Lysner det?

Vi har nok hatt vår beste dag til nå i Mongolia i dag. Det føles nesten som om vi har fått et slags klapp på skuldra, og jeg må bare innrømme at jeg er svært takknemlig. Og enda har det ikke skjedd så mye spesielt for vår del...

Det har seg slik, at vår kjære venn og "snekker", Bayraa, har blitt pappa igjen. Jeg husker ikke om jeg har fortalt tidligere at han og kona fikk en liten gutt for tre år siden, som de mistet bare et par måneder etter fødselen, men det gjorde de altså. Og både den gutten og datteren deres ble født ved hjelp av keisersnitt, noe mongolske leger bare vil gjøre to ganger på hver kvinne som trenger det, så de kan ikke lenger få egne barn.
Bayraa har og en historie (så langt jeg har lært ham å kjenne) som vitner om mange "nesten" - noe som har gitt veldig mange nederlag opp gjennom tiden. Det har vel kanskje satt sitt preg på ham. For noen uker siden ble jeg vitne til et av disse "nesten" - han fikk telefon fra en lege om at det var et nyfødt barn som skulle adopteres bort, og spørsmål om han og kona ville ha det. Han la i vei, men måtte se seg slått på målstreken av et ektepar fra Ulaanbaatar. Så det ble ingen ny datter på ham da. Men i går ringte han og forklarte at han trengte å snakke med meg - og da vi i dag hadde en samtale, viste det seg altså at han var på tur til sykehuset for å hente en liten gutt som skulle adopteres bort. Og denne gangen lyktes det!

Det var rørende å se at noe endelig lyktes for ham og familien, det er godt å tenke på at vår hjemreise gir ham arbeid mens vi er borte (han skal passe på dyr og grønnsakshage), men mest av alt var det sterkt å høre ham si at "Minii ehner bid höer ter hüühed Bürkhanii beelig gej bodj baina" (ikke rett setning eller noe, men likevel) noe som betyr at han og kona ser på denne gutten som en Guds gave. Da streva jeg svært en stund for å svelge klumpen i halsen og blunke bort duggen fra øyekroken. Og tenke seg til - det barnet ville kanskje ikke blitt kjent med Gud om det ikke var for at Bayraa og kona tok ham til seg - nå skal han bli døpt!


To veldig stolte foreldre med sin lille sønn - bare to dager gammel!

Det har i det hele tatt vært moro å se hvordan Bayraa har gått fra å være nesten død før jul til å bli en svært så frisk og fornøyd mann nå for tiden. Jeg lurer på om det kan være slik nå at det er "hans tur", og jeg ber om at han må få øye på Guds kjærlighet midt oppe i det hele. Det har sikkert vært tungt mange ganger før. Og kanskje, kanskje har vi fått være med å bidra med noen solstråler i denne familiens liv - selv om jeg tror vi har fått mer enn dem... Men det er vel det som kjennetegner Guds arbeid med oss mennesker: At Herren virker like mye både på den som gir og den som får, så man til slutt ikke vet om man har fått eller om man har gitt, men ydmykt må gi Gud æren for at man er og får oppleve å gå i ferdiglagte gjerninger.

Gjermund