onsdag, oktober 31, 2007

Endelig! - Og en historie

Endelig ville denne foskrekkelige internettforbindelsen tillate meg å laste opp noen bilder! Har streva de siste dagene med å få vist noe fint, også vil det liksom ikke "gå". Men her kommer det altså noe å se på - i en rekkefølge uten mening.



Vi begynner med det peneste, vesle Sigrid som er til velsignelse og glede for oss alle sammen. Prøv å si noe som kan tolkes stygt om henne, da kommer 2 år gamle Sondre og skal "banke opp"!



Vi fortsetter med å vise frem den lille prinsessa. Som de andre barna er hun et bevis på hvor god kombinasjonen Kjersti/Gjermund må være... Av og til har heterosiseffekten gode følger...



Her har ungene eventyrkveld på skolen, med besøk fra UB og skuespill i kirkesalen. De hadde "lesevake" på skolen den natta, så alle sov der. Kult. Her er det "Korse" som svarer en av frierne til "Reveenka". "Korse" var nok den flinkeste skuespiller'n denne kvelden - sa myrsnipa.



Vi slakta sau sammen med et vennepar, og her er parteringa igang. Interessant for de fleste, tror jeg. Det ble mange "deler" å putte i fryser'n etterhvert.



En dag hadde vi norsk kveld med taco(!), noe ungene misunte oss så sterkt at det ble taco neste dag også - til frokost! Ser ikke ut som om det hefter stort. Det var full fornøyelse og frimodige innhugg i matfatene under denne seansen.



Som en del av slakteprossessen ble de mer ukurante delene (dette er et hjerte) av sauene nøye inspisert av vår feltlege. På norske slakterier gjøres dette arbeidet av veterinærer - det har vi ikke her, så vi nøyde oss med legen vår. Neida - tøyser, han lar seg bare imponere over den slående likheten med andre kreaturers indre deler - og prøver forøvrig å overtale kona om at "dette er ganske utrolig!" - Jeg tror for min del egentlig hun syntes det mest utrolige var at vi planla å spise deler av det som lå oppi gryta...



Her er forøvrig et av VELDIG mange bilder Ola tok av blekkspruten sin. Den han har laget på skolen altså Farmor og Bestemor - La dere nå imponere! Orange er mongolsk - bare så det er sagt.
Så var det historien Kjersti skulle fortelle. Kjersti har gitt meg lov til å skrive denne historien, la oss si vi gjør det sammen. Jeg ønsker ikke å skrive navn eller slikt her, de som lurer kan jo spørre i en mail om det er viktig, og noen skjønner sikkert hvem det er snakk om utfra det jeg skriver. Det gjør ikke noe, bare ikke navn blir kommentert.
For en stund siden giftet ei god, kristen jente seg med en ikke-kristen mann. Vi var litt redd for det ekteskapet, selv om fyren i seg selv er en ordentlig kar. Man vet jo aldri vet du! Det er så mange eksempler på gode kristne som plutselig forlater troen på grunn av at de finner en livsledsager som ikke tror. La det være et tema jeg ikke går inn på nå - jeg vet det finnes mange grunner, fine mennesker og skjebner innenfor dette, som dette blogginnlegget ikke kan ta stilling til.
Det var i alle fall til litt bekymring for oss at hun giftet seg med en som ikke var kristen. Men for litt siden fortalte hun oss at de hadde snakket sammen om at han hadde lyst til å kjøpe seg et gevær (det er veldig, veldig dyrt). Hun ville ikke at han skulle bruke penger på det, forståelig nok, men nevnte igjen dette med tienden - et tema han visstnok ikke likte så godt å snakke om på den tiden. "Du bør gi tiende, da vil Gud velsigne deg," sa hun (Tiende er veldig viktig i mange kirker her i landet). Han tenkte visst litt over dette, vår venn, og kom frem til at han skulle begynne å gi de ti prosentene - men ikke til den kirken de går i (han går i kirken sammen med kona - første fantastiske ting) - nei han vil gi til Bayariin Medee (NLM's sammarbeidskirke i Mongolia). Hun kunne ikke forstå hvorfor han ville det, men forklaringen var enkel: "Som ansatt i NLM Mongolia, får jeg 90 prosent av lønna mi fra norsk NORAD. De resterende 10 prosent er fra norske kristnes tiende - altså er det Guds penger, ikke mine. Og siden NLM sammarbeider med Bayariin Medee, er det den kirka de norske giverne ønsker å gi penger til. Derfor skal min tiende gå til den kirken." (Det var den andre fantastiske tingen - at han regner med Gud helt ned i små ting som hvor han får lønna si fra.)
Til sist så var det en dag etter at det kom snø, at det var en av arbeiderne her som skadet ryggen sin i en bilulykke (de bruker ikke bilbelter her). Da dro det en del arbeidere og lederen for Darkhan (norsk utsending) på besøk for å se til henne. Vår venn var med, og da det ble oppfordret til forbønn for den syke var han raskt fremme og tilbød seg å be for henne. FANTASTISK!
Det er sånne ting som gjør at jeg får øya fulle av tårer av takknemlighet. Det er derfor vi har reist hit, for å være med i slikt som dette. Og merkelig nok, lysglimta kommer av og til. Det kan se ut som om det er måneder i mørke og motgang, og plutselig skjer det noe så velsignet og så godt helt utenfor vårt virkeområde. Ingenting å ta ære for - bare være takknemlige. Men vi vet at det gjorde en forskjell at NLM var her. Det er til å bli glad av - ikke sant?
Gjermund

