lørdag, august 30, 2008

Bønne-emne igjen!

Husker dere Batbold; "min mongolske storebror," som Gjermund skrev om for noen innlegg siden? Dette blogginnlegget handler også om ham. Gjermund har nå dratt til Darkhan denne uka for å være med SDP-prosjektet på en runde på landsbygda til alle husdyrbrukerne som har fått "restocka" finulla sau fra NLMs landbruksprosjekt (dvs. de har fått sau som skal tilbakebetales over noen år). Nå skal nye kontrakter skrives med dem sammen med den nye organisasjonen som skal overta denne aktiviteten når SDP fases ut ved nyttår.

Det var meningen Batbold skulle være med også, (han har hatt hovedansvaret for denne aktiviteten til SDP og skal etter planen være leder for dette i den nye organisasjonen som skal overta). Men han er syk og ligger på sykehuset i UB.

Gjermund besøkte ham der i dag, og det gjorde visst sterkt inntrykk på Gjermund å prate med ham. Nyrene hadde blitt dårlige. Han går på en behandling nå, så skal de se om noen dager om det virker. Hvis ikke, blir det veldig alvorlig, for andre alternativer blir for dyrt. Men Batbold har en så sterk tro på Gud. Mens vi og andre er bekymret, sier han at han ikke er redd; "Gud er med meg!" Han tror Gud vil helbrede ham.

Gjermund hadde spurt om det var kjedelig der på sykehuset. "Nei, det er det ikke! Jeg har Bibelen min!" Han hadde lest veldig mye i Bibelen i tiden på sykehuset og virkelig opplevd at Gud hadde gitt ham styrke, og han hadde henta krefter i det. Og så hadde han snakka med de 7 andre pasientene på rommet sitt om Jesus! Så han hadde det ikke kjedelig, nei!

Det var visst helt fantastisk og imponerende å møte ham i dag, sa Gjermund, samtidig som det er så skremmende at en så god venn er så alvolig syk. Vær med å be om at han må bli frisk igjen. Be for kona og barna også. Og be om at de hele tiden må få kjenne seg trygg i Herrens armer!

Kjersti

fredag, august 29, 2008

Gode ting

Vi er veldig glade i gode ting. Som vannmeloner for eksempel. De vokser det veldig mye av her for tiden, og følgelig er tilgangen god. Derfor går det an å kjøpe 27,5 kg av dette gode for bare 25 norske kroner. Det synes barna er fint...

Andre ting vi synes er ganske morsomt, og morsomme ting er ofte gode, er at det spaserer esler rundt omkring i gatene her så ofte at vi tror det er helt vanlig. Å se en to, tre esler som står der og tygger på noe gammelt (eller nytt) vannmelonskall er dagligdags i denne byen.

Her er huset vårt. Vi bor i første etasje (den første som er helt over bakken) til venstre for inngangsdøra. Huset er helt grønt. Jeg liker grønt. Spesielt i Hovd.

Her bygges et nytt hus. Det er et veldig bra hus med to leiligheter. Vinduene er av tysk kvalitet, det blir fire soverom i hver leilighet, bad oppe og nede pluss andre ting som vi nesten kunne tro er inspirert fra Norge. Det gode med dette huset er at vi skal bo i det og at det snart er ferdig.

Her er den andre siden av huset. Fine inngangspartier blir det også. Jeg er spendt på om det blir mye sand i dem, og om det blir innstallert dør der ganske snart eller ikke. Det hender det blåser litt her, forstår dere...

Som dere ser, vi har mange gode ting å glede oss over her ute. I morgen skal jeg etter planen sette meg på et fly til Ulaanbaatar for å reise videre til Darhan og landsbygda der for SDP. Det kan bli interressant - og spennende. En god ting!

Gjermund

torsdag, august 28, 2008

Fjell og natur i Hovd

Tenkte jeg skulle dele noen inntrykk fra en fjelltur jeg og Øystein var på forrige lørdag. Vi har bestemt oss for at vi skal opp på alle toppene rundt Hovd i tiden mens vi bor her, så får vi se hvordan det går med det forsettet...

Her er vi kommet til en mellomtopp på tur opp. Vi var begge svært begeistret over fargespillet i naturen her.

I bakgrunnen kan dere se byen vår, Hovd. der nede det er så frodig og grønt mener jeg.

Øystein lot seg også imponere, og vurderte stolt vår tilbaelagte distanse.

Her er vi på toppen. Til og med treverket her faller utmerket godt inn i de naturlige omgivelser med sin kamuflasjefarge.

Vi hadde en voldsom og trolig ganske unik utsikt fra fjelltoppen vår. Her kunne vi se alt det er mulig å se så langt øyet kan rekke. Stein er fint.

Nesten likt på alle sider. Fjell og stein og sand. Vi lette nøye etter grønne områder - lenge. Vanskelig å finne.

