søndag, april 30, 2006

A week in a forgotten city

Hællæ ijenn!

Nå er'e en stønn sia sist ijenn ja. Å de ær ganske enkelt bare forde jæ ente har hatt tegang på datamaskin å innternett. Jæ har vært en tur innåmm historia mi å snakka engelsk, se. Akkurat de dær trenger kanskje en litt'n fårrklaring? Historia mi ær fra Fredrikstad, de ær jo lett å fårrklare. Engelsk ja, de var kanskje litt åpptimistisk sakt att jæ har SNAKKA engelsk, menn jæ har i værtfall PRØVA å snakka engelsk.

Har vært på kurs, se. Å de kurset var på engelsk. Eller, nå trur jæ at jæ fårrklarær mæ ille klønete ijenn. Har en tenndens te de, se - å kløne nårr jæ ska si no asså. Kurshållerane var fra ammerika, sånn var'e. Dømm skjønnte ente no a'ant enn engelsk da vøt'tø, så måtte jo jæ å prøve å snakke de da vøt'tø. De jikk jo såmm de plæjer sjølsakt, menn dømm var ente så ille gærne te å jette, så no fikk jæ nå sakkt jæ å.

"Sharpening jur interpørsonæl skills" var tittæ'rn på detta kurse, å de varte hele uka. Ente så ille rart at jæ ble ille slit'n kanskje? Å fårr å kunne "sharpe" no, så bør'e vell væra no å "sharpe" på i utgangsponkte, ente sannt? Vet ente åmm jæ stillær særli langt framm i denn kø'n me dømm såmm har no å "sharpe", men jæ har blitt ille bra te å lytte te engelskmennær i de minnste.

No a de kulaste vi jole, var at vi ræjste inn te by'n å preka me no'nn a dømm fålka såmm bor i Fredrikstad hele åre. De var så gått å høre sjikkeli nårrsk ijenn! Så nå ær jæ virkli såmm ett nytt mennske ja! Var helt tebake te røttene minne å så på barndåmmsjemm å barnesko'orn jæ jikk på å allt vøt'tø. Ille spessiellt. Sell åmm mye har fårrandra sæ, så ere mye såmm lignær å! Samma færja såmm kjørær åver ælva (sell åm'n har blitt rø) å samma støgge take på nabogår'n. Fant te å me ett høl jæ gravde i skævven da jæ var litt'n! Ble så ivvri at Håvard datt på hue ner fra ryggen minn dær jæ gallåperte jennåmm skævven da jæ kjennte mæ ijenn. De jikk helldivis ente så ille gæ'ærnt me'n, a'ant enn at'n ble ille rædd. Sånnt plæjer å gå åver.

Så, etter ett ille bra kurs, på en ille bra plass ær jæ tebake stærkære enn før. Ha en ille go hælj!

Gjermund

søndag, april 23, 2006

Bilder og sånt

Ok, jeg tar hintet - filosofi er visst ikke noe for meg.

Jeg har fått noen hentydninger om at det er for få bilder på denne bloggen, og det er jeg enig i. Det har sin forklaring i at det er så og si umulig å laste opp et bilde fra maskina, det tar bortimot en evighet før maskina må gi seg med et skrik: "ERROR"!!! Derfor har jeg sluttet å bruke den "tjenesten" (!). Av kjærlighet til bloggens lesere skal jeg likevel ikke gi opp forsøkene med å publisere et og annet "shot", men som sagt - jeg garanterer ikke for hyppigheten!

Hadde forresten en veldig trivelig så-vidt-over-tyve årsdag i går, med byturer med guttene mine (hver for seg) og besøk av alle brødrene mine (med unntak av Terje - du var dypt savnet) og venner fra klassen. Veldig trivelig.


Ganske trivelige disse her og.

Gjermund

fredag, april 21, 2006

Enda et tema om et stort lite

Lurer på om noen lurer på hvorfor jeg kaller disse anfallene av seriøsisme for "et stort lite" jeg? Det skal jeg prøve å skrive litt om nå, så dere får minne meg på det om jeg glømmer å skrive noe om det store lille.

Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?

For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.

Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.

Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.

Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.

Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!

Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.

Vanskelig? Så spør da vel.

Gjermund

torsdag, april 20, 2006

Rom for medfølelse

Jeg har vært til doktor'n i dag - bildoktor'n. Han som ikke får blodlønna si av det offentlige slik at jeg slepper med en skarve egenandel, men som henter hele sitt fråtsende underhold i min fra før så altfor slunkne lommebok.
Så kom jeg hjem da, etter skjelvende og deprimert å ha bestilt time, som det heter så fint - akkurat som om en time er noe jeg veldig gjerne vil ha og som jeg er heldig som får lov til å kjøpe meg. Ikke er det en "time" heller. "Timen" på et bilsykehus varer minst en dag den, og "timesprisen" er avsindig. Tru'kke jeg slepper med mindre enn titusen kroner nei! Men - det var jeg egentlig ferdig med - det jeg skulle fortelle var at da jeg kom hjem derifra, mørk i hugen og med en forholdsvis dyster tankekrets, møtte jeg et krav på atskillige tusenlapper i restskatt også! Det var da jeg ropte; "Nåde!!!" så jeg er sikker på at naboene tror jeg har en ny "tårnopplevelse" i vente... Så - det er rom for litt medfølelse. Kontonummeret er 4227.11.20480 - gaver tas imot med takk...

Dyster hilsen fra Gjermund

fredag, april 14, 2006

Påske

Denne bloggen blir aldri det jeg tenker den skal bli. Derfor havner den vel lett i kategorien "diverse", og er som mannen som skriver den, vanskelig å sette i bås. Det har vel kan hende med rot i øverste etasje å gjøre...
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!

Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?

Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.

Gjermund

torsdag, april 13, 2006

Syk nå

Jeg er syk nå. Feber. I allefall litt. Egentlig er jeg i en litt trykket situasjon, for jeg er liksom ikke like syk som jeg føler meg! Og det medfører en del ensom lidelse. Ingen deltagelse i en stakkars prøvelser nei! Oppgavene bare strømmer på, selv om jeg er syk. Litt kjempesyk. Men, jeg har et håp. For jeg vet det at alt begynner i det små. Litt feber i dag, influensa i morgen. Kanskje litt bronkitt og lungebetennelse til uka, og hvem vet hva det hele kan føre til? Og da, da kommer ho til å angre da - når ho til neste år må opp med lommetørklet og minnes at omtrent på denne tida var det Gjermund ble syk i fjor...
Stakkars meg.

Gjermund

Pulsen har slått

I dag har pulsen slått hele da'n. Først var jeg på Berkåk og irriterte meg grønn over de ansatte på likningskontoret og folkeregisteret - Akkurat som før. Så var jeg en tur innom lensmannen og ble forferdelig frustrert over hvor knølete han har oppført seg - akkurat som før. Deretter reiste jeg til Bergtun og snakka lenge med bestefar - akkurat som før, før jeg spadde ut litt talle fra saufjøset og kjørte bort med traktor'n - akkurat som før. Til sist i dag var jeg på det første av en rekke påskemøter på bedehuset - akkurat som før, før jeg avsluttet dagen med et trivelig besøk hos naboene våre - akkurat som før. Den som påstår at det er kjedelig på landet har ikke peiling! Det skjer noe hele tiden her!
Ikke sånn at vi kan velge å vrake blant passive-stillesittende-bli-underholdt aktiviteter, å nei - heldigvis ikke! Men det er så mange kule ting å finne på! Og det morsomste av alt, de fleste aktivitetene vi kan være med på her, aktiviserer både en sjøl og andre! Det er akkurat som om jeg lever mer her i Rennebu enn jeg gjør i Oslo. Vi gjør jo noe der og hele tiden, det er ikke det, men det er begrenset hvor kult det er å gå på butikken, sitte i en snødunge med fire unger og se ut som man trives blant mursteinshus og parkeringsplasser eller rydde alle de 70 kvadratmetrene vi bor på for ente gang! Nei - takke meg til en låve og et fjøs, litt talle og en traktor! Det er morsomt det! Så får det heller bare være at det lukter sauebæsj av håret mitt der jeg sitter og trives på bedehuset! Nå skal jeg gå og sove en god natts søvn - med slitne muskler! God natt.

