Dette blir det siste innlegget i Juli 2008. Etter det gaar vi inn i den siste maaneden i sommeren 2008... I gaar var den siste dagen vi hadde spisestua i huset vaart - naa er den borte. Det var den siste dagen med spraakundervisning sammen med laereren vaar ogsaa. Det er siste gang for noe hver eneste dag naa, og vi har allerede begynt aa merke at det betyr foerste gang for noe annet.
Noen, jeg dem medregnet, synes foerste gang er spennende. Men jeg hater siste ganger. Hvis det ikke er slik at det er siste gangen jeg fikk ris paa rumpa, siste gangen jeg maatte vaske do eller noe annet som det er grunn til aa feire. Men saanne ting som utgjoer det livet jeg er saa glad i, mennesker jeg trives sammen med osv - da smerter de siste gangene. For ingenting blir som foer. Det er akkurat som om noe doer litt inni meg naar jeg gjoer noe vanlig for siste gang.
Vi kommer til aa faa det fint i Hovd - de bygger et kjempefint hus til oss der borte. Vi faar sikkert en bedre spisestue enn den gamle ogsaa - den har jeg hatet i snart to aar, saa noe dypt savn blir det ikke! Vi kan faa studere mer ogsaa, men - det blir aldri som foer. Jeg vet ikke om jeg knytter meg for mye til hverdagen min - kanskje gjoer jeg det. Jeg er i alle fall som regel veldig i den, og lengter ikke bestandig etter noe annet. Lengter hjem av og til ja, men det er jo tilbake til noe som var og som ikke er lenger - og det er saann det blir etter slike siste ganger.
Hvordan tror dere vaar nye spraaklaerer kommer til aa bli? Jeg vet ikke, men jeg er sikker paa at vedkommende kommer til aa slite noe sinnsykt med aa matche den vi har hatt til naa... Og alle de vi naa skal bli venner med? Jeg er sikker paa at de ikke kan bli like gode venner som de vi naa forlater... Men, dette er jo den pessimistiske siden. For jeg vet jo det, at om to aar - da har hverdagen blitt normal igjen, med nye venner, nytt arbeid, nye oppgaver og nye "vanlige" ting. Og da skal vi visst plutselig reise hjem igjen... Skulle oenske dette var siste gang jeg flyttet paa meg!
Gjermund
Vi er en familie på åtte som har bodd i Mongolia et par år. Det preger oss nok en del. Vi har vært misjonærer og jobbet med bistandsarbeid - noe som også preger oss en del. I denne bloggen deler vi noen av våre opplevelser og tanker med de som måtte være interessert i å lese om dem.
torsdag, juli 31, 2008
søndag, juli 27, 2008
Han leder meg til hvilens vann...
Noen ganger er ting bare vakkert fullkomne. I dag har vi opplevd det. Vi var i kirken i dag, som vi pleier om søndagene. Men i dag er siste gang. Siste gang vi satt i kirken i Darkhan som medlemmer og tilhørere. For det har ikke vært så mye annet vi har bidratt med mens vi har vært her. Vi har sitti nede i salen og fulgt med så godt vi har kunnet. Og gitt litt kollekt da. Nei - det er ikke helt sant å si at vi ikke har bidratt. Vi har aldri unndratt oss noe arbeid i kirka, men de er så selvstendige at det bare ville virke rart og forstyrrende om vi hadde begynt å overta "driften" - så vi har vært mer til bruk for enkeltmennesker. Som for eksempel at Kjersti har bidratt mye med pianoundervisning, og vi har begge fått være medvandrere for de som står i ledelsen i kirken. Her er det ikke langt mellom suksess og "ruin", så det er ofte mange muligheter til å være til hjelp og støtte for andre.
Men, som sagt, i dag var det siste gang vi deltok på gudstjeneste i forsamlingen vår her i Darkhan. Som fastboende i hvertfall - og så langt vi vet. Begge følte vi oss minnet om å si noe til våre kjære venner, og vi fikk lov til å komme med hvert vårt vitnesbyrd og hilsen etter talen. Etterpå samlet alle i kirken seg rundt oss, la hendene på oss og ba for oss, takket Gud for oss og nedba velsignelse over oss. Det var et stort øyeblikk! Etterpå kom de på besøk til oss alle sammen, på avskjeds-/kirkekaffe. Det var også en flott opplevelse - over 40 faste kirkegjengere fordelt på stue, kjøkken og 2. etasje på en gang - alle smilende fornøyde! Vi er så takknemlig for tiden vi har fått ha her i Darkhan!
Her er noen av barna "våre". Neste generasjon kirkegjengere, og et trivelig innslag i kirken!
Her er noen av de mest trofaste mennesker jeg kjenner. Og så glade de er i hverandre! Eksempler til etterfølgelse alle sammen.
Disse to damene har tatt i mot familien Kvam med åpne armer fra første stund! De har noe å lære enhver som måtte føle på fremmedfrykt!
Med ca 50 mennesker samlet i huset på en gang, som alle ville ha te, kaffe, saft og kaker - og mangel på kopper og tallerkener - skal jeg si vi satte pris på den mongolske kulturen som gjør det like selvfølgelig for disse to å trå til som oppvaskhjelp som om e skulle være hjemme i sitt eget hus. To unge jenter vi har fått lov til å følge i nesten to år - og sett vokse til flotte, stødige kristne unge kvinner.
Her er Sigrid's mongolske bestemor. Jeg tror hun elsker Sigrid nesten like høyt som om hun skulle vært hennes bestemor på ordentlig. Og det ser ikke ut til at Sigrid er uenig, selv om hun er en smule trøtt på bildet. Denne damen har en sterk historie, en glød av de sjeldne og en varme som få. Et hardt liv ligger bak, men det er takknemlighet, glede og barmhjertighet som preger henne.
