kryss.
Han begynte forøvrig å snakke om hvor langt han skulle reise, og at han hadde nok av gudebilder og bønnekjeder til å komme trygt frem og tilbake. Jeg spurte om han var redd jeg da - og sa at han burde lære litt om Jesus, så slipper han i hvertfall å være redd.

Gjermund

Paradokser

Noen ganger tenker jeg at livet er fullt av paradokser. Som for eksempel at jeg vil, men ikke gjør. Jeg vet, men handler ikke. Jeg ser, men registrerer ikke. Jeg tenker men husker ikke. Også videre. Dette er sånne litt "store" paradoser. Her er et bilde på et annet paradoks:

Den ene, som misunner den andre maten, har fått mat før. Den andre, som får maten - liker'n ikke.

Jeg har over en tidsperiode fått en del mail fra en diskusjonsgruppe på internett omhandlende "Smith's venner". De fleste som kjenner meg, vet at det er et trossamfunn jeg har min historie knyttet til. Ved Guds nåde er jeg fri fra den frykten for fortapelsen som bandt meg mens jeg var der inne - og jeg tror jeg kan si at jeg har blitt en mer fri og hel person med et sunnere syn på livet og ikke minst en større tillit til Gud enn jeg hadde den gangen.

Likevel opprører det meg at folk ikke klarer å slippe det de har gått fra. Hvorfor er det så interressant å følge med hva som skjer "der inne"? Når man bare vil snakke nedsettende om det etterpå alså? Hadde det enda vært for å finne veier å elske dem på som de kan forstå, så var det kanskje nyttig. Men å bære seg over ting og forhold og hvor mye penger de bruker osv... Hva nytte gjør det?

At det er mye galt - ja det er jeg ikke i tvil om. Men det skal de slippe å stå til ansvar for meg for. Endatil at en av lederne der inne lyver om oss som har gått ut og sier vi lever som griser men snakker som guder, det er intet problem for meg. Men det blir det sikkert for ham, stakkar. Jeg blir så sliten av krig! Hvorfor skal FOLK krige, når det er tro det dreier seg om?

Paradoksalt nok er troen som så flittig både angripes og forsvares, en tro som bygger på en frykt for en forferdelig Gud man må underkaste seg og trygle om nåde gang på gang,så man kan ha et halmstrå av håp om å nå frem til saligheten en tro som bygger på Bibelen. Den samme boken som forteller meg om en forferdelig og allmektig Gud som ikke tåler synd, men som elsker synderne så høyt at Han selv tok på seg all den straffen Han i sin rettferdighet måtte utøse over synden. En kjærlig far, som bøyer seg ned til enhver fattig og sønderbrutt sjel for å salve og hele hva mennesket selv ikke har fått til. En som helst vil ha biter Han kan lime sammen i kjærlighet i stedet for selvgjorte liv vi i stolthet viser frem i den tro at vi kan gjøre oss fortjente til et liv i Hans nærhet.

Med dette som bakteppe sitter vi her nede i sandkassa vår og kaster stein på hverandre. For den andre er jo så mye verre en meg - og tar jo så grunnleggende feil - i forhold til meg. Jeg som paradoksalt nok lever av Guds nåde alene. Var det ikke for den, er vi visst alle fortapt - har jeg lest. I Bibelen - Guds ord. Og nåde betyr visst ikke hjelp til nok en gang å få starte på nytt i et forsøk på å gjøre det bedre neste gang (ikke at man ikke skal gjøre det bedre - nei la oss øve oss!) men det betyr at jeg ufortjent har liv på grunn av Jesu Kristi død i mitt sted. Det er noe menneskene ikke kan forstå av seg selv, for det er ikke en menneskelig tanke. Det er nemlig bare Gud som elsker så høyt.

Gjermund

Glad misjonær

Jeg er misjonær. Derfor tenker jeg bestandig at jeg må passe på så jeg er klar når anledningene byr seg. Og jeg må innrømme at selv om jeg ikke liker å dytte kristendommen nedover hodet på folk, "leter" jeg etter anledninger til å fortelle dem om Jesus.

Men noen ganger, noen sjeldne ganger, så er jeg ganske overflødig. Det er godt, og det minner meg om at Herren jobber for seg selv. I dag fikk jeg anledning til å dele litt om evangeliets frihet med læreren vår - helt uforberedt. Helt topp. Etterpå går man rundt og er glad helt ned i magen.

Så godt å bli brukt! Kanskje er det der jeg er for dårlig? Strever i egen makt, i stedet for å hvile i at det skjer det som skal skje?

Gjermund

Status

Nå har jeg nettopp avsluttet et bedre kveldsmåltid bestående av fet pølse med hvite store fettklumper, salt sylteagurk og søt gulrotsalat med løk. Og en kopp melkete, selvfølgelig - selv om den er rørt ut fra en pose med støv og dermed ikke på noen måte kan sammenlignes med ekte mongolsk te. Dessverre. Jeg liker faktisk slik mat jeg - tar meg gjerne en porsjon båts til lunsj også, og spiser heller mongolske retter enn europeiske når jeg er ute og spiser. Sånn er det bare.

I dag har vi hatt en rolig dag med kirkegang og en tur ned i byen etterpå. Tilsist var vi på etterjulsbesøk hos en familie som skal utenlands i jula - og dermed har fremskyndet feiringen litt slik at de hadde julekveld i går. Koselig.

Ellers går dagene litt sånn som de pleier. Lærer et og annet ord på mongolsk, strever med grammatikken, legger nesten ikke merke til noen fremgang før jeg treffer noen det er en stund siden jeg snakket med sist osv, osv.
Nyter tilværelsen uten en sliten og syk hest. Og har ikke planer om å kjøpe ny med det første.

Gjermund

Hysteri?

Er vi nordmenn hysteriske? I forhold til kvalitet på ting og opplevelser, trygghet og julefeiring for eksempel? La meg prøve å forklare grunnlaget for spørsmålet nærmere:

Her er det slik at man kan kjøpe et par sko atskillig billigere enn i Norge - de varer ikke like lenge riktignok, men nordmenn har jo i utgangspunktet lett for å trenge mer enn et par sko i løpet av levetiden til skoa sine, så det er vel kanskje ikke den mest dramatiske forskjellen? Den beste investeringen jeg har gjort på en stund, er at jeg pusset skoa mine.
På samme måte er vi for eksempel svært opptatt av at det skal være lite kvist i trevirke vi bruker til å lage ting av. Det gir en svært dårlig utnyttelse av trematerialene, noe som vel er nokså usolidarisk med tanke på at enkelte steder i verden er det stor mangel på trær... En kvist eller ti er vel "berre lekkert"? Og brekker planken på grunn av svekkelsen kvisten gir, kan man jo bare skjøte den med en bordbit!

Hva trygghet angår, er vi svært opptatt av for eksempel sikkerhetsseler i bil. Er det egentlig så viktig, når vi har så fine veier som vi har - eller så bra biler som vi har? Ingen kjører vel så fort eller så ukonsentrert at det kan gå galt?
Og hva morosaker angår - jeg har sitti i en stor "sprettert" (noe lignende som "space-shot" - bare sinnsykt mye mer "lealøst") med et TV-kamera tapet fast til den boksen jeg satt i! Det gikk bra det også. Hvorfor skal vi egentlig ha "braketter" og "festeanordninger" med bolter og skruer av godkjente dimensjoner når det finnes hyssing, ståltråd og tape?

Til slutt; Alle prøver å kjøpe mer julegaver enn før, fordi alle typer gaver både er gitt og mottatt før. Ingen har bruk for noe lenger, og derfor er det ingenting å gi. Man kan jo ikke gi noe annet enn det noen ønsker seg, og som de egentlig IKKE trenger - noe som blir noe MER enn de har fra før, ikke sant? Er det ikke rart at de som har solgt oss alt, klarer å lure oss til å kjøpe "gaven til den som har alt"? Et paradoks?
Og hvorfor starter julen egentlig i oktober? Og hvorfor selges ikke julemarsipan fra Nidar her i Mongolia? Hvorfor tror "ingen" på Jesus, men "alle" på jula? Hvorfor MÅ vi gjøre ditt og datt før nettene blir lange? Og hvorfor kan vi ikke la være å gjøre dette og hint uten uro i sjelen i tida sånn rett før jul?

Hmm... Det ser ut til at jeg mikser litt satiriske og ironiske elementer med seriøse tanker her på en noe usammenhengende måte - er visst i det hjørnet for tida. Men for dem som klarer å lese litt i kryss og ikke tar alt som står skrevet for vurderbare tanker, så ble det kanskje lesbart?

Var forresten på posthuset i dag. *SUKK* Har sagt det før, og jeg sier det igjen - kommunismen henger visst igjen i enkelte vegger i dette landet. Etter to timer med diskusjoner, frimerkeklistring til den store gullmedalje (tapetsering av konvolutter og esker) og utskifting av all medbrakt embalasje var jeg rimelig svett kan dere si. Men det ordna seg, så nå er tinga våre sendt. Både hit og dit. Og hjertet banka jammen litt ekstra fort da jeg fikk to svære esker med julepakker - sendt fra Norge - med meg hjem fra oppholdet på postkontoret. Jeg er vel litt hysterisk jeg også! Ønsker meg noe jeg egentlig ikke trenger, og som jeg helst ikke har fra før - og selvfølgelig bare harde pakker!

Gjermund

Skulle ha, men skal bare...

