torsdag, januar 31, 2008

Bare et menneske

Jeg er bare et menneske. Og som regel har mennesker flere sider, eller kvaliteter, som det heter paa fint. De av dere som foelger oss paa denne bloggen har antageligvis funnet ut at det stemmer, hva angaar meg. Det er kan hende ikke den mest typiske eller beste misjonaerbloggen som finnes, men det er smaa utvalgte glimt av en families og for det meste ett menneskes refleksjoner - eller mangel paa saadanne. Derfor svinger det en del hva serioesitet og dybde angaar.

I det siste har jeg likevel tenkt mye paa ett tema. Ikke slik at jeg ikke har tenkt paa det foer, for det har jeg. Det har vaert et tilbakevendene tema i lang tid, men naa har det paa en maate formet seg et slags svar eller en holdning til dette temaet i meg. Eller en form for aksept, kanskje.

Dere skjoenner sikkert at det har med forskjeller mellom rike og fattige, heldige og mindre heldige aa gjoere.

Vi var en tur paa et kjoepesenter i dag. Jeg saa en flaske saft der - en saann som du kan kjoepe og blande ut med vann, saa blir den god. Du baerer hjem to liter, blander i vann - og vips! Der hadde du plutselig 8 eller 10 liter eller noe.
De hadde ost ogsaa. Mange typer. Og melk! Saann med kort holdbarhetsdato. Fersk, tror jeg den kalles. Og vet dere hva? Jeg kjente at jeg likte aa kunne velge aa kjoepe noe slikt.
Det er faktisk ikke noedvendig at man avstaar fra slikt som er helt greit aa kjoepe, bare fordi noen andre ikke kan kjoepe det samme.

Hvor godt det er aa vaere i et land hvor nesten alle forstaar hva jeg sier! Plutselig er jeg ikke en dum unge man smiler av og klapper paa skulderen fordi "han hal jo blitt saa bla til aa plate!" Jeg kjenner det gjoer godt med litt avstand til det vandte.

Selv om de kjoerer paa gale siden av veien her i Thailand, saa er de vandt til litt av hvert. Saanne ting som jeg ikke kom paa at det var en vane aa ha i Norge og som vi faktisk ikke har i Mongolia, foer jeg saa dem igjen naa - minibanker for eksempel. Eller service - saann du faar naar du kjoeper noe vet du, et smil eller noe, en slags vilje til aa gjoere dagen din litt bedre enn den var fra foer. Eller i alle fall ikke oedelegge den med en eller annen uforstaaelig oppfoersel som vitner om ignoranse eller likegyldighet. Kjenner som sagt det gjoer godt med litt avstand til det vandte.

Vi bor litt enkelt her nede ennaa, skal flytte til den ordentlige ferieplassen i over-i-morgen, og det gleder vi oss til. Men vi har rukket aa spise masse frukt, bade i basseng og kjoert en merkelig form for taxi. Tror det er en slags pickup de bruker her, med benker paa langs bak paa planet. Overbygd riktignok, men aapent bak. Uten sikkerhetsbelter, saa klart.

I morgen blir det vel nye utfordringer for en heller lite verdensvandt stakkar, saa det er vel best aa legge seg, naa naar den lokale klokka tikker seg naermere og naermere 24:00. maner jo bare et menneske...

Gjermund

tirsdag, januar 29, 2008

Carry on

Alle som var 15 år i 1994 husker antageligvis ordet, eller navnet, Rwanda. De fleste av oss husker vel også tall som 400.000 og 500.000 døde etter "folkemordet" som det het den gangen. Likevel, det har antageligvis aldri riktig gått opp for meg hva som sjedde. Hvem har ikke "dratt en spøk" om Hutuer og Tutsier? Jeg har. Og ikke tenkt noe spesielt mer over det.

Nå - skammer jeg meg over akkurat det.

