mandag, mars 30, 2009

Dahiad Norvegiin zurganuud üzüüllee

Jeg legger ut noen bilder først og fremst for mongolene denne gang, men skal skrive litt på norsk også! Bildet under er fra Bergtun, mors og fars gård som vi for tiden bor på.
Sain baina uu, manai Mongol naizaa? Bid nar holbootoi baimaar baina, tiim uuchraas internet deer zurganuud zarimdaa tavidag. Bid nar sain. Hüühdüüd sain, ajil sain, Gjermundiii bie er ni sain. Norvegid havar sain boloogüi. Onoodor tsas orson. Manai nutgad 4n saraas nogoo "gardag". Ene zurga bol minii aaviin ferm.

Forrige helg besøkte vi mormor og morfar i Åfjorden. Her er de sammen med barna. De to neste bildene er også derfra. Barna likte bakkene! De fikk sitte på snøscooter også - kjempestas!
1 doloo honogiin omno bid nar minii emee, ovoogiind ochson. Ted hoër 82, 86n nastai. Tednii nutga endees 200 km zaitai. (Zov uu? Minii toli bichig hairtsagand baigaa, tegeed martsan ügs oloh chadahgüi!!) Za, manai hüühdüüd gadaa ih togloson. Goë baigaa viz?
Sigrid tom hüühdüüdtei togloj baina. (Hamaatnnuud)

Her holder jeg på og rengjør melkeorgan etter melking.
Gjermund bid hoër aaviin fermen deer ajillaj baigaa, tiim maskiinaar ünee tsaadag.

Dette er barnehagen til Håvard og Sondre. De trives godt nå, utvikler seg både sosialt og med andre ferdigheter.
Ene baishin bol Håvard, Sondregiin tsetserleg. Mongol tsetserlegees jaahan oor. Odor bür 12 tsagaas 2,3,4 tsagt hürtel gadaa toglodog. 3, 4, 5n nastai hüühdüüd odort untdaggüi.

Rennebu er et godt sted å være - 10 minutters bilkjøring og så er vi på fjellet. Dette bildet er tatt mot dalen der vi bor. Neste er tatt mot Trollheimen.
Zarimdaa bid nar uuland deer tsanaar guligdag. Ehleed masiinaar 10n minüt yavaad, zogsood, tsanaar guligdag.

Sondre shoklaad idej baina!
Ragnhild, Håvard, Ola, Sondre.

Her er det vanlig å ha utebursdager, og på disse to bildene er de på utebursdag hos en gutt i barnehagen!
Tsetserlegiin hüühed oid torson odor temdeglesen! Tend hiam, tort idej undaa uusan! Deer: Sondre Sigrid hoër, door: Håvard.

Sigrid er lykkelig når hun får være med pappa i sauefjøset!
Zarimdaa Sigrid aavtaigaa hamt "ajilladag"! Honi tejeeh ih durtai! "Be, nam, nam" genee.
Olagiin zurga hayaa "avdag" yagaad gevel ter er ni ih hodolgontei, cuudaggüi, zogsdoggüi! Tiim uuchraas zurga "avj" hürdeggüi! Gevch manai Ola sain hüü shüü! Ter sain tolgoitoi. Bas ter hümüüst ih hairtai, düü nart ni uram ogdog.
Minii düü ene oims, beelii, tsamts, malgaig garaar niheed, Sondred ogson.
Manai tom ohin, Ragnhild, togolduur huur togloh durtai! Namraas bagshaar zaalgana.

Ongorson tavidah odor Lina manaid irsen. (Lina ongorson jil UBt ajillasan). Tüüntei uulzhad goë baisan. Bid nar mongoliin tuhai ih yarisan! Daraa ni zurganuud üzuulne!

"Kommentar" deer iom bicheerei! Ta nariig sanaj baina shüü!

Så må jeg komme med en trist melding; Høne Pøne som forrige innlegg handlet om er død. Hun ble funnet hodeløs på lørdag. I dag ble det funnet noe vi tror er gaupespor... Om to uker starter lamminga, håper ikke det blir flere uvelkomne gjester da!

Kjersti

mandag, mars 23, 2009

Den spesielle

Egentlig er jeg litt redd for å legge ut det jeg har tenkt å skrive om nå. Denne bloggen har jo et heller frynsete rykte når det kommer til formidling av informasjon om høner - og det er nettopp ei høne det skal handle om denne gangen. For i Bergtun - der vi bor for tiden i påvente at det skal bli sommer og tid for oss til å flytte inn i vårt nye hjem - finnes det ei eneste høne. Men om hun kakler rundt i ensom majestet av sitt slag, har hun en heller spesiell historie...

