Motløs

Jeg tror det finnes mange grunner til motløshet, og at det står i Bibelen at "Han gav oss ikke motløshets ånd" hjelper ikke på alle typer motløshet. Jeg mener - jeg tenker jo ikke bare på Himmelen og at jeg ønsker meg dit og slikt - det hender jo jeg er opptatt av andre ting også.
Helt jordiske ting. Som hus og bil og jobb og slikt. Og det er jo lett å bli motløs når bilen skrangler mer enn i går, jobben bringer med seg umulige og uforståelige utfordringer eller når husets vedlikeholdsbehov er større enn hva man innehar av både kunnskap, tid og penger.

Og selv om jeg er overbevist om at Gud har gitt oss dette huset - som en velsignelse kan man si - så tror jeg Han har lagt på meg å holde det ved like. Jeg føler meg på en måte pliktig til å ta godt vare på det, så ikke Han er nødt til å gi meg et nytt. Vise at jeg setter pris på gaven på en måte. Og det gir grunnlag for motløshetsfølelse.

For jeg har da aldri vedlikeholdt et hus før! Tenk alt jeg ikke kan og som jeg må lære! Og selv om jeg skrøt og skrev om tiltro til egne forutsetninger i går, så var jo det selvfølgelig bare tull - det er jo nesten det eneste jeg kan (å tulle) - så jeg har gått til verket med bevende hjerte. Og veien frem til verket har vært lang! I tre år har jeg for eksempel gruet meg til å pusse rundt vinduene i kjelleren. Vi satte dem inn når vi flyttet hit, og jeg har ennå ikke gjort noe med dem. Før i går.

Da hadde jeg mannet meg opp i en hel uke, og i går gjorde jeg ferdig to av tre vinduer - pluss de to på fremsiden som trengte ny "fotlist" eller hva det kalles under vinduer. Det var forresten veldig godt at jeg fant ut at de vinduene på fremsiden trengte litt stell - ellers kan det hende jeg måtte bytta dem ut om et år eller to! Nå slapp jeg med en del arbeid og litt maling jeg allerede hadde kjøpt. Fornøyd med den! Verandaen har også fått seg en overhaling. Og trappa. Utrolig hva som ordner seg når man bare kommer over redselen for å starte!

Ja, for det er i hodet det sitter, som svømmerne sier. Jeg tror ikke jeg kommer til å få det til, og argumentasjonen er alltid den samme: "Jeg har aldri gjort det før!" Men så er det vel akkurat det som er greia - at det er en første gang for alt. Så jeg må visst jobbe litt med denne start-tregheten min. Bedre å hoppe i det enn å snuble i det har jeg hørt.

Gjermund