onsdag, desember 31, 2008

Noen julebilder

Da har vi kommet til den siste dagen i året, og den siste dagen i romjula. Vi har hatt ei veldig trivelig jul, sammen med storfamilien! Her er huset fullt og vi får godt stell av mor som har drevet gjestgiveri hele jula, ikke bare for oss, men for søsken, tantebarn, foreldre, og våre søsken og barn....... Det er tæl i den dama! Viser noen bilder fra julaften og 75-årsdagen til bestemor.
Her er våre to nydelige prinsesseser som "svinger seg i kretsen og neier."
Og Håvard som "rekker med glede sin hånd...." med bestefar (min far) i bakgrunnen.
"Så knytter vi kjærlighetshellige bånd og lover å elske hverandre". Ragnhild, bestemor (min mor), Sondre og Gjermund.
Godt å komme i tante Julies fang igjen!
Min bestemor feiret 75-årsdagen sin med hele familien. Vi var mer enn 40 stykker, så familien begynner å bli stor.
I denne leken skulle onkel Kjell Olav og onkel Runar spise twist med votter, tjukke briller og kniv og gaffel!Ola prøvde også tippoldemors gamle briller!
Småsøskenbarna/søskena mine er ikke små lenger! De lagde et flott kor, de er veldig flinke!

(Vi har enda ingen telefon, men vi har mailadressene våre).

Vi vil ønske dere alle et godt nytt år!

Kjersti

onsdag, desember 24, 2008

Julekveld i skogen

- 1 -
Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød
- 2 -
Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.
- 3 -
Bare armod var å spore
på de gamles julebord
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen
som Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin
- 4 -
Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk
samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor
- 5 -
Da med ett av domme bjellers klang
blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.
- 6 -
Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl
og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert ,
briller og sigar
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: Mor og far!
- 7 -
Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra
på fir'ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.
- 8 -
Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg
og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang
- 9 -
Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk
- 10 -
Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble jul alikevel!

tirsdag, desember 23, 2008

Å mimre til jul

Rundt julen er det alltid grunnlag for mimring og tradisjonsfundering. Da roter man rundt i den unyttige kassen merket med "vaner" eller "slik ting gjordes før" og blir uvenner om smaken på lutefisk eller ribbe - selv om det egentlig er pinnekjøtt man liker. Og man husker "sin barndoms jul" slik den en gang var (og aldri vil bli igjen, samme hvor mye man strever).

Jeg er en tøff fyr, tilsynelatende kanskje ikke spesielt emosjonell og lettbevegelig. Kjersti sa i går at hun skjemmes over meg av og til - da hadde jeg akkurat liret av meg noe ufordelaktig om et annet menneske... Til vanlig liker jeg det "litt tøff i trynet" imaget jeg strevde fælt med å bygge opp da jeg var ungdom og prøvde å gjemme alt det vonde for andre mennesker. Litt hard - litt "rå" liksom - det er slik Gjermund er.

Derfor passet det godt å sitte alene foran TV'en i dag, da det ble sendt et program om ei svensk jente som har gått i kloster - jeg gråt nemlig som en unge. Kjersti og søstra hennes oppholdt seg på naborommet (heldigvis prata de hele tiden) så det var en utfordring å ikke høres der tårer og snørr gjenstridig - og til min store forskrekkelse - i ukontrollerbare former fant sin vei ut av ansiktet mitt.

Hva opprørte meg? Hva satte meg så til de grader ut av fatning? Marta som hun heter så jo ut til å ha et godt liv? Hun har jo valgt det selv - å avstå fra det jeg vil kalle "alt" og gå i kloster. Det er ikke det at hun ikke får snakke, at hun ikke får gå utenom klostermurene, at hun bare får treffe familien sin 7 dager i året og alle reglene i seg selv som opprører meg. Regler kan være til god hjelp og velsignelse for en svak menneskesjel de - i hvert fall om man får ta stilling til dem selv og velge å gå inn i det på egen hånd.

Det er jaget etter frelse som slår meg ut. At man aldri er bra nok - at man alltid må strekke seg lenger, gi mer, prestere ennå litt til... Martas lillebror på 11 år satt i familiens kapell og fikk undervisning av sin mor; "Det er dette som er vårt kall, at vi alltid må gi litt mer." Oversatt; Det er aldri nok, det avhenger av din innsats, arbeid, arbeid, arbeid - så kan det hende Gud ser i nåde til deg. Som den lille fyren sa; "Jeg savner henne forferdelig. Jeg har så lyst til å være sammen med henne igjen - gjøre ting som vi gjorde før. Fiske for eksempel. Men sånn er livet. Og vi skal jo dø alle sammen. Og om man bare skrifter og er snill, så får man evig liv. Og det er mye bedre enn dette livet. kanskje får jeg se henne igjen der?"

Er det rart at jeg griner? Hva er det menneskene har gjort med hverandre? Gud som sendte sin sønn til frelse - av sin kjærlighet til menneskene - Han må fortvile over hvor vanskelig vi gjør det for hverandre og hvor forvrengt Hans gledesbudskap blir. Hvem kan bestemme hva som må til for å være god nok? Hvem kan avgjøre hva som er Guds vilje - andre enn Gud? Noen ganger tenker jeg at den vanskeligste plassen å bli kristen på, er i kirken. Ja, det må vel nesten være umulig, for der blir man bare religiøs, i en eller annen form.

Kristendom - kjærlighet til Gud - det er frihet det. Ingen regler, bare glede, muligheter, takknemlighet og kjærlighet. Og kjærligheten - ja den har vi en himmelsk beskrivelse av som aldri vil miste sin gyldighet - et hvert menneskehjerte vet å samstemme i dette:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt."

Jeg visste ikke at jeg fortsatt beveges så fundamentalt av forhold som minner om det som var oppfattet som riktig i min barndom. Men jeg har lenge visst at jeg ikke tåler ting som antyder innsnevring eller begrensning av Guds kjærlighet til menneskene. Like lite som jeg tåler forsøk på å ringeakte Herrens ære. Man blander ikke synd med sannhet, til det har jeg bare avsky til overs. Men å ta nåden fra budskapet om frelsen, det skaper slaver av frykt, og det er visst noe jeg føler både sorg og medlidenhet for. Måtte denne julen bli som den første var for de enkle hyrdene på marken: "For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren."
La oss beholde det som en glede, og ikke gjøre det til et åk.

Gjermund

fredag, desember 19, 2008

Hjemme igjen!

Da var vi på plass i Norge igjen, gitt! Reisen gikk bra, så bra det går an når man reiser med fem unger og en haug av bagasje i nesten 30 timer. Vi er slitne, men fornøyde. Ungene har vist en enorm tålmodighet, og vi lar oss gladelig imponere!

Vi ble tatt i mot med åpne armer på Værnes, og er nå trygt innlosjert hos mor og far Kvam i Rennebu. Jeg har vært på Berkåk og begynt registreringsprosessen av oss og flyttingen, så nå er vi snart imigranter i stedet for emigranter. En god følelse må jeg si.

Også så varmt som det er her! Og så mange pålegg det finnes her! Og så god melk det finnes her! Og så fine veier det finnes i dette landet! Jeg koser meg.

Gjermund

onsdag, desember 17, 2008

Vi tar avskjed

Nå har vi kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia. Det har vært en prosess preget av sjokk, angst for det ukjente, ensomhet, sinne, sorg og glede. Vi kan vel si at vi har kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia og er glade for det. I hvert fall jeg. Ikke glad for at jeg skal reise fra landet, folket og arbeidet her, men glad for at når vi nå likevel må reise, så skjer det endelig. Jeg er utålmodig og dårlig til å vente på ting av natur.

Vi har skrevet mye om Mongolia disse drøye to årene vi har vært her ute. Vi har opplevd mye, lært å kjenne mange, blitt gledet og bedrøevet over mange ting. Vi har levd. Midt i det som har blitt hverdagen vår her ute, mer og mer normalisert for oss, har vi latt oss påvirke av forhold vi ikke engang reflekterte over at eksisterte da vi bodde i Norge. Vi har fått verdinormer og tankesett som tydeligvis bryter en del med det vi er oppvokst med (viste det seg igjen da vi hadde besøk sist). Vi er vandt til at pengene har mange nuller på seg, og at det er lite penger i omløp blant folk rundt oss.

Nå skal vi hjem til Norge der alle bor i pene hus. Alle har bil, og alle har nok klær. Dersom noen mangler ved å fyre med, kan man velge mellom strøm eller innkjøp av mer ved. Alle har mer enn ett rom i hjemmet sitt - som regel har barna et eget rom hver - og ingen synes det er merkelig at det er behov for mer enn et skopar til hver person i familien. Det gjør jo ikke vi heller det altså - men vi synes ikke det er rart at det ikke finnes mer enn et skopar til hver heller... "Trenger" og "må ha" har fått en litt annen betydning for meg enn det hadde før tror jeg, det hender oftere at jeg bruker "har lyst på" eller "kunne vært fint" der jeg før ville sagt at det var nødvendig.

Vi skal hjem til finanskrise og pengetørke. Lurer på hvordan det tar seg ut i verdens rikeste land? Er det katastrofe tro? Eller kjører man med bare en person i hvert bilsete likevel? Eller kanskje til og med med tomme seter av og til? Blir det mindre glitter til jul? Eller selges det like mange tonn med Nidar julemarsipan i år som før om årene tro? Kommer flere til å hugge sin egen ved i år, eller selges det forsatt bjørk for fulle mugger til travle nordmenn?

