Ferdig!

Endelig er det unnagjort! Jeg har pussa rundt vinduer for første gang i mitt liv.

Motløs

Jeg tror det finnes mange grunner til motløshet, og at det står i Bibelen at "Han gav oss ikke motløshets ånd" hjelper ikke på alle typer motløshet. Jeg mener - jeg tenker jo ikke bare på Himmelen og at jeg ønsker meg dit og slikt - det hender jo jeg er opptatt av andre ting også.
Helt jordiske ting. Som hus og bil og jobb og slikt. Og det er jo lett å bli motløs når bilen skrangler mer enn i går, jobben bringer med seg umulige og uforståelige utfordringer eller når husets vedlikeholdsbehov er større enn hva man innehar av både kunnskap, tid og penger.

Og selv om jeg er overbevist om at Gud har gitt oss dette huset - som en velsignelse kan man si - så tror jeg Han har lagt på meg å holde det ved like. Jeg føler meg på en måte pliktig til å ta godt vare på det, så ikke Han er nødt til å gi meg et nytt. Vise at jeg setter pris på gaven på en måte. Og det gir grunnlag for motløshetsfølelse.

For jeg har da aldri vedlikeholdt et hus før! Tenk alt jeg ikke kan og som jeg må lære! Og selv om jeg skrøt og skrev om tiltro til egne forutsetninger i går, så var jo det selvfølgelig bare tull - det er jo nesten det eneste jeg kan (å tulle) - så jeg har gått til verket med bevende hjerte. Og veien frem til verket har vært lang! I tre år har jeg for eksempel gruet meg til å pusse rundt vinduene i kjelleren. Vi satte dem inn når vi flyttet hit, og jeg har ennå ikke gjort noe med dem. Før i går.

Da hadde jeg mannet meg opp i en hel uke, og i går gjorde jeg ferdig to av tre vinduer - pluss de to på fremsiden som trengte ny "fotlist" eller hva det kalles under vinduer. Det var forresten veldig godt at jeg fant ut at de vinduene på fremsiden trengte litt stell - ellers kan det hende jeg måtte bytta dem ut om et år eller to! Nå slapp jeg med en del arbeid og litt maling jeg allerede hadde kjøpt. Fornøyd med den! Verandaen har også fått seg en overhaling. Og trappa. Utrolig hva som ordner seg når man bare kommer over redselen for å starte!

Ja, for det er i hodet det sitter, som svømmerne sier. Jeg tror ikke jeg kommer til å få det til, og argumentasjonen er alltid den samme: "Jeg har aldri gjort det før!" Men så er det vel akkurat det som er greia - at det er en første gang for alt. Så jeg må visst jobbe litt med denne start-tregheten min. Bedre å hoppe i det enn å snuble i det har jeg hørt.

Gjermund

Smart eller enfoldig?

Noen ganger - bare av og til - stiller jeg spørsmål ved mitt eget intellekt. Jeg er jo som kjent en skråsikker ung mann med stor tiltro til egne forutsetninger (host, host) men overfor særlig et spørsmål føler jeg meg forholdsvis hjelpeløs i forhold til bruk av fornuften. Jeg har nemlig den instilling til det meste at det kan læres - kanskje kan jeg det ikke i dag, men om nødvendig kunne jeg lært meg det. Så kan jo de lærde strides om jeg har forutsetninger til å lære.

Men - ett spørsmål finner jeg vanskelig forklarbart. Og det er Bibelen som Guds ord. Det er argumenter for:
 - det virker
 - det er uforandret gjennom århundrer/årtusner
 - det frigjør mennesker
men det finnes også argumenter mot:
 - tilsynelatende harde regler som strider mot tanken om en kjærlig Gud
 - ulike åpenbare faktafeil
 - at noe så gammelt skal ha relevans for oss i dag

Dette er en vanvittig forenkling av argumentrekkene, men likevel - et utgangspunkt til tenkning. Det som imidlertid slår meg, er at dersom jeg tror på de greie delene av Bibelen, og jeg mener at de er Guds ord - kan jeg da tro at Gud har latt dem stå sammen med ord som ikke er Hans? En allmektig Gud vil vel beskytte sitt eget ord?

Om Han ikke gjør det - og det er blanding - hvem skal så fortelle meg hva som er av Gud og hva som er av mennesker? Her kommer fornuftkrasjen. For - fornuftig sett - må Bibelen enten tros å være av Gud, eller av mennesker. Hvis vi er fri til selv å bestemme hva som kommer fra Gud og hva som kommer fra mennesker, ville vi nemlig pr dags dato ha potensielt ca 7 milliarder ulike versjoner av Guds ord...