Men vi fant en frodig plass! Rett ved siden av vår nye hjemby, Hovd. Der er det noe grønt!

Litt i hvertfall. Litt bortenfor de fine fjellene der...

Her er et nærbilde av byen vår. Omtrent akkurat midt i bildet, men litt lavere ned enn midt på, ligger de to bygningene til NLM. Den ene med blått tak (litt gjemt bak en blokk) er vårt nye kontorbygg med en leilighet i 2. etasje. Litt lenger til høyre på bildet - rett bak den lille grønne firkanten med trær rundt, ligger det nye, vertikalt delte 2-familiehuset vårt (med svart tak). Der skal vi bo når det blir ferdig. Akkurat nå bor vi i en leilighet i en blokk som ikke synes på bildet. Det er ca 30000 mennesker som bor i denne byen, men ingen leter etter huset vårt om de trenger å finne oss. Forklaring; Se på fargene på bygningene... Hva ser du? Når de spør hvor vi bor, sier jeg bare; "I det grønne bygget." Og alle vet med engang hvilket det er - for det er bare et grønt hus i denne byen...

Nedstigningen var bratt, nesten like tung som oppstigningen, selv om det av naturlige årsaker gikk fortere... Mange ganger underveis ble vi minnet om Moses og den brennende tornebusken. Lurer på om det ikke var like mange steiner i ørkenfjellet hans også...

Gjermund

onsdag, august 27, 2008

Tanker

Jeg går i gatene, tenker og ser.
Kan det være noe vakkert her?
Khovd - en del av Guds skaperverk.

Hvorfor skapte han en sånn plass?
Nesten uten noe som gror, så livløst og grått?
Jo, Gud liker variasjon! tenker jeg, og ler.
Denne byen og dens natur, viser også en side av Gud.

Midt mellom grus, søppel og glass-skår,
mellom værbitte mennesker som livet har fart hardt med,
mellom grå bygninger til nedfalls;
får jeg se;

de majestetiske fjellene – et bilde på Guds storhet og suverenitet
sola – et bilde på Gud som vårt lys
noen grønne trær – et bilde på Gud som gir liv
mennesket - kronen på skaperverket!

Mennesker skapt i Guds bilde.
Hvert enkelt menneske som i sin eksistens viser meg en del av Gud.
Som viser litt av hans fantasi, hans skapertrang, hans kjærlighet!

De er skapt i hans bilde, - selv om de ikke kjenner han.
Alle disse enkeltmenneskene jeg ser, som jeg frykter,
som jeg tenker på som en umulighet å komme nær.
De er skapt av Gud, kjent av Gud, elsket av Gud!

Hit er jeg sendt!
Hvorfor?
Hva kan jeg gjøre her?

En ting vet jeg;
jeg er sendt hit for å vise dem den kjærligheten Gud allerede elsker dem med.

”Herre, Gud.
Jeg frykter dem.
Du elsker dem.
Jeg ser hardhet, fattigdom, skepsis.
Du ser det vakre ved hver enkelt.
Du ser lengsler, drømmer,
du ser det ufullkomne, du ser ”lenkene,”
du ser ressursene og evnene,
du ser hjertet.
De kjenner nok ikke deg,
men du elsker dem.

Lær meg å se på menneskene her slik du gjør.
Gi meg den kjærligheten til dem som du har.
Hjelp meg å vise dem kjærlighet, Herre –
den ekte kjærligheten bare du kan gi.

La dem kjenne deg,
og se hva du har gjort for dem,
da du åpnet muligheten til fellesskap med deg
da du døde på korset.
La dem få del i den friheten bare du kan kan gi dem.
Og la dem få del i det håpet bare du kan gi dem!

Takk for disse menneskene du skapte, Herre,
i ditt bilde.

Jeg håper jeg en gang kan takke deg for at du sendte meg hit!
Jeg kan ikke gjøre noe her, Herre
uten deg.
La meg være ditt redskap, på tross mine mangler,
men som du, ved din fingernemme hånd,
kan bruke
til ære for deg!

Amen”.

Kjersti

tirsdag, august 26, 2008

Min storebror

Dette er min kjære mongolske storebror. Han er 40 år, pappa til fire barn og har vært min medarbeider i landbruksprosjektet i Darhan. Tanken er at han kal drive mye av arbeidet videre etter at prosjektet er faset ut fra NLM's side, og jeg er glad det er akkurat denne karen som er tenkt å ta seg av jobben, for han er særdeles pålitelig og trofast i sitt arbeid - akkurat som han er en stødig og trygg kristen.

