fredag, november 30, 2007

Hysteri?

Er vi nordmenn hysteriske? I forhold til kvalitet på ting og opplevelser, trygghet og julefeiring for eksempel? La meg prøve å forklare grunnlaget for spørsmålet nærmere:

Her er det slik at man kan kjøpe et par sko atskillig billigere enn i Norge - de varer ikke like lenge riktignok, men nordmenn har jo i utgangspunktet lett for å trenge mer enn et par sko i løpet av levetiden til skoa sine, så det er vel kanskje ikke den mest dramatiske forskjellen? Den beste investeringen jeg har gjort på en stund, er at jeg pusset skoa mine.
På samme måte er vi for eksempel svært opptatt av at det skal være lite kvist i trevirke vi bruker til å lage ting av. Det gir en svært dårlig utnyttelse av trematerialene, noe som vel er nokså usolidarisk med tanke på at enkelte steder i verden er det stor mangel på trær... En kvist eller ti er vel "berre lekkert"? Og brekker planken på grunn av svekkelsen kvisten gir, kan man jo bare skjøte den med en bordbit!

Hva trygghet angår, er vi svært opptatt av for eksempel sikkerhetsseler i bil. Er det egentlig så viktig, når vi har så fine veier som vi har - eller så bra biler som vi har? Ingen kjører vel så fort eller så ukonsentrert at det kan gå galt?
Og hva morosaker angår - jeg har sitti i en stor "sprettert" (noe lignende som "space-shot" - bare sinnsykt mye mer "lealøst") med et TV-kamera tapet fast til den boksen jeg satt i! Det gikk bra det også. Hvorfor skal vi egentlig ha "braketter" og "festeanordninger" med bolter og skruer av godkjente dimensjoner når det finnes hyssing, ståltråd og tape?

Til slutt; Alle prøver å kjøpe mer julegaver enn før, fordi alle typer gaver både er gitt og mottatt før. Ingen har bruk for noe lenger, og derfor er det ingenting å gi. Man kan jo ikke gi noe annet enn det noen ønsker seg, og som de egentlig IKKE trenger - noe som blir noe MER enn de har fra før, ikke sant? Er det ikke rart at de som har solgt oss alt, klarer å lure oss til å kjøpe "gaven til den som har alt"? Et paradoks?
Og hvorfor starter julen egentlig i oktober? Og hvorfor selges ikke julemarsipan fra Nidar her i Mongolia? Hvorfor tror "ingen" på Jesus, men "alle" på jula? Hvorfor MÅ vi gjøre ditt og datt før nettene blir lange? Og hvorfor kan vi ikke la være å gjøre dette og hint uten uro i sjelen i tida sånn rett før jul?

Hmm... Det ser ut til at jeg mikser litt satiriske og ironiske elementer med seriøse tanker her på en noe usammenhengende måte - er visst i det hjørnet for tida. Men for dem som klarer å lese litt i kryss og ikke tar alt som står skrevet for vurderbare tanker, så ble det kanskje lesbart?

Var forresten på posthuset i dag. *SUKK* Har sagt det før, og jeg sier det igjen - kommunismen henger visst igjen i enkelte vegger i dette landet. Etter to timer med diskusjoner, frimerkeklistring til den store gullmedalje (tapetsering av konvolutter og esker) og utskifting av all medbrakt embalasje var jeg rimelig svett kan dere si. Men det ordna seg, så nå er tinga våre sendt. Både hit og dit. Og hjertet banka jammen litt ekstra fort da jeg fikk to svære esker med julepakker - sendt fra Norge - med meg hjem fra oppholdet på postkontoret. Jeg er vel litt hysterisk jeg også! Ønsker meg noe jeg egentlig ikke trenger, og som jeg helst ikke har fra før - og selvfølgelig bare harde pakker!

Gjermund

torsdag, november 29, 2007

Skulle ha, men skal bare...

Noen som kjenner seg igjen? Jeg skulle ha skrevet et innlegg på bloggen, men jeg skal bare sjekke mailboksen først... Dermed ble klokka to timer over MÅ sove. (Kanskje det hadde noe med at jeg starta prosjektet en og en halv time etter MÅ sove i utgangspunktet.)
Jeg skulle ha gjort lekser også, men jeg skal bare skrive ferdig det innlegget først. Også skulle jeg ha henta ungene nå - men jeg skal bare pusse skoa mine først. (De ble fine da!)

Mange ganger synes jeg at jeg "kaster bort" tida mi. Det er liksom så mange ting jeg ikke MÅ eller TRENGER å gjøre som jeg går å kjenner på dårlig samvittighet for at jeg ikke "rekker å få gjort". Kanskje skulle jeg begynne å bli litt mer bevisst lat?

Men - så er det det at jeg har tenkt litt på noe (igjen). Jeg er jo norsk i utlandet vet dere, og i starten var det viktig for meg å lese litt "norske" nyheter. Derfor sjekket jeg gjevnlig norske nyhetssider - i starten. Nå har jeg slutta med det.