Her i Mongolia er det også finanskrise. Der vi kommer fra, har prisen på en sau sunket fra 40 - 50 tusen tugrug til 20 tusen. En geit, som kostet mellom 30 og 40 tusen for en måned siden, har sunket til 10 tusen tugrug. Det er omtrent 50 kroner det. I Darkhan, der vi bodde før, har prisene på leiligheter sunket med nesten 75 %! Og mongolene har begynt å miste jobbene sine... Nå har en del av de rike her ute begynt å hamstre verdier - alt fra biler til husdyr - for spottpriser, for å vente på bedre tider og fortjeneste. Det er jo slik markedsøkonomien virker, ikke sant? Men det er ikke slik barmhjertigheten virker. For eksempel når en hyrde må selge livsgrunnlaget sitt - dyrene, for å betjene et lån, og må selge for 30% av riktig pris fordi det bare er en kjøper, og etterpå blir betalt 250 kroner i måneden for å passe dyrene sine (som han solgte med tap), da er det et uttrykk for grådighet etter min mening. Mye vil ha mer!

Jeg er lei meg for å være en representant for dette systemet, og jeg sørger over å være så hjelpeløs mot alt det urettferdige. Bare det at vi skal hjem nå, er en påminnelse om hvor ulike muligheter vi har. Med det samme vi møter motgang, reddes vi ut av situasjonen - uansett kostnad. Hjem til oppfølging, omsorg og hvile - uten en krone i kostnad fra egen lommebok. Om vi kom tomhendte hjem, ville det norske samfunnet tatt hånd om oss og hjulpet oss frem - slik at vi måtte streve for å gå under eller sulte i hjel. På grunn av vår verdi som norske borgere. Slik er det ikke her, her er det ingen som stiller opp. Uten familie sliter du en del, kan du si. Og selv med familie er du ikke stort verd i den store sammenheng. Her dør folk av "ingenting" etter norsk målestokk - nettopp fordi de har ingenting.

Jeg er sliten. Det tar på å være rik blant fattige. Jeg er sliten av å synes. Jeg er sliten av å gi, av å være og av å gjøre - enda jeg kan ikke se at vi har gjort stort. Jeg er sliten av å ha en følelse av press inni meg til å prestere, og jeg lengter etter å delta i arbeid som ikke krever følelsesmessig involvering. Jeg gleder meg til noe som etter mongolsk målestokk kommer til å bli en overdådig julefeiring, aldri har jeg sett så frem til kos og hygge som jeg gjør nå. Mest av alt gleder jeg meg til å være en uviktig person. En som ingen har behov for å snakke med eller høre meningen til, en som ikke har mulighet til å gjøre verken fra eller til - det blir hvile det... Om 15 timer reiser vi.

Bak oss vil det ligge masse, masse utfordringer som grenser til elendighet, vanskeligheter og slit. Men det finnes også en kirke her, en gruppe mennesker som har fått et nytt innhold i livene sine, og en ny glød i øynene. Jesus har forandret mennesker i 2000 år, og Han holder visst fortsatt på med det. Jeg har innsett at jeg ingenting kan i forhold til de utfordringene vi har møtt her, annet enn å sløse med budskapet om Jesus - for Han skaper faktisk fortsatt. Og det han skaper først, nå som alltid, er HÅP. Og det er visst det som trengs...

Gjermund

tirsdag, desember 16, 2008

Frihet!

Nå er det gjort, jeg har levert eksamen! Alt for tidlig, jeg skulle sittet to timer til, og alt for dårlig, men det er hva jeg klarer for tida. Stryker jeg får jeg ta den en gang til. Det er lenge siden (eller egentlig ikke så lenge da) jeg har følt meg så tom som nå - men jeg er fornøyd. Jeg klarte å fullføre! Og dermed er jeg fri fra lesepresset en stund. Jeg bør jo kanskje ikke glede meg for tidlig - det er store sjanser for at dette ikke gikk så veldig bra, men jeg klarte i hvertfall å stå løpet ut! Nå tror jeg at jeg skal gå å ta meg en blund.

Nå er det bare i dag og i morgen igjen før vi reiser til Norge. Det eneste jeg funderer på nå, er hvordan få med overvekta hjem uten å måtte betale skjorta for den? Vi hadde pakket så lurt vet dere, og hadde planen klar for hvordan vi skulle klare oss uten overvekt. Men i går fikk vi besøk av noen av vennene våre fra Darkhan, og de hadde med 24 kilo mongolske tepper til oss, som avskjedsgave! Vi kan jo ikke la det ligge igjen heller - det er jo gaver gitt som uttrykk for vennskap! Og jeg legger heller igjen noen underbukser enn teppene... Skjønt 24 kilo underbukser skal jeg vel slite med å finne i kofferten min...

Uansett - dette er jo bare en liten utfordring - intet problem. På torsdag er det ongorson - eller over, om du vil - og ingen ting å tenke på lenger, da har det blitt som det ble. Og det er greit. Da er det bare turen hjem til Norge igjen. Og der skal vi få hvile oss, sa far...

Gjermund

søndag, desember 14, 2008

Foerste stopp

Da er vi i UB - Ulaanbaatar. Det er en nytelse å ha kommet ut dørene i Khovd - ikke fordi vi synes det er godt å reise, men fordi det er godt å ha tilbakelagt det første slitsomme stadiet, nemlig pakkingen.

Reisen fra Khovd til UB gikk helt topp. Flyet var nesten en time forsinket fra Khovd, men det er veldig, veldig lite i mongolsk sammenheng, så vi synes det var helt flott. Vi reiste med 250 kilo bagasje, og alt kom frem til UB uten problemer (godt å ha så mange å fordele det på forresten - 9 personer) og der ble vi hentet av to vennlige arbeidere fra kontoret her. Helt topp det også. Og det beste av alt; Da vi kom til gjestehuset her i UB var alle sengene redd opp til oss! Så nå kan vi liksom senke skuldrene litt, og bare vente på det endelige "støtet" på torsdag - reisen mellom UB og Trondheim med mellomlanding i Moskva (5 timers ventetid) og Amsterdam (3 timers ventetid). Det skal bli godt å stå på "andre siden" av passkontrollen i Norge! Og ikke minst sitte ferdig lesset i bilen på vei fra Værnes til Rennebu - og; Endelig komme frem til Bergtun og svigermors omsorg og julepyntet hus. Jeg kjenner det risler litt spenning i meg når jeg tenker på det. Kunn jo godt tenkt meg å være hos mamma'n min også jeg da - i julen, men det får bli litt etter jul i stedet, kjenner jeg henne rett så blir det ikke mangel på omsorg uttrykt på mange forskjellige måter der også!

Men nå - tilbake til ex-fac bøkene. Jeg må få unnagjort denne eksamenen på tirsdag eller onsdag eller når det var. Og da trenger jeg å stifte litt mer bekjentskap med Herder, Kant, Spinoza og de andre gutta før den tid.

Gjermund

torsdag, desember 11, 2008

Hjemreise

I dag er nest siste dag i Khovd - eller, siden det er over midnatt er det vel egentlig siste dag. Vi reiser herfra tidlig om lørdags morgenen. Det er veldig mye som skal på plass en slik siste dag, og i dag har vi sendt 623 kg bagasje med bil til UB, forhåpentligvis ender den opp i Rennebu en gang på nyåret. Det blir mange ting å ta med når man er mange familiemedlemmer! Flybagasje er og en utfordring jeg ikke liker å hanskes med. Ikke bare skal den vektbegrenses, den skal også være mulig å forflytte i en vending for en mann med fem små barn og ei kone (som må passe på dem) på flyplasser av ymse slag. Og den skal pakkes slik at ikke alt må åpnes i UB mens vi er der osv.

Vi fikk besøk fra Norge også - og det var jo bra tenkte vi, for de kunne jo hjelpe oss å pakke! Og det har de gjort, bevare meg vel, men de har trent også. Og det er som kjent ikke sunt - i hvertfall ikke for dem, for de kom haltene hjem igjen begge to og var skadet. En av dem har nesten ikke klart å gå siden i går heller, så det har gått mest i listeskriving for hans del i dag. Stakkars folk!

Jeg skal legge meg nå, for jeg er mer sliten enn hva som godt er, men må bare komme med et hjertesukk; At det går an å ha så mange ting! Tror jeg har akket meg over det her inne før, og det ser ikke ut til at jeg har lært. Jeg liker IKKE flytting. Det er kjedelig.

Gjermund

mandag, desember 08, 2008

Guttetur

Vi har fått besøk av Kjersti's far og onkel. Veldig moro å få lov å vise frem litt av det som har fyllt og fortsatt fyller livene våre her i Mongolia. Jeg tror de synes det er spennende å se Khovd også, det er jo ganske anderledes enn Norge.

