fredag, mars 28, 2008

En dag i Mongolia

Jeg vet at jeg mange ganger har gitt uttrykk for mine frustrasjoner over at jeg ikke "gjør noe" her ute. Det er kan hende en smule misvisende. Det dreier seg vel heller om at jeg ikke gjør det jeg gjerne ville gjort - enda jeg kanskje ikke helt vet hva det er heller.

Så, hva gjør jeg en helt vanlig dag i Mongolia? Jeg tar ingen viktige telefoner til presidenter eller hjemmeledelse, det er ingen som "teller opp" arbeidet mitt om kvelden, jeg preker ikke i noen kirke og jeg produserer ingenting som kan selges på markedet. Likevel skjer det noe hele tiden. La meg prøve å gi et eksempel på hvordan en vanlig dag kan se ut.

Klokken 06:00 - Klokka skulle ringt, men det ble for sent i går kveld så jeg satte den på 07:00 i stedet - bare for "å være realistisk".
Klokken 07:00 - Jeg står opp med dårlig samvittighet for at jeg skulle vært oppe en time tidligere, og med følelsen av å være på etterskudd alerede. Går ut på badet, kler meg og har min noe kortere enn tiltenkte stille stund med påfølgende frokost.
Klokken 08:00 - Ut i "fjøset" og stelle dyr. Hunder lenkes fast så kaninen kan settes ut, porten åpnes og sauer og geiter får vann, høy og litt korn. Hønene får litt mat og vann og salve på beina som de forfrøs i vinter.
Klokken 08:30 - Tar med Sondre og Håvard til barnehagen.
Klokken 09:00 - Stresser avgårde til mongolskundervisning som begynte nå.
Klokken 12:00 - Ferdig på skolen, reiser tilbake til kontoret og spiser lunsj sammen med arbeiderne. Forstår halvparten av det de sier og smiler fåret til resten.
Klokken 12:45 - Inn på kontoret for dagens økt med en eller annen form for papirarbeid. Enten kommer Batbold med prosjektpapirer som skal ordnes - sist var det overdragelseskontrakter som skulle omformuleres. Ikke lett når de er skrevet på mongolsk. Og Batbold snakker jo kun mongolsk... - eller så er det noen papirer som skal forberedes til konferansen. Eller det er noe som skal leses. Og menes noe om da, som regel. Og så ringer Bertil, som er i Khvovd å forbereder byggestart. Om huset skal gjøres slik eller slik? Og det ser ut til at det må bli slik (vi vet jo alle at det ikke blir slik vi tenkte det på forhånd, men det skal likevel tenkes ut noe kreativt rundt den nylig oppståtte situasjonen). Altaa opplyser forresten om at det er styremøte i SDP i morgen, så jeg må avlyse språkundervisningen for å delta på det. Får en rask info om hva som skal tas opp på møtet.
Klokken 16:30 - skulle fulgt med på klokka så jeg visste at det var på tide å gå hjem...
Klokka 16:40 - Får melding fra Kjersti på telefonen: "Vi begynner å spise nå vi..." Dårlig samvittighet igjen og irritasjonsfølelser over datamaskinen som plutselig har begynt å bruke så lang tid på å slå seg av!
Klokka 16:43 - Middag, litt etter resten av familien. Ungene gidder ikke å sitte stille under andakten da de allerede har ventet en stund på at pappa skulle komme og det er jo ikke deres feil at jeg ikke er ferdig med maten ennå...
Klokken 17:15 - Litt tid med barna. Ofte ute nå som det var vår (før det kom en bråte med bløt snø i natt). Liker å stelle i "hagen" og har hatt ett bål "gående" i 14 dager eller noe - det får stadig påfyll av bløtt gras som tørker med mye hvit gassavgivelse før det brenner med en noe gråere gassavgivelse.
Klokken 18:45 - inn til kveldsmat, opprydning og ungelegging. Fire sett tenner pusses og klær brettes.
Klokken 19:30 - (om vi er heldige) sang for ett sett barn - som regel de to eldste. Håvard vil nemlig helst at Kjersti skal legge dem.
Klokken 20:00 - Lesing av et eller annet, rydding eller annet forefallende arbeid. Gitarspill for eksempel.
Klokken 22:00 - en tur ut igjen. Mating av hunder, låser porten, setter inn geiter, kanin og sauer og slipper løs bikkjene. I dag gredde jeg ei geit også - de har Kashmir-ull inni pelsen/ragget. Fikk av en hel pose ull. Skal visst være veldig verdifull. Måtte måke litt snø også - den var begynt å bli til is og lå i "store" fonner ute på tunet.
Klokken 23:00 - Tja, skulle vel egentlig lagt meg nå, men tida går nå med til et eller annet som jeg "bare skulle" ha gjort først...
Klokken 24:00 - Nå må jeg legge meg, ellers funker jeg ikke i morra. Jeg får sette klokka på 07:00 i stedet for 06:00 så jeg får nok søvn. Jeg får heller jobbe litt ekstra fort i morgen tidlig så rekker jeg vel det jeg skal... Leksene får jeg ta på kontoret i morgen - eller før jeg følger ungene til barnehagen kanskje. (Og det tror jeg hver eneste kveld.)