Han er imidlertid syk. Rett før vi reiste fra Darhan måtte han operere blindtarmen, og det har gått betennelse i såret. I tillegg har han fått et eller annet problem med det ene nyret, noe som betegnes som alvorlig her i Mongolia. Når jeg spør meg for - av andre kristne eller ansatte på kontoret i Darhan har de ikke lyst til å svare på hvordan han egentlig har det. Det henger trolig sammen med at man i Mongolia tror at dersom man tenker eller snakker negativt, skjer det negative ting. Derfor tror jeg det er ganske alvorlig med ham. Så derfor kjære venner, vær snille å være med å be for denne karen, at hans og familiens bønner må bli besvart med helbredelse. Det er ingen spøk å bli syk i dette landet.

Gjermund

søndag, august 24, 2008

Vondt og godt

Dette var vondt. Sigrid har begynt å klatre, og da vi var på besøk til et annet misjonærpar prøvde hun å klatre opp på en av barkrakkene(!) deres. Det endte med forskrekkelse og en veldig blå finger. Bandasje var ikke populært.

Men Sondre syntes det var svært spennende med slikt, så han fant fort ut at han i grunnen hadde klemt seg litt han også...

Plutselig var det nesten ingen unger som ikke hadde en eller annen lidelse, og noen av dem levde seg vel godt inn i rollen som skadet... Ola angret nesten på at pappa tok ham på alvor en stund...

Men det var før, i dag hadde vi fargefrokost med egg vi ikke torde å spise på grunn av svært uvanlige farger innvendig, honningmelon, vannmelon, spekepølse fra Norge osv. Vi koste oss noe aldeles forskrekkelig!

Det gjorde Sigrid også. Ho er den beste av barna på mongolsk mat, ho eter kjøtt og annet som bare det, og nå har hun funnet nok en ting å like - nemlig vannmelon! Ho eter med stor apetitt, og de som tror den biten hun sitter med der var nok, tror feil! Fingeren er forøvrig ikke brukket - vi var på røntgen i dag. Slik vandrer det vonde hånd i hånd med det gode her i Hovd.

Gjermund

fredag, august 22, 2008

Blomster i sanda

Det er tørt her. Leste på bloggen til en annen utsendt familie at det midt i det tørre var mulig å se spor etter Gud der det stakk frem noen grasstrå eller et tre eller noe slikt, og jeg må bare si at jeg beundrer en slik evne til å se det gode og ikke fokusere på det tørre. Som bonde ville jeg bare sagt at om jeg ikke må være her, vil jeg reise til et annet sted... Men det ska jeg ikke altså - her skal bli så grønt atte!

Neida - jeg tuller litt. Ikke så ille mye når det gjelder det tørre, men en del når det gjelder å reise. Jeg elsker grønt, og jeg koser meg noe voldsomt med alt som vokser og gror - det er den aller mest fantastiske form for verdiskapning, synes jeg. Men jeg har mer og mer fått øynene opp for mennesker mens jeg har bodd her i Mongolia - hvor fantastisk moro det faktisk er å bli kjent med nye eksemplarer av arten.

La meg for eksempel dele et eksempel med dere: Det er ei dame som jobber på bygget vårt, ei veldig flink dame, og ho har de mest levende, smilende øyne jeg har sett siden jeg kom til Mongolia. Jeg har vært svært interressert i å høre henne fortelle litt om seg selv, for som regel er ikke damer her som har bikket førti år like sprudlende som denne. De har rett og slett sett for mye slit ofte, tror jeg. En dag her fortalte hun litt. Hun lurte på hvor lenge jeg hadde trodd på Jesus og gått i kirken som hun sa. Og fortalte selv at hun og mannen hadde blitt kristne for tre og et halvt år siden. Eller, mannen hennes har visst aldri gått i noen kirke - han har trillet. Han datt nemlig av hesten eller kamelen eller hva det var og brakk ryggen for ti år siden. Og sitter derfor i rullestol.

Har du noen gang sett smerte i et annet menneskes øyne? Det så jeg da hun fortalte det - et flyktig hundredels sekund, så smilte hun - "det har vært en vanskelig tid," sa hun. "Etter at han ble skadet drakk han hele tiden og røkte hele tiden, men da han ble en kristen sluttet han med begge deler. Når jeg kommer hjem fra arbeid har han laget mat til meg og gjort alt husarbeidet. Det gjorde han aldri før - det har skjedd så mye godt i livene våre etter at vi har blitt kristne!" Da hun fortalte om mannen sin og at han gjorde husarbeid, kunne jeg se hvor stolt hun var - min spontane tanke var at den mannen har ei kone som er forskrekkelig glad i ham! Og jeg tror hun er en av få hustruer i dette landet som har en mann som faktisk frivillig gjør husarbeid på den måten. Det er moro å høre slike historier.

Slike historier, slike mennesker - det er Guds blomster her i Mongolia og her i Hovd. Utsprungne, pene å se på, gode å "lukte" på. Og jeg kjenner jeg er takknemlig for at vi har fått lov til å være her og se. Kanskje skal vi få være med å dyrke litt vi også, i denne tørre delen av Guds hage.

