Kanskje er jeg en enkel sjel, men i dag sendte jeg en felles tekstmelding til en god del støttespillere i Norge (med håp om at den spredte seg til flere) med bønn om forbønn for Sondre som i to døgn har kastet opp mer eller mindre sammenhengende. Første døgnet hadde han forholdsvis høy feber (opp mot 40,5), ikke så mye det siste døgnet. Men har vi prøvd å gi ham noe å drikke (noe vi stort sett har prøvd hele tiden) så har han kastet opp nesten med det samme. Det begynte å faktisk å bli forholdsvis skummelt syntes jeg, for han begynte å vise tegn til dehydrering.
På grunn av avstanden til UlaanBaatar bestemte vi oss for å gjøre noe, for det så ikke ut til å ville gi seg. (På grunn av kvaliten på helsetjenesten i Mongolia, bruker vi ikke det mongolske helsevesenet mer enn vi må - det kan av og til være farligere enn å stelle seg selv.) Derfor sendte vi en bønnemelding til Norge og tok kontakt med en vietnamesisk lege fra Amerika. Han ville gjerne se på Sondre, og klokken fire i ettermiddag troppet vi opp på kontoret hans hvor vi fikk den beste servicen vi kunne ønske oss.
Etter at Sondre hadde demonstrert både oppkast og diareutbrudd for legen, fikk Sondre noe medisin og vi fikk beskjed om at dersom det ikke gav seg innen to, tre timer, måtte vi komme oss til Ulaanbaatar for at Sondre kunne få væske intravenøst. Så la legen handa på hodet til Sondre og ba for ham! Det er første gang i mitt liv at jeg har opplevd at en lege har gjort noe sånt.
Etterpå har Sondre beholdt nesten alt vannet han har fått. Han har drukket en liter ORS-blanding uten å slippe spesielt mye ut igjen, sammenlignet med tidligere - og han har begynt å vise at han har en sterk vilje igjen. Gjett om vi er takknemlige! Tross at han fortsatt har diare og har kastet opp en gang etter legebesøket, ser det ut til at vi slipper å reise til Ulaanbaatar, og at Sondre skal bli frisk igjen ganske snart. Dermed er vi også overbevist igjen - det hjelper å be! Takk til alle som var med å ba for og med oss, og takk til alle som vil forsette med det. Jeg tror ikke dere helt vet hvor stor pris vi setter på den tjenesten dere gjør!
Gjermund
torsdag, desember 14, 2006
onsdag, desember 13, 2006
Nattevåk og medisinsk ABC
Da vi gikk på Fjellhaug i fjor, deltok vi på et såkalt "medisinsk ABC - kurs for misjonærer". Det var lurt, for i natt var Sondre grusomt tørst. Ikke at det er noe problem til vanlig, men i natt så kasta han opp alt vi prøvde å gi ham. Han hadde nemlig drikki badevann!
Til slutt la jeg meg på stuegulvet ved siden av ham og gav ham avkjølt vann som var både filtrert og kokt - med skje!
Det så ut til å virke godt, og full av frimodighet og godt håp leste vi om at "aktivt kull" skulle være så bra - det binder visstnok det meste av ulumkheter man kan ha fått i seg. Vi har jo - i vår store klokskap - investert i en innholdsrik medisinsk koffert. Den inneholder også aktive kulltabletter. Dosering: 5 - 20 tabletter(!) 1 til flere (svett, svett) ganger daglig! Åssen i all verden får du en tørst ettåring til å tygge noen titalls kulltabletter i løpet av et døgn? Ja, ja - ikke fullt så full av frimodighet skred jeg til verket og brakk tablettene opp i småbiter. Og merkelig nok - Sondre åt med stor tålmodighet nesten to tabletter - spesielt da han ble belønnet med ei skje vann (hulk - for en fæl far) for hver bit.
Da nesten to tabletter var omhyggelig og langsomt tilintetgjort i et stadig sykere utseende svelg/matinntak, begynte vår lille håpefulle og protestere. Det var tilsynelatende bra, etter hans forklaringer (som ikke besto av ord, men av desto mer lettforståelige bevegelser og lyder). Konklusjonen er at vårt aktive kull nok var litt for passivt - det virka i hvertfall ikke etter oppskriften - eller pakningsvedlegget om du vil.
Gjermund
Til slutt la jeg meg på stuegulvet ved siden av ham og gav ham avkjølt vann som var både filtrert og kokt - med skje!
Det så ut til å virke godt, og full av frimodighet og godt håp leste vi om at "aktivt kull" skulle være så bra - det binder visstnok det meste av ulumkheter man kan ha fått i seg. Vi har jo - i vår store klokskap - investert i en innholdsrik medisinsk koffert. Den inneholder også aktive kulltabletter. Dosering: 5 - 20 tabletter(!) 1 til flere (svett, svett) ganger daglig! Åssen i all verden får du en tørst ettåring til å tygge noen titalls kulltabletter i løpet av et døgn? Ja, ja - ikke fullt så full av frimodighet skred jeg til verket og brakk tablettene opp i småbiter. Og merkelig nok - Sondre åt med stor tålmodighet nesten to tabletter - spesielt da han ble belønnet med ei skje vann (hulk - for en fæl far) for hver bit.
Da nesten to tabletter var omhyggelig og langsomt tilintetgjort i et stadig sykere utseende svelg/matinntak, begynte vår lille håpefulle og protestere. Det var tilsynelatende bra, etter hans forklaringer (som ikke besto av ord, men av desto mer lettforståelige bevegelser og lyder). Konklusjonen er at vårt aktive kull nok var litt for passivt - det virka i hvertfall ikke etter oppskriften - eller pakningsvedlegget om du vil.
Gjermund
mandag, desember 11, 2006
Hva nå?
En god venn av oss er veldig syk. Og i mongolia er det ingen spøk å være det. Spesielt ikke når man ikke har noen penger. Det er nemlig slik at i Mongolia så koster det penger å ligge på sykehus. Det koster penger å få medisiner også. Og dersom man skal ta noen prøver. Dessuten må man sørge for all mat, sengetøy og klær selv mens man ligger på sykehus. Og til slutt - dersom man trenger ambulanse, må man først sørge for at man har penger å betale med!
Heldigvis, ved hjelp av noen venner klarte vår kjære Bajraa å skrape sammen nok til sykehusoppholdet han trenger i UlaanBaatar, og da jeg likevel skulle dit i dag (en tur på mellom 3 og 4 timer i bil) tok jeg ham med, så slapp han utgiftene til ambulansen. Det er bare det at å ligge på sykehus i Mongolia er ikke som å ligge på sykehus i Norge - det er veldig usikkert om man får den hjelpen man bør ha, ja det er ikke sikkert legene finner ut hva som feiler deg en gang!
Derfor - enhver som leser dett og føler seg kallet av denne oppfordring: Vær så snill å be for vår kjære venn Bajraa (navnet hans betyr forøvrig fest eller glede) - både at han må bli frisk og at han må bli frelst. Han er bare rett over 30 år, og har ei datter på 9 år. Samt ei kone. Det vil ikke akkurat bli noe lett for dem om de mister mannen og faren sin nå.
Gjermund
Heldigvis, ved hjelp av noen venner klarte vår kjære Bajraa å skrape sammen nok til sykehusoppholdet han trenger i UlaanBaatar, og da jeg likevel skulle dit i dag (en tur på mellom 3 og 4 timer i bil) tok jeg ham med, så slapp han utgiftene til ambulansen. Det er bare det at å ligge på sykehus i Mongolia er ikke som å ligge på sykehus i Norge - det er veldig usikkert om man får den hjelpen man bør ha, ja det er ikke sikkert legene finner ut hva som feiler deg en gang!
Derfor - enhver som leser dett og føler seg kallet av denne oppfordring: Vær så snill å be for vår kjære venn Bajraa (navnet hans betyr forøvrig fest eller glede) - både at han må bli frisk og at han må bli frelst. Han er bare rett over 30 år, og har ei datter på 9 år. Samt ei kone. Det vil ikke akkurat bli noe lett for dem om de mister mannen og faren sin nå.
Gjermund
Jul er mer enn mat
Jul er mer enn mat - det vet alle som har levd mer enn tre år. Grunnlaget for å si det, er at vår vesle treåring gleder seg til jul fordi: Han vet at vi skal bygge pepperkakehus, spise seigmenn, lakris, non-stop, makrell i tomat og leverpostei fra Norge. I tillegg skal han få pakker - noe han egentlig ikke helt forstår, for det er jo Jesus sin bursdag!?! Men han tror at det sikkert henger sammen med at Jesus er så snill - og da bir det lett å godta.
For oss større er gleden blandet med en smule bekymring. Blir det nok pinnekjøtt tro? Blir pinnekjøttet salt tro? Hva med fenalåra, blir de riktig modnet? Og hvordan vil det bli å feire jul i et annet land, uten besteforeldre og søskenbarn etc rundt seg? For ikke å snakke om alle vennene man ikke får julebesøkt. Hmm... Dette blir en rar jul...
