tirsdag, mars 27, 2007

Utfordring

I dag fikk jeg en utfordring. Det var moro. Jeg møtte nemlig to unge jenter på gata, som så gjerne ville fortelle meg om kirken sin - mormonerkirken.
Jeg må jo bare innrømme at jeg med min brokete bakgrunn har en ekstra interesse for slike som befinner seg på innsiden av den typen samfunn (dette mener jeg ikke negativt! - Jeg mener samfunn som mener å ha funnet den eneste sannheten, men når man graver litt i historien hviler det hele på et eneste menneskes tanker og "åpenbaringer").
Det er ofte vanskelig å snakke med disse misjonærene, for de er opplært til å møte de vanligste spørsmålene med argumenter som presenteres i rasende tempo og med en egenartet "snakkestil" som på en gang skal vitne både om en stor, dyp glede og en fullstendig overbevisning.

Jeg har vært i ilden før, så jeg prøver i grunnen fortest mulig å komme forbi frasene, for å snakke med personene bak "båndopptagerne", og følte vel i grunnen at jeg i dag fikk tak i disse to søte små som i begynnelsen var så ivrige, men som etterhvert ble noe mer betenkte og ivrige på å avslutte samtalen. Kanskje fikk jeg være med å så en liten tvil i dem om at det finnes noe annet, noe man kan hvile i i stedet for å kjempe så frenetisk for? Før vi skiltes, lovte de meg at de skulle sammenligne sin egen kirkes lære både med det som står i Bibelen og med andre religiøse samfunn - mot at jeg igjen skal be Gud om svar på om det jeg tror på er rett eller galt. Det var et godt bytte!

Jeg har jo strevet med dette hele livet, og har vel i grunnen ikke så mye annet å si, enn at mine indokterinerte forestillinger falt brutalt og momentant da jeg fikk se betydningen av det som står skrevet i Bibelen om Guds kjærlighet til menneskene. Jeg har sett noe som man ikke finner frem til med menneskelig fornuft - og det levner ingen tvil om hva som gjør et menneske lykkelig: Vissheten om at Jesus er død for meg, for at jeg skal kunne ha samfunn med Gud. Jeg gikk fra frykt for en "farlig" Allhersker og Hans behov for å straffe meg, til kjærlighet og lengsel etter å alltid være i nærheten av min kjærlige og nådige Gud og Far. Ja, den trauste bonden valgte faktisk å forlate alt "sitt" for å reise dit han følte Gud kalte Ham, bare fordi alt annet enn å gjøre Hans vilje var uinteressant. Og - her i Mongolia har jeg det godt! Så jeg tror nok svaret på min utfordring blir det samme nå som det har vært før: Jeg vet på hvem jeg tror!

Forøvrig: I dag prøvde vi hesten med sal på for første gang.


En stolt minstemann på hesteryggen - en posisjon han nødig ville gi fra seg!

Gjermund

mandag, mars 26, 2007

Lysner det?

Vi har nok hatt vår beste dag til nå i Mongolia i dag. Det føles nesten som om vi har fått et slags klapp på skuldra, og jeg må bare innrømme at jeg er svært takknemlig. Og enda har det ikke skjedd så mye spesielt for vår del...

Det har seg slik, at vår kjære venn og "snekker", Bayraa, har blitt pappa igjen. Jeg husker ikke om jeg har fortalt tidligere at han og kona fikk en liten gutt for tre år siden, som de mistet bare et par måneder etter fødselen, men det gjorde de altså. Og både den gutten og datteren deres ble født ved hjelp av keisersnitt, noe mongolske leger bare vil gjøre to ganger på hver kvinne som trenger det, så de kan ikke lenger få egne barn.
Bayraa har og en historie (så langt jeg har lært ham å kjenne) som vitner om mange "nesten" - noe som har gitt veldig mange nederlag opp gjennom tiden. Det har vel kanskje satt sitt preg på ham. For noen uker siden ble jeg vitne til et av disse "nesten" - han fikk telefon fra en lege om at det var et nyfødt barn som skulle adopteres bort, og spørsmål om han og kona ville ha det. Han la i vei, men måtte se seg slått på målstreken av et ektepar fra Ulaanbaatar. Så det ble ingen ny datter på ham da. Men i går ringte han og forklarte at han trengte å snakke med meg - og da vi i dag hadde en samtale, viste det seg altså at han var på tur til sykehuset for å hente en liten gutt som skulle adopteres bort. Og denne gangen lyktes det!

