lørdag, oktober 28, 2006

Misjonær - eller fjernt?

Det føles litt rart å ha kommet til Mongolia for "å tjene det Mongolske folk" som instruksen sier, når det mongolske folk har sin fulle hyre med å tjene meg stort sett hele tiden. Det eneste jeg har fått gjort etter at vi kom hit, er at jeg har klart å sette en stakkars mongolsk medarbeider i forlegenhet, slik at jeg måtte be ham om tilgivelse. Håper forøvrid det virker slik et gjør hjemme i Norge, at å tilgi betyr at man fortsatt kan ha med hverandre å gjøre...

Slik har jeg altså følt meg rimelig forkommen her borte en stund. Deprimerende å lese "grunninstruks for misjonærer" med tanke på hvor offensiv jeg er her ute... Da er det så mye greiere med alt annet man kan gjøre. For eksempel å se barna rundt oss. Alle mongolske barn er veldig ivrige å ønsker å snakke litt engelsk med meg når de ser meg, og det er jo en grei måte å vise dem litt oppmerksomhet på. Man lærer mangt av barn, om man bare vil lytte litt til dem. Dessuten er det veldig moro å overraske dem med noen mongolske gloser etter å ha snakka litt engelsk med dem først.

Så er det når det skjer litt opplivende ting - som for eksempel at det setter seg fast fugler inni veggene våre. Det gjorde det i dag. Så da var det til med verktøy og lokkemidler for å få den stakkars fuglen ut - og den fløy så glad og fornøyd ut til vennene sine utenfor, at Far i huset lurer på om det er VårHerre som sendte den for å styrke selvtilliten hans...


Veggen måtte åpnes for å få fuglen ut - godt at verktøyet var med ja!


Her er'n den lille stakkar'n. Ble fornøyd da han slapp fri ja!

Gjermund

onsdag, oktober 25, 2006

Misjonærliv med flis

Jeg har skrevet en del om en stall i det siste - nå er det vel tid for å tilstå at jeg fortsatt ikke har begynt på den ennå... Men i dag ble jeg ferdig med grisehus og grisebinge! Det var stort. Og det er rydda plass til stallen, som nå har vokst til saufjøs/stall/fôrlager... Og til sommer'n har jeg tenkt å restaurere hønehuset. Hundehuset har også fått seg en overhaling, så nå er veggene i orden - huset har fått gulv og mindre døråpning, slik at bikkja ikke skal fryse så gæli til vinter'n. Hva vi gjør med valpen vår er jeg fortsatt ikke sikker på, nå for tida bor'n i hønsehuset...

I dag gikk jeg på på butikken å spurte om det var mulig å få kjøpt pølser - på mongolsk! Det er så godt at det endelig går an å spørre etter ting man trenger - og stort sett så forstår jeg hva de sier når de sier hva jeg skal betale. Det er faktisk veldig viktig!

Som dere forstår, ting går smått om senn fremover. Jeg elsker (som sikkert mange av dere vet) å lage ting med hendene, så litt snekring og vedlikehold er midt i blinken for meg. For mye lærdom tar som kjent knekken på den sterkeste (Pippi) og jeg har ikke tenkt å utforske grensene mine i så måte - derfor prøver jeg å balansere inntaket av språkkunnskap med litt blå fingertupper og flis i nevene. Det gjør godt for hue å tappe av litt fysiske krefter av og til tror jeg, så det er vel bare å begynne å tenke på neste prosjekt snart - så jeg ikke skal gå lens. Har jo forsåvidt allerede tenkt litt på dette med kamelhold - kanskje går det an å leie seg litt plass på nabotomta for å holde en kamel? Litt sus over det - ikke sant? Kameleier Gjermund Kvam...

Ja, ja - tiden vil vise - enn så lenge: Baierte!

Gjermund

tirsdag, oktober 24, 2006

Jælpes Mæj!

Da Håvard var fire måneder gammel, datt jeg ned trappa på Tverdal med ham på armen. Det var en opplevelse av de verre, for å si det sånn. De sekundene det tok fra vi datt til han begynte å skrike, tror jeg er noen av de verste jeg har gjennomlevd, og jeg husker jeg var fysisk kvalm av redsel den gangen. Håvard og Kjersti ble henta med sykebil og kjørt til St. Olavs hospital i Trondhjem hvor de ble møtt av et traumeteam og full pakke.

Hvorfor fortelle om dette nå? Jo - for da storbagasjen kom i forrige uke datt Håvard ned og slo hull i hodet. Et par dager etterpå datt han ned igjen og slo et hull i hodet igjen - denne gangen på andre siden av hodet.

