fredag, august 31, 2007

Når utfordringer blir vane

Nå har vi vært her og reist en gang. Dermed har vi også kommet tilbake en gang, siden vi fortsatt er her. Er det flere som har prøvd det? Å komme tilbake til noe som var "første gang" sist du var gjennom det? Var da eventulet slik at det ikke lenger var like utfordrende å gå inn i de gamle utfordringene? Slik har jeg det. Vi reiste til Norge, trakk pusten, og reiste ut igjen. Og dermed falt skuldrene på plass.
Det var jo ikke farlig lenger!

Det virker også som om alt jeg gruet meg for tidligere, alt jeg ikke trodde jeg hadde noe ekstra å tilføre har forandret seg fra å være vanskelig og høytsvevende til å bli arbeid. Forunderlig, ikke sant? Lurer på om Vår Herre selv er med å leder jeg gitt. Han gir vel den freden som trengs i rette tid Han vil jeg tru.
I forhold til kirka her syntes jeg det virket temmelig låst tidligere. Det virket liksom ikke som om de hadde noe spesielt bruk for oss, tenkte jeg - og da i særdeleshet ikke meg. Nå har jeg på forunderligvis rotet meg inn i noe som kan bli ganske interessant, men det kan jeg skrive om senere hvis det blir noe av. De som ber kan jo be om at jeg må bli ledet til å gjøre det rette i de oppgavene jeg blir ført inn i.

Her forleden hadde jeg en interessant diskusjon i matsalen - på mongolsk. Vi satt rundt bordet og spiste (jeg spiser på kontoret av og til nå, fordi jeg har starta og jobbe) da en av medarbeiderne våre spurte om det er riktig at det er forbudt ved lov i Norge å slå barn. Ja, jeg trodde jo det var sånn - hvorpå denne medarbeideren akket seg fælt over det "frafalne" Norge. Det står jo i Bibelen mente han, at man skal begynne tidlig å slå sønnen sin med en kjepp, så han blir snill når han blir stor! (Historien er satt i et litt dramatisk lys for å sprite den opp.)
Jeg følte jo jeg begynte å miste litt kontroll da veldig mange, kristne som ikke kristne, spurte misjonæren om det virkelig var riktig at det står i Bibelen at man skal slå barna sine med en stokk!?! Hmm... Gode svar flakset nok rundt et sted der ute, men inne i hodet mitt stod vinduene på vidt gap og lagde gjennomtrekk, så jeg gulpet nå opp et eller annet om at jeg trodde kanskje ikke det var skrevet som et påbud. Jeg gav også uttrykk for at jeg var litt usikker på om det var helt riktig at det stod sånn (noe jeg måtte bite i meg igjen etterpå da det ble bevist).
Jeg endte nå opp med å formane spørsmålsstilleren om å lese efeserne 6,4 og tenke på det før han slo jeg, så kanskje han besinnet seg sa jeg. Men vanskelig var det nå.

Ellers må jeg bare si at da jeg kom hjem fra kontoret i dag, og fant et brev - eller kort - fra ei dame som skrev at hun har lest om oss og vil være en av forbederne våre, følte jeg hvordan takknemligheten strømmet på. Det er så oppmuntrende og motiverende å få slike hilsner fra dere hjemme som følger med!

Gjermund

tirsdag, august 28, 2007

Jeg er velsignet!

Jeg driver og leser en bok av Per Arne Dahl - "velsignet er de enkle ting". Altså er jeg velsignet - for jeg er da en ganske enkel ting?
Og hva er vel mer velsignet enn å sykle hjem fra språkskolen på sin egen sykkel (som forøvrig går fortere enn de berømte Darkhan-taxiene) og kjøpe med seg 3,2 kilo vannmelon for en "smatt" slikk og ingenting på veien? Jo - mer velsignet er det å komme hjem og spise den opp! Som Sondre sier: "mej ann-e-oon, Pappa!" (Som forøvrig betyr at han vil ha "mer vannmelon".)
Vi nyter livet i Mongolia. Dagene er fulle av ting å gjøre, Kjersti, Sigrid og de to store har vært på gercamp med skolen og alle de andre norske skolebarna i Mongolia, Sondre og Håvard er innmeldt i mongolsk barnehage og begynner der til mandagen (spennende!) og stallen har snart fått sin egen leilighet for kaniner (som forøvrig glimrer med sitt fravær ennå).