tirsdag, oktober 30, 2007

En liten historie

Nå er Gjermund i UB (årsmøte for bibelskolen), og da har faktisk jeg og tid til å skrive på bloggen! Det er rart at jeg får så mye tid når Gjermund ikke er her?! En grunn er vel at datamaskina er ledig hele kvelden, men kanskje er det noe i det Tuja (hushjelpa) vår sa: "Jeg tror nordmenn liker å prate!" Det sa hun riktignok etter at jeg hadde kommet hjem fra et 5-6 timers langt feltstyremøte(!), men hun har vel litt erfaring i at jeg og Gjermund prater oss bort også.....!

Jeg tenkte jeg skulle fortelle en koselig liten historie, -en liten oppmuntring til dere som gir penger til arbeidet. Egentlig er jeg litt redd for å skrive om enkeltpersoner på bloggen, fordi jeg er redd for å trå over grensen for hva som er for privat og på en måte"skade" den jeg snakker om med orda mine. Dessuten er jeg litt redd for å provosere dere som ikke er kristne også med måten vi tenker på. Selv om NLM hovedsaklig driver hjelpearbeid i Mongolia, ønsker vi også at det mongolske folk skal få høre om Jesus. Ikke fordi vi skal få flest mulig til å mene det samme som oss, men fordi vi så gjerne vil at de her ute (og dere hjemme) skal få høre om det håpet Jesus har gitt oss om et evig liv sammen med ham! Dette gjelder hvert eneste menneske i hele verden, -ja, han har dødd for deg også, han har tatt straffen for alt det vonde du har gjort og sagt og tenkt! Sånn at du om du vil ta imot Jesus og tro på han er døra til Himmelen åpen! (Johannes 3:16).

Det var egentlig ikke det jeg skulle si, og jeg sa mer enn jeg turte, men det er faktisk det viktigste i hele verden, så hvorfor er jeg så redd for å dumme meg ut eller støte noen at jeg ikke tør fortelle om dette håpet? Det eneste varige håpet for mennesket! Og det mest fantastiske håpet for mennesket! Jesus står og venter på deg, du kan bare si "ja, Jesus!"


Jeg klarer vissst ikke å skrive mer nå. Den historia jeg skulle fortelle får vente. Det tok visst på å skrive om Jesus!

Kjersti

mandag, oktober 29, 2007

Andre ganger igjen...

Der ja – tilbake til overflaten igjen. Etter lengre tids uforsvarlig tidsforbruk, har jeg nå funnet en boble å puste i. La oss bli i den til den sprekker.

Jeg lider av ”plutselig” syndromet, og har fortsatt utslett. For dem som ikke har det slik at det plutselig har gått en uke til, eller som plutselig oppdager at de har blitt nesten 30, eller som plutselig har nådd deadline for et eller annet prosjekt, eller som plutselig fikk god tid fordi man ble syk eller plutselig har skjønt at livet ikke er så svart hvitt som den gangen man var 19 (var ikke det en gang i forrige uke tro?) – for dem er det kanskje ikke så lett å forstå hva jeg mener. De har det kanskje godt?

I dag fikk vi plutselig 5 hundevalper. Det kom litt overraskende på meg, for jeg hadde jo i min enkelhet regnet med at de ikke skulle komme før i desember, slik at de kunne fryse i hjel av seg selv. Det ser ut til at de heller ville komme før den verste kulda setter inn, og hadde altså dukket opp i natt – samme dag som den første vintersnøen kom. Jeg så jo straks for meg en ekkel arbeidsoppgave – jeg mener, her finnes jo hunder i Mongolia fra før… For dem som ikke skjønner hva det betyr, så kan jeg forteller at hundeflokker på 10 til 15 dyr som streifer rundt i området er et dagligdags syn, og ikke fullt så trivelig når man treffer dem om kvelden eller natta. Vi snakker ofte om hunder som er kapable til å ta opp kampen med ulv. Da blir en stakkars utskremt nordmann for ”barnemat” å regne.
Med tanke på disse dyra, har jeg ikke lyst til å bidra med et eneste lite individ til slike flokker, og hvem spør om å få seg en hund i Mongolia, når ”alle” har fra før? Altså – jeg så for meg en ekkel jobb. ”Får ta den med det samme,” tenkte jeg, men snakket fortere enn hodet jobbet. ”Baatar har fått valper!” ropte jeg til Kjersti – og Ragnhild, Ola, Håvard og Sondre. Trur dere det er rom for slakting?