Så er det bare det, at man risikerer å bli innbudt til noen andre venner. Slike som vi har blitt kjent med her, og om vi ikke feirer sammen, så er vi med hverandre - med tanke på familie og venner hjemme i Norge. Så det skal vel gå.
Spennende er det i alle fall å tenke på at selv om jula er 7 timer tidligere ferdig her hos oss enn hjemme i Norge, så feirer vi akkurat det samme, og ønsker å ære den samme personen - Jesus. Ja, egentlig så er det en fin måte å vise Jesus takknemlighet på det å gi hverandre julegaver - det var jo nettopp det han gjorde - gav oss en gave. Uten at vi fortjener det. Nesten som en julegave.
Men det er mer og i jula. Nemlig klær! Til noens fortvilelse (gutter som regel) og noens forlystelse (jenter som regel). Da vi slapp Ragnhild løs på markedet for å finne seg noe til jul, endte vi opp med ei lita prinsesse... Litt glorete for oss kanskje, men som en drøm for den lille jenta. Mens Ola, han var mest opptatt av at han fikk klær som ligna på pappa sine...
Ragnhild er litt bekymra for at det ser ut som et bryllupsbilde, men likevel... Søtt par hva?
Gjermund
For oss større er gleden blandet med en smule bekymring. Blir det nok pinnekjøtt tro? Blir pinnekjøttet salt tro? Hva med fenalåra, blir de riktig modnet? Og hvordan vil det bli å feire jul i et annet land, uten besteforeldre og søskenbarn etc rundt seg? For ikke å snakke om alle vennene man ikke får julebesøkt. Hmm... Dette blir en rar jul...
Så er det bare det, at man risikerer å bli innbudt til noen andre venner. Slike som vi har blitt kjent med her, og om vi ikke feirer sammen, så er vi med hverandre - med tanke på familie og venner hjemme i Norge. Så det skal vel gå.
Spennende er det i alle fall å tenke på at selv om jula er 7 timer tidligere ferdig her hos oss enn hjemme i Norge, så feirer vi akkurat det samme, og ønsker å ære den samme personen - Jesus. Ja, egentlig så er det en fin måte å vise Jesus takknemlighet på det å gi hverandre julegaver - det var jo nettopp det han gjorde - gav oss en gave. Uten at vi fortjener det. Nesten som en julegave.
Men det er mer og i jula. Nemlig klær! Til noens fortvilelse (gutter som regel) og noens forlystelse (jenter som regel). Da vi slapp Ragnhild løs på markedet for å finne seg noe til jul, endte vi opp med ei lita prinsesse... Litt glorete for oss kanskje, men som en drøm for den lille jenta. Mens Ola, han var mest opptatt av at han fikk klær som ligna på pappa sine...
Ragnhild er litt bekymra for at det ser ut som et bryllupsbilde, men likevel... Søtt par hva?
Gjermund
fredag, desember 08, 2006
Ting og tang
Nå er vi midt i julestria! Veldig moro. I går fikk vi som dere så masse kule greier i posten - jeg tok med noen salte sild (lakrisgodteri) til skolen og lot de forskjellige smake - de grein på nesa og slet stort sett alle sammen! Hadde hørt det fra før, at det bare er nordmenn som liker salt lakris, men å se det live var en svært så underholdende opplevelse! Den ene lærer'n min satt sikkert et kvarter å slet med den stakkars silda, og jeg passa på å ikke gå ut - for da hadde ho kasta'n. Det er nemlig slik her, at du spiser det du får - uansett. Som regel litt trist for meg, men denne gangen slo det tilbake på dem selv, gitt! (De sa forresten at det smakte medisin av lakrisen, da bestemte jeg meg for at jeg er syk - sånn medisin vil jeg gjerne ha!)
I dag har barna bakt pepperkaker. Det gikk for seg på det viset at de satt ved kjøkkenbordet med hver sin deig-klump som de kjevlet, stakk ut noen griser og hjerter osv av og la på ei stekefjøl.
Etter en liten stund ble den minste lei, og fant seg noe annet å gjøre. Det var visst forsåvidt bra, for han er nå litt i veien den lille sjarmøren. Eller - når han ble oppdaget var det visst ikke så bra likevel...
Det andre han hadde funnet seg å gjøre var nemlig å først helle mjøl utover stuegulvet for deretter å bade i det - men som dere ser - han var rask til å tilstå da han ble fersket. Kortene kom på bordet, for å si det slik. Som vår lille snusfornuftige treåring sa det: "Han Såndle æ glusåmt lampåt!"
Gjermund
I dag har barna bakt pepperkaker. Det gikk for seg på det viset at de satt ved kjøkkenbordet med hver sin deig-klump som de kjevlet, stakk ut noen griser og hjerter osv av og la på ei stekefjøl.
Etter en liten stund ble den minste lei, og fant seg noe annet å gjøre. Det var visst forsåvidt bra, for han er nå litt i veien den lille sjarmøren. Eller - når han ble oppdaget var det visst ikke så bra likevel...
Det andre han hadde funnet seg å gjøre var nemlig å først helle mjøl utover stuegulvet for deretter å bade i det - men som dere ser - han var rask til å tilstå da han ble fersket. Kortene kom på bordet, for å si det slik. Som vår lille snusfornuftige treåring sa det: "Han Såndle æ glusåmt lampåt!"
Gjermund
torsdag, desember 07, 2006
Materialister
Den siste tiden har jeg vært endel sliten. Humøret har nok ikke akkurat vært solskinnspreget heller, selv om lærerne og studentene på språkskolen praktiserer "telle-trening" ved å holde styr på hvor mange ganger jeg ler i løpet av en undervisningsøkt... Har forresten fått mange "komplimenter" på grunn av min særpregede latter - skjønner at vi normenn er ganske veloppdragne, siden jeg ikke hadde noen tanker fra før om at jeg har noen særlig særegen latter...
Så var jeg jo en liten tur til Hovd vet dere, og da jeg kom hjem igjen, ventet det en hel masse post på oss. Mange pakker faktisk! Og inni dem ventet all verdens gode saker og velsignelser!
Tro meg, noen bedre oppmuntring enn dette bordet kunne ikke jeg fått i dag! Selv om hjertet ikke skal henge fast ved det jordiske, så er det utrolig hva en brunost kan gjøre med et stakkars hjerte. For ikke å snakke om hva fire stk sjokoladekalendre kan gjøre med fire barnehjerter!
Så takk for alt dere har sendt folkens! Nå blir det jul her hos oss også!
Gjermund
Så var jeg jo en liten tur til Hovd vet dere, og da jeg kom hjem igjen, ventet det en hel masse post på oss. Mange pakker faktisk! Og inni dem ventet all verdens gode saker og velsignelser!
Tro meg, noen bedre oppmuntring enn dette bordet kunne ikke jeg fått i dag! Selv om hjertet ikke skal henge fast ved det jordiske, så er det utrolig hva en brunost kan gjøre med et stakkars hjerte. For ikke å snakke om hva fire stk sjokoladekalendre kan gjøre med fire barnehjerter!
Så takk for alt dere har sendt folkens! Nå blir det jul her hos oss også!
Gjermund
tirsdag, desember 05, 2006
Hovd
Jeg er tilbake igjen. I alle fall i UB. Derfor mangler noen bokstaver i alfabetet. Det er altsaa 1500 km til Hovd. 1500 km ingenmannsland. Nesten i alle fall. Men sand er det mye av. Hovd er helt fint. Vi er tydeligvis velkomne. Har sett en kamel. Den var alene.
Lurer paa om jeg har lov til aa fortelle at jeg har floeyet i dag? Hvis ikke jeg har lov til det, saa maa alle forstaa at man maa fly til Hovd hvis man ikke har veldig mange doegn til raadighet. Men jeg har altsaa floeyet. Litt. Det var veldig morsomt! Heretter skal jeg aldri la Ola noeye seg med aa se paa noe han synes er kult - eller Haavard - eller Ragnhild - eller Sondre - eller... Ops. Der var det visst egentlig stopp.
Skjoente i dag at jeg har gloemt aassen det var aa vaere gutt. Det skal jeg begynne aa huske igjen, for det var kult. Mye kulere enn aa vaere voksen. Det skal jeg slutte med. Neste trinn paa stigen maa bli motorsykkel. Men foerst hest. Som dere ser - er fortsatt litt flysyk. Og Jan Tore - den siste halvtimen var fael. Hadde drukket for mye te... For dere andre: Det mangler nemlig do i et Cessna Caravan fly. Men det er fint likevel altsaa!
Gjermund
Lurer paa om jeg har lov til aa fortelle at jeg har floeyet i dag? Hvis ikke jeg har lov til det, saa maa alle forstaa at man maa fly til Hovd hvis man ikke har veldig mange doegn til raadighet. Men jeg har altsaa floeyet. Litt. Det var veldig morsomt! Heretter skal jeg aldri la Ola noeye seg med aa se paa noe han synes er kult - eller Haavard - eller Ragnhild - eller Sondre - eller... Ops. Der var det visst egentlig stopp.
