tirsdag, mai 27, 2008

Besøk

Nå har det gått nesten en uke siden vi fikk besøk av Farmor og Farfar. Det er nesten litt rart at tida har gått så fort! De er jo her enda altså, men den er nesten halvgått nå, besøkelsestiden deres altså. Det er så godt å ha besøk av foreldre! Føles godt å kunne vise frem det som vi står i til vanlig - det som er livet vårt for tiden, for å si det slik. Plutselig blir ikke personene vi snakker om til vanlig bare navn - de får ansikter. Og "gatene" våre trår plutselig frem i all sin elendighet (i følge mamma'n min...) Det er veldig godt å ha noen på besøk som er så levende interessert i oss som våre egne foreldre.

Men mest moro er det å se ungene. De strokoser seg med Farmor og Farfar på besøk - eller "Dalfal å Almo" som Sondre sier når han skal be for dem om kvelden. Og de ler seg nesten skjeve av at Farmor er redd for å krysse elver med bil, kjøre i litt brattere bakker enn det som er vanlig i Norge og for å sitte på kamel.

Det er lenge siden Ola har hatt et så tett program av latterfremkallende opplevelser - det er faktisk en stund siden han har kjedet seg, tror jeg!

Håvard har jo fått selveste Farfar på besøk - helten sin, som har bursdag på samme dag som ham osv. Og ikke nok med det, Farfar bygger lego med ham og allting! Det er vel omtrent sånn han ser for seg himmelen, tenker jeg. Sondre går rundt og sjarmerer begge to så godt han kan med hundeøynene sine - og det er ganske godt etter hva jeg kan se.

Sigrid har for tiden alles oppmerksomhet fordi hun akkurat nå har bestemt seg for, med Kvam-familiens til nå sterkeste bevis på eksisterende viljestyrke, å lære seg å gå. I går tok hun sine første skritt og er så stolt at hun rent ut sagt står der og hopper når hun skal prøve igjen. Så fokusert er hun på at alle ser på henne at hun glemmer helt at hun skal gå.

Ragnhild har det jo bare supert nå når tante Vilfrid har kommet på besøk - bare så kjedelig at Mamma og Pappa fortsatt finnes og gir så mange forstyrrende ordre...

Gjermund

tirsdag, mai 20, 2008

Fest-dager

Vi har hatt noen ordentlig norske festdager i det siste! 17. mai-feiring, Ragnhilds bursdag 18. mai med feiring den 19. mai!
Hva gjør misjonærer når de ikke har flaggstang til 17. mai og det skal samles 40 nordmenn? Jo, de maler basketballkorg-plata som det norske flagget!Ragnhild, Ola og Håvard i finstasen! Dette er 5 minutter før de mista bløtkaka på "hodet" i bilen.... da var de ikke så glade mer..... Men sånt glemmes etterhvert på 17. mai!
Sondre og Sigrid og jeg ville trille bort til hasja 17 der festen skulle være.Vi fra Darkhan hadde 17. mai-frokost i garasjen der. Det var sol og god temperatur, så vi skulle sitte ute, men det blåste sånn at vi måtte flytte inn i garasjen. Noe av maten ble likevel ganske pepret av sand! Men det var kjempekoselig.Tog ble det! Ragnhild var med og bar dusken på fanen til DNS i Darkhan. Håvard er bak henne. Helge står for hele korpsmusikken! Han går midt i toget og bærer på en cd-spiller med gardemusikk!I anledning dagen hadde Lina (bildet) malt garasjeportene! (Lurer på hva de som skal kjøpe huset gjør når det skal selges om noen måneder? De blir iallefall ikke norske....) Er det ikke flott? Den andre porten er også malt med norsk motiv.
Leke er viktig! Ragnhild og Johan i sekkeløp!Hjemme må det også merkes at det er 17. mai, og tenk, det vokser hegg i nabohasjan vår - akkurat passe ferdig til den 17. mai!
Dagen etter var vi 23 nordmenn som dro på bursdagspiknik på landbygda. Ragnhild og Rita hadde bursdag. Det var masse pølser igjen etter dagen før som vi grilla. Værmessig var det den fineste dagen vi har hatt i hele år! På bildet er det Oda Linnea og Sigrid som sitter og koser seg. Og bursdagsbarnet vårt; Ragnhild som ble 8 år den 18. mai, er her sammen med venninnene sine Maren og Karen Emilie! Hun hadde jentebursdag på mandag!