I kveld så vi film fra Norge. Det var barnas søskenbarn og tante/onkel - og latteren satt løst. Hjemlengselen vokste litt igjen, samtidig som vi er så utrolig takknemlige for slike dager som i dag - som viser oss hvor heldige vi er! Å få oppleve den kjærligheten vi er omgitt av - det er bare utrolig! Vi kom for å tjene, og opplever en velsignelse så stor at det varmer langt innenfor der tårene mine begynner.
Film er et fantastisk medium, og vi kosa oss lenge med vår lille slektnings grimaser og første skritt - til vi kom til en seanse jeg nesten hadde glemt - enda jeg så visst var der. Det var generalforsamlingen i Trondheim i 2006 og misjonærinnvielse. Det var sterkt å høre/se igjen den opplevelsen. Og da jeg hørte spørsmålene vi fikk den gangen opplest på nytt, kjente jeg igjen et rungende "JA" for hvert eneste ett. Og jeg fant ut at det er tid for et fokusskifte igjen: La småting være små ting, og feste blikket på JESUS - igjen. Han som finnes ved og leder til hvilens vann.
Gjermund
Men, som sagt, i dag var det siste gang vi deltok på gudstjeneste i forsamlingen vår her i Darkhan. Som fastboende i hvertfall - og så langt vi vet. Begge følte vi oss minnet om å si noe til våre kjære venner, og vi fikk lov til å komme med hvert vårt vitnesbyrd og hilsen etter talen. Etterpå samlet alle i kirken seg rundt oss, la hendene på oss og ba for oss, takket Gud for oss og nedba velsignelse over oss. Det var et stort øyeblikk! Etterpå kom de på besøk til oss alle sammen, på avskjeds-/kirkekaffe. Det var også en flott opplevelse - over 40 faste kirkegjengere fordelt på stue, kjøkken og 2. etasje på en gang - alle smilende fornøyde! Vi er så takknemlig for tiden vi har fått ha her i Darkhan!
Her er noen av barna "våre". Neste generasjon kirkegjengere, og et trivelig innslag i kirken!
Her er noen av de mest trofaste mennesker jeg kjenner. Og så glade de er i hverandre! Eksempler til etterfølgelse alle sammen.
Disse to damene har tatt i mot familien Kvam med åpne armer fra første stund! De har noe å lære enhver som måtte føle på fremmedfrykt!
Med ca 50 mennesker samlet i huset på en gang, som alle ville ha te, kaffe, saft og kaker - og mangel på kopper og tallerkener - skal jeg si vi satte pris på den mongolske kulturen som gjør det like selvfølgelig for disse to å trå til som oppvaskhjelp som om e skulle være hjemme i sitt eget hus. To unge jenter vi har fått lov til å følge i nesten to år - og sett vokse til flotte, stødige kristne unge kvinner.
Her er Sigrid's mongolske bestemor. Jeg tror hun elsker Sigrid nesten like høyt som om hun skulle vært hennes bestemor på ordentlig. Og det ser ikke ut til at Sigrid er uenig, selv om hun er en smule trøtt på bildet. Denne damen har en sterk historie, en glød av de sjeldne og en varme som få. Et hardt liv ligger bak, men det er takknemlighet, glede og barmhjertighet som preger henne.
I kveld så vi film fra Norge. Det var barnas søskenbarn og tante/onkel - og latteren satt løst. Hjemlengselen vokste litt igjen, samtidig som vi er så utrolig takknemlige for slike dager som i dag - som viser oss hvor heldige vi er! Å få oppleve den kjærligheten vi er omgitt av - det er bare utrolig! Vi kom for å tjene, og opplever en velsignelse så stor at det varmer langt innenfor der tårene mine begynner.
Film er et fantastisk medium, og vi kosa oss lenge med vår lille slektnings grimaser og første skritt - til vi kom til en seanse jeg nesten hadde glemt - enda jeg så visst var der. Det var generalforsamlingen i Trondheim i 2006 og misjonærinnvielse. Det var sterkt å høre/se igjen den opplevelsen. Og da jeg hørte spørsmålene vi fikk den gangen opplest på nytt, kjente jeg igjen et rungende "JA" for hvert eneste ett. Og jeg fant ut at det er tid for et fokusskifte igjen: La småting være små ting, og feste blikket på JESUS - igjen. Han som finnes ved og leder til hvilens vann.
Gjermund
lørdag, juli 26, 2008
Frihet!
Håvard har lært seg å sykle! Noen av oss er redde når han gjør det, men det sjangler nå i vei på et vis. Litt trøblete er det jo selvfølgelig med fraspark og slikt, og litt kaldsvette har han tilsynelatende for mye av når det skal stoppes, men så lange vi følger ved siden av reddes han unna de verste uhellene - enn så lenge. Hans historie tilsier jo ikke at vi bare slipper ham å lar det stå til akkurat... Men han er flink - syklet etter en dag.
Alle trives vi i Mongolia for tiden. Jeg har jo gruet meg til vinteren helt siden forrige vinter, fordi jeg synes de kommer alt for tett og er alt for lange her borte, men jeg får si som Ronja Røverdatter - ennå er det sommer! Og det skal jeg si det er! Med fluer, grønt gras og fullt av dyr! Og masse ute-muligheter. Vi koser oss med besøk og spesielt med å kunne reise på besøk. Her er vi på besøk hos en av våre venner - en kar som har mange kameler. De var forøvrig på besøk hos oss her en dag også. Kjempetrivelig.
Et annet sted det er godt å være er i Bulgan, en "by" - det må være rettere å kalle det en landsby? - ca tre timers kjøring herfra. Der bor våre gode venner Jeremy og Renee med sine fire små jenter, og vi har koset oss alle sammen der siden torsdag kveld.
Her er Ragnhild og Maggi på ridetur - Ragnhild fikk styre siden ho var gjest, og det var en aktivitet som kan nytes til fulle av begge to selv om de ikke har samme morsmål. Ragnhild mener forøvrig at hun forstår alt som blir sagt på engelsk for tiden, og vi voksne er vel enig i at hun av og til forstår litt for mye...
