tirsdag, februar 27, 2007

Bistand

I utgangspunktet er vi i Mongolia som kristne bistandsarbeidere. Det vil si at vi skal prøve å gjøre det beste vi kan i forbindelse med utviklingsarbeid i et forsøk på å hjelpe det mongolske folk til et bedre liv med bedre velferd. Men fordi vi er kristne, ligger det hele tiden under et ønske om å fortelle om det vi tror på, og få dele med andre det beste vi vet om - nemlig budskapet om at vi ved å tro på Jesus Kristus kan få samfunn med Gud vår far og alles skaper.

Så hender det av og til, at vi i vår overflod finner en liten anledning til å dele med dem som har ingenting. Men det er en utfordring fordi vi lett kan føle oss utnyttet og verdsatt kun på grunn av våre penger (ikke lett å være så rik at man har råd til å "føle" noe...)

Da er det godt når man gir uten å vite det! I går skjedde det to ganger... Jeg hadde nemlig kastet en kjele (som var innpakket i en pose) og som mest sannsynlig kom "søppelplukkeren" vår til gode... (en mann som stadig kommer innom for å lete gjennom søpla vår om det er noe han kan bruke...) Det andre som skjedde var at jeg endelig fikk rota meg til å kjøpe en ny telefon til Kjersti, for hennes har skrangla lenge før den for en stund siden tok helt kvelden. Vår venn Bayraa har imidlertid lenge ønsket seg en ny telefon (men har da ingen penger) så han ble veldig fornøyd da han fikk Kjerstis gamle - i tilfellet den kunne repareres - og den virket uten problemer! Vi ser det som en Guds inngripen - for den telefonen var død!

For oss ble det ergelige til noe festelig i forhold til kjelen, og den nye telefonen til Kjersti ble plutselig ekstra billig ved at Bayraa fikk den gamle - og at den virket. Sånn kan det gå når Herren driver med bistand!

Gjermund

mandag, februar 26, 2007

Velsignelser

I dag er det akkurat 5 måneder siden vi reiste fra Norge for å bosette oss i Mongolia for de kommende fire åra. Den gangen var vi veldig spendte på hva som kom til å skje, og på forhånd var vi veldig opptatt av å ha "bønnestøtte" som vi kaller det, hjemmefra.

Det er moro å se tilbake på disse fem månedene, og konkludere med at det har gått bra. Og vi har gang på gang opplevd at bønnestøtte, det har vi - og vi tror det hjelper! Vi har unngått de store feilene som det er lett å gjøre når man kommer som gjest til et fremmed land. Vi kommer sikkert til å gjøre noen av dem siden, det er ikke det jeg mener, men slike ting går det ikke an å ta på forskudd - tabber telles i etterkant. Og til nå vil jeg si at vi føler oss bevart fra å gjøre de store gale tingene.

Så er det alle de ulike situasjonene som vi kunne valgt anderledes i, eller handlet anderledes. Noen ganger handlet vi bevisst, men i villrede, andre ganger var vi ikke engang bevisst at vi hadde handlet eller valgt. Men likevel ser det ut til at vi har hatt hjelp. Det er mye slit og krevende tankearbeid som er unngått ved dette.

Så er det følelsene i forbindelse med å være "dårlige" misjonærer... De har stadig lyst til å ta overhånd - likevel har vi fått bli bevart i troen på at det er Gud Herren selv som skal gjøre arbeidet i Mongolia, men at Han ønsket at vi skulle reise for å gjøre det HAN vil at vi skal gjøre - i Hans tid. Så vi forbereder oss, og venter. Kanskje bruker Han oss på ulike vis selv når vi "bare" venter også? Det ber vi om at Han må gjøre, vil dere som gir oss bønnestøtte være med å be om det samme?

Gjermund

fredag, februar 23, 2007

ADVARSEL!!!

Før noen begynner å lese dette innlegget, vil jeg gi beskjed om at for svært sarte sjeler kan det være bedre å vente på neste innlegg - dette innlegget kan inneholde noen forklaringer som kan virke støtende på enkelte... (Kanskje) Selv om bildene skal være trygge.


Dette var moro! En god start på en bra tur!