Gjermund

tirsdag, april 11, 2006

Pulsen slår

Jeg trives i Oslo. Jeg synes det er forskrekkelig moro å lese litt teologi. Men jeg er bonde. På søndag ble alle mine fem søstre døpt. 21, 19, 13, 11 og 6 år gamle. Det var fest! En fantastisk opplevelse. I dag har vi kommet frem til Tverdal, og selv om den opplevelsen ikke har samme verdi som en dåp, så er det en absolutt anbefalbar opplevelse det også!
I løpet av den neste uka skal jeg ut å kjøre traktor, råne volvo, stelle sauer, reise på fjellet, gå i fjøset, skru på ett eller annet, spikre litt, snakke med masse trivelige folk og ikke minst - dette er kanskje det aller, aller beste - jeg skal ha masse, masse, masse plass rundt meg. Hele tida! Det er så sinnsykt godt!
Så, mine stakkars gode byvenner, dere vet ikke hva dere går glipp av - heldigvis. For om dere visste det, så hadde dere kommet hit, og så måtte jeg flytte herfra også. Så glem hva jeg har sagt - dere har det sinnsykt bra der dere er!

Vi kommer snart og joiner dere igjen, vi skal bare leve litt med pulsen i sambatakt først. Og jeg vet ikke hvem som gleder seg mest - barna eller pappa'n. I morra skal vi kjøre traktor!!!

God Påske! Hilsen Gjermund

lørdag, april 08, 2006

Fortsettelse av et stort lite

Dette blir kan hende det oppfølgende spørsmål til forrige filosofiske innlegg. Nå har jeg altså - uten de store protester (skynder meg å legge inn dette innlegget før de kommer) - aktualisert en og annen tanke rundt Guds eksistens og fenomenet tro. La oss så gå til neste trinn:

Dersom altså Gud finnes, en skaper altså - og Han er så glup at Han har funnet opp blodårekart og fotosyntese, melkeveien og atmosfære, hva skjer da om vi ikke vil tro på Ham? Forsvinner Han da? Er det slik at om vi velger å ikke tro på Ham, så finnes Han ikke?
La meg ta et eksempel: Dersom du går i en ørken, og plutselig ser fotspor, hva vet du da? Jo, du vet at:
- Et menneske har passert
- Retningen mennesket har gått
Men, jeg protesterer! Du vet det ikke! Du bare tror du vet det! For tenk om det er en rømt kamel som har passert? En kamel som hadde såre bein, slik at eieren dens hadde satt støvler på den! Og tenk om den gikk baklengs, for å lure eieren sin i forhold til det der med retninga? Mer sannsynlig: Støvlene var festa på kamelbeina med støveltuppen bakover, slik at det ser ut som om den gikk mot nord da den gikk mot sør! Konklusjon: Du vet egentlig ingenting! Men du finner det ikke vanskelig å tro at det er et menneske som har passert i en gitt retning, og du tenker at jeg har funnet på mer eller mindre fantastiske - men dårlige - forklaringsalternativ. Har jeg rett? Og om det var en kamel - mot all formodning - så hjelper det ikke om du synes det var aldri så usannsynlig - det var det som var forklaringen!

