lørdag, desember 30, 2006

På tampen

Hei igjen - la plutselig merke til at det er fire dager siden sist jeg skrev et innlegg her på bloggen. Og at datoen i dag faktisk er 30. desember 2006! Det betyr at vi snart trår inn i 2007 det! Og dermed blir dette et innlegg på tampen av 2006. Hva innlegget skal inneholde, det vet jeg jo ikke ennå, så da måtte overskrifta bli "på tampen".

Forresten - jeg må jo i hvertfall sørge for at jeg får besvart et spørsmål og en bemerkning som kom til uttrykk etter forrige innlegg...

For det første: Huset i bakgrunnen på det siste bildet er det huset vi bor i, ja. Bra gjetta Knut! Og bare for å si det: Det huset er det eneste med skikkelige farger på her i "grenda" - eller her i byen - eller kanskje til og med he i landet. For alt jeg vet i hvert fall. Så det liker jeg veldig godt å bo i. Nei - forresten! Nå husker jeg at jeg så et kulturhus eller noe lignende i Hovd som faktisk var malt i en tilsvarende rødfarge! Det var faktisk en ganske flott bygning.

Så: Ja Jostein - kanskje er det denne "smultringen" som skremmer dyra. Jeg vet ikke. Faktum er i allefall at de siste ukene har jeg opplevd mer rasisme fra hunder enn tidligere - den gangen jeg var glattbarbert. Men prøv å leve i 30 minus uten skjegg du da vel! Jeg for min del liker at det rimer i skjegget, og ikke på huden. Det er bare det at når du har glidelåser og klær helt oppunder øra og haka - ja da lugger det til tider fælt om du har helskjegg. Og når noe av det (unnskyld alle som har det) jeg ønsker meg minst her i verden er helskjegg med unntak av unde haka - ja så ble det "smultring". Og "jo lengre, jo bedre". For ennå er det bare 30 minus. Neste måned tenker jeg at jeg kommer til å bli forundret over Guds veldige visdom som utstyrte oss med skjegg.


Og hvis det er noen som skulle finne på å tenke at nesa er for stor eller noe i den dur, så er det nok egentlig heller øya som er for små. Og jeg har hår. Det er ikke grått en gang.

Gjermund

tirsdag, desember 26, 2006

Stakkars meg!

Ja, så var pakkene åpna


Og julenissen har vært på besøk sammen med Snøhvit. Har fundert litt på koblingen mellom sistnevnte og Nissen, men er ikke i stand til å finne'n.


Uansett - julegodteposer gjør alltid suksess hos barn. Selv om posene her inneholder noe annet enn de stakkars mandarinene jeg synes å huske at posene jeg har fått gjennom min karriere inneholdt...

På julaften hadde vi besøk av Jorunn og Silje, noe som var trivelig helt til Jorunn vant i Setlers.


Men oi - jeg har nesten glemt overskrifta! Det er jo synd på meg! Og det er fordi - eller - først må jeg fortelle om da vi skulle sette sammen pepperkakehuset som var sendt fra Norge


Det kom i tusen biter, noe ungene ikke syntes var noen gyldig grunn for å spise det uten å lime det sammen først. Så Far i huset skred til verket med ivrige tilrop som "Du er en mester til å lime pepperkakehus pappa!" o.l. Og selv om huset aldri fikk mer enn tre vegger, ble det da til slutt ganske brukbart - selv om taket tar inn vann og døra har kikkehull...


Ja, ja - selv om dette var en forholdsvis krevende situasjon, synes jeg at det gikk etter forholdene bra, og resultatet svarer egentlig ikke til dette innleggets overskrift. Nei - det er synd på meg skjønner dere, fordi vi har lånt oss to hester.


Ja det er jo ikke akkurat det at vi har fått lånt to hester som er så ille - men da jeg skulle ta dem ut i dag, så hadde de fått issvuller under hovene i natt - det var nemlig 30 minusgrader her. Så skulle jeg prøve å få bort isen... Det gikk på et vis med frambena på den ene hesten. Den hvite, som er den minst redde. Men den røde - den fikk jeg ikke fanga en gang. Og etter utallige forsøk, ble den irritert og sparka meg! Tenk - meg!

Da gikk jeg til han som pleier å stelle disse hestene, for å hente en lasso. Men da jeg kom dit, så bestemte hunden hans seg for at i dag så likte han meg ikke... Dermed bet han meg - hardt. Det var ikke noe kult. Og alt dette etter at jeg hadde vært på do tre ganger i natt for å... Ja, det kan forresten være det samme, men jeg kasta ikke opp - selv om det som skulle ut kom fort...

Så nå ligger jeg her da, og må egentlig på do, men orker ikke å gå på mitt slitne, støle bein... Stakkars meg... Og ingen bryr seg - Ragnhild vil bare være ute å ri, og Kjersti lager mat - Kjempestakkars meg!



Gjermund

torsdag, desember 21, 2006

Mongolia-nytt

Det er noen som har spurt om vi kan vise noen bilder fra her. Det kan vi:


Her er et bilde fra taxiholdeplassen vår. På denne plassen står vi å venter på taxi - som egentlig bare er en bil som går i rute mellom et sted bortenfor denne holdeplassen og en annen plass på den andre siden av denne holdeplassen. Den gata dere ser rett frem er den som går inn til og mellom NLM-kontorene og vårt hus. Det store blå i bakgrunnen der er en vordene skole dekket med presseninger.


Her harjeg snudd meg ca 90 grader til høyre. Disse gjerdene finnes rundt alle hus her på bataljonen, og kalles "hasja". Quite nice.


Her er et bilde fra stuebordet vårt. En ganske trivelig plass. Dette er da julebrevkladden vår, skrevet med nyinnkjøpt fyllepenn...


Så var vi på avslutningsfest for alle NLM's ansatte i kveld. Som dere ser er den tradisjonelle mongolske maten kommet på bordet: Fruktfat med kiwi og bananer, bløtkake med smørkrem og et fat med en hel - men død - fisk.
Festen ble forøvrig holdt på et av Darkhan's beste hoteller, og i salen ved siden av oss ble det også holdt en fest. Arrangørene konkurrerte så godt de kunne om å spille høyest mulig 80-talls musikk...


Som en del av underholdningsprogrammet kom det inn en rekke søte, små mongolske danserinner som danset en hestedans for oss akkompangert av et til tider sviktende musikkanlegg. Et slikt musikkanlegg som har en tendens til å slutte å virke når en som ikke har greie på å styre det gjerne vil gi inntrykk at han har greie på det...


Til tross for absolutt ingen alkohol, tror jeg vi hadde det like moro hos oss som hos våre svaiende konkurrenter i nabosalen. I hvertfall de andre, som fikk bivåne en stiv nordmanns aller første - og høyst ufrivillige - stolprende "dansetrinn". Damen var snill, og lot meg gå etter minst et helt minutt - men da måtte også slipset løsnes...


Siden våre hushjelper er ansatt i NLM, var de med på festen. Det er to fantastiske damer. Bæ(g)laa, som står mellom meg og Kjersti arbeider deltid hos oss og Tuya arbeider full tid. Tuya snakker godt engelsk, men Bæ(g)laa snakker bare mongolsk - en god utfordring for både voksne og barn! Forøvrig snakker de bare mongolsk til ungene begge to - det er en del av jobben deres!


Mongolerne liker fest og moro - det er i alle fall sikkert - og spesielt damene elsker å pynte seg. Så blir det til at de ser ut som prinsesser hele gjengen. Regner med at Ragnhild glir rett inn i miljøet jeg...

Dette var noen glimt fra oss i Mongolia - ikke verst hva?

Gjermund

tirsdag, desember 19, 2006

Takk

Hei dere. Skjønner det er mange som har lest at vi har det litt tungt her nede. Har fått to fantastisk oppmuntrende mailer, og mange hilsner med beskjed om at dere husker oss i bønn. Takk skal dere ha! Det er til stor hjelp for oss å vite at dere hjemme er med oss bønn, for her kan det av og til bli så mye at man har tendensen til å synes litt synd på seg selv, og da blir bønn fort mer en plikt enn en glede og et tilfluktssted - vi er nå engang bare mennesker. Også håper jeg ikke hjemmeledelsen velger å sende oss hjem fordi jeg er såpass ærlig på nett.

Nå ser det ut til at ting skal snu litt. Jeg håper det, for energinivået er lik flatt på bunnen. Heldigvis ser det ut til at Kjersti, Ragnhild, Ola og Håvard (de to siste fikk seg en ny runde med sykdom) ikke er angrepet på samme vis som Sondre var. Det er takkegrunn!

Vi hørte forøvrig av noen amerikanske kolleger at deres minste jente (på alder med Sondre) slet med samme symptomer som Sondre fra August til November! Så vi vil la bønnebegjæret bli stående - vær så snill og fortsette å be for oss - det ser ut som om god helse på ingen måte er noen selvfølge her nede. Kan i samme åndedrag legge frem for dere også Jorunn Ranøien (som vi reiste sammen med) og Silje Ødegård (som reiste i begynnelsen av August) - begge sliter visst på hver sin kant - god helse er definitivt ingen selvfølge her i Mongolia.

Til vår store glede har Sondre igjen begynt å vise seg som "vår" Sondre. I dag våknet han i sjutida og ville ha mat - to skiver med blåbærsyltetøy før han stupte i seng og sov en drøy time til... Joda - formen er visst bedre!


Smilet er tilbake på plass - og matbehovet minst like stort som før!

Gjermund

søndag, desember 17, 2006

Zzzliten...

Er sliten. Og ikke helt frisk. Kjersti er grusomt sliten - og syk. Ragnhild er ikke veldig sliten, men syk. Litt syk i hvertfall. Ola er frisk - og ganske usliten. Det kan være litt slitsomt. Sånn er det i grunnen med Håvard også. Sondre er litt syk men mest frisk - men sur når han ikke smiler. Lurer på om ikke denne vinter'n kan begynne snart så den kan nærme seg en slutt. Dette var deprimerende.

Gjermund

torsdag, desember 14, 2006

Overbevist - igjen

Kanskje er jeg en enkel sjel, men i dag sendte jeg en felles tekstmelding til en god del støttespillere i Norge (med håp om at den spredte seg til flere) med bønn om forbønn for Sondre som i to døgn har kastet opp mer eller mindre sammenhengende. Første døgnet hadde han forholdsvis høy feber (opp mot 40,5), ikke så mye det siste døgnet. Men har vi prøvd å gi ham noe å drikke (noe vi stort sett har prøvd hele tiden) så har han kastet opp nesten med det samme. Det begynte å faktisk å bli forholdsvis skummelt syntes jeg, for han begynte å vise tegn til dehydrering.

På grunn av avstanden til UlaanBaatar bestemte vi oss for å gjøre noe, for det så ikke ut til å ville gi seg. (På grunn av kvaliten på helsetjenesten i Mongolia, bruker vi ikke det mongolske helsevesenet mer enn vi må - det kan av og til være farligere enn å stelle seg selv.) Derfor sendte vi en bønnemelding til Norge og tok kontakt med en vietnamesisk lege fra Amerika. Han ville gjerne se på Sondre, og klokken fire i ettermiddag troppet vi opp på kontoret hans hvor vi fikk den beste servicen vi kunne ønske oss.

Etter at Sondre hadde demonstrert både oppkast og diareutbrudd for legen, fikk Sondre noe medisin og vi fikk beskjed om at dersom det ikke gav seg innen to, tre timer, måtte vi komme oss til Ulaanbaatar for at Sondre kunne få væske intravenøst. Så la legen handa på hodet til Sondre og ba for ham! Det er første gang i mitt liv at jeg har opplevd at en lege har gjort noe sånt.

