mandag, september 29, 2008

Overraskelse

I dag overrasket de mongolske ansatte meg med mat.

De hadde laget i stand fordi jeg ikke fikk til å være med på turen på lørdag - og de gav uttrykk for hvor godt dette var! Slurpet og slafset og bød på de beste delene til meg... Dessverre var jeg ikke i stemning til å glise å late som jeg syntes dette var veldig godt eller i det minste helt greit, så jeg sa bare at jeg hadde spist mage før og funnet ut at det ikke er det jeg springer meg andpusten etter her i verden. Men selvfølgelig smakte jeg litt på det meste - tarm, magesekk, hjerte (som forøvrig skiller seg ut fordi det er rett og slett nydelig!), lever, nyrer og lunger. Heldigvis var det godt kokt alt sammen.

Det kom forresten masse post til oss i dag også - fire brev og pakker fra Norge! Sånt blir det fest av i Kvam-huset, og hjemlengselen får enda bedre tak. Takk og lov at det snart er jul - da skal vi hjem! Gleder meg ikke til reisa - men sjefen har funnet en bra reiserute til oss, så det skal nok gå bra. Og hjemme venter masse tid med familie og venner! Og sikkert andre deler av sauen enn innvollene... Hjemmebrygget øl og spekemat kanskje!

Gjermund

lørdag, september 27, 2008

Jubileum

I dag er vi halvgått. Til nå har vi telt hvor mange dager, uker, måneder og år vi har bodd her i Mongolia. I dag er et vendepunkt, og hverdagen gjennomgår en rystende forvandling i det det fra i dag vil bli aktuelt å telle hvor mange år, måneder, uker og til slutt hvor mange dager det er igjen før vi skal hjem (egentlig trur jeg ikke at det vil gjøre noen spesiell forskjell - vi har ikke telt til nå, og teller neppe heretter heller. Tiden kommer som den pleier å gjøre.)

Altså - den korte versjonen: I dag er det nøyaktig 2 år siden vi kom til Mongolia for første gang.

Kjersti reiste på tur med guttene i dag - sammen med en del av de andre norske og de mongolske arbeiderne våre.

De tenkte å spise horhog i dag - trykk-koka sauekjøtt og grønnsaker - her er litt av råstoffene... Denne ble fraktet levende og bundet ut til "rasteplassen"...

Hvor den endte sine dager etter å ha gruet seg - bundet i en garasje - siden i går kveld...

Her har den begynt å bli mat, legg merke til at alt blodet ligger inni buken på den, og at slaktinga foregår på skinnet!

Trykk-koker'n er klar, innvollene tatt ut og blodet øst opp i en bolle. Nå skal her kokes!

Ingenting går til spille. Her er tarmene vasket og knyttet i hop - skal senere stappes med kjøtt og fortæres. Magesekken (det greiene med litt ubestemmelig farge nederst til venstre på fatet) blir sikkert til en slags salat (spises kald uten å kokes for mye...). Bånn apetitt!

Her er blodet øst opp - legg merke til hvor lite søl de har gjort denne jobben med! Hele tiden arbeidene i og på skinnet.

Noen prøvde fiskelykken...


Mens noen så sitt snitt til å forsøke å kasta lærer'n i elva!

Uansett - alle hadde visst en bra dag.

Gjermund

torsdag, september 25, 2008

Får-i-kålens dag

I dag har vi hatt får-i-kål til middag - på kvelden. Det gikk nemlig rykter på kontoret om at September den 25. er en slik markeringsdag når det kommer til får-i-kål.

I den anledning ba vi et par gode venner på besøk, så vi kunne feire sammen. Og derfor var jeg en tur på butikken for å kjøpe dopapir (en nødvendighet) og litt kaffekos (en unødvendighet - men veldig godt!). Jeg hadde nettopp gått gjennom pengebeholdningen vår - for mine penger hadde tatt slutt - og jeg fant ut hvor pengene mine hadde havna. I Kjerstis jakkelommer! Jeg fant over 110.000 der! Over 2.500 i 10'ere og 20'ere - noe som tilsvarer 5 og 10 øre. Så da jeg talte opp de "små" pengene, hadde jeg en forskrekkelig tjukk bunke med sedler, uten at verdien av alt papiret var nevneverdig høy... (Her i Mongolia har de bare sedler - 10, 20, 50, 100, 500, 1000, 5000, 10000 og 20000 tugrugs sedler. Det tilsvarer 5, 10, 25 og 50 øre pluss 2,50, 5, 25, 50 og 100 kroner.)

Jeg dro med meg hele det enorme antallet småpenger til butikken, og betalte for varene med dem - og fikk underholdt (og ble underholdt) de ansatte veldig lenge. For de telte og de telte! Og når de hadde kommet seg gjennom de helt minste pengene og begynte på de litt større (2,50 kronesedlene) pengene, glemte de hvor langt de hadde kommet med de første igjen og måtte begynne på nytt. Ganske moro! Skulle likt å vite hvorfor de fortsatt lager 5-øringene! Det er jo ingenting som koster 10 tugrug lenger uansett.