I dag kom han ut akkurat i det jeg "felte" en bjelke - og han tok i mot den med hodet. Den ca 2 meter lange bjelken (6"x6") traff midt i bakhue hans og slo ham i bakken så han slo ansiktet sitt, begynte å blø neseblod og beit seg i leppa. Sløv og blek ble'n også. Dermed kom den samme kvalme grusomme følelsen tilbake.

Heldigvis har vi to norske leger her i Mongolia - og heldigvis var den ene av dem her i Darkhan akkurat da dette hendte, så Håvard har fått full oppfølging. Det ser ut som om det tross alt har gått bra. Men som dere forstår - vi trenger MASSE forbønn!


Vær med å be om at dette hodet må få slippe flere bulker - den siste uka har det fått tre...

Gjermund

søndag, oktober 22, 2006



Mange lurer kanskje på hvorfor det er så mye snakk om storbagasje? Er det noe å vente på , liksom?
Tenk dere da å seile rundt i verden helt på villstrå - uten å vite i hovedsak. Da blir det julestemning når noe kjent dukker opp - gir mange gode følelser...

Gjermund

Ny rapport!

Som Gjermund skrev sist, har vi fått storbagasjen vår! Det var veldig deilig, både for store og små! Det ble litt mer hjem her!Vi har enda ikke noe på veggene, og ingen gardiner oppe, men det blir etter hvert. Det tok sin tid å pakke ut av tønnene også. Og så orka vi ikke å pakke ut alle tinga våre mens hushjelpa var her. Jeg er så flau for alt vi har! Vi, og dere andre i Norge, er ustyrtelig rike!

Vi er forresten så takknemlige for hushjelpa vår! Hun er det nærmeste jeg har sett en engel. Hun heter Tuja, er like gammel som oss, lita og søt, med et veldig behagelig vesen. Så flink, selvstendig, tålmodig, blid, ærlig, pålitelig og oppofrende. Hun tjener virkelig med Jesu sinnelag! Hun har vært kristen i ca. 15 år og det er lett å merke at Jesus har prega henne. Jeg vet jo at også hun har behov for Jesu tilgivelse, men jeg må bare si at jeg beundrer henne. For to år siden var hun i England og jobba. Hun sparte opp penger som hun har gitt bort til familien sin og noen foreldreløse barn. I fjor sommer tok hun til seg to 14 år gamle foreldreløse jenter som hun forsørger. Det har ikke bare vært lett for henne. Hun har ikke bare blitt rettferdig behandla, verken av jentene selv eller familien deres. For å klare å forsørge dem, måtte hun skaffe seg jobb. Så nå jobber hun 7 timer 5 dager i uka hos oss. I tillegg går hun engelskkurs på ettermiddagene. På lørdager leder hun en cellegruppe (bibelgruppe), og på søndager er hun med i arbeidet i kirka si fra halv elleve til halv fem! De bor visst på bare ett rom, sa hun, men hun klager aldri. Hun tenker å ta seg av disse jentene til de har fått seg utdanning!

Ellers har vi det greitt. Det går framover her, selv om det er litt tungt av og til. Jeg gleder meg til å begynne på språkkurs i morgen! Huset vi bor i nå er veldig bra, omtrent norsk standard, varmt og praktisk. Alle lys virker og det er bra trykk på vannet! Vi trives godt her. Vakthunden og valpen passer godt på oss (og englene, da). Var forresten på en flott tur i går. Deilig å komme seg utafor bebyggelsen!

I går trakk Ragnhild si første tann, og fikk en tusenlapp, som hun sa.(1000 tugrug=6 kr!) I dag var vi på retaurant med Jorunn, Anna og Anne Ellen! Etterpå var vi i en lekepark sammen med Jorunn. Og de mongolske barna syntes det var så moro å hjelpe Sondre i lekeapparata!

Kjersti

lørdag, oktober 21, 2006

Språkstudent og stall

Nå har jeg vært språkstudent i 14 dager - eller, det ble vel egtentlig bare 13... Men jeg har reparert et hundehus da! Og fått en mongolsk mann her til å berede grunnen for et lite bygg borti hjørnet av hasja'n vår. Har tenkt å bygge stall med fôrlager. blir vel ca 25 - 30 kvadratmeter vil jeg tro...
Han der mongolske karen er forresten noe av det fantastiske jeg har sett. Han kommer ganske tidlig om morgenen og holder på hele dagen - uten mat. Når jeg tilbyr ham noe å spise vil han ikke ha. Og for et driv! Han kunne drevet det langt tror jeg, om han bare fikk muligheten.

Ellers har vi fått storbagasjen vår. Og det var bra, for akkurat da den var ferdig lessa av utenfor her, datt Håvard ned og slo hull i hodet av bare glede. Dermed var det bare å pakke opp esken med medisinskrinet, som selvfølgelig kom med storbagasjen. God timing kan du si. Godt var det og at vi har Jorunn blant oss her, for ho trådde til å lappa'n sammen igjen. Litt mindre hår fikk'n jo, men til gjengjeld fikk han en diger plasterlapp i hue. Neste dag datt'n ned å slo et høl til på andre sida av hodet, så nå har'n nesten ikke hår baki der, men to plasterlapper.