Gjermund

torsdag, august 21, 2008

Å ha en far

Vi driver som sagt og pusser opp et kontorbygg. Det har vært opp til flere gipsplater å skjære til, bore hull i til lysbrytere og prøve å unngå og knuse hjørnene på til nå. En dag her anså vi oss, Øystein og jeg, for å være ferdige - men det var bare luring, for i dag dukket det opp et nytt dørhull som skulle få sine kanter dekorert av gips. En bue, faktisk. "Den kan Gjermund ta," mente min kjære plate-partner, "for han er så nøye på det at. Så kommer han sikkert til å ta en side i dag, en side i morgen og oversiden av døra den siste dagen." Det har nemlig vært et tilbakevendende tema dette med nøyaktighet, oss to i mellom...

Den ene siden fikk sin plate tilpasset, og det ble kaffepause på det rommet dørhullet mitt befinner seg i. "Godt gjort," sa mongolene. De synes jeg gjorde nøyaktig arbeid. Så ble det snakk om min far. For, som alltid når det dreier seg om snekring eller husbygging, er det min byggmester-far jeg har som målestokk. Og selvfølgelig holder ingenting av det jeg gjør mål i forhold til den målestokken! Det ble litt snakk om norsk byggestil osv også, forøvrig en forholdsvis himmelvid forskjell fra den mongolske - som nok også har en slags form for standarer - men de mongolske standarene er nokså ustandariserte i forhold til hverandre. Og høvla materialer har de knapt nok hørt snakk om! For ikke å snakke om å bygge et treetasjers hus i tre! Så mange trær finnes det vel knapt her borte, tenker de nok. Og de har vel rett. De poplene russerne har plantet her og der i dette steppelandet, de gjør seg ikke til husbygging, og ville ikke rukket langt om de prøvde.

Men nok om det, det var min nøyaktige, raske og svært flinke far som fikk alles oppmerksomhet en liten stund under kaffepausa, og alle beundret villig ham som de nok tydelig forstod at står for meg som den ultimate byggmester, og de kom med bifallende uttrykk på de rette stedene mens jeg fortalte, så jeg følte jeg liksom fikk litt forståelse for denne bra'e faren min. De skjønte liksom på et vis at han er en noe utenom det vanlige bra fyr, tror jeg.


En liten stund etter kaffepausen, når neste plate skulle finpusses til, kom ei av damene inn på rommet mitt og lurte på hva jeg nå ville gjøre - jeg hadde nemlig måttet rette opp noe arbeid etter noen andre, noe som fikk min millimeter-tilpassede gipsplate til ikke å være så millimeter-tilpasset likevel. Jeg forstod jo såpass at hun skøyet litt med meg, og jeg smilte tilbake. Så spurte jeg hvordan det var med mongolene, om de også satte pappa'ne sine like høyt som jeg? Da smilte hun over hele ansiktet og sa, at jo - "akkurat det der går det an å like som mongol. Alle mongoler har verdens beste pappa, så det er bare fint at du også har det!" Her har de visst innarbeidet det fjerde bud over veldig mange år - det må jeg huske til en passende anledning. I mellomtida er jeg glad for alt jeg har lært hjemmefra, og savner pappa'n og mamma'n min en del...

Gjermund

onsdag, august 20, 2008

Humor

Jeg er en forholdsvis humørfull person. Noen ganger er jeg full av dårlig humør, men som regel er jeg full av godt humør. Og jeg har mange ganger her i Mongolia fått høre av folk som begynner å kjenne meg at det første de legger merke til ved meg er den forferdelig høye latteren min. I starten syntes jeg jo det var en smule vanskelig å forholde seg til akkurat slike uttalelser, for er det egentlig bra eller dårlig å le så høyt at alle vet hvor du er til en hver tid, som de sier?

Noen fordeler er det jo knyttet til å ha slike særegenheter knyttet til sin person. Det tar for eksempel ikke så lang tid før folk vet hvem jeg er og har lært navnet mitt. Og jeg opplever mye latter. Som regel ler vi mye sammen, de jeg arbeider sammen med og jeg. Så også i dag. Og som jeg før har sagt, snakker mongolene rett ut, uten de sjenansegrensene noen (dessverre for dem uten suksess) har prøvd å dytte på meg siden jeg var liten gutt. Derfor fant følgende samtale sted i stad da vi stod utendørs i bar overkropp og bandt armering til en dørbjelke og murte mursteinsvegg i det nye inngangspartiet:
Min venn: Gjermund, hvorfor har du så forferdelig mye hår på magen og brystet?
Jeg: Har ikke du det da?
Min venn: Nei, vi mongoler har ikke det. (Så lo han litt, for han skulle liksom lage litt moro av meg som hadde så mye behåring under haka.) Se på Gjermund da dere, som har så mye hår på brystet!
Jeg: Få se... Nei det er jammen sant - du ser jo ut som en liten baby jo! Åssen går det an å være voksen og samtidig være glatt som en barnerumpe da?
Min venn: (Ler høyt). Hørte dere det? Jeg ser ut som et lite barn!
- Etter en liten pause -
Min venn: Hvem har egentlig lært deg å svare sånn?
Jeg: Det kom bare av seg selv - du prøvde jo å gjøre deg morsom på min bekostning! Ville mennesker for meg har både hår og svar på spørsmål fra barn, så de ikke skal bli ledd av.
Den kommentaren førte til at min venn måtte ta seg en liten lepause fra arbeidet, og alle de andre mongolene hadde masse moro med ham.
Dette er noe av det morsomste jeg vet med mongolene, de er ikke redd for å le litt av seg selv og av hverandre. Det er liksom ikke så ille ment, om det kan høres ille ut. Og om det er noen som har en rar tann eller et rart øre, så er det liksom ikke noe annet enn morsomt et heller. De vet det jo selv, og derfor kan de le av det.