Skjoente i dag at jeg har gloemt aassen det var aa vaere gutt. Det skal jeg begynne aa huske igjen, for det var kult. Mye kulere enn aa vaere voksen. Det skal jeg slutte med. Neste trinn paa stigen maa bli motorsykkel. Men foerst hest. Som dere ser - er fortsatt litt flysyk. Og Jan Tore - den siste halvtimen var fael. Hadde drukket for mye te... For dere andre: Det mangler nemlig do i et Cessna Caravan fly. Men det er fint likevel altsaa!
Gjermund
søndag, desember 03, 2006
Julepost ønskes!
Nå er familiens skribent reist til UB og reiser videre i morgen til Khovd (hvor vi sannsynligvis skal flytte etter hvert - 1500 km vestover). Så da må vel jeg prøve å oppdatere bloggen da!
Det er nok mange som lurer på hvordan det har gått med "avdeligsleder" Jan Ove Heggdal som fikk hjerteinfarkt for ei uke siden. Det har heldigvis gått bra! Takk til Gud og til dere som har bedt! Han ble operert i Sør-Korea og kommer tilbake til Mongolia denne uka! Det blir nok litt ensomt her da, etter som han og familien kommer til å bo i UB i en tid fremover, men det er bare en bagatell. Vi er glade for at det har gått bra! Så håper vi både han og familien hans kommer raskt til krefter igjen etter denne påkjenningen.
Dette har vært ei rolig helg, der vi stort sett har holdt oss hjemme. Det har vært deilig! Har egentlig mange "skulle-ha-gjort-ting," men har ikke gjort så mye av det. Ikke lekser en gang! Så begynner sikkert mandagen også denne gangen tidligere enn jeg er klar for, men sånn er livet - både her og i Norge!
Jeg er kanskje litt frimodig, men det er veldig hyggelig med julepost...... Vi blir ikke så flinke i år selv, da. Det blir nok "julebrev" på fellesmail. Bare gi oss e-mail-adresser hvis noen vil ha! Det er lett å være rause med julebrev på mail! Men hvis noen vil være flinkere enn vi er selv, så er adressa vår: Fam. Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darhan, Mongolia! Og det er faktisk utrolig spennende å få høre om hverdagslige ting fra Norge, sånn som dere tror er kjedelig å høre om!
Kjersti
Det er nok mange som lurer på hvordan det har gått med "avdeligsleder" Jan Ove Heggdal som fikk hjerteinfarkt for ei uke siden. Det har heldigvis gått bra! Takk til Gud og til dere som har bedt! Han ble operert i Sør-Korea og kommer tilbake til Mongolia denne uka! Det blir nok litt ensomt her da, etter som han og familien kommer til å bo i UB i en tid fremover, men det er bare en bagatell. Vi er glade for at det har gått bra! Så håper vi både han og familien hans kommer raskt til krefter igjen etter denne påkjenningen.
Dette har vært ei rolig helg, der vi stort sett har holdt oss hjemme. Det har vært deilig! Har egentlig mange "skulle-ha-gjort-ting," men har ikke gjort så mye av det. Ikke lekser en gang! Så begynner sikkert mandagen også denne gangen tidligere enn jeg er klar for, men sånn er livet - både her og i Norge!
Jeg er kanskje litt frimodig, men det er veldig hyggelig med julepost...... Vi blir ikke så flinke i år selv, da. Det blir nok "julebrev" på fellesmail. Bare gi oss e-mail-adresser hvis noen vil ha! Det er lett å være rause med julebrev på mail! Men hvis noen vil være flinkere enn vi er selv, så er adressa vår: Fam. Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darhan, Mongolia! Og det er faktisk utrolig spennende å få høre om hverdagslige ting fra Norge, sånn som dere tror er kjedelig å høre om!
Kjersti
onsdag, november 29, 2006
Suddenly
De siste dagene ble plutselig mer alvorlige enn normalt da vår "avdelingsleder" her i Darkhan ble alvorlig syk. Etter de siste opplysningene vi fikk, ble han antageligvis fløyet ut av Mongolia i går kveld med ambulansefly. Vi tror ikke det står om liv lenger, men vi var veldig redde en lang stund! Vi tenker også på kona og barna hans, som plutselig måtte se mannen og pappa'n sin veldig syk. Spesielt de største barna var nok veldig redde. Det hadde vært fint om dere ville være med å huske dem alle i bønn.
Akkurat nå er mye av hverdagen vår preget av uvissheten rundt "sjefens" sykdom. Hvem skal ta hans plass? Hvor lang rekonvalenstid trenger han? Må familien hans reise til Norge? Hvor skal de i såfall bo der? Osv, osv...
Det kommer til å bli litt ensomt for oss som blir igjen om de reiser, og administrasjonen her i Darkhan kommer nok ikke til å være den samme uten ham. På skolen vil vår Ragnhild bli alene igjen som elev, og Sebastian - han som har ettåringtjeneste her ute får plutselig mye mindre å gjøre...
Men, vi har lagt det alt i Guds hender, så det blir spennende å se hvordan Han løser dette. Har ikke sett annet enn at Han pleier å finne så finurlige og gode løsninger at man i etterkant er tvunget til å smilende tilkjenne Ham all ære for Hans store visdom. Der man ikke aner åpning noen plass lager Han som regel en motorvei gjennom trengslene! Det blir lettere å møte motgangen når man har den erfaringen. Men det føles likevel veldig sårbart det lille norske samfunnet vi har her nede!
Samtidig som vi lever litt i ubalanse her, og etter beste evne prøver å forberede ungene på alle eventualiteter, er det om å gjøre at ting ikke stopper opp. Så vi prøver å leve som normalt. Det vil si at stallen forsøkes fullført, bikkjene får mat og språkstudiene pågår for fullt. Driver å stotrer i flere "tenser" allerede faktisk. Ganske slitsomt - og hjemmelekser er det alltid et problem å få tid til nok av. Sånn er det bare - ikke så ulikt før helga, men plutselig veldig forskjellig likevel.
Her er i hvertfall stallen - den består av to bokser og fòrlager i tillegg til ei lita innhegning. Foran er hundehuset til Baatar. Helt til høyre i bildet skimtes innhegninga rundt grisehuset...
Gjermund
Akkurat nå er mye av hverdagen vår preget av uvissheten rundt "sjefens" sykdom. Hvem skal ta hans plass? Hvor lang rekonvalenstid trenger han? Må familien hans reise til Norge? Hvor skal de i såfall bo der? Osv, osv...
Det kommer til å bli litt ensomt for oss som blir igjen om de reiser, og administrasjonen her i Darkhan kommer nok ikke til å være den samme uten ham. På skolen vil vår Ragnhild bli alene igjen som elev, og Sebastian - han som har ettåringtjeneste her ute får plutselig mye mindre å gjøre...
Men, vi har lagt det alt i Guds hender, så det blir spennende å se hvordan Han løser dette. Har ikke sett annet enn at Han pleier å finne så finurlige og gode løsninger at man i etterkant er tvunget til å smilende tilkjenne Ham all ære for Hans store visdom. Der man ikke aner åpning noen plass lager Han som regel en motorvei gjennom trengslene! Det blir lettere å møte motgangen når man har den erfaringen. Men det føles likevel veldig sårbart det lille norske samfunnet vi har her nede!
Samtidig som vi lever litt i ubalanse her, og etter beste evne prøver å forberede ungene på alle eventualiteter, er det om å gjøre at ting ikke stopper opp. Så vi prøver å leve som normalt. Det vil si at stallen forsøkes fullført, bikkjene får mat og språkstudiene pågår for fullt. Driver å stotrer i flere "tenser" allerede faktisk. Ganske slitsomt - og hjemmelekser er det alltid et problem å få tid til nok av. Sånn er det bare - ikke så ulikt før helga, men plutselig veldig forskjellig likevel.
Her er i hvertfall stallen - den består av to bokser og fòrlager i tillegg til ei lita innhegning. Foran er hundehuset til Baatar. Helt til høyre i bildet skimtes innhegninga rundt grisehuset...
Gjermund
fredag, november 24, 2006
Innbrudd!!?!!
Helt siden vi begynte å lære om Mongolia har vi lært at vi må passe på sakene våre i dette landet. Det er visst veldig mange tyver her. Så etter at vi kom hit, har vi bestandig låst inn alt vi eier og har - unntatt bikkja da - den springer løs om natta. Den skal jo liksom skremme bort eventuelle tyver som prøver seg.
Dette har i grunnen fungert bra, synes jeg. Bortsett fra en gang vi kom hjem etter å ha vært ute en tur. Da var bikkja utenfor hasja'n vår. Så noen må ha sluppet den ut. Da fikk vi lås på porten i hasja'n. Så var det dørene på stallen. De er forholdsvis solide kan man si, i likhet med veggene og taket - og gulvet! Så jeg er heller ikke så veldig redd for innbrudd der - altmed at hver dør blir forsynt med hver sin solide hengelås.
