Bilder vi har lovt å vise frem

Beklager lang ventetid, men nå kommer de bildene vi har lovet å vise frem, for som vi skrev i forrige innlegg har vi vært på tur alle sammen, inkludert Torstein (det er han som har tatt alle bildene).


Vi besteg fjell (alle sammen), noen til fots og noen med føttene hengende ned fra fars armer.


Noen barn er født pene.


Som disse to. Og barn er veldig morsomme - alt kan være spennende, bare det ikke er en vane fra før.


Torstein fikk prøve å holde en ørn på armen, og selv om fuggel'n hadde hette på hue og løftet kosta 2000, var det ganske spennende.


Torstein og jeg krabba opp en masse trapper etter å ha forsert en skranglete hengebru, hvor vi fant et tempel. Der var det et og annet bønnehjul kan du si...


Midt ute på en slette fant vi denne musikkgruppa som skulle filmes av et "international TV"-team som ankom og dro - sammen med alle musikerne og alt utstyret deres - i tidenes største (ironi) minibuss. Vi sto med haka nedpå knærne etterpå og kunne bare konstantere at "jo, det gikk!" Musikken ar visst forøvrig bra sa Kjersti og Torstein.


Vi besøkte skillpaddesteinen også. Vi klatra opp på baksiden av den og krøp gennom et hull så vi kom frem i det hullet dere ser rett under og rett bak "hodet" på skillpadden. Sondre slet litt, men fikk hjelp så vi balanserte oss så fint frem at.


Her er familiens diktator for tida... Verdens søteste tror jeg.


Gutta boys. Flotte ja?


Så er det jenta vår. En mesterklatrer. Elsker utfordringer og ting som går litt utenom "mønsteret".


På vei til "ferien" vår "fant" vi denne ekvipasjen. Legg merke til hvem av de tre som bruker hjelm!


Vi fant en og annen fullastet lastebil kan du si! Det er jo greit nok med fulle lastebiler forsåvidt, men når de er så rammeskeive at det ser ut som ombakparten prøver å ta igjen fremparten synes jeg det begynner å bli skummelt...


De skulle ri hest, og hestene skulle være hvite...


Men det var eselet som vant konkurransen om popularitet. "Et sånt et skal jeg kjøpe meg i Hovd!" sa Ola.


Jeg syntes jak'en var kulest, og Ragnhild syntes og det var moro å ri på den.


Mongolene tar trafikksikkerheten på alvor, og glem all skremselreklamering mot tobakk og slikt - denne advarselen tar kaka; "Fart = brå død"

Vi kjørte veldig pent! (Utenfor Ulaanbaatar i hvert fall)

Gjermund

Helgetur

Noen som synes det er lenge siden vi fornyet denne bloggen? Det er fordi vi har vært på tur det. Og hatt det veldig bra. Vi har vært på tur til et naturreservat utenfor Ulaanbaatar og sovet i ger. Ungene har (såvidt) prøvd å ri på hest (hvit - som vissnok er den beste fargen), jak, kamel og esel (det skal Ola forresten kjøpe seg i Hovd, har han bestemt seg for).
Vi har sett ørn på nært hold (på Torsteins arm) og klatra i en fjellformasjon som ser ut som ei kjempeskillpadde. Den var det forresten ei hule i langt oppi der et sted, så vi kunne klatre gjennom. Til og med Sondre på to år gjorde det. Like greit at bestemødre og sånt ikke var med tror jeg - men vi passa godt på altså!
Kommer tilbake med bilder etterhvert.

Gjermund

Besøk

Nå har vi fått besøk av storebroren min. Det er jo ganske morsomt. Jeg reiste ned til Ulaanbaatar på fredag, og hadde en heller slitsom natt med oppkast og andre vidreverdigheter før jeg henta ham - men ikke all bagasjan hans, for litt av den ble igjen i Russland - på flyplassen klokka mellom seks og sju på lørdagsmorgenen.
Da vi skulle gå ut i bilen og kjøre inn til Ulaanbaatar, møtte vi et par jenter fra Frankrike som kom med samme fly som Torstein og som hadde mista all bagasjen sin. De trengte skyss til byen, så vi tok dem med. På tur til Ulaanbaatar fant vi ut at de bare skulle reise på måfå i Mongolia i en og en halv måned, og at de ikke visste hvor de skulle starte eller noe. Så jeg foreslo at de skulle bli med oss til Darkhan og ta utgangspunkt i den byen. Det gjorde de. Ganske moro i grunnen. Må si jeg synes de er litt tøffe.

