Det er ikke så ofte dere hører fra oss på bloggen lenger. Det blir liksom ikke det samme å skrive når vi er i Norge. Vi har det stort sett veldig bra. Barna trives på skole og barnehage og ikke minst hjemme. Her skjer det mye hele tida, i fjøsene, ute og inne. De kappes om å få sitte på traktor og kan gå og vente i flere timer på å få sitte på. Ola og Håvard produserer stadig flottere og flottere John Deer-tegninger, det kjøres John Deer inne ("Bruder") og John Deer-trø-traktorer ute. Ragnhild og Sigrid er mer begeistra for kopplamma og hestene, men vil også være med på "sitte-på-traktor-lista"!
Jeg kjenner jeg trives veldig godt her i Norge og i Rennebu, og nyter våren og alt det fantastiske som skjer i naturen. Jeg hadde glemt hvor grønt det var her, men også hvor kaldt det er her om våren! Jo, jeg har det absolutt bedre her enn jeg hadde det i Mongolia, men likevel bærer jeg på en stor sorg for at vi ikke kan være der nå og på en lang stund. Vet liksom ikke helt hvilken retning vi skal ta her, hvis du forstår. Men jeg vet det viktigste jeg skal være - å være Guds barn, å være Gjermunds kone og Ragnhild, Ola, Håvard, Sondre og Sigrids mor. Og det er stort nok!
Ola i shorts så snart sola titter fram og temperaturen bikker 15 grader....
1. mai grilla vi sammen med en vennefamilie. Her rir Sondre på ponnyen deres.
Ellers har vi nå gjennomført den første av to eksamener i Tverrkulturell Kommunikasjon (ved Gimlekollen). Den gikk ikke så bra tror jeg, men å lese pensumet har vært verdifullt for å bearbeide det vi har vært gjennom i Mongolia. Fint å se at det ikke har vært unaturlig å reagere slik jeg har gjort osv. Skulle visst ha lest Hieberts bok mens jeg var der!
Kjersti
Manai nutgiin zurga. Bid nar baishin avsan. 9n caraas tend nüüne. Hødøø baishinguud hiamthan, harin sain. Endees 3 km.