Etterpå har Sondre beholdt nesten alt vannet han har fått. Han har drukket en liter ORS-blanding uten å slippe spesielt mye ut igjen, sammenlignet med tidligere - og han har begynt å vise at han har en sterk vilje igjen. Gjett om vi er takknemlige! Tross at han fortsatt har diare og har kastet opp en gang etter legebesøket, ser det ut til at vi slipper å reise til Ulaanbaatar, og at Sondre skal bli frisk igjen ganske snart. Dermed er vi også overbevist igjen - det hjelper å be! Takk til alle som var med å ba for og med oss, og takk til alle som vil forsette med det. Jeg tror ikke dere helt vet hvor stor pris vi setter på den tjenesten dere gjør!

Gjermund

onsdag, desember 13, 2006

Nattevåk og medisinsk ABC

Da vi gikk på Fjellhaug i fjor, deltok vi på et såkalt "medisinsk ABC - kurs for misjonærer". Det var lurt, for i natt var Sondre grusomt tørst. Ikke at det er noe problem til vanlig, men i natt så kasta han opp alt vi prøvde å gi ham. Han hadde nemlig drikki badevann!

Til slutt la jeg meg på stuegulvet ved siden av ham og gav ham avkjølt vann som var både filtrert og kokt - med skje!



Det så ut til å virke godt, og full av frimodighet og godt håp leste vi om at "aktivt kull" skulle være så bra - det binder visstnok det meste av ulumkheter man kan ha fått i seg. Vi har jo - i vår store klokskap - investert i en innholdsrik medisinsk koffert. Den inneholder også aktive kulltabletter. Dosering: 5 - 20 tabletter(!) 1 til flere (svett, svett) ganger daglig! Åssen i all verden får du en tørst ettåring til å tygge noen titalls kulltabletter i løpet av et døgn? Ja, ja - ikke fullt så full av frimodighet skred jeg til verket og brakk tablettene opp i småbiter. Og merkelig nok - Sondre åt med stor tålmodighet nesten to tabletter - spesielt da han ble belønnet med ei skje vann (hulk - for en fæl far) for hver bit.



Da nesten to tabletter var omhyggelig og langsomt tilintetgjort i et stadig sykere utseende svelg/matinntak, begynte vår lille håpefulle og protestere. Det var tilsynelatende bra, etter hans forklaringer (som ikke besto av ord, men av desto mer lettforståelige bevegelser og lyder). Konklusjonen er at vårt aktive kull nok var litt for passivt - det virka i hvertfall ikke etter oppskriften - eller pakningsvedlegget om du vil.



Gjermund

mandag, desember 11, 2006

Hva nå?

En god venn av oss er veldig syk. Og i mongolia er det ingen spøk å være det. Spesielt ikke når man ikke har noen penger. Det er nemlig slik at i Mongolia så koster det penger å ligge på sykehus. Det koster penger å få medisiner også. Og dersom man skal ta noen prøver. Dessuten må man sørge for all mat, sengetøy og klær selv mens man ligger på sykehus. Og til slutt - dersom man trenger ambulanse, må man først sørge for at man har penger å betale med!

Heldigvis, ved hjelp av noen venner klarte vår kjære Bajraa å skrape sammen nok til sykehusoppholdet han trenger i UlaanBaatar, og da jeg likevel skulle dit i dag (en tur på mellom 3 og 4 timer i bil) tok jeg ham med, så slapp han utgiftene til ambulansen. Det er bare det at å ligge på sykehus i Mongolia er ikke som å ligge på sykehus i Norge - det er veldig usikkert om man får den hjelpen man bør ha, ja det er ikke sikkert legene finner ut hva som feiler deg en gang!

Derfor - enhver som leser dett og føler seg kallet av denne oppfordring: Vær så snill å be for vår kjære venn Bajraa (navnet hans betyr forøvrig fest eller glede) - både at han må bli frisk og at han må bli frelst. Han er bare rett over 30 år, og har ei datter på 9 år. Samt ei kone. Det vil ikke akkurat bli noe lett for dem om de mister mannen og faren sin nå.

Gjermund

Jul er mer enn mat

Jul er mer enn mat - det vet alle som har levd mer enn tre år. Grunnlaget for å si det, er at vår vesle treåring gleder seg til jul fordi: Han vet at vi skal bygge pepperkakehus, spise seigmenn, lakris, non-stop, makrell i tomat og leverpostei fra Norge. I tillegg skal han få pakker - noe han egentlig ikke helt forstår, for det er jo Jesus sin bursdag!?! Men han tror at det sikkert henger sammen med at Jesus er så snill - og da bir det lett å godta.

For oss større er gleden blandet med en smule bekymring. Blir det nok pinnekjøtt tro? Blir pinnekjøttet salt tro? Hva med fenalåra, blir de riktig modnet? Og hvordan vil det bli å feire jul i et annet land, uten besteforeldre og søskenbarn etc rundt seg? For ikke å snakke om alle vennene man ikke får julebesøkt. Hmm... Dette blir en rar jul...

Så er det bare det, at man risikerer å bli innbudt til noen andre venner. Slike som vi har blitt kjent med her, og om vi ikke feirer sammen, så er vi med hverandre - med tanke på familie og venner hjemme i Norge. Så det skal vel gå.
Spennende er det i alle fall å tenke på at selv om jula er 7 timer tidligere ferdig her hos oss enn hjemme i Norge, så feirer vi akkurat det samme, og ønsker å ære den samme personen - Jesus. Ja, egentlig så er det en fin måte å vise Jesus takknemlighet på det å gi hverandre julegaver - det var jo nettopp det han gjorde - gav oss en gave. Uten at vi fortjener det. Nesten som en julegave.

Men det er mer og i jula. Nemlig klær! Til noens fortvilelse (gutter som regel) og noens forlystelse (jenter som regel). Da vi slapp Ragnhild løs på markedet for å finne seg noe til jul, endte vi opp med ei lita prinsesse... Litt glorete for oss kanskje, men som en drøm for den lille jenta. Mens Ola, han var mest opptatt av at han fikk klær som ligna på pappa sine...



Ragnhild er litt bekymra for at det ser ut som et bryllupsbilde, men likevel... Søtt par hva?

Gjermund

fredag, desember 08, 2006

Ting og tang

Nå er vi midt i julestria! Veldig moro. I går fikk vi som dere så masse kule greier i posten - jeg tok med noen salte sild (lakrisgodteri) til skolen og lot de forskjellige smake - de grein på nesa og slet stort sett alle sammen! Hadde hørt det fra før, at det bare er nordmenn som liker salt lakris, men å se det live var en svært så underholdende opplevelse! Den ene lærer'n min satt sikkert et kvarter å slet med den stakkars silda, og jeg passa på å ikke gå ut - for da hadde ho kasta'n. Det er nemlig slik her, at du spiser det du får - uansett. Som regel litt trist for meg, men denne gangen slo det tilbake på dem selv, gitt! (De sa forresten at det smakte medisin av lakrisen, da bestemte jeg meg for at jeg er syk - sånn medisin vil jeg gjerne ha!)

I dag har barna bakt pepperkaker. Det gikk for seg på det viset at de satt ved kjøkkenbordet med hver sin deig-klump som de kjevlet, stakk ut noen griser og hjerter osv av og la på ei stekefjøl.



Etter en liten stund ble den minste lei, og fant seg noe annet å gjøre. Det var visst forsåvidt bra, for han er nå litt i veien den lille sjarmøren. Eller - når han ble oppdaget var det visst ikke så bra likevel...



Det andre han hadde funnet seg å gjøre var nemlig å først helle mjøl utover stuegulvet for deretter å bade i det - men som dere ser - han var rask til å tilstå da han ble fersket. Kortene kom på bordet, for å si det slik. Som vår lille snusfornuftige treåring sa det: "Han Såndle æ glusåmt lampåt!"

Gjermund

torsdag, desember 07, 2006

Materialister

Den siste tiden har jeg vært endel sliten. Humøret har nok ikke akkurat vært solskinnspreget heller, selv om lærerne og studentene på språkskolen praktiserer "telle-trening" ved å holde styr på hvor mange ganger jeg ler i løpet av en undervisningsøkt... Har forresten fått mange "komplimenter" på grunn av min særpregede latter - skjønner at vi normenn er ganske veloppdragne, siden jeg ikke hadde noen tanker fra før om at jeg har noen særlig særegen latter...

Så var jeg jo en liten tur til Hovd vet dere, og da jeg kom hjem igjen, ventet det en hel masse post på oss. Mange pakker faktisk! Og inni dem ventet all verdens gode saker og velsignelser!



Tro meg, noen bedre oppmuntring enn dette bordet kunne ikke jeg fått i dag! Selv om hjertet ikke skal henge fast ved det jordiske, så er det utrolig hva en brunost kan gjøre med et stakkars hjerte. For ikke å snakke om hva fire stk sjokoladekalendre kan gjøre med fire barnehjerter!



Så takk for alt dere har sendt folkens! Nå blir det jul her hos oss også!

Gjermund

tirsdag, desember 05, 2006

Hovd

Jeg er tilbake igjen. I alle fall i UB. Derfor mangler noen bokstaver i alfabetet. Det er altsaa 1500 km til Hovd. 1500 km ingenmannsland. Nesten i alle fall. Men sand er det mye av. Hovd er helt fint. Vi er tydeligvis velkomne. Har sett en kamel. Den var alene.

Lurer paa om jeg har lov til aa fortelle at jeg har floeyet i dag? Hvis ikke jeg har lov til det, saa maa alle forstaa at man maa fly til Hovd hvis man ikke har veldig mange doegn til raadighet. Men jeg har altsaa floeyet. Litt. Det var veldig morsomt! Heretter skal jeg aldri la Ola noeye seg med aa se paa noe han synes er kult - eller Haavard - eller Ragnhild - eller Sondre - eller... Ops. Der var det visst egentlig stopp.

Skjoente i dag at jeg har gloemt aassen det var aa vaere gutt. Det skal jeg begynne aa huske igjen, for det var kult. Mye kulere enn aa vaere voksen. Det skal jeg slutte med. Neste trinn paa stigen maa bli motorsykkel. Men foerst hest. Som dere ser - er fortsatt litt flysyk. Og Jan Tore - den siste halvtimen var fael. Hadde drukket for mye te... For dere andre: Det mangler nemlig do i et Cessna Caravan fly. Men det er fint likevel altsaa!

Gjermund

søndag, desember 03, 2006

Julepost ønskes!

Nå er familiens skribent reist til UB og reiser videre i morgen til Khovd (hvor vi sannsynligvis skal flytte etter hvert - 1500 km vestover). Så da må vel jeg prøve å oppdatere bloggen da!

Det er nok mange som lurer på hvordan det har gått med "avdeligsleder" Jan Ove Heggdal som fikk hjerteinfarkt for ei uke siden. Det har heldigvis gått bra! Takk til Gud og til dere som har bedt! Han ble operert i Sør-Korea og kommer tilbake til Mongolia denne uka! Det blir nok litt ensomt her da, etter som han og familien kommer til å bo i UB i en tid fremover, men det er bare en bagatell. Vi er glade for at det har gått bra! Så håper vi både han og familien hans kommer raskt til krefter igjen etter denne påkjenningen.

Dette har vært ei rolig helg, der vi stort sett har holdt oss hjemme. Det har vært deilig! Har egentlig mange "skulle-ha-gjort-ting," men har ikke gjort så mye av det. Ikke lekser en gang! Så begynner sikkert mandagen også denne gangen tidligere enn jeg er klar for, men sånn er livet - både her og i Norge!

Jeg er kanskje litt frimodig, men det er veldig hyggelig med julepost...... Vi blir ikke så flinke i år selv, da. Det blir nok "julebrev" på fellesmail. Bare gi oss e-mail-adresser hvis noen vil ha! Det er lett å være rause med julebrev på mail! Men hvis noen vil være flinkere enn vi er selv, så er adressa vår: Fam. Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darhan, Mongolia! Og det er faktisk utrolig spennende å få høre om hverdagslige ting fra Norge, sånn som dere tror er kjedelig å høre om!