Til slutt, når de endelig hadde funnet ut at jeg ikke hadde tellet feil, men gitt dem riktig beløp, skulle jeg ha litt igjen. Og da kom det som jeg liker så godt med Mongolia - de kreative alternativene - frem; 650 tugrug og en tyggisbit i vekslepenger. Kult? Jeg lo litt for meg selv da jeg så for meg kassadamen når hun skulle gjøre opp kassa i kveld - får håpe hun endte opp med både tugrug og tyggis i balanse!

Gjermund

onsdag, september 24, 2008

Ferdig!

Da er faktisk kontoret vårt (nesten) ferdig! Vi har pusset opp (eller ned) en bygning NLM har kjøpt, så nå bor det en familie i andre etasje, mens vi skal ha kontorer i første. Vi har pusset opp fem kontorer, de vi trenger i første omgang, så nå kan vi begynne å flytte inn. Skal legge ut noen bilder etterhvert.
Nå er det bare å håpe på at grøftegraverne får gjort jobben sin før det blir for kaldt - så de rekker å legge ned rørene til varmesystemet vårt. Vi har tenkt å få oss vannbåren fjernvarme, skjønner dere! Akkurat det er faktisk ganske nødvendig her, med tanke på de kalde vintrene de har her.

Uansett - første steg hva kontorene våre angår er unnagjort. La oss feire!

Gjermund

mandag, september 22, 2008

Til Norge

Vi skal til Norge snart. Om jeg gleder meg? Ikke nevneverdig. Noen som synes det er rart? Hva skal jeg i Norge og gjøre? Venne meg til at det alltid er vann i springen og at man kan drikke det rett derfra? Venne meg til igjen at man finner de samme varene i butikkhyllene hver dag? At man kan gå på butikken og prøve ulike størrelser av den buksa man liker, og ikke bare må ta en bukse man liker ELLER en bukse som passer? Alt dette bare for å reise hit ut igjen etterpå og prøve å glemme alt sammen igjen og synes at det er helt greit å leve med ting som ikke virker og aldri blir som man hadde tenkt?

Neida - det er ikke det som er saken. Jeg gleder meg til å komme hjem til familie og venner, feire jul hjemme og forhåpentligvis få gå på ski! Det hadde vært fint det! Tenk om det kommer masse snø! Kanskje får jeg til å gjøre noe lurt også, som å melke ei ku (hvis jeg fortsatt kan det) og forè noen sauer (det bør jeg kunne, for det driver jeg å lærer bort til andre...) eller brøyte litt snø.

Det jeg gruer meg til er hjemreisa. Minst et døgn i bevegelse med kone og fem barn og sikkert 150 kilo med kofferter og bagasje i løsvekt - såkalt håndbagasje. Håndbagasje er betegnelsen på det som alle kan ha med seg inn der vi sitter på flyet (flyene), og består (ofte) av små ting som kan falle (faller) på gulvet og må samles opp før vi forlater flyet. Det være seg legoklosser, småbiler, barbiedukker eller perler. For ikke å snakke om all den søpla de pleier å gi oss på slike fly, som ikke er til noe men som blir helt uvurderlige for barna - slik at det MÅ med videre på ferden, uansett hvor billig Kinapapir det er laget av. Huff!

Nei, det frister fælt å si at vi ikke finner billetter hjem til jul gitt! Så kan vi heller være her og feire jul i nytt hus (forhåpentligvis!) og ikke stresse med noen ting.

Men, som dere vet - jeg er gift. *sukk*. Så det blir nok norsk jul i år. Så slapp jeg å tenke mer på det! Og det er sikkert godt å komme hjem og vende seg til at det er vann i krana og elektrisitet i stikkontaktene rundt forbi - for gjett om det er slitsomt når slikt mangler!

Gjermund

søndag, september 21, 2008

I gode og onde dager, om glade vannmeloner

Å drifte en blogg kan være både og. De fleste av dere som har fulgt oss en stund har sikkert lagt merke til at det av og til går lang tid mellom hvert innlegg som legges ut. Det er de tunge periodene. De periodene hvor det føles helsvart og slitsomt å bo i et land langt hjemmefra, der man ikke klarer å gjøre seg forstått som man vil eller å forstå som man vil. Der det av og til kan føles som om det ikke finnes noen "rømningsvei", for å reise hjem er liksom ingen aktuell løsning - enda det er det eneste man har lyst til der og da - reise hjem med hodet under armen eller gjemt i sanden eller i hvert fall ett eller annet sted der man slipper å bry seg om noe annet enn seg selv og en sau eller to kanskje.

Slike perioder finnes.