Kjersti

torsdag, mai 15, 2008

Vår

Denne uka har våren kommet for fullt i Mongolia også, og trærne har plutselig blitt grønne. Jeg visste ikke at det var så mye trær her! Det lukter nyutsprugne blad også, og vi har virkelig fått oppleve at "nytt liv av daude gror!" At noe i det hele tatt kan vokse her i sanda og at ikke alle vekster dør under de forferdelig kalde vintrene er utrolig!

Nå gleder vi oss veldig til 17. mai! Vi blir ca. 40 nordmenn her, da de som bor i UB også kommer oppover, de fleste fra NLM. Og det skal bli ordentlig 17. mai, med tog, flagg, is, pølser fra den tyske slakteren i UB osv. Ragnhild og Ola synger nasjonalsang og andre 17. mai-sanger både på skolen og hjemme. Lina og Kjetil m.fl. har malt garasjeportene i hasja 17 (der de andre norske bor) i norsk motiv og norsk flagg! Basketballkorg-plata er visst også malt med norsk flagg, og erstatter flaggheising! (Vi har jo ingen flaggstang!) Det virker som mongolene synes det er veldig flott at vi feirer nasjonaldagen vår, og synes toget fra tidligere år har vært en severdighet ("horra, horra!" sier de!) De er veldig stolte av landet sitt selv, og synes visst det er helt greitt at vi også er stolte av landet vårt og identiteten vår som norske.

Hushjelpene har vasket og strøket flagg og klær, så nå er nesten alt klart (bortsett fra den grå skjorta mi i grovt lin, - sist jeg skulle bruke den sa den ene av dem at hun syntes ikke den var noe fin, "det er sånt stoff som vi bruker i sekker og sånn." De er ganske direkte, skjønner dere, og synes vi utlendinger tar oss nær av småting!) Men jeg skal ha den på likevel, jeg, det er det nærmeste jeg kommer bunad!
Det har blitt så varmt i været at det har blitt fint å komme seg på tur. På pinseaften tok vi en familietur til et lite ørkenområde som vi kaller for "Afrika." Barna storkoser seg der!
Sigrid syntes det var fint å sitte å suge på pølse!
Håvard liker verktøy og våpen.... Her med pil-og bue på ryggen og hammer'n i henda. Hjemme er det da noe å holde på med for gutter - iallefall når pappan er med.........her setter pappa opp igjen en del av hasjan (gjerdet) som han har tatt ned tidligere. Sønnene beundrer ham.

Dette blir litt hummer og kanari, men det blir mye å skrive når det er lenge siden sist! Så litt nytt:

Vi ganske fornøyd med at det i går ble avgjort hvem som skal videreføre hoveddelen i SDP-prosjektet når det fases ut. Det går ut på at sauer av den finulla sauerasen (den ulla som blir brukt til toving) gis til utvalgte bønder som etter noen år skal gi tilbake verdien av sauene og litt mer slik at det videre deles ut til andre. Slik blir antallet av denne rasen (som det er litt for få av) økt for hvert år - det betyr mer ull til toveprodusentene som selger produkter til Norge. Det betyr også et bedre livsgrunnlag for nomadene. Det ble to flinke folk fra kirka her som har laget en slags bedrift -eller NGO, som skal videreføre det. Han ene arbeider allerede i SDP-prosjektet. Det er folk som er veldig pålitelige og som vil gjøre det til det beste for hyrdene. Man må vel si det slik at det er noe Gjermund har jobbet for ei stund, og han har vært bekymret for at det skulle komme i hendene på noen som ikke hadde vilje til å gjøre arbeidet til det beste for målgruppen. Vi ser det som et bønnesvar at det ble slik, og dere må gjerne be om at de må få hjelp til å drive dette på en god måte.