Ha! Ola tilbød seg straks å avstå fra lørdagsgodt for resten av Mongolia-oppholdet vårt for å brødfø dem. Håvard bare så på meg med store våte øyer og Ragnhild gav uttrykk for sin avsky mens Sondre kjeftet og Kjersti kom med det avgjørende argumentet: ”Mongolene vil ta anstøt av deg hvis du dreper dem…” Her dreper man jo aldri hunder, man bare slipper dem ut på gata så problemet forsvinner…
Så våre lever. Hvorfor er jeg så svak!!??!

Men ikke for det. Vi har en del hundemat som må spises opp etter at vi slakta sau. Litt lunger, nyrer og fett, kjøttslintrer og tarmer er igjen etter at Kjersti har delt opp kjøttet og laget innmatfarse, leverpostei og blodpudding av noe av de ukurante delene av saueslakta. Rart i grunnen hvor mye forskjellig det går an å få til av en sau eller to. Noen av de norske synes for øvrig vi bruker mye av sauene, mens mongolene ikke kan forstå seg på oss som kaster så mye godt til hundene! Magesekken for eksempel. Vet dere åssen vomma til en sau ser ut inni? Som et litt slitt håndknytt teppe lagd av tjukke ulltråder. God appetitt! Jeg hadde sikkert klart å presse ned en bit eller to i en ger utpå landet sånn for syns skyld – sikkert mens en tåre eller to presset på – men å spise sånt for å bli mett! Nei, jeg er visst bortskjemt.

I alle fall skal nå disse valpene få leve litt til. Er vel egentlig ikke så lei meg for det da – langt inni der et sted kjenner jeg faktisk på litt spenning og litt glede over å ha fått disse fem. Har funnet ut at det er nesten ingenting som gjør meg så glad som når noen av dyra mine formerer seg. Og det er kult med hundevalper – selv om det er distriktets styggeste hund som er faren. Men salgsutsiktene er vel forholdsvis små skulle jeg tro…

Gjermund

søndag, oktober 28, 2007

Noen ganger

Noen ganger er det for lite i hodet til at det er verdt å åpne munnen. Andre ganger er det for mye oppi der til at det går an å åpne den. Sånn er det bare.

Gjermund

tirsdag, oktober 23, 2007

Hei verdenssamfunn!

Hei folkens! Jeg finnes! Bare så dere ikke glemmer det liksom. Har riktignok gått her og vaka med tunge øyelokk en stund, men nå er jeg på tur tilbake - tror jeg. Grønnsakene er i kjeller'n, noen saueskrotter er hengt til mørning og sauer samt geiter er sendt til paring. Ja, jeg har tilogmed skrapa sammen nok til å betale min merkverdig store restskatt... Kan den ha noe med dårlig planlegging å gjøre? (Der forsvant alt som skulle være igjen etter fem års gårdsdrift gitt.) Men når det nå en gang er gjort, skulle det meste være under kontroll. Bortsett fra leksene til i morgen og ferieturen i februar. Ja, ja - den tid, den sorg.






Jeg har som sagt prøvd å slakte sau. Detvar ikke lett. Et par av våre norske venner her ute kjøpte sauer sammen med oss (til sammen fire skremte kastrater) og vi planla en aldri så liten seanse i fred og ro i nabohasja'n med klargjort galge og det meste på plass, men den gang ei! Det var plutselig en del fok rundt oss ja, som hadde det meste de skulle sagt om hva vi gjorde feil. Må bare innrømme at jeg følte litt på presset.


Derfor ble det slakta tre sauer med god hjelp av en sjåfør i går. I dag kom hele den norske skolen for å se på at vi tok den siste, og vi som så for oss at hvis vi gjorde dette i arbeidstiden ville vi i hvertfall få være i fred, men - feil igjen!
Sta som jeg er holdt jeg på mitt - "den sauen skal dø på norsk måte!" og dermed stakk jeg den og tappa blodet. Men tror dere den ville dø? Å nei, den holdt det gående pinefullt lenge,og til slutt (etter at det begynte å hviskes rundt meg om "10 minutter...) osv,) slapp jeg til disse hjelpsomme mongolene som til min store ydmykelse selvfølgelig straks gjorde det slutt på dens lidelser.



Han som hjalp til i dag fikk halen (som består av BARE fett og er en riktig lekkerbisken - visstnok...) Andre igjen ba pent om hodet - og noen ville ha magen... Da mener jeg det som er INNI magen, tarmene og magesekken og slikt. eg er imponert over hvordan de utnytter ressursene sine altså, men jeg klarer meg godt uten, for å si det på den måten.