De kom med fly fra Moskva til Ulaanbaatar på lørdagsmorgenen, og det var planlagt at vi skulle reise videre til Khovd samme dag, men siden Aero Mongolia fant det betimelig å forandre sine flyruter akkurat i disse tider, ble det for liten tid mellom flyet fra Moskva landet til flyet til Khovd skulle lette til at vi kunne klare å rekke det. Neste fly til Khovd går tirsdag - i dag altså. Det er jo litt kjedelig å bruke tre av ni dager i Mongolia til å vente på et fly i Ulaanbaatar, så vi fant ut at den beste løsningen ville være å ta et fly til Gobi Altai i stedet, litt senere p lørdagen. Som tenkt, så gjort - billettene ble byttet, om enn under store kvaler.

På fredags kvelden fikk vi beskjed om at avgangen av flyet til Khovd ble utsatt til klokken 18:30 på lørdag...

Jeg ringte jo selvfølgelig sporenstreks til billettøren og ville bytte billettene tilbake - men de var solgt til noen andre, så det var bare å beholde dem vi hadde kjøpt til Altai i stedet. Det er jo ikke så farlig, tenker dere kanskje, men jeg har kjørt den veien før - og det fristet ikke spesielt til gjentakelse. 10 timers biltur på vaskebrettvei er i drøyeste laget når man ikke er laget av det mest tålmodige misjonærstoffet Herren hadde tilgjengelig når det ble gjort...

Det hele endte nå opp med at vi reiste til Gobi Altai - og vi fikk skyss med helsesjefen i fylket, via vår feltleges kontakter, et veldig hyggelig bekjentskap. Vi satt i en russisk minibuss sammen med seks andre somogså skulle til Khovd, og det ble fortært litt sprit og lokal matrett til lykke for turen (mens jeg nøyde meg med bønn - har god erfaring med det) og sunget sanger, tøyset og ledd, snakket og mimet om hverandre.

Mongolene er veldig åpne og trivelige i slike sammenhenger, og de inviterer alltid andre med inn i fellesskapet sitt, så jeg tror at de to som ikke forstod det som ble sagt likevel hadde det trivelig. De tok masse bilder som jeg håper jeg kanoverale dem til å dele av etterhvert.

Etter mange lange timer i en skranglebil, kom vi nå i hvertfall frem til et sted de mongolske ville ha litt te og pølse. Så vi durte inn på en liten sjappe langs veien (klokka var 23:00) og fikk den lokale gatekjøkkenmannen/restauranteieren til å diske opp med sin viden kjente te og beste kvalitetspølsesmørbrød, som han serverte med diktfremførelse og sang til gjestenes store begeistring. Siden fulgte noen nye riste-timer, før vi endelig ved tretiden om natten kom frem til Khovd og i hus.

Det som imponerte oss mest, både de to besøkende og meg, var sjåførens tålmodighet med sin gjenstridige dør. Den spratt opp gang på gang - sikkert tusen ganger under den 10 timer lange kjøreturen, og hver gang lukket han den bare igjen - uten å ytre ett eneste ord!

Alt i alt - med et, etter min tankegang, bedrøvelig utgangspunkt, fikk vi en god opplevelse. Og besøket fra Norge har i hvert fall fått være med på noe som ikke så mange andre på besøk fra Norge får oppleve. Og jeg tror fortsatt bønn bevarer bedre enn sprit...

Gjermund

tirsdag, desember 02, 2008

Mett, men ikke stappa

Noen ganger kommer det over meg behov for å sette ord på gode følelser. I gamle dager lærte jeg et veldig "tungt" språk når det handlet om tro og kristendom og slikt, og da ville det sikkert hett noe slikt som at jeg ville "prise" eller "lovprise Herren" eller noe slikt - for det var det som ble gjort når man følte seg glad. Og det er jo absolutt en del av det jeg føler behov for nå også, men jeg ønsker å gjøre det med "mine" ord, og da kan jeg ikke si det på den måten.

Av og til, etter at jeg har spist, kjenner jeg ikke noe spesielt. Jeg har bare spist liksom, akkurat som om jeg har vasket opp eller hengt opp en vask eller gjort et annet stykke arbeid. Andre ganger føler jeg meg stappmett og nesten litt kvalm, sånn at gleden over et godt måltid nesten forsvinner i forakten over egen svakhet og mangel på evne til å begrense meg selv og mine lyster. Men - noen ganger - føler jeg meg god og mett, og nesten litt varm innvendig, etter å ha spist et godt måltid som har brakt meg fra tilstanden "sulten" til tilstanden "mett" - uten at jeg kjenner det som om jeg har spist for mye. Jeg har blitt mett, har spist nok - men ikke mer enn nok - og er fornøyd. Og der er vi ved poenget.

Jeg er fornøyd.

Vi har ikke fått solgt leiligheten. Men det gjør ikke så mye, for den er til stor hjelp for hushjelpa vår som ønsker å studere osv. Ho er ei flott jente som kan bli (er) en stor ressurs for Guds rike. Også tror vi at vi klarer oss uten å "realisere" de pengene på en stund. Og bilen, som heller ikke er solgt - ja, hva skal jeg si? Den er ikke solgt. Men det gjør liksom ikke så mye det heller, for hvem vet hva som dukker opp rundt neste sving? Plutselig kan det jo vise seg at "det var sannelig godt vi ikke fikk solgt den bilen!" (Selv om det hadde føltes litt tryggere å komme hjem med pengene for den i lomma...) Jeg har oppdaget hvor utrolig lite jeg egentlig vet om hva som er bra for meg - og oss. Men at Gud - til alt hell for meg - driver i akkurat den bransjen der, med det som er godt for meg og oss altså. Derfor er jeg fornøyd.

Det føles som om det jeg har, tiden nå, en plass å bo, venner og familie, et godt og trygt sosialt støtteapparat hjemme i Norge osv, osv er nok. Jeg trenger liksom ikke mer. Jeg kan ikke si så mye om hvordan ting blir og har ikke så veldig mange planer enda egentlig - for jeg vet ikke om det er noen vits i å planlegge så mye når man intet vet - men jeg tror det skal gå bra likevel.

Når jeg er fornøyd, da kjenner jeg at jeg også er takknemlig. Og det er en veldig god følelse! Jeg kjenner at jeg er takknemlig for det jeg har opplevd i livet mitt - for det punktet jeg har blitt ført til og hvor jeg befinner meg i dag. For det har vært spennende - og innholdsrikt. Og ingenting tyder på at det skal slutte å være det. Det er mange ting jeg kunne tenkt meg å være foruten forsåvidt - av det som befinner seg i historien min - men ikke konsekvensene det har brakt med seg eller ført til. Det har vært noen tøffe tak, og det har kostet i sin tid, men du verden for en frihet det har ført til! Og det er jeg faktisk veldig takknemlig for - og ganske fornøyd med.

Så - ved et av de større skillene i livet mitt - rett før det blir "etter" vårt første opphold i Mongolia - og en anledning til ettertanke, kjenner jeg at jeg er takknemlig, forholdsvis rolig og fyllt av en slags sitrende forventning til fremtiden og det ukjente som ligger foran. Det skal bli spennende å se hvor vi blir ført hen! Første stopp er i en nydelig dal litt nord for Oppdal, og et stykke sør for Trondheim. Rennebu - et godt sted å være!

Gjermund

torsdag, november 27, 2008

Mongolsk nasjonaldag

I går, den 26. november feiret Mongolia sin nasjonaldag, eller uavhengighetsdag. Mongolene har 2 andre høytider som fungerer mer som nasjonaldager, så denne dagen er ikke så stor for mongolene som 17. mai er for oss. Men kirkene i Khovd samlet seg til et stort bønnemøte, der de bad for Mongolia og spesielt for Vest-Mongolia. Blant annet om at evangeliet måtte nå lenger ut . Det var det stort å få være med på!



Det gjorde stort inntrykk på meg da vi bad spesielt for kristne som har bosatt seg på landsbygda for å nå sitt eget folk med evangeliet. Det er sannelig modige folk!
Tar med et bilde fra et par gutter som holder på med en lek som er veldig populær her. Det er et lite skinnstykke med ull som er festa til en stein eller noe som de trikser med (sparker den oppi lufta mange ganger).
Og så må vi ha med et par bilder av lille Sigrid som ikke er så liten lenger! Hun går mye sammen med hushjelpene og lærer mye om vasking og sånn! Så når det er noe søl på golvet (f.eks. sand fra skoene) finner hun en klut og tørker opp!

Sigrid synes oppvaskhansker er kult!


Kjersti

mandag, november 24, 2008

Tilbake til røttene

Vanligvis prøver jeg å unngå og engasjere meg for mye i diverse debatter omhandlende Smiths Venner. Det skal jeg forsøke å unngå nå også, ved å ikke omtale den vedlagte artikkel spesielt, men heller filosofere litt over enkelte ting i denne sammenheng på mer generelt grunnlag (hvor generelt det nå må komme til å bli).

For hva er det som gjør at et såkalt frivillig brudd med en trosorganisasjon kan oppleves så forskjellig fra de to ulike siders synspunkter? Fra den forlatendes side kan det ofte føles sorg, tap, angst og ensomhet - sikkert like ofte frustrasjon, sinne og kanskje lettelse - mens det fra den forlattes side tilsynelatende ikke føles så mye.

Akkurat der er jeg delvis inkompetent - det må jeg tilstå. Fordi jeg ikke har vært i den "andre" situasjonen - å bli forlatt, men derimot var et barn som bare ble med i dragsuget da vi forlot, vet jeg ikke hva som føles når noen forlater en slik sammenheng. Men - og dette har vel også en viss gyldighet - jeg har sett ulike former for avskaling og forvitring i det miljøet som forlot den opprinnelige organisasjonen, og der kjente jeg på saker og ting jeg ikke pr i dag uten forbehold vil betegne som det Bibelen omtaler som "Åndens frukt".