Kjersti

onsdag, november 29, 2006

Suddenly

De siste dagene ble plutselig mer alvorlige enn normalt da vår "avdelingsleder" her i Darkhan ble alvorlig syk. Etter de siste opplysningene vi fikk, ble han antageligvis fløyet ut av Mongolia i går kveld med ambulansefly. Vi tror ikke det står om liv lenger, men vi var veldig redde en lang stund! Vi tenker også på kona og barna hans, som plutselig måtte se mannen og pappa'n sin veldig syk. Spesielt de største barna var nok veldig redde. Det hadde vært fint om dere ville være med å huske dem alle i bønn.

Akkurat nå er mye av hverdagen vår preget av uvissheten rundt "sjefens" sykdom. Hvem skal ta hans plass? Hvor lang rekonvalenstid trenger han? Må familien hans reise til Norge? Hvor skal de i såfall bo der? Osv, osv...
Det kommer til å bli litt ensomt for oss som blir igjen om de reiser, og administrasjonen her i Darkhan kommer nok ikke til å være den samme uten ham. På skolen vil vår Ragnhild bli alene igjen som elev, og Sebastian - han som har ettåringtjeneste her ute får plutselig mye mindre å gjøre...

Men, vi har lagt det alt i Guds hender, så det blir spennende å se hvordan Han løser dette. Har ikke sett annet enn at Han pleier å finne så finurlige og gode løsninger at man i etterkant er tvunget til å smilende tilkjenne Ham all ære for Hans store visdom. Der man ikke aner åpning noen plass lager Han som regel en motorvei gjennom trengslene! Det blir lettere å møte motgangen når man har den erfaringen. Men det føles likevel veldig sårbart det lille norske samfunnet vi har her nede!

Samtidig som vi lever litt i ubalanse her, og etter beste evne prøver å forberede ungene på alle eventualiteter, er det om å gjøre at ting ikke stopper opp. Så vi prøver å leve som normalt. Det vil si at stallen forsøkes fullført, bikkjene får mat og språkstudiene pågår for fullt. Driver å stotrer i flere "tenser" allerede faktisk. Ganske slitsomt - og hjemmelekser er det alltid et problem å få tid til nok av. Sånn er det bare - ikke så ulikt før helga, men plutselig veldig forskjellig likevel.


Her er i hvertfall stallen - den består av to bokser og fòrlager i tillegg til ei lita innhegning. Foran er hundehuset til Baatar. Helt til høyre i bildet skimtes innhegninga rundt grisehuset...

Gjermund

fredag, november 24, 2006

Innbrudd!!?!!

Helt siden vi begynte å lære om Mongolia har vi lært at vi må passe på sakene våre i dette landet. Det er visst veldig mange tyver her. Så etter at vi kom hit, har vi bestandig låst inn alt vi eier og har - unntatt bikkja da - den springer løs om natta. Den skal jo liksom skremme bort eventuelle tyver som prøver seg.

Dette har i grunnen fungert bra, synes jeg. Bortsett fra en gang vi kom hjem etter å ha vært ute en tur. Da var bikkja utenfor hasja'n vår. Så noen må ha sluppet den ut. Da fikk vi lås på porten i hasja'n. Så var det dørene på stallen. De er forholdsvis solide kan man si, i likhet med veggene og taket - og gulvet! Så jeg er heller ikke så veldig redd for innbrudd der - altmed at hver dør blir forsynt med hver sin solide hengelås.

Med alt dette trodde jeg i grunnen vi var forholdsvis godt forskansa - helt til jeg for to dager siden oppdaget at kjettingen hunden går bundet i om dagen, den som er festa i bikkja i den ene enden og i løpestrengen i den andre enden, var stjålet! Da ble jeg i grunnen litt oppgitt! Men så fikk jeg jo en god grunn til å kjøpe ny kjetting - den gamle var gammel og skjøtt mange plasser. Men i natt våkna jeg og oppdaga til min forskrekkelse at "bakdøra" i hasja'n var åpen, og at vi hadde en fremmed hund på besøk i hagen! Jeg fòr ut og jaga udyret - vi har tross alt en potensiell mamma-hund som vakthund - og lukket og låste forsvarlig, før jeg gikk rundt huset og sjekka om det hadde vært mennesker på ferde. Litt urolig gikk jeg til sengs igjen etter å ha bjeffa om kapp med en illsint gatebikkje (gatebikkja ga seg først og rømte med halen mellom bena).



I dag viste det seg at det nok var vår kjære mongolske snekker som hadde glemt å lukke døra i hasja'n og at den fremmede bikkja hadde kommet seg inn ved å grave et hull under gjerdet i nabohasja'n. Snekker'n hadde nemlig så vondt i hodet i går at han ikke tenkte på alt slik han pleier å gjøre - og den fremmede bikkja hadde naturlige grunner til å søke innom hasja'n vår, for Baatar (bikkja vår) har nok gitt signal om at ho er dame...

Uansett - nå har vi et hus med låste dører, en hasja med låste porter, en stall med hengelåser på dørene og en hundekjetting som er festa til løpestrengen med en hengelås...

Ha en fredfull kveld!

Hilsen Gjermund

onsdag, november 22, 2006

Nye tider

Hjemme hos oss har vi bestemt oss for at vi ønsker å ha Jesus som midtpunkt. Vi ønsker å velge etter Hans vilje, og å være med i Hans rikes arbeid.
Men nest etter dette, er det vår kjære mor og hustru som er motor'n i hjemmet vårt. Det er ho som alltid ser oss alle sammen, tenker på oss alle sammen og bryr seg om oss alle sammen. For min del er det slik at ingenting funker dersom Kjersti mangler - og jammen trur jeg ikke barna også har det slik.



I dag er i hvertfall Guds velsignelse til oss 27 år, og det var ho ikke i går, så nå er det nye tider! Gratulerer med dagen, Kjære Kjersti - vit at du er elsket!

Hilsen Gjermund

mandag, november 20, 2006

Herlige livet!

Så er den nye uken begynt igjen. Den har begynt veldig bra. Håvard har ramla UTEN å slå hull på noe, stallen begynner å bli så ferdig at nå er vi på utkikk etter en passelig hest, vi har fanga en ny hundevalp i stedet for Tassen som en mongolsk familie plutselig fant ut at vi ikke kunne få likevel, og vi har begynt på vinter'n. Sist, men absolutt ikke minst, har vi fått en pakke fra Norge i posten i dag - full av IFA og Salte fisker! Herlige livet! Takk mamma og Pappa!

For å ta det hele litt roligere: Håvard detter som vanlig ned fra noe, tross klatreforbud, hoppeforbud og balanseringsforbud. Hjelm hadde gjort seg. Men, de siste dagene - etter den dagen med "stavmiskæl'n" som han sier - har han bare fått et blåmerke - ingen sår! Hurra!

Vår kjære mongolske venn som har overtatt min oppgave som bygningssnekker (slik at jeg er degradert til byggherre) er nå nesten ferdig med stallen vår. Han har vært på markedet i dag og samla inn noen priser på det jeg skal kjøpe i morgen - det blir nemlig billigere da, fordi han er mongolsk... - så da regner jeg med at i morgen blir siste innkjøp gjort med unntak av hest og maling.

En annen ting som er helt topp, det er at vi har strøm igjen! I hele helga har vi slitt med stearinslys på do og diverse andre skjøtte løsninger (med blandt annet fryseboks, vaskemaskin og varmtvannsbereder på skjøteledning) på grunn av helg og mongolske arbeidsrutiner - som betyr at hvis man gidder jobber man i helga, hvis ikke lar man det være. Ofte så henger "gidder" sammen med størrelsen på egne fordeler ved å jobbe, tror jeg. Ikke bare har vi fått strøm, men vi har fått utelys ved siden av utgangsdøra!

Så var det Tassen - den lille hundevalpen som vi trodde vi fikk her for en stund siden. Det fant vi plutselig ut en dag at nok dessverre var feil, for da vi hadde hatt den en tre ukers tid, forsvant den plutselig. Etter litt undersøkelser fant jeg ut at det var en nabo som mente å eie den, og at han har vært å henta den - det var nemlig en hannhund, og det liker mongolerne å eie - de får nemlig ikke valper...
I dag var vi på besøk hos Jorunn Ranøien (barnas "tante" og vår medsammensvorne) hvor vi fant en stakkars valp med store redde øyne og slunken magesekk. Den tok vi. Nå bor'n i en pappeske i hønehuset, mett og fornøyd og "nykosa" av Ragnhild Dyreelsker. Princess heter skjønnheta, og her skal ho bli. Det er litt morsomt det der med bikkjene her, for Baatar, den andre bikkja vår (Baatar er et guttenavn og betyr "Helt", men vår Baatar er ei tispe og ganske feig når det kommer til stykket...) hater mongolske mennesker. Dersom det kommer inn en norsk person, hopper og danser ho av glede og ser egentlig ut som en leken valp. Men kommer det inn en mongolsk person! Å hjelpes min! Da ser ho ut som en drapsmaskin, og høres enda verre ut! Jeg har sett folk snu på gata - utenfor gjerdet vårt! - og springe avsted når de hører bikkja - de er rett og slett livredde! Så vakthund - jo det er ho! Jeg tror litt av forklaringa ligger i at ho ikke har noen gode opplevelser fra tidlig i livet i forhold til mongolske. Der tror jeg nok Princess også har noe å huske - så redd som ho ser ut til å være, regner jeg med at livet ikke bare har vært lett frem til nå. Så dermed er oppgaen å gå igang med tillitsbygging og avhengighetstrening.

Klokka 21:00 i kveld var det mellom 17 og 18 minusgrader her. Det tegner til å bli den kaldeste natten hittil. Men det er nok en litt annen kulde enn hjemme i Trøndelag, for jeg har ikke begynt med stilongs ennå. Da jeg var ute nettopp og mata bikkjene gikk jeg uten jakke og hadde i grunnen ingen problemer med det. Skal bli moro å prøve litt skikkelig vinter. Også har jeg kjøpt meg noen støvler som Lucky Luke helt sikkert hadde misunt meg (Ikke sant Silje?), men som er alt for varme å bruke før det blir skikkelig kaldt.

Til sist: I dag har jeg vært på postkontoret å henta ut ei pakke fra Mamma og Pappa. Det som var skrevet inni var skrevet den 31.10, så det tar sin tid, men den som venter på noe godt osv... For inni var det lakris! Masse deilig, salt lakris! Herlige livet! Jeg har allerede lovet ungene penger i bytte for deres rasjoner, slik at de kan kjøpe seg litt mongolsk gotteri i stedet - jeg foretrekker lakrisen... (Ja, slemme, slemme pappa'n demmes mener det han skrev - visste ikke at man ble så egoistisk av å være misjonær...)
Det var forresten forholdsvis spennende å hente den pakka - for i dag så tror jeg at jeg har møtt etterlevningene av tidligere Sovjetunionens serviceinnstilling... Der troppa jeg opp, i den naive tro at den pakken var til meg... Ha, ha! Der tok jeg feil! "Pass eller førerkort takk!" Og deretter en kritisk vurdering av min person, før jeg ble nødt til å dissekere pakken foran øynene på en Mrs. Bisk i full uniform og smale, stramme russerlepper. Jeg prøvde meg på litt "ta situasjonen med et smil" og la - grunnet et medsendt bilde av min søster og ei av mine nieser - velvillig ut om mine familieforbindelser og eskens innhold på mitt svært så mangelfullt utviklede mongolsk, noe som gjorde at radiator'n borti hjørnet plutselig begynte å merkes igjen etter en heller beskyttet atmosfære bak den iskalde uniformertes rygg, og jeg fikk gå fra postkontoret med all lakrisen min, to skjelvende knær og en ikke like høy hatt i behold.

Skulle jo ha lagt inn et bilde her, men lader'n til fotografiapparatet har dissapert, så vi får ha det til gode - stikk innom sidene til vår misjonærkollega Anna i stedet - ho har lagt ut et bilde og er vel verdt et besøk og en kommentar. I mellomtiden: ha et fantastisk herlig liv, og gled dere i Herren - ALLTID!