Ola er også ute på sin hvite ganger. At det er en 17 år gammel sliten hest som ikke beveger seg annet under sterkt press og trusler om slakting, trenger ikke nevnes. Tenkte jeg skulle sagt det bare for å roet ned en og annen bestemor som sikkert synes det er idiotisk sjansespill å la en seksåring ri en hest alene med ei fem år gammel prinsesse bakpå. Mens jeg tenkte på det, kom jeg på at de har bare godt av å tro at vi ikke bryr oss barna - og at de får gjøre som de vil stort sett og vokser opp til å bli ville Mongoler-barn som ikke kjenner norsk skikk og bruk. At de red alene rundt i nabolaget i mellom en halv og en hel time mens jeg og prinsessens far stod i hagen og pratet sier jeg i alle fall ingenting om...
Gjermund
Alle trives vi i Mongolia for tiden. Jeg har jo gruet meg til vinteren helt siden forrige vinter, fordi jeg synes de kommer alt for tett og er alt for lange her borte, men jeg får si som Ronja Røverdatter - ennå er det sommer! Og det skal jeg si det er! Med fluer, grønt gras og fullt av dyr! Og masse ute-muligheter. Vi koser oss med besøk og spesielt med å kunne reise på besøk. Her er vi på besøk hos en av våre venner - en kar som har mange kameler. De var forøvrig på besøk hos oss her en dag også. Kjempetrivelig.
Et annet sted det er godt å være er i Bulgan, en "by" - det må være rettere å kalle det en landsby? - ca tre timers kjøring herfra. Der bor våre gode venner Jeremy og Renee med sine fire små jenter, og vi har koset oss alle sammen der siden torsdag kveld.
Her er Ragnhild og Maggi på ridetur - Ragnhild fikk styre siden ho var gjest, og det var en aktivitet som kan nytes til fulle av begge to selv om de ikke har samme morsmål. Ragnhild mener forøvrig at hun forstår alt som blir sagt på engelsk for tiden, og vi voksne er vel enig i at hun av og til forstår litt for mye...
Ola er også ute på sin hvite ganger. At det er en 17 år gammel sliten hest som ikke beveger seg annet under sterkt press og trusler om slakting, trenger ikke nevnes. Tenkte jeg skulle sagt det bare for å roet ned en og annen bestemor som sikkert synes det er idiotisk sjansespill å la en seksåring ri en hest alene med ei fem år gammel prinsesse bakpå. Mens jeg tenkte på det, kom jeg på at de har bare godt av å tro at vi ikke bryr oss barna - og at de får gjøre som de vil stort sett og vokser opp til å bli ville Mongoler-barn som ikke kjenner norsk skikk og bruk. At de red alene rundt i nabolaget i mellom en halv og en hel time mens jeg og prinsessens far stod i hagen og pratet sier jeg i alle fall ingenting om...
Gjermund
onsdag, juli 23, 2008
Vidunderlig
Se på dette da - går det an å få det finere enn dette? Både barn og unger koser seg nesten glugg i hjel her for tiden med badeturer og varmt vær. Vi har masse å gjøre nå rett før det bærer mot vest, men med slike vidunderlige pauser gjør ikke det noe.
Grilling og bading har blitt vår nye hobby. Sigrid har blitt riktig forvendt på det gode liv. Barbent i grønt gress er en velsignelse vi ikke lenger tar som en selvfølge, men mye regn har gitt oss muligheten til det også.
Ragnhild er ei jente som bestandig har hatt glede av vann i store mengder. Elvene her er for tiden veldig morsomme, for det er så sterk strøm i dem at vi kan seile langt av sted uten å gjøre noe for det. Her har Ragnhild bare så vidt tid til å stille opp for fotografen før badingen starter, og hun er forsåvidt brukbart fornøyd med situasjonen.
Håvard er også en som vet å nyte det våte element, og hopping fra elvekanter inngår nå i listen over ting han mestrer. Her fanget i et heller usikkert øyeblikk - han liker ikke at noen ser på mens han skifter...
Ola måtte også stille opp for mamma's fotoapparat. Svært uvillig og lite medgjørlig, men selvfølgelig slipper han ikke unna før pinen er gjennomlevd. Så basiller og lopper i blod og bein kontrolleres de lange sekundene det tar før bildet er fanget. Deretter er propellen tilbake i femte gear.
Sondre er den roligste av de små selvgående ennå, spesielt når han har det fint - det vil si når han får gjøre noe sammen med pappa'n sin. Og bade, det er flotte greier! At det tennes bål og grilles pølser etterpå, det er også helt greit. Når vi endelig kom oss ut i elva, hadde pappa'n nok med å fange opp de små som kom seilende med elva på rekke og rad, til mange ved-siden-av-elva-sittende mongeleres store fornøyelse.
Og her ser dere vår nye venn og velsignelse som gjør det mulig for oss å komme oss hit og dit. Vi vurderte lenge att og frem om vi turte å kjøpe egen bil, men etter at vi gjorde det angrer jeg på at vi ikke har gjort det tidligere. Og uten å si noe mye mer om den saken, fremstår det ennå mer skammelig for meg nå enn før at misjonen ikke har tatt grep når det gjelder bilsituasjonen på Mongolia-feltet. Man blir som fanget uten bil i dette enorme, folkefattige landet - spesielt når man har en familie som ikke går i en av de taxiene man kunne leid om man hadde funnet en med sikkerhetsbelter...
Gjermund
Grilling og bading har blitt vår nye hobby. Sigrid har blitt riktig forvendt på det gode liv. Barbent i grønt gress er en velsignelse vi ikke lenger tar som en selvfølge, men mye regn har gitt oss muligheten til det også.