Vi har fått meldinger om at det har gått veldig bra med dem som var i Hovd. Det meste har visst lagt seg godt til rette for dem, og vi tror det er bønnesvar. Nå er det bygninger og boenheter der borte som er utfordringen for oss. Vi håper det også legger seg til rette for oss ganske snart. Det begynner å haste litt om vi skal ha håp om å komme oss bortover i løpet av neste sommer!

Sigrid begynner å bli større, og er mer bevisst på at hun er minst og derfor skal bæres mest...

Ganske sjarmerende, ikke sant? Hun er 3 og en halv måneder nå.

Gjermund

Jobb og sånt

Nå er jeg sjef. Det er ikke en stilling som passer særlig godt til mine evner. Jeg gjør meg best som idemaker.
Heldigvis er det bare for et par dager jeg må sitte med NLM's stempel og se viktig ut når noen kommer og skal ha godkjenning av og stempel på masse papirer jeg skjønner ingenting av. Jeg har derimot hatt mitt første møte med staben i SDP (prosjektet "mitt") og føler vel i grunnen at jeg får være med litt der. Det er moro. Vi har snakket en del sammen, og det er interessant å se hvor mye psykologi det ligger bak å få et gruppearbeid til å fungere ordentlig. Jeg har i løpet av tre dager fått være med på å rettlede medarbeidere, se problemene prosjektet arbeider med i øynene, føle håpløsheten til medarbeiderne over at de ikke har klart å gi prosjektets aktiviteter den nødvendige bærekraft (som betyr at arbeidet ikke skal slutte når NLM slutter sitt arbeid, men gå videre drevet av lokale krefter). Stor var imidlertid gleden da vi klarte å komme frem til noen forandringer som vil løse (så langt jeg kan se) stort sett alle utfordringer i så måte. Dere må være med å be for dette prosjektet, at de nye ideene må vise seg gode og la seg inkludere i de allerede eksisterende planene. Jeg tror jeg har fått oppleve å få en ide som er så god at den vil være som en slags døråpner i arbeidet her ute. Be om at jeg må få mulighet til å bruke denne og lignende muligheter til å nå menneskene her med enda mer - mer enn de i utgangspunktet venter seg.

Så har vi en utfordring for tiden her. Det er sluppet ut en del kvikksølv og Cyanid i en nabokommune, og vi er redd for at mat vi kjøper lokalt skal være infisert, at det skal komme i vannet osv. osv. Be om at vi må bli bevart.

Til slutt. Vi holder alle pusten for tiden. Vi har en delegasjon i Hovd, som akkurat nå er i ferd med å fastlegge og ordnet opp i gamle og nye planer for arbeidet der borte. Siste rapport sier at de har fått gjort veldig mye og at de er veldig fornøyde med utviklingen. Be om at alt må skje etter Guds vilje og til Hans ære.

Gjermund

På tur til Afrika

Vi har vært på tur igjen. Og turens mål ble raskt gitt navnet "Afrika" på grunn av sine store sandbakker og lave, kule trær. Snart kommer onkel Torstein på besøk, og ungene gleder seg veldig til å invitere ham til Afrika. "Da skjønner'n sikkert ingenting!" Spesielt sanda innbød til lek og moro...


Hoppekonkurranse er moro!


Mens noen nøyer seg med å ake i sanda - "Hva maser du for Pappa? Hva har man vel bukselommer til, om ikke for å fylle dem med sand?"


Eldstejenta er spretten som ei geit. Trives tror jeg.


Noe både unger og pappa liker godt, er kryssing av elver...


Og for en saueelsker er da vel dette et vakkert syn? Om man ser bort fra halen, vel og merke...

