Used to it

Naa begynner vi aa enjoy it! We har a very great time here in Brighton, and everyone smiles the whole day. It's easyere for me to write in English, because of the missing letters. I'm sure I could used the english language better, but you have to get used to my writing, I'm afraid. Har faktisk proevd aa skrive et innlegg tidligere ogsaa, men tida gikk for fort, saa skjermen vart svart. Men naa skal det bli. Som sagt har vi det bra. Vi begynner aa bli used to it, som de sier her i Brighton. Det betyr at de begynner aa bli vant til det. Og vi begynner aa bli vant til aa bo i et bitte lite, men veldig trivelig (etter at vi skrubba det) hus, vi begynner aa bli vant til aa sove uten dyner, bare med blankets (tepper), vi begynner aa bli vant til aa sitte i andreetasje i en buss, vi begynner aa bli vant til at bussene nesten ikke kommer seg frem i de smale gatene og jeg svarer baade paa Tom (Hvis de bruker etternavnet mitt) og Jerry (hvis de bruker fornavnet mitt). Jeg begynner tilogmed aa bli vant til pund og pence! Og - jeg klarte veldig fort aa vende meg til sol, strender og saltvann! Som jeg sa - vi har en great time down here!
Sondre har fyllt ett aar, uten aa forstaa en ting av det hele. De andre forstod det, og syntes det var fint at han fikk en fotball, en pilogbue og et tennissett til bursdagen sin... Saa dagene gaar til aa ha det bra. Vi to store har faat bygd en masse selvtillit i forhold til det aa snakke engelsk, for vi er mye bedre enn enkelte av de andre her nede. Veldig morsomt. Vi har vaert en tur i en Baptistkirke i dag, det var veldig trivelig. Vi turte det, naa som vi allerede er innvidd - forsent aa angre seg naa Ola!
Ja, ja. Min Ola og jeg maa se til aa avslutte foer nok et innlegg tar veien til det store intet, tida vaar er snart ute. Beklager at det tar litt tid mellom hvert innlegg, men slik ble det den foerste uka - kanskje gaar det lettere aa publisere noe neste uke. Saa bare foelg med!

Gjermund

Brighton

We are framme in Great Britain! Etter en tilsynelatende "alt-etter-planen" first part av our reise, ble vi driven by a taxi til feil adresse. Der stod vi da, med fire unger og en haug av kofferter. High in my hat var jeg ikke, men jeg fikk da stamma fram so much english at jeg fikk kontakta some taxi's for us. After that we kom til det most dirty house i ever seen. Der bor vi now. Now I just har bought some sengesett til oss, so now we have a blancet each of us. I bougth some kopper og, so we kan drikke hver for oss. Very nice!

I have to go now, cause my 50 pence are going out in this internetcafe. Men jeg er ved godt mot! Oh yeah! Jeg er da norsk! Og bonde! Making everything as a game! God bless you all. See you.

Gjermund

Etter lang ventetid

Da var det gjort. Vi er ikke lenger misjo-nokså-nærer, vi er misjonærer. Vi er offentlig kalt til å være Herrens og NLM's utsendinger. Det var en fantastisk flott opplevelse å få være med på søndagen, og nå forstår jeg hvorfor det ble sagt at det å bli innviet nesten kan sammenlignes litt med å gifte seg - selv om det var en annen type alvor over det vi var en del av på søndag.
Det var veldig mange som sa veldig mye godt til oss i forbindelse med innvielsen og festen etterpå, og jeg setter meget stor pris på at det var så mange som tok del i det hele. Det var en mektig opplevelse å se så mange mennesker i Trondheim spektrum, og å vite at dette er vårt misjonsfolk. Der satt de som muliggjør vår utreise og vårt opphold, ved å gi og ved å be. Der satt de som på en praktisk måte tar omsorg for oss og barna ved å gi av sin tid, sine penger og ved å be for oss. Måtte vi være tilliten verdig!
Vi spurte barna senere på kvelden om de hadde lagt merke til at de også ble bedt for? Hvorpå lille Håvard (3) utbrøt: "Døm ba fol mæi føsst da! Døm ba om at det måtte gå bla i Mongolia! Det val bla da!"


Håvard er takknemlig for at misjonsfolket husker ham i bønn, slik at det skal gå bra i Mongolia.


Å være på GF kan ta pusten fra den sterkeste. Sondre fant det mest tjenelig å ta seg en dupp en gang i blant!