Så - enfoldig nok - jeg tror det må være alt eller ingenting. Kanskje vi kristne skulle bli litt mer frimodige om det? Kanskje vi må øve oss opp til å bli smarte nok til å være enfoldige nok til å tro akkurat dette, og å holde det frem som sannhet?

Gjermund

Noe har slått feil

Det står å lese om nok en trussel om familiesplittelse i media i dag. Far har vært syk, og har derfor ikke tjent penger nok i 2008 og 2009 til at kona og datteren på ett år får lov til å bli i Norge (Ja, kona er fra Filippinene). Selv om diabetesen er stabilisert og inntekten sikret gjennom fast arbeid, er det ikke godt nok for UDI - barn eller ikke barn - her finnes en formalitet som gir oss mulighet til å kaste mor og barn ut av Norge.
Jeg blir forholdsvis kraftig provosert av Norske myndigheters rigide regelrytteri. Og jeg forstår, at jeg med min manglende utdannelse, går de høye herrer en høy gang med mitt sunne bondevett. Stakkars lærde idioter i UDI - det er tydeligvis ikke skole og papirer som gir evne til selvstendig tenkning.

Gjermund

Gelius

Så har Vålerenga presten kasta inn håndklet sitt. Og meningene er selvfølgelig delte - var det slik det burde gå eller ikke?

Jeg forsøker i det lengste å prøve å forstå andre som måtte mene noe annet enn meg, og i denne saken - som jo ikke er ny i media - mener jeg det ligger mer til grunn enn bare en prests gjøren og laden i ulike sammenhenger. Det er jo ikke først og fremst at Gelius mener noe annet enn Kvarme som er utfordringen vil jeg tro.
Jeg tror det for Gelius' del handler om at han ikke står for det kirken står for. Og det er mange med ham.

Det er alt for mange som ikke har skjønt at hvis kirken skal være kirke, og ikke en gammel, statsfinansiert teaterinstitusjon må man legge til grunn for kirken det som er kirkens grunnvold - nemlig Guds ord.

Jeg har kommet frem til at jeg vil fortsette å bestrebe meg å vise forståelse og respekt for mine meningsmotstandere, men det er fristende av og til å bare fastslå det mest åpenbare:

Gelius - din ... Men nei, det blir for lettvint. Godt han har gått sin vei nå da, og heller vil "kjempe kampen" sin fra en annen posisjon. Skal bli interressant å se hvor mange journalister som trekker og drar i denne møkka, for å få høre hva surrehuet har å si. Han får jo snakke alene, for arbeidsgiveren hans har taushetsplikt.

Noen burde begynne å tenke.

Gjermund

Komplisert tankerekke

Påstand: Alt man ikke vet, må man tro. I det minste noe om - Alt man ikke vet, må man tro noe om, altså.

Jeg har med årene lært at det er skremmende lite jeg vet. Det meste tror jeg bare. Når Platon stilte spørsmål om hvor virkelig virkeligheten er, trakk han det så langt at man ikke vet noe - man kan ikke annet enn å tro. Og er man bevisst at man tror noe, må man også være bevisst tvilen - ellers hadde man enten trodd man visste, eller vært fanatiker. Ja, Descartes var faktisk så ren i sin tvil at han stilte seg tvilene til sin egen eksistens - noe som plaget ham såpass at han fant trøst i det fortvilede tynne argumentet: "Cogito ergo sum" (Jeg tenker, derfor er jeg).

Uansett hva man tror, er det lurt å være seg bevisst hvorfor man tror som man gjør. Av erfaring vil jeg fraråde enhver å tro noe fordi "de andre gjør det". Det har alltid vært en søvndyssende og voldsavlende begrunnelse for tro.

Nei, man bør fundere sin tro på noe annet. Min er fundert på den kristne bibel. Og her er deler (i kortversjon) av hvorfor:

Jeg ser naturen rundt meg. Jeg er av naturvitenskapen fortalt noe om deler av den, og det jeg er blitt fortalt overgår mine villeste fantasier av hva det er mulig å skape.
For et vidunderlig puslespill!
For et vidunderlig samspill!
For en fantastisk kraft!
For en besnærende skjønnhet!
For en betagende skjørhet!
Også så synkront!

Alt ser ut til å stå i avhengighetsforhold til noe annet, og alt drives av sola. Og når jeg ser en modell av vårt solsystem, som visstnok bare er ett i en galakse med millioner av dem, som igjen bare er en gallakse av millioner andre... Hvor liten ble ikke min jord? Hvorfor så spesiell?