Jeg har nemlig vært på tur til Landsbygda - eller "Høddø" som vi sier - det er nemlig ofte lettere å si enn alle de rare navnene som finnes på ulike steder her i dette landet. Selv om "Juro" og "Hodder" nok ikke er av de vanskeligste navnene å uttale. På denne turen fikk jeg oppleve litt av hvert. Spesielt hvert. Jeg red nemlig både på kamel og hest til allmen fornøyelse, samtidig som jeg har satt til livs uhorvelig store mengder "båts", stått på tidenes minst tiltalende do - eller hull om dere vil, sovet på "det aller største" hotellet jeg noen sinne har sett (to rom med så vidt plass til tre senger og et kjøkken - men med nummererte rom!) og i mitt stille sinn takket mer enn en gang for min tilregnede "festblære" som har gjort meg i stand til å ta vare på opptil uten-å-vite-sikkert-men-nesten-helt-sikkert en hel termos melkete...


Sånn har grisene i Mongolia det om vinter'n.


Det handla mye om dyr på turen - noe som ikke var meg i mot!


De som kjenner meg, vet at sauene mine (eller våre - nei - mine!) var det vanskeligste for meg å reise fra. Og selv om det var veldig moro å hilse på disse små krabatene, må jeg innrømme at det var veldig sårt. Nå er det en og en halv måned igjen til jeg skulle begynt å ta imot mine egne lam. Lurer på hvordan det hadde gått i år...


For syns skyld må jeg jo også legge med et bilde av en mongolsk traktor - selv om den ikke representerer gjennomsnittstørrelsen på traktorene her. Denne "krabaten" yter 700 HK på sitt beste...


Og har dermed ingen problem med å trekke en åtteskjærs plog eller fem sammenkobla såmaskiner (som skimtes i bakgrunnen på bildet) - eller tidenes skålharv - som jeg har et annet bilde av...


På et bruk fant vi denne lille stakkaren - trygt oppbevart inne i geren (boligteltet) til husbonden. De steller godt med dyra sine, det skal de ha! Ser for meg svigermor med en kalv på kjøkkenet...


Dette bildet er litt morsomt, for dette var de siste vi besøkte - og damen på bildet er inseminør (er det slik det staves tro...?) Det betyr at hun befrukter sauer (Jeg visste at dette kom til å høres stygt ut!!!) - altså - ikke ho da, eller, ho bruker altså sæd fra andre, eller jeg mener, fra værer! *svett* som er dypfryst. Ikke værene altså! Sæden er dypryst (i hvertfall Norge - kanskje ikke i Mongolia - det glemte jeg å spørre om). Ho bruker en lang stang og en lommelykt og ... Ja, en potensiell mammasau altså - det var det jeg visste, dette ble ekkelt! Men sånn er det altså det foregår. Så blir det lam da vet dere, kanskje. Det var det jeg skulle si noe om - for jeg drev nemlig med dette jeg også, en gang. Den gangen jeg var bonde... *snufs* ... hjemme i Norge. Og det likte denne dama å høre om da vet de - og enda bedre var det da ho hørte at ho fikk til bedre resultater enn jeg! Da ble vi bestevenner med en gang! Og det førte til at jeg fikk mi aller største utfordring som tolk på hele turen, for du verden så mye det plutselig var viktig å snakke med meg om da! Det som var moro med det hele var at ho begynte å snakke direkte til meg i stedet for å snakke med sjefen vår for at han skulle si til meg hva ho sa før jeg skulle tolke det til Norsk for Kristian og Sebastian. Til slutt ville ho at vi skulle ta bilde av henne og meg på hesteryggen - noe dere kan se at gikk sånn nogenlunde bra.

Gjermund

onsdag, februar 21, 2007

Litt av hvert

Det foresvever meg at jeg har brukt den samme overskriften før, men det er ikke så lett å finne på ulike titler når innleggene inneholder nettopp litt av hvert...


Her har vi for eksempel en elegant kledd herremann med sine fire håpefulle på sin hjemmesnekrede kjelke, på tur til besøk i en mongolsk ger.


Her er den mongolske familien vi besøkte i den mongolske geren - de bor der...


Her er vi på besøk i en annen mongolsk ger - det er i grunnen en del av dem i Mongolia, tror jeg... Hedersmannen selv sitter helt til høyre på bildet, han kaller vi "Bestefar". Han bor i den geren det er bilde av her.


Det kom noen andre også på besøk i den siste geren. De var mongolske og syntes det var veldig moro at vi gikk kledd i deel og at vi endatil prøvde å snakke mongolsk. De holdt på å le seg i hjel da de etter å ha kommentert at det er en del likheter mellom norsk og russisk fikk opplyst (av meg) at det er fordi russerne bruker en del norske ord...