Det er bare en ting vi er litt lei oss for - vi glemte å ta bilder på søndag. Kanskje er det noen som har bilder de kan tenke seg å dele med oss? Så kan dere sende dem til gjermundkvam@hotmail.com vi tar i mot med takk!

Gjermund

Hverdagene har forandret seg

Før så melka jeg kuer, forà dem og stelte noen sauer. Så kjørte jeg litt traktor, spikra litt kanskje, røla litt med nabo'n og holdt på med typiske bondeting. Så melka jeg litt kuer igjen, forà dem og stelte noen sauer. Dag etter dag. Det var hverda'n før. Så ble det slutt på det. Nå er det stort sett ikke så greit å si hva som skjer, det mblir med en del "kanskje" og noen "hvis" når vi planlegger ting og tang. Men i dag har det skjedd noe likevel!
Vi har fått beskjed om at det er leid et hus til oss i Brighton - vi slipper altså å ligge i telt. Og billettene til Mongolia er bestilt. Vi reiser den 26. september. Så nå slipper vi å lure på det!
Og så har vi klippet Sondre for første gang.


Sondre har blitt kort på håret og likner på Håvard

Gjermund

Banankasser

Livet vårt dreier seg stort sett om banankasser for tiden. Vi kan egentlig si det slik at livet vårt faktisk er på vei ned i banankasser. Vi rydder og pakker, og stapper ting vi ikke kaster i banankasser som skal stuves bort på kvisten hos bestemor og bestefar (Det er egentlig Kjersti's besteforeldre, men jeg har adoptert dem i mangel av interesse hos mine). Vet dere forresten hvor mange typer banankasser det finnes?
* Brune, kartongfargede med "Dole" og en klase gule bananer trykket på
* Brune, kartongfargede med grønn stripe øverst
* Hvite med blåfarge øverst og gule smale striper
* Hvite med gulfarge øverst og blå smale striper
* Hvite med grønt - tror jeg det var
Det som kjennetegner alle er størrelsen, og at de har inneholdt "premium bananas". Nå begynner de smått om senn å inneholde et helt familieliv.

Litt merkelig i grunnen, å stå her og katalogisere livet vårt, verdsette minner og stæsj som høyere eller lavere enn søppelgategorisert og lage innholdslister for lettere å finne frem om det blir aktuelt igjen... Og du verden så mye rart man finner! Frimerkesamlinga mi begynner å bli noe av det mer seriøse vi har funnet - verre er det med dieselpistolen(!) til Kjersti og granathylstrene(!) mine...
Granathylstrene har funnet veien til søplebøtta, og det skal bli spennende og se hvor dieselpistolen ender opp - om den og må bøte med livet, eller om den blir smuglet videre i historiens gang i bunnen av en banankasse. Som etterhvert har begynt å få en ny dimensjon for meg - nesten som bibelen! Grå og kjedelig å se til kanskje, men du verden så innholdsrik!

Ha en god dag! Hilsen Gjermund

Mark og finsk

I forbindelse med at vi har avdekket en forbindelse mellom Finland og Mongolia, kom jeg til å tenke på min beholdning av finske mark. Som kjent brukes jo ikke lenger finske mark som betalingsmiddel. Mon tro om det går an å bruke finske mark i Mongolia? Der er de jo ikke kommet så langt på mange områder... Kanskje er det greit for dem, bare det er en "peng"? Lurer på om jeg ikke skal ta mine "viisikymentä markkaa" østover. Hvem vet, plutselig får jeg kjøpt meg et par mongolske støvler eller no for dem...!

Gjermund

Flass

Flass er no' dritt. Det har hendt at jeg har trudd at det snør, også er det bare vinden som rusker i håret mitt... Derfor bruker jeg h&s (head and shoulders). Og en ting har jeg lagt merke til. På alle shampoo-flasker jeg har sett (eller alle jeg husker å ha sett) er informasjonen skrevet på svensk, norsk/dansk og finsk. Så også på min h&s (uttales Hå ann Ess). Og jeg skal jo til Mongolia, og der snakker dem jo mongolsk - et språk som visstnok er i en finsk-ugrisk språkgruppe (om det betyr finsk-gavmild språkgruppe eller om det er en typebetegnelse er jeg noe usikker på). Uansett så har det noe med finsk å gjøre. Derfor faller det meg inn at jeg går en heller slitsom tid i møte, når jeg leser teksten på shampoo'n min. På svensk er det greit: Mjällshampoo. Og dansk er intet problem: Skælshampoo. Men finsk, det sliter jeg noe usannsynlig med: hilseshampoo. siden min shampooflaske også inneholder balsam (altså 2 i 1, som flasken informerer om), er det naturlig å legge merke til at på alle andre språk en finsk heter faktisk balsam nettopp balsam. Men på finsk, da heter det "hoitiaine". Det faller meg inn at jeg får noe å gjøre fremover...