Å kjøre bil i Mongolia er noe for seg selv. Her finnes ikke veier uten hull, og det kan være til dels store hull der det er hull - altså i veien. I dag fulgte vi forresten et par hjulspor utover steppene bak her, men de slutta plutselig i ei grøft, så vi angra oss - i tide.

Nå som storbagasjen har kommet, vil det etter hvert bli mulig å legge ut bilder igjen. Så soon - very soon (innen en måned betyr det her.)

Fortsatt takknemlig for alle som ber for oss. Og hvis det er noen som lurer på om det hadde vært mulig å gjøre noe godt for oss, så er det bare å sende litt salt lakris. Hva med en pakke IFA for eksempel...? Og Mamma; du må aldri mer sende et så kjedelig brev helt til Mongolia uten å legge en liten hilsen eller noe oppi! Det var bare en flyttemelding! Glad i deg!

Gjermund

tirsdag, oktober 17, 2006

Sånn har jeg det!

Nå har vi fått telefon og internett-tilgang i ”halmhuset”, her vi har bodd en uke. Det var deilig å få litt kontakt med omverdenen igjen!

Vi har det bra. Iallfall de andre! Og jeg burde iallfall ha det bra! Skal jeg være ærlig, så synes jeg det er litt tungt å være her. Det er grått og trist, går jeg meg en tur, ser jeg så mye elendighet og ikke er det så mange jeg kan prate med! Men jeg setter stor pris på de norske som er her, vi har blitt glad i dem, både de som bor her og i UB! Og det har vært kjempefint å ha en del av de norske fra UB her Darhan i helga! Så håper jeg at omgangskretsen vår blir utvida etter hvert.

Jeg skal begynne på ”survival-kurset” etter helga. Det er et hardt to-ukers språkkurs som skal være til hjelp til å klare seg i starten. Etter dette kurset kommer jeg nok til å studere språk 3 dager i uka. Det tror vi skal være overkommelig. Gjermund kommer til å gå hver dag. Jeg ser fram til å komme i gang med språkkurset, så jeg kommer meg mer ut. Det er ikke det samme å være hjemmeværende husmor her som da vi bodde hjemme i Norge og drev gård. Her tror jeg at jeg blir isolert og passiv hvis jeg går hjemme hver dag. Jeg er visst mer sosial enn jeg har trodd!

I dag fant Ragnhild en valp som hadde satt seg fast. Vi har tatt den til oss, og hvis den slår seg til ro blir den nok værende hos oss! Veldig koselig for både henne og de andre! Den heter Tassen, og akkurat nå skriker den fælt! Den har visst lyst til å være fri!

I morgen kommer kanskje storbagasjen! Det gleder vi oss masse til! Da blir vel forskjellen mellom rike oss og de fattige naboene enda større… Men jeg er likevel takknemlig for alt Gud har gitt oss! Vi blir vel aldri ferdig med denne urettferdigheten. Vi blir mer takknemlige, mindre kravstore og mer ydmyke når vi ser dem som klarer seg med så lite!

Noen ganger tenker jeg at det ser helt håpløst ut her! Kan noe av bistandsarbeidet hjelpe i denne nøden? Kan det være noe håp om utvikling her? Er det virkelig mulig at Gud kan bruke oss utlendinger til å fortelle mongolene om Jesus? Så blir jeg oppmuntra når jeg hører at NLM hjelper veldig mange folk, at det har skjedd stor utvikling på forskjellige måter her sammenlignet med for 10 år siden og at kirkene i Mongolia er i stor vekst! Utlendingene skal ikke ha all æren for det, da! Men det er et under at Gud kan bruke utlendinger med annet morsmål, kultur og levestandard til å dele evangeliet! Så får jeg spent se hva Gud kan bruke oss til etter hvert!!! For det lurer jeg virkelig på!

Kjersti

mandag, oktober 16, 2006

Sorry

Lei meg for sen oppdatering, men vi har altsaa flytta til nytt hus - uten telefonforbindelse. Hoerte forresten at det skurra i dag, saa det blir vel snart.
Har faktisk upptekka en internetcafe her i Darkhan(!) med mange maskiner - og modem...
Rekker ikke aa lese mail jeg eventuelt maatte ha faatt, men frister aa klore ned noen gloser om hva som skjer for tida.
Har kjoert stor bil i nesten oerkenen siden sist (veldig, veldig, veldig moro) Trukket opp en stucked liten japansk lastebil fra en mongolsk sanddyne, flytta til nytt hus som sagt, pruta masse paa markedet (50 dollar paa en jakke!), mima en fluesmekk med suksessfullt resutat og rauta paa kjoettmarkedet for at selger'n skulle forstaa at det var ku jeg ville ha! Har sett mange mongolere le, for aa si det saann...
Driver ellers aa strever med et sinnsykt vanskelig spraak, men har fortsatt tro paa at dette skal ordne seg med tiden.
Oppdatering will follow!