Noen som kjenner seg igjen? Jeg skulle ha skrevet et innlegg på bloggen, men jeg skal bare sjekke mailboksen først... Dermed ble klokka to timer over MÅ sove. (Kanskje det hadde noe med at jeg starta prosjektet en og en halv time etter MÅ sove i utgangspunktet.)
Jeg skulle ha gjort lekser også, men jeg skal bare skrive ferdig det innlegget først. Også skulle jeg ha henta ungene nå - men jeg skal bare pusse skoa mine først. (De ble fine da!)

Mange ganger synes jeg at jeg "kaster bort" tida mi. Det er liksom så mange ting jeg ikke MÅ eller TRENGER å gjøre som jeg går å kjenner på dårlig samvittighet for at jeg ikke "rekker å få gjort". Kanskje skulle jeg begynne å bli litt mer bevisst lat?

Men - så er det det at jeg har tenkt litt på noe (igjen). Jeg er jo norsk i utlandet vet dere, og i starten var det viktig for meg å lese litt "norske" nyheter. Derfor sjekket jeg gjevnlig norske nyhetssider - i starten. Nå har jeg slutta med det.

Hvorfor?

Nei... Det har kanskje noe med det å gjøre at nyhetene alltid er like? Man trenger jo ikke å lese mer enn overskriftene for å forstå hva som står i artikklene under, man har jo lest det før:

"Glemte trusene hjemme"
"Trailer av veien i Tromsø"
"Brant ned til grunnen"
"På byen uten undertøy!"
"Se vårens bademoter"
"Fire gisler tatt i Irak"
"Knivdrama i Oslo"
"Se hvem amerikanske menn har kåret til årets sexbombe"
"Dette er et ran!"

Jeg synes slike nyheter begynner å bli litt kjedelige. Og legg merke til hvor mye det står overalt, om damers attributter på avveie og deres mindre bekledte edlere deler som stadig blir mindre edle etter min mening, i forhold til lidelser i Darfur og urettferdigheten i land som for eksempel Mongolia. Hvor er alt det gledelige som skjer her og der rundt om i verden? (Jeg vet det jo - i Norsk Ukeblad og Hjemmet.) Men likevel - VG, Dagbladet og dere andre - noen gjør mange bra ting!

Jeg tenkte en gang å spare penger i fond - men så leste jeg at det fondet det dreide seg om investerer penger i bryggeribransjen i Kina - da bestemte jeg meg for at mine penger ikke har noe der å gjøre. Slike ting burde mediene skrive om - ikke sant? Og om korrupsjon! Det er et problem av uante dimensjoner - for våre medier gjør det ikke særlig farlig eller ubehagelig å drive med det...

Så har jeg lest i en gammel Vårt Land at noen ser på TV. En av dem som gjør det, ser likevel nesten aldri på TV da heldigvis, han er bare hektet på fem, seks serier og "Top Model" på TV3 - dog ufrivillig (til hans forsvar...?). Andre MÅ se på "7 dødssynder" eller hva det nå heter - så de lettere kan beskrive hvor dødelige disse syndene egentlig er, formodentlig.

Jeg ser ikke på TV jeg. Det har vel en sammenheng med at jeg ikke skjønner alt som blir sagt bak snøen, men også er det slik at det virker nesten som om morgenen kommer nesten før natta starter her borte. Det har sikkert noe med at vi ligger 7 timer foran dere i Norge å gjøre eller noe slikt. I alle fall fører det til at jeg skulle ha gått til skolen, men jeg skal bare sove litt først - uten å ha sjekka nyhetene i dag heller.

Har det skjedd noe mer enn et og annet truseslipp i dag da?

Gjermund

Klissete

Ja vel - noen mener jeg er klissete. Dem om det. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg var under sterkt press hva farger og utforming angikk...

Gjermund

Jubileum

Nå er det 10 år siden vi gikk på Tomb jordbruksskole og Kjersti lot seg "kidnappe" med på en kinotur - bare for å kapre meg. Og jeg som reiste på kino den gangen for å spleise et annet par! Filmen het "sammensvergelsen"...



I dag har Kjersti og jeg ti-års jubileum. Det betyr at det er akkurat ti år siden jeg ikke visste helt hva jeg gjorde. Men jeg svetta fælt et par uker etterpå da det gikk opp for meg. Siden har det vist seg at jeg hadde rett. Svette har det blitt...



Fem barnefødsler har vi vært i gjennom. Jeg vil ikke akkurat si vi har vært gjennom dem sammen - selv om jeg har vært der. Men jeg kan skryte av at jeg har vært den første med samme etternavn som Kjersti som har sett de fem hun har satt til verden. Og jeg har vært like stolt hver gang.



Fem små soltstråler har det blitt - dette er som kjent den siste av dem. De fire andre begynner å slutte med å være så små.



Ikke verst? Vi har opplevd å gå fra et hundreår til et annet, vært gjennom et tusenårsskifte, 1 skuddårsdag, 5 barnefødsler (forårsaket på egen hånd), 9 årsskifter, 40 årstidsskifter, 48 måneder, 520 uker, 3.651 dager, 87.624 timer, 5.257.440 minutter og 315.446.400 sekunder sammen. Sånn omtrent ved midnatt. Ikke rart jeg har blitt tynn i håret - eller hva?

Hele greia betyr vel egentlig bare at det er 10 år siden jeg ble klar over hvor forelsket jeg er i Kjersti - og 10 år og 3 måneder siden Kjersti fant ut at hun var forelsket i meg...

Gjermund

Misjonær - jeg?

Igjen og igjen dukker det opp - spørsmålet om hva JEG egentlig har her ute å gjøre. Når hjertet føles tomt, hendene er tunge og mismotet står og skrattler i hjørnet bak meg, da ser jeg ofte verden og livet mitt gjennom svært sota briller.

Jeg lurer på hvorfor dette så ofte kommer opp i hodet mitt - og hva er det som gjør at jeg aldri føler at jeg gjør nok (eller forsåvidt noe i det hele tatt) eller strekker til som misjonær? Her har vi så frimodig åpnet bloggen vår med at vi er "kristne misjonærer utsendt av NLM" - er det bare for at folk (og vi selv) faktisk skal huske og forstå at det er derfor vi er her ute det kanskje - fordi det aldri kommer frem i innleggene våre? De handler jo bare om saue- og hesteslakting og slikt. Og det er vel i grunnen slikt som sikkert ikke gir grunnlag for lønn i himmelen?

Jeg har kommet frem til at det hele må ha noe med mine egne formeninger om og forventninger til misjonærer å gjøre. Hvordan ser egentlig jeg for meg en misjonær?



Tror det er omtrent slik ja. Staute, frimodige, uredde og kampklare mennesker som er rede til å møte allverdens motgang med rak rygg - med det ene mål for øyet å utbre Guds rike på jord. I Jesu Kristi navn.
Da jeg reiste fra Norge var jeg veldig klar. Heltent. Og utrolig fokusert. Jeg skulle ut å være et vitne. Motstand treng deg på - her skal du få kamp!



Det var meg den gang - satt litt på spissen. Så fant jeg ut at noen av disse stakkars menneskene her ute er litt av noen luringer. De kan fremstå stakkarslige ja - hvis de ønsker seg litt penger. Og de kan snakke så vakkert at man bare må gråte med dem - om det tjener deres sak. Men det er bare hva man ser. Etter hvert lærer man å sense noe annet. Man brenner seg, uffer seg - og lærer å passe seg. Man lærer at vitne - det gjør man ikke bestandig best med munnen. Ikke i begynnelsen i alle fall. Kanskje senere. Man lærer at å hjelpe, det kan være svært skadelig. Og man lærer at man i grunnen lett kan "brekke nakken" i forsøket på å leve opp til sine bedre forsett.



Og kommer man med håp om å utbre Guds rike på jord, slik som denne - ja, så finner man fort ut at det ikke er bare bare å finne tilhørere. Og så er det jo så mange andre her fra før allerede! Som er så utrolig mye flinkere, mer effektive og mer vellykkede. Man tror man skal ut og fortelle uvitende folk om Jesus og frihet fra frykt og trengsler - også er "tror du på Jesus du?" det første spørsmålet man blir møtt med overalt.



Hvor blir det av alt det prektige, alt det jeg trodde jeg skulle leve i? Hvor blir alle de "riktige" anledningene av, og når skal jeg få bruk for alt jeg trodde jeg var utrustet med for å møte "hedenskapen" med?



Og hvordan var det egentlig med motet mitt? Trengte jeg det - eller ikke? Og hvordan har jeg brukt det til nå? Jeg bor i et hus med jerngitter for vinduene, gjerde med piggtråd rundt og med to sinna bikkjer innafor som skremmer de fleste som kommer innenfor... Jeg tør ikke kjøre taxi mellom UB og Darkhan, for trafikken er ikke akkurat hva jeg kaller trygg. Jeg nekter å sette meg inn i en bil uten bilbelter og jeg tar alltid veldig mange forholdsregler i alle tenkelige situasjoner. Pingle, pyse og reddhare. Passer ikke det bedre enn pionèr, foregangsmann eller modig kar?

Men jeg har jo barn. Fem faktisk. Og ei kone (bare ei heldigvis). Skal jeg ikke ta litt hensyn til dem? Prøve å komme inn i rett tid om ettermiddagene, ikke ta unødige sjanser, ikke gi bort penger som mine egne faktisk trenger, ikke gamble med de små barnas liv ved å sette dem i bil uten belter osv, osv.