Så hender det av og til at det er nesten daglige oppdateringer på bloggen, og det er nesten så man går og ler litt for seg selv gjennom dagen når man stadig ser for seg neste innlegg og tenker på alle de rare episodene man kan gjøre litt ut av i neste forfatterskap. Det er de periodene der man har nok energi til det meste. Det koster liksom ikke all verden å leve i en leilighet som egentlig er for trang og det gjør ikke så mye lenger at vannet er borte om natta og rørene fulle av luft hver morgen så man blir klissbløt hver morgen når man skrur på vannet fordi man var førstemann på do og glemte det der med luft i røra i dag også. Ikke gjør det så mye om alt skjer på et annet språk heller, for om man fortsatt klumser veldig når man snakker så gjør man seg da i det minste forstått, og man forstår mer og mer av det som blir sagt rundt en. Det er de periodene man snakker om å utvide kontrakten i - og gå på noen ekstra år med det samme vi er ute liksom...

Slike perioder finnes også.

Jeg har funnet ut at det er helt greit at det svinger litt. Noen ganger er alt svart, andre ganger er jeg bare så utrolig takknemlig for at det ikke er slik det var da det føltes svart sist gang. Og jeg har funnet ut at man aldri skal handle ut fra en følelse - når det gjelder litt mer seriøse ting altså. Det er vel i grunnen derfor man forlover seg før man gifter seg, er det ikke? Så man får prøvd å krangla litt før man begynner med det på ordentlig liksom? Bare for å se om man kan holde ut med den andre også gjennom de vonde dagene? Så bestemmer man seg etter å ha fått noen erfaringer sammen om dette virkelig er noe å gå for eller ikke.

Slik har jeg det i forhold til å være ute. Det er så mange ting jeg kunne latt påvirke meg. Men jeg tror vi tar det litt med ro, velger å vente litt og se. Så tror jeg at vi vet - når tiden er inne - hva som blir neste trinn. I mellomtiden tar jeg en dag om gangen. Nå er akkurat det bare moro, for dagene oppleves gode. Og det er lett å glede seg over godt fellesskap på feltet, lønnsforhøyelse, en nabo som ble med i kirken - og som likte seg der, en påbegynt grøft til nyhuset (noe som lover godt for innflytting før vinteren), et kontorbygg som nærmer seg oppusset og - for eksempel - vannmeloner.

Jeg elsker vannmeloner. Og akkurat som Vår Herre skapte nok av stein i Khovd, så har Han også velsignet dette stedet med nok vannmelon. Og takk og pris for det!

Jeg ser at dette kan oppfattes som et innlegg om hvor lenge vi har tenkt å bli her i Mongolia, men det er det ikke. Det er et innlegg om vannmelon, dog med en noe innviklet introduksjon til emnet. Jeg følte liksom det ble for teit bare å skrive at "jeg er glad i vannmelon". Og om andre innlegg på denne bloggen kan tolkes som dype, eller mer innholdsrike, eller mer givende på noen måte, var dette et innlegg som godt kan tolkes med og som et tegn på litt glede - over vannmeloner.

Gjermund

lørdag, september 20, 2008

Sammen igjen!

Endelig har de kommet hjem!

Sånn ser gjensynsglede ut. Det er en ting det går an å like - hadde det bare ikke forutsatt en adskillelse!

Ikke noen tvil om at denne jenta har blitt frisk igjen nei!

Mamma'n til disse barna har hørt om vår nye interesse for fjellturer. Hun ville ut i dag, og foreslo en tur til elva - men det ble blankt avslått. "Vi vil på fjelltul!" sa Sondre. Og sånn ble det. Men vi litt mer erfarne måtte stadig vente på henne på tur oppover - og nedover...

Når det gjelder kondis stiller denne karen i en egen klasse for seg. Vi har aktive unger, ja - men en slik strever som denne karen skal man lete lenge etter. Alltid først, alltid raskest - uten en klage, uten synlig tegn på at han er sliten. Og han bruker hodet underveis - spør om masse! I dag lurte han på om det går an å lage togbane i slike fjell...

Ser dette skummelt ut? Jeg skal love at mamma'n ikke var langt unna - for hjelpes min så redd hun var! Morsom stein, ikke sant?

Det er flere finurligheter rundt omkring i fjellene her. Vi synes det er morsomt å se slikt, og ungene skal helst balansere på slikt - men til og med pappa'n setter grenser, så det ble bilde av steiner uten barn på denne gangen. Men alle var enige om at bestemødrene våre aldri i verden ville latt oss legge i vei på turer som dette...

Her er vi på toppen, vi koser oss! Har med fjelldrops (sjokolinser), vann til de voksne og juice til barna. I tillegg hadde barna med seg lørdagsgodteriet sitt på turen, og det slo visst an. Alt i alt - i dag har vært en flott dag!

Gjermund

fredag, september 19, 2008

Når misjonært blir misjofjernt

Som misjonær er det et spørsmål som bestandig vender tilbake, og som bestandig har like elendig svar. Det er spørsmålet om hva vi egentlig gjør her ute, og om vi gjør det vi egentlig skulle. Det er liksom mange ganger så svært å sende noen, og når man blir sendt kan det føles ganske gjevt det også - en tid. Så blir man bare liten. Først er det alle de nye tingene med reise, språk og praktiske utfordringer som man i Norge ikke engang reflekterte over at fantes, siden er det "oppgavene man skal inn i" eller som man "står i" som man mange ganger ikke har den ringeste anelse om hvordan man skal løse. Andre ganger oppdager man plutselig at man ikke driver med det man skulle drevet med i det hele.