Det var rørende å se at noe endelig lyktes for ham og familien, det er godt å tenke på at vår hjemreise gir ham arbeid mens vi er borte (han skal passe på dyr og grønnsakshage), men mest av alt var det sterkt å høre ham si at "Minii ehner bid höer ter hüühed Bürkhanii beelig gej bodj baina" (ikke rett setning eller noe, men likevel) noe som betyr at han og kona ser på denne gutten som en Guds gave. Da streva jeg svært en stund for å svelge klumpen i halsen og blunke bort duggen fra øyekroken. Og tenke seg til - det barnet ville kanskje ikke blitt kjent med Gud om det ikke var for at Bayraa og kona tok ham til seg - nå skal han bli døpt!


To veldig stolte foreldre med sin lille sønn - bare to dager gammel!

Det har i det hele tatt vært moro å se hvordan Bayraa har gått fra å være nesten død før jul til å bli en svært så frisk og fornøyd mann nå for tiden. Jeg lurer på om det kan være slik nå at det er "hans tur", og jeg ber om at han må få øye på Guds kjærlighet midt oppe i det hele. Det har sikkert vært tungt mange ganger før. Og kanskje, kanskje har vi fått være med å bidra med noen solstråler i denne familiens liv - selv om jeg tror vi har fått mer enn dem... Men det er vel det som kjennetegner Guds arbeid med oss mennesker: At Herren virker like mye både på den som gir og den som får, så man til slutt ikke vet om man har fått eller om man har gitt, men ydmykt må gi Gud æren for at man er og får oppleve å gå i ferdiglagte gjerninger.

Gjermund

lørdag, mars 24, 2007

Vår i luften, trodde vi...

Vi har nå hatt en kjempetrivelig tid med smelting av snø, sølete unger og deretter opptørka utearealer. Vi kom så langt at vi ikke ble så veldig sinte å ungene mer når de sprang ut uten klær... Men så var det de der folkene i Khongor vet dere, som var uten vann. De hadde jo et seriøst problem. Derfor ba vi for dem her hjemme, at Gud måtte løse problemene for dem. Og hva skjedde? Jo - natt til i går kom det mellom 5 og 10 cm bløt snø! Det er vel omtrent mer snø enn det har vært i hele vinter til sammen det, tror jeg.

Tilfeldig?

Nei, jeg velger å tro at Gud hører bønn, og at dette ikke var tilfeldig. Og det fortalte jeg noen mongolere i går. Mon tro hva de tenker. Jeg vil forøvrig anbefale våre venner Jeremy og Renee's bloggside (OBS; det går på engelsk!) de er våre venner og "kollegaer" her ute, og det nærmeste vi kommer en norsk barnefamilie på vår alder... Og de har vært her lengere enn oss, så vi lærer masse av dem.


"Sånn ser tærne ut når det er vår og jeg går ut uten sko selv om jeg ikke har lov," sier Sondre.

Gjermund

torsdag, mars 22, 2007

Praksis

Nå er det vel i grunnen ganske på tide å få oppdatert denne bloggen igjen. Har en forestilling om at noen har vært inne på denne siden for å lese "nytt" uten å finne noe ganske mange ganger de siste dagene - kanskje du er litt irritert på meg nå mamma?
Jeg kan i alle fall fortelle at jeg er mer enn grusomt lei av å studere dette språket. Ikke for det - jeg skal ikke klage. Jeg begynner å forstå aldri så lite, og har av og til samtaler på Mongolsk uten å måtte spørre andre om hjelp til å forstå. Det gir tro på at det skal bli noe ut av dette språket etter hvert! Men jeg har slutta å gjøre sånne skrivelekser.
Jeg blir så grusomt trøtt av å skrive den samme setningen ti ganger på rad, med bare ørsmå forandringer fra gang til gang.
Jeg vet at det er dumt - jeg vet at jeg skulle "tatt meg sammen" og vært en "skikkelig" student, men jeg lærer bare så enormt mye mer akkurat nå av å snakke og lytte med Mongolere enn å stte å være sint på det skrevne.