På den andre side - Er vi ikke under Guds beskyttelse her ute?
- Er det rart at jeg nesten blir rar? Etter at vi kom hit ut, føler jeg at jeg har vært opptatt av meg selv, oss, meg selv og oss på nytt og på nytt. Bilordning, lønn, hus og hjem, "uenigheter" med kirken, opprørthet over politiet, irritasjon over butikkansatte, forferdelse over at noen kan stjele fra OSS!, fornærmelse over dårlig/urettferdig behandling fra de lokale osv. osv. Det er indigrenser i mitt første år i Mongolia. Skal jeg bedømme selv så er det så langt fra en Jesu Kristi ambassadør verdig som det går an. Lurer på om jeg noen gang blir noe annet enn en selvisk synder jeg gitt.

Likevel - ...

Jeg kan ikke glemme at jeg faktisk er kalt hit. Det var veldig klart for meg den gangen. Og hovedstyret bekreftet kallet vårt. Og Generalforsamlingen sendte oss ut (selv om de sikkert ikke visste helt sikkert hva de gjorde...) Og, jeg har sett små spor av Gud på steder jeg ikke hadde ventet det. Flere ganger faktisk.
Det er nesten som det var hjemme i Norge. Der levde vi et helt normalt liv mellom helt vanlige mennesker. Og det var kanskje det som var tjenesten vår der. Vi gjorde kanskje en forskjell. I alle fall ble vi veldig glad i veldig mange mennesker. Og ikke alltid de "riktige" menneskene. Ikke alltid de som passet inn i en "striglet", ensformig og from forsamling. Men slik jeg ser det - mennesker Gud elsker. Ikke alltid vet de det selv, men jeg vet det. Og jeg ønsker å være en mulighet for menneskene rundt meg til å finne ut nettopp det at Gud ønsker at de finner fred med Ham i Jesus Kristus. Men jeg tror ikke på å mase på folk - jeg vil heller være et eksempel på en valgmulighet de har. Av og til er det det som skal til i menneskers liv tror jeg.

Så kanskje er det slik jeg skal være her i Mongolia også? Levende? Nær? Og menneskelig? Kanskje var han ikke så dum, han gamle Frans av Asissis da han sa: "Forkynn Evangeliet - om nødvendig, bruk ord...".

Gjermund

Resultater

Vi begynner å dra på åra. Vi har snart ti-års jubileum. Og i den forbindelse har vi begynt å se litt på disse ti årenes resultater. Her er et av dem:

Denne gutten er svært selvstendig (les sta) - akkurat som moren sin. Og i dag, da jeg tøyset med ham og lot som jeg var en ulv som skulle spise ham, sa han følgende: "NEI, Pappa! Nakke dæi æi - itte bise mæi - fali det!" Hvorpå jeg måtte le og han forsikret meg om at han faktisk var "Edd!".

For dem som ikke forstår hva dette betyr, så var det altså en kommando om at jeg skulle gi meg, det er nemlig farlig å spise ham. At han skulle "snakke med meg", betyr bare det samme som at han så seg nødt til å gi meg skjenn. Til slutt la han altså forklarende til at han var redd.

Kul gutt.

Gjermund

Gratulerer med dagen!

Kjersti fyller 28 år i dag, og her feires dagen etter noen av kunstens regler. Blant annet er alle barna nå dresset opp i "del" - den mongolske drakten de fikk i fjor, og det er innkjøpt brus og godteri. Pakker fra Norge er åpnet og brev lest - og Ola og Håvard har ryddet og vasket gulv(!) i dag.

Gratulerer med dagen Kjersti - verdens beste mamma!

Til de som lurer på hvordan det har gått med hesten vår: Den er død, partert og solgt - bit for bit. Det ble ikke igjen noe kjøtt til oss en gang (Åh - så lei meg jeg er........... NOT!) I dag var jeg på markedet og brukte ett minutt på å selge skinnet for tre ganger den summen jeg ble spådd at jeg kunne få for den. Kult.

Bamse er dermed historie.

Gjermund

Яах вэ?

Би одоо миний морь алах ёстой. Маргааш өглөө нэг залүү хүн ирнэ, тэгээд тэр мүүхай ажил хийнэ. Миний морийн хоёр артын хөл муу болсон. Тэр өвчтой байга болохоор ус, өвс, тэжээл бүгд юм идмээргүй байна. Тийм учраас туранхай болж магадгүй. Одоо сайн явч чадахгүй. Гэвч би тэрийг алмааргүй байна.
Би маргааш өглөө ерөөрүү явна, тэгээд Баяраа миний морийн мах, шир бас гэдэс зарна гэлээ.
Энхээ багш Бертил, Гүнид хоёр мэнд хөргээрэй гэлээ. Би одоо хийсэн. Хүүхэд гарсан уу? Гарах үед, хэлээрэй.

Så langt har jeg kommet i språket mitt for tiden - jeg skriver vel omtrent like dårlig som jeg snakker, tror jeg. Mye feil. Men sånn er det nå en gang. Godt for de hjemme som snakker mongolsk å se at de er bedre enn meg kanskje?

I morgen skal hesten vår dø. Nå er det endelig bestemt - tror jeg - etter en god del "vingling". Hadde en kar på besøk her i går, som var helt sikker på at jeg hadde gitt hesten for lite vann(!) - men den trua gikk visst over etter hvert... Så nå er det bestemt at i morgen tidlig blir hesten til kjøtt. Og alle hjerter gleder seg, for på kontoret er allerede avtaler inngått mellom arbeiderne, om hvem som skal ha hvilken del også videre - og prisen er visst diskutert i det vide og det brede. Jeg tok meg en tur på markedet i dag jeg, og fant ut hva prisen egentlig er på hestekjøtt og skrotter og slikt for tiden. Det var morsomt, for det førte til tidenes handelsstemning på kontoret! Alle var uenige i den prisen jeg fant frem til. Jeg bryr meg egentlig ikke så veldig, men jeg gir ikke bort hesten heller, så vi får nå se.



Her er et bilde av hesten slik den så ut etter et par måneders helbredelsesprosess forrige vår. Tynn og skranten, men frisk.



Her er et forholdsvis dårlig bilde av hvordan hesten ser ut i dag - tjukk og fin, men altså syk i bena desverre.

Det blir interressant å finne ut om hesten virkelig er død i morgen, jeg skal nemlig en tur på landsbygda med noen besøkende fra Norge (skal liksom "fungere" som tolk). Jeg gleder meg ikke til å ta den hesten akkurat, så jeg for min del synes det er helt greit å reise bort mens det hele står på.

Gjermund

Noen bilder

Kjersti har lovet at jeg skal legge ut noen bilder her, så da får jeg vel være lydig da...



Her er et bilde av Sigrid som har begynt å spise grøt. Som dere ser, er hun en bestemt lita frøken som vet å ta skjea i egne hender...



Ho har også lett for å finne seg nye venner, den yngste i den mongolske Kvam-klanen...



Til og med da lærer'n vår ville demonstrere hvordan man reiver en baby, syntes hun at hun hadde det helt fint.



Søt, sant?



De er ikke så borte de andre heller da. Må vel bare si, sånn helt objektivt sett, at jeg ikke har sett finere unger noe annet sted... Så får det bli opp til leserne å tro at de har like fine unger...

Gjermund

Mødregruppe!

I dag har jeg vært med på noe morsomt! Endelig noe ”misjonært,” som Rita kalte det! Jeg og Rita har vært med på mødregruppe i kirka. De har starta med mødregruppe 1 gang i mnd i kirka, i dag var det første gangen. Stort sett klarer kirka her seg selv og det har ikke virka som de har trengt oss norske noe særlig, noe som både har vært litt skuffende og litt godt (etter som jeg og Gjermund har nok med å studere språket). Bare noe spilling og pianoundervisning har jeg gjort tidligere. Men nå har de spurt oss norske damene her om vi vil være med i mødregruppa og lære bort noen kaker, julekaker osv.! Og det kan vi jo selv om vi ikke kan språket fullt ut enda!

Så i dag skulle vi lære vi dem å lage sjokoladekake! I går øvde jeg meg samtidig som jeg lærte det bort til ei 13 år gammel jente som var hos oss. (Det er forresten så koselig med tenåringer, de er så livlige, de lærer så fort og de er så lette å prate med! Hun var som mongolske jenter flest; nesten med en gang hun kom inn begynte hun å hjelpe til! Jeg er ikke kjent for å være en ryddig person, akkurat, så hos oss er det sjelden strigla. Ikke i går heller, men hun rydda og vaska opp i full fart! Det kan mongolske jenter/damer! Det gjør de fra de er små.)

Mødregruppa i dag skulle begynne klokka ett i kirka, men de eneste som var der klokka ett var kirkevakt-dama, Zolzaya som skulle lede samlinga, Rita og jeg. Zolzaya var litt redd at folk ikke skulle komme, men etter hvert kom de, og etter 25 minutter starta vi, 11 stk ble vi til sammen, damer fra 22-60 år. De var engasjert og skrev ned alt om kaka, diskuterte hvor og hvordan de kunne få tak i ingredienser! Veldig moro! Mens kaka stekte underviste Zolzaya om barneoppdragelse i en kristen familie, og etterpå var det samtale om temaet. De skrev masse da også. Noen delte litt erfaringer og noen delte gode råd. Jeg ble litt paff da jeg plutselig fikk et direkte spørsmål om hva jeg synes om å gi barna ris….! De vet jo at vi norske ikke synes noe om det!

Det var veldig fint å være en del av dette kvinnefelleskapet, og nå forstår jeg nesten halvparten av det som blir sagt, så jeg er litt mer med! Og det er veldig godt å bli med på noe som ikke krever mer tid og energi enn det jeg har.