Dette er "Bestemor". Hun er ikke i faimilie med "Bestefar" så vidt jeg vet, og hun sitter ikke til høyre på bildet. Hvis det er noen som ikke vet hva som er høyre på et bilde, så får jeg skrive at det er den eldste av disse to. Hvis det er noen som ikke er så flinke til å anslå alderen på folk, så er det hun med alpelua som er "Bestemor".


Dette er et av barnebarna til "Bestemor" - han med svart hår altså. Den andre heter Ola og er gutten min. Disse to er omtrent like gamle, men har et forholdsvis ulikt utgangspunkt for livet sitt...


Her er familien vår stasa opp til fest-lunch på kontoret. Alle mongolere synes det er veldig moro å se oss i deel, og da spesielt ungene. Selvfølgelig.


Sånn kan en ekte mongol se ut - staselig, ikke sant? Dette er Batdorch (det sies vel omtrent slik, tror jeg) - en trivelig kar som jobber i "mitt" prosjekt.


Her er Batbold og kona hans - han jobber som fungerende prosjektleder i "mitt" prosjekt. Vi var en hel forsamling på besøk hjemme hos dem fordi hans yngste sønn hadde "endelig-skal-vi-klippe-håret-ditt-for-første-gang-dag". En stor feiring tror jeg, og ganske moro å få oppleve.


Her er det nyeste tilskuddet i SDP-klanen i gang med å "skrelle" sjefens sønn... Kristian er på besøk i prosjektet og skal bruke to og en halv måned på å finne ut om det lar seg gjøre å bygge opp vanningsanlegg og i tilfellet hvilke typer som egner seg best i Mongolia.


Etter at vi hadde klippet hver vår lille lokk av håret til den lille stakkaren, måtte vi passe på at alt ble puttet i plastikkposen som fulgte med saksa - om å gjøre at ingenting gikk galt siden alt som ble gjort ble strengt iaktatt av de foresatte. Jeg for min del syntes mest synd på den lille gutten som måtte gå fra den ene ukjente karen til den andre for å bli kortere på håret...

For øvrig så må jeg få fortelle at disse tre siste dagene har vært et kulturstudium fra ende til annen - har i grunnen opplevd mer, og snakka mer mongolsk på disse dagene enn noen gang før. Dessuten har Batbold (sjefen altså) bestemt seg for at siden jeg hadde lyst til å bli med på en tur til landsbygda i morgen, så trenger vi ingen annen tolk til Kristian. *skjelve, skjelve*

Gjermund

søndag, februar 18, 2007

Linker

Når man er utenlands slik som vi, og skriver en blogg for å holde "folket" hjemme oppdatert, blir man ganske opptatt av sin egen situasjon. Og man leter etter andre i "samme båt". Vi har funnet en del, kjenner en del og vet om en del mennesker som også bor utenlands, fordi de vil fortelle mennesker om Jesus. Det er mange forskjeller på oss; enslige og familier, unge mennesker og godt voksne, barnefamilier og ektepar uten barn, men fellesnevneren for oss alle er at vi skriver noe som publiseres på nett med mer eller mindre jamne mellomrom. Og alt er verd å lese! Derfor oppfordrer jeg alle leserne våre til å bruke "linkene" våre (eller "lesverdigheter" som det heter på vår blogg) for å lese tanker andre gjør seg om det å leve i et fremmed land. Og legg gjerne igjen en liten kommentar! Du trenger ikke å være "en kjenning" for å gjøre det! Det vil uansett være til oppmuntring og glede for oss som får tilbakemelding.

Gjermund

Tsagaan saar

Nå feirer mongolene tsagaan saar - eller nytt år - eller hvit måne(d). Og vi blir invitert rundt omkring for å spise bååts og drikke melkete. Det er trivelig, men uvant - også blir man utfordret til litt av hvert - for eksempel å synge sanger, drikke vodka og gjæret hestemelk osv... Ikke spesielt god til sånne ting, men har da overlevd dagen - selv om jeg nå er:


Vi har først vært på besøk hos et gammelt ektepar som bor i kirken, før vi reiste på besøk til Kjersti's lærer's foreldre - for mongolere er nemlig familien veldig viktig, og eldre mennesker de som man skal vise størst respekt. Veldig koselig.


Her overrekkes den første skåla med melkete. Ikledd de fineste klærne jeg eier, var det om å gjøre å ta i mot på riktig vis...


