torsdag, juni 29, 2006

Sukk!

Jeg er tilbake i Rennebu igjen. Fantastisk godt! Etter en flotters ferie - det var ikke det - men det var ikke Rennbu altså. Og hva oppdager jeg til min forskrekkelse når jeg kommer hjem igjen? Jo, etter litt lesing på ulike blogger, med de minner det bringer frem, så må jeg medgi at jeg føler savn! I Rennebu! Jeg har altså savnfølelser på den plassen jeg elsker høyest i min hittil snevert utforskede verden! Tanken om Rennebu som lykkeplass er for alltid forbi for min del, selv her i lykkens dal er det noe som mangler! Og hva? Jo - jeg har vært på en forferdelig trang plass et helt år, et år jeg tenkte jeg bare skulle overleve... Jeg har bodd i Oslo. Og når jeg endelig ble fri, hva oppdager jeg så? Jo - at jeg savner det! Ikke Oslo altså - og langt der i fra! Men folka, fellesskapet, undervisninga, vennene mine - ja til og med lærerne våre! Du verden som jeg savner dem! *snufs* Det er vel bare å innse det, vi har startet en prosess som vil vedvare. Vi skal flytte hit og flytte dit, bli glad i stadig nye mennesker og til stadighet skilles fra de vi er glade i. Og jeg får ikke bestemt meg for om jeg skal nyte øyeblikkets bekjentskaper og vennskap, og ta sorgene når de kommer, eller om jeg skal grue meg så mye til sorgene at jeg unngår å nyte øyeblikkene. DILEMMA!
Men, når alt kommer til alt, jeg tru'kke jeg har personlighet til å holde meg unna bekjentskaper for å unngå sorgen, så derfor trur jeg heller jeg stiller meg med ryggen mot fremtida og lever i nuet. Men hul brystkasse og press bak øya - det finns!

Gjermund

søndag, juni 25, 2006

Ferietur og venner

Jeg føler meg beæret. Vi er for tiden på ferietur, og skal være borte til torsda'n. Ferien vår består i en liten besøksrunde i Trøndelag - mest til familie, men også noen venner. I dag har vi truffet noen av dem, mens vi er på besøk hos min (Gjermunds) bror og hans familie. Det er godt, veldig godt, å treffe gode venner nå som utreisen nærmer seg så raskt. Vi opplever at vi ikke er alene! Og akkurat i dag har jeg lyst til å trekke frem dette litt spesielt, for i dag fikk vi en hilsen av et vennepar, og i kortet stod det at de ber for oss. Det varmer, og vi føler oss beæret. Vi er ikke alene. Vi reiser ikke til Mongolia alene, vi har mange bak oss. Og takk og lov for det!

Gjermund

torsdag, juni 22, 2006

Friertips

Da vi gikk på Fjellhaug i vinter, observerte jeg endel interesse for mine erfaringer som etablert. Flere ganger ble det dultet i sidemannen og hvisket: "hysj, han kommer med et tips!" Halvt i spøk, og halvt i alvor - velger jeg å tolke det som... I den forbindelse kan jeg gi alle interesserte et godt tips: Førstemann til mølla kan få kjøpe frimerkesamlinga mi, jeg trenger'n ikke lenger...



Gjermund

onsdag, juni 21, 2006

Roter ja!

Jeg bare roter for tida! Skjønner ikke at det går an! Skrev før at jeg synes vi har mange ting, men i dag har jeg kjøpt enda fler... Det står ei tønne her, og ei tønne der. også ligger det et el-piano her og står en sykkel der. VIVAT! Kom og redd oss! Ikke så lett å være Sunde-fan, og tenke "kjekt å ha", når det ikke er en tom låve man har lenger! (Har nemlig hatt det og en gang i tida, men bytta...) Så nå ligger ting i stabler og i veien - overalt! Hurra for ferien!


Ytterst på hjørnet av pulten min...

En ting er alle tinga, en annen ting er hue mitt... Det er vel i utgangspunktet ikke det hodet som er kjent for å ha høyest antall omdreininger i minuttet, men nå synes jeg nesten det står stille... Nå er imidlertid Silje Berg forhåpentligvis tilbake på linke-lista mi, etter at ho på mystisk vis forsvant da Ødegaard kom inn. Og nykommeren Odd Inge Aas, dersom min noe omtåkete hjerne har fungert etter oppskriften jeg gav den.