Sånn har jeg det nå. Jeg har gått her hjemme og tråkka i ei hel uke, stort sett bare klart å finne en løsning på hvordan-mette-fire-små-i-dag problematikken, vaska litt tøy og gitt opp å bake brød og fått hushjelpa til å gjøre det i stedet. Jeg har ikke engang vært borte på bygget for å hjelpe til med arbeidet der - eller, jeg var nå der en dag og skulle prøve å gjøre noe, men jeg gikk mest i veien tror jeg. Hvem har jeg snakket med denne uken tro? Hmmm... Kan ikke huske noen. På mongolsk altså - det er jo det som på en måte begynner å bli verktøyet mitt, om dere forstår. Jeg er supposed to bli kjent med folk og knytte relasjoner, tenke ut glupe tanker til hvordan få dette nye prosjektet på beina og gjerne finne billige eller selvfinansierende aktiviteter som gir bra resultater. Og alt skal liksom være med tanke på å "vinne mennesker for Kristus".

Også sitter jeg her, trøtt og lat og passer unger i et bur av en leilighet (det synes jeg forøvrig bare fordi jeg er en bortskjemt nordmann - hadde jeg vært mongol hadde jeg syntes jeg hadde det helt fantastisk!). Da er det liksom tankene begynner å svirre. Og dette elendige spørsmålet jeg vet jeg ikke finner annet enn fordømmende svar på kommer til overflaten igjen. Jeg gjør jo ingenting!

Så skal man være litt kristelig av seg da vet dere, og få seg "litt åndelig føde" og helst et "trøstende ord", og trekker frem Bibelen (med et umiddelbart stikk av dårlig samvittighet fordi man ikke har lest nok i den i det siste og den derfor nesten har blitt litt vanskelig å ta frem og lese i fordi man føler at man hykler). Og når lignelsen om såmannen helt betimelig dukker opp (det er jo akkurat det jeg skulle være, ikke sant?) er det ikke vanskelig å ta til seg det som står skrevet. Det må jo være ment for meg. Spesielt dette;
"Andre igjen er de som ble sådd blant torner. Det er de som hører ordet, men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt."
Men her har jeg plutselig blitt sågrunn da vet dere, i stedet for såmann, og kjenner at hjertet mitt er fullt av torner. For hvem er mer opptatt av "verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting" enn jeg?

Ja, så endte min bibellese-prestasjon i dag også med egenfordømmelse og tungsinn. Vår Herre fikk nok en gang understreket gjennom sitt ord at Han ikke er fornøyd med meg, og med rette kom spørsmålet opp igjen; "Hva gjør egentlig DU her i Mongolia, Gjermund?"

Slik var det. Ansikt til ansikt med det jeg trodde var Vår Herres ord til meg hadde je ikke mye jeg skulle si. Intet forsvar holder i en slik situasjon. Det vet jeg av erfaring. ingenting igjen annet enn fortvilelse og tenners gnissel for min del.

Men så. Bak den harde dommen fikk jeg plutselig øye på en kar som stod der så stille. Han hadde nok stått der en stund, for egentlig tror jeg at jeg hadde oppdaget ham for lenge siden - uten å ta notis av ham. Ikke vet jeg hvorfor jeg plutselig begynte å legge merke til ham heller, det var ikke noe som var spesielt med ham. Ved første øyekast. Men det var på en måte akkurat som om han ville meg noe, og jo mer jeg så på Ham, jo mer spesiell ble han. Det var øynene hans tror jeg. Og stemmen. En rolig, behagelig stemme, som ikke levnet noen tvil om at dette var en god mann, en sann mann.

"Du står i veien," sa han, "trå til siden. Har du glemt avtalen? Kom heller hit og hvil deg litt." Da forstod jeg. Det var Jesus. Og med det samme husket jeg det hele. Og det var ikke noe vanskelig å gi Ham rett heller, for selvfølgelig var det det som var feilen. Jeg står i veien! Han har jo sagt det så mange ganger - det er ikke jeg, det er Han som skal gjøre jobben! Hvorfor kan jeg aldri lære?

"Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe." Det var avtalen mellom oss da Han sendte meg. Han ville gjøre alt, men Han ønsket å gjøre det gjennom meg. Ikke fordi jeg ikke er verdt noe, men fordi Han ville at Hans storhet skulle bli synlig. Og nå har jeg nok en gang stillet meg i veien for Ham, og tenkt at jeg er viktig. At det avhenger av meg og mine prestasjoner. Eller min comfort.

Er det rart jeg ble flau? Men han erta ikke, ikke et bitte lite skadefro drag om munnen eller for den saks skyld et smil engang. Han bare så på meg med et fredlig ansikt og sa; "gutten min."
Vi trengte egentlig ikke flere ord enn det. Det var godt nok. Han visste at jeg skammet meg, og jeg visste at det var greit, Han var hverken sint eller skuffet - bare glad i meg. Fremdeles. Og akkurat da visste jeg at det kommer Han alltid til å være. Samme hva jeg føler eller tror om den saken.