Gjermund

fredag, november 17, 2006

Forrvirra fyr

Hei igjen folkens! Nå er nok en uke slutt. Dem er harde, ukene våre. Det synes i allefall jeg! Jeg studerer språk fem dager i uka, og får ganske mye lekser - i tillegg til at man er nødt til å trene dersom man skal bli bedre. I mitt tilfelle så er det potensialet som er best, ikke kunnskapen...
Det som er vårt største problem, er at det er vanskelig å kombinere et meget stort behov for språktrening med en forholdsvis stor flokk med små barn. For min del er det nok bra at jeg har en mongolsk mann til å hjelpe meg med stallen vår (som faktisk snart er ferdig!) for han hjelper meg masse i forhold til språket. Han lærer meg veldig mange nyttige ord, som for eksempel sagflis, sag, spiker og stolpe. Det tar det lang tid før man lærer på språkskolen tror jeg.
I dag spurte jeg om han kan hjelpe meg å få tak i en hest, og det skulle visst la seg gjøre. Kanskje blir det hest til uka!

Midt oppe i all språktreningen er det lett å gå i surr. Jeg kan ta i mot et telefonnummer på mongolsk nå, og gjetter ofte rett når noen spør meg om noe - men man er liksom alltid på alerten og frykter nesten fremmedfolk fordi det kan hende de har tenkt til å si noe til meg... Og mange av de jeg omgås med hver dag snakker litt engelsk. Noen av de norske snakker for det meste norsk og dermed er kaoset et faktum. Det blir stotrende "wannabemongolsk" utfyllt med engelsk og med enkelte utrop på norsk. Nå begynner jeg å forstå hva man mente med "en tredje kultur" - mellom de to som møtes i det nordmenn møter mongolere og omvendt...

Så er det pengene. Her finnes for eksempel ingen mynter. Og vi har ingen egen konto slik som vi er vant til i Norge, vi går bare på kontoret for å ta ut penger. Og der hever vi stort sett like mye - eller mer - som mongolerne tjener på en hel måned. Kult i grunnen (ironi) med tanke på at kasserer'n faktisk er mongolsk. Penger har blitt en lidelse for meg her nede. Hver gang jeg setter meg blir jeg minnet på at jeg er rik - rikere enn de fleste her. Hver gang jeg skal betale taxi'n blir jeg minnet på det samme, og hver gang jeg kjøper noe som er mye dårligere enn i Norge - men likevel luksus her - blir jeg minnet på den enorme urettferdigheten jeg representerer. Det går ikke an å venne seg til, tror jeg. Det går ikke an å retferdiggjøre det heller, tenker jeg. Så det blir å leve med et sår på innsiden. For å redusere levestandaren, nei det tror jeg ikke jeg klarer. Det er ikke lett å leve med dette, når jeg vet at naboer rundt meg ikke har råd til å tenke sånn - nei, mange av dem er glade om de har råd til å kjøpe seg et brød hver dag.

- Det som stod her er sensurert på grunn av unødvendig fokus -

Hilsen Mr. Engasjert

tirsdag, november 14, 2006

Ny skademelding

Ja - her går det for seg! I helga har vi vært i UlaanBaatar, en (etter min mening) forferdelig stor by med forferdelig mye trafikk! Og rødt lys/grønt lys - hva betyr det? Nei - takke meg til Darkhan! En liten, koselig (Mongolsk sett) by med av og til tomme gater og plass til bilene som kjører der. Jeg synes det er helt greit å forholde meg til små forhold og ellers lav fart. Albuebruk er jeg stort sett motstander av.

Nok om det - i UB hadde vi ingen internettkontakt, så derfor har det vært temmelig stille på bloggen denne helga. Nå er vi imidlertid "hjemme" igjen - og ting har begynt å skje, så da tar vi bloggen i bruk på nytt.

I dag klarte nemlig Håvard (overraskelse!) å skjære seg i fingrene med stavmixer'n. Han knabba'n, snek seg i sjul bak skapet på rommet sitt og satte støpselet i kontakten. Deretter trykket han på knappen med fingrene godt plassert i den roterende knivens bane - ja, dere forstår resten. Vær med å be om at han må få beholde fingertuppene og at det ikke må gå infeksjon i såra. Også må dere be litt mer om at han må få litt mer vett og unngå flere sånne kjedelige og farlige episoder. Spørs om ikke alle de slaga i hue hans har redusert evnen til å trekke logiske slutninger eller noe. (Ja - jeg er oppgitt! Skjære seg med en stavmixer, liksom?!? Går det an!?!)

Ellers kom vi hjem til et hus uten vann i går - fikk det ikke tilbake før i ettermiddag, og i mellomtida hadde både strøm og telefon vært "underveis". Som jeg tidligere skrev; Ting er av og til "Berko" - men nå er det altså "Ben" igjen. Og takk for det, for do er fint å ha.


Et bilde av ulykkesfuggel'n i et harmonisk øyeblikk - uten plasterlapper! Hadde det bare vart...

Gjermund

torsdag, november 09, 2006

Gata vår

Skrev tidligere at det kanskje kunne bli noen bilder fra her-om-kring når vi har kommet oss gjennom kultursjokket. Det gidder jeg ikke å vente på, så jeg skriver litt nå jeg.

Vi bor på et område som kalles for Bataljonen. Først trodde jeg det var NLM's område som kaltes det, men det er en hel bydel. Det er vel kanskje hva man kaller en fattig bydel - men det er de andre bydelene også, så det sier i grunnen ikke så mye. Kjennetegnet for denne delen av byen er at det er såkalte hasjaer her - inngjerdinger. Alle hus har en hasja - mens i de andre bydelene er det stort sett bare blokker. Dette gir "gata" vår en egen form for frihet (inne i hver enkelt hasja er man alene - lurt!) samtidig som det gir "gata" vår et eget særpreg. Det særpreget er en smule grått fordi alle gjerdene her ikke er malt.



Så er det et par andre ting som på en måte er alle-steds-nærværende her om kring. Begge deler er positive og trivelige, synes jeg da. Det ene er at det er mongolere overalt, og det andre er at det er bikkjer overalt. Mongolere liker ikke bikkjer, fordi de er litt redd for dem - så de synes jeg er litt gal som ikke er redd. Jeg bare knurrer igjen jeg, dersom det kommer en bikkje i min vei - og til nå har det vært bikkjene som har veket av. Så jeg har tenkt til å fortsette med det. Men, som en følge av at det er mange både mongolere å bikkjer her (som da ikke går veldig godt overens), er det også en del mongolske barn og en del valper her. De går veldig godt overens!



Hilsen Gjermund

tirsdag, november 07, 2006

Pakke fra Norge!

I dag kom den etterlengta pakken fra mor og far med barnebilsete, sko og parkdresser! Men det var det andre som var mest spennende! Pålegg, IFA, Bamse-blad og Panorama (bladet til Normisjon Trøndelag som virkelig anbefales! Og for å ikke være illojal mot organisasjonen vi reiser for(!), så anbefaler jeg også Utsyn! Og det mener jeg virkelig! Men det får være tema en annen gang!)

Det var pakken fra Norge vi snakka om. For den har barna gått og venta på, og endelig kunne vi spise "makrell i tomat" og kaviar igjen! Det var jo nesten like bra som middag! Jeg hørte Ola forklarte kameraten sin at pakken hadde vi fått fordi "bestemora vår er så glad i oss og så savner ho oss så masse!"

Ellers går det ganske bra med oss. Jeg kjenner at jeg begynner å trives litt, og for første gang torde jeg å dra til markedet alene! Det var en seier, og så var det jo litt moro å kunne praktisere litt mongolsk! For nå har jeg "survived the course", altså overlevd det intensive toukers "survival-course(t)." Nå er jeg på språkskolen bare 3 dager i uka. Kanskje øker jeg til fire etter hvert. Det går bare bra med barna og hushjelpa. De prøver å utnytte at vi ikke er der og spør om kjeks og "film-seing!" Men nå har vi klargjort reglene, så kjeksene får vente til helga og filmene må vente til det blir vintervær. For det er ikke vinter her enda. Og det er godt! Det er fint å leke ute nå også. Det var nede i 15 minus en morgen i helga, men etter litt solskinn var det sikkert 10 pluss!

I går kveld var jeg og Anna hos Jorunn og spiste Asia-mat! Det var veldig godt og veldig trivelig! Du er flink til å lage mat, Jorunn! Og så er du flink til å ta initiativ til å møtes på forskjellige vis! Takk for det!

Hilser til dere hjemme i Norge!

Kjersti

mandag, november 06, 2006

Forskjeller

Det er en del forskjeller mellom Norge og Mongolia. Egentlig vil jeg nesten si heldigvis. Vet dere at det er forferdelig slitsomt å bo i Norge?

Overrasket kanskje, over en slik påstand? Her kommer argumentasjonen: I Norge finnes det noe som heter Veritas eller noe i den duren. Og kvalitetssikring. Og sikkerhetsmarginer. Osv, osv. Alt dette gjør ting tungvint, umulig å stelle til selv og dyrt.

Her i Mongolia så er det bare to uttrykk å forholde seg til; Et som lyder nesten som "Berko" og betyr noe sånt som "finnes ikke", "slutt", "gått for dagen" eller "virker ikke". Det andre lyder omtrent som "Ben". Det betyr da det motsatte av det forrige uttrykket. Ingen spør om salaten er frisk, om blyanten er hel, om sykkelen har luft i ringene eller om bleiepakka du skal kjøpe er full - nei, enten er det "Berko", eller så er det "Ben".

Dette fører til en del (med norske øyne sett) snurrige episoder, som den med sofa'n på taket, da jeg fikk kjøpt en hel halv liter melk, da det ikke gikk an å ta ut penger den dagen osv. osv. Stort sett lærer man seg å leve med at ting er "Berko" i dag, for i morgen eller neste uke er de "Ben" igjen - selv om jeg må innrømme at jeg med litt skadefro tanker forlot en taxisjåfør med meget god tid i dag og heller betalte fem ganger prisen til nestemann i køen for å kjøre meg når jeg ba om det...

Men vi har værti lekeparken her i Darkhan - og her er faktisk karusellen "Ben". Men det spørs om Veritas vet om det...


Legg merke til at det sitter et par "motvekter" strategisk plassert i karusellen - for å balansere den... Knirka og bråka gjorde det, men den gikk rundt. Den er "Ben".

Gjermund

søndag, november 05, 2006

Veldig redd!

I dag var jeg forferdelig redd! Det har seg nemlig sånn, at her i Mongolia så drives det fire forskjellige prosjekter, og to av de prosjektene har hver sin bil. De bilene får vi norske utsendingene leie i helgene og på kveldstid - og i helga var det Jorunn som hadde bil. Jorunn bor imidlertid i ei blokk hvor det ikke er helt trygt parkere noe utenfor sånn over lengre tid - så vi hadde gjort en avtale om å ta bilen med hit og sette den hos oss.

Så, i dag tidlig, ringte det på døra, og der stod det en mongoler å snakka mongolsk. Ikke det at jeg skjønte hva han sa, men at det var mongolsk - det forsto jeg. Og jeg forsto at han spurte etter nøklene til bilen. De hadde jeg jo ikke det minste lyst til å gi fra meg sånn uten videre, selv om jeg mente å dra kjensel på'n som sjåføren i det prosjektet som eier bilen. Tilslutt ble det nå så jeg gikk med på å gi fra meg nøklene likevel og fyren forsvant glad og fornøyd, mens jeg stod igjen med en stadig voksende klump i magen...

Etter å ha konsultert litt med sjefen senere på dagen, viste det seg at det var en riktig overivrig sjåfør som hadde henta'n, og at alt var som det skulle - men redd - det var jeg!


Hadde vært noe å bruke misjonærlønna til dette? Hadde vel blitt sånn rundt regna 40 års tjeneste eller noe...