Sånn ser "restene" ut etter at Kvam-klanen har nytt livet noen minutter... Dette er virkelig landet som flyter - om ikke av melk og honning - så i hvert fall av vannmeloner!

I natt brant det forresten i den norske skolen her i Darkhan, men en årvåken vakt og et forbløffende effektivt brannvesen reddet situasjonen så det bare var et utbygg (inngangspartiet) som brant opp. Det hele satte en støkk i oss, og brannvern har plutselig fått en forholdsvis fremtredende plass i vår bevissthet. Vi tror det var lynet som forårsaket brannen og spesielt Ragnhild er redd for at det samme kan skje med vårt hus. Vi får gå over det elektriske anlegget og installere litt jordingskabel der det mangler, det er jo sløvt å ikke ha gjort det før.

Det skjer masse spennende rundt oss her ute, det er ikke plagsomt varmt og det begynner å bli på tide å hente hjem dyra for å sikre kvalitetsfòring frem mot paring... Så jeg blir vel ikke arbeidsledig til uka heller vil jeg tro. Det er det jeg frykter mest - å ikke ha noe å gjøre.

Gjermund

lørdag, august 25, 2007

Prosjekt konsulent

Ja, her sitter jeg glad og fornøyd som nyrik nordmann. Det har seg nemlig slik at det kom en container til Mongolia for en liten stund siden – og i den lå det en del saker og ting fra Norge som skal komme godt med utover vinteren – og videre. Alt fra brødposer og svamper til hagerive og elektrisk høvel skal bli flittig brukt, jeg lover.

Da vi var i Norge, savnet jeg gårdsdrift og dyr, men når jeg er her i Mongolia er det akkurat som om det er noe som ikke angår meg. Jeg har stadig noe å stelle med, og noen dyr for interessens skyld er ikke å forakte, men det er liksom ikke gårdsdrifta jeg går rundt og savner. Ikke så mye annet heller egentlig forresten. Har mye å gjøre her i landet vet dere! Siste idè er å innrede en jordkjeller (som tidligere er brukt til å lagre poteter og grønnsaker i) til hønsehus i vinter! Der nede burde det jo være muligheter for å opprettholde litt varme – og dermed produksjonsmuligheter.
Ellers har stallen nå funksjon som stall, geitefjøs, sauefjøs, verktøybod, utstyrsbod og høylager. Utrolig hva det går an å få plassert i et lite hus om man bare bruker hodet og lager et bra system!

Har for øvrig begynt å arbeide i prosjektet ”mitt” nå. Offisielt er jeg blitt ”prosjekt konsulent” i Selenge Development Program. Eller SDP som vi sier. Det er bare tittelen som ser bra ut. Jeg er den samme gamle. Lett å trekke opp, få interessert i ting og ganske sta. Ellers uvitende, tror jeg. Har lenge gruet meg til starten i dette prosjektet – har i grunnen hatt mine betenkeligheter i forhold til det arbeidet som foregår der. Nå kan jeg imidlertid fornøyd konstantere at – så langt jeg har evnet å sette meg inn i tingene – det absolutt er mye bra å ta tak i. Det er bare det at i mye av det som foregår er det enkelte ting som ikke er selvsagte for de nasjonale – og det er jo ikke så rart. Hadde det vært selvsagt for dem, hadde jo ikke jeg trengt å være her.