Gjermund

tirsdag, september 16, 2008

Når husmora mangler

Kjersti mangler. Ho er i Ulaanbaatar med Sigrid, som dere sikkert har fått med dere, og det blir bare lenger og lenger til lørdagen når hun kommer igjen. I det minste føles det slik. Ikke det at vi ikke klarer oss godt altså! For det første er det mange som har omsorg for oss her, og for det andre er det utrolig hva man får til når man bare prøver. Ungene er kjempeflinke og tålmodige, og vi har mat nok til å møte minst et kveldsmåltid til. Men arbeidsoppgavene mine har jo blitt en smule forandret fra tidligere... Nå går det i klesvask, støvsuging, en smule matlaging osv. Følte meg virkelig på topp i dag, og hadde lyst til å prøve meg på brødbaking, men ville ikke si det til Kjersti, i tilfellet jeg ikke lyktes. Derfor sendte jeg en melding til mamma med spørsmål om hvordan man egentlig ordner brød. Jeg fikk en fyldig melding tilbake, men fant ut at vi verken hadde den ene eller andre meltypen her - for ikke å snakke om skummet melk! Det var vel stort sett salt jeg trodde jeg kunne finne i hyllene våre av det som var listet opp, så motet forsvant like brått som det kom, og jeg fikk lyst til å legge meg på sofa'n i stedet. Men det har vi jo ikke det heller! Så jeg slapp det.

Ragnhild har i motsetning til Ola funnet ut at det er lurt å gjøre leksene med en gang ho kommer hjem fra skolen - så slipper man å gå med leksene i hodet hele tiden! Sikkert akkurat som mamma'n sin, slik Ola er akkurat som pappa'n sin...

Her er innspurten av vaskemaratonet vårt - snart tørt! Var veldig stolt av meg selv, helt til en av kollegaene mine sa at vanligvis regnes ikke husmødre som spesielt flinke fordi om de får unna klesvasken... Snakk om å bli "neda"!

Helt til slutt; Hva synes dere om det nye utseendet på bloggen vår? Og alle de nye funksjonene? Noe må man jo gjøre når kona er vekk. Lettere er det og, når det bare er en til å mene noe om hvordan det skal gjøres. Eller om det skal gjøres i det hele...

Gjermund

mandag, september 15, 2008

Litt nytt fra oss to i UB

Som dere sikkert vet, måtte Sigrid og jeg til UB på fredag etter at Sigrid hadde kasta opp i 2 1/2 døgn, og vi ikke fikk i henne nok væske. Flyturen gikk egentlig raskt og greitt (i underkant av 2 1/2 time), men jeg må innrømme jeg syntes det var lenge nok etter som jeg nesten ikke fikk i henne noe væske på turen og jeg så hun ble tørrere og tørrere. Men da vi traff den norske legen på flyplassen var det visst ikke grunn til panikk, så jeg slapp bekymringene og lot han og en fransk barnelege ta seg av henne. De undersøkte henne, prøvde å få i henne litt væske, kjøpte antibiotika og vi fikk komme hjem til den franske barnelegen og bo der i helga! Det var ei fantastisk gjestfri og omsorgsfull dame, som tok seg veldig godt av oss! Vi fikk dessuten prøve både thai-food og mat fra Vietnam, foruten sveitsiske/franske kaker så det var jo også en opplevelse, så lenge jeg slapp å være bekymret for Sigrid lenger. Vi fikk ikke gitt Sigrid medisinen om kvelden (tre forskjellige) for hun bare kasta opp. På fredag natt ble det nok ei natt med mye nattevåk og giing av ORS-blanding og morsmelk. På lørdag fikk vi gitt henne medisin, og jeg fikk sove litt mens den norske legen var barnevakt. Men å få gitt henne nok væske var ikke så lett, så i tre-tida dro vi til det mongolske barnesykehuset så hun fikk intravenøst. 300 ml tok over 5 timer! Den norske legen var med. Forholdene på avdelingen (som var intensivavdelingen) var ganske greie, det var rent og pleierne virka flinke. Det var vondt å vite at de andre barna der var alvorlige syke.

Sigrid kom seg etter dette. Vi fikk en god natts søvn uten at vi var så mye våken. Sigrid er lei av både ORS-blanding og cola, så hun holdt seg til puppen! Jeg er glad jeg ammer enda, ellers hadde det nok blitt enda alvorligere. På søndag begynte hun å spise litt eplemos og brødbiter, og hun begynte å leke, gå og smile. I dag er hun enda bedre, så når hun får noen dager til på seg nå, så er hun nok frisk og sterk nok til å reise tilbake til Khovd.

Jeg har det også bra og har litt "ferie" nå når det bare er ei jeg passer, i alle fall når hun begynner å bli frisk. Skal prøve å treffe noen, handle litt gardiner og slikt disse dagene. Akkurat nå bor vi hos den norske legefamilien og har det bra her.