Jeg er glad for denne kontakten med de mongolske. Jeg er jo så lite prektig av meg, at det blir aldri riktig likevel når jeg skal prøve å være en seriøs misjonær. Likevel er alvoret aldri langt unna, og jeg tar alltid en samtale om dypere ting seriøst. Men jeg virker best ansikt til ansikt heller enn i en stor forsamling. Og det har blitt mange fine samtaler med mange flotte mennesker her ute. Så lever jeg i troen om at dersom Gud kan bruke meg til å så et lite frø her og et frø der, så er Han mektig i sin kjærlighet og visdom til å vanne og dyrke det frøet til vekst. Og at det er spirekraftig, det vet jeg, for det er frihetens frø vi sår. Og frihet trenger de vel så mye her i Mongolia som vi gjør det hjemme i Norge. Vær med å be om vekst!

Gjermund

tirsdag, august 19, 2008

Kulturtilpasninger

Jeg kjenner jeg er inne i en slags aggresiv kulturtilpasning for tida. Det er forferdelig mye av hva jeg opplever som grishet her borte. For eksempel som da vi skulle ha kran til å løfte av containeren med - 3 ganger Darkhan pris! Og i dag kom det en kar med førerkortet til Kjersti (noen har stjålet lommeoka hennes med MYE penger i! *sint ektemann*), som han påstod at han hadde funnet ute på bakken. Jeg takket, rakte frem hånda for å ta i mot men fikk det ikke. Det kosta 5000 tugrug å få det tilbake! Her er det ikke snakk om å GI finnerlønn, her er det snakk om at det man finner på bakken, tilhører finneren og må kjøpes tilbake - selv om det er ditt bilde og dine personalia på det. Jeg hadde ingen penger på meg (alt forsvant da jeg kjøpte meg to brød og en smøreost), så han tok førerkortet til Kjersti med seg og gikk. "Kommer tilbake i kveld," sa han, "når du har fått tak i penger."

Jeg har nettopp vært ute å kjøpt igjen førerkortet til Kjersti. Jeg sa ikke takk. Jeg synes han var "ulvete" som de sier, mongolene. Det er ikke pent å være det. Jeg kjenner at dette er en prosess jeg må gjennom. Her er det ikke snakk om at det går an å komme med norsk snillisme! Og jeg skal nok være kar om å venne meg til dette, men å ikke mislike folk fordi de er slik - der har jeg en bit å gå, kjenner jeg.

Jeg misliker to ting mer enn annet; Latskap og griskhet. Begge ting ligger litt i "samme gata", og det skal bi interressant å se hva som dukker opp. Jeg er bedre forberedt i dag enn jeg var i går!

Gjermund

mandag, august 18, 2008

Misjonært eller visjonært?

Vi har bosatt oss på en merkelig plass. Her er det stein og sand så langt man kan se - og det er sannelig ikke langt, for det ligger store brune steinfjell rundt oss på alle kanter. Men vi vet at steina og sanda fortsetter bak fjellene igjen. Midt i denne tørre virkeligheten renner det vann - minst en elv, men jeg tror det egentlig er to eller tre. Og derfor finnes det noen striper med gress langs disse. Men resten er altså brunt. Men her dyrkes vannmelon! At det skal være så stilig laget, at på plasser som dette finnes det vannmelon!

Vi har fått tak i noe annet også. Nemlig sakene våre, som kom med lastebil for noen dager siden. At det går an å ha så mange ting! Og at vi fikk plass til alt! Men så er vi jo i Mongolia da, og det er jo bare "å lage en etasje til" som de sa da de stablet denne lastebilen i Darhan...

På dette bildet er den fortsatt ikke ferdiglesset. Og containeren på innsiden av gjerdet var så full at vi måtte legge to kanoer med sykler og madrasser i på taket av den. Litt av et syn der de vaglet av sted de 1600 - 1700 kilometerne fra Darkhan til Hovd! Men glad var jeg da de kom frem, selv om krana klarte å slippe containeren i bakken så komfyren knuste og vaskemaskina fikk to hull i "topplokket". Mesteparten ser likevel ut til å ha klart seg veldig bra heldigvis.

