Smart eller enfoldig?

Noen ganger - bare av og til - stiller jeg spørsmål ved mitt eget intellekt. Jeg er jo som kjent en skråsikker ung mann med stor tiltro til egne forutsetninger (host, host) men overfor særlig et spørsmål føler jeg meg forholdsvis hjelpeløs i forhold til bruk av fornuften. Jeg har nemlig den instilling til det meste at det kan læres - kanskje kan jeg det ikke i dag, men om nødvendig kunne jeg lært meg det. Så kan jo de lærde strides om jeg har forutsetninger til å lære.

Men - ett spørsmål finner jeg vanskelig forklarbart. Og det er Bibelen som Guds ord. Det er argumenter for:
 - det virker
 - det er uforandret gjennom århundrer/årtusner
 - det frigjør mennesker
men det finnes også argumenter mot:
 - tilsynelatende harde regler som strider mot tanken om en kjærlig Gud
 - ulike åpenbare faktafeil
 - at noe så gammelt skal ha relevans for oss i dag

Dette er en vanvittig forenkling av argumentrekkene, men likevel - et utgangspunkt til tenkning. Det som imidlertid slår meg, er at dersom jeg tror på de greie delene av Bibelen, og jeg mener at de er Guds ord - kan jeg da tro at Gud har latt dem stå sammen med ord som ikke er Hans? En allmektig Gud vil vel beskytte sitt eget ord?

Om Han ikke gjør det - og det er blanding - hvem skal så fortelle meg hva som er av Gud og hva som er av mennesker? Her kommer fornuftkrasjen. For - fornuftig sett - må Bibelen enten tros å være av Gud, eller av mennesker. Hvis vi er fri til selv å bestemme hva som kommer fra Gud og hva som kommer fra mennesker, ville vi nemlig pr dags dato ha potensielt ca 7 milliarder ulike versjoner av Guds ord...

Så - enfoldig nok - jeg tror det må være alt eller ingenting. Kanskje vi kristne skulle bli litt mer frimodige om det? Kanskje vi må øve oss opp til å bli smarte nok til å være enfoldige nok til å tro akkurat dette, og å holde det frem som sannhet?

Gjermund