Ellers savner vi våre kjære i Khovd og synes det er veldig moro å se bilder av de flinke barna der! Skulle gjerne sett bilder av den flinke pappa'n også!

Vi er glad for at apparatet rundt oss har fungert bra og at vi ble tatt på alvor og sendt til UB. Det gjør det tryggere å bo i Khovd! Takk spesielt til den norske sykepleieren vår og legen vår!

Takk til dere som har bedt for oss disse dagene! Det var godt å vite at vi hadde En med oss, selv om det føltes fjernt når det stod på som verst! Men vi vet Han var der, og nå kan vi takke for at hun begynner å bli frisk!

Kjersti

søndag, september 14, 2008

Ut på tur

Fjellturen vår i går fristet visst til gjentagelse, så vi la i vei på en ny tur i dag. Ungene storkoste seg, og var veldig flinke. Ikke noe sutring eller klaging over høyde og slit der i gården nei! Klatrer godt disse små. Klart det er behov for litt påfyll av energi av og til, men i det store og det hele er de turglade disse små trønderne våre! Denne karen lå først i løypa hele dagen, ikke et klagende knyst kom det fra'n.

Ola har funnet seg et forbilde i denne karen etter at de var på skoletur sammen. Så det er viktig å vise seg litt og i utgangspunktet er han jo en energisk gutt, Ola, hvis beste egenskap ikke er å posjonere kreftene sine... Derfor er det stort sett full fart til det plutselig sier stopp. Men da skal det ikke så mye vann og så mange sjokolinser til før det er full fart igjen... Lettvint sånn. Her er i alle fall beviset på at vi var på toppen i dag også - en mye høyere topp enn i går.

Så er det den lille tassen vår da, Sondre på tre år. Stolt over å være så stor, og fantastisk enig med seg selv om at han er spesiell - og veldig sterk! Han blir ikke sliten i beina nei - ikke engang når de begynner å bli litt ustø. Han skal gå sjøl! Og "Apetatt'n" er med - hele tiden. Her har vi akkurat kommet ned fra den høyeste toppen i bakgrunnen på bildet. Han gikk hele veien på egne bein!

Jeg er stolt av disse små! De er ikke spesielt lystne på å sitte inne en hel dag - de vil ut! Det liker jeg. Ikke er de redd for en utfordring heller. Det er heller et problem enda at de er litt for fryktløse og selvsikre. Men med klare grenser - uten å ta fra dem sjansene til å prøve seg - har jeg tro på det meste skal gå greit.

Gjermund

lørdag, september 13, 2008

Alene hjemme

Vi er alene hjemme. Det vil si Pappa'n og de fire eldste. Kjersti og Sigrid reiste til UB litt sånn plutselig i går tidlig, fordi Sigrid har blitt syk og trengte tettere oppfølging enn vi turte å få her i Hovd. Nå har jeg nettopp hørt fra UB at det går bedre med Sigrid, ho har fått væske intravenøst og er i bedre form enn tidligere. Men det kommer visst til å ta litt tid før ho er helt god igjen, så de må være i byen til neste lørdag.

Dermed går vi fem her hjemme en interressant uke i møte... En ikke akkurat dreven husfar som skal være ansvarlig for en leilighet og alt som hører til i den, klesvask - unger som skal på skolen og unger som skal være hjemme +++. Det skal vel gå. Hittil har det nå godt veldig bra. Vi fikk nemlig brød av ei av damene her i går, og klesvasken får vi hjelp til og i dag fikk vi jammen middag også! Så vi har ikke lidd noen nød.

Jeg synes det er veldig godt at Kjersti og Sigrid er i UB - for det første trenger jeg ikke å være redd lengre, og for det andre ser jeg for meg at jeg skal få til å sove litt bedre om natta...

Vi har vært på fjelltur i dag - noe må man jo bruke tida på! Her hviler vi med en "Kitkat" - Mongolias svar på "Kvikk-lunsj" - på en stein under oppstigningen.

Her er vi på toppen, og som seg hør og bør vanket det premie. Alle nøt hver sin juice og spesialpakke med salte pinner. Akkurat det er det så lenge siden vi har spist at det gjorde ingenting at de var både harde og vonde - det var salte pinner!

Skrytebilde.

Og et til - verdens flotteste småunger. Sondre er tre år - og han gikk hele veien selv uten å klege en eneste gang! Vi brukte nesten en hel time på oppstigningen, så det var ingen pingle-tur må dere tro! Mye av turen klatret vi. På toppen var vi alle enige om vi aldri i verden hadde fått lov av Farmor å klatre dit opp. Til stor fornøyelse for alle de små!

På vei ned fant vi en morsom hule. Den bor det selvfølgelig bjørner i om vinteren, fant Sondre ut. Han er en morsom skrue som begynner å henge bedre og bedre med de andre for tiden. Ikke lett å pille ham på nesen lenger, nei! Og prater gjør han og! Lurer på hvem han har det fra...