Et annet bønnesvar er et svar på et bønneemne vi skrev om tidligere på "bønneemne-spalten vår." Ei venninne av hushjelpa vår hadde det veldig tøft for 1,5 mnd siden. Hun var gravid (ca. 2 mnd på vei) og hadde blødninger. Hun hadde spontanabortert flere ganger før, og var veldig redd for å miste barnet igjen. Mannen hennes hadde også blitt veldig ustabil, begynt å drikke, kom ikke hjem til henne hver natt osv. Hun var veldig fortvila. Jeg med min svake tro, trodde ikke Gud kom til å gripe inn i dette, men det var uansett trygt å be for dem. Denne uka fortalte hushjelpa vår at det gikk bare bra med henne og svangerskapet, hun var nesten 4 mnd på vei og hadde ingen blødninger mer. Mannen hennes hadde blitt forandret, han var blitt stabil, kom alltid hjem, hadde fått ny, god jobb, gikk trofast i kirka og i cellegruppa si. "Gud er utrolig," sa hun. "Han reiser dem virkelig opp!"

Det går bra med Egchee og barna også. De har fått behandling, klær og mat av kirka, de er blitt ganske bra i huden av skabben, og hun er så utrolig takknemlig til Gud. "Han har sett oss, han har hjulpet oss!" og "Han elsker oss!" Vi håper de blir kvitt det i hus, sengetøy og klær også. Hver gang jeg møter henne sier hun at vi må be for dem, om at alle i familien må komme til Jesus, at Gud må hjelpe dem med økonomien, osv. og hun nevner spesielt mannen sin. Hun vil gjerne at de i Norge også skal be for henne og familien - det var derfor vi turde å skrive så åpent som vi gjorde om dem tidligere, selv om det kanskje ble for åpent.

Dere som ber kan også be om at en virussykdom som nettopp har kommet fra Kina til Mongolia som går hardt på små barn (enteriovirus 71) ikke må spre seg mer. Hygienen, spesielt håndvasking, er skjerpet både blant oss norske og blant mongolene, og skoler og barnehager er stengt for å hindre smitte. DNS åpnet igjen i dag. Vi er ikke redde, men be gjerne om vi må bli bevart.

Vi har mye å glede oss til framover: 17. mai, gebursdag til Ragnhild 18. mai og ikke minst; farmor og farfar og tante Vilfrid kommer hit på onsdag og skal være i to uker! Velkommen svigermor, svigerfar og lille svigerinne!

Kjersti

torsdag, mai 08, 2008

Noen bilder.....

Nå er det noen uker siden vi sist hadde kameraet vårt, så her kommer en oppdatering på hvordan vi nå ser ut og har vokst!
Sigrid er den som gjør størst framskritt dag for dag. Hun sier mamma, pappa og ha det, står og går langs stoler og bord. Hun holder på å få sine første tenner nå og det er visst ikke så godt. Det ser ut som hun forstår mongolsk og norsk omtrent like bra og er veldig glad i hushjelpene. Heldigvis har mamma og pappa førsteplassen. Her er hun under kjøkkenbordet!
Men Sondre er oppå kjøkkenbordet! Dette bildet ble visst tatt av storebror når mamma ikke var til stede..... Sondre er sjarmerende og snakker som en foss! Han er et følelsesmenneske som smiler lett og kan gråte høyt så hele nabolaget hører det. Og så er han veldig redd for at jeg ikke skal være der hos ham. At vi går på skolen liker han ikke, selv om han forstår en del av det hushjelpene sier til ham.
Vi hadde ikke noe bra, ferskt bilde av Håvard - her er han på taket over hønene (hanene), og en mongolsk gutt leker i framkant. Håvard er en godgutt, han er stort sett ganske rolig og leker godt for seg selv. Han er også flink til å leke med alle søskenene, selv om det blir en del krangling også. Han liker orden og han liker å samle på ting.
Her er et bildet fra "Kjendispartyet" på konferansen. "Karius og Baktus" - Ola til Høyre! Ola er snart ferdig med 1. klasse nå, og det har vært et år han har vokst mye på mange måter. Ola er veldig sosial, aktiv og vil helst at noe skal skje hele tida! Her er han sammen med bestekameraten sin!
Ragnhild som "Mulan" på "kjendispartyet." Sminket av de mongolske barnepasserne - de kunne det mye bedre enn oss mødrene!
Spill er vel den største hobbyen vi har her i Mongolia. Her spiller vi Bonanza med våre kjære venner Lina og Helge som dessverre snart drar til Norge igjen.....Så har jeg tatt fram "misjonærtønnene" igjen da, denne gang for å pakke ned vinterklær som skal til Khovd. Nå er det bare tre måneder til vi flytter! Den første familien har kommet dit allerede, og forteller at det er trivelige, åpne folk der. Det blir spennende! Baigalalaa og Sigrid er gode venner!Vår store Ragnhild fyller faktisk snart 8 år! Her er hun i barneparken med skolen. Ho er ei "døktig vækj," som heldigvis har blitt mye tryggere på seg selv! Hun har begynt å studere mongolsk 2 ganger i uka og det går riktig så bra!