Gjermund

lørdag, oktober 20, 2007

Velkomne og uvelkomne gjester

Denne uka har vært enda ei kursuke, denne gangen i Darkhan. Kurset heter CHE, (Communication, health, development), og var for NLM-staben i Mongolia, norske og mongolske. Kort sagt handler det om bistand, hvordan hjelpe et samfunn på en bærekraftig måte, ved å skape lokalt engasjement og eierskap til et prosjekt/aktivitet. Damen som har vært kursinstruktør er fra New Zealand, og bosatt i Kina. Hun er en fantastisk engasjerende, kreativ, inspirerende og energisk dame. En dame som mitt i alt hun lærer oss, ser enkeltmenneskene. Hun har gitt oss mye de to ukene hun har vært her, både kunnskap, omsorg og inspirasjon til å gå videre. Det gjorde godt, midt i en tid med nok av utfordringer. Så denne damen har virkelig vært en velkommen gjest her i Mongolia!

En annen velkommen gjest som vi har hatt her er i huset noen dager, er legen vår (som bor i UB). Han var i Darkhan i forbindelse med kurset, og han bodde hos oss. Det var veldig trivelig, vi prata til seint på kveld med han, og han gav oss også mye! Takk, Oddvar!

Noen gjester som ikke er så velkomne, er kakerlakkene vi har sett oftere og oftere i huset vårt. De er ikke så trivelige. Ikke musene heller, men det er ikke så mye av dem. Og fuglene som av og til kommer inn gjennom vinduet i andre etasje, er jo også koseligst utenfor!

De minst velkomne "gjestene" vi har hatt i det siste er noen som har stjålet Gjermunds sykkel. Den stod inni stallen, bak masse rot, den var punktert på begge hjula (for det skjer ofte her) og de har klart å ta den ut på dagtid eller kveldstid uten at vi har merka det. Det er ikke noe trivelig, og jeg blir litt redd om natta når sånt skjer. Vet liksom ikke om det er noen som følger med oss og tenker å gjøre noe mer. Kjedelig sak, det var en bra sykkel også.

Til dere som ber: Be gjerne om Guds beskyttelse over oss, og takk for de to ukene vi har hatt med mye inspirasjon!

Kjersti

Jeg beklager at det har vært litt "dødt" her inne en stund. Vi har stort sett stressa hele uka.

Gjermund

søndag, oktober 14, 2007

I hasja'n vår

I Hasja'n vår har det blitt mye penere enn det var. Det gjør seg med farger på ting.


Her ser dere hundehuset helt til venstre i bildet, foran inngjerdingen til dyra. Bakerst er stallen vår, som har fått røde vegger og grønne dører. Nå har vi to hunder, to lam, en geitekilling en kanin to sauer, to geiter fem kyllinger og en hest. litt for moro og litt for nytte. Sauene og geitene inngår i mine private studier, mens bikkjene tjenestegjør som vakter. Kanina og hesten er for moro.
Fremst i bildet er forøvrig grønnsakshagen som skal tas i bruk neste sommer. Innenfor porten til høyre på bildet går det så vidt an å skimte litt av jordkjelleren vi har puttet poteter, korn og løv(!) i (sistnevnte er vinterfòr til kanina).
Gjermund

fredag, oktober 12, 2007

Liten jeg?

Jeg er 178 cm på strømpelesten. Det er ganske mye i Mongolia. Jeg er stort sett en av de høyeste der jeg vandrer rundt i ulike sammenhenger her i landet, og er i stand til å se over hodene på de fleste her. Også har jeg store øyne. Og hvit hud - eller rosa, tror jeg. Så jeg synes godt. "Se her!" ropes det etter meg fra alle kanter, når jeg går på markedet. "Se på varene mine!" Det er det samme hva jeg er på utkikk etter, alle roper - jeg er jo utlending, så det kan jo hende jeg ikke har noe mål med vandringen min. Men jeg har blitt effektiv. Skal jeg ha en bukse, så går jeg til "buksedelen på markedet og finner en bod med et utvalg jeg liker, jeg driver ikke å strener rundt nedi der de selger lamper og kjøkkenkniver og den slags - å nei! Man har da såpass til fartstid!

I dag var jeg imidlertid et sted å leverte et par støvler til reparasjon. Skomaker heter det vel på norsk. Her heter det skoreparatør - nesten som i sykkelreparatør Reodor Felgen. Og slik ser det som regel ut også. I verkstedene deres altså. Det er ikke slik at man må ha spesielle typer verktøy og utstyr også videre for å være skomaker, å nei - det holder med et skilt utenfor døra og døra. Og et bord kanskje, dersom du har ei dør.
Men, så var det det å være 178 på strømpelesten og liten da. Der kom jeg, fra et land hvor skomakeren nesten er overflødig fordi det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere gammelt og skulle levere et par støvler som da de var nye kostet et par, tre mongolske månedslønner og lurte på om det lot seg gjøre å få gjort det til i morgen. Og skomakeren lo. Eller, han smilte litt sånn godselig, mens han hermet etter det jeg hadde sagt. Tror i grunnen ikke jeg ordla meg rett, men jeg ble forstått. Og jeg ble veldig liten.