Skal forøvrig hilse fra kona og si at vi er veldig takknemlige for alle kommentarer på blogginnlegg. De leses møysommelig og grundig og kommenteres oss i mellom med stor entusiasme. Vi har dog valgt å være tilbakeholdne med å kommentere kommentarer, og i stedet forsøke å legge ut nye innlegg så ofte som mulig.

Gjermund

Mor Mongolia

I Mongolia er familien veldig, veldig viktig. Og vi har jo ingen familie her! Det er til stor bekymring for en av våre venner som bruker å ha poteter og grønnsaker til salgs. For ikke å snakke om melk og tarag (Det er mongolsk youghurt - jeg liker det veldig godt). Det er ei fantastisk fri og frimodig dame dette, som ikke er det minste engstslig for å gi oss gode råd. Og hvis Sigrid skriker mens jeg holder ho - ja da er jeg en dårlig far. Ting utbasuneres med stor innlevelse.

Kjersti og jeg har virkelig begynt å like denne dama, som vi aldri husker navnet på, og i kveld om hun innom igjen. Som regel prater hun om alt mulig - på en gang, så vi rekker å komme innom ganske mange temaer i løpet av den korte tiden hun sitter ned. Og i dag rakk hun å finne ut at vi kanskje kunne tenke oss å kjøpe en del poteter som vinterreservoar, hun klarte med stor overbevisning å selge fire glass med en merkverdig rød, men dog god, salat og hun tok med seg termosen vår for å lage melkete til meg i morgen (jeg liker det også veldig godt).


Her sitter hun stolt i sin egenproduserte jakke i tradisjonell mongolsk stil, og har sin grønne salat ved siden av seg (ja, vi har kjøpt den og). Da hun gikk, etter å ha fått med seg litt ekte norsk grønnsåpe for å kurere en neglerotbetennelse, sa hun det at vi minner henne så om hennes egne barn (som alle bor i Ulaanbaatar) så hun skulle ta litt ekstra godt vare på oss. Så nå er ho vår mongolske mor - "for det trenger dere!" mente ho. Så sånn er det bare, vi har fått en mor, og i morgen kommer "Ejee" (uttales med engelsk "j" og betyr "vår mor") med te til oss. Kult.

Gjermund

Litt nytt igjen

Ja, da er det på tide å fortelle at Bayraa's gutt og kone har kommet hjem fra sykehuset igjen. Det er bra. Nå får vi bare håpe at han kommer seg helt og at all den medisinen han har fått ikke setter varige mèn. Ellers må jeg bare nevne som en kurositet at Bayraa er i svært godt humør for tiden fordi vi likte så godt noe sylteagurk som kona hans har lagt at vi bestilte litt til - 11 kg for å være nøyaktig... Fikk faktisk fire ekstra agurker på kjøpet som en slags bonus av den familien som solgte oss de 11 andre kiloene! Det er jo det man ønsker seg mest, mer agurk mener jeg, når man akkurat har kjøpt seg en sekk...
Det er noen andre også som synes det er veldig spennende og selge noen ting til disse utlendingene, de kjøper jo alt de! Strikkagensere, sylteagurk og annen agurk, grønnsaker og melk. Vi synes det er koselig vi. Også så fint å kunne oppmuntre folk som faktisk gjør et ærlig arbeid for å skaffe seg litt inntekt!
Det er for tiden stor bekymring blant de lokale, for de mongolske pengene synker i verdi, og allting blir så grusomt dyrt. Til og med taxiprisene har steget med 25 øre for en tur! Taxisjåførene prøvde først å øke med 50 øre, men da ble det tilløp til konfrontasjoner, så det endte med en litt mer moderat prisvekst. I denne omgang. Jeg kan ikke noe for at jeg egentlig unner dem de 50 jeg da...

Ellers har jeg bedt masse om et språkunder helt siden jeg kom hit. Nå har jeg slutta. Det går så sent, og jeg får liksom ingen sånn hellig eller himmelsk motivasjon for å gå på dette språket med krum hals for å lære det i løpet av neste uke. Så jeg står opp om morgenen, spiser litt og tusler til skolen. Der sitter jeg og vrir meg på en stol, tenker så det knaker og åpner munnen som som regel er altfor full av en merkverdig stiv og stolprete tunge. Det er verst når lærer'n ler.

