mandag, september 20, 2010

Komplisert tankerekke

Påstand: Alt man ikke vet, må man tro. I det minste noe om - Alt man ikke vet, må man tro noe om, altså.

Jeg har med årene lært at det er skremmende lite jeg vet. Det meste tror jeg bare. Når Platon stilte spørsmål om hvor virkelig virkeligheten er, trakk han det så langt at man ikke vet noe - man kan ikke annet enn å tro. Og er man bevisst at man tror noe, må man også være bevisst tvilen - ellers hadde man enten trodd man visste, eller vært fanatiker. Ja, Descartes var faktisk så ren i sin tvil at han stilte seg tvilene til sin egen eksistens - noe som plaget ham såpass at han fant trøst i det fortvilede tynne argumentet: "Cogito ergo sum" (Jeg tenker, derfor er jeg).

Uansett hva man tror, er det lurt å være seg bevisst hvorfor man tror som man gjør. Av erfaring vil jeg fraråde enhver å tro noe fordi "de andre gjør det". Det har alltid vært en søvndyssende og voldsavlende begrunnelse for tro.

Nei, man bør fundere sin tro på noe annet. Min er fundert på den kristne bibel. Og her er deler (i kortversjon) av hvorfor:

Jeg ser naturen rundt meg. Jeg er av naturvitenskapen fortalt noe om deler av den, og det jeg er blitt fortalt overgår mine villeste fantasier av hva det er mulig å skape.
For et vidunderlig puslespill!
For et vidunderlig samspill!
For en fantastisk kraft!
For en besnærende skjønnhet!
For en betagende skjørhet!
Også så synkront!

Alt ser ut til å stå i avhengighetsforhold til noe annet, og alt drives av sola. Og når jeg ser en modell av vårt solsystem, som visstnok bare er ett i en galakse med millioner av dem, som igjen bare er en gallakse av millioner andre... Hvor liten ble ikke min jord? Hvorfor så spesiell?

For meg er det selvsagt at noe må stå bak. Og det virker opplagt for meg at dette noe, som har skapt slik en fantastisk virkelighet, et så intelligent samspill som det vi ser på jorden, må ha en mening med å skape.
Og siden Han skapte med mening, og skapte noen vesener anderledes enn de andre - så de kunne forstå - må det være en mening med det også. Jeg tror Han ønsker kontakt.

Og når Han er så intelligent, og søker kontakt, og har skapt oss som Han tydeligvis vil ha kontakt med, virker det opplagt at Han også har sørget for å ta kontakt - og da er vi ved bibelen igjen.

Så - hvorfor akkurat bibelen? Hvorfor ikke Veda-skriftene eller Koranen? Eller noe annet hellig? Jo, jeg tror det er bibelen fordi: Det er den eneste hellige boken som forteller om en nådig Gud. Og uten en nådig Gud kunne jeg ikke forvente meg annet enn straff. For hvordan kan en allmektig Gud som har skapt alt godt og rent, sant og ekte, forholde seg til meg, en blant mennesker ikke så verst type men like fullt en synder, uten ved å se til meg i nåde?

Og hvis Han er allmektig, da betyr det at alt det skapte er av Ham. Og Han er større enn alt. Så hans nåde er større enn noen nåde jeg kan tenke meg til - graderer Han den da tro? Nei - det kan Han ikke om Han er allmektig, da ville Han jo vært noe mer eller mindre.

Henger du med? Nei vel. Det er ikke lett å få plass til så store tanker i et lite menneskehode. Men tenk på denne i stedet da:

Om Gud er Allmektig, vil Han da godta at Hans Ord forvrenges eller blandes med løgn? Enten så må Bibelen være Hans Ord, eller så er den det ikke. En blanding vil ikke være mulig. Enten sant, eller usant. Og hva skal du med kristendommen om Bibelen ikke er sann? Hva har du da å fundere din kristne tro på?

Dumme kirkeledere!

Gjermund

torsdag, september 16, 2010

Til fjells

De siste ukene har jeg tenkt igjen. Det pleier jeg å gjøre med ujavne mellomrom. Men denne gangen har jeg tenkt på dette med å være fornøyd. Det har jeg gjort veldig lenge, men de siste ukene har jeg tenkt på dette emnet på en ny måte.

Jeg har nemlig vært sinnsykt sliten. Jeg elsker arbeidet mitt, og trives veldig godt. Men etter sommer'n har det rett og slett vært litt for mye av den. Jeg begynner ganske tidlig, og har ikke klart å komme meg hjem igjen i såpass god tid at jeg har fått hvilt ut etter hver dag. Og følelsen av å ikke lykkes når oppgavene henger over meg har vært påfallende lett å kjenne på.

Så var det en søndag jeg gikk en tur i fjellet, og da løsnet noe av det vanskelige. Det må nok være derfor Gud har skapt fjellene tror jeg - det er jo dit vi skal løfte øynene for å finne hjelp, er det ikke slik? Der oppe blåser ofte tunge og triste tanker bort og blir hva de egentlig er; Små og uproblematiske forhold som min store Gud har gitt sitt løfte på å ta seg av, om jeg bare søker Hans rike først.

Så jeg gikk ned fra fjellet med fornyet glede. Er fortsatt sliten, og gleder meg til enda flere årsplaner er i boks, men med gleden og takknemligheten på plass igjen er det så mye triveligere å leve! Og det vonde stresset holder seg unna på en annen måte enn før.

Gjermund

søndag, september 12, 2010

Jeg er flau!

Jeg er forferdelig flau over hvordan norske myndigheter behandler innvandrere! Jeg skammer meg over hvordan den norske staten - som jeg egentlig føler takknemlighet over å være en del av - driver paragrafrytteri overfor mennesker med det uheldige utgangspunkt at de ikke er født i Norge. Når jeg hører og leser om hvordan UD setter rekord i å sende ut flest mulig av folk de mener ikke har noe i Norge å gjøre, blir jeg direkte kvalm. For en arroganse! Hvor historieløst og hovmodig man handler!

Hvem husker at Norge er bygget av nederlandske og tyske forretningsfolk? Hvem husker at vår velstand har vært muliggjort alene av penger fra andre land, og hvordan kan en så liten detalj som at vi tilfeldigvis sitter på noen av verdens største oljereserver gjøre oss så mye bedre enn alle andre? Og hvordan kan vi tillate oss å være så selvgode at vi klorer oss fast til et oljefond av dimensjoner, mens resten av verden sulter? Jeg er flau!
Les denne saken, så forstår dere litt av hva jeg mener.

Gjermund