Takk for alle som ber om at vi ikke maa bli syke - det er lurt.

Gjermund

lørdag, oktober 07, 2006

Mongolsk taxi

Til nå har vi hatt andre norske rundt oss hver dag. Så det har vært enkelt å be om hjelp når noe skal ha vært ordnet. Men i helga er de andre norske i UB, og vi er alene igjen i Darkhan. Det er faktisk litt godt - å være bare oss å stolpre oss litt rundt på egne ben - men vi gleder oss veldig til de kommer igjen også! Vi har bare lata oss i dag, bortsett fra at vi har flytta noen saker bort til huset vårt. Og jeg har vært på markedet - alene - og kjøpt sofa med to stoler til oss. Det var en særegen opplevelse skal jeg si!

Jeg fant en stygg, gammeldags sofa til 135.000 Tugrug (ser at Kjersti kaller dem Tugrig - de skriver nå Tugrug selv, så jeg vet ikke...) og en kopi av en tung skinnsofa (men denne var i skai og plastikk-tre) til 400.000 Tugrug. Ingenting i mellom før jeg bytta utsalgssted. Da fant jeg først en mintgrønn (!) til 370.000, før jeg fant et misfoster av en stålrørssofa til 250.000. Ingenting falt i smak, så jeg endte til sist opp med den gammeldagse stygge! Økonomisk som jeg er; det er best å tape minst mulig!

Så var det tid for å få sofaen hjem... Jeg kjørte bare en "liten" Toyota Landcruiser selv, og da jeg vurderte takgrinda til å være for liten for det digre lasset, bestilte jeg en "maskin" av folket som solgte meg sofa'n - jeg forventa selvsagt å bli henta med en liten lastebil eller en stor lastebil, men nei da! Ei av dem sprang av gårde og henta en onkel eller noe, etter å ha avtalt at prisen var 4000 for å få den frakta de 5-6 km'erne hjem. Da "maskina" dukket opp, viste det seg å være en eldre modell av en skranglete bastard satt sammen av noe fra Lada, noe fra Skoda (svært gammel årgang) og noe av Trabant - mindre bil enn lass, når alt var lessa på taket! Riktig kjøretøy etter anledningen mente de. Jeg hadde mine tvil. Men - gjort var gjort. Jeg hjalp sjåføren med å feste skoremmene han brukte rundt sofaen og stolene, for deretter å sette meg inn i bilen å få beskjed om ikke å bruke sikkerhetsbelte(!) - det var nok at han brukte det, så han mente å yte service!

Så startet en heller interressant opplevelse: I hvert lyskryss stoppet han motoren for å spare bensin (og olje - tror den minst gikk på halvblanding), av samme grunn satte han bilen i fri og stoppet motoren i hver eneste nedoverbakke! Når vi traff en dump eller et hull i veien (det er stort sett hull og dumper i veien her - har ikke funnet noen vei uten ennå) kjente jeg hvordan felgen slo i bakken - dekkene var nemlig så og si uten luft! Noe som igjen gav en høyst spennende skli-effekt i hver eneste sving - som etter min mening ble tatt i (etter forholdene) minst tre ganger for høy hastighet. Godt det var sol, slik at sofa'n kastet skygge, for da kunne jeg følge med dersom den skulle finne på (av høyst naturlige årsaker) å falle av...

Da vi endelig var framme, fikk jeg sjåføren til å hjelpe meg å lesse av, før jeg satt på tilbake igjen og hentet min "lille" firehjulstrekker... Neste gang vet jeg at det er plass på den...

Gjermund

Fortsettelse på "Etter ei og ei halv uke"

Jeg hadde noen tekniske problemer her, og når Gjermund ikke er her blir det ikke ordna opp så bra! Men les dette etter "Etter ei og ei halv uke!"

...omveltning å redusere forbruket vårt, både av vann, strøm, emballasje og annet. Men det har vi godt av!

Her selger de ikke varer bare som uåpna pakker. De selger også en og en tyggis, en og en bleie osv. Så i går var bleiepakken (den eneste de hadde) åpna, og halvparten var ikke der, men den var "teipa" godt igjen og selvsagt betaler vi bare for det vi kjøper! Jeg skal snart begynne med tøybleier igjen. Her slutter barna med bleier når de er 1-1 1/2 år, så på bleiepakken står det: "Your child is ready for toilet training when he/ she is 18-month-old!"