Ellers har vi det bra, bortsett fra langdryge forkjølelser og at vi er bekymra for hesten vår. Etter at det begynte å bli å bli kaldt har han blitt syk, og i dag var det en pensjonert nomade som var her og så på ham. Han har visst vondt i hoftene og kommer visst ikke til å bli bra igjen (kanskje noe giktlignende), så vi må slakte han så fort som mulig. Barna er selvsagt lei seg for det, og må nok en gang oppleve at dyra har korte liv.

De bildene jeg skulle legge ut må visst vente til i morgen (til Gjermund er våken!!!!)

Kjersti

Kjærlighet

Alle drevne misjonærer har en tendens til å snakke om sin kjærlighet til det folket de tjener blant. Les for eksempel om Annie Skau Berntsen og Marie Monsen, så finner dere fort ut at det er riktig.
Jeg er ingen dreven misjonær, så jeg håper jeg blir tilgitt for at jeg til nå stort sett har følt på forundring over ting jeg har møtt – og domfelt – blant mongolene, og irritasjon over treghet, ”dumskap” og andre mindre kledelige beskrivelser som jeg nok bare må innrømme at jeg i mitt stille sinn har brukt om ”disse menneskene”. (Kanskje satt litt på spissen, men sannheten er at det ikke føles som om jeg har noe å være stolt av i denne sammenhengen.)

Men i forrige uke var jeg med i et evalueringsteam som skulle vurdere det prosjektet jeg arbeider i, og jeg fikk i den anledning mulighet til å møte mange av de husdyrbrukerne vi arbeider blant ansikt til ansikt. Og i dag var jeg en tur i en kommune landbruksprosjektet jobber i, hvor alle involverte husdyrbrukere var samlet. Og fordi jeg nå ”kjenner” noen av dem litt (kan til og med navnet på noen av dem) og de synes de begynner å kjenne meg litt og fordi jeg begynner å kjenne litt til de tradisjonene og den kulturen de lever i, kom jeg enda nærmere dem i dag enn før.
Det hadde sikkert sammenheng med at jeg ikke satt og lurte på om jeg satt på feil plass eller kunne krysse beina eller ikke eller hva de snakket om eller ditt eller datt av sånne ting som egentlig ikke er så farlig, men at jeg var mer opptatt av dem som var til stede. Og der var han som alltid sier de morsomme tingene som alle de andre ler av (klovnen i klassen), der var den litt sure dama, som egentlig er veldig forstandig og gulle god på bunnen. Der var den gifteferdige ungjenta som var litt for ivrig etter å vise frem hvor flink hun er (hvor god kone hun kommer til å bli) og det lykkelige ungparet som ikke trenger å si så mye fordi de er mer opptatt av den lille som sparker i mamma’s mage. Der var de rolige, godt gifte damene som nok ved første øyekast kunne konkurrert med både den ene og andre norske dame hva gjelder klesdrakt og ”stæsj”, men som kan vise frem butte, grove hender, herdet av hardt arbeid. Der var han som aldri sier stort, men som man finner spor etter overalt, i form av ting han har laget. Der var med andre ord en salig blanding av helt normale folk. Og de var med! De riktig brant av engasjement over dagens temaer, og innimellom lagde de fest.

Fest er forresten noe for seg selv. Vi fikk forrett først; mange salatskåler med en og annen gaffel delt ut, som vi brukte på deling. Det var bare å hive seg over et fat det, og gafle innpå til man fikk lyst på noe annet – da sendte man fatet og skjea videre før man fikk tilsendt ny salat og ny skje… Deretter var det hovedretten. Det var ris og kjøtt innbakt i fett – pluss en tykk skive av fetthale – hvitt rent fett – til alle sammen! Kun det beste var godt nok for oss. Hovedretten kom i følge med en rentørka gaffel – helt til eget bruk.

Jeg satt der i dag og kjente på det at disse folka, dem liker jeg! Ja, jeg kjente at jeg er riktig glad i dem – en slags kjærlighetsfølelse tror jeg! Og jeg kjente på det, at tanker og vurderinger om godt bistandsarbeid ikke passet så godt inn i den settingen vi var i. For å være både menneske og bistandsarbeider på en gang – det er vanskelig det! Å forholde seg til noen, uten å la følelsene bli involvert og likevel vise kjærlighet… Jeg blir hjelpeløs bare ved tanken. De tankene passer visst bedre på kontoret.

Gjermund

UB - helg

Har vært i Ulaanbataar i helga. Koblet helt av fra hverdagens rutine og kjøpt ting vi til vanlig ikke finner i Darkhan osv (for eksempel rømme og fiskefileter!). I tillegg har vi vært på besøk til noen av UB - vennene våre. Alle rekker man ikke over i løp av en helg, spesielt ikke når man er litt syk og sliten, men vi synes vi har fått opplevd mye i helga.

Men ikke alt er bra i UB. Trafikken for eksempel. Det er en del forholdsvis ustabil kjøring der nede, det vil jeg ha sagt. La familien Ådnanes visualisere det for oss:



Og dette ser ikke ille ut en gang, i fohold til hva det er på ordentlig! Jeg antar at grunnen til at det er kork på bildet er at han i Sonataen rett frem der har parkert og er på resturant og spiser lunch eller noe slikt. Sånt gjør de nemlig her. Kanskje ikke midt i et lyskryss, selv om jo - nesten midt i et lyskryss også. Men sånn generelt går det an å si at de ikke har nevneverdig tanke for at andre kanskje har lyst til å flytte bilen sin i UB. Vi fikk oppleve det da vi skulle hjem fra besøk hos en av familiene vi har besøkt i helga.

Vi hadde parkert på skrå inn fra veien mellom to hus, og det var ikke plass til noen bak oss - egentlig. Men der stod det en Patrol gitt - og eier'n hadde gått hjemmefra! Ikke så lett å flytte på uten en skikkelig traktor heller de bilene der. Løsningen ble, etter en del tuting (som tok knekken på tuta vår) og en del velmente utløsninger av bilalarmen på Patrolen, at feltleder'n vår og jeg flytta en liten bil sidelengs et lite stykke, så jeg fikk lirka meg ut på skrå mellom den og Patrolen! I etterkant begynner det å bli litt morsomt. Men neste gang tar JEG plassen til Patrolen.

I går var vi på lekesenteret. Der har de sånne elektriske biler som lades opp og kan kjøres rundt i 3 km i timen eller noe slikt. Og i går var det ganske mange barn der. Da fant jeg ut hvor kjøreskolene i UB lar elevene ta praksisen sin...

Gjermund

Takk!

Tusen takk kjære venner for alle oppmuntrende ord! Skal gå tilbake i tunge stunder og se på det dere har skrevet!

I dag har vi det mye bedre. Nå har de fleste andre norske kommet tilbake etter helga, og vi er på`n igjen med barnehage, skole, språkskole og jobb. (Gjermund er travel denne uka med evaluering av SDP-prosjektet).

Følelsene blir på en måte forsterket her, spesielt de negative følelsene. Kanskje både pga. at det er fort gjort å føle seg isolert, (vi har forholdsvis liten nær omgangskrets) og så er det så trist og fargeløst ute. Det er lett og surre seg inn i selvmedlinenhet. Men noen dager føles det veldig meningsfylt å være her!

Gruer meg litt til jul. Vi blir nesten alene som norsk her. Mongolene feirer ikke jul lenger enn til 1. juledag, stort sett. Så jeg følger oppfordringen din Erstad om å legge ut adressa vår:

Kjersti og Gjermund Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darkhan, Mongolia. Det hadde vært koselig med julekort!!! (Jeg er kanskje litt freidig, nå, men...)

Jeg savner dere veldig kjære venner og familie, tenker på dere og lurer på hvordan dere har det!

Klem fra Kjersti

Tunge tanker

Her i Darkhan har det vært ganske stille i helga. Vi har vært på en liten topptur i dag, det er nesten det eneste som har skjedd. Mange tror vel at det er så eksotisk og spennende å leve slik i et fjernt utland, men for oss som bor her er det verken fjernt, spennende eller eksotisk. Akkurat nå for tiden er det heller litt sølete, tørt - slik at man bestandig får støt når man tar på noe av metall - og kjedelig. For hva skal man finne på i en by uten attraksjoner? Dersom det spilles teaterstykker, er det på en måte begrenset hvor mye man vil få ut av det når alt går på mongolsk. Kino finnes ikke, og internett er kjedelig når modemet sliter som drivkraft... Har en hest da, men det er begrenset hvor eksotisk den er også nå om dagen, mannevond og sta som den har blitt - og redd for alt. Til og med plastposer/søppel er den redd for, og hva er det rundt oss, annet enn det?

Så var det mennesker - det er jo noen av dem her da - men vi er liksom ikke så forferdelig flinke til å presse ungene ivei til ukjente folk som har liten plass. Og folk er ikke så lett å bli kjent med dersom man ikke forstår hva de sier - og ungene våre forstår ikke mongolsk. Dessuten har mongolere liten plass. Også har de roligere unger enn oss. Ofte har de færre unger enn oss også, så det er lettere å holde dem i ro, men på generelt grunnlag tror jeg det går an å si at mongolske unger sitter mer når de er innendørs enn våre gjør. Derfor tar vi dem ikke så gjerne med til mongolske familier ennå. (Vi var riktignok på besøk til en mongolsk familie i går, som vi nå er inne i en slik "bli venner med prosess", noe som forutsetter gjentatte besøk mellom familiene våre - og det gikk bra.)