Noe som fasinerer meg er slike ting som dette. Kjære lille fargeløse blomst - hvordan kom du på at du skulle vokse akkurat på det fjellet der? Hadde det ikke vært bedre å funnet seg en plass nede ved elva? Takk likevel, jeg satte pris på å se deg. Nå vet jeg hvor du bor og kan komme på besøk når jeg vil se noe som vokser.

Gjermund

torsdag, september 11, 2008

Sykdom

Da er det tid for litt sykdomsprat igjen. Vesle Sigrid har hatt et par døgn med oppkast og slit, og begynte å være i virkelig elendig forfatning i natt og i dag. Det er det jo sikkert mange andre som har opplevd også, men vi er et stykke i fra det vi norske tenker på som "sikre" helsetilbud - og vi har den runden vi hadde med Sondre klart og skremmende for oss enda.
Men vi har et flott apparat rundt oss, og vi har fått hjelp av feltlegen og noen mongolske leger. Sigrid har fått væske intravenøst, og vi gir henne vann med teskje hvert 10. minutt. Hun har ikke kasta opp noe særlig siden klokka var mellom 19 og 20, så nå har vi godt håp om at det skal gå seg til.
Allmenntilstanden hennes er fortsatt lik flatt batteri, og det skal sikkert ikke så mye til for at hun enten blir verre eller bedre, så dere kan jo godt være med å be for henne.

Litt moro er det jo at da de skulle stikke nåla i handa hennes, var strømmen borte, så de hadde ikke noe lys. Det ble imidlertid skaffet tilveie en lommelykt, så alt ordnet seg. Legen traff på første forsøk! Sykehuset syntes visst også å fremstå som både rent og ryddig, sa Kjersti.

Sigrid slik hun har for det meste har oppført seg det siste døgnet. Varm, tørst og sliten, stakkar.

Gjermund

mandag, september 08, 2008

Lykkelig hjemme igjen

Ja, da er jeg hjemme i Hovd igjen. Merkelig hvor fort en plass blir "hjemme" - en plass jeg aldri i livet ville slått meg ned frivillig om det ikke var for helt spesielle grunner kan bli en plass man lengter til når man er et annet sted. Det føltes rart å være i Darhan og ikke ha noe hjem der. Plutselig følte jeg at jeg var en "stranger" som ikke passet innnoe sted, og jeg så liksom alt der i et nytt lys. Ikke syntes jeg det var så skrekkelig gjevt å se vår gamle bolig heller. Distansert, er det det man kaller det tro?

Uansett, jeg har hatt en uke som svingte fra uro og bekymring til takknemlighet og sterkt håp. Jeg kom til Darhan på søndag, forberedte meg litt sammen med ei av de som skal være med å lede arbeidet videre og møtte lederen i landbruksprosjektet på mandag. Vi planla å reise på landsbygda tirsdag, onsdag og torsdag - noe jeg i grunnen anså for å være en nokså vidløftig plan - aldri i verden om jeg hadde noen tro på at det skulle holde. Men det gjorde det!
Vi arbeidet lange dager, men vi klarte det på tre - og arbeidet gav full uttelling! Alle de involverte valgte å bytte kontrakter - en forutsetning for at den nye organsisajonen skal få en nogenlunde trygg start. Og etter endt arbeid på landsbygda hadde vi et meget konstruktivt møte mellom NLM, landbruksprosjektet og den nye partneren hvor de tyngste bitene falt på plass og det ble bestemt hvordan det skal legges til rette for at den nye samarbeidspartneren vår kommer godt i gang etter nyttår.

I det hele var det en flott avslutning på det året jeg har deltatt i arbeidet i landbruksprosjektet - og jeg føler at jeg nå kan senke skuldrene mange hakk og la dette gå videre på egen hånd. Men så er det jo nå det vil vise seg om vi har lyktes eller ikke. Jeg har uansett et godt håp om at dette skal bli til noe godt, for jeg tror ikke vi har arbeidet alene. Jeg er sikker på at dette er Guds arbeid, og at Han har forberedt et verktøy for de lokale kristne her gjennom den nye organisasjonen til å nå ut med den gode nyheten om Jesus. Eksempler på dette:
- Vi fant en fantastisk god løsning på finansieringen av prosjektaktivitetene, med gevinst for alle involverte parter!
- Vi fikk tillatelse til å skifte partner selv om vi var inne i siste prosjektår da vi fant at den forrige partneren ikke ville klare å ta prosjektarbeidet videre.
- Vi har klart å få alle de involverte familiene til å støtte opp om dette prosjektet så de var villige til å være med å ta ansvar for de neste familiene som skal inkluderes i fellesskapet.
- Vi klarte å få på plass en tilsynelatende stødig sammarbeidspartner i rekordfart - en partner som har mål om mer enn bare materielle forbedringer blant folket.
- Vi har fått godkjennelse til å hjelpe den nye partneren i gang så de kan starte arbeidet allerede fra nyttår.
- Min mongolske storebror er utskrevet fra sykehuset - med beskjed om at nyrene er i arbeid igjen.

I det hele tatt; Det er moro å a fått være med i noe som jeg tror er større enn oss og våre planer - så er det bare å be om at Gud velsigner arbeidet videre.