Prisene her er litt annerledes enn i Norge. Det er jo veldig billig her, men f.eks. bananer er det ikke langt fra norsk pris på, så det er det bare utlendinger som har råd til. På markedet roper de "bananer" etter utlendingene. Jeg kjøpte ca. en kg, det kosta 2500 tugrig (1 kr =185 tugrig). Så kjøpte jeg 10 skåler på størrelse med dessert-skåler som også kosta 2500 tugrig (tilsammen)! Armbåndsuret jeg kjøpte kosta 3500 tugrig, omtrent 20 kr! (Men det er ikke sikkert det holder så lenge!)

Jeg gleder meg til å begynne å flytte inn i huset nå, for vi har tatt det sånn med ro denne uka at jeg og Gjermund nesten kjeder oss! Så nå har vi vel hvilt oss nok snart! Samtidig blir man sliten av å bare være til på et nytt sted, med ny livsstil, nytt språk og kultur etc. så overskuddet er ikke så stort heller. Men det har vært godt å roa ned, og det er godt at tempoet i dette landet er lavere enn i Vesten. Det er lettere å være familie her, kan det se ut til! Det er faktisk litt deilig at ikke tida ikke er sånn akkurat på klokka. Det var det mest stressende med å være i Norge! Vi er ikke flink til det og iallfall ikke etter at vi fikk barn! Men det finnes vel en mellomting. Når noen kommer 3-4 timer etter avtale har det gått litt langt..... For det skjer noen ganger her!

Vi har forresten fått hushjelp! Ei veldig grei, erfaren og pålitelig ei på vår egen alder. Hun har vært hushjelp hos nordmenn og andre vestlige før, og kan godt engelsk. Så takk til Gud! Hun har vært her 2 dager. Det er godt å ha hjelp, men det er vanskelig å slappe av med andre i huset synes jeg. Jeg spurte henne om hun syntes jeg var lat hvis jeg leste avis mens hun jobba! Det syntes hun ikke, da!

Nå ble det langt igjen! Det er så mye å fortelle, så det er vanskelig å stoppe! Vi har snakka veldig lite i telefon med dere i Norge. Tidsforskjellen og forsinkelse på linja er en utfordring, og for oss er det billigst å ringe mellom 01 og 13 (som er 19 og 07 nå, 18 og 06 når dere har flytta klokka).

Takk for kommentarene på bloggen og på mailene! vi setter stor pris på det, selv om dere ikke får respons tilbake bestandig.

Klem fra Kjersti

Etter ei og ei halv uke

Nå er det Kjersti som skriver igjen! Jeg trodde vel at det skulle ta lenger tid før jeg nærma meg bloggen, men jeg må innrømme at tankene mine er stadig hos dere hjemme i Norge (og våre venner som er i Paris og Brighton). Jeg drømmer faktisk ofte om venner og familie om natta! Jeg tror nok at det er jeg som tenker mest vestover, - de andre er visst mest tilstede her vi er.

Og vi har det bra. Barna leker hele dagen, men nå har det blitt væromslag! På torsdag gikk vi i t-skjorter og noen var barbeint, det var nok over 20 grader. Men da vi våkna på fredag snødde det, og noe av snøen ligger enda! Det var litt godt, for det ble ikke så støvete mer, så endelig kunne vi kle på barna de samme klærne som dagen før! Vanligvis må alle skifte alt fra topp til tå hver dag, for de blir så møkkete her! (Mye klesvask, ja!) Og ungene er veldig glad for snø, men vi har ikke vinterklærne våre her, for de ligger i storbagasjen. Så det ble mest innetid nå. Håper at storbagasjen kommer snart, for nå er huset vårt ferdig oppussa og vi flytter inn til mandag.

Det har vært stor inflasjon i Mongolia, så pengeenheten er ikke verdt så mye. Vi tjener mange millioner i året! Tugrig heter pengeenheten. Barna synes det er veldig moro å få så mange sedler å kjøpe lørdagsgodt for! (Og jeg tror faktisk at Gjermund synes det er moro også!:-)

I går skulle vi høre på en kassett om lå her. Men musikken ble transponert opp og ned i ett kjør pga. den varierende strømspenningen, så det ble kjemefalskt! Det er en del slike komiske ting her. Vanntrykket er også veldig lavt, så det tar 10-15 sekund å tappe en liter vann. Så det er ikke så greitt å dusje og bade her. Det tar sikkert et kvarter å fylle badekaret med 10 cm vann, så når en av barna tissa i vannet, så vi måtte tømme ut alt igjen, var vi ikke akkurat fornøyde!

Ellers er det meste en får kjøpt i veldig dårlig kvalitet her. Mye er nok det billigste man kan få fra Kina osv, noe er andresortering. Jeg irriterer meg mye over det, men jeg skjønner jo at det er fordi det er et fattig land. For eksempel får vi ikke bæreposer på disse småbutikkene, men poser som er som fruktposene i Norge, (enda tynnere, tror jeg)! Men det er vel meninga at vi skal ta med noe selv og ha det i. Det er iallfall en omvelt

torsdag, oktober 05, 2006

Snart inne i eget hus!