Innimellom dette, så er det noen som ringer og skal se på huset vårt - de har lyst til å by på det når det blir lagt ut for salg, NLM flytter jo snart har de hørt. Om de kan komme å ta en titt om 15 minutter? Og så er det "melkedama" som stikker innom med en melkeskvett og skal ha litt betaling for den. Eller en eller annen på kontoret som ønsker "Kvam's" mening om et eller annet. Så er det de som kommer innom for å ta en prat over en kopp te, eller som skal låne noe eller som trenger litt hjelp til noe eller hva det nå måtte være. Som regel på mongolsk, noe som krever lav sjenanseterskel og topp konsentrasjon.

Slik ser ofte en dag i Mongolia ut. Det skjer ikke så mye spennende akkurat, og jeg føler ikke akkurat jeg gjør spesielt mye fornuftig. Men hodet brukes visst, for det er ofte tåkete på innsiden når det nærmer seg sengetid. Slik som nå.

Gjermund

tirsdag, mars 25, 2008

Glede

Med tanke på at jeg er her som misjonær, føler jeg meg ganske mislykket. Men la oss ikke dvele for lenge ved det, det har ofte negativ innvirkning på min gledesfølelse. Som praktiker derimot, føler jeg at jeg har gjort mer her i landet - selv om det ved nærmere ettertanke ikke er stort mer enn et skjevt lite fjøs.

Derfor er gleden ofte meget stor over tilsynelatende meget små ting. Som i dag, da jeg fant denne lille krabaten da jeg åpnet fjøsdøra: Årets første lam. Et riktig søtt lite lam, som ikke var så lite til å være et lam, når alt kommer til alt. Og jeg lot meg ikke et eneste lite sekund gremmes over at det lille lammet ikke var to - slik håpet var tidligere i vinter.

Det er den lille jeg holder i armene som er ny. Den andre har jeg funnet bak fjøsdøra hver eneste dag hele vinteren. Så den frembringer ikke samme glede som den lille lenger. Den har liksom blitt litt "vanlig" den. Morsauens lam fra i fjor - som da blir årets lams storesøster - mislikte sterkt at mamma'n har fått en ny baby og har gått å furtet utenfor porten i hele dag, sur og tverr.

Gjermund

mandag, mars 24, 2008

Påske

Nå er påska over og selv om påske i Mongolia ikke minner særlig om påska hjemme, har vi hatt en fin påske.

Onsdag kveld dro Marianne og jeg og jentene våre på barselbesøk hos Mongochemeg, ei av lederne i kirka:
Kvinnene i Mongolia bruker skaut lenge etter fødselen, fordi det sies at de fort får ørebetennelse hvis ikke. De var veldig søte, både mor og barn!
Her er det meste av familien (eldstedattera Durska på13 var ikke der). En flott familie!
På skjærtorsdag var det bryllupsfest for den nye hushjelpa vår, Saraa! De ble formelt gift for tre år siden, men festen ble holdt nå med framsiing av ekteskapsløftet og forbønn. De er så nydelige begge to, og sønnen deres også!
Påskeaften var vi på en kristen barneforestilling i teateret. Kjempeflinke barn som både sang, dansa, dramatiserte osv.!
Husker du lille Erdensogt som ble adoptert av våre venner for et år siden? Og som var ganske alvorlig syk med mageproblemer i høst? I dag har han 1-årsdag! En stor og god gutt på 13 kg!
1. Påskedag er en av de store dagene i året her i familien! Barna fikk påskeegg som de har gleda seg til i lange tider!