Gjermund

lørdag, november 04, 2006

Hjemme i Norge

"Hjemme i Norge" blir en sliten frase når man ikke er der, har jeg funnet ut. Jeg lærer noe nytt om Mongolia hver eneste dag, og det samme gjør også språklærer'n min om "hjemme i Norge"... Ho synes forøvrig det er helt sykt å ha hus med fire vegger til kyrne når det bare er 20 - 30 minusgrader på det kaldeste! Og at vi spiser lam! Fysj, å fysj! Nesten som å spise babyer! At de kan veie 50 kilo ved 6 måneders alder er det bare så vidt jeg får ho til å tro. Ja, det er faktisk så jeg tror at ho ikke tror på det! Og da jeg fortalte hushjelpa vår at lammet på bildet (ho så i album) bare var 2-3 uker gammelt, trodde ho så avgjort ikke på meg.


Et av de siste bildene fra Tverdal - nå går gutten!

Så dere bildet av ungene i forrige mail? Grønt å fint ja? Noen som trodde det var Mongolia? Nei, du! Det var fra Norge. Nærmere bestemt hjemme hos mine foreldre, rett før vi for til Mongolia. Hvis dere tenker dere det bildet lagt ut på en trefargers dataskjerm, så får dere et inntrykk av mongolia. Blass gult/brunt, og uendelig. Og akkurat det er litt besnærende. Det er så utrolig stort her! Viddene er enorme! Med noen små(?) fjelltopper utpå. Og vann er mangelvare. I dag var vi å så en sjø - det var ganske kult - da kom jeg på hvor vanlig det er å se åpent vann i Norge. Her er det absolutt ikke vanlig.

Og i Norge så har vi masse familie. I dag ringte broren min - og det var så ufattelig trivelig å høre stemmen hans! Visste ikke at jeg brydde meg så mye om slikt - kanskje jeg egentlig er et følelsesmenneske? Hadde satt pris på no'n brev ja! For eksempel fra Norge... Og i Mongolia så går det ikke an å få kjøpt salt lakris... Jeg har gått ned en hel buksestørrelse allerede, så litt lakris hadde jo sikkert gjort godt! Tross min sjenanse våger jeg å legge ut adressen vår jeg, som et aldri så lite hint...:

Familien Kvam (i tilfelle lakris: GJERMUND Kvam)
c/o NLM in Mongolia
p.o.Box 257
Darkhan
Mongolia



Ja - her er enda et bilde fra Norge - det siste som ble tatt av en samlet familien Kvam på norsk jord. Ikke sikkert dere synes det er så kult å se "norske" bilder, men vi elsker dem! Etter kultursjokket kommer det sikkert noen fler fra Mongolia.

Ha, ha! Vi får ta det som en spøk sa reven, han var flådd (var det ikke sånn det var da?). Vi begynner faktisk å få det ganske så bra her nede. Til uka orker vi kanskje å kjøpe oss gulvtepper. Også har Kjersti begynt å legge opp gardiner til stua. Ja ho har faktisk kommet så langt at ho begynner å kjenne på trivsel! Det er fantastisk bra - vi gleder oss alle over det.

Gjermund

onsdag, november 01, 2006

Australsk NLM-representant?

I går ble jeg valgt inn i styret for en bibelskole i Ulaan Bataar. Høres fint ut, ikke sant? Sannheten er vel at jeg har trådd inn i et skopar med alt for mye tåparti... Og valget er neppe gjort med henblikk på mine kvalifikasjoner, heller med tanke på at NLM trenger en representant i styret og ingen andre så seg råd for å stille... Så var den glorien slukket og hengt rundt halsen.

Det som derimot var til litt allmenn forlystelse, var da vi i tur og orden ble beordret opp å stå for at publikum skulle få se oss. Alt foregikk på mongolsk, så litt begrenset var jo min forståelse. Men jeg fikk med meg at akkurat da jeg ble bedt om å reise meg (og jeg gjorde jo det selvsagt) nektet den forrige å bli presentert som amerikaner - han var australier må forstås! Og under hele den ordvekslingen ble jeg jo stående der og smile mer og mer fåret... Inntil jeg ble takket for min tålmodighet og fikk lov å sette meg - til allmenn forlystelse og usjenert høy latter.

Sånn blir man valgt inn i et bibelskolestyre i Mongolia.


Når alt går litt på tverke, så har jeg trofaste supportere som ikke bryr seg om nedturer...

Gjermund

lørdag, oktober 28, 2006

Misjonær - eller fjernt?

Det føles litt rart å ha kommet til Mongolia for "å tjene det Mongolske folk" som instruksen sier, når det mongolske folk har sin fulle hyre med å tjene meg stort sett hele tiden. Det eneste jeg har fått gjort etter at vi kom hit, er at jeg har klart å sette en stakkars mongolsk medarbeider i forlegenhet, slik at jeg måtte be ham om tilgivelse. Håper forøvrid det virker slik et gjør hjemme i Norge, at å tilgi betyr at man fortsatt kan ha med hverandre å gjøre...

Slik har jeg altså følt meg rimelig forkommen her borte en stund. Deprimerende å lese "grunninstruks for misjonærer" med tanke på hvor offensiv jeg er her ute... Da er det så mye greiere med alt annet man kan gjøre. For eksempel å se barna rundt oss. Alle mongolske barn er veldig ivrige å ønsker å snakke litt engelsk med meg når de ser meg, og det er jo en grei måte å vise dem litt oppmerksomhet på. Man lærer mangt av barn, om man bare vil lytte litt til dem. Dessuten er det veldig moro å overraske dem med noen mongolske gloser etter å ha snakka litt engelsk med dem først.

Så er det når det skjer litt opplivende ting - som for eksempel at det setter seg fast fugler inni veggene våre. Det gjorde det i dag. Så da var det til med verktøy og lokkemidler for å få den stakkars fuglen ut - og den fløy så glad og fornøyd ut til vennene sine utenfor, at Far i huset lurer på om det er VårHerre som sendte den for å styrke selvtilliten hans...


Veggen måtte åpnes for å få fuglen ut - godt at verktøyet var med ja!


Her er'n den lille stakkar'n. Ble fornøyd da han slapp fri ja!

Gjermund

onsdag, oktober 25, 2006

Misjonærliv med flis

Jeg har skrevet en del om en stall i det siste - nå er det vel tid for å tilstå at jeg fortsatt ikke har begynt på den ennå... Men i dag ble jeg ferdig med grisehus og grisebinge! Det var stort. Og det er rydda plass til stallen, som nå har vokst til saufjøs/stall/fôrlager... Og til sommer'n har jeg tenkt å restaurere hønehuset. Hundehuset har også fått seg en overhaling, så nå er veggene i orden - huset har fått gulv og mindre døråpning, slik at bikkja ikke skal fryse så gæli til vinter'n. Hva vi gjør med valpen vår er jeg fortsatt ikke sikker på, nå for tida bor'n i hønsehuset...

I dag gikk jeg på på butikken å spurte om det var mulig å få kjøpt pølser - på mongolsk! Det er så godt at det endelig går an å spørre etter ting man trenger - og stort sett så forstår jeg hva de sier når de sier hva jeg skal betale. Det er faktisk veldig viktig!

Som dere forstår, ting går smått om senn fremover. Jeg elsker (som sikkert mange av dere vet) å lage ting med hendene, så litt snekring og vedlikehold er midt i blinken for meg. For mye lærdom tar som kjent knekken på den sterkeste (Pippi) og jeg har ikke tenkt å utforske grensene mine i så måte - derfor prøver jeg å balansere inntaket av språkkunnskap med litt blå fingertupper og flis i nevene. Det gjør godt for hue å tappe av litt fysiske krefter av og til tror jeg, så det er vel bare å begynne å tenke på neste prosjekt snart - så jeg ikke skal gå lens. Har jo forsåvidt allerede tenkt litt på dette med kamelhold - kanskje går det an å leie seg litt plass på nabotomta for å holde en kamel? Litt sus over det - ikke sant? Kameleier Gjermund Kvam...

Ja, ja - tiden vil vise - enn så lenge: Baierte!

Gjermund

tirsdag, oktober 24, 2006

Jælpes Mæj!

Da Håvard var fire måneder gammel, datt jeg ned trappa på Tverdal med ham på armen. Det var en opplevelse av de verre, for å si det sånn. De sekundene det tok fra vi datt til han begynte å skrike, tror jeg er noen av de verste jeg har gjennomlevd, og jeg husker jeg var fysisk kvalm av redsel den gangen. Håvard og Kjersti ble henta med sykebil og kjørt til St. Olavs hospital i Trondhjem hvor de ble møtt av et traumeteam og full pakke.

Hvorfor fortelle om dette nå? Jo - for da storbagasjen kom i forrige uke datt Håvard ned og slo hull i hodet. Et par dager etterpå datt han ned igjen og slo et hull i hodet igjen - denne gangen på andre siden av hodet.

I dag kom han ut akkurat i det jeg "felte" en bjelke - og han tok i mot den med hodet. Den ca 2 meter lange bjelken (6"x6") traff midt i bakhue hans og slo ham i bakken så han slo ansiktet sitt, begynte å blø neseblod og beit seg i leppa. Sløv og blek ble'n også. Dermed kom den samme kvalme grusomme følelsen tilbake.

Heldigvis har vi to norske leger her i Mongolia - og heldigvis var den ene av dem her i Darkhan akkurat da dette hendte, så Håvard har fått full oppfølging. Det ser ut som om det tross alt har gått bra. Men som dere forstår - vi trenger MASSE forbønn!


Vær med å be om at dette hodet må få slippe flere bulker - den siste uka har det fått tre...

Gjermund

søndag, oktober 22, 2006



Mange lurer kanskje på hvorfor det er så mye snakk om storbagasje? Er det noe å vente på , liksom?
Tenk dere da å seile rundt i verden helt på villstrå - uten å vite i hovedsak. Da blir det julestemning når noe kjent dukker opp - gir mange gode følelser...

Gjermund

Ny rapport!

Som Gjermund skrev sist, har vi fått storbagasjen vår! Det var veldig deilig, både for store og små! Det ble litt mer hjem her!Vi har enda ikke noe på veggene, og ingen gardiner oppe, men det blir etter hvert. Det tok sin tid å pakke ut av tønnene også. Og så orka vi ikke å pakke ut alle tinga våre mens hushjelpa var her. Jeg er så flau for alt vi har! Vi, og dere andre i Norge, er ustyrtelig rike!

Vi er forresten så takknemlige for hushjelpa vår! Hun er det nærmeste jeg har sett en engel. Hun heter Tuja, er like gammel som oss, lita og søt, med et veldig behagelig vesen. Så flink, selvstendig, tålmodig, blid, ærlig, pålitelig og oppofrende. Hun tjener virkelig med Jesu sinnelag! Hun har vært kristen i ca. 15 år og det er lett å merke at Jesus har prega henne. Jeg vet jo at også hun har behov for Jesu tilgivelse, men jeg må bare si at jeg beundrer henne. For to år siden var hun i England og jobba. Hun sparte opp penger som hun har gitt bort til familien sin og noen foreldreløse barn. I fjor sommer tok hun til seg to 14 år gamle foreldreløse jenter som hun forsørger. Det har ikke bare vært lett for henne. Hun har ikke bare blitt rettferdig behandla, verken av jentene selv eller familien deres. For å klare å forsørge dem, måtte hun skaffe seg jobb. Så nå jobber hun 7 timer 5 dager i uka hos oss. I tillegg går hun engelskkurs på ettermiddagene. På lørdager leder hun en cellegruppe (bibelgruppe), og på søndager er hun med i arbeidet i kirka si fra halv elleve til halv fem! De bor visst på bare ett rom, sa hun, men hun klager aldri. Hun tenker å ta seg av disse jentene til de har fått seg utdanning!

Ellers har vi det greitt. Det går framover her, selv om det er litt tungt av og til. Jeg gleder meg til å begynne på språkkurs i morgen! Huset vi bor i nå er veldig bra, omtrent norsk standard, varmt og praktisk. Alle lys virker og det er bra trykk på vannet! Vi trives godt her. Vakthunden og valpen passer godt på oss (og englene, da). Var forresten på en flott tur i går. Deilig å komme seg utafor bebyggelsen!