Ragnhild er ei jente som bestandig har hatt glede av vann i store mengder. Elvene her er for tiden veldig morsomme, for det er så sterk strøm i dem at vi kan seile langt av sted uten å gjøre noe for det. Her har Ragnhild bare så vidt tid til å stille opp for fotografen før badingen starter, og hun er forsåvidt brukbart fornøyd med situasjonen.
Håvard er også en som vet å nyte det våte element, og hopping fra elvekanter inngår nå i listen over ting han mestrer. Her fanget i et heller usikkert øyeblikk - han liker ikke at noen ser på mens han skifter...
Ola måtte også stille opp for mamma's fotoapparat. Svært uvillig og lite medgjørlig, men selvfølgelig slipper han ikke unna før pinen er gjennomlevd. Så basiller og lopper i blod og bein kontrolleres de lange sekundene det tar før bildet er fanget. Deretter er propellen tilbake i femte gear.
Sondre er den roligste av de små selvgående ennå, spesielt når han har det fint - det vil si når han får gjøre noe sammen med pappa'n sin. Og bade, det er flotte greier! At det tennes bål og grilles pølser etterpå, det er også helt greit. Når vi endelig kom oss ut i elva, hadde pappa'n nok med å fange opp de små som kom seilende med elva på rekke og rad, til mange ved-siden-av-elva-sittende mongeleres store fornøyelse.
Og her ser dere vår nye venn og velsignelse som gjør det mulig for oss å komme oss hit og dit. Vi vurderte lenge att og frem om vi turte å kjøpe egen bil, men etter at vi gjorde det angrer jeg på at vi ikke har gjort det tidligere. Og uten å si noe mye mer om den saken, fremstår det ennå mer skammelig for meg nå enn før at misjonen ikke har tatt grep når det gjelder bilsituasjonen på Mongolia-feltet. Man blir som fanget uten bil i dette enorme, folkefattige landet - spesielt når man har en familie som ikke går i en av de taxiene man kunne leid om man hadde funnet en med sikkerhetsbelter...
Gjermund
Litt problemer
Vi skulle saa gjerne ha skrevet litt om hvor bra vi har det her for tiden og hvor deilig og groent det er og saa videre. Vi tenkte liksom vi skulle fortelle litt om at vi koser oss med egen bil og muligheten (som vi benytter oss av) til aa reise til elva aa bade ogsaa, men saa er det saa daarlig internettforbindelse - eller helst er det vel datamaskinen vaar som "kvelder" - saa vi faar det ikke til. Dessverre. For vi hadde hatt masse bra og si. Naa faar dere heller sitte hjemme i Norge aa lure paa om vi har det bra eller ikke.
Gjermund
Gjermund
fredag, juli 18, 2008
Kommentarer av barna og bibelutdeling
En får en del rare kommentarer fra barn. Noen uttalelser blir jeg litt skremt av med tanke på at de har glemt så mye fra Norge! Som for eksempel Håvard som kommenterte vindusviskerne på bilen når de så det regnet: "Mamma, sjå dæm svarte der! Bli det sånn tå se sjøl?" (Vi hadde jo nesten aldri brukt vindusviskerne i Mongolia før...) Eller Ola som mente at når vi kommer til Norge på ferie i jula og ikke har noe bil der, kunne vi jo bare ta en taxi for å besøke tante Bodil og onkel Bjørge i Bøfjorden! (Nesten 2 timer fra mor og far....) Og Sondre som skulle drikke nykokt solbærsaft en dag her, som rakk og drikke opp den konsentrerte safta i glasset før jeg hadde vann i..... (Han har jo ikke prøvd å drikke saft i det livet han kan huske....!) Ja, du blir vel skremt også - men de vet mye dere i Norge ikke vet da, og de lærer fort, så når vi en gang kommer hjem, kommer de til å lære disse selvsagte tingene også, selv om det kan bli litt tøft i starten. Som at man ikke bretter ned buksa og tisser alle steder i Norge, at man ikke har råd til å ta taxi eller spise på restaurant der, at det ikke er vanlig å se fulle mennesker rundt omkring osv. Akkurat det siste ser vi ikke så veldig ofte, men barna vet godt hva fulle folk er. Sondre har lært seg ordet alkohol og har tydeligvis lagt det til sitt vokabular. En dag sa han :"E ska dlekk alkohol!" eller han går med en flaske med vann og sier: "de æ alkoholn min!" (Kanskje skulle han trengt å avgitt et sånt avholdsløfte i ung alder som Emil i Lønneberget måtte.....)
En dag her fortalte jeg Håvard at noen tidligere misjonærbarn var kommet på besøk i Darkhan (familien Hugdal er på besøk i her - veldig trivelig, forresten). "De er misjonærbarn - sånn som du!" sa jeg. "Hva er et misjonærbarn?" sa han. "Jo, det er barna til en misjonær, det, eller barna i en misjonærfamilie", (for at det ikke skulle høres såå fromt ut). "Hva er misjonær da?" Visste han ikke det? tenkte jeg! Men femåringen hadde visstnok ikke tenkt så mye på hvorfor vi var her, selv om han nok har hørt det for lenge siden. "En misjonær er en som forteller om Jesus," sa jeg nølende, med masse dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært så flink til å fortelle "den gode nyheten", som mongolerne kaller det. (Det er jo ikke så mye tradisjonelt misjonsarbeid i Mongolia, vi har oppholdstillatelse som bistandsorganisjon, men jeg skulle gjerne hatt litt mer frimodighet likevel). "Vi vil jo gjerne at folk skal høre om Jesus, da, og noen ganger har vi jo snakket med folk om Jesus," sa jeg videre til Håvard. Det ble ikke mer sagt i den saken, men det kan lede til neste ting jeg vil fortelle om.