Jeg har vært her et år nå. Og ikke gjort noe annet enn å bygge en stall uten vinkel og å bevise at mongolske sauer også kan få store lam dersom de får mat. Det er ikke spesielt mye å skryte av. Det også gjør meg i grunnen ganske liten. Og en smule nedtrykt.

Gjermund

torsdag, oktober 11, 2007

Misjonærer bak gjerder

Er alene med fire unger for tida. Kjersti er i Ulaanbaatar og studerer en måte å drive bistandsarbeid på, og da er jo selvfølgelig Sigrid med. Slik er det når man har en målsetning om å gi ungene ting inn med morsmelka.
De andre fire er da, som sagt, underlagt min uforbeholdne makt og mitt diktatur, som jeg kan praktisere uten irriterende innvendinger om hensyn til barna og slikt fra min bedre halvdel. Det kan jeg like. Derfor har vi i dag hatt kosekveld foran TV'n og bak et bord fullt av godteri og brus. Suksess.


Men - nå var det egentlig noe annet jeg tenkte jeg skulle skrive om. Det er nemlig ikke så lenge siden det var skrevet om "Misjonærer bak gjerder" i Norsk Luthersk Missjonssambands hovedorgan - Utsyn - noe som i grunnen blåste nytt liv i gamle glør for min del.
Jeg bor nemlig bak et nesten to meter høyt gjerde. Med to høyder piggtråd av ubehagelig sort på toppen. Jeg har tilogmed reparert gjerdet og hengt opp ny piggtråd på deler av det, i tillegg til å fjerne en del greiner som gjorde en eventuell uønsket inntrengning enkel for uvedkommende. Jeg har vakthund også. Faktisk har jeg to av dem. Og jeg oppmuntrer dem begge når de skremmer folk! Slik at de skal bite dersom det kommer folk innom som ikke har noe her å gjøre, og som kommer ubedt når jeg har lukket og låst.


Hva synes vi om det? Og dere andre? Jeg kjente det var ganske mange vankselige tanker som dukket opp i meg da jeg leste det stykket i Utsyn. Gjør jeg noe galt? Avviser jeg folk? Setter jeg meg over de nasjonale og mener at jeg er viktigere enn dem? Er jeg uvennelig? Kravstor? Aggressiv?

Jeg vet ikke.

Men; Dersom jeg ikke hadde satt grenser rundt livene våre, ville ungene ikke hatt leker som var i orden lenger, for dersom mongolske barn får komme inn uten oppsyn, tar de for seg som om det ikke finnes regler. Jeg vet det, for jeg har prøvd. Å snakke til dem hjelper bare i svært liten grad. Dersom man ikke har stengsler, kommer det folk - de kommer om det er stengsler også - som ikke har interesse for deg eller Jesus, bare for tinga dine. De liker å komme når det er mørkt og du sover. Det er ikke mer enn et par, tre kvelder siden jeg reagerte på bikkjenes bjeffing litt utpå natten og gikk ut og slapp den ene som straks fòr avsted mot et lommelyktlys som plutselig begynte å hoppe og danse i fasinerende bevegelser - og forflyttet seg forbausende raskt til sikrere områder. Så jeg vet ikke.


Til forskjell fra de nasjonale rundt oss, har jeg bare to hunder, ikke fire eller fem. Og bikkjene våre er ALLTID satt i bånd så lenge døra i inngjerdinga er ulåst. Dermed skal det være umulig å bli bitt om man ikke oppsøker dem.
Vi inviterer folk innenfor, men liker å ha kontroll med hvem som kommer og går, det er ikke bare oss dette oppholdet i Mongolia handler om, vi prøver også å skape en trygg atmosfære rundt fem barn midt oppi det å være NORSKE misjonærer i et fremmed land.
Vi sender Håvard og Sondre i nasjonal barnehage for at de skal få kontakt med barn på samme alder og lære språket. De får ingen særbehandling i forhold til de andre. Enda har vi ikke funnet passende aktiviteter til Ola og Ragnhild, men vi prøver.
Kjersti og jeg prøver så godt vi kan å sette oss selv og vår familie på lik linje med de nasjonale - ja enda prøver vi ofte å holde oss litt i bakgrunnen, så de som eier landet vi er gjester i får gå først i "køen".


I tillegg er det slik at de nasjonale alltid, uansett hvilken lønn, tanker og arbeid vi måtte ha, ser på oss som rike, med ubegrensede muligheter og litt "sære" på forskjellige måter. Det er kulturelle forskjeller som gjør at vi nok aldri vil kunne bli "akkurat som en mongolsk familie". Og dersom vi hadde kvittet oss med bikkjene, revet gjerdet og åpnet hjemmet vårt for alle som er nysgjerrige på hvordan utlendinger har det på innsiden, ville de nasjonale bare ristet på hodet og snakket seg imellom om disse merkelige fremmede uten forstand.