I går trakk Ragnhild si første tann, og fikk en tusenlapp, som hun sa.(1000 tugrug=6 kr!) I dag var vi på retaurant med Jorunn, Anna og Anne Ellen! Etterpå var vi i en lekepark sammen med Jorunn. Og de mongolske barna syntes det var så moro å hjelpe Sondre i lekeapparata!

Kjersti

lørdag, oktober 21, 2006

Språkstudent og stall

Nå har jeg vært språkstudent i 14 dager - eller, det ble vel egtentlig bare 13... Men jeg har reparert et hundehus da! Og fått en mongolsk mann her til å berede grunnen for et lite bygg borti hjørnet av hasja'n vår. Har tenkt å bygge stall med fôrlager. blir vel ca 25 - 30 kvadratmeter vil jeg tro...
Han der mongolske karen er forresten noe av det fantastiske jeg har sett. Han kommer ganske tidlig om morgenen og holder på hele dagen - uten mat. Når jeg tilbyr ham noe å spise vil han ikke ha. Og for et driv! Han kunne drevet det langt tror jeg, om han bare fikk muligheten.

Ellers har vi fått storbagasjen vår. Og det var bra, for akkurat da den var ferdig lessa av utenfor her, datt Håvard ned og slo hull i hodet av bare glede. Dermed var det bare å pakke opp esken med medisinskrinet, som selvfølgelig kom med storbagasjen. God timing kan du si. Godt var det og at vi har Jorunn blant oss her, for ho trådde til å lappa'n sammen igjen. Litt mindre hår fikk'n jo, men til gjengjeld fikk han en diger plasterlapp i hue. Neste dag datt'n ned å slo et høl til på andre sida av hodet, så nå har'n nesten ikke hår baki der, men to plasterlapper.

Å kjøre bil i Mongolia er noe for seg selv. Her finnes ikke veier uten hull, og det kan være til dels store hull der det er hull - altså i veien. I dag fulgte vi forresten et par hjulspor utover steppene bak her, men de slutta plutselig i ei grøft, så vi angra oss - i tide.

Nå som storbagasjen har kommet, vil det etter hvert bli mulig å legge ut bilder igjen. Så soon - very soon (innen en måned betyr det her.)

Fortsatt takknemlig for alle som ber for oss. Og hvis det er noen som lurer på om det hadde vært mulig å gjøre noe godt for oss, så er det bare å sende litt salt lakris. Hva med en pakke IFA for eksempel...? Og Mamma; du må aldri mer sende et så kjedelig brev helt til Mongolia uten å legge en liten hilsen eller noe oppi! Det var bare en flyttemelding! Glad i deg!

Gjermund

tirsdag, oktober 17, 2006

Sånn har jeg det!

Nå har vi fått telefon og internett-tilgang i ”halmhuset”, her vi har bodd en uke. Det var deilig å få litt kontakt med omverdenen igjen!

Vi har det bra. Iallfall de andre! Og jeg burde iallfall ha det bra! Skal jeg være ærlig, så synes jeg det er litt tungt å være her. Det er grått og trist, går jeg meg en tur, ser jeg så mye elendighet og ikke er det så mange jeg kan prate med! Men jeg setter stor pris på de norske som er her, vi har blitt glad i dem, både de som bor her og i UB! Og det har vært kjempefint å ha en del av de norske fra UB her Darhan i helga! Så håper jeg at omgangskretsen vår blir utvida etter hvert.

Jeg skal begynne på ”survival-kurset” etter helga. Det er et hardt to-ukers språkkurs som skal være til hjelp til å klare seg i starten. Etter dette kurset kommer jeg nok til å studere språk 3 dager i uka. Det tror vi skal være overkommelig. Gjermund kommer til å gå hver dag. Jeg ser fram til å komme i gang med språkkurset, så jeg kommer meg mer ut. Det er ikke det samme å være hjemmeværende husmor her som da vi bodde hjemme i Norge og drev gård. Her tror jeg at jeg blir isolert og passiv hvis jeg går hjemme hver dag. Jeg er visst mer sosial enn jeg har trodd!

I dag fant Ragnhild en valp som hadde satt seg fast. Vi har tatt den til oss, og hvis den slår seg til ro blir den nok værende hos oss! Veldig koselig for både henne og de andre! Den heter Tassen, og akkurat nå skriker den fælt! Den har visst lyst til å være fri!

I morgen kommer kanskje storbagasjen! Det gleder vi oss masse til! Da blir vel forskjellen mellom rike oss og de fattige naboene enda større… Men jeg er likevel takknemlig for alt Gud har gitt oss! Vi blir vel aldri ferdig med denne urettferdigheten. Vi blir mer takknemlige, mindre kravstore og mer ydmyke når vi ser dem som klarer seg med så lite!

Noen ganger tenker jeg at det ser helt håpløst ut her! Kan noe av bistandsarbeidet hjelpe i denne nøden? Kan det være noe håp om utvikling her? Er det virkelig mulig at Gud kan bruke oss utlendinger til å fortelle mongolene om Jesus? Så blir jeg oppmuntra når jeg hører at NLM hjelper veldig mange folk, at det har skjedd stor utvikling på forskjellige måter her sammenlignet med for 10 år siden og at kirkene i Mongolia er i stor vekst! Utlendingene skal ikke ha all æren for det, da! Men det er et under at Gud kan bruke utlendinger med annet morsmål, kultur og levestandard til å dele evangeliet! Så får jeg spent se hva Gud kan bruke oss til etter hvert!!! For det lurer jeg virkelig på!

Kjersti

mandag, oktober 16, 2006

Sorry

Lei meg for sen oppdatering, men vi har altsaa flytta til nytt hus - uten telefonforbindelse. Hoerte forresten at det skurra i dag, saa det blir vel snart.
Har faktisk upptekka en internetcafe her i Darkhan(!) med mange maskiner - og modem...
Rekker ikke aa lese mail jeg eventuelt maatte ha faatt, men frister aa klore ned noen gloser om hva som skjer for tida.
Har kjoert stor bil i nesten oerkenen siden sist (veldig, veldig, veldig moro) Trukket opp en stucked liten japansk lastebil fra en mongolsk sanddyne, flytta til nytt hus som sagt, pruta masse paa markedet (50 dollar paa en jakke!), mima en fluesmekk med suksessfullt resutat og rauta paa kjoettmarkedet for at selger'n skulle forstaa at det var ku jeg ville ha! Har sett mange mongolere le, for aa si det saann...
Driver ellers aa strever med et sinnsykt vanskelig spraak, men har fortsatt tro paa at dette skal ordne seg med tiden.
Oppdatering will follow!

Takk for alle som ber om at vi ikke maa bli syke - det er lurt.

Gjermund

lørdag, oktober 07, 2006

Mongolsk taxi

Til nå har vi hatt andre norske rundt oss hver dag. Så det har vært enkelt å be om hjelp når noe skal ha vært ordnet. Men i helga er de andre norske i UB, og vi er alene igjen i Darkhan. Det er faktisk litt godt - å være bare oss å stolpre oss litt rundt på egne ben - men vi gleder oss veldig til de kommer igjen også! Vi har bare lata oss i dag, bortsett fra at vi har flytta noen saker bort til huset vårt. Og jeg har vært på markedet - alene - og kjøpt sofa med to stoler til oss. Det var en særegen opplevelse skal jeg si!

Jeg fant en stygg, gammeldags sofa til 135.000 Tugrug (ser at Kjersti kaller dem Tugrig - de skriver nå Tugrug selv, så jeg vet ikke...) og en kopi av en tung skinnsofa (men denne var i skai og plastikk-tre) til 400.000 Tugrug. Ingenting i mellom før jeg bytta utsalgssted. Da fant jeg først en mintgrønn (!) til 370.000, før jeg fant et misfoster av en stålrørssofa til 250.000. Ingenting falt i smak, så jeg endte til sist opp med den gammeldagse stygge! Økonomisk som jeg er; det er best å tape minst mulig!

Så var det tid for å få sofaen hjem... Jeg kjørte bare en "liten" Toyota Landcruiser selv, og da jeg vurderte takgrinda til å være for liten for det digre lasset, bestilte jeg en "maskin" av folket som solgte meg sofa'n - jeg forventa selvsagt å bli henta med en liten lastebil eller en stor lastebil, men nei da! Ei av dem sprang av gårde og henta en onkel eller noe, etter å ha avtalt at prisen var 4000 for å få den frakta de 5-6 km'erne hjem. Da "maskina" dukket opp, viste det seg å være en eldre modell av en skranglete bastard satt sammen av noe fra Lada, noe fra Skoda (svært gammel årgang) og noe av Trabant - mindre bil enn lass, når alt var lessa på taket! Riktig kjøretøy etter anledningen mente de. Jeg hadde mine tvil. Men - gjort var gjort. Jeg hjalp sjåføren med å feste skoremmene han brukte rundt sofaen og stolene, for deretter å sette meg inn i bilen å få beskjed om ikke å bruke sikkerhetsbelte(!) - det var nok at han brukte det, så han mente å yte service!

Så startet en heller interressant opplevelse: I hvert lyskryss stoppet han motoren for å spare bensin (og olje - tror den minst gikk på halvblanding), av samme grunn satte han bilen i fri og stoppet motoren i hver eneste nedoverbakke! Når vi traff en dump eller et hull i veien (det er stort sett hull og dumper i veien her - har ikke funnet noen vei uten ennå) kjente jeg hvordan felgen slo i bakken - dekkene var nemlig så og si uten luft! Noe som igjen gav en høyst spennende skli-effekt i hver eneste sving - som etter min mening ble tatt i (etter forholdene) minst tre ganger for høy hastighet. Godt det var sol, slik at sofa'n kastet skygge, for da kunne jeg følge med dersom den skulle finne på (av høyst naturlige årsaker) å falle av...

Da vi endelig var framme, fikk jeg sjåføren til å hjelpe meg å lesse av, før jeg satt på tilbake igjen og hentet min "lille" firehjulstrekker... Neste gang vet jeg at det er plass på den...

Gjermund

Fortsettelse på "Etter ei og ei halv uke"

Jeg hadde noen tekniske problemer her, og når Gjermund ikke er her blir det ikke ordna opp så bra! Men les dette etter "Etter ei og ei halv uke!"

...omveltning å redusere forbruket vårt, både av vann, strøm, emballasje og annet. Men det har vi godt av!

Her selger de ikke varer bare som uåpna pakker. De selger også en og en tyggis, en og en bleie osv. Så i går var bleiepakken (den eneste de hadde) åpna, og halvparten var ikke der, men den var "teipa" godt igjen og selvsagt betaler vi bare for det vi kjøper! Jeg skal snart begynne med tøybleier igjen. Her slutter barna med bleier når de er 1-1 1/2 år, så på bleiepakken står det: "Your child is ready for toilet training when he/ she is 18-month-old!"

Prisene her er litt annerledes enn i Norge. Det er jo veldig billig her, men f.eks. bananer er det ikke langt fra norsk pris på, så det er det bare utlendinger som har råd til. På markedet roper de "bananer" etter utlendingene. Jeg kjøpte ca. en kg, det kosta 2500 tugrig (1 kr =185 tugrig). Så kjøpte jeg 10 skåler på størrelse med dessert-skåler som også kosta 2500 tugrig (tilsammen)! Armbåndsuret jeg kjøpte kosta 3500 tugrig, omtrent 20 kr! (Men det er ikke sikkert det holder så lenge!)