Med alt dette trodde jeg i grunnen vi var forholdsvis godt forskansa - helt til jeg for to dager siden oppdaget at kjettingen hunden går bundet i om dagen, den som er festa i bikkja i den ene enden og i løpestrengen i den andre enden, var stjålet! Da ble jeg i grunnen litt oppgitt! Men så fikk jeg jo en god grunn til å kjøpe ny kjetting - den gamle var gammel og skjøtt mange plasser. Men i natt våkna jeg og oppdaga til min forskrekkelse at "bakdøra" i hasja'n var åpen, og at vi hadde en fremmed hund på besøk i hagen! Jeg fòr ut og jaga udyret - vi har tross alt en potensiell mamma-hund som vakthund - og lukket og låste forsvarlig, før jeg gikk rundt huset og sjekka om det hadde vært mennesker på ferde. Litt urolig gikk jeg til sengs igjen etter å ha bjeffa om kapp med en illsint gatebikkje (gatebikkja ga seg først og rømte med halen mellom bena).
I dag viste det seg at det nok var vår kjære mongolske snekker som hadde glemt å lukke døra i hasja'n og at den fremmede bikkja hadde kommet seg inn ved å grave et hull under gjerdet i nabohasja'n. Snekker'n hadde nemlig så vondt i hodet i går at han ikke tenkte på alt slik han pleier å gjøre - og den fremmede bikkja hadde naturlige grunner til å søke innom hasja'n vår, for Baatar (bikkja vår) har nok gitt signal om at ho er dame...
Uansett - nå har vi et hus med låste dører, en hasja med låste porter, en stall med hengelåser på dørene og en hundekjetting som er festa til løpestrengen med en hengelås...
Ha en fredfull kveld!
Hilsen Gjermund
Dette har i grunnen fungert bra, synes jeg. Bortsett fra en gang vi kom hjem etter å ha vært ute en tur. Da var bikkja utenfor hasja'n vår. Så noen må ha sluppet den ut. Da fikk vi lås på porten i hasja'n. Så var det dørene på stallen. De er forholdsvis solide kan man si, i likhet med veggene og taket - og gulvet! Så jeg er heller ikke så veldig redd for innbrudd der - altmed at hver dør blir forsynt med hver sin solide hengelås.
Med alt dette trodde jeg i grunnen vi var forholdsvis godt forskansa - helt til jeg for to dager siden oppdaget at kjettingen hunden går bundet i om dagen, den som er festa i bikkja i den ene enden og i løpestrengen i den andre enden, var stjålet! Da ble jeg i grunnen litt oppgitt! Men så fikk jeg jo en god grunn til å kjøpe ny kjetting - den gamle var gammel og skjøtt mange plasser. Men i natt våkna jeg og oppdaga til min forskrekkelse at "bakdøra" i hasja'n var åpen, og at vi hadde en fremmed hund på besøk i hagen! Jeg fòr ut og jaga udyret - vi har tross alt en potensiell mamma-hund som vakthund - og lukket og låste forsvarlig, før jeg gikk rundt huset og sjekka om det hadde vært mennesker på ferde. Litt urolig gikk jeg til sengs igjen etter å ha bjeffa om kapp med en illsint gatebikkje (gatebikkja ga seg først og rømte med halen mellom bena).
I dag viste det seg at det nok var vår kjære mongolske snekker som hadde glemt å lukke døra i hasja'n og at den fremmede bikkja hadde kommet seg inn ved å grave et hull under gjerdet i nabohasja'n. Snekker'n hadde nemlig så vondt i hodet i går at han ikke tenkte på alt slik han pleier å gjøre - og den fremmede bikkja hadde naturlige grunner til å søke innom hasja'n vår, for Baatar (bikkja vår) har nok gitt signal om at ho er dame...
Uansett - nå har vi et hus med låste dører, en hasja med låste porter, en stall med hengelåser på dørene og en hundekjetting som er festa til løpestrengen med en hengelås...
Ha en fredfull kveld!
Hilsen Gjermund
onsdag, november 22, 2006
Nye tider
Hjemme hos oss har vi bestemt oss for at vi ønsker å ha Jesus som midtpunkt. Vi ønsker å velge etter Hans vilje, og å være med i Hans rikes arbeid.
Men nest etter dette, er det vår kjære mor og hustru som er motor'n i hjemmet vårt. Det er ho som alltid ser oss alle sammen, tenker på oss alle sammen og bryr seg om oss alle sammen. For min del er det slik at ingenting funker dersom Kjersti mangler - og jammen trur jeg ikke barna også har det slik.
I dag er i hvertfall Guds velsignelse til oss 27 år, og det var ho ikke i går, så nå er det nye tider! Gratulerer med dagen, Kjære Kjersti - vit at du er elsket!
Hilsen Gjermund
Men nest etter dette, er det vår kjære mor og hustru som er motor'n i hjemmet vårt. Det er ho som alltid ser oss alle sammen, tenker på oss alle sammen og bryr seg om oss alle sammen. For min del er det slik at ingenting funker dersom Kjersti mangler - og jammen trur jeg ikke barna også har det slik.
I dag er i hvertfall Guds velsignelse til oss 27 år, og det var ho ikke i går, så nå er det nye tider! Gratulerer med dagen, Kjære Kjersti - vit at du er elsket!
Hilsen Gjermund
mandag, november 20, 2006
Herlige livet!
Så er den nye uken begynt igjen. Den har begynt veldig bra. Håvard har ramla UTEN å slå hull på noe, stallen begynner å bli så ferdig at nå er vi på utkikk etter en passelig hest, vi har fanga en ny hundevalp i stedet for Tassen som en mongolsk familie plutselig fant ut at vi ikke kunne få likevel, og vi har begynt på vinter'n. Sist, men absolutt ikke minst, har vi fått en pakke fra Norge i posten i dag - full av IFA og Salte fisker! Herlige livet! Takk mamma og Pappa!
For å ta det hele litt roligere: Håvard detter som vanlig ned fra noe, tross klatreforbud, hoppeforbud og balanseringsforbud. Hjelm hadde gjort seg. Men, de siste dagene - etter den dagen med "stavmiskæl'n" som han sier - har han bare fått et blåmerke - ingen sår! Hurra!
Vår kjære mongolske venn som har overtatt min oppgave som bygningssnekker (slik at jeg er degradert til byggherre) er nå nesten ferdig med stallen vår. Han har vært på markedet i dag og samla inn noen priser på det jeg skal kjøpe i morgen - det blir nemlig billigere da, fordi han er mongolsk... - så da regner jeg med at i morgen blir siste innkjøp gjort med unntak av hest og maling.
En annen ting som er helt topp, det er at vi har strøm igjen! I hele helga har vi slitt med stearinslys på do og diverse andre skjøtte løsninger (med blandt annet fryseboks, vaskemaskin og varmtvannsbereder på skjøteledning) på grunn av helg og mongolske arbeidsrutiner - som betyr at hvis man gidder jobber man i helga, hvis ikke lar man det være. Ofte så henger "gidder" sammen med størrelsen på egne fordeler ved å jobbe, tror jeg. Ikke bare har vi fått strøm, men vi har fått utelys ved siden av utgangsdøra!
Så var det Tassen - den lille hundevalpen som vi trodde vi fikk her for en stund siden. Det fant vi plutselig ut en dag at nok dessverre var feil, for da vi hadde hatt den en tre ukers tid, forsvant den plutselig. Etter litt undersøkelser fant jeg ut at det var en nabo som mente å eie den, og at han har vært å henta den - det var nemlig en hannhund, og det liker mongolerne å eie - de får nemlig ikke valper...
I dag var vi på besøk hos Jorunn Ranøien (barnas "tante" og vår medsammensvorne) hvor vi fant en stakkars valp med store redde øyne og slunken magesekk. Den tok vi. Nå bor'n i en pappeske i hønehuset, mett og fornøyd og "nykosa" av Ragnhild Dyreelsker. Princess heter skjønnheta, og her skal ho bli. Det er litt morsomt det der med bikkjene her, for Baatar, den andre bikkja vår (Baatar er et guttenavn og betyr "Helt", men vår Baatar er ei tispe og ganske feig når det kommer til stykket...) hater mongolske mennesker. Dersom det kommer inn en norsk person, hopper og danser ho av glede og ser egentlig ut som en leken valp. Men kommer det inn en mongolsk person! Å hjelpes min! Da ser ho ut som en drapsmaskin, og høres enda verre ut! Jeg har sett folk snu på gata - utenfor gjerdet vårt! - og springe avsted når de hører bikkja - de er rett og slett livredde! Så vakthund - jo det er ho! Jeg tror litt av forklaringa ligger i at ho ikke har noen gode opplevelser fra tidlig i livet i forhold til mongolske. Der tror jeg nok Princess også har noe å huske - så redd som ho ser ut til å være, regner jeg med at livet ikke bare har vært lett frem til nå. Så dermed er oppgaen å gå igang med tillitsbygging og avhengighetstrening.
Klokka 21:00 i kveld var det mellom 17 og 18 minusgrader her. Det tegner til å bli den kaldeste natten hittil. Men det er nok en litt annen kulde enn hjemme i Trøndelag, for jeg har ikke begynt med stilongs ennå. Da jeg var ute nettopp og mata bikkjene gikk jeg uten jakke og hadde i grunnen ingen problemer med det. Skal bli moro å prøve litt skikkelig vinter. Også har jeg kjøpt meg noen støvler som Lucky Luke helt sikkert hadde misunt meg (Ikke sant Silje?), men som er alt for varme å bruke før det blir skikkelig kaldt.