Kjersti

onsdag, mai 07, 2008

Onsdag

Foredrag er foredratt. Det gikk ganske glatt. Så nå har jeg prøvd å stå foran en forsamling å "preke" på et annet språk. Det er vel en stund til jeg klarer det på mongolsk, men jeg klarer nå i hvertfall å føre en samtale eller delta i en diskusjon på mongolsk. Og språket blir bedre og bedre. Så jeg er optimist og takknemlig, selv om jeg er veldig utålmodig!

Her begynner det å bli varmere - selv om det også går veldig, veldig sakte! Stadige tilbakeslag temperaturmessig gir både kalde fingre og tregere "rørsle". Gresset står der og stanger litt også, det vil seg liksom ikke. Hjemme i Norge sier vi jo at kulde i mai er "godt for buskinga" slik at gressmatta skal bli litt tjukkere, men her trur jeg ikke det hjelper stort med busking. Det blir bare dotter med gras mellom sanda likevel.

Fant forresten ut at hønene (unnskyld - hanene) våre har vært veldig heldige i natt. Bikkjene har nemlig nesten gravd seg helt inn i hønsegarden! Det kunne jo blitt et kjedelig opprydningsarbeide...

Mange av dere lurer kanskje på hvordan det går med familien "vår" som sliter med sykdom? Jeg kan gi den gledelige melding at de har fått hjelp, to av dem er innlagt på sykehus og får oppfølging der, mens de andre er under full behandling hjemme. Kirka har stilt opp, og "Egchee" har uttrykt sin glede over å være bønnhørt. Det er moro å se gleden hennes, og jeg tror virkelig ho har hatt en sterk opplevelse av å være elsket av Gud. Nå er håpet vårt at dette kunne blitt til en forandring for mannen hennes også - han har det ikke så lett han heller.

Gjermund

søndag, mai 04, 2008

Skjelvende av frykt

I morgen skal jeg ha mitt første foredrag for en større forsamling. Jeg skal fortelle om avl på sau på en konferanse for saubønder og ullforedlere. Etter planen skal jeg snakke i ca tre kvarter om noe som er helt nytt for dem, så i grunnen er det ikke så store sjanser for at noe annet enn stokking av ben og tunge kan gå galt. Men jeg er redd - veldig redd. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg skal ha en slags type "hva er en vær-ring" foredrag, som omtrent er like vanskelig som å fortelle en bilbruker som aldri har sett noe annet enn biler med manuell girkasse om biler med automatgir. Likevel - jeg frykter de tre kvarterene som venter meg i morgen.

Jeg er nok ikke så god til å "preke" for store forsamlinger. Blir fort både svett og rød, og tørr i munnen. Og på engelsk da gitt! Det blir enda verre. Heldigvis slipper jeg å snakke mongolsk! Nei huff av meg som jeg gruer meg.

Gjermund

fredag, mai 02, 2008

Bønnesvar

I dag var Kjersti en tur til Egchee for å hilse på og spørre hvordan det går med dem. Hun hadde med seg noe mat og det var tydelig det var helt greit. Det ser ut som om behandlingen virker, og det er godt!

Ellers begynner språket å sitte bedre. I dag har jeg oversatt min første helside i jobbsammenheng (har ofte andre ord enn jeg bruker til daglig) og er veldig fornøyd med det. Det var mye bruk av ordbok for å sjekke ord jeg ikke kunne eller ikke var sikker på at jeg forstod rett, men resultatet ble bra! Det er også godt.

Så har vi hatt besøk av en god venn og hans kone og yngste sønn. Kjempetrivelig! Det er flott å begynne å kjenne at man har gode venner blant mongolene - enda noe som er godt! Bønnesvar er fine greier!

Gjermund

torsdag, mai 01, 2008

Hvorfor?

"Hvorfor svarer Han ikke?" spør Egchee. Hun sitter ved kjøkkenbordet vårt og gråter. Fem av barna og barnebarnet hennes er syke. De har sår og væskende blemmer over hele kroppen. Noen verre enn de andre. Spesielt en liten gutt og ei jente på 11-12 år er hardt rammet. "De gråter ikke," sier hun, "de skjønner at det ikke hjelper. Men de to minste gråter hele natten. Hvorfor svarer ikke Gud når jeg roper om hjelp?"