Vi skal snart flytte inn i eget hus! I dag ble kjøkkeninnredninga montert, og vi kan belage oss på å flytte inn rett over helga. Så i morgen skal vi handle komfyr og vaskemaskin osv. Det er et nydelig lite hus. Egentlig er det ganske stort synes vi da - spesielt utenfor. Men veggene er av halm, så de er nesten en meter tykke, og da er det ikke like stort inni som man skulle tro når man står utenfor...
Det skal bli godt å få lage et eget hjem, "settle down" som de engelske sier. Det er liksom noe med det å ikke skulle bo midlertidig lenger. Vi skal høre til her. Det er egentlig ganske enkelt. Når jeg går bortover gata mellom kontorene og hasjaen der vi bor for tiden, så vet jeg at jeg er på rett plass. Det kjennes godt å gå på mongolsk sand. Men om sola står opp i vest eller øst - nei det vet jeg ikke lenger...
Forresten - til mandag begynner språkstudiene. Først et fjorten dagers kurs jeg skal overleve. "Survival course". Deretter blir det språkstudie det neste året - minst. Med litt innblanding i landbruksprosjektet underveis - håper jeg...

Gjermund

søndag, oktober 01, 2006

...og hustruens tanker....

Nå skal jeg prøve meg på denne bloggen, jeg også! Det blir kanskje ikke så ofte, men jeg har en tendens til å bruke mange ord når jeg først skriver noe!

Vi har vært her i 4 dager nå, og endelig i dag fikk jeg også lyst til å bli litt kjent med landet og folket vi har kommet til. Jeg har stort sett holdt meg inne de første dagene, for jeg har vært syk (forkjøla) og så sliten at jeg ikke har orka nye inntrykk! men nå har jeg kommet meg mye, og ser lysere på tilværelsen! Det har vært deilig med noen rolige dager uten krav, stress og tidspress! Det trengte jeg!

Vi bor i gjestehuset enda, for huset vårt er under oppussing og storbagasjen har ikke kommet enda. Men det er bare greitt. Her slapper vi av og har alt vi trenger. Vi regner med å flytte inn i løpet av uka.

Været i Mongolia har ikke vært avskrekkende enda, tvert i mot! Vi går i t-skjorter og nesten shorts på dagtid (de er i storbagasjen)! Temperaturen varierer fra nesten 0 om natta til 20-25 grader om dagen, men med helt tørr luft og ingen dogg i graset.

Her i Darhan bor Jorunn, Anne Ellen og Anna som bor noen km unna, og Sebastian (som er her i ett år hovedsaklig for å ta seg av misjonærbarna) og Jan Ove og Marianne Heggdal med barna Johan (11), Ole (9), Maren (7), Håvard (6) og Martin (4). Marianne og Jan Ove har brukt mye tid på å omvisning og opplæring av oss og vi har blitt tatt godt imot av alle! Kjempetrivelige folk alle misjonærene her!

Barna våre storkoser seg sammen med Heggdal-barna, og de er sammen nesten hele dagen! Disse 9 barna er en aktiv flokk, og de har en stor, felles interesse: Klatring! De klatrer på hva det skulle være, tre, klatrestativ, gjerder, tak (det siste ikke lov!) osv. Så¨her lever ungene våre med hele seg: De leker og klatrer, slår seg og blir skitne, får hull i klærne og glemmer at de må på do..... De smiler og ler, sloss og er sinte og sure... For slitne er de etter så mye forandringer og så mye nytt! T.o.m. dagen er jo flytta! Men det går seg nok til etter noen dager. De har det iallfall veldig bra her og savner ikke Norge foreløbig! Det er også godt for dem av vi har roa oss ned og ikke stresser mer.

Det kan nok hende at barna våre er mer aktive enn både vi og dere liker når vi kommer tilbake til Norge, men vi håper dere kan ha forståelse for dem! Det er her de skal leve nå, og de må leve slik det er best for dem her. Og et godt og sunt liv har de! (De blir da alltids sittende nok på rumpa når de blir voksne!)

Ragnhild har begynt på skolen, og det går visst bra. Hun og Maren har funnet hverandre, og det er vi glade for!

De har vært litt sammen med mongolske barn, men ikke så mye enda, for språket gjør det vanskelig. Be gjerne om at barna må lære det raskt!