Jeg bor i et land hvor den jamne borger ikke har til mer enn vi i Norge ville kalle "smuler". Og vi synes de prioriterer bruken av det lille de endog har på en forferdelig dårlig måte. Har man penger, bruker man dem. "Trenger jeg penger i morgen? Ja, ja - den tid, den sorg!" Dumhet, sier vi. Tåpelighet, kortsiktig planlegging, hadde de bare, også videre også videre. Så er det bare det at vi begynner å se konturene av noe mer enn hva vi stemplet det som i starten.

"Hvorfor skal jeg spare penger til i morgen, når broren, moren eller tanta mi likevel kommer til å spørre om å få dem i dag? Og hvis de spør, må jeg gi - dersom jeg har penger. Derfor bruker jeg dem opp så fort som mulig. Logisk." Sånn ser jeg for meg tankegangen etter ett år blant mongolene. Og ja, jeg er egentlig enig i ressonnementet. Dette er logisk. For det er ikke sikkert slektningene bruker pengene på noe lurt de heller. Den eneste muligheten til å bryte ut av dette, er å bryte ut av den "vanlige" eller allmenne tankegangen - den rådende kulturen i landet. Og det er ikke bare lett! Det kan alle som har prøvd noe lignende skrive under på.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jeg startet jo med Rwanda. Jo, jeg har sett "Hotel Rwanda". Enhver som ikke har sett den, bør se den. Den bør inngå i pensum på ungdomsskolen og bør sendes i reprise på TV minst en gang i måneden - så vi ikke glemmer denne scenen:

De nasjonale er forlatt av de utenlandske, de rike. Og hvem var det egentlig det var farlig for?

Husker dere da Håvard falt og slo seg sist? Og måtte sy? Joda, vi reiste til UB vi - og fikk overlegen på SOS klinikken der til å jobbe overtid for å sy sju sting i panna til Håvard. Til en forholdsvis ublu pris, spør du meg. Ikke misforstå - jeg er takknemlig for at det ble gjort. Arret er synlig nok som det er, om det ikke også skulle blitt betennelse i det på grunn av urenslighet dersom vi benyttet det lokale sykehuset i Darkhan. Men hvorfor er det oss som har alle fordeler?
Nå er vi på tur til Thailand - en tur vi ALDRI ville hatt råd til om vi bodde i Norge. Vi reiste fra en haug med nasjonale medarbeidere som kanskje aldri har vært utenlands og som kanskje aldri får anledning til å reise utenlands heller. Jeg er takknemlig, samtidig som jeg føler at jeg ikke er en av dem som er avbildet på bildet over.
Hadde jeg vært i Rwanda den gangen, hadde jeg nok sittet i bussen bak kameraet. På vei til sikkerheten. Og vennene mine, de hadde stått der i regnet og sett etter meg... Jeg føler nesten at det er litt slik mellom oss og mongolene også. Fordi jeg er norsk, har jeg muligheter.
Jeg sier som denne karen sa: "I'm so ashamed!" Jeg er så flau.

Hva er egentlig forskjellen mellom meg og en mongol? Eller mellom meg og en Hutu eller en Tutsi? Hvorfor er mitt liv verd mer enn deres? Hvordan skal jeg kunne rettferdiggjøre mine fordeler i møte med deres mangler på sådanne? Forskjellen er vel egentlig ingen annen enn fødested. Jeg er bare "heldig" som ble født i Norge og ikke i Rwanda eller i Mongolia. Ikke rart det står at det er vanskeligere for en rik å komme til himmelen enn det er for en kamel å passere gjennom et nåløye...

Å se denne filmen var forferdelig. Alle de døde kroppene var uutholdelig. Men det var ikke verst. Det verste er og blir denne forskjellen. Og det var som jeg skulle sagt det selv da FN observatøren sa:"Dere er verdiløse for oss". Det var ikke hans egen mening, men hans tolkning av de rike, vestlige myndigheters oppførsel i møte med det folket han var satt til å tjene. Og jeg er sikker på han kjente på sinne, mismot, hjelpeløshet og ikke minst håpløshet. Slik jeg gjør. Jeg lurer på om dette er "korset" mitt som jeg skal ta opp hver dag og bære med meg. Det er i hvertfall det tyngste jeg vet om. Det stjeler gleden min, splitter sinnet mitt og uthuler hjertet mitt.