Det er tre dager siden Egchee satt hjemme hos oss og gråt. Barna hennes lider fortsatt. Når man er så fattig at man ikke en gang har råd til det daglige brød, blir en tur til legen for å få en diagnose en umulighet. Medisiner til behandling enda verre. Når det i tillegg til dette er fem i en familie på 11 som er smittet, skjønner alle hennes fortvilelse.

Dette er ei dame som har vært mye hos oss og andre norske. Ho har "maset" oss trette om hjelp til snart det ene og snart det andre. De har ingenting, derfor er det vanskelig. Og fordi de er mange, blir det enda vanskeligere å ha ingenting. Og enda så får de flere barn! Ja - jeg har faktisk tenkt den tanken i mitt stille sinn. Vi føler oss jo presset; "Hjelp de fattige." "Gi den som spør deg!" "Om noen ser sin bror lide nød, og ikke hjelper ham..." osv, osv. Når denne søsteren vår (egch betyr storesøster) stadig "forstyrrer" oss i vårt lille paradis her i Mongolia, ved å bringe fattigdommen og håpløsheten noen her lever med til daglig inn i stua vår, er det kanskje ikke så rart at vi blir "lei"? Tanken om at barn er en Guds gave og villet av Ham er ikke den første man plukker ned når ting er så vanskelige som i denne situasjonen. Tanken om "bruk av hodet" og antall munner å mette er mer nærliggende for en representant av den rike delen av Adams falne slekt...

Jeg har fortalt Egchee at hun ikke må komme å "tigge" slik. Tidligere altså. Og det var nok på sin plass, for det finnes mange fattige, veldig mange. Og derfor kan ikke noen "ta" all den hjelpa vi kan gi til de fattige. De må la andre som har det vanskelig få sin del også. Slike som kanskje ikke spør. Men, jeg ser at det er en grense her et sted, som det er farlig å trå over. Det er den som går mellom å være "nødvendig hard" for å "overleve" selv, for ikke "drukne" i elendigheten som omgir oss, og det å være "kald" og uten evne til medfølelse med de fattige. Derfor har min bønn til Gud, etter at jeg har levd i Mongolia en stund, blitt at jeg må få kreftene jeg trenger til å være sterk (tøff nok til å sette grenser) samtidig som jeg må få nåde til ikke å bli hard og kald. Jeg tror Gud har hørt og gitt. Det er sikkert derfor Egchee kom til oss, og satt der ved bordet og gråt i sin fortvilelse. Hun spurte ikke om penger. Det har hun ikke gjort på lenge. Ikke siden jeg måtte være ubehagelig direkte (den gangen var jeg faktisk sint - så hellig er jeg!) og ba henne om å slutte med slikt.

Og jeg vet at jeg ikke kan gi henne penger nå heller. Det fører bare til at det evindelige rennet som tapper oss for alt vi har av krefter begynner på nytt. Men jeg har snakket litt med kirkens ledelse. Og de har lovet at kirken skal hjelpe denne familien. I dag har de hatt med seg ei av døtrene i huset til legen og funnet ut at det er skabb de har. De er veldig hardt angrepet, og må legges inn på sykehus - noe som koster penger. Kirken ville hjelpe til med det også de, for familien har ingenting å hjelpe seg selv med. Nye klær skulle de også få, for kirken har fått en del klær fra Norge som de hadde tenkt å dele ut til fattige likevel. Også må det kjøpes inn en del sengetøy. Det og vil kirken ordne. Det er godt å se at kirken har slik omsorg for sine. Jeg elsker å se den kjærligheten de viser hverandre, på tvers av alle sosiale grenser. Og det stopper ikke der, de går til de syke barnas skoler og informerer barnas lærere og medelever slik at sykdommen ikke skal spre seg videre. Å være en nordmann med mye penger jeg ikke kan gi bort i en slik situasjon er ikke spesielt godt.

Det blir sikkert en stor kollekt til søndagen. Det står jo skrevet i Bibelen at om du gir så skal du få. Det gjelder nok sikkert kirken også. For det spørs om ikke Herren har hørt Egchee likevel...

Gjermund