Hvorfor?

Nei... Det har kanskje noe med det å gjøre at nyhetene alltid er like? Man trenger jo ikke å lese mer enn overskriftene for å forstå hva som står i artikklene under, man har jo lest det før:

"Glemte trusene hjemme"
"Trailer av veien i Tromsø"
"Brant ned til grunnen"
"På byen uten undertøy!"
"Se vårens bademoter"
"Fire gisler tatt i Irak"
"Knivdrama i Oslo"
"Se hvem amerikanske menn har kåret til årets sexbombe"
"Dette er et ran!"

Jeg synes slike nyheter begynner å bli litt kjedelige. Og legg merke til hvor mye det står overalt, om damers attributter på avveie og deres mindre bekledte edlere deler som stadig blir mindre edle etter min mening, i forhold til lidelser i Darfur og urettferdigheten i land som for eksempel Mongolia. Hvor er alt det gledelige som skjer her og der rundt om i verden? (Jeg vet det jo - i Norsk Ukeblad og Hjemmet.) Men likevel - VG, Dagbladet og dere andre - noen gjør mange bra ting!

Jeg tenkte en gang å spare penger i fond - men så leste jeg at det fondet det dreide seg om investerer penger i bryggeribransjen i Kina - da bestemte jeg meg for at mine penger ikke har noe der å gjøre. Slike ting burde mediene skrive om - ikke sant? Og om korrupsjon! Det er et problem av uante dimensjoner - for våre medier gjør det ikke særlig farlig eller ubehagelig å drive med det...

Så har jeg lest i en gammel Vårt Land at noen ser på TV. En av dem som gjør det, ser likevel nesten aldri på TV da heldigvis, han er bare hektet på fem, seks serier og "Top Model" på TV3 - dog ufrivillig (til hans forsvar...?). Andre MÅ se på "7 dødssynder" eller hva det nå heter - så de lettere kan beskrive hvor dødelige disse syndene egentlig er, formodentlig.

Jeg ser ikke på TV jeg. Det har vel en sammenheng med at jeg ikke skjønner alt som blir sagt bak snøen, men også er det slik at det virker nesten som om morgenen kommer nesten før natta starter her borte. Det har sikkert noe med at vi ligger 7 timer foran dere i Norge å gjøre eller noe slikt. I alle fall fører det til at jeg skulle ha gått til skolen, men jeg skal bare sove litt først - uten å ha sjekka nyhetene i dag heller.

Har det skjedd noe mer enn et og annet truseslipp i dag da?

Gjermund

tirsdag, november 27, 2007

Klissete

Ja vel - noen mener jeg er klissete. Dem om det. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg var under sterkt press hva farger og utforming angikk...

Gjermund

mandag, november 26, 2007

Jubileum

Nå er det 10 år siden vi gikk på Tomb jordbruksskole og Kjersti lot seg "kidnappe" med på en kinotur - bare for å kapre meg. Og jeg som reiste på kino den gangen for å spleise et annet par! Filmen het "sammensvergelsen"...



I dag har Kjersti og jeg ti-års jubileum. Det betyr at det er akkurat ti år siden jeg ikke visste helt hva jeg gjorde. Men jeg svetta fælt et par uker etterpå da det gikk opp for meg. Siden har det vist seg at jeg hadde rett. Svette har det blitt...



Fem barnefødsler har vi vært i gjennom. Jeg vil ikke akkurat si vi har vært gjennom dem sammen - selv om jeg har vært der. Men jeg kan skryte av at jeg har vært den første med samme etternavn som Kjersti som har sett de fem hun har satt til verden. Og jeg har vært like stolt hver gang.



Fem små soltstråler har det blitt - dette er som kjent den siste av dem. De fire andre begynner å slutte med å være så små.



Ikke verst? Vi har opplevd å gå fra et hundreår til et annet, vært gjennom et tusenårsskifte, 1 skuddårsdag, 5 barnefødsler (forårsaket på egen hånd), 9 årsskifter, 40 årstidsskifter, 48 måneder, 520 uker, 3.651 dager, 87.624 timer, 5.257.440 minutter og 315.446.400 sekunder sammen. Sånn omtrent ved midnatt. Ikke rart jeg har blitt tynn i håret - eller hva?

Hele greia betyr vel egentlig bare at det er 10 år siden jeg ble klar over hvor forelsket jeg er i Kjersti - og 10 år og 3 måneder siden Kjersti fant ut at hun var forelsket i meg...

Gjermund

lørdag, november 24, 2007

Misjonær - jeg?

Igjen og igjen dukker det opp - spørsmålet om hva JEG egentlig har her ute å gjøre. Når hjertet føles tomt, hendene er tunge og mismotet står og skrattler i hjørnet bak meg, da ser jeg ofte verden og livet mitt gjennom svært sota briller.

