lørdag, desember 30, 2006

På tampen

Hei igjen - la plutselig merke til at det er fire dager siden sist jeg skrev et innlegg her på bloggen. Og at datoen i dag faktisk er 30. desember 2006! Det betyr at vi snart trår inn i 2007 det! Og dermed blir dette et innlegg på tampen av 2006. Hva innlegget skal inneholde, det vet jeg jo ikke ennå, så da måtte overskrifta bli "på tampen".

Forresten - jeg må jo i hvertfall sørge for at jeg får besvart et spørsmål og en bemerkning som kom til uttrykk etter forrige innlegg...

For det første: Huset i bakgrunnen på det siste bildet er det huset vi bor i, ja. Bra gjetta Knut! Og bare for å si det: Det huset er det eneste med skikkelige farger på her i "grenda" - eller her i byen - eller kanskje til og med he i landet. For alt jeg vet i hvert fall. Så det liker jeg veldig godt å bo i. Nei - forresten! Nå husker jeg at jeg så et kulturhus eller noe lignende i Hovd som faktisk var malt i en tilsvarende rødfarge! Det var faktisk en ganske flott bygning.

Så: Ja Jostein - kanskje er det denne "smultringen" som skremmer dyra. Jeg vet ikke. Faktum er i allefall at de siste ukene har jeg opplevd mer rasisme fra hunder enn tidligere - den gangen jeg var glattbarbert. Men prøv å leve i 30 minus uten skjegg du da vel! Jeg for min del liker at det rimer i skjegget, og ikke på huden. Det er bare det at når du har glidelåser og klær helt oppunder øra og haka - ja da lugger det til tider fælt om du har helskjegg. Og når noe av det (unnskyld alle som har det) jeg ønsker meg minst her i verden er helskjegg med unntak av unde haka - ja så ble det "smultring". Og "jo lengre, jo bedre". For ennå er det bare 30 minus. Neste måned tenker jeg at jeg kommer til å bli forundret over Guds veldige visdom som utstyrte oss med skjegg.


Og hvis det er noen som skulle finne på å tenke at nesa er for stor eller noe i den dur, så er det nok egentlig heller øya som er for små. Og jeg har hår. Det er ikke grått en gang.

Gjermund

tirsdag, desember 26, 2006

Stakkars meg!

Ja, så var pakkene åpna


Og julenissen har vært på besøk sammen med Snøhvit. Har fundert litt på koblingen mellom sistnevnte og Nissen, men er ikke i stand til å finne'n.


Uansett - julegodteposer gjør alltid suksess hos barn. Selv om posene her inneholder noe annet enn de stakkars mandarinene jeg synes å huske at posene jeg har fått gjennom min karriere inneholdt...

På julaften hadde vi besøk av Jorunn og Silje, noe som var trivelig helt til Jorunn vant i Setlers.


Men oi - jeg har nesten glemt overskrifta! Det er jo synd på meg! Og det er fordi - eller - først må jeg fortelle om da vi skulle sette sammen pepperkakehuset som var sendt fra Norge


Det kom i tusen biter, noe ungene ikke syntes var noen gyldig grunn for å spise det uten å lime det sammen først. Så Far i huset skred til verket med ivrige tilrop som "Du er en mester til å lime pepperkakehus pappa!" o.l. Og selv om huset aldri fikk mer enn tre vegger, ble det da til slutt ganske brukbart - selv om taket tar inn vann og døra har kikkehull...


Ja, ja - selv om dette var en forholdsvis krevende situasjon, synes jeg at det gikk etter forholdene bra, og resultatet svarer egentlig ikke til dette innleggets overskrift. Nei - det er synd på meg skjønner dere, fordi vi har lånt oss to hester.


Ja det er jo ikke akkurat det at vi har fått lånt to hester som er så ille - men da jeg skulle ta dem ut i dag, så hadde de fått issvuller under hovene i natt - det var nemlig 30 minusgrader her. Så skulle jeg prøve å få bort isen... Det gikk på et vis med frambena på den ene hesten. Den hvite, som er den minst redde. Men den røde - den fikk jeg ikke fanga en gang. Og etter utallige forsøk, ble den irritert og sparka meg! Tenk - meg!