Det er Kjersti som har det verst igjen. Hun liker ikke store forandringer sier hun, og det tar nok litt tid for henne å venne seg til dette tørre, golde stedet. Vi syntes jo det var tørt og goldt i Darhan vi, sammenlignet med vårt kjære Rennebu. Men nå ser vi at vi levde i en oase, i forhold til slik Hovd har vist seg til nå. Selv om det finnes da grønt her også. Og vi var i elva og dukket unger i går, så vi har det ikke så ille alle sammen. Jeg pleier å få sånne nedturer litt etterhvert, når alt det nye ikke er så nytt å spennende lenger, så litt utover våren tenker jeg at det dystre setter inn for min del. Kjersti og noen av de små har behov for å holde seg i nærheten av doen for tida, og slikt gjør jo ikke akkurat tilværelsen så mye bedre.

Jeg synes det er moro å være i gang med noe praktisk for tiden. Jeg får være med på kontorbygget, og har sikkert hengt opp minst to gipsplater til sammen. Ikke så lett når det er tusen andre ting som skal gjøres samtidig. Som for eksempel å reparere bildekk som har punktert, pluss å rydde i en forsåvidt stor haug med flyttegods. Jeg gleder meg til å komme inn på et kontor etterhvert å få begynne med det "riktige" arbeidet mitt, men kjenner det allerede er moro å treffe folk og bli kjent. Har til og med fått et navn, for på byggeplassen har de begynt å kalle meg for "Jaggi". Det går mest i latter og moro (skremte noen av dem da jeg plutselig begynte å le), men litt alvor blir det også plass til. Det er godt å merke hvor naturlig det er og hvor tillatt det er å snakke om tro og kristendom. Jeg føler meg på en måte veldig fri her i Mongolia - man trenger liksom ikke å ta så mange forbehold og hensyn til ting. Folk er liksom litt mer rett frem av seg - sånn som jeg i grunnen!

Jeg kjenner at jeg har veldig mye håp og mange ønsker for tiden og arbeidet her i Hovd. Samtidig er jeg litt redd for at jeg skal glemme å være opptatt av hvorfor jeg er her. Vær med å be om at det visjonære må vandre hånd i hånd med det misjonære! Og be om at vi må få mot til ikke å være redde for uvante og ukjente ting! Å unnlate å gå gjennom en åpen dør fordi man ikke vet hvordan det ser ut på den andre siden kan nok ofte være den største vanskeligheten man står overfor som misjonær og misjonsorganisasjon.

Gjermund

lørdag, august 16, 2008

I arbeid

Vi har kommet oss i hus - eller bur, som j pleier å kalle slike leiligheter som vi bor i nå. Men ikke for det, jeg klager ikke. Liten plass gjør ikke så mye når man ikke har for mange ting og det ikke skal vare så veldig lenge. Og det nye et som bygges ser ut til å bli veldig bra. Dit gleder vi oss til å flytte!

I går kom containeren vår frem også. En diger lastebil full av tremøbler, pluss en tilhenger med en container på fra Darhan. Bilen fikk vi tømt greit, men da vi skulle løfte av containeren, klarte den store mobilkrana å "steile", så hele greia deisa i bakken. For en dårlig sjåfør! Her har man pakket og stabla med tanke på at det var en grusom vei - ogen grusomt lang, grusom vei - også klarer mobilkrana som skal løfte av hele statsen å gi det en trøkk som sørger for at det som ikke var ødelagt etter turen i hvert fall er det nå! Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet over slike tåpeligheter. Alt fordi man ikke bare bruker hodet litt mer enn på tomgang.

Ja, ja. Tiden vil nå vise hva som må erstattes og ikke, jeg skal uansett sende eventuelle slike regninger til noen andres enn min egen lommebok. Tre kjøleskap, en fryser, alle bilder, kopper og kar, elektrisk piano og TV ++... Ai, ai, ai - dette kan komme til å svi!

Vi er i gang med arbeidet her borte vi også nå, som de siste av de norske som har flyttet fra Darhan. De andre har gjort en beundringsverdig jobb, og det har skjedd masse her - og til og med pessimistiske jeg (som egentlig mener jeg ikke er pessimist men realist), har begynt å få et lite håp om at det faktisk blir innflytting i ny, ferdig(!) leilighet i løpet av høsten. Så får vi se da, hva som dukker opp av uforutsette hindringer - denne gangen!

Beklager for øvrig at det er så sparsomt med bilder for tiden - det vil komme seg.