Gjermund

Sukk!

Jeg er tilbake i Rennebu igjen. Fantastisk godt! Etter en flotters ferie - det var ikke det - men det var ikke Rennbu altså. Og hva oppdager jeg til min forskrekkelse når jeg kommer hjem igjen? Jo, etter litt lesing på ulike blogger, med de minner det bringer frem, så må jeg medgi at jeg føler savn! I Rennebu! Jeg har altså savnfølelser på den plassen jeg elsker høyest i min hittil snevert utforskede verden! Tanken om Rennebu som lykkeplass er for alltid forbi for min del, selv her i lykkens dal er det noe som mangler! Og hva? Jo - jeg har vært på en forferdelig trang plass et helt år, et år jeg tenkte jeg bare skulle overleve... Jeg har bodd i Oslo. Og når jeg endelig ble fri, hva oppdager jeg så? Jo - at jeg savner det! Ikke Oslo altså - og langt der i fra! Men folka, fellesskapet, undervisninga, vennene mine - ja til og med lærerne våre! Du verden som jeg savner dem! *snufs* Det er vel bare å innse det, vi har startet en prosess som vil vedvare. Vi skal flytte hit og flytte dit, bli glad i stadig nye mennesker og til stadighet skilles fra de vi er glade i. Og jeg får ikke bestemt meg for om jeg skal nyte øyeblikkets bekjentskaper og vennskap, og ta sorgene når de kommer, eller om jeg skal grue meg så mye til sorgene at jeg unngår å nyte øyeblikkene. DILEMMA!
Men, når alt kommer til alt, jeg tru'kke jeg har personlighet til å holde meg unna bekjentskaper for å unngå sorgen, så derfor trur jeg heller jeg stiller meg med ryggen mot fremtida og lever i nuet. Men hul brystkasse og press bak øya - det finns!

Gjermund

Ferietur og venner

Jeg føler meg beæret. Vi er for tiden på ferietur, og skal være borte til torsda'n. Ferien vår består i en liten besøksrunde i Trøndelag - mest til familie, men også noen venner. I dag har vi truffet noen av dem, mens vi er på besøk hos min (Gjermunds) bror og hans familie. Det er godt, veldig godt, å treffe gode venner nå som utreisen nærmer seg så raskt. Vi opplever at vi ikke er alene! Og akkurat i dag har jeg lyst til å trekke frem dette litt spesielt, for i dag fikk vi en hilsen av et vennepar, og i kortet stod det at de ber for oss. Det varmer, og vi føler oss beæret. Vi er ikke alene. Vi reiser ikke til Mongolia alene, vi har mange bak oss. Og takk og lov for det!

Gjermund

Friertips

Da vi gikk på Fjellhaug i vinter, observerte jeg endel interesse for mine erfaringer som etablert. Flere ganger ble det dultet i sidemannen og hvisket: "hysj, han kommer med et tips!" Halvt i spøk, og halvt i alvor - velger jeg å tolke det som... I den forbindelse kan jeg gi alle interesserte et godt tips: Førstemann til mølla kan få kjøpe frimerkesamlinga mi, jeg trenger'n ikke lenger...



Gjermund

Roter ja!

Jeg bare roter for tida! Skjønner ikke at det går an! Skrev før at jeg synes vi har mange ting, men i dag har jeg kjøpt enda fler... Det står ei tønne her, og ei tønne der. også ligger det et el-piano her og står en sykkel der. VIVAT! Kom og redd oss! Ikke så lett å være Sunde-fan, og tenke "kjekt å ha", når det ikke er en tom låve man har lenger! (Har nemlig hatt det og en gang i tida, men bytta...) Så nå ligger ting i stabler og i veien - overalt! Hurra for ferien!


Ytterst på hjørnet av pulten min...