Da gikk jeg til han som pleier å stelle disse hestene, for å hente en lasso. Men da jeg kom dit, så bestemte hunden hans seg for at i dag så likte han meg ikke... Dermed bet han meg - hardt. Det var ikke noe kult. Og alt dette etter at jeg hadde vært på do tre ganger i natt for å... Ja, det kan forresten være det samme, men jeg kasta ikke opp - selv om det som skulle ut kom fort...

Så nå ligger jeg her da, og må egentlig på do, men orker ikke å gå på mitt slitne, støle bein... Stakkars meg... Og ingen bryr seg - Ragnhild vil bare være ute å ri, og Kjersti lager mat - Kjempestakkars meg!



Gjermund

torsdag, desember 21, 2006

Mongolia-nytt

Det er noen som har spurt om vi kan vise noen bilder fra her. Det kan vi:


Her er et bilde fra taxiholdeplassen vår. På denne plassen står vi å venter på taxi - som egentlig bare er en bil som går i rute mellom et sted bortenfor denne holdeplassen og en annen plass på den andre siden av denne holdeplassen. Den gata dere ser rett frem er den som går inn til og mellom NLM-kontorene og vårt hus. Det store blå i bakgrunnen der er en vordene skole dekket med presseninger.


Her harjeg snudd meg ca 90 grader til høyre. Disse gjerdene finnes rundt alle hus her på bataljonen, og kalles "hasja". Quite nice.


Her er et bilde fra stuebordet vårt. En ganske trivelig plass. Dette er da julebrevkladden vår, skrevet med nyinnkjøpt fyllepenn...


Så var vi på avslutningsfest for alle NLM's ansatte i kveld. Som dere ser er den tradisjonelle mongolske maten kommet på bordet: Fruktfat med kiwi og bananer, bløtkake med smørkrem og et fat med en hel - men død - fisk.
Festen ble forøvrig holdt på et av Darkhan's beste hoteller, og i salen ved siden av oss ble det også holdt en fest. Arrangørene konkurrerte så godt de kunne om å spille høyest mulig 80-talls musikk...


Som en del av underholdningsprogrammet kom det inn en rekke søte, små mongolske danserinner som danset en hestedans for oss akkompangert av et til tider sviktende musikkanlegg. Et slikt musikkanlegg som har en tendens til å slutte å virke når en som ikke har greie på å styre det gjerne vil gi inntrykk at han har greie på det...


Til tross for absolutt ingen alkohol, tror jeg vi hadde det like moro hos oss som hos våre svaiende konkurrenter i nabosalen. I hvertfall de andre, som fikk bivåne en stiv nordmanns aller første - og høyst ufrivillige - stolprende "dansetrinn". Damen var snill, og lot meg gå etter minst et helt minutt - men da måtte også slipset løsnes...


Siden våre hushjelper er ansatt i NLM, var de med på festen. Det er to fantastiske damer. Bæ(g)laa, som står mellom meg og Kjersti arbeider deltid hos oss og Tuya arbeider full tid. Tuya snakker godt engelsk, men Bæ(g)laa snakker bare mongolsk - en god utfordring for både voksne og barn! Forøvrig snakker de bare mongolsk til ungene begge to - det er en del av jobben deres!


Mongolerne liker fest og moro - det er i alle fall sikkert - og spesielt damene elsker å pynte seg. Så blir det til at de ser ut som prinsesser hele gjengen. Regner med at Ragnhild glir rett inn i miljøet jeg...

Dette var noen glimt fra oss i Mongolia - ikke verst hva?

Gjermund

tirsdag, desember 19, 2006

Takk

Hei dere. Skjønner det er mange som har lest at vi har det litt tungt her nede. Har fått to fantastisk oppmuntrende mailer, og mange hilsner med beskjed om at dere husker oss i bønn. Takk skal dere ha! Det er til stor hjelp for oss å vite at dere hjemme er med oss bønn, for her kan det av og til bli så mye at man har tendensen til å synes litt synd på seg selv, og da blir bønn fort mer en plikt enn en glede og et tilfluktssted - vi er nå engang bare mennesker. Også håper jeg ikke hjemmeledelsen velger å sende oss hjem fordi jeg er såpass ærlig på nett.