Også er Kjersti sikker på at mange av dere norske har glemt oss, for hun ønsker seg så gjerne brev og slikt. Hun er inne på bloggen hver dag for å se om noen har lagt igjen en kommentar, eller bare for å telle antall "treff" på siden... Vi lurer litt på åssen det skal gå når vi reiser til Hovd - den byen er vel ikke akkurat kjent for å være mer sentralt plassert enn Darkhan...

Ulike kulturer og virkelighetsforståelse

På skolen hadde vi et fag eller to hvor vi snakket en del om verdensanskuelse og virkelighetsforståelse i forskjellige kulturer og religioner (som ofte faktisk kan være litt vanskelig å skille mellom om man ikke holder tunga rett i munnen).
Den gangen forstod jeg veldig godt hva lærer'n sa, og hadde mange klare tanker om disse emnene - trodde jeg.

Men å komme til en fremmed kultur, og se hvor mye det går an å ha "fått med seg" av verdn utenfor sitt eget lands grenser, samtidig som man er helt fastlåst i den kulturen man er oppvokst i - ja det er til tider rett og slett utrolig fasinerende. Vi mennesker er ganske vanedyr i så måte.

Jeg har jo etterhvert oppdaget litt av betydningen av at Norge faktisk bare inneholder ca 4 og en halv millioner nordmenn. Som selvfølgelig alle mener at slik vi gjør ting er den beste måten å gjøre ting på, eller at slik vi oppfatter virkeligheten, det er den rette måten å oppfatte den på. Ha, ha! Vi passer til beskrivelsen "Ola Dunk" vi ja. Nå vet jeg selvsagt at ikke alle mine landsmenn har samme forståelse av Norge og nordmenns ufortreffelighet som jeg har vært i besittelse av, men dog. Vi er vel litt sære både den ene og den andre av oss, ikke sant?

Jeg satt på en kafè med min kaffe i dag og ventet på at klokka skulle ombestemme seg å bli ett i stedet for tolv. Da kom det inn fem tøffe karer i grønt. Americans. Soldiers. Cowboys. Og jeg tenkte "mon tro" om både dette og hint. Ikke for det - jeg er vel en smule synlig selv i dette miljøet vil jeg tro - men brautende? Tja, jeg håper ikke det... Nå har jeg vært her et år, og jeg har bare så vidt begynt å forstå hvor lite jeg egentlig vet og har forstått om det mongolske folk.

Men for et fasinerende studie! Jeg husker da jeg var 23 år og fri min egen bakgrunn. Jeg vokste opp i en sammenheng der man lærte at man ikke gikk på tvers av de ledende strukturene uten å "få smekk", og hadde vel mer eller mindre brutt kontakten med alt og alle som minnet meg om denne oppveksten. Og jeg trodde jeg var fri. Så fikk jeg oppeve å se Guds frelse i Jesus Kristus, og livet har ikke vært det samme siden. For da så jeg at uansett hvor fri jeg hadde "brutt" meg fra det jeg trodde at bandt meg, så hadde jeg fortsatt min forståelse av virkeligheten godt innbrent i hjernebarken. Og slikt slipper ikke lett! Jeg tror redningen for meg var at Gud viste meg at det jeg hadde lært ikke er sant. Hans sannhet frigjør. Jeg trodde jeg var fri, men var i virkeligheten fullstendig låst i min oppfattelse av hvordan ting fungerer.

Jeg ser dette i mange rundt meg. Nesten daglig møter jegspørsmål jeg ikke visste kunne stilles om dette og hint. "Spiser dere slik mat i Norge?" Å svare at man ikke spiser slikt, møtes bare av mangel på forståelse, for hva spiser vi så? "Hva spiser dere av en sau, hvis dere bare spiser kjøtt uten fett?" Hvordan skal man forklare at det finnes sau uten fett når den andre aldri har sett det før? "Er det mange trafikkulykker i Norge, siden alle må bruke bilbelter?" Hvordan skal man forklare at det ikke er så mye mer ulykker i Norge enn i Mongolia, når spørsmålsstilleren er overbevist om at å bruke bilbelter er en garanti for å komme opp i ulykker?
"Hvor får lærerne deres undervisningsmateriell fra dersom elevene ikke betaler dem for det da?" Hvordan forklarer man for en person som ikke vet om andre samfunnsystem enn de korrupte at det faktisk finnes land hvor man har et offentlig system som fungerer? "Går det ikke an å kjøpe fyrstikkesker, tyggis, bind eller bleier enkeltvis i Norge? Hva gjør dere da?" Ja - slike spørsmål er faktisk normale.

Noen har forstått. De vet det finnes noe annet, men de har aldri sett det med egne øyne og har store problemer med å se dette eksotiske og merkelige samfunnet for seg for sitt indre øye. Og slik er det også på det åndelige plan. Man kommer kanskje så langt at man håper at det er sant "dette om kristendommen" - og så lenge livet går sin vandte gang kan man vel nesten si man tror - i alle fall litt... Men så dør faren eller moren din, og da holder det som regel hardt. Da er det best å høre med Lama'n ja, om når det er best å foreta begravelsen osv. Man vil jo ikke at den avdødes ånd skal ha større vanskeligheter i dødsriket enn nødvendig... Ja, for vel kan man håpe at dette med kristendommen hadde vært sant, men man tør ikke å tro det...

Jeg har om sagt vært her et år. Og jeg har så vidt begynt å forstå at det er lenge igjen til jeg vet noe særlig om det jeg lærte på misjonsskolen i Norge i fjor...

Gjermund

Endelig! - Og en historie

Endelig ville denne foskrekkelige internettforbindelsen tillate meg å laste opp noen bilder! Har streva de siste dagene med å få vist noe fint, også vil det liksom ikke "gå". Men her kommer det altså noe å se på - i en rekkefølge uten mening.



Vi begynner med det peneste, vesle Sigrid som er til velsignelse og glede for oss alle sammen. Prøv å si noe som kan tolkes stygt om henne, da kommer 2 år gamle Sondre og skal "banke opp"!



Vi fortsetter med å vise frem den lille prinsessa. Som de andre barna er hun et bevis på hvor god kombinasjonen Kjersti/Gjermund må være... Av og til har heterosiseffekten gode følger...



Her har ungene eventyrkveld på skolen, med besøk fra UB og skuespill i kirkesalen. De hadde "lesevake" på skolen den natta, så alle sov der. Kult. Her er det "Korse" som svarer en av frierne til "Reveenka". "Korse" var nok den flinkeste skuespiller'n denne kvelden - sa myrsnipa.



Vi slakta sau sammen med et vennepar, og her er parteringa igang. Interessant for de fleste, tror jeg. Det ble mange "deler" å putte i fryser'n etterhvert.

En dag hadde vi norsk kveld med taco(!), noe ungene misunte oss så sterkt at det ble taco neste dag også - til frokost! Ser ikke ut som om det hefter stort. Det var full fornøyelse og frimodige innhugg i matfatene under denne seansen.

Som en del av slakteprossessen ble de mer ukurante delene (dette er et hjerte) av sauene nøye inspisert av vår feltlege. På norske slakterier gjøres dette arbeidet av veterinærer - det har vi ikke her, så vi nøyde oss med legen vår. Neida - tøyser, han lar seg bare imponere over den slående likheten med andre kreaturers indre deler - og prøver forøvrig å overtale kona om at "dette er ganske utrolig!" - Jeg tror for min del egentlig hun syntes det mest utrolige var at vi planla å spise deler av det som lå oppi gryta...

Her er forøvrig et av VELDIG mange bilder Ola tok av blekkspruten sin. Den han har laget på skolen altså Farmor og Bestemor - La dere nå imponere! Orange er mongolsk - bare så det er sagt.

Så var det historien Kjersti skulle fortelle. Kjersti har gitt meg lov til å skrive denne historien, la oss si vi gjør det sammen. Jeg ønsker ikke å skrive navn eller slikt her, de som lurer kan jo spørre i en mail om det er viktig, og noen skjønner sikkert hvem det er snakk om utfra det jeg skriver. Det gjør ikke noe, bare ikke navn blir kommentert.

For en stund siden giftet ei god, kristen jente seg med en ikke-kristen mann. Vi var litt redd for det ekteskapet, selv om fyren i seg selv er en ordentlig kar. Man vet jo aldri vet du! Det er så mange eksempler på gode kristne som plutselig forlater troen på grunn av at de finner en livsledsager som ikke tror. La det være et tema jeg ikke går inn på nå - jeg vet det finnes mange grunner, fine mennesker og skjebner innenfor dette, som dette blogginnlegget ikke kan ta stilling til.

Det var i alle fall til litt bekymring for oss at hun giftet seg med en som ikke var kristen. Men for litt siden fortalte hun oss at de hadde snakket sammen om at han hadde lyst til å kjøpe seg et gevær (det er veldig, veldig dyrt). Hun ville ikke at han skulle bruke penger på det, forståelig nok, men nevnte igjen dette med tienden - et tema han visstnok ikke likte så godt å snakke om på den tiden. "Du bør gi tiende, da vil Gud velsigne deg," sa hun (Tiende er veldig viktig i mange kirker her i landet). Han tenkte visst litt over dette, vår venn, og kom frem til at han skulle begynne å gi de ti prosentene - men ikke til den kirken de går i (han går i kirken sammen med kona - første fantastiske ting) - nei han vil gi til Bayariin Medee (NLM's sammarbeidskirke i Mongolia). Hun kunne ikke forstå hvorfor han ville det, men forklaringen var enkel: "Som ansatt i NLM Mongolia, får jeg 90 prosent av lønna mi fra norsk NORAD. De resterende 10 prosent er fra norske kristnes tiende - altså er det Guds penger, ikke mine. Og siden NLM sammarbeider med Bayariin Medee, er det den kirka de norske giverne ønsker å gi penger til. Derfor skal min tiende gå til den kirken." (Det var den andre fantastiske tingen - at han regner med Gud helt ned i små ting som hvor han får lønna si fra.)