Derfor ba jeg meg fri fra skolen i dag, og ble med SDP ("mitt prosjekt") ut på landsbygda. Det var moro det! Og jeg måtte snakke mongolsk hele tida, og delvis fungere som tolk. Litt feil sa jeg jo, men det fører stort sett bare til latter.
Det rareste jeg har sagt er vel at jeg spurte mannen til ei dame som skal ha baby om kona hans har betalt ennå, eller om de fortsatt venter - tenkte selvsagt at jeg skulle spørre om ho hadde født...

Men i dag var vi altså på landsbygda og besøkte en del Kassak(vet ikke åssen det skrives)familier, og de feiret nytt år. Nesten som mongolsk Tsagaan sar. Kassakene er muslimer. Og der satt jeg og Kristian og måtte synge for dem - så da sang vi litt om Jesus. Bare så dumt at de ikke forstår. Det som i grunnen var problemet i dag, det var at disse folkene for tiden ikke har tilgang på vann!

Det er jo litt vanskelig, med tanke på at de driver med dyr. For både mennesker og dyr trenger vann vet dere. Men slik er det nå da, og det blir moro å høre hvordan de ordner opp i problemene. Nå må jeg gå å mate hesten og skrive et brev på mongolsk.

Gjermund

søndag, mars 18, 2007

Weekendtur m/massasje

Vi har vært på tur - en riktig trivelig tur til en gercamp som ligger midtveis mellom Ulaan Baatar og Darkhan (noe som tilsvarer en halvannen times kjøring). En ger er som kjent et slikt rundt nomadetelt som nomadene i Mongolia bor i, og en gercamp består da av slike - nesten som en campingplass i Norge har mange små hytter å leie ut.


Selv om det er litt vanskelig å se det på dette bildet, er det mange gerer her, og vi bodde i to av dem. Øverst på bildet er det et servicehus hvor vi kunne gjøre alt det vi kunne finne på å ha lyst til - fra å synge karaoke (hva er nå det?) til å ta massasje eller spise mat. Jeg prøvde faktisk det der med den massasjen... Det skulle jeg ikke gjort. For da jeg la meg på den benken, med renere ben enn på lenge, og nye underbukser for anledningen, trodde jeg det skulle være en avslappende prosedyre jeg skulle gjennom - det het jo tross alt "relaxing massasje" eller noe lignende. Men der tok jeg feil. Spesielt ørene viste seg å være utsatt. Jeg har hørt at de og nesa er de delene av meg som aldri kommer til å slutte å vokse, men at de trengte hjelp til det - det visste jeg ikke! Jeg har vel aldri vært så varm om ørene før tror jeg - bokstavelig talt - og i dag har jeg sårskorper på dem... Jeg skal aldri ta slik avslappende massasje igjen.

Men ungene har hatt det bra. Kjempebra. De har ridd på hest og vært på tur til en "indianerleir" som viste seg å være et buddhistisk offersted eller noe. De har klatret i trær (noe som er rimelig sjelden kost for barna i Darkhan - siden det ikke er så mange trær her) og sovet i ger - "akkulat såm mongolelan," som Håvard på tre sier det.


Ola, Håvard og Pappa sov i "guttegeren", mens Mamma, Anna, Ragnhild og Sondre sov i "damegeren". Som dere ser er Ola blitt en stor gutt som kan hjelpe til med det meste. Han er også veldig flink til mange ting. Nesten så det er vanskelig å finne på noe spesielt å skrive om ham. Noen ganger tenker jeg at vi kanskje glemmer at han bare er fem år og en liten gutt som trenger masse tid og oppmerksomhet som en påminnelse om at vi er glade i'n - ikke bare ros når han gjør noe bra eller kjeft når han gjør noe dumt.


Jeg tror i alle fall han hadde en kjempefin helg sammen med oss andre - noe de bekreftet ved å sovne i bilen hjem alle fire!


Anna Tørset (Ragnhilds lærer) var med oss på turen. Det var veldig trivelig! Ho opptrådte som bestemor for barna i helga med lesing og turgåing på menyen, noe som falt i smak etter hva vi forsto på de små. Ho prøvde forøvrig også dette masasjegreiene, uten sviende bivirkninger som ferdigskrella ører eller lignende. Hennes forklaring på forskjellsbehandlingen vi fikk er at jeg kanskje ble et offer for massørens hevntrang overfor en vrien ektemann eller noe...

Vi har hatt en flott helg, med litt etterlengtet avkobling fra hverdagene her hjemme. Og når vi kom hjem, ringte det ei forskrekket sykepleier (Jorunn Ranøien) som hadde et dyr på badet sitt! Assistanse var visst påkrevet, siden ho ikke torde fange "rotta" selv...