Nå ser det ut til at ting skal snu litt. Jeg håper det, for energinivået er lik flatt på bunnen. Heldigvis ser det ut til at Kjersti, Ragnhild, Ola og Håvard (de to siste fikk seg en ny runde med sykdom) ikke er angrepet på samme vis som Sondre var. Det er takkegrunn!

Vi hørte forøvrig av noen amerikanske kolleger at deres minste jente (på alder med Sondre) slet med samme symptomer som Sondre fra August til November! Så vi vil la bønnebegjæret bli stående - vær så snill og fortsette å be for oss - det ser ut som om god helse på ingen måte er noen selvfølge her nede. Kan i samme åndedrag legge frem for dere også Jorunn Ranøien (som vi reiste sammen med) og Silje Ødegård (som reiste i begynnelsen av August) - begge sliter visst på hver sin kant - god helse er definitivt ingen selvfølge her i Mongolia.

Til vår store glede har Sondre igjen begynt å vise seg som "vår" Sondre. I dag våknet han i sjutida og ville ha mat - to skiver med blåbærsyltetøy før han stupte i seng og sov en drøy time til... Joda - formen er visst bedre!


Smilet er tilbake på plass - og matbehovet minst like stort som før!

Gjermund

søndag, desember 17, 2006

Zzzliten...

Er sliten. Og ikke helt frisk. Kjersti er grusomt sliten - og syk. Ragnhild er ikke veldig sliten, men syk. Litt syk i hvertfall. Ola er frisk - og ganske usliten. Det kan være litt slitsomt. Sånn er det i grunnen med Håvard også. Sondre er litt syk men mest frisk - men sur når han ikke smiler. Lurer på om ikke denne vinter'n kan begynne snart så den kan nærme seg en slutt. Dette var deprimerende.

Gjermund

torsdag, desember 14, 2006

Overbevist - igjen

Kanskje er jeg en enkel sjel, men i dag sendte jeg en felles tekstmelding til en god del støttespillere i Norge (med håp om at den spredte seg til flere) med bønn om forbønn for Sondre som i to døgn har kastet opp mer eller mindre sammenhengende. Første døgnet hadde han forholdsvis høy feber (opp mot 40,5), ikke så mye det siste døgnet. Men har vi prøvd å gi ham noe å drikke (noe vi stort sett har prøvd hele tiden) så har han kastet opp nesten med det samme. Det begynte å faktisk å bli forholdsvis skummelt syntes jeg, for han begynte å vise tegn til dehydrering.

På grunn av avstanden til UlaanBaatar bestemte vi oss for å gjøre noe, for det så ikke ut til å ville gi seg. (På grunn av kvaliten på helsetjenesten i Mongolia, bruker vi ikke det mongolske helsevesenet mer enn vi må - det kan av og til være farligere enn å stelle seg selv.) Derfor sendte vi en bønnemelding til Norge og tok kontakt med en vietnamesisk lege fra Amerika. Han ville gjerne se på Sondre, og klokken fire i ettermiddag troppet vi opp på kontoret hans hvor vi fikk den beste servicen vi kunne ønske oss.

Etter at Sondre hadde demonstrert både oppkast og diareutbrudd for legen, fikk Sondre noe medisin og vi fikk beskjed om at dersom det ikke gav seg innen to, tre timer, måtte vi komme oss til Ulaanbaatar for at Sondre kunne få væske intravenøst. Så la legen handa på hodet til Sondre og ba for ham! Det er første gang i mitt liv at jeg har opplevd at en lege har gjort noe sånt.