Til sist: I dag har jeg vært på postkontoret å henta ut ei pakke fra Mamma og Pappa. Det som var skrevet inni var skrevet den 31.10, så det tar sin tid, men den som venter på noe godt osv... For inni var det lakris! Masse deilig, salt lakris! Herlige livet! Jeg har allerede lovet ungene penger i bytte for deres rasjoner, slik at de kan kjøpe seg litt mongolsk gotteri i stedet - jeg foretrekker lakrisen... (Ja, slemme, slemme pappa'n demmes mener det han skrev - visste ikke at man ble så egoistisk av å være misjonær...)
Det var forresten forholdsvis spennende å hente den pakka - for i dag så tror jeg at jeg har møtt etterlevningene av tidligere Sovjetunionens serviceinnstilling... Der troppa jeg opp, i den naive tro at den pakken var til meg... Ha, ha! Der tok jeg feil! "Pass eller førerkort takk!" Og deretter en kritisk vurdering av min person, før jeg ble nødt til å dissekere pakken foran øynene på en Mrs. Bisk i full uniform og smale, stramme russerlepper. Jeg prøvde meg på litt "ta situasjonen med et smil" og la - grunnet et medsendt bilde av min søster og ei av mine nieser - velvillig ut om mine familieforbindelser og eskens innhold på mitt svært så mangelfullt utviklede mongolsk, noe som gjorde at radiator'n borti hjørnet plutselig begynte å merkes igjen etter en heller beskyttet atmosfære bak den iskalde uniformertes rygg, og jeg fikk gå fra postkontoret med all lakrisen min, to skjelvende knær og en ikke like høy hatt i behold.
Skulle jo ha lagt inn et bilde her, men lader'n til fotografiapparatet har dissapert, så vi får ha det til gode - stikk innom sidene til vår misjonærkollega Anna i stedet - ho har lagt ut et bilde og er vel verdt et besøk og en kommentar. I mellomtiden: ha et fantastisk herlig liv, og gled dere i Herren - ALLTID!
Gjermund
For å ta det hele litt roligere: Håvard detter som vanlig ned fra noe, tross klatreforbud, hoppeforbud og balanseringsforbud. Hjelm hadde gjort seg. Men, de siste dagene - etter den dagen med "stavmiskæl'n" som han sier - har han bare fått et blåmerke - ingen sår! Hurra!
Vår kjære mongolske venn som har overtatt min oppgave som bygningssnekker (slik at jeg er degradert til byggherre) er nå nesten ferdig med stallen vår. Han har vært på markedet i dag og samla inn noen priser på det jeg skal kjøpe i morgen - det blir nemlig billigere da, fordi han er mongolsk... - så da regner jeg med at i morgen blir siste innkjøp gjort med unntak av hest og maling.
En annen ting som er helt topp, det er at vi har strøm igjen! I hele helga har vi slitt med stearinslys på do og diverse andre skjøtte løsninger (med blandt annet fryseboks, vaskemaskin og varmtvannsbereder på skjøteledning) på grunn av helg og mongolske arbeidsrutiner - som betyr at hvis man gidder jobber man i helga, hvis ikke lar man det være. Ofte så henger "gidder" sammen med størrelsen på egne fordeler ved å jobbe, tror jeg. Ikke bare har vi fått strøm, men vi har fått utelys ved siden av utgangsdøra!
Så var det Tassen - den lille hundevalpen som vi trodde vi fikk her for en stund siden. Det fant vi plutselig ut en dag at nok dessverre var feil, for da vi hadde hatt den en tre ukers tid, forsvant den plutselig. Etter litt undersøkelser fant jeg ut at det var en nabo som mente å eie den, og at han har vært å henta den - det var nemlig en hannhund, og det liker mongolerne å eie - de får nemlig ikke valper...
I dag var vi på besøk hos Jorunn Ranøien (barnas "tante" og vår medsammensvorne) hvor vi fant en stakkars valp med store redde øyne og slunken magesekk. Den tok vi. Nå bor'n i en pappeske i hønehuset, mett og fornøyd og "nykosa" av Ragnhild Dyreelsker. Princess heter skjønnheta, og her skal ho bli. Det er litt morsomt det der med bikkjene her, for Baatar, den andre bikkja vår (Baatar er et guttenavn og betyr "Helt", men vår Baatar er ei tispe og ganske feig når det kommer til stykket...) hater mongolske mennesker. Dersom det kommer inn en norsk person, hopper og danser ho av glede og ser egentlig ut som en leken valp. Men kommer det inn en mongolsk person! Å hjelpes min! Da ser ho ut som en drapsmaskin, og høres enda verre ut! Jeg har sett folk snu på gata - utenfor gjerdet vårt! - og springe avsted når de hører bikkja - de er rett og slett livredde! Så vakthund - jo det er ho! Jeg tror litt av forklaringa ligger i at ho ikke har noen gode opplevelser fra tidlig i livet i forhold til mongolske. Der tror jeg nok Princess også har noe å huske - så redd som ho ser ut til å være, regner jeg med at livet ikke bare har vært lett frem til nå. Så dermed er oppgaen å gå igang med tillitsbygging og avhengighetstrening.
Klokka 21:00 i kveld var det mellom 17 og 18 minusgrader her. Det tegner til å bli den kaldeste natten hittil. Men det er nok en litt annen kulde enn hjemme i Trøndelag, for jeg har ikke begynt med stilongs ennå. Da jeg var ute nettopp og mata bikkjene gikk jeg uten jakke og hadde i grunnen ingen problemer med det. Skal bli moro å prøve litt skikkelig vinter. Også har jeg kjøpt meg noen støvler som Lucky Luke helt sikkert hadde misunt meg (Ikke sant Silje?), men som er alt for varme å bruke før det blir skikkelig kaldt.
Til sist: I dag har jeg vært på postkontoret å henta ut ei pakke fra Mamma og Pappa. Det som var skrevet inni var skrevet den 31.10, så det tar sin tid, men den som venter på noe godt osv... For inni var det lakris! Masse deilig, salt lakris! Herlige livet! Jeg har allerede lovet ungene penger i bytte for deres rasjoner, slik at de kan kjøpe seg litt mongolsk gotteri i stedet - jeg foretrekker lakrisen... (Ja, slemme, slemme pappa'n demmes mener det han skrev - visste ikke at man ble så egoistisk av å være misjonær...)
Det var forresten forholdsvis spennende å hente den pakka - for i dag så tror jeg at jeg har møtt etterlevningene av tidligere Sovjetunionens serviceinnstilling... Der troppa jeg opp, i den naive tro at den pakken var til meg... Ha, ha! Der tok jeg feil! "Pass eller førerkort takk!" Og deretter en kritisk vurdering av min person, før jeg ble nødt til å dissekere pakken foran øynene på en Mrs. Bisk i full uniform og smale, stramme russerlepper. Jeg prøvde meg på litt "ta situasjonen med et smil" og la - grunnet et medsendt bilde av min søster og ei av mine nieser - velvillig ut om mine familieforbindelser og eskens innhold på mitt svært så mangelfullt utviklede mongolsk, noe som gjorde at radiator'n borti hjørnet plutselig begynte å merkes igjen etter en heller beskyttet atmosfære bak den iskalde uniformertes rygg, og jeg fikk gå fra postkontoret med all lakrisen min, to skjelvende knær og en ikke like høy hatt i behold.
Skulle jo ha lagt inn et bilde her, men lader'n til fotografiapparatet har dissapert, så vi får ha det til gode - stikk innom sidene til vår misjonærkollega Anna i stedet - ho har lagt ut et bilde og er vel verdt et besøk og en kommentar. I mellomtiden: ha et fantastisk herlig liv, og gled dere i Herren - ALLTID!
Gjermund
fredag, november 17, 2006
Forrvirra fyr
Hei igjen folkens! Nå er nok en uke slutt. Dem er harde, ukene våre. Det synes i allefall jeg! Jeg studerer språk fem dager i uka, og får ganske mye lekser - i tillegg til at man er nødt til å trene dersom man skal bli bedre. I mitt tilfelle så er det potensialet som er best, ikke kunnskapen...
Det som er vårt største problem, er at det er vanskelig å kombinere et meget stort behov for språktrening med en forholdsvis stor flokk med små barn. For min del er det nok bra at jeg har en mongolsk mann til å hjelpe meg med stallen vår (som faktisk snart er ferdig!) for han hjelper meg masse i forhold til språket. Han lærer meg veldig mange nyttige ord, som for eksempel sagflis, sag, spiker og stolpe. Det tar det lang tid før man lærer på språkskolen tror jeg.
I dag spurte jeg om han kan hjelpe meg å få tak i en hest, og det skulle visst la seg gjøre. Kanskje blir det hest til uka!
Midt oppe i all språktreningen er det lett å gå i surr. Jeg kan ta i mot et telefonnummer på mongolsk nå, og gjetter ofte rett når noen spør meg om noe - men man er liksom alltid på alerten og frykter nesten fremmedfolk fordi det kan hende de har tenkt til å si noe til meg... Og mange av de jeg omgås med hver dag snakker litt engelsk. Noen av de norske snakker for det meste norsk og dermed er kaoset et faktum. Det blir stotrende "wannabemongolsk" utfyllt med engelsk og med enkelte utrop på norsk. Nå begynner jeg å forstå hva man mente med "en tredje kultur" - mellom de to som møtes i det nordmenn møter mongolere og omvendt...