"Sånn er det bare". Hørt det før? Jeg misliker det uttrykket noe helt forferdelig. Ingenting bare "er sånn". Det er noen som gjør det slik, eller i det minste noen som ikke gjør noe for å forandre det. Som regel mange. Som regel oss.

Gjermund

mandag, januar 28, 2008

Første etappe

Da er første etappe unnagjort. Vi har reist før, og lært av det, så vi pakket ikke med mer enn vi måtte...

Den svarte kofferten på bildet er faktisk tom... Tenkte vi skulle fylle den i Thailand og sende den full hjem igjen. De to små grønne er håndbagasje. Og i Korea (mellomlanding) slapp vi å ta ut bagasjen - den "sover" på flyplassen. Snakker vi lettvinn reise eller!?!
Ungene har vært en del sjuke de siste dagene, men det er mye lettere å takle syke unger som ikke orker å løpe overalt og bare to kofferter enn tre kofferttraller og fire unger som aldri er der de stod! Så vi takker til.

Her kjører vi tog i Korea, etter en flytur med tidenes service. Har aldri opplevd maken til "stasgjøring" jeg gitt. Utrolig bra oppvarming til en etterlengtet ferie. Da vi kom frem og skulle finne frem, så gikk vi bare dit vi skulle med en gang vi. Rota ingenting (bønnesvar) og endte opp med å få to gigarom på det fineste hotellet jeg har vært inni noen gang! Så da ble det en dobbeltseng til hver og bad i badekar og flotte greier. Skal si dere dette tegner bra! Føler liksom ikke denne reisen går under begrepet "utfordring" slik enkelte andre reiser vi har vært på har gjort... Og det er deilig! Vi er svært takknemlige. Også at alt er inkludert i flybillettene da gitt!

Ungene koser seg og nyter "sakte fart", i morgen har de ett ønske (utenom å nå flyet til Thailand) og det er å gå på McDonald's på flyplassen. Skal vel ordne seg det, tenker jeg.

Gjermund

fredag, januar 25, 2008

Reisefeber

Den siste tiden har vi stort sett fokusert på en ting: Snart ferie! Og de siste døgnene innfrir, hva stress og må-ha-gjort-før-vi-reiser-selv-om-det-er-i-siste-liten aktiviteter angår.

Men nå er vi klare for avreise, og gleder oss til en mellomlanding i UB før vi reiser videre til Sør-Korea og Thailand. Der hvor ananasen vokser!

Klar for avgang! Noen gleder seg til å gå uten klær (Sondre) og noen gleder seg mer enn andre til å spise seg syke på frukt - fersk frukt!

Gjermund

tirsdag, januar 22, 2008

Takk Tuya!

I går var det Tuyas siste arbeidsdag her. Tuya har vært hushjelp hos oss siden vi kom, men nå klarer hun ikke å jobbe mer etter som hun både studerer siste året på universitetet og er gravid. Jeg synes det er godt gjort av henne at hun har klart alt dette så lenge.

Vi er så takknemlige for at vi har fått ha Tuya som hushjelp. Hun var den første mongolen jeg ble kjent med, og har vist meg at det ikke er umulig å krysse kulturgrenser! Hun snakker godt engelsk og det gjorde alt lettere for oss i starten. Hun har tålmodig gjort sine arbeidsoppgaver med flid og pålitelighet. Hun har vært her i de vanskelige dagene våre og kjenner oss på godt og vondt! Jeg har den siste uka hatt en liten sorg overå ha "mistet" henne, for en hushjelp blir mye mer for oss enn bare en arbeidstaker, - i alle fall Tuya! Hun har vært en bro inn til kulturen -ei slags storesøster (jeg har lært mye av henne, både språk, om mongolsk kultur og om å være kristen i Mongolia), og på en måte en lillesøster som hører til i familien vår og som forteller ting og spør meg om ting (som helse, svangerskap, barn, baking osv). Barna er også glad i henne, og det er nok litt trist for dem også at hun skal slutte. På lørdag var vi alle sammen på besøk hos henne og mannen. Der fikk vi servert antilopekjøtt som Batbold (mannen hennes) har vært med å jakte på!