For jeg tror jo at Gud bruker oss likevel her, selv om det som regel er mer indirekte. Men en fin måte å dele "Sain medee" - "den gode nyheten" - evangeliet om Jesus, med andre er å gi dem en Bibel. Det har vært vanskelig å få tak i Bibler i Darkhan i det siste, så etter at jeg kjøpte den siste Bibelen de hadde til salgs i kirka, fant vi ut at vi måtte kjøpe Bibler i UB. Den første gangen vi prøvde, fikk vi ikke tak i, pga. opptøyene som var. Den samme dagen fikk Gjermund spørsmål fra en mann på gata om han hadde en mongolsk Bibel, fordi han trengte å spørre om noen ting i Bibelen, og måtte se skriftstedene der. Han var nok kristen, men kameraten hans lurte på noe. Da var det vondt for Gjermund å si at han ikke hadde noen mongolsk Bibel der (den var jo i Darkhan). Be gjerne om at den mannen får oppfylt sitt ønske om å gå gjennom skriftsteder i Bibelen sammen med noen ut fra en mongolsk Bibel!
Men på tirsdag kjøpte Gjermund og Kjell Olav 8 bibler. Vi hadde blant annet bestemt oss for å gi til læreren vår og til Mor Mongolia (melkedama- om du husker henne). I dag var vi på bading sammen med familien Hugdal, da telefonen min ringte og et ukjent nummer dukka opp. En mongolsk dame som snakka veldig fort sa noe om at hun lurte på om jeg hadde en Bibel og selge. Jeg visste ikke om jeg hadde forstått alt, så jeg sa at jeg visste ikke om jeg forsto, men at vi kom hjem om en halvtime. "Jeg venter her," sa hun. Da jeg kom hjem, traff jeg henne; en ukjent, trivelig dame på min egen alder. "Jeg fikk snakke med to jenter som ville høre om Jesus i går," sa hun. "Men de har ikke noen Bibel. Nå har jeg lett over alt i Darkhan etter en Bibel, men jeg har ikke funnet noen! Så kom jeg til NLM-kontoret og de (sannsynligvis vakta) henviste meg til deg. Har du Bibel?" Jeg var glad for det spørsmålet og hentet 2 Bibler. Hun gikk fornøyd bort og ville gi dem til de unge jentene.
Senere på dagen kom melkedama (Eejee) med melk, og 2 minutter etter kom Egchee innom. De fikk litt fårikålrester og te og prata. "Det er ikke så bra at du drar," sa Eejee. Den andre sa trøstende: "Men Kjersti kommer til å be for deg." Eejee, som ikke er kristen, sa; "Ja, du må be for meg! Jeg skal tenke på deg!" Jeg fant ut mens jeg holdt på å vaske melkespann at i dag var kanskje dagen da Eejee skulle få sin Bibel. Når en kristen mongolsk dame var her, var det både mindre skummelt å gi en Bibel og så sa hun kanskje noe mer enn jeg turde! Jeg gav en Bibel til Eejee, viste henne at hun burde begynne å lese i Det Nye Testamentet i Markus, og Egch fortalte om kirka og at hun gikk der. "Og kanskje om 4 år hvis Kjersti kommer på besøk så går du i kirken!", sa hun til Eejee.
En oppmuntrende dag har dette vært. Fint å merke at Gud kan bruke oss i hverdagen på den måten - noe som til og med jeg kan gjøre!
Kjersti
NB: Hvis noen har noen forslag om hvordan en som aldri har lest i en Bibel før skal begynne å lese den - gi gjerne tilbakemelding!
En dag her fortalte jeg Håvard at noen tidligere misjonærbarn var kommet på besøk i Darkhan (familien Hugdal er på besøk i her - veldig trivelig, forresten). "De er misjonærbarn - sånn som du!" sa jeg. "Hva er et misjonærbarn?" sa han. "Jo, det er barna til en misjonær, det, eller barna i en misjonærfamilie", (for at det ikke skulle høres såå fromt ut). "Hva er misjonær da?" Visste han ikke det? tenkte jeg! Men femåringen hadde visstnok ikke tenkt så mye på hvorfor vi var her, selv om han nok har hørt det for lenge siden. "En misjonær er en som forteller om Jesus," sa jeg nølende, med masse dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært så flink til å fortelle "den gode nyheten", som mongolerne kaller det. (Det er jo ikke så mye tradisjonelt misjonsarbeid i Mongolia, vi har oppholdstillatelse som bistandsorganisjon, men jeg skulle gjerne hatt litt mer frimodighet likevel). "Vi vil jo gjerne at folk skal høre om Jesus, da, og noen ganger har vi jo snakket med folk om Jesus," sa jeg videre til Håvard. Det ble ikke mer sagt i den saken, men det kan lede til neste ting jeg vil fortelle om.
For jeg tror jo at Gud bruker oss likevel her, selv om det som regel er mer indirekte. Men en fin måte å dele "Sain medee" - "den gode nyheten" - evangeliet om Jesus, med andre er å gi dem en Bibel. Det har vært vanskelig å få tak i Bibler i Darkhan i det siste, så etter at jeg kjøpte den siste Bibelen de hadde til salgs i kirka, fant vi ut at vi måtte kjøpe Bibler i UB. Den første gangen vi prøvde, fikk vi ikke tak i, pga. opptøyene som var. Den samme dagen fikk Gjermund spørsmål fra en mann på gata om han hadde en mongolsk Bibel, fordi han trengte å spørre om noen ting i Bibelen, og måtte se skriftstedene der. Han var nok kristen, men kameraten hans lurte på noe. Da var det vondt for Gjermund å si at han ikke hadde noen mongolsk Bibel der (den var jo i Darkhan). Be gjerne om at den mannen får oppfylt sitt ønske om å gå gjennom skriftsteder i Bibelen sammen med noen ut fra en mongolsk Bibel!