En ting er alle tinga, en annen ting er hue mitt... Det er vel i utgangspunktet ikke det hodet som er kjent for å ha høyest antall omdreininger i minuttet, men nå synes jeg nesten det står stille... Nå er imidlertid Silje Berg forhåpentligvis tilbake på linke-lista mi, etter at ho på mystisk vis forsvant da Ødegaard kom inn. Og nykommeren Odd Inge Aas, dersom min noe omtåkete hjerne har fungert etter oppskriften jeg gav den.

Gjermund

Bare har ting.

Nå skal vi snart ut å flytte. Også har vi akkurat flytta. Vi har så akkurat flytta at vi ikke har flytta inn alt vi har flytta med oss enda. Det er egentlig det jeg skulle gjort nå. Flytta inn resten altså. Vi har nemlig seks tønner med ting på henger'n. Eller hadde, for jeg har pakka ut tre av dem allerede, og holder på med den fjerde. Så mange ting vi har! Jeg blir nesten flau. Spesielt når jeg står og ser på alt, og trur at vi trenger det. Det skremmer meg.

Gjermund

Fotball VM - igjen!

Nå gir jeg meg ende over! I kveld har jeg faktisk - helt frivillig - sett enda en fotballkamp! Det var USA som spilte mot Italia. Eller skal jeg si, det var USA som forsvarte seg mot Italia! Og, til min store forundring, så var jeg gjentatte ganger uenig med dommer'n - ja - endogtil litt frustrert over hans inkompetanse og observeringsevne! Det første røde kortet til USA for eksempel! For en kronidiotisk bedømmelse! Jeg rev meg nesten i håret av ergrelse! Jeg må innrømme at jeg etterhvert følte et sterkt ønske om at USA måtte klare å holde stillinga - spesielt når de var 9 og Italia 10 spillere på banen. Jeg tror jammen jeg ble litt engasjert jeg gitt!

Gjermund

Fotball VM

Jeg tror nesten ikke en eneste av de bloggerne jeg vet om ikke har nevnt fotball VM på sine blogger. Kanskje uten Silje...? Derfor antar jeg at fotball VM er noe viktig?!? Er det ikke i Tyskland de har samla seg de der som springer rundt i en innhegning med tilskuere rundt? Skjønner at Cæsar satsa på sirkus, når jeg registrerer interessen folk har for dette styret...
Men, for ikke helt å virke bare bakstreversk og gammeldags, så må jo også jeg nevne dette mesterskapet på min blogg så klart, så derfor: De gule vant i går. Han keeper'n som tapte, han gråt. Nå vet dere det.

Gjermund

Back again!

Nå er vi tilbake på Tverdal i Rennebu! Å du velsignede landsdel! Her er fred og fordragelighet, og livet smiler fra sin vennligste side. Som jeg har savnet denne plassen! Og når det blomstrer og gror overalt på en gang, og naturen bare krever min oppmerksomhet - da er det godt da. Da er det utrolig godt!


Dette er tatt om høsten, men likevel... Fint ja!

Gjermund

Henda mine

Jeg har et par hender med mange arr. De bærer, ved nærmere ettersyn, preg av å ha vært gjennom litt av hvert. Et morsomt bilde på livet mitt egentlig. For det også må det kan hende litt nærmere ettersyn til for å se at det har vært gjennom litt av hvert. Det er helt, som henda mine, men bærer preg av å ha grodd.
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.

Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?

Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.

Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:



Gjermund

Ikke meg denne gangen!

Har møtt mange muntre mennesker etter denne flyselskap-tabben min, og er i grunnen litt redd for at jeg nå har blitt et forlystelsesobjekt i manges selskaper rundt omkring. Dette synes jeg jo selvsagt er helt forferdelig å tenke på, og jeg jobber for tiden veldig med å finne noe annet å vri fokus over på, slik at alle skal glemme min tabbe. I den forbindelse, vil jeg henge ut min kjære kone, hun skulle nemlig koke en tannbørste en dag...



Gjermund

Gode minner?

I går satt jeg og mimra litt fra gammelti'n. Da kom jeg til å tenke på min første bil. Eller, den første bilen jeg kjøpte. Ukjøpte, faktisk. Det var en Datsun Cherry.
Er det noen andre som har ukjøpt en bil noen gang? Eller er jeg like alene om å ha gjort det, som å jeg sikkert er om å ha ringt et flyselskap og spurt dem om hvorfor flytiden ikke stemmer overens med klokkeslett for take off og landing?