Etterpå har Sondre beholdt nesten alt vannet han har fått. Han har drukket en liter ORS-blanding uten å slippe spesielt mye ut igjen, sammenlignet med tidligere - og han har begynt å vise at han har en sterk vilje igjen. Gjett om vi er takknemlige! Tross at han fortsatt har diare og har kastet opp en gang etter legebesøket, ser det ut til at vi slipper å reise til Ulaanbaatar, og at Sondre skal bli frisk igjen ganske snart. Dermed er vi også overbevist igjen - det hjelper å be! Takk til alle som var med å ba for og med oss, og takk til alle som vil forsette med det. Jeg tror ikke dere helt vet hvor stor pris vi setter på den tjenesten dere gjør!

Gjermund

onsdag, desember 13, 2006

Nattevåk og medisinsk ABC

Da vi gikk på Fjellhaug i fjor, deltok vi på et såkalt "medisinsk ABC - kurs for misjonærer". Det var lurt, for i natt var Sondre grusomt tørst. Ikke at det er noe problem til vanlig, men i natt så kasta han opp alt vi prøvde å gi ham. Han hadde nemlig drikki badevann!

Til slutt la jeg meg på stuegulvet ved siden av ham og gav ham avkjølt vann som var både filtrert og kokt - med skje!



Det så ut til å virke godt, og full av frimodighet og godt håp leste vi om at "aktivt kull" skulle være så bra - det binder visstnok det meste av ulumkheter man kan ha fått i seg. Vi har jo - i vår store klokskap - investert i en innholdsrik medisinsk koffert. Den inneholder også aktive kulltabletter. Dosering: 5 - 20 tabletter(!) 1 til flere (svett, svett) ganger daglig! Åssen i all verden får du en tørst ettåring til å tygge noen titalls kulltabletter i løpet av et døgn? Ja, ja - ikke fullt så full av frimodighet skred jeg til verket og brakk tablettene opp i småbiter. Og merkelig nok - Sondre åt med stor tålmodighet nesten to tabletter - spesielt da han ble belønnet med ei skje vann (hulk - for en fæl far) for hver bit.



Da nesten to tabletter var omhyggelig og langsomt tilintetgjort i et stadig sykere utseende svelg/matinntak, begynte vår lille håpefulle og protestere. Det var tilsynelatende bra, etter hans forklaringer (som ikke besto av ord, men av desto mer lettforståelige bevegelser og lyder). Konklusjonen er at vårt aktive kull nok var litt for passivt - det virka i hvertfall ikke etter oppskriften - eller pakningsvedlegget om du vil.



Gjermund

mandag, desember 11, 2006

Hva nå?

En god venn av oss er veldig syk. Og i mongolia er det ingen spøk å være det. Spesielt ikke når man ikke har noen penger. Det er nemlig slik at i Mongolia så koster det penger å ligge på sykehus. Det koster penger å få medisiner også. Og dersom man skal ta noen prøver. Dessuten må man sørge for all mat, sengetøy og klær selv mens man ligger på sykehus. Og til slutt - dersom man trenger ambulanse, må man først sørge for at man har penger å betale med!

Heldigvis, ved hjelp av noen venner klarte vår kjære Bajraa å skrape sammen nok til sykehusoppholdet han trenger i UlaanBaatar, og da jeg likevel skulle dit i dag (en tur på mellom 3 og 4 timer i bil) tok jeg ham med, så slapp han utgiftene til ambulansen. Det er bare det at å ligge på sykehus i Mongolia er ikke som å ligge på sykehus i Norge - det er veldig usikkert om man får den hjelpen man bør ha, ja det er ikke sikkert legene finner ut hva som feiler deg en gang!

Derfor - enhver som leser dett og føler seg kallet av denne oppfordring: Vær så snill å be for vår kjære venn Bajraa (navnet hans betyr forøvrig fest eller glede) - både at han må bli frisk og at han må bli frelst. Han er bare rett over 30 år, og har ei datter på 9 år. Samt ei kone. Det vil ikke akkurat bli noe lett for dem om de mister mannen og faren sin nå.