Men, i går stod jeg i over en halv time og snakket med en ukjent dame - på mongolsk! Jeg og hun. Ingen andre og støtte oss på. Grunnen til at det er litt ekstra stort at ho var en fremmed, er at de mongolene jeg kjenner, og som kjenner meg, de har lært seg hvordan jeg snakker og hva jeg kan. Også snakker de deretter selv. Som regel da. Bortsett fra vaktdama borte hos de andre norske. Ho er kul og snakker skikkelig mongolsk. Sånn at jeg blir svett i øra av å høre på og trøtt før klokka ni av å konsentrere meg. Men det er jo sånn trening jeg trenger.
Så, med bakgrunn i gårsdagens mestringsopplevelse, og det faktum at jeg faktisk har begynt å fange opp ord, uttrykk og måter å si ting på i løpet av en samtale; forståelse ut av en sammenheng, så må jeg jo i grunnen si at jeg tror det har skjedd et språkunder likevel! Og ikke nok med det at jeg på et snodig vis (i hvertfall sett fra en mongolers side) til en viss grad håndterer det før totalt ukjente språket mongolsk, er det lett å merke at engelskkunnskapene er stigende. Jeg som ikke turte å reise til Danmark en gang i gamle dager, fordi jeg var så dårlig i engelsk! Nå leser, skriver og spøker jeg på engelsk. Det er jo nesten norsk! Lærte forresten et nytt ord i dag også (gjetta hva det var ut av sammenhengen før jeg fikk det bekrefta fra en ordbok):Women's brassiere. Ikke "brasseri" som jeg trodde det var først, men "brassiere". "BH" betyr det. Lett - ikke sant?

Men, det var egentlig noe annet jeg tenkte å fortelle - om ho jeg snakka med i går. Ho kjører søppel. Ja - ho kjører'n, det er en annen en som spar'n opp på lastebilen også videre, ho bare sitter inni bilen.
Ho lurte på om jeg synes mongolene er late. Jeg har nemlig leid nabohsja'n, med tanke på litt beitemarker for dyra, rideareal for ungene og så tenker jeg å bruke en jordkjeller som ligger der inne som hønsehus i vinter. Ho tok en tur inn i hasja'n vår og så på det som var gjort der, og la det sammen med opprydningsarbeidet jeg drev å svetta med i den andre hasja'n før hun konkluderte med at "du er ikke redd for å arbeide du? Synes du vi mongolere er late?" Jeg synes mongolsk er vanskelig, men å vri seg ut av den var enda vanskeligere. For det er ikke tvil om at en del folk er ganske late. Men en del folk er al annet enn late også, så det ble vel forsåvidt redninga i går. Men moro var det, å praktisere litt skikkelig under helt nye og ukjente forutsetninger.

Gjermund

Barnehagestart!

Det forrige innlegget bør ikke få stå øverst flere timer nå…..

Nå er endelig dagen som jeg har grua meg lenge til over! I dag har alle barnehagene og skolene i hele Mongolia starta, og Håvard og Sondre har begynt i mongolsk barnehage! Å sende to av våre håpefulle i barnehage i et fremmed land, med et språk de ikke kan og med en pedagogikk som er en del tøffere enn i norske barnehager, var noe jeg nesten ikke turte! Men vi valgte å gjøre det likevel fordi vi ønsker at de skal lære seg mongolsk og komme litt nærmere folket her. Og det gikk bra! Uka er jo ikke ferdig enda, men jeg er veldig glad for at det gikk bra denne dagen!