Jeg lurer på hvorfor dette så ofte kommer opp i hodet mitt - og hva er det som gjør at jeg aldri føler at jeg gjør nok (eller forsåvidt noe i det hele tatt) eller strekker til som misjonær? Her har vi så frimodig åpnet bloggen vår med at vi er "kristne misjonærer utsendt av NLM" - er det bare for at folk (og vi selv) faktisk skal huske og forstå at det er derfor vi er her ute det kanskje - fordi det aldri kommer frem i innleggene våre? De handler jo bare om saue- og hesteslakting og slikt. Og det er vel i grunnen slikt som sikkert ikke gir grunnlag for lønn i himmelen?

Jeg har kommet frem til at det hele må ha noe med mine egne formeninger om og forventninger til misjonærer å gjøre. Hvordan ser egentlig jeg for meg en misjonær?



Tror det er omtrent slik ja. Staute, frimodige, uredde og kampklare mennesker som er rede til å møte allverdens motgang med rak rygg - med det ene mål for øyet å utbre Guds rike på jord. I Jesu Kristi navn.
Da jeg reiste fra Norge var jeg veldig klar. Heltent. Og utrolig fokusert. Jeg skulle ut å være et vitne. Motstand treng deg på - her skal du få kamp!



Det var meg den gang - satt litt på spissen. Så fant jeg ut at noen av disse stakkars menneskene her ute er litt av noen luringer. De kan fremstå stakkarslige ja - hvis de ønsker seg litt penger. Og de kan snakke så vakkert at man bare må gråte med dem - om det tjener deres sak. Men det er bare hva man ser. Etter hvert lærer man å sense noe annet. Man brenner seg, uffer seg - og lærer å passe seg. Man lærer at vitne - det gjør man ikke bestandig best med munnen. Ikke i begynnelsen i alle fall. Kanskje senere. Man lærer at å hjelpe, det kan være svært skadelig. Og man lærer at man i grunnen lett kan "brekke nakken" i forsøket på å leve opp til sine bedre forsett.



Og kommer man med håp om å utbre Guds rike på jord, slik som denne - ja, så finner man fort ut at det ikke er bare bare å finne tilhørere. Og så er det jo så mange andre her fra før allerede! Som er så utrolig mye flinkere, mer effektive og mer vellykkede. Man tror man skal ut og fortelle uvitende folk om Jesus og frihet fra frykt og trengsler - også er "tror du på Jesus du?" det første spørsmålet man blir møtt med overalt.



Hvor blir det av alt det prektige, alt det jeg trodde jeg skulle leve i? Hvor blir alle de "riktige" anledningene av, og når skal jeg få bruk for alt jeg trodde jeg var utrustet med for å møte "hedenskapen" med?



Og hvordan var det egentlig med motet mitt? Trengte jeg det - eller ikke? Og hvordan har jeg brukt det til nå? Jeg bor i et hus med jerngitter for vinduene, gjerde med piggtråd rundt og med to sinna bikkjer innafor som skremmer de fleste som kommer innenfor... Jeg tør ikke kjøre taxi mellom UB og Darkhan, for trafikken er ikke akkurat hva jeg kaller trygg. Jeg nekter å sette meg inn i en bil uten bilbelter og jeg tar alltid veldig mange forholdsregler i alle tenkelige situasjoner. Pingle, pyse og reddhare. Passer ikke det bedre enn pionèr, foregangsmann eller modig kar?

Men jeg har jo barn. Fem faktisk. Og ei kone (bare ei heldigvis). Skal jeg ikke ta litt hensyn til dem? Prøve å komme inn i rett tid om ettermiddagene, ikke ta unødige sjanser, ikke gi bort penger som mine egne faktisk trenger, ikke gamble med de små barnas liv ved å sette dem i bil uten belter osv, osv.

På den andre side - Er vi ikke under Guds beskyttelse her ute?
- Er det rart at jeg nesten blir rar? Etter at vi kom hit ut, føler jeg at jeg har vært opptatt av meg selv, oss, meg selv og oss på nytt og på nytt. Bilordning, lønn, hus og hjem, "uenigheter" med kirken, opprørthet over politiet, irritasjon over butikkansatte, forferdelse over at noen kan stjele fra OSS!, fornærmelse over dårlig/urettferdig behandling fra de lokale osv. osv. Det er indigrenser i mitt første år i Mongolia. Skal jeg bedømme selv så er det så langt fra en Jesu Kristi ambassadør verdig som det går an. Lurer på om jeg noen gang blir noe annet enn en selvisk synder jeg gitt.

Likevel - ...