Men på tirsdag kjøpte Gjermund og Kjell Olav 8 bibler. Vi hadde blant annet bestemt oss for å gi til læreren vår og til Mor Mongolia (melkedama- om du husker henne). I dag var vi på bading sammen med familien Hugdal, da telefonen min ringte og et ukjent nummer dukka opp. En mongolsk dame som snakka veldig fort sa noe om at hun lurte på om jeg hadde en Bibel og selge. Jeg visste ikke om jeg hadde forstått alt, så jeg sa at jeg visste ikke om jeg forsto, men at vi kom hjem om en halvtime. "Jeg venter her," sa hun. Da jeg kom hjem, traff jeg henne; en ukjent, trivelig dame på min egen alder. "Jeg fikk snakke med to jenter som ville høre om Jesus i går," sa hun. "Men de har ikke noen Bibel. Nå har jeg lett over alt i Darkhan etter en Bibel, men jeg har ikke funnet noen! Så kom jeg til NLM-kontoret og de (sannsynligvis vakta) henviste meg til deg. Har du Bibel?" Jeg var glad for det spørsmålet og hentet 2 Bibler. Hun gikk fornøyd bort og ville gi dem til de unge jentene.
Senere på dagen kom melkedama (Eejee) med melk, og 2 minutter etter kom Egchee innom. De fikk litt fårikålrester og te og prata. "Det er ikke så bra at du drar," sa Eejee. Den andre sa trøstende: "Men Kjersti kommer til å be for deg." Eejee, som ikke er kristen, sa; "Ja, du må be for meg! Jeg skal tenke på deg!" Jeg fant ut mens jeg holdt på å vaske melkespann at i dag var kanskje dagen da Eejee skulle få sin Bibel. Når en kristen mongolsk dame var her, var det både mindre skummelt å gi en Bibel og så sa hun kanskje noe mer enn jeg turde! Jeg gav en Bibel til Eejee, viste henne at hun burde begynne å lese i Det Nye Testamentet i Markus, og Egch fortalte om kirka og at hun gikk der. "Og kanskje om 4 år hvis Kjersti kommer på besøk så går du i kirken!", sa hun til Eejee.
En oppmuntrende dag har dette vært. Fint å merke at Gud kan bruke oss i hverdagen på den måten - noe som til og med jeg kan gjøre!
Kjersti
NB: Hvis noen har noen forslag om hvordan en som aldri har lest i en Bibel før skal begynne å lese den - gi gjerne tilbakemelding!
tirsdag, juli 15, 2008
Naadam og fridager!
Nå er den tredje og siste omgangen med besøk på tur hjem, og nå er det på tide å legge ut noen bilder fra det vi har opplevd! Vi har hatt litt ferie og reist en del i det siste, og vi har fått med oss den store mongolske nasjonalhøytiden "Naadam" (som egentlig er et mongolsk idrettsarrangement der mye kultur er bevart og blir videreført).
Idrettsgreinene består av bryting, pil-og-bue-skyting og hesteløp (der det er barn som rir hestene)!
Åpningsseremonien var også en severdighet, der vi fikk se opptrinn av soldater på hester, dans og musikk. Disse soldatene gav guttene våre enda mer inspirasjon til leken......
De fleste som opptredte på åpningsseremonien brukte deel og lue. Er de ikke flotte?Bueskyting i den tradisjonelle mongolske "deel"-drakten. Vi var imponert over bueskytterne!
Bryting! I Mongolia synes folk det er veldig fint når menn har litt mage, og den vises gjerne frem, både under bryting og ellers!"Shægga" - spilling med ankelben fra sau.Ragnhild prøver seg på "strikkhopping" over trampoline! Det er kjekt å være i et land der slike ting er billige å prøve! Ola og Håvard prøvde å kjøre "go-cart" eller noe sånt. Det var viss moro. Jeg må innrømme at jeg hissa meg en del opp da folk snek i køen - og kjente tydelig at jeg ikke har vent meg til alt i dette landet enda..... (heldigvis kan jeg snakke nå da og si fra, så lenge det hjelper...)
På søndag ettermiddag fôr vi alle sammen (Janne og Kjell Olav inkludert) på tur en time fra Darkhan. Det var nydelig natur og det var så godt å være der og kjenne på hvor jeg trives i Mongolia nå!Sigrid har funnet seg godt til rette hos gammelonkel Kjell Olav!
Vi grilla pølse og pinnebrød, spiste sjokolade, bada og ble oppspist av mygg... En kjempefin tur var det!
På andre siden av elva lå det noen gerer. Jeg tror nomadene også nyter livet nå om sommeren. Denn sommeren er det veldig grønt og flott i Mongolia, for det har kommet så mye regn! Og Mongolerne klager ikke på regnet, nei! (Bortsett fra noen som bor i ger som er litt oppgitt over at det er vått i geren!) Sommeren er en veldig fin tid i Mongolia og folk og dyr samler seg opp litt sol/varme inni seg til vinteren, som de sier.
Og her er det en som forbereder seg til vinteren på utsida også....... (Lue kjøpt fra en bod på stevneområdet til Naadamfeiringa). Gjermund har ikke tenkt å fryse på hodet i vinter, nei!
Vi har det veldig bra for tiden. Jeg kjenner at det har gjort oss godt å ha hatt litt fri, å ha gjester fra Norge, å ha kommet oss litt bort og fått kobla av. Og så er det så utrolig deilig å ha det "frodig" rundt seg! Det er litt trist at onkel Kjell Olav og Janne har reist - vi har hatt det morsomt sammen med dem! Men nå er det tid for pakking og avskjeder her i Darkhan. Om 3-4 uker flytter vi til Khovd i Vest-Mongolia. Det blir noen krevende uker framover, men vi ser også fram til å komme dit (selv om det på mange måter er en enda mer krevende plass å bo). Be om at vi og de andre norske der må trives og ha det bra! De andre norske har allerede flytta (les familien Anderssons blogg). Vi er de eneste norske som er igjen i Darkhan. Men det føles slett ikke ensomt, for vi er mye sammen med mongolere. Vi trives godt sammen med dem. Husene til NLM selges nå. Disse to siste ukene i juli skal det gis bud, og det har Gjermund ansvaret for for tiden. Det er mye folk innom - de synes vi har et fint hus! Det er stor etterspørsel etter sted å bo (flere og flere flytter fra landsbygda til byen, og flere og flere ønsker å bo i hus, ikke ger). Så det skal ikke bli noe problem å selge.