Det hele begynte sommeren 2002. Da drev vi bondegård ei mil lenger ned her i bygda, og en nabogutt kom plutselig innom og lurte på om vi mangla ei høne? Nei, vi hadde jo ingen høner vi, så i utgangspunktet manglet vi ingen. Men siden han ikke visste hvor han skulle gjøre av sin, tilbød vi oss å ta vare på den. Det var ei fullvoksen høne som la egg. Snart 7 år senere går den samme høna og tripper så stolt rundt her i Bergtun - uten tanker om å dø ser det ut til. Det hører med til historien at vi aldri har klart å finne ut hvordan hun dukket opp der vi bodde - vi var omgitt av flere kilometer med skog mellom oss og nærmeste høneholder - og ei elv, ikke minst. Kul er ho i hvert fall. Og ikke tro at hun ikke har blitt sær med årene, hun er tøff nok til å skremme både hunden og katta på sprang - ja, ho har endog gått til angrep på sauene i deres egne binger!


For øvrig har jeg en beskjed til Sonja. Det er høvelig å gi beskjed om du har funnet deg en hane. Velkommen hjem forresten.

Gjermund

søndag, mars 15, 2009

Å komme hjem

Å komme hjem trenger ikke nødvendigvis være gjort med en flyreise. Eller være knyttet opp til et besøk av et spesielt sted eller hus. Foreldrene mine, eller det jeg kaller "hjemme hos mamma og pappa" bor for eksempel i et hus i en del av Norge jeg aldri har bodd...

Jeg har ikke kommet helt hjem ennå. Eller - forsåvidt har jeg vel det, for det er ikke mye igjen av meg i Mongolia - men det har vært noe som har gjort at jeg ikke helt har funnet meg til rette ennå. Men det begynner å ordne seg! Jeg føler at ting faller mer og mer på plass, kreftene kommer smått, men sikkert, tilbake igjen, og jeg kjenner at jeg trives. Og - ikke minst - så føler jeg at det er meningsfyllt å være.

Livet har så visst ikke blitt hva jeg trodde det skulle bli. Jeg som likte å tro at jeg "tålte det meste" har funnet ut at jeg egentlig er ganske svak og sårbar, og at det ikke er så store "uregelmessigheten" som skal til før jeg er rimelig "ute å kjøre. Men - for å si det slik, så kan jeg ikke si at det er en udelt negativ opplevelse. Faktisk har det gjort litt godt å få lov til å gå i gulvet med et brak, og kjenne at "der stoppa det gitt". Ingen valg tilgjengelige - bare følge strømmen og la det stå til. Og - jeg tør være så frimodig - kjenne at det var en som samlet opp det som landa i gølvet og trøste det litt. "Du trenger litt tid for deg sjøl, skjønner du Gjermund. Du kan ikke bare holde på å løpe sånn i det uendelige, du må ta deg tid til å hvile litt! Dessuten kunne jeg godt tenke meg at du tar deg en tur til en annen stilling jeg har funnet til deg - egentlig skreddersydd på så mange måter, både for deg og de rundt deg."

Det gjør godt å kjenne at ingenting er tilfeldig. Mange synes sikkert det høres dumt ut å si noe slikt, men jeg synes det høres dumt ut å ikke si det. I hvertfall kjedelig. For tenk da, om alt det flotte som har skjedd oss bare var tilfeldigheter og flaks? Da måtte jeg jo forvente at flaksen snudde snart da? Men nei, jeg tror ikke så veldig på flaks i sånne "livs-ting". Jeg tror på en kjærlig Gud jeg, som bruker ordet "Pappa" om seg selv - et sånt "krype opp i fanget og få en god varm klem" - ord som skaper trygghet. Også kjenner jeg at en sånn tro skaper en slags tillit eller forventning om gode ting i meg - ja, for Han har jo tatt vare på oss i alle år, hvorfor skulle Han plutselig slutte med det? La gå at Han ikke oppfyller alle mine drømmer og forhåpninger hele tiden - det gjør ikke jeg til mine barn heller - men Han har aldri noen gang skapt noe mindre enn det jeg har bedt om - alltid gir Han mer, gjør Han mer og forandrer Han mer til det bedre enn hva jeg kunne forvente. Og det på en måte som jeg aldri kunne klart å tenke ut på egen hånd. Sånn er'n bare - litt kul egentlig.

Så, vi har det bra. Jeg har det i hvert fall bra. Og jeg ser at det ikke er noen mindre grunn til å arbeide her i Norge enn i Mongolia. Og jeg er forandret fra tidligere. Tror jeg da. Tryggere på mange vis, og kanskje litt mindre fordomsfull? Dessuten kjennes det ut som om det er lettere å ha forståelse for andres svakheter enn det var før... Men det har kanskje mest med at jeg snart fyller 30 år å gjøre? 30 ÅR! Jammen skal jeg si dere at tida går, jeg føler meg nesten gammel. Hvor ble årene mellom 18 og 29 av da tro? Nå kommer jeg sikkert ikke til å våkne igjen før jeg er pensjonist!