I går var jeg en tur med resten av gjengen i prosjektet til landsbygda – eller landsbygdene – og kjøpte sau som skal inngå i en del av prosjektets arbeid. De driver nemlig en slags kombinasjon av mikrokredittlån – med sau – og bevaringsarbeid av tre finulla saueraser, ulla deres brukes nemlig av produsentene som lager de berømte ullproduktene fra Mongolia – nok et av NLM’s prosjekter her i landet. Det var både interessant og slitsomt å være på landsbygda. Syk og med protesterende mage måtte jeg finne meg i å bli sentrifugert bakerst i en LandCruiser (bilen vi bruker) på oversvømte landsbyveier i mange, lange og slitsomme timer. Vi reise fra kontoret klokka ni om morgenen og kom hjem igjen klokka halv to om natta! Da hadde vi besøkt mange familier som lever på ekte mongolsk vis (i telt) og drukket mange kopper melkete og spist ost av ymse slag og i uante mengder. Alt med en mage som tydelig gav beskjed om at jeg plaget den. Men – jeg lærte noe i går også – som jeg gjør hver dag. Og en dag (eller egentlig et døgn) med kun mongolsk språk rundt seg er ikke å forakte for en stakkar som ønsker å lære seg dette kronglete språket. Men, til tross for urolig mage og uvant språk; jeg kommer bare nok en gang frem til samme konklusjon: Jeg trives og tror jeg befinner meg på rett plass!

Gjermund

tirsdag, august 21, 2007

Ola er blitt skolegutt!



I dag har det vært 1. skoledag for Ola. En stor dag som han har gleda seg lenge til! Han holdt på å begynne å grine av utolmodighet i dag når det enda var 20 minutter til han kunne gå på skolen, og det var ingen nervøs gutt som troppa opp, nei!

Det var fint å ha en egen pult med tegning av seg selv over. Og endelig kunne han bruke den nye ranselen som var kjøpt i Norge og "Spiderman"-penalet med innhold som han fikk fra farmor og farfar! I klasserommet er de 5 elever (fra 1.-3. kl) og det er Marianne som er læreren. Hun er elsket fra første stund! Nå er hun ikke lenger bare mor til vennene hans, hun er "lærer'n min"! Det første han gjorde når han kom hjem var å tegne ferdig tegninga han hadde i lekse, og så ville han ringe på "lærer'n sin" og fortelle at han hadde gjort leksa! "Du trøng itj å bli med i morgo, mamma!" fikk jeg høre etterpå!



Og til evt. bekymra tanter og bestemødre: Han klarte å sitte ganske stille! Han var visst skolemoden, den gutten, ja! Og plasteret på haka har han fordi han kjørte seg av på sykkel på torsdag (og skulle nesten vært sydd, men legen var i UB). Det går heldigvis bra, (strips er veldig kjekt å ha) men be gjerne om at vi må få en lege til i Mongolia!

Kjersti

søndag, august 19, 2007

Sammenrista



Lille Sigrid har blitt 2,5 mnd! Ellers handler dette innlegget dessverre ikke om Sigrid.... Men Sigrid er ei veldig grei og søt jente, som sover godt om natta og smiler og "prater" om dagen!


Nå har vi vært på sammenristingshelg med alle de nye som har kommet til Mongolia. Det er nesten så man blir litt oppmuntret bare av å treffe alle disse nye som har bestemt seg for å komme hit å ta i et tak. Så er det litt trist å tenke på at noen som vi gjerne ville hatt med oss har reist hjem til Norge igjen og ikke hører til her lenger - selv om vi egentlig synes det - og enda litt tristere er det at noen skal reise hjem om bare 14 dager. Det er liksom noe som skjer når noen går mot kontraktslutt sitt her ute og reiser hjem synes jeg - alle som var her når vi kom har jo liksom vært her "alltid" for oss, og er dermed noe av det "trygge" for oss ferskingene her ute. Når de så reiser hjem, er det akkurat som man blir litt alene, og litt mer "overlatt" til seg selv. Og det er farlig det!
Plutselig er vi noen av dem som forstår mest av språket (enda vi ikke forstår så mye at det gjør noe - sukk!) og som har vært på besøk i flest gerer og slikt (selv om det ikke er så mange det heller!).
Det er noe som går i stykker når de "gamle" reiser. Plutselig går det opp for oss at det er noe forgjengelig over det hele. Vi står i en sammenheng, og det er ikke "bare" spennende og moro. Det er faktisk en del trist og tungt også. Men mest spennende da! Og så vet vi at det nok er noen som kommer til å være med oss både i bønn og interesse for feltet fremover når noen reiser hjem. Ikke sant Tørset, Halvorsen, Haug's, Bjørgaas' og Foldøy's? I tillegg er det et stort hull etter Anne Ellen. Og det er jo bare trist.