Det var litt oppdatering fra Mongolia!
Kjersti
Idrettsgreinene består av bryting, pil-og-bue-skyting og hesteløp (der det er barn som rir hestene)!
Åpningsseremonien var også en severdighet, der vi fikk se opptrinn av soldater på hester, dans og musikk. Disse soldatene gav guttene våre enda mer inspirasjon til leken......
De fleste som opptredte på åpningsseremonien brukte deel og lue. Er de ikke flotte?Bueskyting i den tradisjonelle mongolske "deel"-drakten. Vi var imponert over bueskytterne!
Bryting! I Mongolia synes folk det er veldig fint når menn har litt mage, og den vises gjerne frem, både under bryting og ellers!"Shægga" - spilling med ankelben fra sau.Ragnhild prøver seg på "strikkhopping" over trampoline! Det er kjekt å være i et land der slike ting er billige å prøve! Ola og Håvard prøvde å kjøre "go-cart" eller noe sånt. Det var viss moro. Jeg må innrømme at jeg hissa meg en del opp da folk snek i køen - og kjente tydelig at jeg ikke har vent meg til alt i dette landet enda..... (heldigvis kan jeg snakke nå da og si fra, så lenge det hjelper...)
På søndag ettermiddag fôr vi alle sammen (Janne og Kjell Olav inkludert) på tur en time fra Darkhan. Det var nydelig natur og det var så godt å være der og kjenne på hvor jeg trives i Mongolia nå!Sigrid har funnet seg godt til rette hos gammelonkel Kjell Olav!
Vi grilla pølse og pinnebrød, spiste sjokolade, bada og ble oppspist av mygg... En kjempefin tur var det!
På andre siden av elva lå det noen gerer. Jeg tror nomadene også nyter livet nå om sommeren. Denn sommeren er det veldig grønt og flott i Mongolia, for det har kommet så mye regn! Og Mongolerne klager ikke på regnet, nei! (Bortsett fra noen som bor i ger som er litt oppgitt over at det er vått i geren!) Sommeren er en veldig fin tid i Mongolia og folk og dyr samler seg opp litt sol/varme inni seg til vinteren, som de sier.
Og her er det en som forbereder seg til vinteren på utsida også....... (Lue kjøpt fra en bod på stevneområdet til Naadamfeiringa). Gjermund har ikke tenkt å fryse på hodet i vinter, nei!
Vi har det veldig bra for tiden. Jeg kjenner at det har gjort oss godt å ha hatt litt fri, å ha gjester fra Norge, å ha kommet oss litt bort og fått kobla av. Og så er det så utrolig deilig å ha det "frodig" rundt seg! Det er litt trist at onkel Kjell Olav og Janne har reist - vi har hatt det morsomt sammen med dem! Men nå er det tid for pakking og avskjeder her i Darkhan. Om 3-4 uker flytter vi til Khovd i Vest-Mongolia. Det blir noen krevende uker framover, men vi ser også fram til å komme dit (selv om det på mange måter er en enda mer krevende plass å bo). Be om at vi og de andre norske der må trives og ha det bra! De andre norske har allerede flytta (les familien Anderssons blogg). Vi er de eneste norske som er igjen i Darkhan. Men det føles slett ikke ensomt, for vi er mye sammen med mongolere. Vi trives godt sammen med dem. Husene til NLM selges nå. Disse to siste ukene i juli skal det gis bud, og det har Gjermund ansvaret for for tiden. Det er mye folk innom - de synes vi har et fint hus! Det er stor etterspørsel etter sted å bo (flere og flere flytter fra landsbygda til byen, og flere og flere ønsker å bo i hus, ikke ger). Så det skal ikke bli noe problem å selge.
Det var litt oppdatering fra Mongolia!
Kjersti
onsdag, juli 09, 2008
Noen bilder
Her er noen av Kjell Olavs bilder fra de først dagene han og Janne har vært her i Mongolia. Det var jo forholdsvis overraskende for oss at Janne kom (Kjersti er fadder på henne) men ikke desto mer gledelig!
Her er et bilde av en gercamp vi var på i Hustai - ti mil og fire timer(!) fra Ulaanbaatar. Kjøretida sier vel egentlig nok om standaren på veiene, men vi kan vel heller si det slik at stepper forandrer seg når man kjører på dem.
Hustai er en nasjonalpark hvor det er innført villhester fra dyrehager i Europa. Det er Prewalski hesten som er denne villhesten. Så vidt jeg vet er det bare i Mongolia de lever i vill tilstand. Litt kult i grunnen!
Føll hadde de også fått! Fire dager gammel var det visst - dere ser det sikkert ikke, men det er der. Vi så sikkert 25 villhester til sammen.
Det regner på tredje uka i strekk her i landet! Det er forskrekkelig uvanlig, men en stor velsignelse for et veldig tørt land. Men det blir vanskelig å bo i ger med hull til pipa i taket - ved og ovn er vått, og opptenning med dopapir går treeeeeegt.
Sånn ser det ut i en ger, og trangt kan det bli med så mange folk på få kvadratmeter.
Dette fæle bildet ble jeg pressa til å legge ut. Noen lærer seg en mongolsk sang.
Mens andre øver på gloser. Jeg tror Janne har språktalenter!
En av verdens søteste unger, og verdens desidert søteste ettåring...
Janne nøt en dag med sol og varme, helt til det viste seg at det bare var lummert før et tordenvær...
Sånn ser det ut der man kjører over steppene. Det blir bare hjulspor i sanden, og når et spor ødelegges av regnet, kjører man bare opp et nytt ved siden av. Enkelt! Nå skal vi feire Nadaam, det blir moro. Det blir sikkert et og annet å ta bilder av der også...