Barna ville ha på "del," for de får ikke brukt dem under Tsagaan sar-feiringa (når vi er på ferie). Takk, Tuya, for det du har gjort og betydd for oss!

Kjersti

søndag, januar 20, 2008

Det vanskeligste jeg vet

Det aller vanskeligste jeg vet er å møte mennesker i nød. Andre menneskers fattigdom og pengemangel er rett og slett det aller, aller verste jeg står overfor. Jeg er sikker på at jeg hadde syntes det var lettere å være fattig selv, enn jeg synes det er å pleie relasjoner med de fattige så lenge jeg er rik. Sånn snakker jeg vel bare for at jeg aldri har vært fattig.

Det kan kanskje høres så greit ut at man reiser til et land med mange fattige i, bosetter seg blant dem og prøver å ”bli” en av folket. Men man tar med seg for mye bagasje.
- Man er for eksempel fostret til å ”synes synd på” de som er fattige. Og det oppdager de fort! Og de utnytter det for alt det er verd. Åh – du kan være sikker på at de ser det plagede uttrykket i øynene dine når de forteller om hvor vanskelig de har det, og problemene blir ekstra tydelig beskrevet når de ser den medfølende tåren i øyekroken din. De lar deg virkelig forstå hvor fælt de egentlig har det! Ikke tro de holder tilbake noe, hele elendigheten brettes ut. Og som regel er det vel langt på vei sant vil jeg tro…
- Man har med seg ting. Huset vårt flyter av materielle goder de ikke visste at fantes. Ting de aldri har sett, og om de har sett det, er det i billig Kina-kvalitet og bare hos de aller rikeste av deres eget folk eller i butikker de ikke har råd til annet enn å gå i for underholdningen og dagdrømmingens skyld. Selv bor de vel i en ett eller toroms leilighet med hele familien mens vi boltrer oss på egen inngjerdet tomt og i et hus med mange rom – som vi fyller med ting. Endatil holder vi dyr for ”interessens skyld”…
- Man har med seg en del bibelkunnskap som forteller at man hjelper mennesker i nød. Den som spør skal få – er det ikke slik? Man skal vel ikke nekte sin bror brød, om han er i nød? Hvor er vel ellers kjærligheten blitt av? Men om man gir den man tror var en bror i nød – hva da?

Da kommer han igjen neste uke, og trenger enda mer. For det var jo så lettvint en løsning, å få av den som føler han MÅ gi… Og hvorfor må man vel arbeide, dersom det er skrevet i de norskes bibel at de skal gi til den fattige? Og naboen til den fattige, han finner også ut hvor lettvint det er å bli kjent med denne ”banken”. Men når han kommer og spør, eller kanskje ikke før den tredje eller fjerde naboen kommer og spør om hjelp til sin nød og plage, så må den rike si nei, for selv om levestandarden er kuttet til et minimum er det ikke mer å gi bort og kjærligheten til de fattige har fått et snev av bitterhet. Og man begynner å bli sliten. Fryktelig sliten. Inni sjela et sted, der man ikke har så lett for å komme til for reparasjoner. Og man føler seg ikke lenger kristen, og man føler seg uten forbindelse med Gud. For Gud elsker vel bare den glade giver, er det ikke slik?
Og hva skjer så? Jo – da blir alle de nye vennene, for de har jo omvendt seg (for man har jo oppdaget at det gir uttelling hos de norske å bli kristen) uvenner med hverandre og med den rike. For han fikk jo, og hun fikk jo, men jeg fikk ikke! Og selv om jeg fikk en gang, så har han fått to ganger, og så mye mer enn meg – tror jeg! Så er man blitt syk i sjelen sin, og er ikke bare sliten lenger. Også tror jeg man reiser hjem.

Slik ser jeg for meg hele regla. Og derfor gir vi ikke bort noe til privatpersoner. Men så føler jeg meg som stein også. Et hjerte som er tynget av maktesløshet og skyldfølelse. Skyldfølelse for at jeg er så rik og ikke deler, og maktesløshet for at jeg ikke kan tillate meg å dele det jeg har med de fattige som trenger det.