Her skulle det være et bilde jeg tok i dag av barna sammen med mongolske barn og noen hundevalper (som det er mye av her)! Men det er visst vanskelig å legge inn bilder her i Darhan. Får prøve litt når vi er i Ulan Bataar. Bildet så nå idyllisk ut, da, men avstanden mellom oss og mongolene er større enn det ser ut som på bildet. Ikke først og fremst pga. av kultur og språk, men pga. forskjellen mellom rik og fattig. En forskjell som alltid vil være der uansett om vi lærer språk og kultur. Vi bor jo i et fattig strøk der mange av naboene lever fra hånd til munn. Vi lever riktignok dårligere enn norsk standard, men forskjellen til naboene er veldig stor. Og ikke mye av det vi har ønsker vi å unnvære heller... Vi kommer til å ha vaskemaskin, fryser, kjøleskap, komfyr, datamaskin, cd-spiller, dusj, do, sofa, senger, kamera, leker, bøker og tusen andre ting, det meste noe vi synes er nyttig. Og folk har ikke alltid nok til mat rundt oss..... Men om vi ikke hadde dette ville ikke det hjulpet mongolene mye. Behovene er enorme, -hadde vi solgt alt og gitt det bort ville de likevel ha like store behov neste måned. Og mye av pengene ville vært brukt på vodka, som er et stort problem i Mongolia. Dette er vel selvrettferdiggjøring, -den største grunnen til at vi ikke lever uten dette er vel at vi ikke klarer oss uten tingene våre! Vi hadde nok ikke holdt ut her og heller reist hjem hvis vi skulle levd på samme nivå som de fattige naboene våre. Og for barna våre har vi også et ansvar. De er vårt første kall (etter det å være Guds barn), og skal være vår første prioritet. De skal ha det bra her og de skal kunne komme hjem til Norge uten for stor overgang.

Men er vi som kristne troverdige når vi snakker om Guds kjærlighet og lever som rik blant de fattige? Og når vi sier nei til tiggere på døra? Svar meg den som kan!

Vi har bestemt oss for å si konsekvent nei til tiggere, fordi det er så vanskelig å vurdere hvert enkelt tilfelle. Hvis vi åpner for tigging, blir presset så stort at det blir vanskelig å leve med, tror vi. (Spesielt for meg....) Hvem trenger pengene mest? Ikke nødvendigvis de som kommer igjen og igjen! Og hvordan vet du at pengene ikke blir brukt på vodka? Og hva sier du til den som kommer etter at den summen vi har satt av hver måned er brukt opp? Og etter der? Og hjelper vi dem egentlig hvis det blir en lettvint sak å be om penger av de hvite i stedet for å først tenke på en annen mulighet? Så for å ikke slite oss ut, har vi tenkt å si nei til tiggere på døra (kanskje gi dem litt ris eller havregryn i stedet?) og henvise dem til fondet i kirka i stedet. Vi kommer heller til å gi fast til dette fondet som er for de fattige og som deles ut av ei mongolsk dame som kjenner både folket og forholda, og hvem som trenger mest. En lettvint løsning for oss, men vi tror det er en god løsning. Uansett, det å være rik blant fattige blir den største utfordringen med å være her!

Ellers gleder jeg meg til en gang å beherske språket! Jeg følte meg dum i går på butikken da jeg skulle spørre etter egg! Jeg viste med fingrene hvordan egg så ut, men det finnes vel en del andre ting som er rundt, så butikkdama skjønte selvsagt ingen ting! Jeg har sånn halveis lært å hilse og si ha det og telle til 10! Stolt av det da. Mongolene syntes det var moro å lære meg å telle! Så å vise interesse for språket deres er visst en fin måte å komme i kontakt med dem på!
Det blir noen nye lyder vi må lære da, men jeg er glad jeg for bruk for kkjl-lyden i "tykkjleng" (tyttebær på rennbygg!)

Å være på gudstjeneste i dag var en fin opplevelse. Så flott å være på et annet sted i verden og tilbe den samme Gud! Vi forstod ingen ting annet enn Jesus og Halleluja, men det var fint likevel. Og så har de så flott musikk og fine melodier! Å ta med barna på søndagsskolen under talen ble en fiasko, da. De mongolske barna satt så pent og stille, mens de norske klarte ikke det, og vi måtte ta dem med ut! Men de forstod jo ingen ting av hva som ble sagt, så det er ikke så rart.

Da avslutter jeg! Dette ble langt, men du skal slippe å høre fra meg på en stund:-)
Jeg vil gjerne hilse til dere hjemme i Norge, men kan ikke nevne alle med navn! Vi har det iallfall
bra!

Klem fra Kjersti

Oppsummering

Kjersti spurte meg i dag om hun kunne få lov til å skrive noe på denne bloggen, eller om den var blitt "babyen" min - hva hun nå mente med det... Selfølgelig skal hun få lov til det - bare det ikke blir for langt! Neida - bare tuller. Ho skal få skrive uten innblanding og uten begrensninger av noen art. Men bloggen har nok blitt litt "babyen" min likevel...