1. Påskedag var det påskegudstjeneste i kirka. Jeg spilte til allsangen, noe som gikk så som så. Men det var en fin gudstjeneste, med mange folk. Til og med trofaste, 47-årige, Ganchemeg som hadde fått barn nr 9 tre dager før kom! Og Gjermund og jeg begynner å forstå en del av prekenen også nå. Det er virkelig et framskritt i denne tålmodighetsprøven som språklæring er!


Det har ikke vært så ofte vi har oppdatert bloggen i det siste og det har vel sammenheng med mangel på tid og ork hos begge. Vi har det bra, men av og til føler jeg meg som en utslitt og oppbrukt oppvaskklut som bare henger med så godt jeg kan, uten å riktig leve eller ha noe kontroll over tilværelsen, og med dårlg samvittighet for alt og alle. Det er mange grunner til at det er sånn, men livet her er intenst og det er ikke så lett å få kobla nok av. Så vet vi jo at vi selv har ansvaret for at det blir sånn, men det er ikke så lett å se hva som skal til for at det skal bli annerledes.

I dag tenkte jeg på hvor godt at det ikke er jeg selv som må prestere å være en god nok kristen for å komme til Himmelen! Da hadde jeg måttet si til Jesus: "Takk for tiden med deg, Jesus, men jeg må nok bare si takk for nå, for livet som kristen fikser jeg ikke!" Heldigvis kan jeg heller si: "Takk, kjære Jesus, at jeg igjen kan få komme til deg, selv om jeg ikke fortjener det i det hele tatt!" For en fantastisk Gud vi har, som alltid står med åpne armer, selv om vi svikter ham!

Når jeg i dag, sliten og trett, med hjemlengsel og ønske om å dra herfra stod og vaska opp en gedigen oppvask, tok jeg en en titt ut og fikk se hvor rike vi er, tross at livet ofte er et strev:

Kjersti

tirsdag, mars 18, 2008

Språkutvikling

I en språkforvirret persons hverdag, er det ikke store greiene som skal til for å gjøre dagen til et nederlag - eller om man er heldig (en gang i blant) til en seier.

I går var dagen min en seiersdag. Og det var egentlig bare et ord som gjorde dagen min til det. Jeg våknet til en slags storm midt på natten, og så glør og flammer fra et bål jeg har satt fyr på for tre dager siden (dyremøkk og vått høy brenner sakte) blåse rundt omkring. Litt engstelig for uante konsekvenser stod jeg opp for å slukke bålet. Det resulterte i dagmodus og null søvn etter arbeidsøkten. Så jeg var våken fra klokken 03:35 i går.

Derfor var jeg forholdsvis "sørpete" i hue i går, og kanskje var det grunnen til at da jeg satt i taxi'n fra markedet og hjem, bare svarte jeg da sjåføren spurte hvor jeg skulle av. Og det gjorde dagen min i går.

Hvorfor var det så stort, tenker du kanskje? Jo det skal jeg si deg. Hver gang jeg sitter i en taxi og snakker til en kar eller ei dame som sitter med ryggen til og som jeg ikke kjenner, blir jeg uten unntak redd for ikke å fortså hva som blir sagt. Jeg føler meg så sinnsykt fort så sinnsykt dum! Alt dette resulterer i at jeg som regel svarer som en unge på de enkleste spørsmål. Jeg trenger tid for å tenke, tror jeg, og den mangler jeg i sånne situasjoner. Så viste det seg altså at jeg ikke trengte så mye tid! Og det er hele poenget. Jeg tenkte ikke på hva jeg skulle svare - jeg bare svarte. Slik som en nordmann gjør på norsk. Eller en mongol på mongolsk. Sjåføren tenkte nok ikke over det i det hele tatt, han spurte jo bare hvor jeg skulle av og fikk et svar - akkurat som han sikkert gjør tusen ganger i uka eller noe slikt. Men for meg - ja jeg satt nesten og hadde en liten lovprisningsstund for meg selv bak i taxi'n jeg. Takknemlig for et lite glimt av en etterlengtet egenskap: Direkte forståelse av mongolsk, uten kunstpauser og misforståelser.

Jeg regner med at jeg kommer til å ha en "nederlagsdag" i dag. Men hva gjør det, når jeg kan leve på gårsdagen?