Vi hadde forberedt dem så godt vi kunne på at det var litt annerledes enn i norsk barnehage, at de voksne måtte være litt strengere her fordi de var så få voksne og mange barn (1 førskolelærer og 1 assistent på 30 tre-fire-åringer!), og at det ble litt skummelt å ikke forstå språket i starten. Men de var veldig motiverte. Håvard har gleda seg i mange dager, for vi måtte jo kjøpe ny ryggsekk til ham og mye tegne- og skrivesaker! Det var saks, lim, tape, mange skrive og tegnebøker, tusjer og tegneblyanter, modell-leire, malerskrin osv. (Her må alle ha med alt de trenger for hele året, t.o.m. do-papir og vaskemiddel for vaskedamene!) Så Håvard har gleda seg veldig! Og når det var greitt for Håvard å dra til barnehagen sammen med hushjelpene våre, var det jo greitt for Sondre også!

De fortalte at når de kom til barnehagen, ville ikke Sondre leie hånda mer. Da putta han hendene i lomma og ville være stor! Heldigvis fikk de ordna så Håvard og Sondre kom i samme klasse (for 3-4-åringer), og det var nok trygt for dem begge! Det var visst en fin klasse sa Tuja, og Håvard sa også at barna var snille. I etasjen under var de minste ungene, og jeg er glad Sondre ikke var der. Der var det forferdelig til skriking. Her er det sånn at første dagen i barnehagen blir alle levert uten tilvenning, foreldre får ikke være der i det hele tatt. Heldigvis gjorde de unntak med oss og lot Tuja og Baigalaa (hushjelpene) få være der etter som vi er utlendinger. Men jeg ble litt paff da hushjelpene kom tilbake bare etter 1 ½ time! Jeg tenkte jo de skulle være der hele tida! Jeg fikk lyst til å gå og se hvordan det var med barna med en gang, men måtte bare ta meg sammen og vente til klokka ett som avtalt! (Vi kommer til å hente dem da hver dag, for da er det sovetid i barnehagen).

Når klokka endelig var ett kom jeg og henta dem. Da satt de to og lekte på golvet mens alle de 28 andre barna lå og sov på rommet ved siden av. De andre barna hadde lagt seg 10 min tidligere og nå var det stille! (Det klarer ikke vi med våre 5!) Jeg fikk en lang, god klem fra Sondre. Han hadde visst grått litt, men det hadde gått bra, sa læreren og de hadde vært ”cain,” det betyr bra, god. Og så var de visst søte, da. Jeg var letta da jeg møtte læreren. Hun var hyggelig og prata koselig til Sondre og Håvard, og var interessert i å høre hva de sa til meg! Jeg hadde forventa en meget autoritær, ikke-smilende dame, så det stemte ikke, heldigvis!

Håvard kunne fortelle at ”Sondle sklek nånn gong, da, men e sklek itj, e va belle lei me, da!” Men da jeg spurte han om han trengte litt trøst nå, sa han nei og løp bortover, så det stakk ikke så dypt tror jeg. De hadde visst sunget ”Bjørnen sover”, sa han, og det var god mat og han hadde spist alt begge måltidene! De hadde hatt det fint, syntes han, men han hadde ikke fått brukt tegnesakene sine i dag, da. De er innstilt på å gå igjen i morgen!

Så nå sender vi to barn til barnehagen og to barn til skolen i halv ni-ni-tida, og Gjermund går på jobb, og da blir det plutselig stille kan dere tro!

Kjersti

P.s. Dere som ber: Fortsett og be for barnet til Bayraa, han ligger fortsatt på sykehus og har diare`. Vi vet ikke om han overlever. Det er fælt å ikke kunne hjelpe, men det er godt at vi legge alle bekymringer i Guds hender.

Tatt på fersken!

Jeg vil advare sarte sjeler med det samme - reportasjen under inneholder sterke bilder uten sladd. Vær vennlige å ikke lese dersom dere vil beholde et romantisk bilde av enheten Kvam.

I det siste har det vært en kar som har luska rundt hasja'n vår og villet inn. Jeg har gjort mitt beste for å stenge ham ute, og trodde i grunnen jeg var trygg for ham. Men da jeg våknet i dag og gikk ut for å åpne for Baatar, tok jeg ham på fersken.


Det er bare å vente på resultatet. Jeg ønsker meg en hund til ja -men en stor og sterk en, ikke en liten stygg puddel! Ho kunne jo i hvertfall valgt en liten en som hadde rukket ned på bakken med bena da, og ikke en som var så liten at beina han og dinglet da de ... styret på som verst. Jeg vil bare advare alle som eventuellt begynner å glede seg til det kommer valper; Det kommer nok ikke valper. Det kommer til å være sprengkaldt når de kommer vet dere...