Så er det pengene. Her finnes for eksempel ingen mynter. Og vi har ingen egen konto slik som vi er vant til i Norge, vi går bare på kontoret for å ta ut penger. Og der hever vi stort sett like mye - eller mer - som mongolerne tjener på en hel måned. Kult i grunnen (ironi) med tanke på at kasserer'n faktisk er mongolsk. Penger har blitt en lidelse for meg her nede. Hver gang jeg setter meg blir jeg minnet på at jeg er rik - rikere enn de fleste her. Hver gang jeg skal betale taxi'n blir jeg minnet på det samme, og hver gang jeg kjøper noe som er mye dårligere enn i Norge - men likevel luksus her - blir jeg minnet på den enorme urettferdigheten jeg representerer. Det går ikke an å venne seg til, tror jeg. Det går ikke an å retferdiggjøre det heller, tenker jeg. Så det blir å leve med et sår på innsiden. For å redusere levestandaren, nei det tror jeg ikke jeg klarer. Det er ikke lett å leve med dette, når jeg vet at naboer rundt meg ikke har råd til å tenke sånn - nei, mange av dem er glade om de har råd til å kjøpe seg et brød hver dag.
- Det som stod her er sensurert på grunn av unødvendig fokus -
Hilsen Mr. Engasjert
Det som er vårt største problem, er at det er vanskelig å kombinere et meget stort behov for språktrening med en forholdsvis stor flokk med små barn. For min del er det nok bra at jeg har en mongolsk mann til å hjelpe meg med stallen vår (som faktisk snart er ferdig!) for han hjelper meg masse i forhold til språket. Han lærer meg veldig mange nyttige ord, som for eksempel sagflis, sag, spiker og stolpe. Det tar det lang tid før man lærer på språkskolen tror jeg.
I dag spurte jeg om han kan hjelpe meg å få tak i en hest, og det skulle visst la seg gjøre. Kanskje blir det hest til uka!
Midt oppe i all språktreningen er det lett å gå i surr. Jeg kan ta i mot et telefonnummer på mongolsk nå, og gjetter ofte rett når noen spør meg om noe - men man er liksom alltid på alerten og frykter nesten fremmedfolk fordi det kan hende de har tenkt til å si noe til meg... Og mange av de jeg omgås med hver dag snakker litt engelsk. Noen av de norske snakker for det meste norsk og dermed er kaoset et faktum. Det blir stotrende "wannabemongolsk" utfyllt med engelsk og med enkelte utrop på norsk. Nå begynner jeg å forstå hva man mente med "en tredje kultur" - mellom de to som møtes i det nordmenn møter mongolere og omvendt...
Så er det pengene. Her finnes for eksempel ingen mynter. Og vi har ingen egen konto slik som vi er vant til i Norge, vi går bare på kontoret for å ta ut penger. Og der hever vi stort sett like mye - eller mer - som mongolerne tjener på en hel måned. Kult i grunnen (ironi) med tanke på at kasserer'n faktisk er mongolsk. Penger har blitt en lidelse for meg her nede. Hver gang jeg setter meg blir jeg minnet på at jeg er rik - rikere enn de fleste her. Hver gang jeg skal betale taxi'n blir jeg minnet på det samme, og hver gang jeg kjøper noe som er mye dårligere enn i Norge - men likevel luksus her - blir jeg minnet på den enorme urettferdigheten jeg representerer. Det går ikke an å venne seg til, tror jeg. Det går ikke an å retferdiggjøre det heller, tenker jeg. Så det blir å leve med et sår på innsiden. For å redusere levestandaren, nei det tror jeg ikke jeg klarer. Det er ikke lett å leve med dette, når jeg vet at naboer rundt meg ikke har råd til å tenke sånn - nei, mange av dem er glade om de har råd til å kjøpe seg et brød hver dag.
- Det som stod her er sensurert på grunn av unødvendig fokus -
Hilsen Mr. Engasjert
tirsdag, november 14, 2006
Ny skademelding
Ja - her går det for seg! I helga har vi vært i UlaanBaatar, en (etter min mening) forferdelig stor by med forferdelig mye trafikk! Og rødt lys/grønt lys - hva betyr det? Nei - takke meg til Darkhan! En liten, koselig (Mongolsk sett) by med av og til tomme gater og plass til bilene som kjører der. Jeg synes det er helt greit å forholde meg til små forhold og ellers lav fart. Albuebruk er jeg stort sett motstander av.
Nok om det - i UB hadde vi ingen internettkontakt, så derfor har det vært temmelig stille på bloggen denne helga. Nå er vi imidlertid "hjemme" igjen - og ting har begynt å skje, så da tar vi bloggen i bruk på nytt.
I dag klarte nemlig Håvard (overraskelse!) å skjære seg i fingrene med stavmixer'n. Han knabba'n, snek seg i sjul bak skapet på rommet sitt og satte støpselet i kontakten. Deretter trykket han på knappen med fingrene godt plassert i den roterende knivens bane - ja, dere forstår resten. Vær med å be om at han må få beholde fingertuppene og at det ikke må gå infeksjon i såra. Også må dere be litt mer om at han må få litt mer vett og unngå flere sånne kjedelige og farlige episoder. Spørs om ikke alle de slaga i hue hans har redusert evnen til å trekke logiske slutninger eller noe. (Ja - jeg er oppgitt! Skjære seg med en stavmixer, liksom?!? Går det an!?!)
Ellers kom vi hjem til et hus uten vann i går - fikk det ikke tilbake før i ettermiddag, og i mellomtida hadde både strøm og telefon vært "underveis". Som jeg tidligere skrev; Ting er av og til "Berko" - men nå er det altså "Ben" igjen. Og takk for det, for do er fint å ha.
Et bilde av ulykkesfuggel'n i et harmonisk øyeblikk - uten plasterlapper! Hadde det bare vart...
Gjermund
Nok om det - i UB hadde vi ingen internettkontakt, så derfor har det vært temmelig stille på bloggen denne helga. Nå er vi imidlertid "hjemme" igjen - og ting har begynt å skje, så da tar vi bloggen i bruk på nytt.
I dag klarte nemlig Håvard (overraskelse!) å skjære seg i fingrene med stavmixer'n. Han knabba'n, snek seg i sjul bak skapet på rommet sitt og satte støpselet i kontakten. Deretter trykket han på knappen med fingrene godt plassert i den roterende knivens bane - ja, dere forstår resten. Vær med å be om at han må få beholde fingertuppene og at det ikke må gå infeksjon i såra. Også må dere be litt mer om at han må få litt mer vett og unngå flere sånne kjedelige og farlige episoder. Spørs om ikke alle de slaga i hue hans har redusert evnen til å trekke logiske slutninger eller noe. (Ja - jeg er oppgitt! Skjære seg med en stavmixer, liksom?!? Går det an!?!)
Ellers kom vi hjem til et hus uten vann i går - fikk det ikke tilbake før i ettermiddag, og i mellomtida hadde både strøm og telefon vært "underveis". Som jeg tidligere skrev; Ting er av og til "Berko" - men nå er det altså "Ben" igjen. Og takk for det, for do er fint å ha.
Et bilde av ulykkesfuggel'n i et harmonisk øyeblikk - uten plasterlapper! Hadde det bare vart...
Gjermund
torsdag, november 09, 2006
Gata vår
Skrev tidligere at det kanskje kunne bli noen bilder fra her-om-kring når vi har kommet oss gjennom kultursjokket. Det gidder jeg ikke å vente på, så jeg skriver litt nå jeg.
Vi bor på et område som kalles for Bataljonen. Først trodde jeg det var NLM's område som kaltes det, men det er en hel bydel. Det er vel kanskje hva man kaller en fattig bydel - men det er de andre bydelene også, så det sier i grunnen ikke så mye. Kjennetegnet for denne delen av byen er at det er såkalte hasjaer her - inngjerdinger. Alle hus har en hasja - mens i de andre bydelene er det stort sett bare blokker. Dette gir "gata" vår en egen form for frihet (inne i hver enkelt hasja er man alene - lurt!) samtidig som det gir "gata" vår et eget særpreg. Det særpreget er en smule grått fordi alle gjerdene her ikke er malt.
Så er det et par andre ting som på en måte er alle-steds-nærværende her om kring. Begge deler er positive og trivelige, synes jeg da. Det ene er at det er mongolere overalt, og det andre er at det er bikkjer overalt. Mongolere liker ikke bikkjer, fordi de er litt redd for dem - så de synes jeg er litt gal som ikke er redd. Jeg bare knurrer igjen jeg, dersom det kommer en bikkje i min vei - og til nå har det vært bikkjene som har veket av. Så jeg har tenkt til å fortsette med det. Men, som en følge av at det er mange både mongolere å bikkjer her (som da ikke går veldig godt overens), er det også en del mongolske barn og en del valper her. De går veldig godt overens!