En representant for mine nye helter - våre nye landsmenn. Om dere visste hvor vanskelig det er å lære seg et nytt språk, og hva det gjør med selvfølelsen din, så forstår dere hva jeg mener. Jeg kjenner jeg har en enorm respekt for dem som kommer til et fremmed land og klarer å integrere seg så godt at man fungerer på det lokale språket i det lokale samfunn og næringsliv.

Gjermund

fredag, mars 14, 2008

Et glimt

Ja, jeg er klar over at jeg ikke er spesielt meddelsom for tiden. Sånn er det med den saken. Men et glimt fra innsiden av et hode hvis eier skulle ønske enkle tanker var en handelsvare det gikk an å hamstre skal dere få.

Noen mongoler har mange meninger om utlendinger. De synes utlendinger ofte gjør mange rare ting. Mongolene ser ikke på seg selv som trengende, men de mener utlendinger ofte ser på dem som fattige hjelpeobjekter. De ler av utlendingers "tøysestress" og frykt for det uforutsette. Og de synes utlendinger ofte gjør små, ubetydelige ting til store altomfattende problemer og utfordringer. De vet masse om korrupsjon, men fokuserer ikke på det. Og tid er til for å leves, den kan ikke mistes i følge dem.





Jeg undres på om de har rett.






Jeg er utlending.


Gjermund

onsdag, mars 12, 2008

Lille Sigrid som begynner å bli stor!

Sigrid har nå blitt 9 1/2 måned!

Tøysejenta vår!

Vi er så glad i deg, lille Sigrid-mor!

Kjersti

mandag, mars 10, 2008

Kvinnedagen

For et par dager siden så feira vi kvinnedagen i Mongolia. Og her er ikke kvinnedagen bare for den rødere delen av den kvinnelige befolkningen. Dette er alle kvinners og jenters dag, og det er også morsdag. Dagen feires stort, sett med norske øyne og i anledning dagen fikk jeg flere gaver fra mongolere, SMS-meldinger og veldig mange "gratulerer med dagen"-håndtrykk! Det er sånn at denne dagen skal damene ha helt fri og mennene ta alt husarbeid og matlaging - noe jeg ikke så så mye til her i huset..... (Nei, da, Gjermund hadde mer enn nok annet arbeid å gjøre, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre så mye ut av herrenes dag den 18. mars, heller....)

I anledning dagen hadde ungdommene i kirka laget en konsert, og den var også til ære for to gamle damer som hadde bursdag. Jeg synes det er så nydelig å se det gode forholdet som ungdommene og de gamle i kirka har! På konserten var det innslag de hadde øvd på i lengre tid, både dramastykker (av den bortkomne sønn og den barmhjertige samaritan), lovsangsdans, sanginnslag, allsang og andakt. Og om disse ungdommene kommer fra fattige hjem alle sammen, stod de ikke tilbake i verken modernitet eller evner i forhold til ungdom i Norge! Det var en kjempeflott kveld! Det som likevel gjorde sterkest inntrykk var da ungdommene overakte en gave til lederne i kirka: En stor treplate med Misjonsbefalingen innskåret!

De hadde visstnok laget skrevet det selv, om det kan stemme. Det var så pen skrift at jeg trodde det måtte ha vært en kunstner, men fra de går i barnehagen begynner mongolske barn å øve på å skrive pent, så det er vel riktig!

Noe annet som gjorde inntrykk var da alle sammen til slutt stod frampå "scena" og sang en velsignelsessang med armene utrakt mot oss som satt i salen!