Jeg kan ikke glemme at jeg faktisk er kalt hit. Det var veldig klart for meg den gangen. Og hovedstyret bekreftet kallet vårt. Og Generalforsamlingen sendte oss ut (selv om de sikkert ikke visste helt sikkert hva de gjorde...) Og, jeg har sett små spor av Gud på steder jeg ikke hadde ventet det. Flere ganger faktisk.
Det er nesten som det var hjemme i Norge. Der levde vi et helt normalt liv mellom helt vanlige mennesker. Og det var kanskje det som var tjenesten vår der. Vi gjorde kanskje en forskjell. I alle fall ble vi veldig glad i veldig mange mennesker. Og ikke alltid de "riktige" menneskene. Ikke alltid de som passet inn i en "striglet", ensformig og from forsamling. Men slik jeg ser det - mennesker Gud elsker. Ikke alltid vet de det selv, men jeg vet det. Og jeg ønsker å være en mulighet for menneskene rundt meg til å finne ut nettopp det at Gud ønsker at de finner fred med Ham i Jesus Kristus. Men jeg tror ikke på å mase på folk - jeg vil heller være et eksempel på en valgmulighet de har. Av og til er det det som skal til i menneskers liv tror jeg.

Så kanskje er det slik jeg skal være her i Mongolia også? Levende? Nær? Og menneskelig? Kanskje var han ikke så dum, han gamle Frans av Asissis da han sa: "Forkynn Evangeliet - om nødvendig, bruk ord...".

Gjermund

fredag, november 23, 2007

Resultater

Vi begynner å dra på åra. Vi har snart ti-års jubileum. Og i den forbindelse har vi begynt å se litt på disse ti årenes resultater. Her er et av dem:

Denne gutten er svært selvstendig (les sta) - akkurat som moren sin. Og i dag, da jeg tøyset med ham og lot som jeg var en ulv som skulle spise ham, sa han følgende: "NEI, Pappa! Nakke dæi æi - itte bise mæi - fali det!" Hvorpå jeg måtte le og han forsikret meg om at han faktisk var "Edd!".
For dem som ikke forstår hva dette betyr, så var det altså en kommando om at jeg skulle gi meg, det er nemlig farlig å spise ham. At han skulle "snakke med meg", betyr bare det samme som at han så seg nødt til å gi meg skjenn. Til slutt la han altså forklarende til at han var redd.
Kul gutt.
Gjermund

torsdag, november 22, 2007

Gratulerer med dagen!

Kjersti fyller 28 år i dag, og her feires dagen etter noen av kunstens regler. Blant annet er alle barna nå dresset opp i "del" - den mongolske drakten de fikk i fjor, og det er innkjøpt brus og godteri. Pakker fra Norge er åpnet og brev lest - og Ola og Håvard har ryddet og vasket gulv(!) i dag.


Gratulerer med dagen Kjersti - verdens beste mamma!

Til de som lurer på hvordan det har gått med hesten vår: Den er død, partert og solgt - bit for bit. Det ble ikke igjen noe kjøtt til oss en gang (Åh - så lei meg jeg er........... NOT!) I dag var jeg på markedet og brukte ett minutt på å selge skinnet for tre ganger den summen jeg ble spådd at jeg kunne få for den. Kult.

Bamse er dermed historie.

Gjermund

tirsdag, november 20, 2007

Яах вэ?

Би одоо миний морь алах ёстой. Маргааш өглөө нэг залүү хүн ирнэ, тэгээд тэр мүүхай ажил хийнэ. Миний морийн хоёр артын хөл муу болсон. Тэр өвчтой байга болохоор ус, өвс, тэжээл бүгд юм идмээргүй байна. Тийм учраас туранхай болж магадгүй. Одоо сайн явч чадахгүй. Гэвч би тэрийг алмааргүй байна.
Би маргааш өглөө ерөөрүү явна, тэгээд Баяраа миний морийн мах, шир бас гэдэс зарна гэлээ.
Энхээ багш Бертил, Гүнид хоёр мэнд хөргээрэй гэлээ. Би одоо хийсэн. Хүүхэд гарсан уу? Гарах үед, хэлээрэй.

Så langt har jeg kommet i språket mitt for tiden - jeg skriver vel omtrent like dårlig som jeg snakker, tror jeg. Mye feil. Men sånn er det nå en gang. Godt for de hjemme som snakker mongolsk å se at de er bedre enn meg kanskje?

I morgen skal hesten vår dø. Nå er det endelig bestemt - tror jeg - etter en god del "vingling". Hadde en kar på besøk her i går, som var helt sikker på at jeg hadde gitt hesten for lite vann(!) - men den trua gikk visst over etter hvert... Så nå er det bestemt at i morgen tidlig blir hesten til kjøtt. Og alle hjerter gleder seg, for på kontoret er allerede avtaler inngått mellom arbeiderne, om hvem som skal ha hvilken del også videre - og prisen er visst diskutert i det vide og det brede. Jeg tok meg en tur på markedet i dag jeg, og fant ut hva prisen egentlig er på hestekjøtt og skrotter og slikt for tiden. Det var morsomt, for det førte til tidenes handelsstemning på kontoret! Alle var uenige i den prisen jeg fant frem til. Jeg bryr meg egentlig ikke så veldig, men jeg gir ikke bort hesten heller, så vi får nå se.