Min konklusjon, som jeg "rømmer til" når jeg føler meg mislykket i møte med min egen tilkortkommenhet og følelsen av "press" fra andre og deres meninger om hvordan vi burde leve livene våre her, er at det ikke er de ytre gjerdene som er problemet. Det er verre med de gjerdene det er så lett å bygge i seg selv og ikke minst i barna ved å snakke, tenke og handle på måter som gjør de nasjonale små og mindre vellykkede/verd enn oss selv. Det er farlig det! Og så uttrolig lett! For de gjør jo ikke ting slik som vi gjør det, og tenker ikke slik som vi gjør det osv. Det er der utfordringene ligger, tror jeg.

Gjermund

onsdag, oktober 10, 2007

Bugs

Nå er det noe jeg har lurt litt på igjen. Er fluene skapt av Vår Herre, eller er de et resultat av syndefallet og sammenfaller med deler av Darwins utviklingslære?
Jeg mener - jeg har litt vondt for å se for meg at det var fluer med i bildet den gangen Skaperen så på det Han hadde gjort og så at det var såre godt... Da tror jeg nok mer på at fluene kom inn i bildet sånn omtrent da Kain drepte Abel eller da Noah ble ledd av fordi han bygde båt eller noe slikt.
Kanskje fluer er et slags supplement til ugresset som skal frembringe svette på menneskets panne før det får ete sitt brød også videre. Men jeg vet det jo ikke. Det kan godt hende at fluer var bra i starten. Men så ble det noe annet ut av det etter hvert, slik som tilfellet er med de fleste ting.



Vi kan jo sammenligne dem med politikere for eksempel, for hvor finner man vel en troverdig og bra politiker som fortsetter å være en troverdig og bra politiker etter at alle de som har hatt tillit til ham/henne i mange år har klart å heie ham/henne frem til tinget? Nei, de omdannes hurtig til vimsete kreaturer som flittig følger sine egne uransakelige veier - alltid opptatt med noe ingen skjønner vitsen med.

Men det var altså ikke politikerne jeg skulle til livs denne gangen - det var fluene.
Her i Mongolia er det veldig mange av dem. Så hvis det er slik jeg lærte når jeg var liten og trodde alt som ble sagt om det fantastiske i naturen og samspillet mellom fluene som blir spist av fugler etter at de har spist litt av møkka til en hest eller ei ku og fuglene som spiser dem og legger egg som blir spist av ekorn som vi kan se fra vinduene om vinteren når de stjeler mat fra fuglebrettet på fasinerende vis, så er det enten for mye fuglemat her i dette landet, eller for få fugler. Ikke vet jeg.

Gjermund

tirsdag, oktober 09, 2007

Handling i Mongolia

Av og til tenker jeg at besteforeldre-generasjonen vår hadde vært bedre rusta enn oss unge til å dra til Mongolia. Her er det ikke bare å stikke innom butikken å kjøpe noen karbonader for å ha til middag. Nei, det er mer komplisert enn som så, og noen ganger frustrerende.

For å få tak i kjøtt, sender jeg som regel i vei hushjelpene til markedet. De er bedre enn meg til å kjøpe bra kjøtt. På sommerhalvåret spiser vi som regel kukjøtt, på vinteren hest! (Fikk jeg noen uvenner nå?) Hjemme maler de/vi noe av det som kjøttdeig. Dessuten har vi funnet et firma i UB som leverer ferdig oppdelt kjøtt beregna på utlendinger, og det er nesten like billig! Vi var glad når vi fikk tak i det. Fra en nomade skal vi kjøpe to saueslakt så vi får laga fenalår, pinnekjøtt til jul osv. Vi skal også kjøpe 10 kg kamelkjøtt av ham.

Grønnsaker kjøper vi ikke på markedet lenger, etter som det er fare for at de kommer fra den landsbyen (2 mil herfra) som det har vært kvikksølvutslipp i. Så vi har kjøpt poteter fra "Mor Mongolia" (se tidligere innlegg) som også kommer med melk til oss. Litt andre grønnsaker hadde hun også, men vi har spist opp det meste, så nå skal vi prøve å få tak i grønnsaker gjennom SDP-prosjektet. De er ofte langt borte i forbindelse med arbeidet.

Mel, olje, sukker, salt, egg, eple, te, nektar (som er litt dyrt), brus, godteri, is, kjeks, en-og-en dorull, en-og-en bleie, og en del andre ting kan vi få kjøpt på den lille butikken like ved. Vi er nok de beste kundene de har, tror jeg!