Gjermund

onsdag, august 13, 2008

Hjemme igjen

Da er vi samlet igjen alle sammen. Takk til dere som har bedt for oss, for i dag har det gått utrolig bra! Håper bare det er slik det føles i morgen også når jeg har vasket vekk støv og skit fra bilen og funnet alle (forhåpentligvis) feilene som har oppstått underveis. Om det bare er noen skruer som mangler eller noe så gjør det jo ikke noe, men er det større ting ordner vi nok det også!

I dag, da jeg var på tur ut av Altai, stod det en lastebil fra Hovd ved siden av veien og bare ventet på å få seg litt last for å dekke bensinpenger tilbake til Hovd. "Sendt fra himmelen," tenkte jeg, og leverte bagasjen og reiste. Klokken 10:00 reiste jeg og 9 timer og 30 minutter senere var jeg i Hovd - 450 kilometer lenger vest i verden. Og jeg så en ting underveis - om det er noen som har behov for litt sand og grus, er det helt sikkert greit for mongolene å bytte det med litt vann.

Jeg har i løpet av de to siste døgnene tilbakelagt 1550 kilomer eller noe slikt, i overkant av 1100 av dem med en gjennomsnittsfart på ca 40 km/t. Underveis møtte jeg mange "rallybiler" med engelske skilt. Nysgjerrig som jeg er, stoppet jeg og spurte hvem de var og hva de drev med - og de var altså underveis fra London til Ulaanbaatar! Han ene jeg snakka med drev og reparerte radiatoren sin med tape - han andre hadde lært av erfaring at reservefjærer ikke er tull, han hadde en på taket og hadde skiftet 4(!) underveis. Morsomme folk. De skulle visst selge bilene og gi pengene til veldedige formål når - eller "om" som han sa - de kommer frem til Ulaanbaatar.

Jeg har jo besøkt denne byen - Hovd - ved et par anledninger før, så jeg visste stort sett hva jeg hadde i vente, og jeg har prøvd å forberede Kjersti. For det er ikke noe pent her. Dessverre er det bare sand og grus og mye støv - noe som jo faller spesielt Kjersti tungt for brystet. Hun synes nok dette er litt trist og fælt stakkar, men vi er bedre forberedt enn tidligere, og skal finne oss noen luftepunkt. Med vår velsignede bil kan vi jo kome overalt! Og ikke mer enn 30-45 minutters kjøring herfra ligger en stor innsjø! LUKSUS!
For meg var det bare glede å komme frem, ikke bare traff jeg igjen fem sinnsykt kule, vakre og slitsomme unger som tydeligvis syntes det var helt greit at jeg kom, men den vakreste kvinnen jeg vet bor også i denne byen, og jeg har fått lov å bo på samme hotellrom som henne til og med! Forresten er det helt greit at hun er vakker her, for det er ikke hotellet. Men nå var det visst akkurat litt varmt vann i springen!

Gjermund

tirsdag, august 12, 2008

Sinnsyke avstander

Jeg skal ikke skrive så mye, for jeg er sinnsykt trøtt og klar. Men det er greit med litt forbønn fra interesserte, for jeg er underveis fra Ulaanbaatar til Hovd i bil - og det er grusomt langt. Har kjørt 1100 km ca, og har 400 igjen. På vaskebrettvei. Bilen har fått seg en trøkk også, så den ene foringa over bakakselen er godt - hvis det er det det heter da - så jeg er nødt til å laste over alle varene på en annen bil og kjøre tom bil til Hovd i morgen - bare 10-12 timer til nå så... For den med interesse for matematikk er det lett å finne ut at vi ikke driver med stort annet enn å krøke oss fremover... Men dette bildyret kunne trenge litt englevakt i morgen, så det ikke går galt med den.

Gjermund

lørdag, august 09, 2008

Slutt på tiden i Darkhan

Dere har ikke hørt mye fra oss på ei stund, men det er fordi vi har hatt det så travelt med pakking, besøk og avskjeder, og flytting de siste to ukene. Nå har vi faktisk flytta fra Darkhan, og kom til UB sent i går kveld. Kai Ove og Hilde har passa alle fem barna i nesten 3 døgn (tusen takk til dere!) så vi har fått holdt på uten barn på slutten, - det var godt.

Vi har noen bilder fra de to siste ukene, og noen fler legger vi nok ut senere.

Sondre ble tre år den 28. juli, og synes selv han er veldig stor. Han hermer og gjør akkurat som de store, prater og synger. Sondre er en nydelig gutt. Han blir veldig såra når han får skjenn, og da hører hele nabolaget det! Og for han også, er det pappa som er den store helten. Bursdagen feira vi med kake og gele' og en mongolsk familie på besøk. Den første helga i august var det sommerleir med kirka. Vi hadde ikke tid til å bli med mer enn det første døgnet, men det var likevel en stor opplevelse i år også. Her ber de for en gruppe som kommer fra en liten "landsby" langt utpå landsbygda. Det var rørende. "Dere er ikke alene! Vi er 40 000 andre kristne mongolere! Vi står sammen med dere!" sa pastor Puje til dem. I Huder (der disse kommer fra) har kirka vår i Darkhan (mongolere) drevet misjonsarbeid i ca. 3-4 år. På søndagen ble 9 av disse døpt!
Lovsang under sommerleiren.
En dag var vi på besøk hos venner på landsbygda. Her er en som arbeider i landbruksprosjektet og kona. Dette er trofaste og stødige mennesker. De har vært noen av våre beste venner. Vi kommer til å savne dem.Inne i geren fikk vi Horhog - kjøtt, poteter og grønnsaker som sammen med varme steiner trykk-kokes. Det er visst noe av det beste en mongoler kan spise!