Men først 30 år altså. Det hadde jo vært moro med en fest da, ikke sant? Lurer på om jeg skal feire den dagen eller ikke. På den ene siden er det alt det der styret med bursdagsfeiringer og oppmerksomhet, på den andre siden kunne det jo hende det hadde vært trivelig å samle noen venner å forskjellige folk rundt seg. Også kunne jeg jo ønske meg en sånn en...:


Gjermund

mandag, mars 02, 2009

Sukk!

Jeg får ikke GPS'en min til å virke. Den som jeg gjorde et så sinnsykt godt kjøp på i Mongolia - før jeg skulle kjøre til Khovd. Den virka ikke der heller, for lysten til å selge den var visst større enn behovet for å snakke sant da jeg prøvde å finne ut om det mongolske kartet var innlagt på den... Derfor tenkte jeg det kunne være greit å ta den med til Norge å bruke den her. Kjekt å ha...

Vi har solgt bilen vår. Den flotte saken vi kjøpte i Mongolia. Rart at det går an å savne en bil. Men det går visst an det også. Må innrømme at steget fra en 97 model Toyota Prado (Landcruiser) til en 97 model Mitsubishi SpaceWagon ikke akkurat var "bærre lækkert".

Hvorfor bruker vi ikke mongolsk mer enn vi gjør her i Norge? Det er egentlig et ganske interressant språk altså! Hva hjelper det å kunne snakke eller forstå et eksotisk språk, når eksotisk betyr at det ikke brukes?

Jeg er sykemeldt. Det går visst ikke over det heller sånn med det første. Men det er greit. Jeg takler det - på en dårlig måte av og til, men greit nok andre ganger. Fint å få lov å holde den farten som passer meg best for tiden i alle fall. Og jeg er på tur tilbake! Så om ikke lenge er jeg "med" igjen.

Folk begynner å bli gamle. Utrolig så mange kjentfolk som driver å har bursdag og slikt mens jeg vimser rundt i min egen tåke. Gratulerer med dagene. Aller mest til lille Aurora - jeg er lei meg for at jeg ikke ringte å gratulerte med dagen. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg at ting begynner å forandre seg. Jeg er sikkert gammel jeg også. Jeg har i mange år skrattet og fleipet av pappas tendenser til "vaterklipp" av oss guttene da vi var små. Med det tenker jeg på byggmesterens forkjærlighet for rette linjer - noe som gav seg utslag i de mest perfekte lugger og kanter på våre hoders hårmanker - sett i forhold til linjer og vinkler (ikke i forhold til moter og egne ønsker...). Nå har jeg til min store forskrekkelse oppdaget at tiden hvor linjallugg var mulig er over, heretter vil ethvert forsøk på dandering av mine fremste hårstrå ikke kunne resultere i noe annet enn noe som minner om den norske kystlinjen med sine utallige fjorder og nes...

Vi bor på bndegård for tiden. Det er ingen dum boplass. Vi har stor plass, og lett tilgang på arbeidsoppgaver som trigger trivselsgenene våre. For eksempel får jeg lov å gå så mye jeg vil i sauefjøset - og det er noe jeg har savnet mye de siste årene. Ikke visste jeg når jeg var barn, at det går an å bli så glad i noe så fårete som sau. Men det er jeg visst. Og det beste av alt; Ingen forventer noenting av meg, jeg får gå i mitt eget tempo. Det er rekreasjon det!

Mongolia er langt unna. Kjersti har det inni hodet sitt hele tiden, og jeg føler av og til at ho nesten anklager meg litt for likegyldighet i forhold til det som ligger bak, men det er vel bare at jeg har det på en annen måte enn henne. Jeg sammenligner fortsatt mye, men er redd for "å komme trekkende med" Mongolia og våre opplevelser der "hele tiden". Derfor er jeg litt mer tilbakeholden og litt mindre verbal enn Kjersti om dette. Og jeg har hatt noen opplevelser der ute som jeg ikke på noen måte savner, så det er greit at det er som det er for tida. Dessuten er det forferdelig vanskelig "å koble" disse to "verdenene" vi har levd i. Det kunne hende det hadde vært en fordel å brukt en måned eller to på reisen i mellom, så det hadde gått an å omstille seg på turen.

Men nå er jeg ferdig med ungeleveranser i barnehagen, så nå er det tid for litt traktorkjøring. Svigerfar har en diger (helt ny!) John Deere med sekssylindret motor (grom lyd), og med den skal jeg kjøre litt møkk fra en kjeller til en annen (stordrift sjø!). Det er kremarbeid for en svakelig sjel.

Gjermund