Gud hjelpe meg.

Gjermund

fredag, januar 18, 2008

Metanol

I det siste er det over 20 mennesker som har dødd av forgiftning her i Mongolia. De hadde visstnok drukket metanol-sprit. Sånn som det var en del av i Norge for en stund siden vet dere. Dette har ført til at myndighetene har forbudt alt salg av all form for alkoholholdige drikkevarer i Mongolia. Dette igjen har ført til at den målbare volden i hvedstaden har gått ned med 60%, hyppigheten av trafikkulykker er veldig redusert og alle glattceller står tomme... I tillegg vil jeg tro det er en mengde lykkelige koner som har en koseligere ektemann enn til vanlig og en del barn som har et bedre hjem enn de er vandt til. Kanksje er det ikke så dumt med noen kriser av og til? (Selv om jeg ikke synes det er noe bra at det dør folk altså - verken på den ene eller den andre måten.)
Fortsatt er det visst flere hundre flasker med slik sprit som er på avveie, og som de leter etter. La oss håpe det tar litt tid og at alle er så redde for å drikke det de har at de tømmer det ut! Kanskje er det noe slikt som dette som må til for at mongolene skal få bukt med sitt største problem - alkoholen.

Gjermund

tirsdag, januar 15, 2008

Film

Jeg har bestandig vært glad i film. Helt siden pappa kjøpte 12 millimeters apparat og begynte å gjøre opptak av en stadig voksende barneflokk ved stadig nye julaftener. I de samme julene ble det leid små morsomme filmruller som tikket og skrapte og stoppet på grunn av elde mang en frustrerende gang. Skipper'n, mikke mus, Helan og Halvan, Charlie Chaplin med mer var kjærkommen underholdning.
Så forsvant 12 millimeter'n. Ingen hadde sånt gammalt ræl lenger. Nå var det VHS som gjaldt. Og mine prinsippfaste foreldre omgikk TV forbud ved å kjøpe "skjerm". Og vi brukte'n ikke hele tiden - bare når vi leide VHS-spiller. Og vi fikk se gode filmer, som for eksempel "Kamilla og tyven"... Og perlen: Sound of music. Min første kjærlighet. Hvem kan glemme den søte Maria, som trollbinder den skumle rikingen ved sin sang og sine blå øyne?

Så ble jeg stor, og ble kjendt med begreper og oppfinnelser som cd og dvd. Og jeg begynte å fatte interesse for 2. verdenskrig. Det er noe eget med det som faktisk har skjedd, selv om fantasien har sine fortrinn den også. Det som griper meg i forhold til "krigen", er menneskenes kapasitet. I så mange henseende. Noens kapasitet til å tåle smerte, andres kapasitet til å påføre andre smerte. Noens kapasitet til å leve etter å ha ofret alt, andres kapasitet til tilsynelatende upåvirket tvinge andre til å ofre alt. Noens kapasitet til å elske mot alle odds, andres kapasitet til å utføre de ufatteligste bragder på grunn av andres kjærlighet til dem. Også videre, også videre.

Likevel er det ikke til å stikke under en stol at jeg er en håpløs romantiker. Og litt sånn der "old time fashion" type. Litt stive bukk, flosshatter, hestekarjoler og brusende kjoler gjør seg i en film synes jeg. Så da jeg så "Pride and prejudice" her en dag, forstår dere sikkert at jeg ble litt grepet.

Til alt hell for meg, var dette en av de filmene hvor alt går bra til slutt, tross stolte sinn og forhåndsbedømmelser av andre. Den dumme, sta, vakre, fattige og gode jenta fikk den innesluttede, varme, tvers gjennom vidunderlige og ufattelige rike gutten til slutt - selv om ho ikke skjønte at det var det ho ville i starten.