Til sist så var det en dag etter at det kom snø, at det var en av arbeiderne her som skadet ryggen sin i en bilulykke (de bruker ikke bilbelter her). Da dro det en del arbeidere og lederen for Darkhan (norsk utsending) på besøk for å se til henne. Vår venn var med, og da det ble oppfordret til forbønn for den syke var han raskt fremme og tilbød seg å be for henne. FANTASTISK!

Det er sånne ting som gjør at jeg får øya fulle av tårer av takknemlighet. Det er derfor vi har reist hit, for å være med i slikt som dette. Og merkelig nok, lysglimta kommer av og til. Det kan se ut som om det er måneder i mørke og motgang, og plutselig skjer det noe så velsignet og så godt helt utenfor vårt virkeområde. Ingenting å ta ære for - bare være takknemlige. Men vi vet at det gjorde en forskjell at NLM var her. Det er til å bli glad av - ikke sant?

Gjermund

En liten historie

Nå er Gjermund i UB (årsmøte for bibelskolen), og da har faktisk jeg og tid til å skrive på bloggen! Det er rart at jeg får så mye tid når Gjermund ikke er her?! En grunn er vel at datamaskina er ledig hele kvelden, men kanskje er det noe i det Tuja (hushjelpa) vår sa: "Jeg tror nordmenn liker å prate!" Det sa hun riktignok etter at jeg hadde kommet hjem fra et 5-6 timers langt feltstyremøte(!), men hun har vel litt erfaring i at jeg og Gjermund prater oss bort også.....!

Jeg tenkte jeg skulle fortelle en koselig liten historie, -en liten oppmuntring til dere som gir penger til arbeidet. Egentlig er jeg litt redd for å skrive om enkeltpersoner på bloggen, fordi jeg er redd for å trå over grensen for hva som er for privat og på en måte"skade" den jeg snakker om med orda mine. Dessuten er jeg litt redd for å provosere dere som ikke er kristne også med måten vi tenker på. Selv om NLM hovedsaklig driver hjelpearbeid i Mongolia, ønsker vi også at det mongolske folk skal få høre om Jesus. Ikke fordi vi skal få flest mulig til å mene det samme som oss, men fordi vi så gjerne vil at de her ute (og dere hjemme) skal få høre om det håpet Jesus har gitt oss om et evig liv sammen med ham! Dette gjelder hvert eneste menneske i hele verden, -ja, han har dødd for deg også, han har tatt straffen for alt det vonde du har gjort og sagt og tenkt! Sånn at du om du vil ta imot Jesus og tro på han er døra til Himmelen åpen! (Johannes 3:16).

Det var egentlig ikke det jeg skulle si, og jeg sa mer enn jeg turte, men det er faktisk det viktigste i hele verden, så hvorfor er jeg så redd for å dumme meg ut eller støte noen at jeg ikke tør fortelle om dette håpet? Det eneste varige håpet for mennesket! Og det mest fantastiske håpet for mennesket! Jesus står og venter på deg, du kan bare si "ja, Jesus!"


Jeg klarer vissst ikke å skrive mer nå. Den historia jeg skulle fortelle får vente. Det tok visst på å skrive om Jesus!

Kjersti

Andre ganger igjen...

Der ja – tilbake til overflaten igjen. Etter lengre tids uforsvarlig tidsforbruk, har jeg nå funnet en boble å puste i. La oss bli i den til den sprekker.

Jeg lider av ”plutselig” syndromet, og har fortsatt utslett. For dem som ikke har det slik at det plutselig har gått en uke til, eller som plutselig oppdager at de har blitt nesten 30, eller som plutselig har nådd deadline for et eller annet prosjekt, eller som plutselig fikk god tid fordi man ble syk eller plutselig har skjønt at livet ikke er så svart hvitt som den gangen man var 19 (var ikke det en gang i forrige uke tro?) – for dem er det kanskje ikke så lett å forstå hva jeg mener. De har det kanskje godt?

I dag fikk vi plutselig 5 hundevalper. Det kom litt overraskende på meg, for jeg hadde jo i min enkelhet regnet med at de ikke skulle komme før i desember, slik at de kunne fryse i hjel av seg selv. Det ser ut til at de heller ville komme før den verste kulda setter inn, og hadde altså dukket opp i natt – samme dag som den første vintersnøen kom. Jeg så jo straks for meg en ekkel arbeidsoppgave – jeg mener, her finnes jo hunder i Mongolia fra før… For dem som ikke skjønner hva det betyr, så kan jeg forteller at hundeflokker på 10 til 15 dyr som streifer rundt i området er et dagligdags syn, og ikke fullt så trivelig når man treffer dem om kvelden eller natta. Vi snakker ofte om hunder som er kapable til å ta opp kampen med ulv. Da blir en stakkars utskremt nordmann for ”barnemat” å regne.
Med tanke på disse dyra, har jeg ikke lyst til å bidra med et eneste lite individ til slike flokker, og hvem spør om å få seg en hund i Mongolia, når ”alle” har fra før? Altså – jeg så for meg en ekkel jobb. ”Får ta den med det samme,” tenkte jeg, men snakket fortere enn hodet jobbet. ”Baatar har fått valper!” ropte jeg til Kjersti – og Ragnhild, Ola, Håvard og Sondre. Trur dere det er rom for slakting?

Ha! Ola tilbød seg straks å avstå fra lørdagsgodt for resten av Mongolia-oppholdet vårt for å brødfø dem. Håvard bare så på meg med store våte øyer og Ragnhild gav uttrykk for sin avsky mens Sondre kjeftet og Kjersti kom med det avgjørende argumentet: ”Mongolene vil ta anstøt av deg hvis du dreper dem…” Her dreper man jo aldri hunder, man bare slipper dem ut på gata så problemet forsvinner…
Så våre lever. Hvorfor er jeg så svak!!??!

Men ikke for det. Vi har en del hundemat som må spises opp etter at vi slakta sau. Litt lunger, nyrer og fett, kjøttslintrer og tarmer er igjen etter at Kjersti har delt opp kjøttet og laget innmatfarse, leverpostei og blodpudding av noe av de ukurante delene av saueslakta. Rart i grunnen hvor mye forskjellig det går an å få til av en sau eller to. Noen av de norske synes for øvrig vi bruker mye av sauene, mens mongolene ikke kan forstå seg på oss som kaster så mye godt til hundene! Magesekken for eksempel. Vet dere åssen vomma til en sau ser ut inni? Som et litt slitt håndknytt teppe lagd av tjukke ulltråder. God appetitt! Jeg hadde sikkert klart å presse ned en bit eller to i en ger utpå landet sånn for syns skyld – sikkert mens en tåre eller to presset på – men å spise sånt for å bli mett! Nei, jeg er visst bortskjemt.

I alle fall skal nå disse valpene få leve litt til. Er vel egentlig ikke så lei meg for det da – langt inni der et sted kjenner jeg faktisk på litt spenning og litt glede over å ha fått disse fem. Har funnet ut at det er nesten ingenting som gjør meg så glad som når noen av dyra mine formerer seg. Og det er kult med hundevalper – selv om det er distriktets styggeste hund som er faren. Men salgsutsiktene er vel forholdsvis små skulle jeg tro…

Gjermund

Noen ganger

Noen ganger er det for lite i hodet til at det er verdt å åpne munnen. Andre ganger er det for mye oppi der til at det går an å åpne den. Sånn er det bare.

Gjermund

Hei verdenssamfunn!

Hei folkens! Jeg finnes! Bare så dere ikke glemmer det liksom. Har riktignok gått her og vaka med tunge øyelokk en stund, men nå er jeg på tur tilbake - tror jeg. Grønnsakene er i kjeller'n, noen saueskrotter er hengt til mørning og sauer samt geiter er sendt til paring. Ja, jeg har tilogmed skrapa sammen nok til å betale min merkverdig store restskatt... Kan den ha noe med dårlig planlegging å gjøre? (Der forsvant alt som skulle være igjen etter fem års gårdsdrift gitt.) Men når det nå en gang er gjort, skulle det meste være under kontroll. Bortsett fra leksene til i morgen og ferieturen i februar. Ja, ja - den tid, den sorg.






Jeg har som sagt prøvd å slakte sau. Detvar ikke lett. Et par av våre norske venner her ute kjøpte sauer sammen med oss (til sammen fire skremte kastrater) og vi planla en aldri så liten seanse i fred og ro i nabohasja'n med klargjort galge og det meste på plass, men den gang ei! Det var plutselig en del fok rundt oss ja, som hadde det meste de skulle sagt om hva vi gjorde feil. Må bare innrømme at jeg følte litt på presset.


Derfor ble det slakta tre sauer med god hjelp av en sjåfør i går. I dag kom hele den norske skolen for å se på at vi tok den siste, og vi som så for oss at hvis vi gjorde dette i arbeidstiden ville vi i hvertfall få være i fred, men - feil igjen!
Sta som jeg er holdt jeg på mitt - "den sauen skal dø på norsk måte!" og dermed stakk jeg den og tappa blodet. Men tror dere den ville dø? Å nei, den holdt det gående pinefullt lenge,og til slutt (etter at det begynte å hviskes rundt meg om "10 minutter...) osv,) slapp jeg til disse hjelpsomme mongolene som til min store ydmykelse selvfølgelig straks gjorde det slutt på dens lidelser.