Og jeg har sett, og følt på kroppen, noen av de uttrykk som gjør seg gjeldene i en slik situasjon der noen forlater et miljø som for eksempel Smiths venner. Og de uttrykkene jeg har sett dreier seg utelatende om arroganse, relasjonsbrudd (også, og kanskje spesielt, mellom nære familiemedlemmer) og avstand. Og dette er også ting jeg ikke ser grunn til å katalogisere under begrepet "Åndens frukt" når det i denne sammenheng med "Ånden" er ment Den Hellige Ånd. Han maner jo til kjærlighet, og selv om jeg av og til er uenig i deler av den liberale kristne verdens forståelse og bruk av ordet "kjærlighet" i Bibelske- og trossammenhenger, kan jeg ikke se noen av de ovennevnte uttrykk som representative for noen av de mange former for kjærlighet jeg har vært i befatning med fra barnsben av.

Med tanke på linken over, må jeg bare si at jeg lar meg fasinere av hvor forskjellig virkelighetsoppfattelse det går an å ha, med så lik bakgrunn som for eksemel Smiths Venners pressetalsmann og jeg selv har. Vitenskapsfilosofiens store spørsmål; "Hva er sannhet" får virkelig fornyet aktualitet i slike sammenhenger.

Kanskje var det dumt å legge ut noe om dette på bloggen - det er så lett å tråkke noen som gjerne vil ta til motmæle (anonymt selvfølgelig) på tærne. La det være klart at dere har ingenting å forsvare overfor meg - jeg kom kun med noen enkle betraktninger rundt et tema som naturlig nok opptar meg av og til.

Gjermund

lørdag, november 22, 2008

Gratulerer med dagen!

Kjersti fyller 29 år i dag - vi gratulerer vår kjære mamma og ektefelle så mye med dagen! Og vi synes du ser ung og nydelig ut - ikke det spor gammel!


Vi synes dette bildet viser noe av det fineste med deg - at du har plass til alle i hjertet ditt. Vi er veldig takknemlige for at akkurat du er vår - og at vi er dine.
Sigrid, Sondre, Håvard, Ola, Ragnhild og Gjermund

torsdag, november 20, 2008

Bilder fra hverdagen i Khovd

Her går livet sin vandte gang. Vi skal jo være i Mongolia i 4 uker til, så vi må prøve å leve så vanlig som mulig så lenge det går. Vi er ganske slitne nå, så det er godt å ha en og en halv uke uten pakking! Vi prøver begge å slappe av så godt vi kan. Jeg legger ut noen bilder fra hverdagen vår her i Khovd.



Ragnhild og Ola går på norsk skole med 4 elever, 2 lærere og en ettåring (som ikke var med på dette bildet). De har det kjempekjekt på skolen! Lærerne er så flinke til å lage sosiale aktiviteter som turer og sånn. I natt har de hatt lesevake på skolen og sovet over der. Denne uka har det vært temauke og de har lært om polekspedisjoner! De har bl.a. spikka båten Fram som de viser fram på bildet her! De var på vei ut for å prøve dem i baljer med isbiter (det er jo isbiter i sjøen ved polene også...) og vann. Det er rundt 17 kuldegrader om morgenene og 10 om kvelden her nå, så sånne forsøk er det forhold for å gjennomføre!

Her kjøper jeg melk hver dag. Jeg blir nesten overfalt hver gang - alle vil selge. Jeg er storkunde - jeg kjøper jo 3,5 liter i slengen!

Jeg har begynt å gå en tur hver dag, mellom en halv og en hel time om gangen. Det gjør godt for kropp og sjel! Dette bildet og bildene som kommer er tatt fra en av gåturene mine.

To barn er på vei inn i en liten butikk. En butikk i Mongolia er som regel bare et hus (med ett eller to rom) som til forskjell fra andre hus - som ligger inni inngjerdingen - utgjør en del av hasjaen (eller gjerdet altså).
Om morgenen/formiddagen om vinteren er det mye forurensning her pga. fyringa i gerene. Til vanlig vises disse fjellene i bakgrunnen helt klart.

Det mange kassaker i Khovd. Vi bor like ved et kassakdistrikt. Kassakene er en muslimsk folkegruppe. Her er moskeen deres.

Her er et bilde av Håvard på Ola og Håvards nye rom! Han kom så stolt ned til meg en dag og ville vise meg hvor fint han hadde rydda og redd opp senga! Er han ikke flink?!

Dette er et bilde av sist gudstjeneste. Kirken leier et slags barnebibliotek til gudstjenestene. Sist gang var vi etter forholdene veldig mange og det er kjekt!

Dette bildet er tatt etterpå. Mongolene elsker å bli tatt bilde av, mens barna våre liker seg best bak fotografen...

Dette er ei kjekk jente! Ho studerer 4. året på engelsk/russisk linje på lærerskolen. Ei veldig flink jente. Hun hadde nesten aldri spilt piano før, men i løpet av en time med øving her klarte hun å spille en mongolsk folkesang delvis med begge hender! Hun har blitt ivrig etter å høre mer om Jesus. I går på bibelgruppa satte hun seg ned og fortalte de andre historien om den bortkomne sønn som hun hadde hørt i kirka på søndag. Den historien hadde gjort inntrykk!

Dette er oppsetting av en mongolsk ger. Den ble satt opp utenfor den "gamle" leiligheten vår i forbindelse med et dødsfall i blokka. Da kommer alle slektningene på besøk til familien, og de skal ha mat og te. Derfor er det veldig praktisk med en ger utenfor.
Til slutt vil jeg igjen få takka for alle oppmuntrende kommentarer og mailer vi har fått i det siste! Det har betydd mye for oss! Takk for all forbønn også!
Kjersti

fredag, november 14, 2008

Å overgi

Kjersti er egentlig ganske flink til å skrive - til å beSKRIVE også, faktisk. Sånn at det går an å skjønne hva ho mener liksom. Egentlig er ikke det bare positivt. Mange ganger, når jeg har gjort noe som gjør litt vondt i magen, er det fordi jeg har en liten forutanelse om at Kjersti ikke kommer til å bli spesielt imponert når jeg kommer hjem og forteller det. Og det uttrykker hun på en slik beSKRIVENDE måte som gjør at jeg går tom for argumenter, innser min håpløse stilling og må innrømme at jeg ikke er spesielt lur bestandig. Ikke det at det er så vanskelig å innrømme til vanlig altså - det er verst i slike situasjoner hvor det er eneste utvei liksom. I slike situasjoner når Kjersti har beSKREVET noe så jeg har forstått hva ho mener mener jeg...

Andre ganger, som i forrige innlegg, er det en god ting at ho skriver så godt. Da kan jeg sitte ved siden av og nikke samtykkende, liksom bekrefte at det må nok være omtrent slik det må sies ja, for det er temmelig nøyaktig slik det har sett ut fra min synsvinkel. Og så kan jeg være litt takknemlig for at det blir satt ord på det tunge og litt av dampen får slippe ut.

Vi kristne snakker og tenker ofte mye om og på overgivelse. I hvert fall gjør jeg det. Jeg har nettopp pugget sangen om "Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, er bønnen; La din vilje skje" utenatt - bare fordi den liksom setter så fine ord på det jeg sliter mest med for tida. For hvem vil egentlig lære å be "La din vilje skje" med ærlig sinn, når man antar - eller i det minste er redd for - at Hans vilje ikke er sammenfallende med ens egen?

Ta for eksempel det faktum at vi har kjøpt oss en bil og en liten leilighet som hushjelpa vår bor i - bare så ho skulle ha anledning til å bli med oss hit til Khovd. Nå ønsker jeg selvfølgelig å selge dette, for vi trenger jo pengene når vi kommer hjem. Og det skulle vel forsåvidt være grei skuring det - hadde det bare ikke vært for denne finanskrisa som gjør at ingen får låne penger lenger! Så sitter vi her da - med DEN bra bilen, som ingen kjøper. Ikke fordi prisen er så stiv - vi er villige til å krype nedover i pris bare for å bli kvitt den - men fordi det ikke dukker opp noen med tykke nok seddelbunker til å bla opp summen den koster. Vi kan jo ikke gi den bort hellr! Rimelig frustrerende må jeg si. Kunne ikke Gud bare sende den ene fyren (med nok penger og lyst på en slik bil) vi trenger for å få solgt den da? Slik som jeg har bedt om mange ganger alt? Ja, jeg har til og med bedt om at det må være Hans vilje at vi skal få solgt bilen uten å tape så mye på den! For uten de pengene klarer vi jo ikke å etablere oss hjemme igjen!

Langt inni meg, dit inn jeg nesten ikke tør å gå, kjenner jeg på en redsel for at det er akkurat det Han har lyst til å vise meg at vi klarer. Ikke fordi at det koster Ham noe å skaffe en bilkjøper til oss her og nå - men fordi det ikke koster Ham noe å ta vare på oss når vi kommer hjem heller. Jeg har jo allerede tenkt ut hvordan Han BURDE gjøre det, og jeg har en skremmende erfaring med at Han liker å gjøre ting på sin egen måte. Det er bare det at det er så forskrekkelig vanskelig å overgi det uvisse til Ham som trekker i alle tråder. Ja, jeg blir nesten litt frustrert når jeg får høre at Han har omsorg for oss osv! Jeg vet jo det! Men Han har nå en irriterende slitsom måte å vise det på av og til synes jeg! Det må jo gå an å gjøre det litt enklere av og til, så jeg ikke trenger å bekymre meg så mye om alt mulig?