Bra, ikke sant? Og alle hjerter gleder seg. Men det slutter selvfølgelig akkurat der - når de endelig fikk hverandre. Når alle problemer til slutt er borte og alle misforståelser er ryddet av veien også videre også videre.
Hvorfor er det ingen som lager film om dem etter at de har vært gift et års tid og det dukker opp nye misforståelser, nye ting å være sta for eller når den forgylte hverdagen har begynt å få et sånt velkjent skjær av grått?
Ikke misforstå meg, jeg likte filmen veldig godt. Så deler av den en gang til, etter ryktene å dømme fordi jeg ikke forsto alt som ble sagt første gangen... Det er jo et gammeldags språk i den! Og gammelbritisk er ikke så enkelt å forstå sånn med en gang! Også er det jo veldig mye i en slik film som kommuniseres på andre måter enn med ord. Det er det også viktig å få med seg, ikke sant?

Kanskje jeg skulle lage en film jeg også, en gang? Om en liten gutt jeg kjente og noen misforståelser? Og om en ungdom jeg har sett og noen andre misforståelser? Og litt om da han ramla inn i kjærlighetens verden med nesa først og andre eventyr? Men nei, det ville neppe solgt særlig godt.

Gjermund

lørdag, januar 12, 2008

Interressant?

Noen ganger føler jeg meg bare så ufattelig utslitt. Ofte uten helt å vite hvorfor.

Det føles liksom som om jeg har vært litt ute å kjøre, for å si det slik, uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva det er som er galt...

Når jeg prøver å tenke etter, har det ofte med kommunikasjon å gjøre. Det er ikke så lett å være i en fremmed kultur og bruke et fremmed språk. Det kan av og til føles omtrent som når man prøver å koble seg på internett med modem.

Først venter man en laaaaang stund, i den tro at man skal klare å beholde tålmodigheten og mens man prøver å håpe at -


Å nei! Var det ikke det jeg visste! "Internet explorer finner ikke websiden du søker etter". Går det an! Det er da man får lyst til å:

Men som en god fremtidig bistandsarbeider og gjest i et fremmed land kan man ikke la følelsene ta overhånd i slike sammenhenger. Neida, man smiler, svelger og prøver en gang til. Når man så likevel sitter igjen med følelsen av å ha bomma,


og man føler at det meste henger i en tynn tråd


får man lyst til å rive seg i håret, men det fører liksom ingensteds hen det heller,


så det ender heller med at man blir liggende utstrakt for å prøve å samle motivasjon for neste "rykk"...


Hørtes dette pessimistisk ut? Ja, ja. Godt å få det ut. Hvorfor kan ikke slike språkundre skje litt fortere enn såpass sakte? Men for all del - humøret er på topp! Kanskje jeg skal gå å legge meg snart?

Gjermund

fredag, januar 11, 2008

Kulde og språk

Noen ganger tenker jeg at det er kaldt nok. Når jeg går ut med ei bøtte vann til dyra, og det er is i bøtta med det samme, rundt hele kanten og på hanken som er av metall. Eller når jeg skal åpne en hengelås, og nøklene fryser fast til fingrene mine enda jeg tok dem opp fra lomma som jo holdt innetemperatur for et øyeblikk siden! Da synes jeg det er slitsomt kaldt. Det er slik kulde som får en misjonær til å sette seg inn i sin lille varme stue og tape i brettspill - og endog være fornøyd med det.

Samtidig er det språk det går i. Jeg har tatt det valget at jeg betaler lærer'n min for reisen hit, slik at vi kan være på kontoret og studere - det er nemlig så kaldt der hvor skolen er. Men det gir litt uante konsekvenser av og til... I går tok jeg ikke med boka mi på skolen, for jeg er syk i hodet av grammatikk og trenger heller å lære meg hvordan de snakker fremfor hvordan de skriver, fant jeg ut. Og jeg lærte mye! Og hadde en flott dag for første gang siden før jul. Helt til jeg praktiserte det jeg hadde lært.
Jeg fikk nemlig den forståelsen at noe av det jeg lærte var det helt greit å si, selv om meningen var litt så som så. Så da ei dame på kontoret spurte meg om noe og lurte på hva hun skulle gjøre med det, svarte jeg; "Надаа падгүй" som jeg ganske snart skulle få vite at betyr noe slikt som "det bryr ikke meg" eller noe. I utgangspunktet tøyset jeg jo, men det ble litt kraftigere tøys enn jeg hadde tenkt, så jeg måtte skynde meg å rette opp. Og det ble innledningen til en lang samtale om hva jeg hadde sagt og i det hele om det mongolske språk. Det var interressant.