På markedet har vi fått tak i tyttebær og solbær så jeg får lagd litt syltetøy og kanskje litt saft! På markedet har de jo alt mulig (det var kanskje en overdrivelse), men der går det an å kjøpe inn litt mer om gangen enn fra nærbutikken, skjønt det gjør vi vel nesten aldri. Det er litt begrensa hva vi får med oss. Vi tar vanligvis taxi til markedet, for det er nesten bare om lørdagene vi kan bruke NLMs biler dit, og da er det som regel andre ting vi gjør enn å handle! På markedet kan vi også kjøpe klær.

Fisk kjøper vi på boks (tunfisk) og lager fiskegrateng. Det går an å få kjøpt fiskefileter i UB, men å handle i UB har jeg gjort bare tre ganger. Det liker jeg ikke! Der kjører jeg ikke bil selv! Det skal visst bestilles noe fisk snart fra noen, så da må vi vel bare henge oss på!

Vi har tre "vestlige" butikker i Darkhan. Den ene heter Apollo, der kjøper vi av og til c-vitamin-brustabletter som ungene liker godt, av og til en nederlandsk gouda-ost, noe syltetøy og hermetikk, blant annet et pålegg som minner litt om Hapå, bare at vi koker det 5-6 timer inni boksen først. Den andre heter Supermarked (ca. 35 kvadratmeter stort, sånn som Apollo), der kjøper vi av og til spaghetti, honning, tysk leverpostei, syltetøy, hermetikk og Dansk salamipølse. Den tredje er et kjøpesenter som heter Nomin, faktisk bare 1,5 km herfra! Men sånn jeg ser det, har de for det meste søtsaker og alkohol der! Nei, det er mer, vi kjøper peanøttsmør, sjokoladepålegg, syltetøy, honning, smør, noe ost der, makrell-i-tomat, og sånne såpeting (det har de mye av, mongolerne er opptatt av å holde seg ren og pen, og det er trivelig). De har mer andre ting også, men pålegg er det vanskelig å finne. Og så er det så dyrt der at vi ikke går der så mye av den grunn. Og så kan jeg ikke ta med vogna med Sigrid inn, og ikke andre ting. Men butikkdama som står og sjekker alle når vi går inn og gir oss handlevogn eller kurv passer gjerne på henne, og det er jeg ikke så veldig redd for. Mongolerne er veldig glad i små barn, og er veldig snille med dem. Etter handlinga blir ofte posene våre sjekka for om varene stemmer med kassalappen. Og vi har jo som regel ikke noe bil når vi er der heller, (da må vi først gå 400 m, låne nøkler, komme oss ut av garasjen, porten, og det samme tilbake). Så den handlinga er tiltak må jeg si.

Det er pålegg det er vanskeligst å finne, men vi har noe brunost, kaviar og baconost fra Norge nå + mye mer matvarer som vi fikk sendt med en container fra Norge, så nå lever vi det gode liv!

Vi har vel ikke vondt av at ting er litt tungvint, men det går mye tid og energi bare på sånt, så det er av og til litt frustrerende! Det er jo fint å venne seg til å lage ting fra bunnen, da. Og så har vi det enklere når det gjelder andre ting, f.eks. at hushjelpene vasker, rydder, baker brød, vasker tøy, av og til lager middag osv. så vi kommer vel egenlig greitt ut av det!!

Ellers har vi det bra, altså. Det er ikke så ofte jeg skriver, så jeg må jo skrive litt om det også. Vi er litt slitne for tiden, og det er frustrerende å ha vært her snart ett år uten at vi gjør så mye fornuftig for andre. Vi studerer mye språk begge to, Gjermund jobber mindre på kontoret og studerer mer han også nå. Det ble for lite å gjøre på kontoret. Å lære språket er en nødvendighet, og å ta oss av barna våre er det viktigste vi gjør, så en tjeneste for andre må vel bare komme etter hvert. Ellers har vi to takkeemner: Det går mye bedre med Sondre og Håvard i barnehagen (fortsett gjerne å be for dem)! Og Renee og Jeremy har fått ei lita jente! (Se forrige innlegg).

Når jeg er sliten, blir jeg litt språkforrvirra og blander mongolsk og engelsk og norsk. Jeg har bl.a. begynt å forandre på den norske ordstillinga! Det blir mange komiske setninger!

Nå drar jeg og Sigrid til UB for å være med på CHE-kurs og neste uke skal vi være med både jeg og Gjermund i Darkhan. Nå "herper" Gjermund meg for denne lange stilen, så nå må jeg slutte.......

Kjersti

søndag, oktober 07, 2007

Om det stormer...