Av og til lurer jeg på om det er bare sånne evighetsgreier Han bryr seg om. At vi skal bli frelst og sånn altså. Jeg vet jo at det er det viktigste - for all del! Men det henger jo litt sammen på et vis - det med nuet og det med evigheten mener jeg. Så litt hjelp til bilsalg hadde vært på sin plass, så kunne jeg fått litt hjelp til å overgi meg etterpå...

Jeg tuller litt. Det skjønner dere sikkert. Jeg sliter fælt med å overgi all uvissheten til Gud, og jeg kjenner behov for å panikkreagere i forhold til ting som jeg kjenner at "burde skjedd" før vi reiser. Det er akkurat som det er en svær bølge med redsel for alt som kan gå galt bygger seg opp i meg, og jeg tror jeg kommer til å være rimelig utslått den dagen dette er over - om det går over på den ene eller den andre måten. Jeg lurer på hvordan jeg i all verden skal klare å ikke bekymre meg over morgendagen når det er så mange av dem, og synes ikke det gjør merkbar forskjell etter å ha båret det frem for Gud i bønn ganske lenge allerede. Er det meningen at jeg skal prøves i tålmodighet kanskje? Jeg kjenner i tilfellet en aldri så liten protest i meg mot det, for jeg synes vi har nok av prøvelser fra før akkurat nå.

Likevel kjenner jeg at jeg ønsker å legge bort frykten, å velge tillit i stedet. Tillit til at Gud ordner opp i tingene for oss denne gangen også. Det har Han jo gjort før så mange ganger før. Ikke det at jeg forventer å gjøre noen spesiell god forretning på leilighet- og bilsalget, eller at vi finner drømmestedet i Norge. Men jeg tror, eller velger å håpe på, at Herren går med og gir liv så lenge Han finner det godt og riktig. Og at Han lar oss finne hvile i at Han gir oss alt det andre Han ser vi trenger i tillegg. Så derfor ber jeg Ham om hjelp til å kunne be "La din vilje skje" med ærlig sinn. Men vanskelig og skummelt - det er det virkelig for en med et så lite og skjelvende hjerte som mitt!

Gjermund

mandag, november 10, 2008

Ut av kaoset...

Etter en måned i taushet, våger jeg meg fram på bloggen jeg også! Nå har vi begynt å få hodet trygt over vann, og begynner egentlig å kjenne land under føttene, så da har vi mer energi enn bare å ”kjempe for livet”! Det har vært omtrent sånn det har føltes etter at det ble avgjort at vi skulle dra hjem.

Jeg tror det er den største krisen jeg har vært i i hele mitt liv. Jeg syntes det var tøft å bryte opp og dra til Mongolia, og det har vært veldig tøft å bo her. Jeg har vært mye langt nede og sliten mens jeg har vært her. Jeg har lengta hjem, grått og syntes det har vært stygt rundt meg. Likevel var det forferdelig at vi må reise hjem. Kanskje nettopp pga. alt det vi har strevd med så ble alt verre. Nå som alt skulle til å bli bedre. Etter språklæring i 2 år, flytting og tilvenning til ny kultur, etter å ha bodd i koffert i 2,5 mnd i en liten leilighet, så skulle vi endelig få det litt roligere og komme oss til igjen. Vi skulle få igjen for det vi hadde investert av krefter på språk og tilvenning, tenkte vi. Vi skulle gjøre noe mer ”produktivt” noe mer ”meningsfylt” (i våre egne øyne). Gjermund med prosjekt og jeg med litt bibelgruppegreier. Nyhuset var nesten ferdig. Vi skulle få litt orden på rutiner i hjemmet, få det litt bedre sammen etter uker i en stressa tilværelse. Vi var blitt glad i Mongolia og i mongolere. Vi hadde det så kjekt sammen med de andre norske på feltet. Barna trivdes på skolen, og i leken med de andre norske barna. Vi gleda oss til å ha juleferie i Norge. Jeg hadde vendt meg mer og mer til å bo i Khovd. Så ble Gjermund syk. Kroppen sa stopp.

Han måtte ta det helt med ro, og det ble naturligvis mye på meg hjemme, i en hverdag som allerede fungerte dårlig i forhold til rutiner og familieliv. Han dro til UB og var der i 10 dager. Jeg var glad han fikk god oppfølging så jeg var tapper og stod på alene her i Khovd med fem barn. Jeg fikk mye hjelp av de andre norske, både med middag og barnepass, men etter en uke var jeg veldig sliten. Vår kjære Mari og Øystein tok barna en hel søndag, så jeg fikk hvile. Da jeg var alene fikk jeg telefon fra Gjermund. ”Vi må hjem, og det kommer til å ta tid.” Jeg fikk helt sjokk, trodde jeg drømte, det var ikke sant! Det var det siste jeg trengte nå! Vi slet nok med dårlig tro på oss selv om vi ikke i tillegg skulle oppleve det nederlaget! Og jeg var jo så sliten at jeg nesten ikke følte jeg klarte å ta meg av barna våre, og så skulle vi til Norge! Nå som vi hadde muligheten til å komme oss ovenpå og få ting til å begynne og fungere igjen… Jeg gikk rundt meg selv inni leiligheten og var helt fra meg! Jeg har nok aldri følt meg så alene i hele mitt liv! Ingen til å trøste meg. En Gud som ikke hadde omsorg for meg! Bare mange, mange spørsmål og usikkerhet.

Uka som kom var forferdelig. Jeg var helt fra meg i flere dager, også etter at Gjermund kom hjem. Jeg var sint på Gud, jeg var sint på Gjermund og på andre mennesker. Gjermund trodde at det var nettopp det at Gud hadde omsorg for oss at han sendte oss hjem for at vi skulle få litt hjelp med ting som var vanskelig. Jeg kunne forstå at Gud hadde omsorg for Gjermund, men det kunne han ikke ha for meg, etter som han lot meg oppleve dette! Jeg er sein til å omstille meg. Vi har allerede flytta 10 ganger i løpet av de årene vi har vært gift, 4 av dem bare for kortere opphold på 1 til 3 måneder. Nå skulle vi ha ro en stund. Og så måtte vi hjem til Norge og omstille oss nok en gang!!! Ja, det var det siste jeg trengte, mente jeg. Jeg raste mot Gud, jeg raste mot Gjermund, jeg hadde lyst til å kaste ting rundt meg. Jeg ønsket at Jesus kunne komme å hente oss alle hjem til Himmelen. På en annen side ville jeg vende ryggen til ham. Men jeg måtte si slik som disiplene sa, da Jesus spurte dem om de også ville vende seg fra ham; ”Herre, hvem skal vi da gå til?” Gud var like virkelig uansett, selv om jeg opplevde det som om han hadde skuffa meg. Det var ingen annen å gå til. Men jeg orka nesten ikke å snakke med han eller lese i Bibelen den uka. Jeg var så skuffa over han, og det føltes ikke som han var med meg.

Så kom det en sms på Gjermunds telefon en dag, fra en ukjent dame i Norge som sikkert ikke visste hvordan vi sleit. ”Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!” (5. Mosebok 31.8). Det var som et kjærlighetspust fra Herren, og jeg begynte å tro på at Gud var med likevel. Jeg gråt mens jeg følte at litt av isen i hjertet mitt smeltet bort.

Det har vært tøft siden også, men vi har fått så mye støtte og hjelp fra folk på feltet, og mye oppmuntring fra dere i Norge. Tusen takk! Det har vært veldig godt å merke kjærligheten dere har vist oss nå mens vi har ligget nede. Ingen dømmende ord for at vi ikke klarte å fullføre perioden som vi tenkte.

Vi vet fortsatt lite om hva som skjer framover, annet at vi har bestemt oss for å dra tilbake til Rennebu, og at vi drar hjem 18. desember. Jeg føler meg ikke ferdig med Mongolia, og håper vi kan få reise ut igjen når det er klart for det. Men vi har lært at vi må leve i nuet, og prøver å gjøre det så godt vi kan her i det fine huset vi har flyttet inn i. Her prøver vi å samle krefter, og har det veldig bra. Rutiner og familieliv begynner å fungere, og vi har mer overskudd til barna våre igjen. Dagene føles meningsfulle, og vi treffer stadig flere folk. Jeg har lært noe om at det ikke er så mye vits i å streve etter å gjøre noe, og å bli noe. Gud kan bruke meg i sin plan likevel. Jeg liker ikke å bli brukt i ”min skrøpelighet”, jeg vil helst bli brukt med de sterke sidene mine. Men det ser ut til at det er best å bare legge meg selv over til Jesus i stedet for å kjempe i mot det som skjer, og streve for at noe annet skal skje! Jeg har ikke svar på alle hvorfor og hvordan, men jeg tror at Jesus er med. Og jeg tror at uansett hva som skjer, og hvor jeg er hen i verden, er det tryggest å være sammen med Ham!