Her er et bilde av hesten slik den så ut etter et par måneders helbredelsesprosess forrige vår. Tynn og skranten, men frisk.



Her er et forholdsvis dårlig bilde av hvordan hesten ser ut i dag - tjukk og fin, men altså syk i bena desverre.

Det blir interressant å finne ut om hesten virkelig er død i morgen, jeg skal nemlig en tur på landsbygda med noen besøkende fra Norge (skal liksom "fungere" som tolk). Jeg gleder meg ikke til å ta den hesten akkurat, så jeg for min del synes det er helt greit å reise bort mens det hele står på.

Gjermund

søndag, november 18, 2007

Noen bilder

Kjersti har lovet at jeg skal legge ut noen bilder her, så da får jeg vel være lydig da...



Her er et bilde av Sigrid som har begynt å spise grøt. Som dere ser, er hun en bestemt lita frøken som vet å ta skjea i egne hender...



Ho har også lett for å finne seg nye venner, den yngste i den mongolske Kvam-klanen...



Til og med da lærer'n vår ville demonstrere hvordan man reiver en baby, syntes hun at hun hadde det helt fint.



Søt, sant?



De er ikke så borte de andre heller da. Må vel bare si, sånn helt objektivt sett, at jeg ikke har sett finere unger noe annet sted... Så får det bli opp til leserne å tro at de har like fine unger...

Gjermund

lørdag, november 17, 2007

Mødregruppe!

I dag har jeg vært med på noe morsomt! Endelig noe ”misjonært,” som Rita kalte det! Jeg og Rita har vært med på mødregruppe i kirka. De har starta med mødregruppe 1 gang i mnd i kirka, i dag var det første gangen. Stort sett klarer kirka her seg selv og det har ikke virka som de har trengt oss norske noe særlig, noe som både har vært litt skuffende og litt godt (etter som jeg og Gjermund har nok med å studere språket). Bare noe spilling og pianoundervisning har jeg gjort tidligere. Men nå har de spurt oss norske damene her om vi vil være med i mødregruppa og lære bort noen kaker, julekaker osv.! Og det kan vi jo selv om vi ikke kan språket fullt ut enda!

Så i dag skulle vi lære vi dem å lage sjokoladekake! I går øvde jeg meg samtidig som jeg lærte det bort til ei 13 år gammel jente som var hos oss. (Det er forresten så koselig med tenåringer, de er så livlige, de lærer så fort og de er så lette å prate med! Hun var som mongolske jenter flest; nesten med en gang hun kom inn begynte hun å hjelpe til! Jeg er ikke kjent for å være en ryddig person, akkurat, så hos oss er det sjelden strigla. Ikke i går heller, men hun rydda og vaska opp i full fart! Det kan mongolske jenter/damer! Det gjør de fra de er små.)

Mødregruppa i dag skulle begynne klokka ett i kirka, men de eneste som var der klokka ett var kirkevakt-dama, Zolzaya som skulle lede samlinga, Rita og jeg. Zolzaya var litt redd at folk ikke skulle komme, men etter hvert kom de, og etter 25 minutter starta vi, 11 stk ble vi til sammen, damer fra 22-60 år. De var engasjert og skrev ned alt om kaka, diskuterte hvor og hvordan de kunne få tak i ingredienser! Veldig moro! Mens kaka stekte underviste Zolzaya om barneoppdragelse i en kristen familie, og etterpå var det samtale om temaet. De skrev masse da også. Noen delte litt erfaringer og noen delte gode råd. Jeg ble litt paff da jeg plutselig fikk et direkte spørsmål om hva jeg synes om å gi barna ris….! De vet jo at vi norske ikke synes noe om det!

Det var veldig fint å være en del av dette kvinnefelleskapet, og nå forstår jeg nesten halvparten av det som blir sagt, så jeg er litt mer med! Og det er veldig godt å bli med på noe som ikke krever mer tid og energi enn det jeg har.

Ellers har vi det bra, bortsett fra langdryge forkjølelser og at vi er bekymra for hesten vår. Etter at det begynte å bli å bli kaldt har han blitt syk, og i dag var det en pensjonert nomade som var her og så på ham. Han har visst vondt i hoftene og kommer visst ikke til å bli bra igjen (kanskje noe giktlignende), så vi må slakte han så fort som mulig. Barna er selvsagt lei seg for det, og må nok en gang oppleve at dyra har korte liv.

De bildene jeg skulle legge ut må visst vente til i morgen (til Gjermund er våken!!!!)