Det gjorde det i går. Jeg hadde vært i Ulaanbaatar med storebror for å sende ham med flyet tilbake til Norge, og reiste i vei hjem til Darkhan tidlig om morgenen. Jeg kom ikke langt fra Ulaanbaatar før jeg forstod at det kom til å bli en slitsom tur, men siden Ulaanbaatar ligger så høyt i forhold til Darkhan var jeg sikker på at vær og føre ville bli betraktelig bedre "rundt neste sving"...
Det ble bare verre og verre. Til slutt så jeg absolutt ingenting - ikke veien engang, men jeg så grøfta, for den var helt hvit. Dermed holdt jeg meg litt til venstre for den og krøket meg fremover. Av og til måtte jeg svinge unna biler som hadde kjørt ut eller satt seg fast, og jo lenger jeg kom, jo færre medtrafikkanter traff jeg - til jeg ble helt alene. Jeg så til sammen tre stygge ulykker, fire utforkjøringer og kanskje 30 - 40 fastkjørte biler på 70 kilometer forsert vei. En bil dro jeg opp, og to politier "fikk" haik (det betyr at de stoppet meg og satte seg inn i stedet for å prøve og gi meg bot som de pleier å gjøre...) De hoppet av ved neste ulykke.
Jeg var redd. Selv om jeg ba til Gud og la både liv og fremtid i Hans hender nok en gang, så var jeg redd for alt som kunne komme til å skje. En ting er å kjøre selv og ha sånn nogenlunde kontroll over det som skjer, en annen ting er å hanskes med en tung, stor bil på såpeglatte veier i så sterk vind at det er vanskelig å holde seg på beina når man går utenfor for å skrape vindusviskerne for is. For ikke å snakke om alle de potensielle dødsfellene som kom seilende i form av saksende trailere med som regel to hengere bak lastebilen på de smale veiene.
Jeg hadde både firehjulstrekk og differensialsperre på bilen, likevel var det bare så vidt jeg ikke måtte gi opp i den største bakken. Bare i den snirklet jeg meg forbi kanskje 15 biler som hadde satt seg fast i forsøket på å komme opp eller ned, deriblant tre trailere som hadde begynt å skli nedover igjen mens de kjørte oppover! Og en av bilene lå på taket i grøfta.
Om jeg stoppet? Nei... Jeg gjorde ikke det. Bare for han ene som viste tegn til at han trengte hjelp. De andre fikk allerede hjelp, og ett sted tok de to politiene seg av det som skulle gjøres og ba meg bare reise videre. Men det er fælt å se så mye galt på en gang, og det fremgår helt tydelig at det har gått liv. I tillegg vet vi jo at det nesten ikke brukes bilbelter her. Så i går var en tung dag.

I dag er litt bedre. Vi hadde oppmuntringsdag her i går, og selv om jeg tror jeg ikke var til oppmuntring for noen som helst (var mest negativ synes jeg), ble jeg oppmuntret på møtet i dag, da jeg fikk mange tegn på at vi deltar i et arbeid som har gitt en brennende kirke. Ikke alt er som vi ønsker oss, men jammen er det voldsomt mye bra! Jeg håper å få bli en del av det i større grad selv også, og har bestemt meg for å gjøre noe litt mer aktivt for å finne min plass blant mine nasjonale venner - dersom de synes det er noen grunn til å la denne invandrer'n få "være med"! Let's go!

Gjermund

mandag, oktober 01, 2007

Flere bilder

Bilder er bestandig fint for å beskrive ting, og her kommer noen. Det første bildet viser Håvard på vei hjem fra barnehagen. Han snakker med meg i mammas telefon.


Han skulle nemlig fortelle meg at jeg måtte vente med å reise til språkskolen til han hadde kommet hjem så jeg kunne få se "blåøyet" hans... Han trenger fortsatt forbønn! Læreren hans er visst livredd for at jeg skal være sint på henne, stakkar. Håvard og Sondre strever litt med denne barnehagen, det er ikke så greit å gå der når man ikke skjønner noe, men det går bedre og bedre.


Dette bildet viser den stolte fem-åringen Ola som rir (alene) på hesten vår, Bamse. Det er veldig viktig at dette er det siste bildet hvor han er "bare" fem år. I morgen blir han jo seks!


Så er det Sondre. Det ser jo egentlig ut som om han er fryktelig lei seg, men egentlig er han bare forferdelig sint fordi han ikke får lov til å ta av seg jakka si. Det vil si, han er vel litt lei seg også, for han har nemlig nettopp sagt at han ikke vil ha sykkelen sin - enda han egentlig vil det - han er nemlig så sint at han svarer "nei!" på alle spørsmål. Og ikke tale om at han kommer til å skifte mening fordi om han egentlig har svart feil! Det er han for sta til ja. Og da blir man jo litt trist midt oppi alt sinnet.

I tillegg til dette; Et vennepar av oss (for dere som leser engelsk: følg linken til Jeremy og Renee i margen på høyre side) skal ha baby i disse dager. Det er visst ikke bare bra, de tror blandt annet babyen ligger galt, og de skal fø i Mongolia(!). Vær så snill å være med å be for den familien!

Gjermund