Gjermund

Jul er mer enn mat

Jul er mer enn mat - det vet alle som har levd mer enn tre år. Grunnlaget for å si det, er at vår vesle treåring gleder seg til jul fordi: Han vet at vi skal bygge pepperkakehus, spise seigmenn, lakris, non-stop, makrell i tomat og leverpostei fra Norge. I tillegg skal han få pakker - noe han egentlig ikke helt forstår, for det er jo Jesus sin bursdag!?! Men han tror at det sikkert henger sammen med at Jesus er så snill - og da bir det lett å godta.

For oss større er gleden blandet med en smule bekymring. Blir det nok pinnekjøtt tro? Blir pinnekjøttet salt tro? Hva med fenalåra, blir de riktig modnet? Og hvordan vil det bli å feire jul i et annet land, uten besteforeldre og søskenbarn etc rundt seg? For ikke å snakke om alle vennene man ikke får julebesøkt. Hmm... Dette blir en rar jul...

Så er det bare det, at man risikerer å bli innbudt til noen andre venner. Slike som vi har blitt kjent med her, og om vi ikke feirer sammen, så er vi med hverandre - med tanke på familie og venner hjemme i Norge. Så det skal vel gå.
Spennende er det i alle fall å tenke på at selv om jula er 7 timer tidligere ferdig her hos oss enn hjemme i Norge, så feirer vi akkurat det samme, og ønsker å ære den samme personen - Jesus. Ja, egentlig så er det en fin måte å vise Jesus takknemlighet på det å gi hverandre julegaver - det var jo nettopp det han gjorde - gav oss en gave. Uten at vi fortjener det. Nesten som en julegave.

Men det er mer og i jula. Nemlig klær! Til noens fortvilelse (gutter som regel) og noens forlystelse (jenter som regel). Da vi slapp Ragnhild løs på markedet for å finne seg noe til jul, endte vi opp med ei lita prinsesse... Litt glorete for oss kanskje, men som en drøm for den lille jenta. Mens Ola, han var mest opptatt av at han fikk klær som ligna på pappa sine...



Ragnhild er litt bekymra for at det ser ut som et bryllupsbilde, men likevel... Søtt par hva?

Gjermund

fredag, desember 08, 2006

Ting og tang

Nå er vi midt i julestria! Veldig moro. I går fikk vi som dere så masse kule greier i posten - jeg tok med noen salte sild (lakrisgodteri) til skolen og lot de forskjellige smake - de grein på nesa og slet stort sett alle sammen! Hadde hørt det fra før, at det bare er nordmenn som liker salt lakris, men å se det live var en svært så underholdende opplevelse! Den ene lærer'n min satt sikkert et kvarter å slet med den stakkars silda, og jeg passa på å ikke gå ut - for da hadde ho kasta'n. Det er nemlig slik her, at du spiser det du får - uansett. Som regel litt trist for meg, men denne gangen slo det tilbake på dem selv, gitt! (De sa forresten at det smakte medisin av lakrisen, da bestemte jeg meg for at jeg er syk - sånn medisin vil jeg gjerne ha!)

I dag har barna bakt pepperkaker. Det gikk for seg på det viset at de satt ved kjøkkenbordet med hver sin deig-klump som de kjevlet, stakk ut noen griser og hjerter osv av og la på ei stekefjøl.



Etter en liten stund ble den minste lei, og fant seg noe annet å gjøre. Det var visst forsåvidt bra, for han er nå litt i veien den lille sjarmøren. Eller - når han ble oppdaget var det visst ikke så bra likevel...



Det andre han hadde funnet seg å gjøre var nemlig å først helle mjøl utover stuegulvet for deretter å bade i det - men som dere ser - han var rask til å tilstå da han ble fersket. Kortene kom på bordet, for å si det slik. Som vår lille snusfornuftige treåring sa det: "Han Såndle æ glusåmt lampåt!"

Gjermund

torsdag, desember 07, 2006

Materialister

Den siste tiden har jeg vært endel sliten. Humøret har nok ikke akkurat vært solskinnspreget heller, selv om lærerne og studentene på språkskolen praktiserer "telle-trening" ved å holde styr på hvor mange ganger jeg ler i løpet av en undervisningsøkt... Har forresten fått mange "komplimenter" på grunn av min særpregede latter - skjønner at vi normenn er ganske veloppdragne, siden jeg ikke hadde noen tanker fra før om at jeg har noen særlig særegen latter...