Nei - jeg tror jeg har spora av litt jeg gitt. Skulle vel egentlig skrive noe om det å bli rista sammen. Men så er det bare det at jeg var så syk denne helga at jeg ikke turte å verken rape eller prompe i frykt for at saker og ting skulle komme ut av kontroll. Var det ikke det ene, så var det det andre liksom. Så det eneste jeg husker fra i går er en forferdelig lang tur på skjelvne ben ned til min ventende seng og at vi tok fellesbilder i dag. Pluss noen smuler til mellom der.

Så derfor får jeg heller overlate ordet til Kjersti:

Ja, jeg husker nå litt mer enn Gjermund, da! Det har kommet mange nye i det siste: 8 voksne og 10 barn! Veldig fine folk alle samen! Og vi har hatt ei fantastisk helg! Vi har lekt mye (noe jeg egentlig liker veldig godt og gjerne skulle vært med mer på hvis jeg ikke alltid hadde hatt det så travelt med unger som skal tørkes og ammes og trøstes og skiftes på og skjennes på osv.) Leker og konkurranser er en fin måte å bli kjent på! Og så har vi spist mye mat, prata mye, sunget mye, bråka og herja mye; ja, det var ei livlig helg - 20 barn og 18 voksne! I går kveld etter at ungene var i seng, var det delestund for oss voksne, der vi sang sammen, ba sammen, noen delte personlige opplevelser, noen leste noe fra Bibelen eller en bok, osv. Kjempefint å oppmuntre, inspirere og hjelpe hverandre på den måten! Etterpå prata vi litt om å ha et godt og trygt miljø på feltet, noe som er veldig viktig. Alle er innstilt på at det skal være et godt og trygt miljø. Når et misjonærfellesskap fungerer godt for alle, er det så flott å være en del av det at man slett ikke lengter hjem til Norge! Det er rett og slett veldig spesielt! Jeg sa til Gjermund i stad: "Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å dra hjem til Norge for godt og for å aldri dra mer ut igjen!" Det kan selvsagt forandre seg, og ikke er det bare jeg som skal bestemme det, men akkurat nå føltes det slik!

Ellers har jeg også så smått starta på språkskolen igjen, noe som var fint. Nå forbereder vi oss på skolestart for barna på tirsdag. Det blir 1. skoledag for Ola! Det gleder han seg til! De blir 2 førsteklassinger og 2 andreklassinger, 1 i 3., 5., og 7. klasse på den norske skolen i Darkhan. Tilsammen 7 elever. De skal også av og til ha noen dager sammen med de 7 norske skolebarna i UB.

Ellers kommer vi stadig mer i kontakt med mongolere, med både de gleder og frustrasjoner det fører med seg! Vi skjønner mer og mer at kulturen ikke er så primitiv som man først kan tro når man ser fattigdommen og måten de bor på! Ja, sist helg, da vi var på leir på en gercamp sammen med dem, måtte vi virkelig ta av oss hatten for hvordan de takla "camplivet." De klarte faktisk å holde både seg selv og "gerene" rene, og det var mer enn vi klarte!

Det er mye mer meningsfullt å være her i Mongolia når vi lever nærmere dem, selv om vi av og til låser porten og later som vi ikke er hjemme.... Vi vestlige har noen andre grenser for privatliv, og det må vi ta hensyn til hvis vi skal vare lenge!

Kjersti og Gjermund

mandag, august 13, 2007

Lever ja!

Jada - finnes fortsatt i oppreist tilstand, selv om det er lenge siden jeg skrev her inne nå. Det skyldes ene og alene at det har vært vanskelig å oppdrive telefonkort (som vi også bruker for å komme på internett) her i byen. Mongolene har liksom åpningstider som alle andre, men det er ikke alltid de har det å selge som vi ønsker å kjøpe - eller de kan rett og slett ha stengt litt for å ta seg en tur på markedet eller noe (tror jeg).