Kjersti

søndag, november 09, 2008

Utsiden

I dag tar vi oss ikke tida til å skrive så mye. Vi synes det er trist å reise herfra, samtidig som vi gleder oss til å reise hjem. Vi ønsker å vise noen bilder av omgivelsene våre i dag, da vi viste bilder fra huset vårt (innsiden) i går. I dag har vi nemlig vært på tur igjen! Min første etter at jeg ble syk - en seier!

Dette har ikke så ille mye med turen å gjøre. Men slik ser NLM ut i Khovd. På den store tomme delen av veggen (2. etasje) er det tiltenkt et passende skilt som skal sees fra veien...

Dette er baksiden av "kontorbygget" som vi kaller det. Koselig, ikke sant?

Her er det vi kaller "nyhuset". Vi bor i den delen som ligger til venstre på bildet. Huset er vertikal delt, med to speilvendte leiligheter.

Her er "hagen" vår... Jeg synes det er riktigere å omtale det som "potensialet" vårt. Men det blir det noen andre som får ta seg av. V ligger midt i sentrum som dere ser.

Ved foten av dette fjellet var det en familie som syntes det kunne være greit å sette opp vinterleir. Han har større "hage" enn oss, slv om leiligheten er litt mindre... Dere ser teltet midt på bildet - sant?

Her er det tre familier som har tenkt å bo i vinter. Dette er nomadefamilier, og for meg er det ganske merkelig at de har slått seg ned her - det finnes ikke et gresstrå! Men det er noen tørre busker på andre siden av fjellet, så de lar nok dyra beite på dem om dagen. Selv vil de ha teltene her fordi det er lesiden av fjellet, tenker jeg. Skjønt - se sandstormen...

Her er det bildet av de samme tre teltene, men litt nærmere. Forsatt sandstorm da. Eller - ikke storm. Bare litt sterke vindkast. Storm r noe annet det - og det er ikke kult.

Det ser koselig ut, sant? Helt til man tenker på at de skal bo der i 40 minusgrader...

Kaldt og tørt. Men du verden så pent!

Det er veldig spennende og spesielle fjell her i Vest-Mongolia, og vi har blitt veldig glade i dem. Hver ang vi er på tur samler vi på steiner. Det er en helt særegen type fjell her - i Norge ligger steinene i fjellet eller på bakken, her står de! Skifer på høykant! Og som regel er det snn løst porøst sandfjell utenpå og hardt fjell inni.

Bare for utsiktens skyld. Vi synes dette er storslått.

Og barna elsker jo fjellet - der kan de jo klatre! Når fjellet er som stående skifer blir det ofte somtrappetrinn i det, og det vet de små og utnytte!

Sigrid synes også det er svært å være på tur. Spesielt når hun får sitte på en arm.

Mongolsk beitemark... Mil på mil med stein og sand.

Og så var det bare veien hjem igjen...

Gjermund

lørdag, november 08, 2008

Nytt hus

Vi har fått nytt hus. Det er i seg selv noe gledelig som regel - om det ikke er en eller annen finanskrise som er skyld i at man har måtte selge sin flotte bolig for å flytte inn i noe av "ringere kvalitet". Enda bedre blir det når man flytter fra et kjøkken som dette:

Til et hus med et kjøkken som ser slik ut:

Bare som en opplysning må jeg opplyse leserne at det øverste bildet - av kjøkkenet vi flyttet fra - opprinnelig var tenkt som et skrytebilde; "Se, vi har fått komfyr!" Da bildet ble tatt hadde vi levd i den leiligheten uten komfyr i ca en og en halv måned. Det samme gjaldt for øvrig vaskemaskina.

Nå derimot, har vi opptil flere valg når vi trår inn i entreen. Vi kan stå der og nyte de fine veggene eller varmen i gulvet. Eller vi kan velge en av de fem dørene der ute - og forflytte oss til andre deler av huset! For eksempel kan vi ta i bruk trappen opp til andre etasje - en mongolias kuriositeter. Den er ikke spesiell bare fordi den er laget av tre og er så pen - nei den er også spesiell fordi hvert eneste trinn har samme høyde og samme dybde som de andre trinnene i trappen.

Sondre og Sigrid nyter Mongolsk lovsang - Sigrid gjør det best på en stol, konservativ som hun er. "Man står da ikke å synger!"

En stund så det slik ut i stua vår her i nyhuset. Mange ting å ta tak i som de sier i gamlelandet.

Men vi tok tak, og fint ble det, om vi skal si det selv! Og selvfølgelig - det er mye tomrom på veggene - det er fordi vi skal hjem det. Henger ikke opp noe for å ta det ned igjen nei, så lenge rommene virker som de skal uten.

Vi NYTER å ha så god plass rundt oss. Ungene har nesten blitt veloppdragne også. Eller så er det bare at de roter og bråker så langt unna at det ikke forstyrrer meg (fleiper litt). Det eneste nå, er at det er vanskelig å bo slik når de andre rundt oss har det så totalt anderledes. Det har vi skrevet om før, så det skal jeg ikke ta opp igjen en gang til. Men det er et alltid tilstedeærende tema; Hvordan forholde seg til de forskrekkelige gapene mellom vår rikdom og deres fattigom? Jeg mener - mange vet jo ikke at de er fattige engang, de klarer seg jo så fint! Så kommer vi og viser frem en levestandard som bare må gjøre noe med dem. Vi later jo som om vi er "vanlige" mennesker.

Når det er sagt, så er det ingen god opplevelse - eller forsåvidt varig - å bo på tre rom, uten kjøkken, med fem barn. Det kan jeg skrive under på.

Gjermund

fredag, november 07, 2008

Et lite forsøk

Jeg har etter en stunds vurderinger frem og tilbake - og med et sideblikk på antall tilbakemeldinger vi har fått etter at vi fortalte at vi skal hjem - bestemt meg for å gjøre et lite forsøk på å videreføre denne bloggen. Har tenkt at det kanskje ikke er så veldig mye interressant å melde fra "enheten Kvam" lenger - men det kan jo og hende at det egentlig ikke er så mye som er veldig annerledes enn det var tidligere, annet enn at vi vet at vi skal hjem på ubestemt tid.

Vi er jo her i Mongolia fortsatt mener jeg! Nå har vi nettopp flytta inn i et nytt nydelig hus også - med masse plass! Det er så godt å kunne sitte i fred om kvelden, uten å være redd for at ungene på andre siden av døra skal våkne av at vi prater sammen! Sånn har det vært helt siden vi kom til Darkhan, og vi har virkelig lært at med vår norske kulturarv er det helt greit med litt plass rundt seg.

I dag var jeg på markedet med Ola og Ragnhild for å kjøpe sko. Godt å kjenne på det at jeg mestrer slike enkle ting som å spørre hva ting koster, hvor jeg finner det jeg vil ha, hvilke størrelser de har osv. Har blitt enda mer obs på hva det faktisk betyr for meg at jeg har lært dette - nå som jeg skal hjem til Norge igjen og kanskje ikke bruke det mer.

Gjermund

onsdag, oktober 29, 2008

I en sving på livets vei

I dag fikk jeg telefon av gammel - læreren min. Han kunne fortelle at han har blitt innsatt som dommer i hjembyen sin. Dette har han arbeidet frem mot i flere år, og det er en ganske stor bragd å bli tilsatt som en av 200 dommere (på landsbasis) – i hvert fall når man er så ung som han – bare 32 år. Jeg syntes det var utrolig moro å høre fra ham igjen – jeg har hatt så lyst til å besøke ham. Noe av det siste han sa til meg før vi skiltes for halvannet år siden og etter at vi hadde hatt noen lange samtaler om tro var nemlig; ”Gjermund, tror du det er mulig for meg å bli kristen i dag?” Han var seg sin synd bevisst, og pekte ut retningen hvor han trodde han ville ende ved dette livets slutt ved å peke på gulvet – ”To hell”. Jeg fikk anledning til å dele med ham historien om Guds kjærlighet til menneskene, og Hans underfulle omsorg for den minst "verdifulle" - han forstod da jeg fotalte om meg selv tror jeg, og han gikk derfra med et tankefullt uttrykk i øynene. Han er i seg selv en "tenker".

Så var det bare det, at når man treffes igjen i Mongolia etter å ha vært atskilt, spør man hverandre om det er noe nytt. Jeg fortalte ham at jeg er syk, og at vi skal hjem til Norge. Ja – for selv om ikke feiler meg noe som er farlig for kroppen min, så er det store muligheter for å fortsette med slike runder som jeg har hatt nå om vi ikke reiser til Norge så jeg kan få meg litt reparasjon.

Så, vi har hatt en halvannen ukes tid til å svelge den tunge beskjeden om at det beste er å avslutte for å reise hjem. Livet har fremstått for oss omtrent som kosmos – eller en tur i melkeveien eller noe – ukjente skremmende objekter på alle sider, helt siden dette ble bestemt. Vi begynner å venne oss til tanken nå, har flotte folk rundt oss her ute som støtter oss hele tiden, og vi prøver så godt vi kan å henge med i disse svingene.