Gjermund

tirsdag, juni 20, 2006

Bare har ting.

Nå skal vi snart ut å flytte. Også har vi akkurat flytta. Vi har så akkurat flytta at vi ikke har flytta inn alt vi har flytta med oss enda. Det er egentlig det jeg skulle gjort nå. Flytta inn resten altså. Vi har nemlig seks tønner med ting på henger'n. Eller hadde, for jeg har pakka ut tre av dem allerede, og holder på med den fjerde. Så mange ting vi har! Jeg blir nesten flau. Spesielt når jeg står og ser på alt, og trur at vi trenger det. Det skremmer meg.

Gjermund

søndag, juni 18, 2006

Fotball VM - igjen!

Nå gir jeg meg ende over! I kveld har jeg faktisk - helt frivillig - sett enda en fotballkamp! Det var USA som spilte mot Italia. Eller skal jeg si, det var USA som forsvarte seg mot Italia! Og, til min store forundring, så var jeg gjentatte ganger uenig med dommer'n - ja - endogtil litt frustrert over hans inkompetanse og observeringsevne! Det første røde kortet til USA for eksempel! For en kronidiotisk bedømmelse! Jeg rev meg nesten i håret av ergrelse! Jeg må innrømme at jeg etterhvert følte et sterkt ønske om at USA måtte klare å holde stillinga - spesielt når de var 9 og Italia 10 spillere på banen. Jeg tror jammen jeg ble litt engasjert jeg gitt!

Gjermund

fredag, juni 16, 2006

Fotball VM

Jeg tror nesten ikke en eneste av de bloggerne jeg vet om ikke har nevnt fotball VM på sine blogger. Kanskje uten Silje...? Derfor antar jeg at fotball VM er noe viktig?!? Er det ikke i Tyskland de har samla seg de der som springer rundt i en innhegning med tilskuere rundt? Skjønner at Cæsar satsa på sirkus, når jeg registrerer interessen folk har for dette styret...
Men, for ikke helt å virke bare bakstreversk og gammeldags, så må jo også jeg nevne dette mesterskapet på min blogg så klart, så derfor: De gule vant i går. Han keeper'n som tapte, han gråt. Nå vet dere det.

Gjermund

torsdag, juni 15, 2006

Back again!

Nå er vi tilbake på Tverdal i Rennebu! Å du velsignede landsdel! Her er fred og fordragelighet, og livet smiler fra sin vennligste side. Som jeg har savnet denne plassen! Og når det blomstrer og gror overalt på en gang, og naturen bare krever min oppmerksomhet - da er det godt da. Da er det utrolig godt!


Dette er tatt om høsten, men likevel... Fint ja!

Gjermund

mandag, juni 12, 2006

Henda mine

Jeg har et par hender med mange arr. De bærer, ved nærmere ettersyn, preg av å ha vært gjennom litt av hvert. Et morsomt bilde på livet mitt egentlig. For det også må det kan hende litt nærmere ettersyn til for å se at det har vært gjennom litt av hvert. Det er helt, som henda mine, men bærer preg av å ha grodd.
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.

Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?

Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.

Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:



Gjermund

Ikke meg denne gangen!

Har møtt mange muntre mennesker etter denne flyselskap-tabben min, og er i grunnen litt redd for at jeg nå har blitt et forlystelsesobjekt i manges selskaper rundt omkring. Dette synes jeg jo selvsagt er helt forferdelig å tenke på, og jeg jobber for tiden veldig med å finne noe annet å vri fokus over på, slik at alle skal glemme min tabbe. I den forbindelse, vil jeg henge ut min kjære kone, hun skulle nemlig koke en tannbørste en dag...



Gjermund

tirsdag, juni 06, 2006

Gode minner?

I går satt jeg og mimra litt fra gammelti'n. Da kom jeg til å tenke på min første bil. Eller, den første bilen jeg kjøpte. Ukjøpte, faktisk. Det var en Datsun Cherry.
Er det noen andre som har ukjøpt en bil noen gang? Eller er jeg like alene om å ha gjort det, som å jeg sikkert er om å ha ringt et flyselskap og spurt dem om hvorfor flytiden ikke stemmer overens med klokkeslett for take off og landing?