Her er "rotta" hennes - ei stakkars due som viste seg å være fanget i noe tauverk og plastikkgreier som hang som en klamp om føttene på'n. Men det var det råd for vet de! Fuglefanger'n fra Fredrikstad eller Rennebu eller hvor nå i all verden jeg kommer fra, rykket ut og dro den forskrekkede fuglen fram i lyset, hvor tråd og plastikk ble behørig fjernet før vi åpnet verandadøra. Deretter tok det ikke lang tid før fuglen var fløyet.


Det slår meg at dette er det andre "fugleredde-stuntet" mitt her i Mongolia. Kan det være en trend? Først en spurv, så ei due - det neste må vel bli en ørn eller noe...

Gjermund

torsdag, mars 15, 2007

Jeg er "tikka"...

Jeg har ei søster (bruk linken til Sonja's blogg for å se) som går på bibelskole i år. Det pleier å medføre en del "yngre tiders" utfordringer... Skal ikke si noe om graden av seriøsitet i dette med "tikking", men jeg har valgt å la det stoppe med meg i denne omgang. Det er vel en form for "sista" eller noe dette tror jeg. Jeg er i alle fall utfordret til å skrive noe snodig om meg selv - noe jeg må innrømme at jeg har store problemer med...
I starten tenkte jeg at kanskje det mest snodige med meg er at jeg ikke er spesielt snodig, men at alle andre ser ut til å tro det... Men så kom jeg på at noen lesere helt sikkert ville komme til å skrive noe om at det bare er jeg igjen i hele verden som ikke har forstått at jeg i grunnen er ganske snodig eller noe slikt, så det dropper jeg.
Så tenkte jeg at jeg skulle skrive noe om at etter at jeg kom til Mongolia har alle mongolere bemerket at jeg har så snodig en latter og at jeg ler grusomt høyt, slik at de aldri er i tvil om hvor jeg befinner meg til enhver tid også videre. De bruker å telle hvor mange ganger jeg ler i løpet av en dag som telleøvelser for nye studenter også videre. Men det der med latteren min er i grunnen et litt sårt punkt tror jeg, for jeg kjenner at jeg skammer meg litt over å være sånn, derfor har jeg ikke lyst til å skrive noe om det heller.
Derfor tenkte jeg at jeg kanskje kan fortelle litt om hvor dum jeg føler meg når jeg mange ganger så altfor sent oppdager hva folk egentlig prater om, og når jeg samtidig forstår at alle de andre har forstått det samme for lenge siden. Men det er jo i grunnen ikke så lurt å fortelle verden hvor treg jeg egentlig er, derfor tror jeg at jeg dropper det også.
Og da begynner det å skorte på ideer. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal spørre leserne om hjelp; vet dere noe snodig om meg?

Forresten - det er en ting jeg kan fortelle; jeg er veldig redd for at noen skal tro at jeg er dum eller rar eller selvgod... For det tror jeg alt jeg kan at jeg ikke er...

Gjermund

søndag, mars 11, 2007

Travle dager

Jeg må si jeg trives bedre og bedre i dette landet. Jeg gleder meg til jeg kan snakke med mongolene på mongolsk og ikke bare på "kfangersk" (blanding av kvasi og fingerspråk...), men er i første omgang fornøyd med at skrekken for å ta kontakt er mindre enn i starten. Så er jeg utrolig fornøyd med at vi har fått oss dyr! Hesten er litt tynn (har funnet ut at den har parasitter i magen) og at den har litt sår rygg (har avdekket en del sår på ryggen dens), men med litt stell og kjærlighet - og hvile - skal den nok bli bra igjen! Pelsen har allerede begynt å få igjen litt av glansen sin, så det er tydelig at kornet den får gjør nytte for seg.


Her ser dere Bamse - han har noen byller på ryggen og trenger litt hjelp til å få renset dem. Her klipper jeg bort irriterende hårstrå og rensker opp i uhumskhetene. Litt vondt var det, men han finner seg tålmodig i behandlingen. Legg for øvrig merke til hvor liten han er! Og hvor bra jeg passer inn i et miljø med hest og høy og stall!