Det var fine forhold for "drageflygning", og barna som dessverre synes det er veldig kjedelig å være på besøk hos mongolske familier, fikk tiden til å gå med det. Det er ikke så enkelt når de ikke forstår hva som blir sagt, og de ikke har noe å leke med annet enn det de bringer med seg - og om de tar med seg noen leker er det jo mange andre barn som har lyst til å leke med det de har med seg. Vi voksne syntes det var trivelig å være der, da.Etterpå måtte vi gjøre noe for barna , - og da ble det bading!
Vår første hushjelp, Tuja og mannen Batgaa, har fått ei datter! Vi måtte bort å treffe den lille jenta og si ha det til Tuja. Batgaa har vært med Gjermund veldig mye under flyttinga nå og gjort utrolig mye. Vi kommer til å savne dem også.

Nå på slutten av juli ble vi tante og onkel til 3 barn; Bodil og Bjørges Vegard og Anne Sissel og Terjes Marte og Anne. Vi er veldig lei for at vi ikke får se dem og følge dem (før jul), men vi gleder oss over at alt har gått bra! Vi savner dere! Saraa, vår siste hushjelp har betydd veldig mye for Sigrid. Hun er veldig flink med Sigrid. Her er også gutten hennes.
En dag var de tre språklærerne våre og barna på besøk for å lære å lage pizza! Det ble også en slags avslutning for språktiden med dem. Flotte, morsomme, damer. Vår kjære Enche (som leker med Sondre på bildet), har vel vært den som har vært den viktigste personen for oss disse to årene, - som har vært en bro inn i den mongolske kulturen. Hun har lært oss språk, hun har lært oss hvordan mongolere tenker, hun har gitt oss den tiden vi har trengt, vi har ledd sammen, snakka om alt annet enn språk til tider og hun har lytta til oss når vi har vært slitne, frustrerte og lei oss. Hun er en venn vi aldri kommer til å glemme!

Vi har hatt en fantastisk avslutning her i Darkhan. Det har vært fint å være alene som norske en tid, fordi vi har fått kommet så mye nærmere mongolerne, (selv om det også blir kjekt å få noen kollegaer og lekekamerater i Khovd). Vi har vært på mange besøk, og mange ha vært hos oss (altfor mye synes ungene), vi har syntes det har vært kjempekjekt.

En kveld var vi på besøk hos Bairaas familie og fikk bååts(han som en gang var så syk, men ble ganske frisk, og som adopterte en sønn). De har nå flytta ut av geren sin og inn i huset som han har bygd på i flere år! Det var så fint å besøke dem og se hvor glade og stolte de var. Standarden og størrelsen var omtrent som enn en gammel seterbygning i Norge fra 17-1800-tallet, men jeg synes det er så flott å se hvor fornøyde de er med det de har! De har det fremdeles trangt økonomisk, men det går sakte, men sikkert framover. Og vår verdimålestokk endres visst etter hvert som vi er mer og mer sammen med mongolere.

Mongolerne er veldig fine på avskjeder. I denne nomadekulturen (som det er selv om de fleste bor fast) er de vant med flytting og reising over lange avstander. Det er vanlig at de som kan er med og hjelper til når noen flytter. På det meste var det 10-15 stk som var med å lasta på lastebilen i går! Når man tar avskjed er det ikke klemmer og tårer. De gamle kysser oss og lukter på oss og sier god tur. Vennene våre har gitt gaver, vært med å hjelpe til med flyttinga, kommet på besøk eller bedt oss hjem. De sier "god tur," skriv melding, skriv brev, ring, kom igjen osv. Og når vi drar er det vanlig å følge ut for å si ha det. Jeg synes det er så flott! Når vi reiste stod de og vinka. Vi har fått så mange gode venner her, og jeg er så takknemlig for det!

Jeg vet det ikke blir lett å holde kontakten, det tar så lang tid å skrive på mongolsk! Men til neste sommer får vi ta oss en tur. Og så vil jeg be for dem. "Gud er nær både oss og dere selv om vi er langt borte fra hverandre," sa Egchee. De går det bedre med. De er friske og dattera har en jobb nå.

Jeg må bare si helt til slutt: Takk, kjære Gud, for vennene i Darkhan og tiden vi har hatt der!

Kjersti