Gjermund

torsdag, september 04, 2008

Tilbake igjen - igjen

Da er jeg tilbake i Darhan igjen - igjen. Tilbake for andre gang i det siste altså. Egentlig begynte jeg bare slik fordi jeg syntes det var litt kult i forhold til det forrige innlegget, men nå når jeg forklarte det er det plutselig så kult lenger synes jeg - bare litt dumt egentlig. Så egentlig skulle jeg vel ha slettet det og begynt på nytt, men da hadde dere jo ikke forstaatt hvor kjedelig jeg har det her på kveldene...

Neida - jeg tøyser. Jeg har det bra. Arbeidet mitt her tok tid, lange dager fra morgen til natt, men nå er vi i mål. Og vi lyktes! Så nå er det viktigste grunnlaget lagt for at den nye samarbeidsorganisasjonen vår skal makte å ta arbeidet videre. Så får vi be om at det bærer frukt på alle områder.

Vi har vært rundt på forskjellige steder i denne delen av Mongolia denne uka, og overalt har vi blitt godt mottatt. De fleste av dere kan sikkert ikke sånn med en gang forestille dere hvordan det er å reise rundt her, men hvis dere setter dere i en bil og kjører så fort dere klarer på tvers av en nypløyd åker får dere nok en tilnærmet forståelse av hvordan det er. Hvis dere gjør det i fire timer i strekk, skjønner dere det på ordentlig.

Uansett - jeg har hatt rikelig anledning til å praktisere mine mongolske ferdigheter, jeg har vært nødt til å forklare ting de andre ikke skjønte - på mongolsk da selvfølgelig - foran den ene forsamlinga etter den andre. Men, tro det eller ei, etter hvert glemte jeg nesten at jeg gjorde det. Men nå skal jeg hvile meg litt. Og så er det bare i morgen igjen før jeg kan reise hjem!

Gjermund

mandag, september 01, 2008

Tilbake igjen

Da er jeg tilbake i Darhan igjen. Rart å se så mange kjente plasser uten å "høre til" her lenger. Reiste til UB på lørdags morgen, og kom til Darhan i går tidlig. Rakk å besøke et par venner av oss - på hvert sitt sykehus - i UB før jeg kom hit og fikk tid til å være med på gudstjenesten i går. Veldig godt å være tilbake igjen, men følte meg veldig ensom på lørdag og søndag. Det har gått over litt i løpet av dagen, men det kan jo ha litt å gjøre med at jeg er rimelig sigen.

Det var rart å møte "storebror" igjen. Han var ganske tjukk før, nå har han gått ned mange, mange kilo. Men smilet er det samme, og humøret er på topp. "Gud har satt meg her en stund så jeg skal få samle krefter," sa han "og dele den gode nyheten (evangeliet kalles det i Mongolia) med disse jeg deler rom med. Gud er med meg, så jeg blir frisk," sa han "ikke vær redd!" Jeg stod der på sykehuset - et sykehus som er for dårlig til at vi norske får lov til å bruke det - en stor, lyshudet mann blandt mange små mørkere mongoler og ble trøstet av den syke! Jeg kjente på skam for min manglende tro, og igjen ble jeg minnet på at det mest virkningsfulle misjonsarbeid vi kan delta i er å oppmuntre de nasjonale. De er virkelig effektive i sitt arbeid!

Da jeg kom til Darhan og følte meg ensom ble jeg invitert hjem til min andre "storebror" og hans familie. Grunnen til at jeg kaller ham storebror er at vi gjør det på mongolsk, og det føles som disse nære vennene våre er en slags søsken. Når vi har fått en slik relasjon til noen, stiller de opp for oss, bryr seg, holder kontakten og tar i mot oss med åpne armer når vi kommer. Etter et par timer i deres hjem fantes det ingenting igjen av ensomhetsfølelsen min. Jeg har funnet ut at det Jesus sa om å ta imot fremmede, det er veldig viktig! Det er ikke lett å komme som fremmed til et annet land, kanskje ikke vite noe om språk eller noe - ikke kjenne noen. Man blir veldig ensom av slikt, og man føler seg forferdelig forkommen. Tenk på alle de som kommer til landet vårt, som kanskje har måtte reise fra sitt eget hjemland og som ikke kan reise hjem igjen - ut å bli kjent med dem og ta dere av dem!

I dag har jeg stort sett vært på arbeid. Fint det, holder tankene i sving omkring noe konstruktivt. I morgen blir det tur på landsbygda. Vi skal møte 19 familier som har fått sau fra landbruksprosjektet og legge grunnen for videre drift av prosjektaktivitetene etter at NLM har avsluttet sitt arbeid. Det er dette vi alltid jobber for i alle prosjekter, at de skal bli bærekraftige så de driver seg selv videre uten økonomisk støtte fra Norge. Det er viktig for at folkene her skal føle at dette er noe de eier selv, og at det skal gi dem en stolthet over å delta i sin egen utvikling. Derfor er det helt greit om dere husker dette arbeidet litt ekstra i bønn denne uka.

Gjermund