Jeg gjetter på at det snakkes om dette i gangene på kontoret i dag også - de liker visst å erte meg der borte. Men sånn er det, man lærer som barn, stort sett ved feiling etter prøving. Og dte er kanskje greit?

Gjermund

tirsdag, januar 08, 2008

K-k-k-kaldt!

Nå er det sånn passe kaldt. Mellom 30 og 40 minus. Derfor blir det mye inneaktiviteter og lengting etter varmere tider. Det er vel ikke sola vi lengter etter, for den har vi da vitterligen på plass, men når snørra fryser i nesa, da er det kaldt.

Nå har akkurat Kjersti slått meg i "Ticket to ride" for tredje gang i kveld, så jeg gidder ikke å skrive så mye om henne - ho har det jo helt fortreffelig høres det ut som. Jeg vil heller fortelle om noe bra, som gjør meg litt glad, og det er noe som har med kulda og gjøre. Og hønene våre. Eller ei av dem, egentlig.

Det har forbundet seg stor spenning med de fjærkrea - noen har gjetta på at alle er haner, mens noen har trodd at i det minste i er høne. Nå har imidlertid ingen av dem begynt å gale ennå, så jeg heller mer og mer til at alle fem faktisk er høner, noe jeg setter pris på. Så derfor tar jeg veldig godt vare på dem. De har det flott i garden sin ved siden av geitene og sauene, med mye flis på gulvet, vagle og vannfat med, for det meste av tiden, is. Det er dette fatet denne historien handler om. Det var nemlig en av de hønene som hadde funnet det for godt å fryse fast oppi det vannfatet! Der satt hun og kom ingen vei, og jeg måtte til med lunkent vann for å tine henne løs så forsiktig sm mulig for å bevare mest mulig av fjærpryden hennes - det er tross alt den som holder henne varm tenkte jeg.

Etter en stund med fotbad og lirking, kom nå fuglen løs, og fikk en tiltrengt frottè runde med jakka mi. Det så ut til at hun trivdes med det. Ny flis ble brakt inn i garden, og i tillegg fikk hun en seng av høy. Likevel trodde jeg nok hun kom til å dø, det er jo ikke bare, bare å være våt høne i 30 minus! Men jammen lever ho ikke ennå - et helt døgn etter det fatale badet! Og det ser ut til at hun har det aldeles bra. Så vi håper og tror at hun fortsetter med det.

Se det var bedre. Nå gjør det ikke noe at Kjersti vant hele tiden. Nå kan jeg sove med full visshet om egen tilstrekkelighet - tross enkelte ufullkommenheter.

Gjermund

søndag, januar 06, 2008

Julekavalkade

Nå er vel jula stort sett over. Jeg pleier å ha juletreet 1-2 uker til, da, men i morgen begynner skolen og nå var det siste dag med god mat og godterispising på ei stund.... Som en liten digresjon har jeg (Kjersti) dåpsdag i dag, har vært døpt i 28 år, og den 3. januar hadde vi 10 års forlovelsesdag!

Det var vel jula her jeg skulle skrive om, da. Vi har hatt ei rolig, men veldig trivelig jul! Før jul var det en del arrangement, som julefester for DNS, for språkskolen vår, for alle de ansatte i NLM (mongolske og norske), og for barna i kirka (med 110 barn!). I jula var det roligere, og for meg som liker at det skjer mye i jula er det litt uvant (jeg savna hjem litt), men det var også veldig godt å slappe av, kose seg og spille spill utover natta med Helge og Lina (ettåringene våre)! Vi er så glade for at de har feira jul sammen med oss, spesielt etter som vi er tre uker alene som norske her nå. Vi har også fått mer kontakt med flere mongolere. Vi har hatt mange på besøk og selv vært på besøk til et par familier.