Hilsen Gjermund
Vi bor på et område som kalles for Bataljonen. Først trodde jeg det var NLM's område som kaltes det, men det er en hel bydel. Det er vel kanskje hva man kaller en fattig bydel - men det er de andre bydelene også, så det sier i grunnen ikke så mye. Kjennetegnet for denne delen av byen er at det er såkalte hasjaer her - inngjerdinger. Alle hus har en hasja - mens i de andre bydelene er det stort sett bare blokker. Dette gir "gata" vår en egen form for frihet (inne i hver enkelt hasja er man alene - lurt!) samtidig som det gir "gata" vår et eget særpreg. Det særpreget er en smule grått fordi alle gjerdene her ikke er malt.
Så er det et par andre ting som på en måte er alle-steds-nærværende her om kring. Begge deler er positive og trivelige, synes jeg da. Det ene er at det er mongolere overalt, og det andre er at det er bikkjer overalt. Mongolere liker ikke bikkjer, fordi de er litt redd for dem - så de synes jeg er litt gal som ikke er redd. Jeg bare knurrer igjen jeg, dersom det kommer en bikkje i min vei - og til nå har det vært bikkjene som har veket av. Så jeg har tenkt til å fortsette med det. Men, som en følge av at det er mange både mongolere å bikkjer her (som da ikke går veldig godt overens), er det også en del mongolske barn og en del valper her. De går veldig godt overens!
Hilsen Gjermund
tirsdag, november 07, 2006
Pakke fra Norge!
I dag kom den etterlengta pakken fra mor og far med barnebilsete, sko og parkdresser! Men det var det andre som var mest spennende! Pålegg, IFA, Bamse-blad og Panorama (bladet til Normisjon Trøndelag som virkelig anbefales! Og for å ikke være illojal mot organisasjonen vi reiser for(!), så anbefaler jeg også Utsyn! Og det mener jeg virkelig! Men det får være tema en annen gang!)
Det var pakken fra Norge vi snakka om. For den har barna gått og venta på, og endelig kunne vi spise "makrell i tomat" og kaviar igjen! Det var jo nesten like bra som middag! Jeg hørte Ola forklarte kameraten sin at pakken hadde vi fått fordi "bestemora vår er så glad i oss og så savner ho oss så masse!"
Ellers går det ganske bra med oss. Jeg kjenner at jeg begynner å trives litt, og for første gang torde jeg å dra til markedet alene! Det var en seier, og så var det jo litt moro å kunne praktisere litt mongolsk! For nå har jeg "survived the course", altså overlevd det intensive toukers "survival-course(t)." Nå er jeg på språkskolen bare 3 dager i uka. Kanskje øker jeg til fire etter hvert. Det går bare bra med barna og hushjelpa. De prøver å utnytte at vi ikke er der og spør om kjeks og "film-seing!" Men nå har vi klargjort reglene, så kjeksene får vente til helga og filmene må vente til det blir vintervær. For det er ikke vinter her enda. Og det er godt! Det er fint å leke ute nå også. Det var nede i 15 minus en morgen i helga, men etter litt solskinn var det sikkert 10 pluss!
I går kveld var jeg og Anna hos Jorunn og spiste Asia-mat! Det var veldig godt og veldig trivelig! Du er flink til å lage mat, Jorunn! Og så er du flink til å ta initiativ til å møtes på forskjellige vis! Takk for det!
Hilser til dere hjemme i Norge!
Kjersti
Det var pakken fra Norge vi snakka om. For den har barna gått og venta på, og endelig kunne vi spise "makrell i tomat" og kaviar igjen! Det var jo nesten like bra som middag! Jeg hørte Ola forklarte kameraten sin at pakken hadde vi fått fordi "bestemora vår er så glad i oss og så savner ho oss så masse!"
Ellers går det ganske bra med oss. Jeg kjenner at jeg begynner å trives litt, og for første gang torde jeg å dra til markedet alene! Det var en seier, og så var det jo litt moro å kunne praktisere litt mongolsk! For nå har jeg "survived the course", altså overlevd det intensive toukers "survival-course(t)." Nå er jeg på språkskolen bare 3 dager i uka. Kanskje øker jeg til fire etter hvert. Det går bare bra med barna og hushjelpa. De prøver å utnytte at vi ikke er der og spør om kjeks og "film-seing!" Men nå har vi klargjort reglene, så kjeksene får vente til helga og filmene må vente til det blir vintervær. For det er ikke vinter her enda. Og det er godt! Det er fint å leke ute nå også. Det var nede i 15 minus en morgen i helga, men etter litt solskinn var det sikkert 10 pluss!
I går kveld var jeg og Anna hos Jorunn og spiste Asia-mat! Det var veldig godt og veldig trivelig! Du er flink til å lage mat, Jorunn! Og så er du flink til å ta initiativ til å møtes på forskjellige vis! Takk for det!
Hilser til dere hjemme i Norge!
Kjersti
mandag, november 06, 2006
Forskjeller
Det er en del forskjeller mellom Norge og Mongolia. Egentlig vil jeg nesten si heldigvis. Vet dere at det er forferdelig slitsomt å bo i Norge?
Overrasket kanskje, over en slik påstand? Her kommer argumentasjonen: I Norge finnes det noe som heter Veritas eller noe i den duren. Og kvalitetssikring. Og sikkerhetsmarginer. Osv, osv. Alt dette gjør ting tungvint, umulig å stelle til selv og dyrt.
Her i Mongolia så er det bare to uttrykk å forholde seg til; Et som lyder nesten som "Berko" og betyr noe sånt som "finnes ikke", "slutt", "gått for dagen" eller "virker ikke". Det andre lyder omtrent som "Ben". Det betyr da det motsatte av det forrige uttrykket. Ingen spør om salaten er frisk, om blyanten er hel, om sykkelen har luft i ringene eller om bleiepakka du skal kjøpe er full - nei, enten er det "Berko", eller så er det "Ben".
Dette fører til en del (med norske øyne sett) snurrige episoder, som den med sofa'n på taket, da jeg fikk kjøpt en hel halv liter melk, da det ikke gikk an å ta ut penger den dagen osv. osv. Stort sett lærer man seg å leve med at ting er "Berko" i dag, for i morgen eller neste uke er de "Ben" igjen - selv om jeg må innrømme at jeg med litt skadefro tanker forlot en taxisjåfør med meget god tid i dag og heller betalte fem ganger prisen til nestemann i køen for å kjøre meg når jeg ba om det...
Men vi har værti lekeparken her i Darkhan - og her er faktisk karusellen "Ben". Men det spørs om Veritas vet om det...
Legg merke til at det sitter et par "motvekter" strategisk plassert i karusellen - for å balansere den... Knirka og bråka gjorde det, men den gikk rundt. Den er "Ben".
Gjermund
Overrasket kanskje, over en slik påstand? Her kommer argumentasjonen: I Norge finnes det noe som heter Veritas eller noe i den duren. Og kvalitetssikring. Og sikkerhetsmarginer. Osv, osv. Alt dette gjør ting tungvint, umulig å stelle til selv og dyrt.
Her i Mongolia så er det bare to uttrykk å forholde seg til; Et som lyder nesten som "Berko" og betyr noe sånt som "finnes ikke", "slutt", "gått for dagen" eller "virker ikke". Det andre lyder omtrent som "Ben". Det betyr da det motsatte av det forrige uttrykket. Ingen spør om salaten er frisk, om blyanten er hel, om sykkelen har luft i ringene eller om bleiepakka du skal kjøpe er full - nei, enten er det "Berko", eller så er det "Ben".
Dette fører til en del (med norske øyne sett) snurrige episoder, som den med sofa'n på taket, da jeg fikk kjøpt en hel halv liter melk, da det ikke gikk an å ta ut penger den dagen osv. osv. Stort sett lærer man seg å leve med at ting er "Berko" i dag, for i morgen eller neste uke er de "Ben" igjen - selv om jeg må innrømme at jeg med litt skadefro tanker forlot en taxisjåfør med meget god tid i dag og heller betalte fem ganger prisen til nestemann i køen for å kjøre meg når jeg ba om det...
Men vi har værti lekeparken her i Darkhan - og her er faktisk karusellen "Ben". Men det spørs om Veritas vet om det...
Legg merke til at det sitter et par "motvekter" strategisk plassert i karusellen - for å balansere den... Knirka og bråka gjorde det, men den gikk rundt. Den er "Ben".
Gjermund
søndag, november 05, 2006
Veldig redd!
I dag var jeg forferdelig redd! Det har seg nemlig sånn, at her i Mongolia så drives det fire forskjellige prosjekter, og to av de prosjektene har hver sin bil. De bilene får vi norske utsendingene leie i helgene og på kveldstid - og i helga var det Jorunn som hadde bil. Jorunn bor imidlertid i ei blokk hvor det ikke er helt trygt parkere noe utenfor sånn over lengre tid - så vi hadde gjort en avtale om å ta bilen med hit og sette den hos oss.