Han som hjalp til i dag fikk halen (som består av BARE fett og er en riktig lekkerbisken - visstnok...) Andre igjen ba pent om hodet - og noen ville ha magen... Da mener jeg det som er INNI magen, tarmene og magesekken og slikt. eg er imponert over hvordan de utnytter ressursene sine altså, men jeg klarer meg godt uten, for å si det på den måten.

Gjermund

Velkomne og uvelkomne gjester

Denne uka har vært enda ei kursuke, denne gangen i Darkhan. Kurset heter CHE, (Communication, health, development), og var for NLM-staben i Mongolia, norske og mongolske. Kort sagt handler det om bistand, hvordan hjelpe et samfunn på en bærekraftig måte, ved å skape lokalt engasjement og eierskap til et prosjekt/aktivitet. Damen som har vært kursinstruktør er fra New Zealand, og bosatt i Kina. Hun er en fantastisk engasjerende, kreativ, inspirerende og energisk dame. En dame som mitt i alt hun lærer oss, ser enkeltmenneskene. Hun har gitt oss mye de to ukene hun har vært her, både kunnskap, omsorg og inspirasjon til å gå videre. Det gjorde godt, midt i en tid med nok av utfordringer. Så denne damen har virkelig vært en velkommen gjest her i Mongolia!

En annen velkommen gjest som vi har hatt her er i huset noen dager, er legen vår (som bor i UB). Han var i Darkhan i forbindelse med kurset, og han bodde hos oss. Det var veldig trivelig, vi prata til seint på kveld med han, og han gav oss også mye! Takk, Oddvar!

Noen gjester som ikke er så velkomne, er kakerlakkene vi har sett oftere og oftere i huset vårt. De er ikke så trivelige. Ikke musene heller, men det er ikke så mye av dem. Og fuglene som av og til kommer inn gjennom vinduet i andre etasje, er jo også koseligst utenfor!

De minst velkomne "gjestene" vi har hatt i det siste er noen som har stjålet Gjermunds sykkel. Den stod inni stallen, bak masse rot, den var punktert på begge hjula (for det skjer ofte her) og de har klart å ta den ut på dagtid eller kveldstid uten at vi har merka det. Det er ikke noe trivelig, og jeg blir litt redd om natta når sånt skjer. Vet liksom ikke om det er noen som følger med oss og tenker å gjøre noe mer. Kjedelig sak, det var en bra sykkel også.

Til dere som ber: Be gjerne om Guds beskyttelse over oss, og takk for de to ukene vi har hatt med mye inspirasjon!

Kjersti

Jeg beklager at det har vært litt "dødt" her inne en stund. Vi har stort sett stressa hele uka.

Gjermund

I hasja'n vår

I Hasja'n vår har det blitt mye penere enn det var. Det gjør seg med farger på ting.

Her ser dere hundehuset helt til venstre i bildet, foran inngjerdingen til dyra. Bakerst er stallen vår, som har fått røde vegger og grønne dører. Nå har vi to hunder, to lam, en geitekilling en kanin to sauer, to geiter fem kyllinger og en hest. litt for moro og litt for nytte. Sauene og geitene inngår i mine private studier, mens bikkjene tjenestegjør som vakter. Kanina og hesten er for moro.

Fremst i bildet er forøvrig grønnsakshagen som skal tas i bruk neste sommer. Innenfor porten til høyre på bildet går det så vidt an å skimte litt av jordkjelleren vi har puttet poteter, korn og løv(!) i (sistnevnte er vinterfòr til kanina).

Gjermund

Liten jeg?

Jeg er 178 cm på strømpelesten. Det er ganske mye i Mongolia. Jeg er stort sett en av de høyeste der jeg vandrer rundt i ulike sammenhenger her i landet, og er i stand til å se over hodene på de fleste her. Også har jeg store øyne. Og hvit hud - eller rosa, tror jeg. Så jeg synes godt. "Se her!" ropes det etter meg fra alle kanter, når jeg går på markedet. "Se på varene mine!" Det er det samme hva jeg er på utkikk etter, alle roper - jeg er jo utlending, så det kan jo hende jeg ikke har noe mål med vandringen min. Men jeg har blitt effektiv. Skal jeg ha en bukse, så går jeg til "buksedelen på markedet og finner en bod med et utvalg jeg liker, jeg driver ikke å strener rundt nedi der de selger lamper og kjøkkenkniver og den slags - å nei! Man har da såpass til fartstid!

I dag var jeg imidlertid et sted å leverte et par støvler til reparasjon. Skomaker heter det vel på norsk. Her heter det skoreparatør - nesten som i sykkelreparatør Reodor Felgen. Og slik ser det som regel ut også. I verkstedene deres altså. Det er ikke slik at man må ha spesielle typer verktøy og utstyr også videre for å være skomaker, å nei - det holder med et skilt utenfor døra og døra. Og et bord kanskje, dersom du har ei dør.
Men, så var det det å være 178 på strømpelesten og liten da. Der kom jeg, fra et land hvor skomakeren nesten er overflødig fordi det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere gammelt og skulle levere et par støvler som da de var nye kostet et par, tre mongolske månedslønner og lurte på om det lot seg gjøre å få gjort det til i morgen. Og skomakeren lo. Eller, han smilte litt sånn godselig, mens han hermet etter det jeg hadde sagt. Tror i grunnen ikke jeg ordla meg rett, men jeg ble forstått. Og jeg ble veldig liten.

Jeg har vært her et år nå. Og ikke gjort noe annet enn å bygge en stall uten vinkel og å bevise at mongolske sauer også kan få store lam dersom de får mat. Det er ikke spesielt mye å skryte av. Det også gjør meg i grunnen ganske liten. Og en smule nedtrykt.

Gjermund

Misjonærer bak gjerder

Er alene med fire unger for tida. Kjersti er i Ulaanbaatar og studerer en måte å drive bistandsarbeid på, og da er jo selvfølgelig Sigrid med. Slik er det når man har en målsetning om å gi ungene ting inn med morsmelka.
De andre fire er da, som sagt, underlagt min uforbeholdne makt og mitt diktatur, som jeg kan praktisere uten irriterende innvendinger om hensyn til barna og slikt fra min bedre halvdel. Det kan jeg like. Derfor har vi i dag hatt kosekveld foran TV'n og bak et bord fullt av godteri og brus. Suksess.

Men - nå var det egentlig noe annet jeg tenkte jeg skulle skrive om. Det er nemlig ikke så lenge siden det var skrevet om "Misjonærer bak gjerder" i Norsk Luthersk Missjonssambands hovedorgan - Utsyn - noe som i grunnen blåste nytt liv i gamle glør for min del.
Jeg bor nemlig bak et nesten to meter høyt gjerde. Med to høyder piggtråd av ubehagelig sort på toppen. Jeg har tilogmed reparert gjerdet og hengt opp ny piggtråd på deler av det, i tillegg til å fjerne en del greiner som gjorde en eventuell uønsket inntrengning enkel for uvedkommende. Jeg har vakthund også. Faktisk har jeg to av dem. Og jeg oppmuntrer dem begge når de skremmer folk! Slik at de skal bite dersom det kommer folk innom som ikke har noe her å gjøre, og som kommer ubedt når jeg har lukket og låst.

Hva synes vi om det? Og dere andre? Jeg kjente det var ganske mange vankselige tanker som dukket opp i meg da jeg leste det stykket i Utsyn. Gjør jeg noe galt? Avviser jeg folk? Setter jeg meg over de nasjonale og mener at jeg er viktigere enn dem? Er jeg uvennelig? Kravstor? Aggressiv?

Jeg vet ikke.

Men; Dersom jeg ikke hadde satt grenser rundt livene våre, ville ungene ikke hatt leker som var i orden lenger, for dersom mongolske barn får komme inn uten oppsyn, tar de for seg som om det ikke finnes regler. Jeg vet det, for jeg har prøvd. Å snakke til dem hjelper bare i svært liten grad. Dersom man ikke har stengsler, kommer det folk - de kommer om det er stengsler også - som ikke har interesse for deg eller Jesus, bare for tinga dine. De liker å komme når det er mørkt og du sover. Det er ikke mer enn et par, tre kvelder siden jeg reagerte på bikkjenes bjeffing litt utpå natten og gikk ut og slapp den ene som straks fòr avsted mot et lommelyktlys som plutselig begynte å hoppe og danse i fasinerende bevegelser - og forflyttet seg forbausende raskt til sikrere områder. Så jeg vet ikke.

Til forskjell fra de nasjonale rundt oss, har jeg bare to hunder, ikke fire eller fem. Og bikkjene våre er ALLTID satt i bånd så lenge døra i inngjerdinga er ulåst. Dermed skal det være umulig å bli bitt om man ikke oppsøker dem.
Vi inviterer folk innenfor, men liker å ha kontroll med hvem som kommer og går, det er ikke bare oss dette oppholdet i Mongolia handler om, vi prøver også å skape en trygg atmosfære rundt fem barn midt oppi det å være NORSKE misjonærer i et fremmed land.
Vi sender Håvard og Sondre i nasjonal barnehage for at de skal få kontakt med barn på samme alder og lære språket. De får ingen særbehandling i forhold til de andre. Enda har vi ikke funnet passende aktiviteter til Ola og Ragnhild, men vi prøver.
Kjersti og jeg prøver så godt vi kan å sette oss selv og vår familie på lik linje med de nasjonale - ja enda prøver vi ofte å holde oss litt i bakgrunnen, så de som eier landet vi er gjester i får gå først i "køen".