For meg er det selvsagt at noe må stå bak. Og det virker opplagt for meg at dette noe, som har skapt slik en fantastisk virkelighet, et så intelligent samspill som det vi ser på jorden, må ha en mening med å skape.
Og siden Han skapte med mening, og skapte noen vesener anderledes enn de andre - så de kunne forstå - må det være en mening med det også. Jeg tror Han ønsker kontakt.

Og når Han er så intelligent, og søker kontakt, og har skapt oss som Han tydeligvis vil ha kontakt med, virker det opplagt at Han også har sørget for å ta kontakt - og da er vi ved bibelen igjen.

Så - hvorfor akkurat bibelen? Hvorfor ikke Veda-skriftene eller Koranen? Eller noe annet hellig? Jo, jeg tror det er bibelen fordi: Det er den eneste hellige boken som forteller om en nådig Gud. Og uten en nådig Gud kunne jeg ikke forvente meg annet enn straff. For hvordan kan en allmektig Gud som har skapt alt godt og rent, sant og ekte, forholde seg til meg, en blant mennesker ikke så verst type men like fullt en synder, uten ved å se til meg i nåde?

Og hvis Han er allmektig, da betyr det at alt det skapte er av Ham. Og Han er større enn alt. Så hans nåde er større enn noen nåde jeg kan tenke meg til - graderer Han den da tro? Nei - det kan Han ikke om Han er allmektig, da ville Han jo vært noe mer eller mindre.

Henger du med? Nei vel. Det er ikke lett å få plass til så store tanker i et lite menneskehode. Men tenk på denne i stedet da:

Om Gud er Allmektig, vil Han da godta at Hans Ord forvrenges eller blandes med løgn? Enten så må Bibelen være Hans Ord, eller så er den det ikke. En blanding vil ikke være mulig. Enten sant, eller usant. Og hva skal du med kristendommen om Bibelen ikke er sann? Hva har du da å fundere din kristne tro på?

Dumme kirkeledere!

Gjermund

Til fjells

De siste ukene har jeg tenkt igjen. Det pleier jeg å gjøre med ujavne mellomrom. Men denne gangen har jeg tenkt på dette med å være fornøyd. Det har jeg gjort veldig lenge, men de siste ukene har jeg tenkt på dette emnet på en ny måte.

Jeg har nemlig vært sinnsykt sliten. Jeg elsker arbeidet mitt, og trives veldig godt. Men etter sommer'n har det rett og slett vært litt for mye av den. Jeg begynner ganske tidlig, og har ikke klart å komme meg hjem igjen i såpass god tid at jeg har fått hvilt ut etter hver dag. Og følelsen av å ikke lykkes når oppgavene henger over meg har vært påfallende lett å kjenne på.

Så var det en søndag jeg gikk en tur i fjellet, og da løsnet noe av det vanskelige. Det må nok være derfor Gud har skapt fjellene tror jeg - det er jo dit vi skal løfte øynene for å finne hjelp, er det ikke slik? Der oppe blåser ofte tunge og triste tanker bort og blir hva de egentlig er; Små og uproblematiske forhold som min store Gud har gitt sitt løfte på å ta seg av, om jeg bare søker Hans rike først.

Så jeg gikk ned fra fjellet med fornyet glede. Er fortsatt sliten, og gleder meg til enda flere årsplaner er i boks, men med gleden og takknemligheten på plass igjen er det så mye triveligere å leve! Og det vonde stresset holder seg unna på en annen måte enn før.

Gjermund

Jeg er flau!

Jeg er forferdelig flau over hvordan norske myndigheter behandler innvandrere! Jeg skammer meg over hvordan den norske staten - som jeg egentlig føler takknemlighet over å være en del av - driver paragrafrytteri overfor mennesker med det uheldige utgangspunkt at de ikke er født i Norge. Når jeg hører og leser om hvordan UD setter rekord i å sende ut flest mulig av folk de mener ikke har noe i Norge å gjøre, blir jeg direkte kvalm. For en arroganse! Hvor historieløst og hovmodig man handler!

Hvem husker at Norge er bygget av nederlandske og tyske forretningsfolk? Hvem husker at vår velstand har vært muliggjort alene av penger fra andre land, og hvordan kan en så liten detalj som at vi tilfeldigvis sitter på noen av verdens største oljereserver gjøre oss så mye bedre enn alle andre? Og hvordan kan vi tillate oss å være så selvgode at vi klorer oss fast til et oljefond av dimensjoner, mens resten av verden sulter? Jeg er flau!
Les denne saken, så forstår dere litt av hva jeg mener.

Gjermund