Så må jeg fortelle dere om vår lille Sondre. Han har ikke lært seg å si så mye annet enn "datt ned", men det sier han til gjengjeld om stort sett det meste. Han legger stemmen noen hakk ned og roper: "Pappa!" Når han får svar, er beskjeden stort sett klar; "Datt ned!" og da kan han ha ramla ned, slått seg, bikka et vannglass, knust noe, henta en leke eller trenge hjelp til noe. Og han blir forferdelig sint hvis han ikke får vilja si - det har han sikkert etter mora si forresten - og vil alltid gjøre det samme som de andre. Spesielt godt liker han å være med på det pappa gjør.


Dermed fikk han lyst til å sitte på do som de andre gjør. Og han ville lese bok på do - sånn de andre gjør. Han gjorde likevel ingenting i do, sikkert fordi han aldri har sett de andre gjøre noe der... At han er konsentrert er det i hvertfall ingen tvil om...

Gjermund

onsdag, mars 07, 2007

Bønder igjen!

Nå er vi bønder igjen, med hest på stallen og sau i fjøset - og geiter! Vi reiste av sted og handla dyr for over 500.000,- i dag, så nå har vi en hest (litt tynn, men med stort potensial), to geiter (med killinger innabords, så i begynnelsen av april skulle de vel bli til fire) og to sau med verdens breieste haler. Det er nemlig mongolsk fetthalesau vi snakker om! De har forøvrig også planlagt å bli fler i begynnelsen av april. Så til alle som trodde at jeg hadde tenkt å gå glipp av lamminga; den er i boks!

Fjøset og stallen består for øvrig av et rom som er mellom 9 og 10 kvadratmeter stort, hvor ca 3 kvadratmeter er fjøs og resten er stall. Funker som bare det vil jeg tru.

Den brune fine hesten vår (som dere skal få se bilder av når den har fått spist litt) skal hete "Bamse" har Ragnhild bestemt. Bamse er så tynn at han brukte 5 timer på de to milene han måtte tilbakelegge for å komme hit i dag... Det er visst ikke så greit å være hest heller her i Mongolia sånn utpå vårparten... Da er det sikkert godt å komme til et sted hvor det bor fire barn som kappes om å gi mest høy fra et voksent høylager... Lurer på om Bamse er i stand til å ete 100 høyballer før sommer'n... Ja, ja - Han må jo finne seg i å dele med to geiter og to sauer da!

Den ene geita skal visst hete Stjerna. Det har Ola bestemt. Egentlig ville han bestemme at den skulle hete "Horna" til etternavn også, akkurat som han ville at hesten skal hete "Søt" til etternavn... Men de andre tre - nei de klarte de ikke å sette navn på. Noen som kan hjelpe oss?


Her er da "Stjerna" og venninna hennes. Hvem som er stjerne og hvem som er vennlig er imidlertid litt diffust ennå... Men morsomme, det er de! Og da mangler bare grisene og hønene. Og en hane, selvfølgelig!

Gjermund

lørdag, mars 03, 2007

Skitur

I dag har vi vært på skitur. Vi som er vant til at man tar med seg ski og reiser på fjellet over tregrensa et sted for å gå på ski, har i dag tatt med oss ski og kjørt ned i en skog - der gikk vi på ski. Og du verden så godt det var å se mer enn et tre på en gang igjen!

Må vel egentlig innrømme at jeg ikke var så veldig gira på den turen. Ikke ungene heller. Men Kjersti var... Så... "Det kan jo hende det er siste mulighet til å ta en skitur i vinter," sa hun, og trodde kanskje ho skulle klare å lure meg til å synes at "det er jo leit!" Men det gikk ikke altså! Jeg er klar for badeshorts!

Men det er kult å kjøre Toyota Landcruiser da... Selv om jeg nok får problemer med å forklare kloremerkene i dashbordet på Kjersti's side (ops - kanskje noen rødstrømper reagerer på sånt, så derfor: på passasjersiden) for sjefen...

Så forresten et vårtegn i dag! En diger ravn (noen ravner her i dette landet er virkelig STORE altså!) med en grein i nebbet. Lurer på om den følelsen jeg fikk da kan sammenlignes med den Noa fikk da dua hans returnerte med et oljeblad i nebbet jeg?

Så har vi alle hørt hakkespetter i dag. Og noen har til og med sett en. Moro.

Og jeg kan berolige alle besteforeldre og andre sportsinteresserte om at vi har tre lovende skigåere i familien og en som protesterer høylytt på at han ikke skal få prøve det samme som de store - pulk er ikke kult!

Gjermund