lørdag, august 04, 2012

Ferdig!

Endelig er det unnagjort! Jeg har pussa rundt vinduer for første gang i mitt liv.


Motløs



Jeg tror det finnes mange grunner til motløshet, og at det står i Bibelen at "Han gav oss ikke motløshets ånd" hjelper ikke på alle typer motløshet. Jeg mener - jeg tenker jo ikke bare på Himmelen og at jeg ønsker meg dit og slikt - det hender jo jeg er opptatt av andre ting også.
Helt jordiske ting. Som hus og bil og jobb og slikt. Og det er jo lett å bli motløs når bilen skrangler mer enn i går, jobben bringer med seg umulige og uforståelige utfordringer eller når husets vedlikeholdsbehov er større enn hva man innehar av både kunnskap, tid og penger.

Og selv om jeg er overbevist om at Gud har gitt oss dette huset - som en velsignelse kan man si - så tror jeg Han har lagt på meg å holde det ved like. Jeg føler meg på en måte pliktig til å ta godt vare på det, så ikke Han er nødt til å gi meg et nytt. Vise at jeg setter pris på gaven på en måte. Og det gir grunnlag for motløshetsfølelse.

For jeg har da aldri vedlikeholdt et hus før! Tenk alt jeg ikke kan og som jeg må lære! Og selv om jeg skrøt og skrev om tiltro til egne forutsetninger i går, så var jo det selvfølgelig bare tull - det er jo nesten det eneste jeg kan (å tulle) - så jeg har gått til verket med bevende hjerte. Og veien frem til verket har vært lang! I tre år har jeg for eksempel gruet meg til å pusse rundt vinduene i kjelleren. Vi satte dem inn når vi flyttet hit, og jeg har ennå ikke gjort noe med dem. Før i går.
Da hadde jeg mannet meg opp i en hel uke, og i går gjorde jeg ferdig to av tre vinduer - pluss de to på fremsiden som trengte ny "fotlist" eller hva det kalles under vinduer. Det var forresten veldig godt at jeg fant ut at de vinduene på fremsiden trengte litt stell - ellers kan det hende jeg måtte bytta dem ut om et år eller to! Nå slapp jeg med en del arbeid og litt maling jeg allerede hadde kjøpt. Fornøyd med den! Verandaen har også fått seg en overhaling. Og trappa. Utrolig hva som ordner seg når man bare kommer over redselen for å starte!

Ja, for det er i hodet det sitter, som svømmerne sier. Jeg tror ikke jeg kommer til å få det til, og argumentasjonen er alltid den samme: "Jeg har aldri gjort det før!" Men så er det vel akkurat det som er greia - at det er en første gang for alt. Så jeg må visst jobbe litt med denne start-tregheten min. Bedre å hoppe i det enn å snuble i det har jeg hørt.

Gjermund

fredag, august 03, 2012

Smart eller enfoldig?

Noen ganger - bare av og til - stiller jeg spørsmål ved mitt eget intellekt. Jeg er jo som kjent en skråsikker ung mann med stor tiltro til egne forutsetninger (host, host) men overfor særlig et spørsmål føler jeg meg forholdsvis hjelpeløs i forhold til bruk av fornuften. Jeg har nemlig den instilling til det meste at det kan læres - kanskje kan jeg det ikke i dag, men om nødvendig kunne jeg lært meg det. Så kan jo de lærde strides om jeg har forutsetninger til å lære.

Men - ett spørsmål finner jeg vanskelig forklarbart. Og det er Bibelen som Guds ord. Det er argumenter for:
 - det virker
 - det er uforandret gjennom århundrer/årtusner
 - det frigjør mennesker
men det finnes også argumenter mot:
 - tilsynelatende harde regler som strider mot tanken om en kjærlig Gud
 - ulike åpenbare faktafeil
 - at noe så gammelt skal ha relevans for oss i dag


Dette er en vanvittig forenkling av argumentrekkene, men likevel - et utgangspunkt til tenkning. Det som imidlertid slår meg, er at dersom jeg tror på de greie delene av Bibelen, og jeg mener at de er Guds ord - kan jeg da tro at Gud har latt dem stå sammen med ord som ikke er Hans? En allmektig Gud vil vel beskytte sitt eget ord?

Om Han ikke gjør det - og det er blanding - hvem skal så fortelle meg hva som er av Gud og hva som er av mennesker? Her kommer fornuftkrasjen. For - fornuftig sett - må Bibelen enten tros å være av Gud, eller av mennesker. Hvis vi er fri til selv å bestemme hva som kommer fra Gud og hva som kommer fra mennesker, ville vi nemlig pr dags dato ha potensielt ca 7 milliarder ulike versjoner av Guds ord...

Så - enfoldig nok - jeg tror det må være alt eller ingenting. Kanskje vi kristne skulle bli litt mer frimodige om det? Kanskje vi må øve oss opp til å bli smarte nok til å være enfoldige nok til å tro akkurat dette, og å holde det frem som sannhet?

Gjermund