Uansett, historien er som følger: Jeg ønsket meg en bil, men hadde ingen penger. Derfor gikk jeg av og til på bilauksjoner, men hadde jo aldri noen mulighet til å by. Til min Datsun dukket opp. De skulle ha 1000 kroner for den! Likevel bød jeg ikke. Ikke før de senket prisen til 500! Da slo jeg til. Mitt resonnement var slik: Jeg kjøper den bilen for 500, kjører helt i hjel på et jorde, før jeg skroter'n for 1500. Jeg kan ikke tape! Slik gikk det til at jeg ble eier av en tidligere blå Datsun Cherry (den fremstod mer som rødbrun slik jeg husker den nå, men taket bar spor av blått). Så, selv om 500 kroner la beslag på mer enn jeg hadde av likvide midler, regnet jeg med å gjøre en pen liten forretning på denne bilen.

Stor var derfor min overraskelse, og total fortvilelsen, da jeg skulle underskrive kjøpekontrakten og auksjonsfirmaet skulle ha noe de kalte salær! 2000 kroner pluss 500 kroner i ekspedisjonsgebyr! "Totalt og betale; 3000,- kroner". Den natten sov jeg godt kan dere tro! Not!
Jeg var jo forholdsvis raskt klar over at samme hva jeg gjorde, så ville denne "gode" handelen føre til et minimumstap på 1500 kroner. Forholdsvis mye verre enn de 1000 jeg hadde tenkt å TJENE.
Derfor spurte jeg, så pent jeg overhodet kunne, om jeg ikke kunne få lov til å la vær å kjøpe den bilen - neste dag altså. Og joda, etter litt betenkeligheter, fikk jeg tilslaget på avslaget - men det kostet meg 1000 kroner. Det var likevel mindre enn 1500. Så alt i alt, en god historie rikere, tusen kroner fattigere og med litt større følelse av å være idiot, følte jeg faktisk lettelse. Og kjøpekontrakten?

Den finnes fortsatt oppbevart, for en eller annen gang å kunne rammes inn. Når sårene har grodd kanskje....



Gjermund

Fremmed og familiekjær

I morra skal vi ha avslutningsfest her på Fjellhaug. Det gruleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å flytte fra byen, til å komme til Rennebu og til snart komme ut til Mongolia, men gruer meg til å forlate alle fola her. Det er i grunnen litt rart det der egentlig. I starten gleda jeg meg i sannhet ikke til å reise til Mongolia. Men, etter som tida har gått (siden mars 2004), har det vokst frem en glede inni meg over at vi skal få reise. Tenk - akkurat jeg! Som det ikke er noe særlig ved, ingen spesiell kompetanse, en heller broket troshistorie og med et på mange måter mislykket levd liv bak meg - meg vil han bruke som sin representant! Det har blitt mer og mer klart for meg at han kunne ikke valgt noen bedre, for dersom det skjer noe som en følge av at vi reiser, så MÅ det jo bare være Han selv som virker!

Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?

Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.

Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?

Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!

Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)

Gjermund

Forvirra misjonærspire

Har dere lyst til å le litt? Så hør her:

Til sommer'n skal vi en tur til England for å lære oss å snakke Engelsk. "Pusse litt på engelsken," sier de som kan det, og smiler litt i skjegget. Sikkert for å trøste oss at de later som om vi kan noe fra før... I forbindelse med dette oppholdet har vi behov for barnevakt. Vi voksne skal jo gå på skole! Barnevakten er i boks, for å si det slik, men så var det flybilletter.
Det er nå dere kan begynne å spare opp litt latter, for det er her den erfarne utenlandsreiseren fikk seg en oppdagelse... Jeg syntes jo det var litt rart at det stod flytid 2 timer og 25 minutter, når flyet gikk 07:20 og var framme 08:30. Enda rarere ble det når flyturen hjem også skulle vare i 2 timer og 25 minutter, men lettet 19:30 og landet 22:55... Så jeg ringte jeg - til flyselskapet!

I Norwegian har de en meget trivelig kundeservitør. Han lo ingenting han. Han bare forklarte meg, med stor tålmodighet, at det ikke er samme tid som i Norge overalt i verden. I England for eksempel, lever de en time på etterskudd... Så nå vet jeg det. Første forsøk, første flause. Lurer på hva den neste blir.

Gjermund