fredag, februar 24, 2006

En liten rettelse

Det er ikke så greit å skrive noe uten at det kan bli litt feil. Jeg ser at det i mitt siste innlegg her på bloggen kan se ut som om jeg ikke vil ha noe med nordmenn å gjøre når vi engang kommer til Mongolia. Dette handler om undertegnedes evne, eller mangel på sådann, til å uttrykke seg - det foreligger ingen fare for at vi ikke kommer til å være sinnsykt glad for enhver nordmann i Mongolia når vi til slutt har reist dit. Bare så det var skrevet, liksom. Men, vi er altså IKKE urbane. Dessverre i år, heldigvis for resten av livet (håper jeg). Så det så - det var det det hele handlet om.

Gjermund

Nyheter

I går var en merkedag. For oss altså. Vi ble ferdig med oppgaven om Mongolia, og vi fikk vite at vi er plassert. Altså, vi har fått beskjed om hvor i Mongolia vi skal bo det første året. Og - HALLELUJA! Vi skal få være i Darhan! Det er en by 23 mil nord for Ulaan Baatar, som er hovedstaden i Mongolia, og der er det visstnok nesten som å bo på landet! Oj, oj, oj, hvor letta jeg er! Tenk å få slippe å bo i en sånn by-by da! Også heller bo i en liten landsby-by! Skal si gleden spratt i taket her i Oslo!
Det er ikke sånn å forstå at vi ikke trives i Oslo altså, men vi trives ikke likevel. Her er vi fordi vi må, og ikke fordi vi ønsker det. Heldigvis er dette en fin plass til å være i en by - but it's still a city! Vi var egentlig også innforstått med at vi kom til å havne i Ulaan Baatar og være der det første året i Mongolia, men vi gledet oss ikke til det - selv om vi da hadde hatt mange fler norske rundt oss. Men, vi reiser altså ikke til Mongolia for å treffe norske mennesker - sorry. Derfor føler vi ikke noe annet enn en ubeskrivelig glede og lettelse. Mongolia - Here we comes!

Gjermund

tirsdag, februar 21, 2006

Er det ikke rart?

Jeg har tenkt - igjen. Store tanker. Også er jeg bare et lite menneske, så dere får ta resultatene som de er, enkle og infløkte.
Hvis det er en Gud, en allmektig Gud. Hva har da mennesket å tape på å tro på Ham, og å tjene Ham? For hvis det er en slik Gud som har gitt oss sitt ord i Bibelen, da er det ille dumt å ikke tru på'n!
Hvor mange ganger har ikke mennesket tenkt opp gjennom tiden? Svaret er vel at det er nesten like mange ganger som vi har tatt feil! Ikke sant? Vi studerer og forsker hele livet, og ender opp med å dø uten å vite - ingen kommer lenger enn til å tru noe! Noen trur riktignok at de vet, men jeg vet at de ikke gjør det - til syvende og sist er alt vi vet basert på at vi må tru at det er sant.
Så hvorfor slutter ikke vi mennesker med å "rette" på Guds ord? Hvorfor bøyer vi oss ikke bare for det som står skrevet?
Gud være takk og lov for at Han er større enn min enkle forstand, ellers hadde det stått dårlig til.

Gjermund

mandag, februar 13, 2006

Misjonærbarn

Vi har fire barn. Snart har vi fire misjonærbarn. Når jeg ser alle misjonærbarna her på skolen, må jeg si jeg blir litt betenkt... (Ha, ha! Kvam prøvde å være morsom igjen. Det pleier ikke å funke så bra, så jeg passer på å si ifra når jeg spøker...)
*humrer* Dette skulle egentlig være et seriøst innlegg om misjonærbarnproblematikk og slike viktige ting, men det får jeg visst ikke til i dag. Er alt for full av bobler! Men som sagt, våre fire barn er altså på vei til å få en annen oppvekst enn de fleste norske barn får. De skal bli innlosjert i en fremmed kultur, samtidig som jeg tror de kommer til å miste en del kjennskap til den kulturen de kommer fra.
Dette setter oss som foreldre litt på prøve, for et sted må de jo hatilhørigheten sin. Vi har funnet ut at vi bør prøve å få dem til å se at det er familien vår som er den gruppen vi alle kan ha tilhørighet i, og da er det viktig å se hverandre.
Det har vi gjort i dag. Vi har brukt mye tid på å lage noe sammen - en hytte! Et helt nytt byggverk har reist seg bak internatet på Fjellhaug, made by Kvam's. Og selv om det til tider så litt lugubert ut med vordene misjonær Gjermund Kvam med hammer og spiker arbeidende på en stabel med paller (!) tror jeg vi kan si oss fornøyde med dagens kvalitetstid.