Så var jeg jo en liten tur til Hovd vet dere, og da jeg kom hjem igjen, ventet det en hel masse post på oss. Mange pakker faktisk! Og inni dem ventet all verdens gode saker og velsignelser!



Tro meg, noen bedre oppmuntring enn dette bordet kunne ikke jeg fått i dag! Selv om hjertet ikke skal henge fast ved det jordiske, så er det utrolig hva en brunost kan gjøre med et stakkars hjerte. For ikke å snakke om hva fire stk sjokoladekalendre kan gjøre med fire barnehjerter!



Så takk for alt dere har sendt folkens! Nå blir det jul her hos oss også!

Gjermund

tirsdag, desember 05, 2006

Hovd

Jeg er tilbake igjen. I alle fall i UB. Derfor mangler noen bokstaver i alfabetet. Det er altsaa 1500 km til Hovd. 1500 km ingenmannsland. Nesten i alle fall. Men sand er det mye av. Hovd er helt fint. Vi er tydeligvis velkomne. Har sett en kamel. Den var alene.

Lurer paa om jeg har lov til aa fortelle at jeg har floeyet i dag? Hvis ikke jeg har lov til det, saa maa alle forstaa at man maa fly til Hovd hvis man ikke har veldig mange doegn til raadighet. Men jeg har altsaa floeyet. Litt. Det var veldig morsomt! Heretter skal jeg aldri la Ola noeye seg med aa se paa noe han synes er kult - eller Haavard - eller Ragnhild - eller Sondre - eller... Ops. Der var det visst egentlig stopp.

Skjoente i dag at jeg har gloemt aassen det var aa vaere gutt. Det skal jeg begynne aa huske igjen, for det var kult. Mye kulere enn aa vaere voksen. Det skal jeg slutte med. Neste trinn paa stigen maa bli motorsykkel. Men foerst hest. Som dere ser - er fortsatt litt flysyk. Og Jan Tore - den siste halvtimen var fael. Hadde drukket for mye te... For dere andre: Det mangler nemlig do i et Cessna Caravan fly. Men det er fint likevel altsaa!

Gjermund

søndag, desember 03, 2006

Julepost ønskes!

Nå er familiens skribent reist til UB og reiser videre i morgen til Khovd (hvor vi sannsynligvis skal flytte etter hvert - 1500 km vestover). Så da må vel jeg prøve å oppdatere bloggen da!

Det er nok mange som lurer på hvordan det har gått med "avdeligsleder" Jan Ove Heggdal som fikk hjerteinfarkt for ei uke siden. Det har heldigvis gått bra! Takk til Gud og til dere som har bedt! Han ble operert i Sør-Korea og kommer tilbake til Mongolia denne uka! Det blir nok litt ensomt her da, etter som han og familien kommer til å bo i UB i en tid fremover, men det er bare en bagatell. Vi er glade for at det har gått bra! Så håper vi både han og familien hans kommer raskt til krefter igjen etter denne påkjenningen.

Dette har vært ei rolig helg, der vi stort sett har holdt oss hjemme. Det har vært deilig! Har egentlig mange "skulle-ha-gjort-ting," men har ikke gjort så mye av det. Ikke lekser en gang! Så begynner sikkert mandagen også denne gangen tidligere enn jeg er klar for, men sånn er livet - både her og i Norge!

Jeg er kanskje litt frimodig, men det er veldig hyggelig med julepost...... Vi blir ikke så flinke i år selv, da. Det blir nok "julebrev" på fellesmail. Bare gi oss e-mail-adresser hvis noen vil ha! Det er lett å være rause med julebrev på mail! Men hvis noen vil være flinkere enn vi er selv, så er adressa vår: Fam. Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darhan, Mongolia! Og det er faktisk utrolig spennende å få høre om hverdagslige ting fra Norge, sånn som dere tror er kjedelig å høre om!

Kjersti