Jeg gleder meg til å begynne å flytte inn i huset nå, for vi har tatt det sånn med ro denne uka at jeg og Gjermund nesten kjeder oss! Så nå har vi vel hvilt oss nok snart! Samtidig blir man sliten av å bare være til på et nytt sted, med ny livsstil, nytt språk og kultur etc. så overskuddet er ikke så stort heller. Men det har vært godt å roa ned, og det er godt at tempoet i dette landet er lavere enn i Vesten. Det er lettere å være familie her, kan det se ut til! Det er faktisk litt deilig at ikke tida ikke er sånn akkurat på klokka. Det var det mest stressende med å være i Norge! Vi er ikke flink til det og iallfall ikke etter at vi fikk barn! Men det finnes vel en mellomting. Når noen kommer 3-4 timer etter avtale har det gått litt langt..... For det skjer noen ganger her!

Vi har forresten fått hushjelp! Ei veldig grei, erfaren og pålitelig ei på vår egen alder. Hun har vært hushjelp hos nordmenn og andre vestlige før, og kan godt engelsk. Så takk til Gud! Hun har vært her 2 dager. Det er godt å ha hjelp, men det er vanskelig å slappe av med andre i huset synes jeg. Jeg spurte henne om hun syntes jeg var lat hvis jeg leste avis mens hun jobba! Det syntes hun ikke, da!

Nå ble det langt igjen! Det er så mye å fortelle, så det er vanskelig å stoppe! Vi har snakka veldig lite i telefon med dere i Norge. Tidsforskjellen og forsinkelse på linja er en utfordring, og for oss er det billigst å ringe mellom 01 og 13 (som er 19 og 07 nå, 18 og 06 når dere har flytta klokka).

Takk for kommentarene på bloggen og på mailene! vi setter stor pris på det, selv om dere ikke får respons tilbake bestandig.

Klem fra Kjersti

Etter ei og ei halv uke

Nå er det Kjersti som skriver igjen! Jeg trodde vel at det skulle ta lenger tid før jeg nærma meg bloggen, men jeg må innrømme at tankene mine er stadig hos dere hjemme i Norge (og våre venner som er i Paris og Brighton). Jeg drømmer faktisk ofte om venner og familie om natta! Jeg tror nok at det er jeg som tenker mest vestover, - de andre er visst mest tilstede her vi er.

Og vi har det bra. Barna leker hele dagen, men nå har det blitt væromslag! På torsdag gikk vi i t-skjorter og noen var barbeint, det var nok over 20 grader. Men da vi våkna på fredag snødde det, og noe av snøen ligger enda! Det var litt godt, for det ble ikke så støvete mer, så endelig kunne vi kle på barna de samme klærne som dagen før! Vanligvis må alle skifte alt fra topp til tå hver dag, for de blir så møkkete her! (Mye klesvask, ja!) Og ungene er veldig glad for snø, men vi har ikke vinterklærne våre her, for de ligger i storbagasjen. Så det ble mest innetid nå. Håper at storbagasjen kommer snart, for nå er huset vårt ferdig oppussa og vi flytter inn til mandag.

Det har vært stor inflasjon i Mongolia, så pengeenheten er ikke verdt så mye. Vi tjener mange millioner i året! Tugrig heter pengeenheten. Barna synes det er veldig moro å få så mange sedler å kjøpe lørdagsgodt for! (Og jeg tror faktisk at Gjermund synes det er moro også!:-)

I går skulle vi høre på en kassett om lå her. Men musikken ble transponert opp og ned i ett kjør pga. den varierende strømspenningen, så det ble kjemefalskt! Det er en del slike komiske ting her. Vanntrykket er også veldig lavt, så det tar 10-15 sekund å tappe en liter vann. Så det er ikke så greitt å dusje og bade her. Det tar sikkert et kvarter å fylle badekaret med 10 cm vann, så når en av barna tissa i vannet, så vi måtte tømme ut alt igjen, var vi ikke akkurat fornøyde!

Ellers er det meste en får kjøpt i veldig dårlig kvalitet her. Mye er nok det billigste man kan få fra Kina osv, noe er andresortering. Jeg irriterer meg mye over det, men jeg skjønner jo at det er fordi det er et fattig land. For eksempel får vi ikke bæreposer på disse småbutikkene, men poser som er som fruktposene i Norge, (enda tynnere, tror jeg)! Men det er vel meninga at vi skal ta med noe selv og ha det i. Det er iallfall en omvelt

torsdag, oktober 05, 2006

Snart inne i eget hus!

Vi skal snart flytte inn i eget hus! I dag ble kjøkkeninnredninga montert, og vi kan belage oss på å flytte inn rett over helga. Så i morgen skal vi handle komfyr og vaskemaskin osv. Det er et nydelig lite hus. Egentlig er det ganske stort synes vi da - spesielt utenfor. Men veggene er av halm, så de er nesten en meter tykke, og da er det ikke like stort inni som man skulle tro når man står utenfor...
Det skal bli godt å få lage et eget hjem, "settle down" som de engelske sier. Det er liksom noe med det å ikke skulle bo midlertidig lenger. Vi skal høre til her. Det er egentlig ganske enkelt. Når jeg går bortover gata mellom kontorene og hasjaen der vi bor for tiden, så vet jeg at jeg er på rett plass. Det kjennes godt å gå på mongolsk sand. Men om sola står opp i vest eller øst - nei det vet jeg ikke lenger...
Forresten - til mandag begynner språkstudiene. Først et fjorten dagers kurs jeg skal overleve. "Survival course". Deretter blir det språkstudie det neste året - minst. Med litt innblanding i landbruksprosjektet underveis - håper jeg...

Gjermund

søndag, oktober 01, 2006

...og hustruens tanker....

Nå skal jeg prøve meg på denne bloggen, jeg også! Det blir kanskje ikke så ofte, men jeg har en tendens til å bruke mange ord når jeg først skriver noe!

Vi har vært her i 4 dager nå, og endelig i dag fikk jeg også lyst til å bli litt kjent med landet og folket vi har kommet til. Jeg har stort sett holdt meg inne de første dagene, for jeg har vært syk (forkjøla) og så sliten at jeg ikke har orka nye inntrykk! men nå har jeg kommet meg mye, og ser lysere på tilværelsen! Det har vært deilig med noen rolige dager uten krav, stress og tidspress! Det trengte jeg!

Vi bor i gjestehuset enda, for huset vårt er under oppussing og storbagasjen har ikke kommet enda. Men det er bare greitt. Her slapper vi av og har alt vi trenger. Vi regner med å flytte inn i løpet av uka.

Været i Mongolia har ikke vært avskrekkende enda, tvert i mot! Vi går i t-skjorter og nesten shorts på dagtid (de er i storbagasjen)! Temperaturen varierer fra nesten 0 om natta til 20-25 grader om dagen, men med helt tørr luft og ingen dogg i graset.

Her i Darhan bor Jorunn, Anne Ellen og Anna som bor noen km unna, og Sebastian (som er her i ett år hovedsaklig for å ta seg av misjonærbarna) og Jan Ove og Marianne Heggdal med barna Johan (11), Ole (9), Maren (7), Håvard (6) og Martin (4). Marianne og Jan Ove har brukt mye tid på å omvisning og opplæring av oss og vi har blitt tatt godt imot av alle! Kjempetrivelige folk alle misjonærene her!

Barna våre storkoser seg sammen med Heggdal-barna, og de er sammen nesten hele dagen! Disse 9 barna er en aktiv flokk, og de har en stor, felles interesse: Klatring! De klatrer på hva det skulle være, tre, klatrestativ, gjerder, tak (det siste ikke lov!) osv. Så¨her lever ungene våre med hele seg: De leker og klatrer, slår seg og blir skitne, får hull i klærne og glemmer at de må på do..... De smiler og ler, sloss og er sinte og sure... For slitne er de etter så mye forandringer og så mye nytt! T.o.m. dagen er jo flytta! Men det går seg nok til etter noen dager. De har det iallfall veldig bra her og savner ikke Norge foreløbig! Det er også godt for dem av vi har roa oss ned og ikke stresser mer.

Det kan nok hende at barna våre er mer aktive enn både vi og dere liker når vi kommer tilbake til Norge, men vi håper dere kan ha forståelse for dem! Det er her de skal leve nå, og de må leve slik det er best for dem her. Og et godt og sunt liv har de! (De blir da alltids sittende nok på rumpa når de blir voksne!)

Ragnhild har begynt på skolen, og det går visst bra. Hun og Maren har funnet hverandre, og det er vi glade for!

De har vært litt sammen med mongolske barn, men ikke så mye enda, for språket gjør det vanskelig. Be gjerne om at barna må lære det raskt!

Her skulle det være et bilde jeg tok i dag av barna sammen med mongolske barn og noen hundevalper (som det er mye av her)! Men det er visst vanskelig å legge inn bilder her i Darhan. Får prøve litt når vi er i Ulan Bataar. Bildet så nå idyllisk ut, da, men avstanden mellom oss og mongolene er større enn det ser ut som på bildet. Ikke først og fremst pga. av kultur og språk, men pga. forskjellen mellom rik og fattig. En forskjell som alltid vil være der uansett om vi lærer språk og kultur. Vi bor jo i et fattig strøk der mange av naboene lever fra hånd til munn. Vi lever riktignok dårligere enn norsk standard, men forskjellen til naboene er veldig stor. Og ikke mye av det vi har ønsker vi å unnvære heller... Vi kommer til å ha vaskemaskin, fryser, kjøleskap, komfyr, datamaskin, cd-spiller, dusj, do, sofa, senger, kamera, leker, bøker og tusen andre ting, det meste noe vi synes er nyttig. Og folk har ikke alltid nok til mat rundt oss..... Men om vi ikke hadde dette ville ikke det hjulpet mongolene mye. Behovene er enorme, -hadde vi solgt alt og gitt det bort ville de likevel ha like store behov neste måned. Og mye av pengene ville vært brukt på vodka, som er et stort problem i Mongolia. Dette er vel selvrettferdiggjøring, -den største grunnen til at vi ikke lever uten dette er vel at vi ikke klarer oss uten tingene våre! Vi hadde nok ikke holdt ut her og heller reist hjem hvis vi skulle levd på samme nivå som de fattige naboene våre. Og for barna våre har vi også et ansvar. De er vårt første kall (etter det å være Guds barn), og skal være vår første prioritet. De skal ha det bra her og de skal kunne komme hjem til Norge uten for stor overgang.

Men er vi som kristne troverdige når vi snakker om Guds kjærlighet og lever som rik blant de fattige? Og når vi sier nei til tiggere på døra? Svar meg den som kan!

Vi har bestemt oss for å si konsekvent nei til tiggere, fordi det er så vanskelig å vurdere hvert enkelt tilfelle. Hvis vi åpner for tigging, blir presset så stort at det blir vanskelig å leve med, tror vi. (Spesielt for meg....) Hvem trenger pengene mest? Ikke nødvendigvis de som kommer igjen og igjen! Og hvordan vet du at pengene ikke blir brukt på vodka? Og hva sier du til den som kommer etter at den summen vi har satt av hver måned er brukt opp? Og etter der? Og hjelper vi dem egentlig hvis det blir en lettvint sak å be om penger av de hvite i stedet for å først tenke på en annen mulighet? Så for å ikke slite oss ut, har vi tenkt å si nei til tiggere på døra (kanskje gi dem litt ris eller havregryn i stedet?) og henvise dem til fondet i kirka i stedet. Vi kommer heller til å gi fast til dette fondet som er for de fattige og som deles ut av ei mongolsk dame som kjenner både folket og forholda, og hvem som trenger mest. En lettvint løsning for oss, men vi tror det er en god løsning. Uansett, det å være rik blant fattige blir den største utfordringen med å være her!

Ellers gleder jeg meg til en gang å beherske språket! Jeg følte meg dum i går på butikken da jeg skulle spørre etter egg! Jeg viste med fingrene hvordan egg så ut, men det finnes vel en del andre ting som er rundt, så butikkdama skjønte selvsagt ingen ting! Jeg har sånn halveis lært å hilse og si ha det og telle til 10! Stolt av det da. Mongolene syntes det var moro å lære meg å telle! Så å vise interesse for språket deres er visst en fin måte å komme i kontakt med dem på!
Det blir noen nye lyder vi må lære da, men jeg er glad jeg for bruk for kkjl-lyden i "tykkjleng" (tyttebær på rennbygg!)