Jeg lovet i går å komme med noen opp-ett-eller-annet (oppfølginger?) Her kommer de:

Vi reiste med Aeroflot fra Gardermoen til Moskva. Der stilte vi klokkene våre frem to timer, og ventet i fire. Da det var igjen litt mer enn en time til flyet vårt skulle gå, gikk vi til sikkerhetskontrollen hvor vi ble bryskt stoppet av tre vakter som henviste oss til å vente på gulvet en times tid utenfor en glassvegg hvor vi kunne sitte å se på de tomme stolene innenfor glassveggen... Vaktene satt å gjorde ingenting i den timen vi ventet på gulvet, for så å se veldig viktige ut da vi listet oss igjennom kontrollen - i kø! - etter en times gølvventing.
Da vi endelig satt i flyet fra Moskva til Ulaanbaatar fikk vi service som langt overgikk den vi fikk på forrige fly, enda den var god. De visste nesten ikke hva godt de skulle gjøre oss de stakkars flyvertinnene - som ikke kunne stort mer engelsk enn "wait a minute". Det sa de når vi snakka til dem, også forsvant de ut for å hente ei anna flyvertinne som liksom skulle forstå mer, men som dessverre bare rista på hodet med et hjelpeløst blikk så jeg fikk aldeles vondt i magen og skyldfølelse over å ha satt de snille damene i slik en fæl situasjon. De derimot ordnet opp og kom springende med alt det kunne hende vi hadde bedt om, så vi led ingen nød!
Da vi kom til Ulaanbaatar (som vi heretter velger å kalle UB, siden vi nå er garvede(!) utsendinger og selvfølgelig håndterer sjargongen) ble vi møtt av en passkontrollør som dessverre heller ikke kunne mer enn å si at hvert pass måtte følges av et registreringskort. Da jeg forklarte noe om hvor mange vi hadde fått på flyet og greier, så røpet øynene hans at han slett ikke følte seg som noen stor og mektig politimann - heller som en forkommen og uforstående og kanskje tilogmed litt hjelpeløs regelbundet mann. Stakkars. Men vi fant da ut av det også. Fint forresten, at det tok litt tid, for da slapp vi jo å vente på bagasjen - det var nemlig den som ventet på oss. Og alle ti kolliene var der - ingenting ødelagt, ingenting mangla. Positivt overraska igjen!
Vi for til Darhan samme dag som vi entra landet. 23 mil er ikke så lite sånn i utgangspunktet, men på veier av ikke norsk standard kan det fort bli enda lengre. Men tross alt - veiene var bra de, så vi brukte ikke så lang tid.
Siden har vi bodd her i Darhan. I gatene går det allslags dyr og folk, og det er ganske spesielt å være så tett innpå et folk med helt annet språk og kultur - noen vi liksom skal være til hjelp for. Også skjønner vi ikke et kvekk! La oss håpe tiden hjelper oss til å tette noen hull i virkelighetsforståelsen!
I går (lørdag) var vi på en tur til Erdenet (en by 18 mil fra Darhan), Ragnhild, Ola, Håvard og jeg sammen med familien Heggdal. Det var veldig spennende. Vi så en offerhaug (Owo) der mennesker har ofret penger, vodka, krykker og skjerf for å tilfredstille ånder eller for å be om noe eller i det hele...
Vi så Jak - store flokker av dem. En av dem beregnet jeg raskt til omtrent 250 dyr. Og en av de mange flokkene vi så med hester må ha hatt nærmere 1000 dyr! Utrolig.
I Erdenet besøkte vi familien til en sjåfør som var med oss. Der fikk vi Båts (skriver ting som det sies jeg) og Airag. Båts er små pakker med kjøtt i en slags butterdeig, og Airag er gjæra hestemelk - Båts er godt, hestemelk er... anderledes enn kefir. Men at det skal være så forferdelig, nei det er oppskrytt hvis ikke jeg smakte en lightverson i går.
Ble forresten veldig usikker på om Airag var det rette ordet, dersom det er feil skal jeg rette det opp en gang (dersom jeg husker det).
I nabohasja'n vår (innhegning) er det er hund som har valper. Tror det er en villhund. De kommer stadig under gjerdet vårt, så ungene er helt i fyr og flamme. Søte vet de, både valper og unger. Ungene har det forresten veldig bra her. Fritt og godt og mye å klatre på. Ola har fått masse blåmerker og sår allerede (tegn på at han trives). De har allerede begynt å springe til kiosken å handle is!

Som dere forstår - vi har det flott. Etterhvert skal vi skrive litt om huset vårt og slikt også, men det får bli når vi har flytta inn. Bilder ve vi ikke åssen det blir med ennå. Med ei linje som yter 31kBps så tar ting tid, liksom...

Gjermund