Kjersti

fredag, mars 07, 2008

Urettferdighet

I dag under middagen bjeffa Bataar så voldsomt. Det var tydelig at det var noen innafor hasja'n, og jeg gikk ut for å se. Jeg så bak huset, mot søppelcontaineren. Og der var det noen. Oppi containeren var det en eldre mann, kledd i fargeløse, gamle klær. Han leta i søpla vår. Det er lenge siden sist det hendte, og jeg trodde at den verste nøden for i år var over. Men sånn var det ikke. Jeg trodde mannen leta etter flasker, så jeg gikk inn og henta våre tomflasker. Jeg bar dem ut i en bærepose, stod litt på avstand, rakte dem ut og sa "mæ" som betyr det samme som når vi sier "her." Jeg lurte på om han i det hele tatt turde å se opp. Noen folk som leter i søpla til andre føler seg veldig ydmyket, og ser ikke folk inn i øynene. Denne mannen så opp og takket, tydelig takknemlig for posen med flasker som ikke var verdt mer enn en krone eller to. Han fortsatte sitt møysommelige arbeid i søppelcontaineren, og jeg gikk inn, verkende i sjela. Jeg fikk øye på noen penger som lå krølla sammen på bordet, og tenkte hvor lett det hadde vært å gi ham noen av disse, istedenfor disse smulene fra den rikes bord. Men en gang pengegave blir mange ganger, og en person blir mange personer..... Det går ikke an. Bataar fortsatte å bjeffe så jeg forstod at mannen i søpla holdt på en stund. Det kunne umulig være noe særlig å finne der, så redd jeg er for å kaste noe nyttig. Det eneste spiselige jeg kunne tenke meg var de halvråtne potetene som hadde frosset som jeg kasta for et par dager siden. Er man sulten går det sikkert an å bruke det. Jeg satte meg ned og spiste grøten min, og følte meg råtten innvendig. Så urettferdig dette livet er! Og det er ikke min fortjeneste at jeg kommer fra et av verdens rikeste land og har alt jeg trenger. Hvor er menneskeverdet når noen må lete i andres søppel? Glemmer vi at "både jeg og Salomo kom nakne til vår jord" som det står i Jørgen Hattemaker-sangen? Hva skal vi gjøre? Jeg bare sukker.

Kjersti

onsdag, mars 05, 2008

Verdifull?

Hva er jeg egentlig? Det er et spørsmål jeg har tenkt en del på. Det driver og innføres et nytt "lønnsystem" eller "underholdssystem" eller hva det er i misjonen, og i den forbindelse føler man seg litt "vurdert" - hva det er verd å betale for liksom, og hva som ikke er fullt så interresant å finansiere.

Jeg har funnet ut at "praktisk erfaring" ikke er det lettest "salgbare". Og det er jo forståelig nok. "Ingen hadde bruk for en gitarist som bare kunne..." synger Øystein Sunde, og det ser ut til at det ikke er spesielt lukrativt å bare være bonde med bygde-erfaring heller. Man har jo ikke all verden å vise til heller altså - det var ikke det jeg mente - bare innsiden i et sauefjøs som ikke brukes mer, og en slags stall i Mongolia som vi snart skal flytte fra... Ikke alt for gode resultater i forbindelse med mitt forsøk på holde liv i en kuflokk i Norge er heller ikke spesielt CV-vennlig, og dermed lite brukbart i lønnsforhandlingsøyemed. Man kommer ikke langt med kunnskap og erfaring om hva som ikke virker i praksis, om man ikke har høyskolepapirer på at man har lært hva som virker i teorien.

Selv ikke fem barn rører de store herrers hjerter. Har du ingen utdannelse etter videregående, stilles du bakerst i køen, slik er det bare. Barn er utvilsomt en byrde det ikke er verdt å betale for så lenge de er så små at de trenger den ene forelderens oppfølging på dagtid og dermed setter en stopper for den voksnes deltakelsesmulighet i arbeidslivet. Og når min eneste dokumenterte utdannelse er fra videregående, da har man et problem - om man ikke liker seg bakerst i køen altså.

Så, med mitt noe kjedelige og lite atraktive utgangspunkt her i verden, og helt uten tro for at jeg kan "bli noe", hvorfor er jeg her? Hva gjør jeg i Mongolia? Jo - jeg har lært at om man ikke har så mye, har man det ikke nødvendigvis så fælt, og man er aldri hva andre gjør man til. Man er hva man elskes til! Og jeg er elsket med en kjærlighet det er umulig for meg å beskrive. Om jeg bruker de fineste ordene jeg vet, blir det bare som en fargeløs gjengivelse av et kunstverk av farger.

Og med reiseordre fra Sjefen sjøl, står det vel i "kontrakten" at jeg ikke trenger å bekymre meg. Han har så visst tatt alt ansvar for meg og mine, og i sammenligning med det, blir Ola og de andre gutta's kontrakter og forsikringer for ingenting å regne. Jeg er verdifull! Og akkurat som jeg har fått vite dette selv, skal jeg få være med å gi det videre til andre. Her er det nemlig mange som tror de ikke er verdifulle. Her er det nemlig slik at fargen på huden eller håret ditt kan avgjøre om mora di behandler deg som en tjener eller en arving, noe som gjør tankene om hvilket lønnstrinn man havner på til bagatellmessige betraktninger.

Gjermund