Kjersti

fredag, november 16, 2007

Kjærlighet

Alle drevne misjonærer har en tendens til å snakke om sin kjærlighet til det folket de tjener blant. Les for eksempel om Annie Skau Berntsen og Marie Monsen, så finner dere fort ut at det er riktig.
Jeg er ingen dreven misjonær, så jeg håper jeg blir tilgitt for at jeg til nå stort sett har følt på forundring over ting jeg har møtt – og domfelt – blant mongolene, og irritasjon over treghet, ”dumskap” og andre mindre kledelige beskrivelser som jeg nok bare må innrømme at jeg i mitt stille sinn har brukt om ”disse menneskene”. (Kanskje satt litt på spissen, men sannheten er at det ikke føles som om jeg har noe å være stolt av i denne sammenhengen.)

Men i forrige uke var jeg med i et evalueringsteam som skulle vurdere det prosjektet jeg arbeider i, og jeg fikk i den anledning mulighet til å møte mange av de husdyrbrukerne vi arbeider blant ansikt til ansikt. Og i dag var jeg en tur i en kommune landbruksprosjektet jobber i, hvor alle involverte husdyrbrukere var samlet. Og fordi jeg nå ”kjenner” noen av dem litt (kan til og med navnet på noen av dem) og de synes de begynner å kjenne meg litt og fordi jeg begynner å kjenne litt til de tradisjonene og den kulturen de lever i, kom jeg enda nærmere dem i dag enn før.
Det hadde sikkert sammenheng med at jeg ikke satt og lurte på om jeg satt på feil plass eller kunne krysse beina eller ikke eller hva de snakket om eller ditt eller datt av sånne ting som egentlig ikke er så farlig, men at jeg var mer opptatt av dem som var til stede. Og der var han som alltid sier de morsomme tingene som alle de andre ler av (klovnen i klassen), der var den litt sure dama, som egentlig er veldig forstandig og gulle god på bunnen. Der var den gifteferdige ungjenta som var litt for ivrig etter å vise frem hvor flink hun er (hvor god kone hun kommer til å bli) og det lykkelige ungparet som ikke trenger å si så mye fordi de er mer opptatt av den lille som sparker i mamma’s mage. Der var de rolige, godt gifte damene som nok ved første øyekast kunne konkurrert med både den ene og andre norske dame hva gjelder klesdrakt og ”stæsj”, men som kan vise frem butte, grove hender, herdet av hardt arbeid. Der var han som aldri sier stort, men som man finner spor etter overalt, i form av ting han har laget. Der var med andre ord en salig blanding av helt normale folk. Og de var med! De riktig brant av engasjement over dagens temaer, og innimellom lagde de fest.

Fest er forresten noe for seg selv. Vi fikk forrett først; mange salatskåler med en og annen gaffel delt ut, som vi brukte på deling. Det var bare å hive seg over et fat det, og gafle innpå til man fikk lyst på noe annet – da sendte man fatet og skjea videre før man fikk tilsendt ny salat og ny skje… Deretter var det hovedretten. Det var ris og kjøtt innbakt i fett – pluss en tykk skive av fetthale – hvitt rent fett – til alle sammen! Kun det beste var godt nok for oss. Hovedretten kom i følge med en rentørka gaffel – helt til eget bruk.

Jeg satt der i dag og kjente på det at disse folka, dem liker jeg! Ja, jeg kjente at jeg er riktig glad i dem – en slags kjærlighetsfølelse tror jeg! Og jeg kjente på det, at tanker og vurderinger om godt bistandsarbeid ikke passet så godt inn i den settingen vi var i. For å være både menneske og bistandsarbeider på en gang – det er vanskelig det! Å forholde seg til noen, uten å la følelsene bli involvert og likevel vise kjærlighet… Jeg blir hjelpeløs bare ved tanken. De tankene passer visst bedre på kontoret.

Gjermund

mandag, november 12, 2007

UB - helg

Har vært i Ulaanbataar i helga. Koblet helt av fra hverdagens rutine og kjøpt ting vi til vanlig ikke finner i Darkhan osv (for eksempel rømme og fiskefileter!). I tillegg har vi vært på besøk til noen av UB - vennene våre. Alle rekker man ikke over i løp av en helg, spesielt ikke når man er litt syk og sliten, men vi synes vi har fått opplevd mye i helga.

Men ikke alt er bra i UB. Trafikken for eksempel. Det er en del forholdsvis ustabil kjøring der nede, det vil jeg ha sagt. La familien Ådnanes visualisere det for oss:



Og dette ser ikke ille ut en gang, i fohold til hva det er på ordentlig! Jeg antar at grunnen til at det er kork på bildet er at han i Sonataen rett frem der har parkert og er på resturant og spiser lunch eller noe slikt. Sånt gjør de nemlig her. Kanskje ikke midt i et lyskryss, selv om jo - nesten midt i et lyskryss også. Men sånn generelt går det an å si at de ikke har nevneverdig tanke for at andre kanskje har lyst til å flytte bilen sin i UB. Vi fikk oppleve det da vi skulle hjem fra besøk hos en av familiene vi har besøkt i helga.