På neste plass var det om å gjøre å spise nok av alt som var satt frem - mengder med kjøtt, salat, frukt, godteri, brus, gjæra hoppemelk og sprit... Samt melkete, forstås. Og en del av ritualene går ut på å sniffe litt tobakkslignende greier... (Men det er utrolig hva som godtas av en utlendig, og hva det går an å snike seg unna - selv om jeg måtte synge en sang fordi jeg ikke tømte spritglasset jeg fikk.)


Her tar jeg del i et respektfullt rituale hvor en mannlig gjest skal skjære opp noe kjøtt (med kniven mot seg) å dele ut til de andre gjestene. Heldigvis fikk jeg god hjelp av Kjersti's lærer. Jeg følte meg omtrent som en fisk på land - i telt...

Det kuleste med hele feiringa, er likevel at de mongolene vi møter på gata synes det er så moro at vi går i mongolske klær. De hilser og snakker til oss som aldri før - ja i dag var det til og med noen som stoppa bilen bare for å hilse på oss! Sånt er morsomt.

Gjermund

torsdag, februar 15, 2007

Hva, Jå, What?

Ja - man kan stille seg spørsmålet av og til. Hva gjør vi her? Som dere kanskje legger merke til, er navnet på bloggen forandret. Fordi jeg ikke følte jeg kunne stå inne for tittelen "bonde" lenger. Det innebærer imidlertid at jeg må gjøre foreta en nyorientering for finne ut hva jeg egentlig er nå. Det kunne jo vært enkelt å si at jeg er "misjonær" - siden det faktisk er det jeg skulle vært - men det er bare sånn at det på ingen måte føles slik ut!

Det er så mange ting man gjør (og ikke gjør) og sier (eller kanskje heller ikke sier) som skulle være nok til å handle returbilletten med det samme. Likevel er jeg altså her. Forstå det den som kan.


Noen ganger tenker jeg at det er for å ta vare på de riktige "soldatene" vi er her... Trur de gjør mer nytte for seg de enn jeg...

Gjermund

tirsdag, februar 13, 2007

Endelig syk!

Vi har hatt en ny runde igjen med oppkast og sykdom. Det vil si at barna har kasta opp og vært syke - alle så nær som Ola. Han har gått fri. Det har vi skjønt at ikke er så veldig kult - man får nemlig Coca cola og Eplejuice i Mongolia når man er syk og begynner å kaste opp. Derfor stod gleden høyt i taket i dag, da Ola oppdaga at han hadde begynt å få feber - og jammen klarte han ikke å kjenne en anelse kvalme når han konsentrerte seg skikkelig. Dermed ble det Coca cola på ham også...


Det er ikke småtterier, som dere ser - hele 1,25 liter Coca cola for seg selv - det er god betaling for litt sykdom! Men så har han gått å venta i over en uke på å bli syk så han også skulle få.

Gjermund

mandag, februar 12, 2007

Gullkorn fra barnemunn

Vi har en liten treåring som får sagt det meste på de forunderligste måter - og jeg forstår at slike ting er viktige også for andre enn Kjersti og meg. For eksempel bestemødre...?

For eksempel er han i stand til å bedømme det meste som at "det val bla da", eller "det val dumt da". Eller når han skal på do: "E vil at du ska gå ut å ha att dæla!" (sjenert som han er). Likevel er det noen ganger han slår til med de vittigste kommentarer, som for eksempel da han fortvilet kom med sin lille plastikk-ugle (Ugla i Ole Brumm historiene) og sa:


"Ugla ville ha tyggegummi som badedlakt, og nå fæ e den itj a igjen!" Sånn er det, skyldplassering har bestandig vært en viktig sport...

Gjermund

søndag, februar 11, 2007

Vaner

Nå har ting begynt å bli vane. Jeg sliter mange ganger for å finne "noe" å skrive om - alt er jo bare sånn som det pleier å være. Men så leste jeg Kjersti's innlegg, og da skjønner jeg jo at det ikke er så "vanlig" likevel...