Så, i dag tidlig, ringte det på døra, og der stod det en mongoler å snakka mongolsk. Ikke det at jeg skjønte hva han sa, men at det var mongolsk - det forsto jeg. Og jeg forsto at han spurte etter nøklene til bilen. De hadde jeg jo ikke det minste lyst til å gi fra meg sånn uten videre, selv om jeg mente å dra kjensel på'n som sjåføren i det prosjektet som eier bilen. Tilslutt ble det nå så jeg gikk med på å gi fra meg nøklene likevel og fyren forsvant glad og fornøyd, mens jeg stod igjen med en stadig voksende klump i magen...
Etter å ha konsultert litt med sjefen senere på dagen, viste det seg at det var en riktig overivrig sjåfør som hadde henta'n, og at alt var som det skulle - men redd - det var jeg!
Hadde vært noe å bruke misjonærlønna til dette? Hadde vel blitt sånn rundt regna 40 års tjeneste eller noe...
Gjermund
Så, i dag tidlig, ringte det på døra, og der stod det en mongoler å snakka mongolsk. Ikke det at jeg skjønte hva han sa, men at det var mongolsk - det forsto jeg. Og jeg forsto at han spurte etter nøklene til bilen. De hadde jeg jo ikke det minste lyst til å gi fra meg sånn uten videre, selv om jeg mente å dra kjensel på'n som sjåføren i det prosjektet som eier bilen. Tilslutt ble det nå så jeg gikk med på å gi fra meg nøklene likevel og fyren forsvant glad og fornøyd, mens jeg stod igjen med en stadig voksende klump i magen...
Etter å ha konsultert litt med sjefen senere på dagen, viste det seg at det var en riktig overivrig sjåfør som hadde henta'n, og at alt var som det skulle - men redd - det var jeg!
Hadde vært noe å bruke misjonærlønna til dette? Hadde vel blitt sånn rundt regna 40 års tjeneste eller noe...
Gjermund
lørdag, november 04, 2006
Hjemme i Norge
"Hjemme i Norge" blir en sliten frase når man ikke er der, har jeg funnet ut. Jeg lærer noe nytt om Mongolia hver eneste dag, og det samme gjør også språklærer'n min om "hjemme i Norge"... Ho synes forøvrig det er helt sykt å ha hus med fire vegger til kyrne når det bare er 20 - 30 minusgrader på det kaldeste! Og at vi spiser lam! Fysj, å fysj! Nesten som å spise babyer! At de kan veie 50 kilo ved 6 måneders alder er det bare så vidt jeg får ho til å tro. Ja, det er faktisk så jeg tror at ho ikke tror på det! Og da jeg fortalte hushjelpa vår at lammet på bildet (ho så i album) bare var 2-3 uker gammelt, trodde ho så avgjort ikke på meg.
Et av de siste bildene fra Tverdal - nå går gutten!
Så dere bildet av ungene i forrige mail? Grønt å fint ja? Noen som trodde det var Mongolia? Nei, du! Det var fra Norge. Nærmere bestemt hjemme hos mine foreldre, rett før vi for til Mongolia. Hvis dere tenker dere det bildet lagt ut på en trefargers dataskjerm, så får dere et inntrykk av mongolia. Blass gult/brunt, og uendelig. Og akkurat det er litt besnærende. Det er så utrolig stort her! Viddene er enorme! Med noen små(?) fjelltopper utpå. Og vann er mangelvare. I dag var vi å så en sjø - det var ganske kult - da kom jeg på hvor vanlig det er å se åpent vann i Norge. Her er det absolutt ikke vanlig.
Og i Norge så har vi masse familie. I dag ringte broren min - og det var så ufattelig trivelig å høre stemmen hans! Visste ikke at jeg brydde meg så mye om slikt - kanskje jeg egentlig er et følelsesmenneske? Hadde satt pris på no'n brev ja! For eksempel fra Norge... Og i Mongolia så går det ikke an å få kjøpt salt lakris... Jeg har gått ned en hel buksestørrelse allerede, så litt lakris hadde jo sikkert gjort godt! Tross min sjenanse våger jeg å legge ut adressen vår jeg, som et aldri så lite hint...:
Familien Kvam (i tilfelle lakris: GJERMUND Kvam)
c/o NLM in Mongolia
p.o.Box 257
Darkhan
Mongolia
Ja - her er enda et bilde fra Norge - det siste som ble tatt av en samlet familien Kvam på norsk jord. Ikke sikkert dere synes det er så kult å se "norske" bilder, men vi elsker dem! Etter kultursjokket kommer det sikkert noen fler fra Mongolia.
Ha, ha! Vi får ta det som en spøk sa reven, han var flådd (var det ikke sånn det var da?). Vi begynner faktisk å få det ganske så bra her nede. Til uka orker vi kanskje å kjøpe oss gulvtepper. Også har Kjersti begynt å legge opp gardiner til stua. Ja ho har faktisk kommet så langt at ho begynner å kjenne på trivsel! Det er fantastisk bra - vi gleder oss alle over det.
Gjermund
Et av de siste bildene fra Tverdal - nå går gutten!
Så dere bildet av ungene i forrige mail? Grønt å fint ja? Noen som trodde det var Mongolia? Nei, du! Det var fra Norge. Nærmere bestemt hjemme hos mine foreldre, rett før vi for til Mongolia. Hvis dere tenker dere det bildet lagt ut på en trefargers dataskjerm, så får dere et inntrykk av mongolia. Blass gult/brunt, og uendelig. Og akkurat det er litt besnærende. Det er så utrolig stort her! Viddene er enorme! Med noen små(?) fjelltopper utpå. Og vann er mangelvare. I dag var vi å så en sjø - det var ganske kult - da kom jeg på hvor vanlig det er å se åpent vann i Norge. Her er det absolutt ikke vanlig.
Og i Norge så har vi masse familie. I dag ringte broren min - og det var så ufattelig trivelig å høre stemmen hans! Visste ikke at jeg brydde meg så mye om slikt - kanskje jeg egentlig er et følelsesmenneske? Hadde satt pris på no'n brev ja! For eksempel fra Norge... Og i Mongolia så går det ikke an å få kjøpt salt lakris... Jeg har gått ned en hel buksestørrelse allerede, så litt lakris hadde jo sikkert gjort godt! Tross min sjenanse våger jeg å legge ut adressen vår jeg, som et aldri så lite hint...:
Familien Kvam (i tilfelle lakris: GJERMUND Kvam)
c/o NLM in Mongolia
p.o.Box 257
Darkhan
Mongolia
Ja - her er enda et bilde fra Norge - det siste som ble tatt av en samlet familien Kvam på norsk jord. Ikke sikkert dere synes det er så kult å se "norske" bilder, men vi elsker dem! Etter kultursjokket kommer det sikkert noen fler fra Mongolia.
Ha, ha! Vi får ta det som en spøk sa reven, han var flådd (var det ikke sånn det var da?). Vi begynner faktisk å få det ganske så bra her nede. Til uka orker vi kanskje å kjøpe oss gulvtepper. Også har Kjersti begynt å legge opp gardiner til stua. Ja ho har faktisk kommet så langt at ho begynner å kjenne på trivsel! Det er fantastisk bra - vi gleder oss alle over det.
Gjermund
onsdag, november 01, 2006
Australsk NLM-representant?
I går ble jeg valgt inn i styret for en bibelskole i Ulaan Bataar. Høres fint ut, ikke sant? Sannheten er vel at jeg har trådd inn i et skopar med alt for mye tåparti... Og valget er neppe gjort med henblikk på mine kvalifikasjoner, heller med tanke på at NLM trenger en representant i styret og ingen andre så seg råd for å stille... Så var den glorien slukket og hengt rundt halsen.
Det som derimot var til litt allmenn forlystelse, var da vi i tur og orden ble beordret opp å stå for at publikum skulle få se oss. Alt foregikk på mongolsk, så litt begrenset var jo min forståelse. Men jeg fikk med meg at akkurat da jeg ble bedt om å reise meg (og jeg gjorde jo det selvsagt) nektet den forrige å bli presentert som amerikaner - han var australier må forstås! Og under hele den ordvekslingen ble jeg jo stående der og smile mer og mer fåret... Inntil jeg ble takket for min tålmodighet og fikk lov å sette meg - til allmenn forlystelse og usjenert høy latter.
Sånn blir man valgt inn i et bibelskolestyre i Mongolia.
Når alt går litt på tverke, så har jeg trofaste supportere som ikke bryr seg om nedturer...
Gjermund
Det som derimot var til litt allmenn forlystelse, var da vi i tur og orden ble beordret opp å stå for at publikum skulle få se oss. Alt foregikk på mongolsk, så litt begrenset var jo min forståelse. Men jeg fikk med meg at akkurat da jeg ble bedt om å reise meg (og jeg gjorde jo det selvsagt) nektet den forrige å bli presentert som amerikaner - han var australier må forstås! Og under hele den ordvekslingen ble jeg jo stående der og smile mer og mer fåret... Inntil jeg ble takket for min tålmodighet og fikk lov å sette meg - til allmenn forlystelse og usjenert høy latter.
Sånn blir man valgt inn i et bibelskolestyre i Mongolia.
Når alt går litt på tverke, så har jeg trofaste supportere som ikke bryr seg om nedturer...
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)