I tillegg er det slik at de nasjonale alltid, uansett hvilken lønn, tanker og arbeid vi måtte ha, ser på oss som rike, med ubegrensede muligheter og litt "sære" på forskjellige måter. Det er kulturelle forskjeller som gjør at vi nok aldri vil kunne bli "akkurat som en mongolsk familie". Og dersom vi hadde kvittet oss med bikkjene, revet gjerdet og åpnet hjemmet vårt for alle som er nysgjerrige på hvordan utlendinger har det på innsiden, ville de nasjonale bare ristet på hodet og snakket seg imellom om disse merkelige fremmede uten forstand.

Min konklusjon, som jeg "rømmer til" når jeg føler meg mislykket i møte med min egen tilkortkommenhet og følelsen av "press" fra andre og deres meninger om hvordan vi burde leve livene våre her, er at det ikke er de ytre gjerdene som er problemet. Det er verre med de gjerdene det er så lett å bygge i seg selv og ikke minst i barna ved å snakke, tenke og handle på måter som gjør de nasjonale små og mindre vellykkede/verd enn oss selv. Det er farlig det! Og så uttrolig lett! For de gjør jo ikke ting slik som vi gjør det, og tenker ikke slik som vi gjør det osv. Det er der utfordringene ligger, tror jeg.

Gjermund

Bugs

Nå er det noe jeg har lurt litt på igjen. Er fluene skapt av Vår Herre, eller er de et resultat av syndefallet og sammenfaller med deler av Darwins utviklingslære?
Jeg mener - jeg har litt vondt for å se for meg at det var fluer med i bildet den gangen Skaperen så på det Han hadde gjort og så at det var såre godt... Da tror jeg nok mer på at fluene kom inn i bildet sånn omtrent da Kain drepte Abel eller da Noah ble ledd av fordi han bygde båt eller noe slikt.
Kanskje fluer er et slags supplement til ugresset som skal frembringe svette på menneskets panne før det får ete sitt brød også videre. Men jeg vet det jo ikke. Det kan godt hende at fluer var bra i starten. Men så ble det noe annet ut av det etter hvert, slik som tilfellet er med de fleste ting.



Vi kan jo sammenligne dem med politikere for eksempel, for hvor finner man vel en troverdig og bra politiker som fortsetter å være en troverdig og bra politiker etter at alle de som har hatt tillit til ham/henne i mange år har klart å heie ham/henne frem til tinget? Nei, de omdannes hurtig til vimsete kreaturer som flittig følger sine egne uransakelige veier - alltid opptatt med noe ingen skjønner vitsen med.

Men det var altså ikke politikerne jeg skulle til livs denne gangen - det var fluene.
Her i Mongolia er det veldig mange av dem. Så hvis det er slik jeg lærte når jeg var liten og trodde alt som ble sagt om det fantastiske i naturen og samspillet mellom fluene som blir spist av fugler etter at de har spist litt av møkka til en hest eller ei ku og fuglene som spiser dem og legger egg som blir spist av ekorn som vi kan se fra vinduene om vinteren når de stjeler mat fra fuglebrettet på fasinerende vis, så er det enten for mye fuglemat her i dette landet, eller for få fugler. Ikke vet jeg.

Gjermund

Handling i Mongolia

Av og til tenker jeg at besteforeldre-generasjonen vår hadde vært bedre rusta enn oss unge til å dra til Mongolia. Her er det ikke bare å stikke innom butikken å kjøpe noen karbonader for å ha til middag. Nei, det er mer komplisert enn som så, og noen ganger frustrerende.

For å få tak i kjøtt, sender jeg som regel i vei hushjelpene til markedet. De er bedre enn meg til å kjøpe bra kjøtt. På sommerhalvåret spiser vi som regel kukjøtt, på vinteren hest! (Fikk jeg noen uvenner nå?) Hjemme maler de/vi noe av det som kjøttdeig. Dessuten har vi funnet et firma i UB som leverer ferdig oppdelt kjøtt beregna på utlendinger, og det er nesten like billig! Vi var glad når vi fikk tak i det. Fra en nomade skal vi kjøpe to saueslakt så vi får laga fenalår, pinnekjøtt til jul osv. Vi skal også kjøpe 10 kg kamelkjøtt av ham.

Grønnsaker kjøper vi ikke på markedet lenger, etter som det er fare for at de kommer fra den landsbyen (2 mil herfra) som det har vært kvikksølvutslipp i. Så vi har kjøpt poteter fra "Mor Mongolia" (se tidligere innlegg) som også kommer med melk til oss. Litt andre grønnsaker hadde hun også, men vi har spist opp det meste, så nå skal vi prøve å få tak i grønnsaker gjennom SDP-prosjektet. De er ofte langt borte i forbindelse med arbeidet.

Mel, olje, sukker, salt, egg, eple, te, nektar (som er litt dyrt), brus, godteri, is, kjeks, en-og-en dorull, en-og-en bleie, og en del andre ting kan vi få kjøpt på den lille butikken like ved. Vi er nok de beste kundene de har, tror jeg!

På markedet har vi fått tak i tyttebær og solbær så jeg får lagd litt syltetøy og kanskje litt saft! På markedet har de jo alt mulig (det var kanskje en overdrivelse), men der går det an å kjøpe inn litt mer om gangen enn fra nærbutikken, skjønt det gjør vi vel nesten aldri. Det er litt begrensa hva vi får med oss. Vi tar vanligvis taxi til markedet, for det er nesten bare om lørdagene vi kan bruke NLMs biler dit, og da er det som regel andre ting vi gjør enn å handle! På markedet kan vi også kjøpe klær.

Fisk kjøper vi på boks (tunfisk) og lager fiskegrateng. Det går an å få kjøpt fiskefileter i UB, men å handle i UB har jeg gjort bare tre ganger. Det liker jeg ikke! Der kjører jeg ikke bil selv! Det skal visst bestilles noe fisk snart fra noen, så da må vi vel bare henge oss på!

Vi har tre "vestlige" butikker i Darkhan. Den ene heter Apollo, der kjøper vi av og til c-vitamin-brustabletter som ungene liker godt, av og til en nederlandsk gouda-ost, noe syltetøy og hermetikk, blant annet et pålegg som minner litt om Hapå, bare at vi koker det 5-6 timer inni boksen først. Den andre heter Supermarked (ca. 35 kvadratmeter stort, sånn som Apollo), der kjøper vi av og til spaghetti, honning, tysk leverpostei, syltetøy, hermetikk og Dansk salamipølse. Den tredje er et kjøpesenter som heter Nomin, faktisk bare 1,5 km herfra! Men sånn jeg ser det, har de for det meste søtsaker og alkohol der! Nei, det er mer, vi kjøper peanøttsmør, sjokoladepålegg, syltetøy, honning, smør, noe ost der, makrell-i-tomat, og sånne såpeting (det har de mye av, mongolerne er opptatt av å holde seg ren og pen, og det er trivelig). De har mer andre ting også, men pålegg er det vanskelig å finne. Og så er det så dyrt der at vi ikke går der så mye av den grunn. Og så kan jeg ikke ta med vogna med Sigrid inn, og ikke andre ting. Men butikkdama som står og sjekker alle når vi går inn og gir oss handlevogn eller kurv passer gjerne på henne, og det er jeg ikke så veldig redd for. Mongolerne er veldig glad i små barn, og er veldig snille med dem. Etter handlinga blir ofte posene våre sjekka for om varene stemmer med kassalappen. Og vi har jo som regel ikke noe bil når vi er der heller, (da må vi først gå 400 m, låne nøkler, komme oss ut av garasjen, porten, og det samme tilbake). Så den handlinga er tiltak må jeg si.

Det er pålegg det er vanskeligst å finne, men vi har noe brunost, kaviar og baconost fra Norge nå + mye mer matvarer som vi fikk sendt med en container fra Norge, så nå lever vi det gode liv!

Vi har vel ikke vondt av at ting er litt tungvint, men det går mye tid og energi bare på sånt, så det er av og til litt frustrerende! Det er jo fint å venne seg til å lage ting fra bunnen, da. Og så har vi det enklere når det gjelder andre ting, f.eks. at hushjelpene vasker, rydder, baker brød, vasker tøy, av og til lager middag osv. så vi kommer vel egenlig greitt ut av det!!

Ellers har vi det bra, altså. Det er ikke så ofte jeg skriver, så jeg må jo skrive litt om det også. Vi er litt slitne for tiden, og det er frustrerende å ha vært her snart ett år uten at vi gjør så mye fornuftig for andre. Vi studerer mye språk begge to, Gjermund jobber mindre på kontoret og studerer mer han også nå. Det ble for lite å gjøre på kontoret. Å lære språket er en nødvendighet, og å ta oss av barna våre er det viktigste vi gjør, så en tjeneste for andre må vel bare komme etter hvert. Ellers har vi to takkeemner: Det går mye bedre med Sondre og Håvard i barnehagen (fortsett gjerne å be for dem)! Og Renee og Jeremy har fått ei lita jente! (Se forrige innlegg).

Når jeg er sliten, blir jeg litt språkforrvirra og blander mongolsk og engelsk og norsk. Jeg har bl.a. begynt å forandre på den norske ordstillinga! Det blir mange komiske setninger!

Nå drar jeg og Sigrid til UB for å være med på CHE-kurs og neste uke skal vi være med både jeg og Gjermund i Darkhan. Nå "herper" Gjermund meg for denne lange stilen, så nå må jeg slutte.......

Kjersti