onsdag, februar 08, 2006

Takknemlig

I det siste har jeg skammet meg litt. Litt mye. Av og til ganske mye. Samtidig som jeg kjenner på en enorm takknemlighet og ydmykhet i forhold til min elskede Herre. For den som gidder; les noen av de tidligere innleggene i denne bloggen - så skjønner du hva jeg mener.
Det har seg nemlig slik at stemningen var tildels depressiv tidligere. Alt virket bare tungt og vanskelig, ingen forsto oss osv. Så var det forskjellige ting som gjorde at jeg begynte å skjele litt til meg selv midt oppe i det hele. "Hvordan er det med fokuset ditt, Gjermund? Hva er det du er opptatt av, min venn?" Svaret var like enkelt som det var ekkelt: meg selv. Tiltalende, ikke sant? Jeg bestemte meg for å snu trenden. (Så du en feil? JEG BESTEMTE MEG for at det skulle bli nye tider... *blush*) Ingen bønn om hjelp og ydmyk anger her i gården nei, rett i angrepsposisjon! Dette skal jeg klare ja! Huff og huff.

Senere har jeg fått se hvor god min Herre egentlig er (eller - jeg liker å si at jeg har fått se en brøkdel av Hans godhet mot meg. Siden, når jeg skal få se åsyn til åsyn, i stedet for stykkevis og delt antar jeg at jeg kommer til å se Hans godhet i sin uendelighet.)
Han har sluppet ned en stor mengde snø, til glede for liten og stor i Kvam-klanen. Vi fikk tak i en pulk på tilbud, og har funnet en kjempefin skiløype. Skolen har i det siste lagt til rette mange ting for at vi skal kunne ha en lettere hverdag, og vi har funnet oss piano. I helga var jeg i Trøndelag og så min kjære bror bli døpt sammen med sin yngste sønn. (Fantastisk!) Og - ikke minst: alle mine forsett om å snu den pessimistiske trenden ble gjort til skamme. Jeg kunne ingenting gjøre. Men Herren, Han kunne! Og ville, så Han gjorde. Takk og lov.

Gjermund

Fryd og bare gammen!

Hei, hei folkens!
I går henta vi vårt flunkende nye elektriske piano hjem fra butikken. Det var flott! Men jeg lurer på om det er ønsketenknking å tro at vi skal få det med oss til Mongolia... Det var ganske tungt! Ja, ja - sorgene får vi ta ved en senere anledning, nå gleder vi oss over at vi etter et drøyt års vurderinger endelig har fått tak i et piano. Nå vil jeg tro - og håpe - at hverdagen blir velsignet med pianospill både titt og ofte. Det er utrolig hvor godt det er å høre på når Kjersti spiller - også har hun sånn glede av det selv!
Mange vil kanskje lure på om vi ikke tar i litt vel drøyt når vi går til anskaffelse av et eget el-piano. Og, det kan vel hende de har rett. Det kostet mange penger, men de kunne sikkert blitt brukt på en dårligere måte også! Så, alt i alt - og de kommende ukene med havregrøt til tross - vi gleder oss over vår nye gledesspreder. Velkommen i hus!

mandag, februar 06, 2006

Lykkliga gatan.

Vi har funnet vår lykke gate. I Oslo! Hadde aldri trodd jeg skulle kunne si noe slikt om en gate i Oslo. Eller - den jevne Osloboer ville vel kanskje dra litt på det, ja endogtil protestere når jeg kaller deler av Linderudmarkas skiløype for ei gate... Men sånn er det for oss! Det ligner på den veien vi kjørte på for å komme hjem (eller hjemmefra) da vi bodde på Tverdal (det vil si: en smal vei gjennom en skog), og den er adskillig mer traffikert enn "vår" vei hjemme. Altså må det være en gate!?!

I allefall - vi har kjøpt oss pulk, og til nå har vi tatt to flotte ettermiddagsturer ut i Guds FRIE natur. Herlig! Ungene fryder seg, og vesle Ola på fire går som om han aldri skulle gjort noe annet. Spesielt kult er det visst med nedoverbakker, og Ragnhild på fem og et halvt fortviler over de treige skia som ikke vil gå fortere - selv om ho staker for livet!

Når vi har det slik at vi koser oss sånn med dette, så må jeg bare få si: Takket være Herren for Hans velsignelser! I denne omgang tenker jeg på snøen som har kommet. Håper den blir liggende! (Eventuelle protester fra sørlendinger hører vi ikke på! Bare så det er sagt Jostein...) Nei, vi håper på mange flotte skiturer i vårt nyoppdagede paradis, med to store og to små på ski, samt to små i pulken. Dette er topp!