Jula begynte jo ganske dramatisk, da, som vi før har fortalt, med Håvard som datt og slo seg på julaften, hjernerystelse og kutt i panna. Han måtte dra til UB sammen med Helge og Gjermund for å sy i panna julekvelden. Maten og alt var klart da de måtte dra. (De dro i halv sju tida på kvelden og var tilbake i halv firetida om natta!) Det var en trist start, men man må jo bare ta seg sammen og gjøre det beste ut av det når sånt skjer! Vi var veldig glad for at Lina var hos oss hjemme og Helge ble med Gjermund!
Her spiser vi som er igjen på julaften pinnekjøtt og pølser. Barna koste seg, men vi åpna bare noen gaver og bestemte oss for å ta en julaften til neste kveld! Etter hvert klarte jeg å kose meg også, selv om Gjermund, Håvard og Helge mangla! Barna gjør julaften fin uansett. Dette minnet oss også på hvor heldige vi er som har hverandre, og vi er takknemlige for at det gikk så bra.

Sigrid i finstasen på Linas fang!

På julegudstjenesten neste dag var det 120-130 personer tilstede! En flott gudstjeneste!


Det pleier å være dåp i kirka i jula, og det var det i år også. Det er en fin opplevelse. Gutten som blir døpt er en flott kar. Han smiler alltid, jeg tror han er veldig glad i Jesus. Han leda forresten møtet i dag! Det var pastor Puje som døpte ham.
I Mongolia har julegudstjenestene et mye mer evangelisk preg enn i Norge. Med dåp som høydepunktet, og et drama (spilt av de eldste i kirka) om hvordan dra på husbesøk og fortelle om Jesus! Her synger de en sang til slutt. Jeg er så glad i disse menneskene. De tar alltid så godt imot oss og hjelper oss med barna og andre ting. De brenner for at flere skal få bli kjent med Jesus. Dama til venstre og mannen på bildet er det paret som er vakter i kirka. De gjør jobben sin mer enn bra nok!

Her er vi fulltallige på vår 2. julekveld som vi hadde den 1. Juledag! Vi spiste ikke typisk julemat, da, men taco medbrakt fra Norge smakte jo like godt! Dette var også en trivelig kveld!

Ola hadde gleda seg lenge til Helge skulle få julegaven sin fra ham! Jeg tror det ble kveldens høydepunkt for Ola!

Her er en av familiene som var på besøk hos oss i jula!

Vi har spilt mye spill i jula! Veldig moro!
Og så har barna gått på ski! Det har nemlig kommet litt mer snø. Her er det skirenn, og Lina tapte merkelig nok hver gang.....

Vi har hatt ei veldig fin jul og er veldig takknemlige for disse to ukene!

Kjersti

tirsdag, januar 01, 2008

2008

Jammen ble det ikke et nytt år igjen! Og jeg som fortsatt driver og tenker på 1990 med forventning! Må vel begynne å innse at det jeg trodde var fremtidsrettet glede er nostalgi. Jeg er ikke gammel altså - bare fembarnsfar og sliten. Noen bruker livet mitt til å vokse i! Jeg klarer ikke helt å følge med lenger. Er det ikke ca år man blir 40 at man begynner å ta igjen seg selv og kjøpe motorsykkel og slikt? Min tid kommer vel også...

Vi har hatt et par nydelige dager sammen med våre kjære venner i Bulgan, og det ser ut til at ungene takler det å være sammen med engelskspråkelige på en riktig så god måte. Moro. Nå ser vi frem mot ferie og varme når vi skal reise til Thailand i slutten av måneden. Må innrømme at det fortoner seg for oss som et lite paradis. Håper det blir bra, og at vi får hentet oss inn en del.

Her er det nemlig både litt kaldt og litt "mørkt". Men vi er ved godt mot. Forresten; Dere må IKKE glemme å be for Håvard. Han slo seg i dag igjen. Vi er litt bekymret for hodet hans som får så mange "trøkker".

Gjermund