Vi hadde parkert på skrå inn fra veien mellom to hus, og det var ikke plass til noen bak oss - egentlig. Men der stod det en Patrol gitt - og eier'n hadde gått hjemmefra! Ikke så lett å flytte på uten en skikkelig traktor heller de bilene der. Løsningen ble, etter en del tuting (som tok knekken på tuta vår) og en del velmente utløsninger av bilalarmen på Patrolen, at feltleder'n vår og jeg flytta en liten bil sidelengs et lite stykke, så jeg fikk lirka meg ut på skrå mellom den og Patrolen! I etterkant begynner det å bli litt morsomt. Men neste gang tar JEG plassen til Patrolen.

I går var vi på lekesenteret. Der har de sånne elektriske biler som lades opp og kan kjøres rundt i 3 km i timen eller noe slikt. Og i går var det ganske mange barn der. Da fant jeg ut hvor kjøreskolene i UB lar elevene ta praksisen sin...

Gjermund

mandag, november 05, 2007

Takk!

Tusen takk kjære venner for alle oppmuntrende ord! Skal gå tilbake i tunge stunder og se på det dere har skrevet!

I dag har vi det mye bedre. Nå har de fleste andre norske kommet tilbake etter helga, og vi er på`n igjen med barnehage, skole, språkskole og jobb. (Gjermund er travel denne uka med evaluering av SDP-prosjektet).

Følelsene blir på en måte forsterket her, spesielt de negative følelsene. Kanskje både pga. at det er fort gjort å føle seg isolert, (vi har forholdsvis liten nær omgangskrets) og så er det så trist og fargeløst ute. Det er lett og surre seg inn i selvmedlinenhet. Men noen dager føles det veldig meningsfylt å være her!

Gruer meg litt til jul. Vi blir nesten alene som norsk her. Mongolene feirer ikke jul lenger enn til 1. juledag, stort sett. Så jeg følger oppfordringen din Erstad om å legge ut adressa vår:

Kjersti og Gjermund Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darkhan, Mongolia. Det hadde vært koselig med julekort!!! (Jeg er kanskje litt freidig, nå, men...)

Jeg savner dere veldig kjære venner og familie, tenker på dere og lurer på hvordan dere har det!

Klem fra Kjersti

søndag, november 04, 2007

Tunge tanker

Her i Darkhan har det vært ganske stille i helga. Vi har vært på en liten topptur i dag, det er nesten det eneste som har skjedd. Mange tror vel at det er så eksotisk og spennende å leve slik i et fjernt utland, men for oss som bor her er det verken fjernt, spennende eller eksotisk. Akkurat nå for tiden er det heller litt sølete, tørt - slik at man bestandig får støt når man tar på noe av metall - og kjedelig. For hva skal man finne på i en by uten attraksjoner? Dersom det spilles teaterstykker, er det på en måte begrenset hvor mye man vil få ut av det når alt går på mongolsk. Kino finnes ikke, og internett er kjedelig når modemet sliter som drivkraft... Har en hest da, men det er begrenset hvor eksotisk den er også nå om dagen, mannevond og sta som den har blitt - og redd for alt. Til og med plastposer/søppel er den redd for, og hva er det rundt oss, annet enn det?

Så var det mennesker - det er jo noen av dem her da - men vi er liksom ikke så forferdelig flinke til å presse ungene ivei til ukjente folk som har liten plass. Og folk er ikke så lett å bli kjent med dersom man ikke forstår hva de sier - og ungene våre forstår ikke mongolsk. Dessuten har mongolere liten plass. Også har de roligere unger enn oss. Ofte har de færre unger enn oss også, så det er lettere å holde dem i ro, men på generelt grunnlag tror jeg det går an å si at mongolske unger sitter mer når de er innendørs enn våre gjør. Derfor tar vi dem ikke så gjerne med til mongolske familier ennå. (Vi var riktignok på besøk til en mongolsk familie i går, som vi nå er inne i en slik "bli venner med prosess", noe som forutsetter gjentatte besøk mellom familiene våre - og det gikk bra.)

Også er Kjersti sikker på at mange av dere norske har glemt oss, for hun ønsker seg så gjerne brev og slikt. Hun er inne på bloggen hver dag for å se om noen har lagt igjen en kommentar, eller bare for å telle antall "treff" på siden... Vi lurer litt på åssen det skal gå når vi reiser til Hovd - den byen er vel ikke akkurat kjent for å være mer sentralt plassert enn Darkhan...

fredag, november 02, 2007

Ulike kulturer og virkelighetsforståelse

På skolen hadde vi et fag eller to hvor vi snakket en del om verdensanskuelse og virkelighetsforståelse i forskjellige kulturer og religioner (som ofte faktisk kan være litt vanskelig å skille mellom om man ikke holder tunga rett i munnen).
Den gangen forstod jeg veldig godt hva lærer'n sa, og hadde mange klare tanker om disse emnene - trodde jeg.