Uansett, historien er som følger: Jeg ønsket meg en bil, men hadde ingen penger. Derfor gikk jeg av og til på bilauksjoner, men hadde jo aldri noen mulighet til å by. Til min Datsun dukket opp. De skulle ha 1000 kroner for den! Likevel bød jeg ikke. Ikke før de senket prisen til 500! Da slo jeg til. Mitt resonnement var slik: Jeg kjøper den bilen for 500, kjører helt i hjel på et jorde, før jeg skroter'n for 1500. Jeg kan ikke tape! Slik gikk det til at jeg ble eier av en tidligere blå Datsun Cherry (den fremstod mer som rødbrun slik jeg husker den nå, men taket bar spor av blått). Så, selv om 500 kroner la beslag på mer enn jeg hadde av likvide midler, regnet jeg med å gjøre en pen liten forretning på denne bilen.

Stor var derfor min overraskelse, og total fortvilelsen, da jeg skulle underskrive kjøpekontrakten og auksjonsfirmaet skulle ha noe de kalte salær! 2000 kroner pluss 500 kroner i ekspedisjonsgebyr! "Totalt og betale; 3000,- kroner". Den natten sov jeg godt kan dere tro! Not!
Jeg var jo forholdsvis raskt klar over at samme hva jeg gjorde, så ville denne "gode" handelen føre til et minimumstap på 1500 kroner. Forholdsvis mye verre enn de 1000 jeg hadde tenkt å TJENE.
Derfor spurte jeg, så pent jeg overhodet kunne, om jeg ikke kunne få lov til å la vær å kjøpe den bilen - neste dag altså. Og joda, etter litt betenkeligheter, fikk jeg tilslaget på avslaget - men det kostet meg 1000 kroner. Det var likevel mindre enn 1500. Så alt i alt, en god historie rikere, tusen kroner fattigere og med litt større følelse av å være idiot, følte jeg faktisk lettelse. Og kjøpekontrakten?

Den finnes fortsatt oppbevart, for en eller annen gang å kunne rammes inn. Når sårene har grodd kanskje....



Gjermund

fredag, juni 02, 2006

Fremmed og familiekjær

I morra skal vi ha avslutningsfest her på Fjellhaug. Det gruleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å flytte fra byen, til å komme til Rennebu og til snart komme ut til Mongolia, men gruer meg til å forlate alle fola her. Det er i grunnen litt rart det der egentlig. I starten gleda jeg meg i sannhet ikke til å reise til Mongolia. Men, etter som tida har gått (siden mars 2004), har det vokst frem en glede inni meg over at vi skal få reise. Tenk - akkurat jeg! Som det ikke er noe særlig ved, ingen spesiell kompetanse, en heller broket troshistorie og med et på mange måter mislykket levd liv bak meg - meg vil han bruke som sin representant! Det har blitt mer og mer klart for meg at han kunne ikke valgt noen bedre, for dersom det skjer noe som en følge av at vi reiser, så MÅ det jo bare være Han selv som virker!

Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?

Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.

Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?

Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!

Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)

Gjermund

torsdag, juni 01, 2006

Forvirra misjonærspire

Har dere lyst til å le litt? Så hør her:

Til sommer'n skal vi en tur til England for å lære oss å snakke Engelsk. "Pusse litt på engelsken," sier de som kan det, og smiler litt i skjegget. Sikkert for å trøste oss at de later som om vi kan noe fra før... I forbindelse med dette oppholdet har vi behov for barnevakt. Vi voksne skal jo gå på skole! Barnevakten er i boks, for å si det slik, men så var det flybilletter.
Det er nå dere kan begynne å spare opp litt latter, for det er her den erfarne utenlandsreiseren fikk seg en oppdagelse... Jeg syntes jo det var litt rart at det stod flytid 2 timer og 25 minutter, når flyet gikk 07:20 og var framme 08:30. Enda rarere ble det når flyturen hjem også skulle vare i 2 timer og 25 minutter, men lettet 19:30 og landet 22:55... Så jeg ringte jeg - til flyselskapet!

I Norwegian har de en meget trivelig kundeservitør. Han lo ingenting han. Han bare forklarte meg, med stor tålmodighet, at det ikke er samme tid som i Norge overalt i verden. I England for eksempel, lever de en time på etterskudd... Så nå vet jeg det. Første forsøk, første flause. Lurer på hva den neste blir.

Gjermund