Plutselig stoppet det opp for oss. Jeg hadde stoppet opp for en god stund siden, jeg har ikke orket å gjøre stort den siste drøye måneden. Kroppen har bare rett og slett vært tom for energi. Men det var likevel et sjokk å få beskjed om at vi må reise hjem. Alt dette strevet for ingenting! Det var en av mine første tanker. Deretter en enorm følelse av mislykkethet. Vi har studert dette språket i så lang tid, forberedt oss på så mange måter og tålt så mange tunge tak. Kjersti har jo akkurat kommet godt i gang med bibelgruppa, og fått en flott inngangsport der. Arbeidet med bygdeprosjektet skulle til å starte, nå blir det vel sikkert utsatt på ubestemt tid – det finnes ingen til å overta. Nyhuset driver akkurat og blir ferdigstilt – skal etter planen godkjennes denne uka – og vi skal bare reise hjem. Til hva?

Det finnes bare ett svar. ”Vet ikke”. Vi vet ikke hvor vi skal bo – håper vi finner en plass i Rennebu, vi vet ikke hva vi skal gjøre (annet enn at jeg er sykemeldt en stund), og vi vet ikke når, hvor eller hvorfor. Det er det verste svaret jeg vet, og jeg liker det ikke nå heller. Det er akkurat som et liv fullt av avtaler og fremtidsplaner er erstattet med tomhet. Sånt er sårt. Og – selv om jeg stoler på at ”det er vel en Herrens mening med alt,” som vår kjære Ludvig uttaler det – fremstår dette som fullstendig meningsløst og uforståelig for meg. Men jeg aksepterer at det er slik det ble.

Vi må jo bare finne oss i nok en start. Vi kommer til å reise hjem med ingen andre tanker enn dem som omhandler ”nuet”. Det betyr at vi ikke aner om vi skal ut igjen, eller i så tilfellet når – det er ikke et tema for oss. ”Nå” skal vi bo i Norge. Jeg har ikke blitt syk på grunn av problemer på feltet eller noe slikt – dette er ting som ligger inni meg og som gjør at jeg bruker mye mer krefter enn jeg egentlig trenger for å forholde meg til krevende situasjoner. Og de kommer jo oftere på en slik plass som dette enn i vante, trygge omgivelser som i Norge. Sånn sett går det an å si at oppholdet i Mongolia har ”trigget” dette, men det kunne like gjerne kommet i Norge – men da sikkert på et senere tidspunkt. Så – jeg traff veggen. Akkurat som mange andre store menn har gjort, Statsminister Bondevik og sånn. (Liker å være i godt selskap vet dere…)

Det er ikke så godt å forholde seg til alle følelser og tanker som raser gjennom hode og kropp i en slik tid som vi er inne i nå. I det ene øyeblikket trenger jeg en ensom krok hvor jeg kan felle en tåre eller to for meg selv over å måtte forlate det livet vi lever, ikke skulle være en del av fellesskapet her mer eller være blant mongolene mer osv. I neste øyeblikk spretter det frem et lite minne om sauer og grønt gras, traktorer og god plass samt pene ting som former seg til små håp om glede inni meg – og jeg kan kjenne på forventning til å komme hjem.

Så ringte læreren min altså. Og skulle fortelle en god nyhet. Jeg fortalte min dårlige. Det var da han sa det som gjorde denne dagen til noe spesielt; ”Jeg har blitt en kristen, Gjermund,” sa han ”Jeg vil også be for deg.” Og jeg stod igjen på gårdsplassen og gråt. Gud er rik – Han er såvisst ikke avhengig av meg for å få gjort sitt arbeid med mongolene. Av sin nåde har Han brukt oss her, nå ser det ut til at han fører oss til en ny plass. Og det er nesten så jeg tror Han hadde et kjærlig smil om munnen da Han tok seg tid til å gi meg et klapp på skuldra; ”Det er greit at du drar, Gjermund. Jeg klarer meg selv herfra…”

Gjermund

onsdag, oktober 22, 2008

Tyngre enn ventet

Beklager dårlige oppdateringsrutiner. Som jeg har skrevet før, er det i de tyngste periodene bloggen vies minst oppmerksomhet. Det betyr ikke at vi ikke trenger forbønn - tvert i mot. Jeg er fortsatt syk og det ser ut til at dette tar tid. Heldigvis er jeg tilbake i Khovd igjen, det er lettere å være her sammen med mine enn å være i Ulaanbaatar for meg selv.

Gjermund

lørdag, oktober 18, 2008

Ny rekord

Nå har vi vel nesten satt ny rekord i opphold mellom innleggene våre her inne. Det har sin enkle forklaring i at jeg har vært litt sjaber en stund, og reiste til Ulaanbaatar for vedlikehold. Og jeg ble medsendt datamaskinen vår - noe jeg forøvrig tror Kjersti angrer på. Formen min er bedre enn før, og etter planen returnerer jeg til Khovd på tirsdag. Tror Kjersti har en litt utfordrende tid nå når hun er for seg selv med barna, så det hadde vært fint med litt forbønn tror jeg.

Gjermund

fredag, oktober 10, 2008

Bistandsarbeid

Av og til føles det litt rart å være en del av et tem som skal drive med bistands- eller utviklingsarbeid her i Mongolia. Selvfølgelig kan det gå an å forstå at det trengs utvikling her, på mange områder, men stort sett så føler jeg liksom at dagene har sitt mønster, samfunnet virker nå liksom som det skal og er forutsigbart på sitt vis. Som for eksempel at ting tar tid, folk prøver å lure deg for penger, restaurantene har ikke maten de reklamerer for i menyen osv, osv. Det er bare sånn det er, og man slutter å irritere seg. Man venner seg til det i stedet. Jeg har noen forventninger til meg selv om å få på plass et slags bygdeutviklingsprosjekt i nær fremtid. Men det er liksom så forferdelig vanskelig å vite hvor man skal begynne. I det siste har jeg fått anledning til å tenke litt ekstra på det arbeidet, og jeg har fått ro for at det ikke er jeg som skal "prestere" noe, men at jeg bare skal begynne å gå.

I en sånn situasjon er det naturlig å tenke seg ut en plass å begynne fra, og i den forbindelse vil det vel være naturlig for meg å starte med noe av det jeg kan litt om. Sau og den maten de trenger for eksempel. Men først av alt: Reise dit hvor folkene vi skal jobbe blant bor. Der har de som regel ikke strøm, dårlige hus (om de har det) og kummerlige forhold sett med norske øyne. Men det er liksom ikke bare å gå i gang med å lage det til etter vestlig standard for olk med en gang - utvikling handler om å ta skritt. Som regel er det lurest å ta ett om gangen.

Gikk ute på veien her en dag - her inne i byen har de asfaltdekke - og jammen har de ikke lagt ny asfalt! Det trengtes kan man si, for du verden så dårlig det dekket var. Dette er et bilde av en dårlig vei i Norge, veien her var VELDIG mye dårligere enn dette.

Når jeg så de la nytt dekke, ble jeg veldig imponert. Tenk at de hadde utstyr og kompetanse til dette!

Men, dessverre så ikke resultatet ut slik som dette - et bilde som også er hentet fra Norge. Det var nesten like mange "hull" i veien etter at de hadde lagt nytt dekke som før, men de var heldigvis mindre, og jeg så at de hadde brukt så alt for store steiner i asfaltgrusen, så det tar vel ikke så lang tid før hullene er der igjen... Store steiner i asfalten gir jo veldig mye masse, men det spørs om ikke kvaliteten blir forringet. Så da stod jeg der da, på noe som skulle vært en slett og flott ny vei - også var det bare en humpete, skrukkete vei som gav meg stor anledning til å forstå hvorforvi er her og driver med utviklingsarbeid...

Gjermund

onsdag, oktober 08, 2008

Spennende dager

Nå har jeg fått høre resten av historien om det som skjedde på bibelstudiegruppa vår etter at de fleste av oss hadde gått mandagskvelden. Hushjelpa vår, Baiglaa (har fått lov å si navnet hennes), fortalte at hun da vi hadde gått, og Gillian var på kjøkkenet og ordan opp igjen, var det ei jente som var igjen. Denne jenta hadde kommet 2,5 time for sent, da filmen var kommet helt til korsfestelsen. Kanskje hadde hun vært i tvil om hun skulle gå, kanskje hadde hun vært opptatt med noe.

Jenta (som vi kan kalle Bayrmaa) satt der, og Baiglaa gikk bort til henne, snakka litt med henne og lurte på om det var noe hun ville spørre om. Ja, det var det. Bayrmaa kom fra landsbygda, og familien var sterkt troende buddhister. Hun dyrket ikke denne religionen. Og familien hadde sagt til henne at "du er den eneste i denne familien som ikke dyrker buddhismen, den mongolske religionen, du er jo som en utlending!" For ca. et år siden hadde hun besøkt en kirke her i Khovd 2 ganger, men hun syntes det virket litt merkelig og hadde ikke forstått hvorfor de sang sånne sanger. Men etter at hun hadde vært i kirken, hadde hun vært interessert i å finne ut mer om Jesus, men hadde ikke turt å besøke noe kirke mer, for hun hadde hørt at det var noen kirker i Khovd som ikke lærte rett (mormonerkirke og en annen sekt). Hun visste ikke hva som var "riktige" og "gale" kirker, så hun hadde ikke gått. Baiglaa sa til henne at hun nok hadde lett etter Jesus, og da ble hun overasket selv!