- I dag har jeg for eksempel tenkt å kjøpe den hesten vi har ønska oss så lenge - dersom han mongolen som skal selge den holder avtalen...
- I går var jeg og de to største guttene på "Hvit måned fest" - ikledd mongolske klær (til manges store fornøyelse)...
- Mine beste venner her forstår ikke ett eneste ord på norsk - all kommunikasjon foregår på engelsk - eller til og med mongolsk når engelsken ikke strekker til.
- Det er ikke så rent sjelden jeg forstår mer enn jeg skulle gjort når folk snakker sammen (om meg), likevel forstår jeg ikke mer enn en brøkdel av det som foregår rundt meg. Like a baby!
- Jeg tenker ikke lenger over at taxi'ene ser (og høres) ut som om de skal ramle sammen når som helst (det er faktisk lenge siden jeg så et vrak som var en taxi - slik jeg så i starten - selv om det er akkurat de samme bilene som kjører rundt nå som da!)
- Å drikke te uten sukker, spise kjøtt uten tilbehør, drikke melkete osv er ikke lenger bare en kurositet - jeg vet at jeg foretrekker hjemmelaget håsjårr fremfor de som lages i cafèene på markedet, jeg vet at melkete med litt mer salt og melk enn det du får i "poseteen" gjør seg og jeg vet hvilken pølsetype jeg foretrekker fremfor de andre...

Sånn tror jeg at jeg kunne ramsa opp både det ene og det andre - fulle folk for eksempel, de er liksom ikke like fulle lenger - om det går an å si det sånn. Det er ikke det at jeg ikke synes synd på dem eller skulle ønske det gikk an å hjelpe uten å bli "spist", men de er så mange - så "vanlige"...

Ungene ser i grunnen ut til å ha det litt på samme måten. Det er ikke "rart" eller spennende å være her lenger - bare vanlig. At hushjelpene bare snakker mongolsk med dem - ja, det er visst bare sånn det er. Så dermed kan vi vel bare sette i gang å fundere på hva som er forandret - oss eller andre ting.


Det er helt vanlig at ungene kler seg ut også - og det er helt vanlig at minstemann har noe å klage på i forhold til de som er litt større, da senkes øyenbrynene mens underleppa siger...

Gjermund

lørdag, februar 10, 2007

Noen misjonærtanker.....

Jeg visste at misjonærer ikke er helgener. Og det hadde jeg ingen forhåpninger om at jeg selv skulle bli, heller. Men jeg hadde jo, og har, likevel et ideal om at misjonærer skulle leve et liv i tjeneste for andre! Men så kommer jeg ut og møter mine dårlige sider, og så er de sterkere enn jeg visste. Aldri har jeg vært så selvopptatt, så selvmedliden, så mistenksom mot andre, så redd for å bli utnyttet, så opptatt av bagateller, så redd for å låne bort, så opptatt av å beskytte mine grenser på forskjellige vis, - jeg har aldri hatt så liten lyst til å gi til andre av meg selv!

Å bli sendt ut i en tjeneste av Gud er visst ikke noe man fortjener. Det er faktisk fordi Gud har sett i nåde til meg at han vil bruke meg! Han har tilgitt meg, og så vil han til og med bruke meg som sin tjenerinne! Det er jeg takknemlig for, selv om jeg ikke forstår hvordan han kan gjøre det.

Men jeg vet to ting: Det ene er at jeg skal få være hans barn uavhengig av det jeg gjør, akkurat som jeg elsker mine egne barn uavhengig av det de gjør. For jeg får leve i hans tilgivelse, derfor er jeg hans barn!

Det andre jeg vet, er at "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor 12.9). Så kan da Gud bruke oss vanlige folk som misjonærer eller i annen tjeneste for ham, tross vår svakhet! Så håper jeg at Jesus kan gi mennesker et glimt av seg (av Jesus) gjennom meg, selv om jeg aldri kan gi et riktig speilbilde av ham!

Dere som ber; vær så snill å fortsette å be for oss og for andre misjonærer, om hjelp til å leve nær Jesus så han kan prege oss! Og be for mennesker her og hjemme! Ved å be gjør dere det som er viktigst for å utbre evangeliet om Jesus og det han har gjort for alle verdens mennesker!

Kjersti

tirsdag, februar 06, 2007

Hjem igjen!

Nå er vi tilbake i Darkhan etter ei langhelg i UB! Det var godt å komme seg bort litt - nesten tre mnd. siden sist jeg var borte fra Darkhan, -men det var også godt å komme tilbake! Jeg oppdaga at inntrykket mitt av Darkhan har forandra seg litt; i høst tenkte jeg på Darkhan som en grå og skitten by, nå ser jeg på den som en hvit og ren landsby! (Håper det blir litt kaldere så det lille av snø vi har ikke forsvinner! Det er nemlig uvanlig mildt her!) Det var i alle fall fint å kjenne hvor godt vi egentlig trives her!