Tenk så, om du gikk i en ørken, så et spor etter noe men ikke ante hva det var spor etter. Kunne du så nekta for at noe hadde passert? Not. Du måtte bare erkjent at her har det passert noe som har satt spor. Men jeg kjenner ikke sporene, derfor vet jeg ikke hva som har passert. Så går du litt til i den ørkenen, og treffer en lokal beduin. Han ler og forteller deg at det er en Kamelkaravane med hagestoler som har passert. Dette kan du så velge å tro på eller forkaste. Du får aldri svar på om det var helt sant det han sa, eller hvordan en kamelkaravane med hagestoler ser ut og hvorfor sporene ble akkurat slik - dersom du da ikke tilfeldigvis begynte å lete etter denne kamelkaravanen og kom over den et eller annet sted hvor du kunne iakta den på nært hold. Forstår dere hva jeg skriver, eller? Ser dere alle spora etter Gud? Er det ikke bare slik at dere setter dere ned og lurer på om det egentlig er helt sikkert at det er Gud det er spor etter?
Kjære folkens, da har jeg bare lyst til å si at: Hva er mest logisk - en super intelligens bak et supert skaperverk, eller en kosmisk gasseksplosjon med dertil følgende utviklingstrinn fra amøbe til menneske via en heldig (eller uheldig?) apefamilie?

Han forsvinner ikke fordi om vi ikke vil tru på'n vet de. Noen vil kanskje si at "vil" er feil ord å bruke, og at "kan" hadde passet bedre, men jeg påstår at hva man velger å tru på, det er avhengig av hva man vil tru på. Og tru er ikke å vite, men å håpe at det man antar er rett.

Dermed er også neste tema klart, men det får vi ta i neste innlegg - blir nesten som en serie dette gitt! Og jeg oppfordrer fortsatt til svar! Monologer er ofte kjedelige.

Gjermund

fredag, april 07, 2006

Et stort lite

Er det flere som har hodet fullt av alt for mye? Jeg har det. Det finnes så mange spørsmål jeg ennå ikke har fått tid til å stille! Men her er ett jeg har fundert en del på i det siste:
Går det an å bevise Gud?
Jeg har lyst til å utfordre bloggens lesere helt konkret på dette. Jeg skjønner jo selvfølgelig at det ikke går an å bevise Guds eksistens ved å si: Ta på Ham, Se, der er Han osv. Jeg tenker mer på at summen av indiser blir så stor at man trekker konklusjonen av Hans eksistens. For eksempel:
- Vi kan leve et helt liv og lære oss ting. Men, ingen kan lære seg "alt".
- Vi kan lære oss, gjennom års trening, å kontrollere våre følelsesutbrudd, men ikke følelsene våre. Hvor kommer følelsene fra?
- Samvirket i naturen, hvem har funnet opp det? En ting er at et menneske kan bli til av en sædcelle og en eggcelle. Det er jo helt klart en tilfeldighet som naturen har skapt, men at det finnes trær som produserer O2 til oss, det synes jeg er helt utrolig. Lungene våre er det jo enkelt å forstå mener jeg, og det sier seg jo selv at de stammer fra en eksplosjon og noen amøber osv, men klorofyllet i bladene på trærne, nei - det må finnes en Gud.
- Hva med den menneskelige forstand? Hvorfor var det bare vår slekt av apefamilien som har fått utviklet evnen til å ressonere, lære, skrive ned og utvikle redskap og hjelpemidler? Og hvorfor har ikke denne utviklingen fra ape til menneske skjedd i menneskenes historie? Jeg mener, noen aper skulle jo egentlig begynt å utvikle seg litt nå og, så vi i det minste hadde noen neandertalere blant oss! Har denne utviklingen skjedd bare en gang? Det virker jo lite troverdeig, når det ikke skjer nå om dagen, for det må jo ha skjedd med mer enn et eksemplar av arten den gangen det eventuelt skjedde? Jeg mener - vi er jo noen milliarder utviklede aper her på jorda?