Kjersti står her og presser meg til å fortelle at man får et "annet syn på" dyr her i Mongolia. Skjønner ikke hva hun mener.

Gjermund

Alt vendes til det gode

I dag hadde vi planlagt å ta oss en liten avkoblingstur bort fra Darkhan, men det skar seg i forhold til bil. Selv om humør og sinnstilstanden befant seg på lavmål, bestemte vi oss for å gjøre det beste ut av det og lastet opp to vogner, to sykler og en ryggsekk og gikk en tur over nærmeste haug.

Det var knall! Ungene storkosa seg, og Ola og Ragnhild, som sykla, har vel knapt hatt noen bedre tur noen gang her i Mongolia. Dessuten møtte vi ei jente som bar på et bur med to kaniner i da vi gikk hjemover, så d ordnet vi en handel med det samme. Det er nemlig slik at det er tilfeldig om du finner det du leter etter på markedet og slikt her, det er ikke bare å gå i en "dyrebutikk" å kjøpe seg kaniner. Så vi følte vi fikk en skikkelig erstatning for en i utgangspunktet tung og "treg" dag.


Vi hadde med godteri og tidenes vannmelon (som forøvrig viste seg å inneholde tidenes hull og tidenes tykkeste skall, så av fem kilo vannmelon spiste vi kanskje to) samt en halv liter juice til hver, så ungene trivdes i utgangspunktet fortreffelig bare av den grunn.
Vi la merke til at Sondre i særdeleshet har tatt lærdom av sine erfaringer, for han hadde vondt for å gi slipp på den posen med godteri han hadde fått fatt i, og da han innså at han måtte gi den fra seg for å dele med de andre - og at han til sin store skuffelse ikke klarte å spise fort nok slik at han fikk sikret seg nok av posens innhold, stappet han lommene fulle før han høyst motvillig sendte godteriet videre. Han hadde "nam-nam" mye lenger enn de andre...

Gjermund

Laila og Thomas gifter seg i dag!

I dag, 1. september, er bryllupsdagen til Gjermunds søster Laila! Gratulerer Laila og Thomas!


Vi er lei for at vi ikke får til å være med denne dagen. Vi visste når vi dro ut at vi kom til å gå glipp av noen sånne dager, og det er ikke så moro å ikke kunne bli med.

Men vi håper at det blir en fin dag for både dere, Laila og Thomas, og for de andre i bryllupet!

Kjersti

I dag var vi i en annen kirke enn den vi pleier å gå i. Det var litt moro, for det rocka litt mer enn jeg er vant til. Dessuten traff vi et par gategutter som gjerne ville ha litt mat. De fikk restene etter måltidet vårt (vi har vært på restaurant i dag og tok med restene i små "take-away esker"). Det var gutter som kunne kose seg med maten! Det endte med at de først fikk mat, så vann, deretter resten av bolleposen før de avsluttet festen med å gjøre kål på en godteripose. Egentlig ganske moro å se så direkte virkning av velplasserte investeringer.

En annen ting: Gutten til Bayraa (han som adopterte en gutt tidliere i år) er veldig syk. Eller, egentlig så er han nok ikke så veldig syk, men han er innlagt på et sykehus her - og det er det farligste som kan skje her i Darkhan. For dersom du ikke er dødssyk når du kommer dit, blir du det etter en ganske kort stund.


Den lille gutten, som nå er ca fem måneder, har fått SINNSYKT mye medisiner. Selv om vi ikke frykter sykdommen hans (diarè) så forskrekkelig mye i utgangspunktet, er vi livredde for at legene skal forgifte ham med alle medisinene de gir ham. Først propper de ham med antibiotika, så doper de ham etterpå fordi han griner. Til slutt dytter de i ham litt smertestillende og feberdempende greier - alt intravenøst. Og sterilt utstyr - hva er det?

Så vær med å be! Vi tror virkelig det trengs.

Gjermund