I UB var vi på besøk hos Silje på fredag. På lørdag hadde barna barnevakt (Mitchigma, en mongolsk dame som kan norsk) som var med dem i et lekesenter, mens jeg og Gjermund var på ultralyd og legesjekk, lunsj med Alice og Tom og på shopping (av matvarer!). Det var en flott og hektisk dag. Ultralyden ble forresten foretatt av Mongolias fungerende helseminister! Alt var vel og det var bare 1 barn! Jeg fikk ikke se noe, men Gjermund fikk se. Og nå gleder vi oss enda mer til den vesle blir født!

Etter handlinga dro vi på besøk hos familien Haug, og deretter hjem til gjestehuset for ordne barna til sengs. Vår kjære Anna hadde tilbudt seg å være barnevakt så vi fikk dra på mongolsk konsert sammen med de andre norske unge! (Takk, Anna!) Konserten var en kulturopplevelse, trivelig, men veldig langdrygt, tre timer, (og jeg har jo veldig liten tålmodighet på konserter!) Det meste av mongolske arrangement varer litt for lenge for nordmenn! Etter konserten var vi på Indisk restaurant sammen med Anita og Jan Tore, Jorunn, Alice og Tom, og en fra Finland. En kjempeflott kveld!

På søndag etter gudstjenesten var vi bare i ro, for Håvard og Sondre ble syke (oppkast etc.)


Så må jeg jo fortelle at vår store Ragnhild har mista sin tredje tann (det er vel bare med førstefødte man rapporterer sånt på bloggen....)! Og nå har hun begynt å få seg noen mongolske venner! Det er en seier for henne, for tidligere har hun bare lekt ved siden av mongolske barn, men nå har hun lekt med dem! Hun har begynt å bli med borti kirka en kveld i uka når jeg underviser ei dame i piano. Det er så moro å se hvor glad hun er etterpå! Ola fortalte også at han hadde fått et par kamerater, etter en halv times taus lek under gudstjenesta her sist! Det skal vel mer til å kalle noen for kamerater, men det er så flott å høre ham si det!

Så det går da sakte, men sikkert, framover med oss alle, selv om noen dager har kjentes litt ensomme for min del. Men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere! Og så merker jeg at jeg av og til sier; "når vi kommer hjem til Mongolia." Det er oppmuntrende å høre meg selv si det! Den tyngste delen av vinteren er over og vi gleder oss til den store mongolske høytiden "Tsagaan saar"!

Kjersti

torsdag, februar 01, 2007

Igjen

Nå er det tid igjen. For å skrive noe. Skulle skrevet mer. Er ikke sikker på hva. Det er tørr luft her. Huden på henda mine er tørr. Det har sikkert en sammenheng. Ikke alle sammenhenger er åpenbare. Men denne var ganske lett å se. I morgen skal vi til UB. UB er en forkortelse. Egentlig er det en by. UB er forkortelsen av navnet på byen. Det er Ulan Bator. Navnet på byen altså. Dit er det ganske langt. Etter min mening. Andre mener kanskje ikke at det er så langt. Det går bedre å snakke mongolsk nå. Noen ganger. Lærer'n min sier i hvertfall det. Jeg synes det er vanskelig. Lærer'n min synes jeg snakker for korte setninger. Han har nok rett i det. Omtrent som nå kanskje. Pluss masse feil. Da blir det kanskje litt mer likt. Sikkert slitsomt for en innfødt å høre på. Samtaleemner blir fort litt små. Begrensningene er som oftest store. Men så begynner det å bli varmt. Ute altså. Ikke mer enn mellom 10 og 20 minus nå. Minusgrader. Det er varmt. For om dagen er det varmere. I dag var det varmegrader. Kanskje en. Den var god. Men mongolerne tisser utenfor gjerdet vårt. Egentlig på gjerdet vårt. Det er ikke så kult. Ganske grist. Men sånn er livet. Dessuten får vi nok mat. I UB skal vi kjøpe mer. Mat. Det blir godt. Mat er godt.


Ikke sant Sondre? Joda han synes det han og. Hver dag. Nå er jeg trøtt. Igjen. Og sliten. Igjen. Nå skal jeg legge meg. Igjen. Men så våkner sikkert Sondre i natt. Igjen. Det er litt dumt. For jeg er så trøtt. Nå er det tomt. I hodet. Igjen.

Gjermund