"Har du lyst til å bestemme deg for å ta imot Jesus?" spurte Baiglaa henne. Ja, det ville hun! Gillian kom også, og de fortalte henne hvordan hun kunne snakke med Jesus om det hun ville, og de fortalte henne litt om kristendommen og det å være kristen. Så bad de en frelsesbønn sammen, der Baiglaa bad først og så sa Bayrmaa etter. Jeg syntes den frelsesbønnen var så nydelig, at jeg gjerne vil gjengi den her:

"Jesus, min Herre. Bli min Frelser! Kom inn i mitt liv! Led mitt liv! Jeg tror på deg. Jeg tror at du er min Frelser. Herre, takk for at du gav Sønnen din! Tilgi meg alle mine synder! Takk at du valgte meg! Jeg ber deg, i Jesu navn. Amen."

De bad sammen og snakka sammen. De fortalte henne at Jesus vil være med henne hele tiden, han er nær ved Den Hellige Ånd. Og de fortalte henne at det er stor glede i Himmelen over at hun har tatt imot Jesus!

Be for Bayrmaa! Be også for jenta som bor i samme blokk som oss (vi kan kalle henne Ojona). Hun sa etter mandagskvelden at hun trodde litt på det der med Jesus. I dag fikk jeg melding om at hun var dratt hjem til hjemfylket fordi mora var syk. "Jeg ber til Jesus. Be du også!" skrev hun.

Det er tøft, men spennende å være her i Khovd. Noen dager er forferdelig tunge. Andre dager opplever vi slike spennende ting. I dag tok jeg med barna til en bergknaus litt bortafor byen her, for at de skulle få leke litt og klatre litt. Vi var der ei god stund, så kom det bort til oss en gjeter. Han satte seg ned og prata, mens geitene og sauene beita et stykke lenger bort. Han lurte på hvorfor jeg kunne snakke mongolsk og hvorfor vi var her. Jeg fortalte at vi jobba i NLM (på mongolsk Norsk Hjelpeorganisasjon) og tenkte at jeg nå skulle våge meg til å si litt mer. "Vi kom til Mongolia fordi vi ville fortelle folk om Jesus. Har du hørt om Jesus?" Ja, han hadde hørt navnet. Så satt han der ei stund til, prata litt om andre ting og så spurte han: "Han der Jesus, (og så et ord jeg ikke forstod, men jeg forstod at han lurte på hva Jesus var)." Så begynte jeg flau og famlende og letende etter ord å fortelle at "Jesus er Guds Sønn. Gud har skapt verden, han skapte mennesket så fint, men mennesket gjorde synd slik at de ikke kunne være sammen med Gud som er hellig. Men at Gud sendte sin sønn til jorden, sånn at vi kunne bli frelst. Han ble menneske og så døde han på kors og da betalte han for syndene våre. Derfor kan vi, hvis vi tror på ham, igjen få være sammen med Gud. (Jeg husker ikke, men jeg håper jeg sa at vi skal få evig liv, hvis vi tror på ham). Han elsker alle, han elsker deg. Hvis du vil høre mer kan du komme til kirka på søndager klokka 11!" sa jeg, og var sikkert knallrød.

Jeg var så flau og følte virkelig at dette hørtes forferdelig dumt ut, ikke bare hvor famlende det ble sagt, men også budskapet. At Gud, som er universets Herre og skaper, skulle sende sin sønn til jorden for at han skulle dø for menneskenes synder? Det står i Bibelen (1. Korinter 1) at evangeliet er en dårskap (altså at det høres dumt ut), og det følte jeg virkelig. Men jeg tror at vi mennesker aldri kunne funnet på en sånn enkel måte å bli frelst på. Vi synes jo vi må gjøre noe selv, så derfor; at Gud selv, gjennom sin sønn som ble et menneske(!) skulle frelse oss ved å dø en lidelsesfull død, virker helt urimelig! "...besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner," sier Paulus. Ja, på den måten kan vi ikke ta æren selv! I samme avsnitt sier Paulus; "for at den som er stolt, skal være stolt av Herren." Det er kanskje derfor Gud frelste oss på den måten?

Jeg tror ikke jeg akkurat overbeviste den gjeteren om noe. Men jeg vet at Gud ser ham.

Kjersti

tirsdag, oktober 07, 2008

Bibelstudiegruppe for studenter

Jeg og den engelske damen på bildet (forrige innlegg) hadde i går vår første bibelstudiegruppe for studenter. Jeg hadde gleda meg masse, for det er jo sånt jeg har lyst til å drive med her, men som jeg ikke har hatt tid og overskudd til før. Denne bibelstudiegruppa blir holdt hjemme hos henne, og det gjør det lettere for meg. Klokka 5 på ettermiddagene er det likssom ikke så stille hjemme hos oss!

Vi hadde snakket med en del unge damer, og opp mot 8 sa at de kom - så fikk vi se. Her er det ikke sånn at det er flaut hvis man har sagt at man kommer og ikke gjør det likevel. Vi hadde tenkt å se Jesusfilmen første gangen, som en introduskjon. En time før gikk strømmen (det gjør den hver dag for tiden), men da ble jeg rimelig redd for hva vi skulle finne på i forhold til filmen. Jeg var så spent på alt og ba mye. Jeg dro i vei 20 minutter før, sånn at vi kunne be sammen og forberede litt brødmat. Da jeg dro, blåste det opp til en forferdelig sandstorm, jeg hadde ikke sett det sånn i Khovd før. Når det er sånn blir det masse sand i ører, munn, hår - alt, så folk drar ikke ut hvis de ikke må. For meg var det ikke farlig, for jeg hadde bilen, men for alle studentene som skulle komme? Jeg fant blokka der min venn bodde og ble møtt av et smil og en klem. Hun sa hun hadde bærbar pc med batteri som kunne vare halvannen time, så da var det mulig å få sett filmen. Men ville noen komme? Vi satte oss sammen og ba om at folk måtte komme og om at Gud måtte være med. Da klokka var fem, hadde ingen kommet. (Det er forøvrig ikke noe spesielt her). Jeg fikk ringt til ei, og kjørte og henta henne. De fleste av de andre kom vi ikke gjennom til med mobilen. (Nesten alle har mobil, faktisk, men det er ikke alltid man kommer gjennom). Etter hvert løya sandstormen litt, og en etter en kom, til sammen 6 stk. En kom ikke før kvart på sju, en i halv åtte-tida.... Jeg trodde at den bibelgruppa var ferdig i 7-8-tida, men da hadde jeg visst glemt at jeg bor i Mongolia. Vi ventet til kvart over seks med å sette på filmen, etter at vi hadde brukt god tid på å spise og prate. Vi snakka også litt om hvem Jesus var.

Filmen gjorde inntrykk. Og jeg tror Gud var der sammen med oss gjennom sin Hellige Ånd. Etterpå tok hushjelpa vår som var der ordet. Hun er veldig frimodig, og mongolere er mye mer rett fram enn oss. Vi tenker mer sånn at vi må vente og se, ikke presse osv. Så hun sa rett ut til jentene der at det var viktig å ta et standpunkt for om man ville tro på Jesus eller ikke, for hvis man utsatte det kunne det bli for sent! Hun sa klart og tydelig at det er bare en vei til Himmelen - og det er gjennom Jesus! En annen hadde også et fint vitnesbyrd om hva Gud betydde for henne.

Så snakka vi litt om å treffes videre i en bibelstudiegruppe, og det var alle interesserte i. En av jentene der ba en bønn, og så avslutta vi. Da var klokka 20.20 og jeg hadde allerede utsatt et møte om vaksineringer vi norske mødrene skulle ha, så jeg måtte haste videre. Jeg kjørte hjem to av studentene, og de snakka sammen om filmen mens vi kjørte. Den ene av dem syntes det var litt kjedelig at vi skal snakke om Jesus hver gang, men den andre jenta sa at hun begynte å tro litt på det der!

Senere på kvelden fikk jeg sms fra hushjelpa vår; hun hadde blitt igjen en halvtime med ei anna jente som var der, og hun hadde sagt at hun ville begynne å følge Jesus. De hadde bedt sammen. Det var så godt å høre, selv om jeg er redd for at det ble veldig impulsivt rett etter filmen. Samtidig har Gud forskjellige veier til oss alle - noen kan ta et standpunkt for å følge Jesus rett etter de har hørt om ham, mens andre trenger lang tid.

Dere som vil må være med å be for disse jentene! Be for oss som skal holde bibelgruppa også! Fra og med neste uke blir det ondsdager kl. 12.00 norsk tid.

Og til dere som ikke er kristne som leser dette, så vil jeg si at jeg kan forstå hvis dere reagerer på at vi vil at andre skal begynne å tro på det vi tror på og at vi aktivt prøver å få folk til det, f.eks. gjennom å starte en sånn bibelstudiegruppe. Men jeg vil si; det er ikke for å få flest mulige "medlemmer på laget" vi gjør det. Det er fordi vi tror at det er gjennom å tro på Jesus mennesker, -du også! - kan komme til Himmelen og få et evig liv etter døden! Og det unner jeg alle mennesker! Men det er bare Jesus som kan frelse oss - rense oss ren fra det som skiller oss fra Gud (synden: det vonde vi tenker, sier og gjør og som ligger i naturen vår). Og han vil frelse deg! Vet du hvorfor?

Det er fordi Jesus elsker deg!

Kjersti

P.s skriv gjerne en kommentar eller e-mail hvis du har noen tanker om dette.