Men å komme til en fremmed kultur, og se hvor mye det går an å ha "fått med seg" av verdn utenfor sitt eget lands grenser, samtidig som man er helt fastlåst i den kulturen man er oppvokst i - ja det er til tider rett og slett utrolig fasinerende. Vi mennesker er ganske vanedyr i så måte.

Jeg har jo etterhvert oppdaget litt av betydningen av at Norge faktisk bare inneholder ca 4 og en halv millioner nordmenn. Som selvfølgelig alle mener at slik vi gjør ting er den beste måten å gjøre ting på, eller at slik vi oppfatter virkeligheten, det er den rette måten å oppfatte den på. Ha, ha! Vi passer til beskrivelsen "Ola Dunk" vi ja. Nå vet jeg selvsagt at ikke alle mine landsmenn har samme forståelse av Norge og nordmenns ufortreffelighet som jeg har vært i besittelse av, men dog. Vi er vel litt sære både den ene og den andre av oss, ikke sant?

Jeg satt på en kafè med min kaffe i dag og ventet på at klokka skulle ombestemme seg å bli ett i stedet for tolv. Da kom det inn fem tøffe karer i grønt. Americans. Soldiers. Cowboys. Og jeg tenkte "mon tro" om både dette og hint. Ikke for det - jeg er vel en smule synlig selv i dette miljøet vil jeg tro - men brautende? Tja, jeg håper ikke det... Nå har jeg vært her et år, og jeg har bare så vidt begynt å forstå hvor lite jeg egentlig vet og har forstått om det mongolske folk.

Men for et fasinerende studie! Jeg husker da jeg var 23 år og fri min egen bakgrunn. Jeg vokste opp i en sammenheng der man lærte at man ikke gikk på tvers av de ledende strukturene uten å "få smekk", og hadde vel mer eller mindre brutt kontakten med alt og alle som minnet meg om denne oppveksten. Og jeg trodde jeg var fri. Så fikk jeg oppeve å se Guds frelse i Jesus Kristus, og livet har ikke vært det samme siden. For da så jeg at uansett hvor fri jeg hadde "brutt" meg fra det jeg trodde at bandt meg, så hadde jeg fortsatt min forståelse av virkeligheten godt innbrent i hjernebarken. Og slikt slipper ikke lett! Jeg tror redningen for meg var at Gud viste meg at det jeg hadde lært ikke er sant. Hans sannhet frigjør. Jeg trodde jeg var fri, men var i virkeligheten fullstendig låst i min oppfattelse av hvordan ting fungerer.

Jeg ser dette i mange rundt meg. Nesten daglig møter jegspørsmål jeg ikke visste kunne stilles om dette og hint. "Spiser dere slik mat i Norge?" Å svare at man ikke spiser slikt, møtes bare av mangel på forståelse, for hva spiser vi så? "Hva spiser dere av en sau, hvis dere bare spiser kjøtt uten fett?" Hvordan skal man forklare at det finnes sau uten fett når den andre aldri har sett det før? "Er det mange trafikkulykker i Norge, siden alle må bruke bilbelter?" Hvordan skal man forklare at det ikke er så mye mer ulykker i Norge enn i Mongolia, når spørsmålsstilleren er overbevist om at å bruke bilbelter er en garanti for å komme opp i ulykker?
"Hvor får lærerne deres undervisningsmateriell fra dersom elevene ikke betaler dem for det da?" Hvordan forklarer man for en person som ikke vet om andre samfunnsystem enn de korrupte at det faktisk finnes land hvor man har et offentlig system som fungerer? "Går det ikke an å kjøpe fyrstikkesker, tyggis, bind eller bleier enkeltvis i Norge? Hva gjør dere da?" Ja - slike spørsmål er faktisk normale.

Noen har forstått. De vet det finnes noe annet, men de har aldri sett det med egne øyne og har store problemer med å se dette eksotiske og merkelige samfunnet for seg for sitt indre øye. Og slik er det også på det åndelige plan. Man kommer kanskje så langt at man håper at det er sant "dette om kristendommen" - og så lenge livet går sin vandte gang kan man vel nesten si man tror - i alle fall litt... Men så dør faren eller moren din, og da holder det som regel hardt. Da er det best å høre med Lama'n ja, om når det er best å foreta begravelsen osv. Man vil jo ikke at den avdødes ånd skal ha større vanskeligheter i dødsriket enn nødvendig... Ja, for vel kan man håpe at dette med kristendommen hadde vært sant, men man tør ikke å tro det...

Jeg har om sagt vært her et år. Og jeg har så vidt begynt å forstå at det er lenge igjen til jeg vet noe særlig om det jeg lærte på misjonsskolen i Norge i fjor...

Gjermund