tirsdag, mars 27, 2007

Utfordring

I dag fikk jeg en utfordring. Det var moro. Jeg møtte nemlig to unge jenter på gata, som så gjerne ville fortelle meg om kirken sin - mormonerkirken.
Jeg må jo bare innrømme at jeg med min brokete bakgrunn har en ekstra interesse for slike som befinner seg på innsiden av den typen samfunn (dette mener jeg ikke negativt! - Jeg mener samfunn som mener å ha funnet den eneste sannheten, men når man graver litt i historien hviler det hele på et eneste menneskes tanker og "åpenbaringer").
Det er ofte vanskelig å snakke med disse misjonærene, for de er opplært til å møte de vanligste spørsmålene med argumenter som presenteres i rasende tempo og med en egenartet "snakkestil" som på en gang skal vitne både om en stor, dyp glede og en fullstendig overbevisning.

Jeg har vært i ilden før, så jeg prøver i grunnen fortest mulig å komme forbi frasene, for å snakke med personene bak "båndopptagerne", og følte vel i grunnen at jeg i dag fikk tak i disse to søte små som i begynnelsen var så ivrige, men som etterhvert ble noe mer betenkte og ivrige på å avslutte samtalen. Kanskje fikk jeg være med å så en liten tvil i dem om at det finnes noe annet, noe man kan hvile i i stedet for å kjempe så frenetisk for? Før vi skiltes, lovte de meg at de skulle sammenligne sin egen kirkes lære både med det som står i Bibelen og med andre religiøse samfunn - mot at jeg igjen skal be Gud om svar på om det jeg tror på er rett eller galt. Det var et godt bytte!

Jeg har jo strevet med dette hele livet, og har vel i grunnen ikke så mye annet å si, enn at mine indokterinerte forestillinger falt brutalt og momentant da jeg fikk se betydningen av det som står skrevet i Bibelen om Guds kjærlighet til menneskene. Jeg har sett noe som man ikke finner frem til med menneskelig fornuft - og det levner ingen tvil om hva som gjør et menneske lykkelig: Vissheten om at Jesus er død for meg, for at jeg skal kunne ha samfunn med Gud. Jeg gikk fra frykt for en "farlig" Allhersker og Hans behov for å straffe meg, til kjærlighet og lengsel etter å alltid være i nærheten av min kjærlige og nådige Gud og Far. Ja, den trauste bonden valgte faktisk å forlate alt "sitt" for å reise dit han følte Gud kalte Ham, bare fordi alt annet enn å gjøre Hans vilje var uinteressant. Og - her i Mongolia har jeg det godt! Så jeg tror nok svaret på min utfordring blir det samme nå som det har vært før: Jeg vet på hvem jeg tror!

Forøvrig: I dag prøvde vi hesten med sal på for første gang.


En stolt minstemann på hesteryggen - en posisjon han nødig ville gi fra seg!

Gjermund

3 kommentarer:

Anonym sa...

Hei:-)Kjekt å få mail av dere igjen og lese at dere har det bra! Jeg kan ikke med sånne moderne greier som blog, men prøver å sende en liten hilsen. Tenkte å skrive kommentar på spørsmålet om Gjermund er rar eller noe - ikke fordi jeg egentlig syns det, du er mer normal enn du tror, og ellers veldig ålreit, akkurat som kona di - men fordi Sofia ba om å få det på swahili. Jeg husker jo ingen ting, men jeg må bare prøve å oversette for Sofia: Gjermund alisema: kwanini mimi ni crezy je?Hvis du, Sofia leser dette, vil jeg gjerne høre fra deg på mail om du skjønte hva jeg skrev, ellers er jeg redd jeg ikke får det med meg;)Det var ingenting stygt om deg, Gjermund! Hils masse, hvis dette fortsatt er ditt felt! Alt vel med meg, forresten. Håper jeg treffer dere i Oslo snart! Klem, Annlaug

Sonja sa...

Ja, du er nok flinkere til å ta de utfordringene der enn meg:) Like etter påske skal jeg ha en time om SV for bibelskolen; folk som jeg er rimelig trygg på - og gjett hvem som gruer seg?

Forresten - det begynner for alvor å bli vår her. Flott tid, og i år dobbelt så bra, for nå som det blir varmere vet jeg at det ikke er så lenge til jeg får se dere igjen! Masse klemmer til hele gjengen:)

Andreas sa...

Fantastisk å høre! Vi ber stadig for dere alle. :)