Sånne ting er det jeg tenker på. Alt hadde vært så enkelt om bare Gud kunne vist seg bitte litte grann - da hadde vi sikkert ikke trengt å drive misjon. Men nå er vi altså overlatt til oss selv og avkreves tro. Der har vi det. Vi må tro. Tror du? Altså, jeg mener - hvem lever uten å tro? Ta en ateist for eksempel. Tror en ateist? Han fornekter en Gud, men VET han at Gud ikke finnes? Nei - det kan han ikke vite. Altså må han tro at det ikke finnes noen Gud. Da blir min påstand straks slik: Ingen er så sterk i troen som en ateist. For det skal jammen tro til å fornekte en skaper! Tenk å tro at alt, hele verden, universet, mennesket og i det hele tatt... er tilfeldigheter da! Jeg mener; en tilfeldighet kunne jeg gått med på, og kanskje to eller tre - ja endog ti tilfeldigheter kunne jeg gått med på. Men hvor mange tilfeldigheter må ikke til for at ett eneste menneske skal eksistere? Riktig atmosfæretrykk, nok oksygen, hjerterytme, temperaturtilpasning, naturens produksjon av oksygen, vann, blodbaner (tenk bare på hvor tilfeldig det er at blodårene legger seg akkurat som de skal i så og si alle mennesker som fødes) osv, osv.

Ja, nå er ballen kastet. Så hadde det vært moro å høre hva de forskjellige tenker om dette. Spesielt kanskje hvis det er noen som mener jeg er helt på jordet.

Gjermund

mandag, april 03, 2006

Midnatt

Nå har det gått lang tid siden sist jeg skrev noe her inne! Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe - mine fire barn sørger jamnt over for vedvarende aktiviteter...
Derfor har jeg liksom aldri tid til det jeg ville eller skulle ha gjort. Også har jeg lest Ringenes Herre av Tolkien den siste uka. Noe må jeg få lest før jeg blir misjonær vet dere, for det passer seg neppe å lese etterpå...
Ellers har mye av tida gått med til forberedelser. Vaksiner, attestsanking og engelsktest. La oss se litt nærmere på engelsktesten:
Det er bestemt at vi skal til England for å lære litt engelsk (lurt hva?), for lettere å kunne lære mongolsk når den tid kommer (stønn!). Men så skulle vi altså ta en engelsktest da, for å finne ut hvilket nivå vi ligger på (dette er en offentlig versjon - sånn oss i mellom: Hvor dårlige vi egentlig er i engelsk.)
Sånne ting kan jo bli morsomt! Særlig dag nr to, med "spikingtest'n". Første dagen hadde vi lyttetest. Vi lytta på en cd en halvtimes tid, samtidig som vi gjetta på 40 spørsmål om det de sa på cd'n. Så leste vi noen småstykker og prøvde å finne ut hvem spørsmål som handla om det vi hadde lest om. Deretter skulle vi skrive noe - på engelsk selvsagt. For min del trur jeg det ble like vettugt som en diskusjon: "yes", "no!", "Yes!", "No, no, no!", "Yes". Det ble nå i hvertfall 250 ord til slutt...
Også så strenge som de der examinerne var! Og snakka bare engelsk! For noen folk! Men - det var preketesten jeg skulle skrive mest om, tenkte jeg da... En koselig gammel mann kom ut på gangen og henta meg inn til forhøret. Everything on english of course. Then he had to record me, as a part of the prosedure (are my spelling right, tru?). Allerede i det øyeblikket måtte jeg strekke armene rett utover så svetten fikk fritt utløp gjennom skjorteermene. Then we should talk about some different topics. Og jeg som absolutt syntes det kunne vært nok med ett! Så der satt jeg da, med omtrent samme vassinnhold som en agurk.
Etter en lang stunds svetting og pinsler, syntes jeg å se en anelse av medfølelse i min motstanders øyne. Jeg fikk ett minutts pause for å tenke over noe jeg likte å gjøre, og ble så oppfordret til å fortelle noe om dette med egne ord - jeg mener - hvor mange egne ord har jeg egentlig på engelsk?
Nei - dette var en hustre opplevelse. En av de øyeblikkene i livet mitt hvor min medfødte svakhet (munndiare) har vært en velsignelse. Fjorten minutter er lengre enn en evighet i blant.

Gudd Bai!

Gjermund