Å være på gudstjeneste i dag var en fin opplevelse. Så flott å være på et annet sted i verden og tilbe den samme Gud! Vi forstod ingen ting annet enn Jesus og Halleluja, men det var fint likevel. Og så har de så flott musikk og fine melodier! Å ta med barna på søndagsskolen under talen ble en fiasko, da. De mongolske barna satt så pent og stille, mens de norske klarte ikke det, og vi måtte ta dem med ut! Men de forstod jo ingen ting av hva som ble sagt, så det er ikke så rart.

Da avslutter jeg! Dette ble langt, men du skal slippe å høre fra meg på en stund:-)
Jeg vil gjerne hilse til dere hjemme i Norge, men kan ikke nevne alle med navn! Vi har det iallfall
bra!

Klem fra Kjersti

Oppsummering

Kjersti spurte meg i dag om hun kunne få lov til å skrive noe på denne bloggen, eller om den var blitt "babyen" min - hva hun nå mente med det... Selfølgelig skal hun få lov til det - bare det ikke blir for langt! Neida - bare tuller. Ho skal få skrive uten innblanding og uten begrensninger av noen art. Men bloggen har nok blitt litt "babyen" min likevel...

Jeg lovet i går å komme med noen opp-ett-eller-annet (oppfølginger?) Her kommer de:

Vi reiste med Aeroflot fra Gardermoen til Moskva. Der stilte vi klokkene våre frem to timer, og ventet i fire. Da det var igjen litt mer enn en time til flyet vårt skulle gå, gikk vi til sikkerhetskontrollen hvor vi ble bryskt stoppet av tre vakter som henviste oss til å vente på gulvet en times tid utenfor en glassvegg hvor vi kunne sitte å se på de tomme stolene innenfor glassveggen... Vaktene satt å gjorde ingenting i den timen vi ventet på gulvet, for så å se veldig viktige ut da vi listet oss igjennom kontrollen - i kø! - etter en times gølvventing.
Da vi endelig satt i flyet fra Moskva til Ulaanbaatar fikk vi service som langt overgikk den vi fikk på forrige fly, enda den var god. De visste nesten ikke hva godt de skulle gjøre oss de stakkars flyvertinnene - som ikke kunne stort mer engelsk enn "wait a minute". Det sa de når vi snakka til dem, også forsvant de ut for å hente ei anna flyvertinne som liksom skulle forstå mer, men som dessverre bare rista på hodet med et hjelpeløst blikk så jeg fikk aldeles vondt i magen og skyldfølelse over å ha satt de snille damene i slik en fæl situasjon. De derimot ordnet opp og kom springende med alt det kunne hende vi hadde bedt om, så vi led ingen nød!
Da vi kom til Ulaanbaatar (som vi heretter velger å kalle UB, siden vi nå er garvede(!) utsendinger og selvfølgelig håndterer sjargongen) ble vi møtt av en passkontrollør som dessverre heller ikke kunne mer enn å si at hvert pass måtte følges av et registreringskort. Da jeg forklarte noe om hvor mange vi hadde fått på flyet og greier, så røpet øynene hans at han slett ikke følte seg som noen stor og mektig politimann - heller som en forkommen og uforstående og kanskje tilogmed litt hjelpeløs regelbundet mann. Stakkars. Men vi fant da ut av det også. Fint forresten, at det tok litt tid, for da slapp vi jo å vente på bagasjen - det var nemlig den som ventet på oss. Og alle ti kolliene var der - ingenting ødelagt, ingenting mangla. Positivt overraska igjen!
Vi for til Darhan samme dag som vi entra landet. 23 mil er ikke så lite sånn i utgangspunktet, men på veier av ikke norsk standard kan det fort bli enda lengre. Men tross alt - veiene var bra de, så vi brukte ikke så lang tid.
Siden har vi bodd her i Darhan. I gatene går det allslags dyr og folk, og det er ganske spesielt å være så tett innpå et folk med helt annet språk og kultur - noen vi liksom skal være til hjelp for. Også skjønner vi ikke et kvekk! La oss håpe tiden hjelper oss til å tette noen hull i virkelighetsforståelsen!
I går (lørdag) var vi på en tur til Erdenet (en by 18 mil fra Darhan), Ragnhild, Ola, Håvard og jeg sammen med familien Heggdal. Det var veldig spennende. Vi så en offerhaug (Owo) der mennesker har ofret penger, vodka, krykker og skjerf for å tilfredstille ånder eller for å be om noe eller i det hele...
Vi så Jak - store flokker av dem. En av dem beregnet jeg raskt til omtrent 250 dyr. Og en av de mange flokkene vi så med hester må ha hatt nærmere 1000 dyr! Utrolig.
I Erdenet besøkte vi familien til en sjåfør som var med oss. Der fikk vi Båts (skriver ting som det sies jeg) og Airag. Båts er små pakker med kjøtt i en slags butterdeig, og Airag er gjæra hestemelk - Båts er godt, hestemelk er... anderledes enn kefir. Men at det skal være så forferdelig, nei det er oppskrytt hvis ikke jeg smakte en lightverson i går.
Ble forresten veldig usikker på om Airag var det rette ordet, dersom det er feil skal jeg rette det opp en gang (dersom jeg husker det).
I nabohasja'n vår (innhegning) er det er hund som har valper. Tror det er en villhund. De kommer stadig under gjerdet vårt, så ungene er helt i fyr og flamme. Søte vet de, både valper og unger. Ungene har det forresten veldig bra her. Fritt og godt og mye å klatre på. Ola har fått masse blåmerker og sår allerede (tegn på at han trives). De har allerede begynt å springe til kiosken å handle is!

Som dere forstår - vi har det flott. Etterhvert skal vi skrive litt om huset vårt og slikt også, men det får bli når vi har flytta inn. Bilder ve vi ikke åssen det blir med ennå. Med ei linje som yter 31kBps så tar ting tid, liksom...

Gjermund

lørdag, september 30, 2006

Første lørda'n i Mongolia

Da er vi fremme i Mongolia! Og jeg orker ikke å skrive så mye om det akkurat nå, men vi har det bra.
Har sett masse nytt, hørt masse på et språk jeg ikke forstår at noen kan forstå eller at kan bety noe, men det gjør det visst - og vi skal visst lære å snakke sånn!
I dag har vi forresten vært i Erdenet og drukket hestemelk. Erdenet er en by, 18 mil fra der vi bor. 18 mil kan være sinnsykt langt.
Oppdateringer følger.

Gjermund

lørdag, september 23, 2006

Siste lørda'n i Norge

I dag er den siste lørda'n vår i Norge på ei stund. De siste dagene har vi brukt på å flytte fra Tverdal til svigermor og svigerfar, tømt huset på Tverdal fra alt fra saltbøsser til en gressklipper (ja - den stod vel forresten egentlig i en garasje).
Vi har tatt farvel med Kjersti's nyfødte niese, og sagt "ha-det-bra" til mange andre som ikke likte akkurat det...
Rett før helga var vi en tur på Fjellhaug og tok avskjed med venner og kjente der, og nå er vi hos mine foreldre på/i Ormåsen i Vestfossen. Vi har feira min eldste brors 30-årsdag, min yngste brors 16-årsdag og Ola's 5-årsdag (som egentlig ikke er før 2. oktober, men bestemødre vet de...)
I morgen skal vi en tur til Misjonssenteret i Drammen og sikkert si "ha-det-bra" der også. Det gleder vi oss til, men akkurat nå gleder jeg meg aller mest til alle disse "ha-det-bra'ene" er over og vi har landa i Mongolia!
Det er slitsomt å være "nokså-nær".

Gjermund

lørdag, september 16, 2006

Storbagasje og under og sånt

Nå er storbagasjen sendt. For dere som ikke vet hva storbagasje er, så er det misjonærterminologi for en viss mengde bagasje misjonsorganisasjonen betaler frakt for, utenom det vi kan ta med på flyet når vi reiser selv.
Jeg har aldri pakka sånt før, og det var en utfordring å få kubikkmetrene til å stemme med kiloene! En kubikk regnes for 167 kg, uansett om den veier mindre. Da jeg leverte bagasjen på fredag ettermiddag, mangla det ganske mye på kiloene, men etter volumet stemte det bra med grensene vi hadde å forholde oss til.
Etter en natts søvn, kom jeg på at det kanskje kunne gå an å pakke med litt mer... Så i dag pakka jeg fem kolli bøker og verktøy, noe som gjør at vi totalt bommer med 0,01 kubikkmeter på volumet og 400 gram på vekta (bra med sikkerhetsmargin!). Varene kjører ikke herfra før på mandag, så jeg har fått gjort avtale med sjåføren om å levere dette også tidlig om mandags morgen - nok en velsignelse!
Herlig å være i Guds nåde!

Gjermund

onsdag, september 13, 2006

Reklame

I dag har jeg tenkt å reklamere litt. For Toro. Dere vet - den store gryterett- og suppepulverprodusenten som selger haugevis av lettstelte middagsretter her i landet hvert år. Det har seg nemlig slik at jeg har blitt sponset av Toro - og han som sponset sa at jeg måtte skryte litt av Toro over hele verden. Det ligger på meg som en byrde som jeg herved legger av meg: Spis Toro!

Tre produkter som følger oss til Mongolia. Godt ja!

Det har seg sånn, at jeg har fått et råd om å medbringe for eksempel Toro-produkter til Mongolia. I tilfelle krisa skulle være ute å gå, og ingenting annet skulle vise seg å smake (eller bli værende i magen så lenge det var tiltenkt...).
Dette rådet har vært out of my mind en lang stund - men i går kom jeg på det igjen. Jeg sprang inn i en butikk på Berkåk og grep tak i en handlevogn for å gjøre mine innkjøp. Så kom jeg på at det kunne jo vært lurt å handla hele kartonger...
Som tenkt - så gjort. Jeg oppsøkte butikksjefen for å be om en kartong Betasuppe, en kartong mexikansk gryte og (ja gjett hvor mange?) en kartong tomatsuppe med makaroni.
Til min fortvilelse var butikksjefen opptatt med å snakke med en eller annen fyr som tydeligvis drev pog skulle selge ham noe, så jeg holdt meg litt på avstand for ikke å forstyrre - inntil jeg discovered et lite bortgjemt "Toro"-merke på genser'n hans! Da storma jeg frem og brøt inn i samtalen - Jeg mener, hvor mange ganger har jeg egentlig sett en mann fra Toro? Også står'n der på gølvet akkurat når jeg trenger'n! Selvfølgelig grep jeg sjansen!
Og, utrolig nok, denne vennlige representanten for det ellers upersonlige firmaet Toro, som jeg til nå bare har hatt et forholdsvis "posete" forhold til syntes fire år i Mongolia var noe Toro ville sponse. Så jeg FIKK tre kartonger Toro-produkter. Snakk om timing!

Og nå har jeg gjort som han sa, jeg har skrytt av Toro for hele Verden. Velbekomme!

Gjermund

søndag, september 10, 2006

Avskjed

I helga har vi hatt besøk av min kjære broder Henrik fra Østlandet, og familien til min kjære broder Terje - som er bosatt i Nord-Trøndelag. Ungene koser seg sammen, som alltid - men denne gangen visste vi alle at det er lenge til neste gang vi møtes...


Elisabeth og Ragnhild - kusiner og venninner som må ta farvel for noen år.


Håvard er en luring som gjør alt for å slippe unna bærplukking - det tar jo så lang tid!


Han bidrar heller med noen kongler han - de fyller jo så mye mer i bøtta!


Alle søskenbarna på ett brett, etter alder. Ragnhild 6, Elisabeth 5 1/2, Ola 5 (om 3 uker), Håvard 3 1/2, Magnus 2 1/2, Sondre 1 år og Stian 9 mnd. I tillegg har disse barna 2 (snart 3) søskenbarn på Østlandet. Godt gjort på 6 år!

Gjermund