Gjermund
Her er et bilde av en gercamp vi var på i Hustai - ti mil og fire timer(!) fra Ulaanbaatar. Kjøretida sier vel egentlig nok om standaren på veiene, men vi kan vel heller si det slik at stepper forandrer seg når man kjører på dem.
Hustai er en nasjonalpark hvor det er innført villhester fra dyrehager i Europa. Det er Prewalski hesten som er denne villhesten. Så vidt jeg vet er det bare i Mongolia de lever i vill tilstand. Litt kult i grunnen!
Føll hadde de også fått! Fire dager gammel var det visst - dere ser det sikkert ikke, men det er der. Vi så sikkert 25 villhester til sammen.
Det regner på tredje uka i strekk her i landet! Det er forskrekkelig uvanlig, men en stor velsignelse for et veldig tørt land. Men det blir vanskelig å bo i ger med hull til pipa i taket - ved og ovn er vått, og opptenning med dopapir går treeeeeegt.
Sånn ser det ut i en ger, og trangt kan det bli med så mange folk på få kvadratmeter.
Dette fæle bildet ble jeg pressa til å legge ut. Noen lærer seg en mongolsk sang.
Mens andre øver på gloser. Jeg tror Janne har språktalenter!
En av verdens søteste unger, og verdens desidert søteste ettåring...
Janne nøt en dag med sol og varme, helt til det viste seg at det bare var lummert før et tordenvær...
Sånn ser det ut der man kjører over steppene. Det blir bare hjulspor i sanden, og når et spor ødelegges av regnet, kjører man bare opp et nytt ved siden av. Enkelt! Nå skal vi feire Nadaam, det blir moro. Det blir sikkert et og annet å ta bilder av der også...
Gjermund
søndag, juli 06, 2008
Kulturgrenser og kryss
Det har vært både bønneemne og samtaleemne for Kjersti og meg dette med barnas innpass i den mongolske kulturen. Vi har barn som klarer seg flott i lag, og som ikke føler så stort behov for å opprette kontakt med mongolene. Dette har bekymret oss, og vi har nok stresset dette litt tidligere. Presset ungene litt kanskje. Det er en stund siden vi forstod at det var det vi gjorde, og vi har gitt ungene større og større frihet i forhold til dette, og gått bort fra alt som er press og prøver heller å oppmuntre dem om vi ser noe positivt - eller rett og slett ikke si noe i det hele tatt, bare late som alt er helt normalt. Derfor har vi også tenkt mindre på dette i det siste, og plutseig ser vi et og annet tegn på at ting forandrer seg litt. De er ikke like avvisende overfor mongolene som før, de synes mye av det mongolske er veldig spennende, og de er ikke lenger så redde om de ikke forstår - mer sikre på seg sjøl rett og slett. Også er det Sigrid, som har bare gode erfaringer - og ganske mange erfaringer - knyttet til mongolere. Hun sitter jo gjerne på en arm hun, spesielt om den er mongolsk. Vi tror hun forstår mongolsk like godt som norsk. Jeg kalles for eksempel ikke "pappa", men "avaa" som betyr pappa på mongolsk.
I dag var vi på resturant på vei hjem fra en liten tur på landsbygda sammen med Kjell Olav og Janne som har kommet på besøk. Da ble dette bildet tatt. Her er et typisk eksempel på at kryssing av kulturgrenser gir møter mellom kulturer.
Gjermund
I dag var vi på resturant på vei hjem fra en liten tur på landsbygda sammen med Kjell Olav og Janne som har kommet på besøk. Da ble dette bildet tatt. Her er et typisk eksempel på at kryssing av kulturgrenser gir møter mellom kulturer.
Gjermund
onsdag, juli 02, 2008
Ferie
Vi er på "ferie" i Ulaanbaatar og jeg "skulle bare" så jeg må være rask, for Kjersti sitter sikkert på gjestehuset og irriterer seg over at jeg ble borte igjen...
Ville bare si at om dere hører om opptøyer i Mongolia, så har vi hørt det vi også, men ikke sett det, selv om det visstnok foregår "rett borti gata". Det er erklært unntakstilstand og portforbud, så vi tar livet med ro og venter på normale tilstander. Ikke det at det har noen stor innvirkning på våre liv, men man blir jo litt mer oppmerksom enn til vanlig.
Det går an å lese litt om dette her for eksempel: http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/7483286.stm
Ellers har vi gått til det skritt at vi har kjøpt oss bil. Det har vært slitsomt å leve så "fanget" som vi har gjort de siste 2 årene, og vi er glade for å nå ha funnet oss en bil som vi kan bruke uten å måtte vente til etter arbeidstid eller til det er vår tur eller noe slikt.
Sånn ser "gliset" vårt ut, bare at den er mørk blå. 1997 model, gått 95000 km, direkteimportert fra Japan (derfor er rattet på høyre side).
Gjermund
Ville bare si at om dere hører om opptøyer i Mongolia, så har vi hørt det vi også, men ikke sett det, selv om det visstnok foregår "rett borti gata". Det er erklært unntakstilstand og portforbud, så vi tar livet med ro og venter på normale tilstander. Ikke det at det har noen stor innvirkning på våre liv, men man blir jo litt mer oppmerksom enn til vanlig.
Det går an å lese litt om dette her for eksempel: http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/7483286.stm
Ellers har vi gått til det skritt at vi har kjøpt oss bil. Det har vært slitsomt å leve så "fanget" som vi har gjort de siste 2 årene, og vi er glade for å nå ha funnet oss en bil som vi kan bruke uten å måtte vente til etter arbeidstid eller til det er vår tur eller noe slikt.
Sånn ser "gliset" vårt ut, bare at den er mørk blå. 1997 model, gått 95000 km, direkteimportert fra Japan (derfor er rattet på høyre side).
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)