Vi har vært på sommer-camp med kirka i helga. Det var en fantastisk opplevelse. Eller egentlig flere fantastiske opplevelser. Der møtte det opp mennesker som ikke hadde råd til å reise dit (kirken hjalp dem) og andre som sikkert nesten aldri har opplevd noe lignende. Der var det fantastisk jordnær og svært nødvendig undervisning og forkynnelse om familieliv og relasjoner mellom familiemedlemmer, der var det trøst til de slitne og svake, og oppmuntring til de unge og sterke. Mest av alt var det fantastisk å se "Bestemor".
Dere husker kanskje fra tidligere på bloggen (februar) at det var et bilde av Jorunn og "Bestemor" sammen? Hun var på campen sammen med minst et barnebarn (jeg er ikke flink nok til å skille dem fra hverandre ennå, så jeg vet ikke hvor mange av de fem hun forsørger som var med).
Det som er så stort for meg ved at hun var der, er at denne damen forsørger sin datter og fem barnebarn med sin egen pensjon, og jeg tror hun sjelden eller aldri er mett selv. Hun snakket med Kjersti før vi skulle reise til campen, og var lei seg for at hun ikke hadde råd til å reise - men hun var veldig glad for at barnebarnet skulle få dra! (Denne damen spør aldri noen om å få penger.) Vi snakket litt med ledelsen i kirken, og de tenkte å betale for henne, så da vi kom frem til sommer-campen litt etter de andre, kom hun i mot meg og strålte over hele det rynkete, tynne ansiktet sitt og hilste oss velkommen med oppriktig, hjertelig varme.
Hele helgen har hun gått rundt og smilt som sola selv, og jeg griner bare jeg tenker på ho. Jeg er sikker på at "Bestemor" er et menneske som Jesus fryder seg over.

Ellers har jeg drevet å rota en masse med dette at jeg tenkte å reise hjem til Laila og Thomas' bryllup - men det blir det ingenting av likevel, for utreisen ble utsatt så lenge at jeg ikke tør å reise fra Kjersti for så lang tid. Dumt. Men ikke verdens undergang. Jeg har jo 10 andre søsken enn Laila som bør være i stand til å lage litt skøy i bryllupet hennes, så det blir sikkert moro uansett.

Gjermund

lørdag, august 04, 2007

Tilfeldigheter?

Om jeg trur på tilfeldigheter? Tja... Fant tilfeldigvis en liten fuglunge i dag, som hadde ramla ned fra redet sitt. Og nysgjerrig som jeg er, plukket jeg den opp. Tilfeldigvis (for den fuglungens del) var jeg et av de menneskene som ikke følte noe som helst behov for å skade den - jeg fant til og med fram en stige så jeg fikk klatra opp og putta den tilbake i redet sitt.


Sånn er det ofte i menneskenes liv også. Den som påstår at han eller hun har mer kontroll og styring på det som skjer i hans/hennes eget liv (der involverer vi også menneskene han/hun har nære relasjoner til) enn den lille fuglungen hadde kontroll over situasjonen da jeg plukket den opp er enten dum, tankeløs eller uvitende. Men vi liker å tru at vi er "kær", ikke sant? Vi får det nok til på et vis! Og vi gjør som regel det - på et vis (Selv om det som regel innebærer masse hodebry, bekymring og kostbare erfaringer). Kanskje dessverre. For det er som regel de som går skikkelig på trynet som til sist innser at vi faktisk ikke takler livet så godt på egenhånd. Da er det godt for de av oss som har funnet ut at det finnes en Gud som vil kalles "Pappa" - og som faktisk behandler oss med større kjærlighet enn den beste jordiske far vi kan finne.

Der kommer min tro på tilfeldigheter til kort. Jeg tror ikke på en "fastspikret" og forutbestemt skjebne, men jeg tror heller ikke på en rekke løse og ubegrunnede tilfeldigheter. Jeg tror på en allmektig skaper som kan bruke enhver anledning til frelse for sine elskede (som Han kaller "sine barn") - enda de ofte ikke kjenner eller vil kjennes ved Ham. Ja, Han har endatil en løsning klar på ethvert eventuelle problem eller enhver tenkelig situasjon som måtte oppstå etter at vi uvise og blinde stabukker har gått noen skritt på livets vei helt på egen hånd - fordi vi vil "gjøla det sjøl!" Dermed er det ikke rom for tilfeldighetstro - Nei, jeg tror på Gudfeldigheter jeg.

Gjermund

torsdag, august 02, 2007

On the road again...

Nå er vi i gang for fullt igjen. I dag har jeg vært på språkskolen for første gang etter at vi kom til Mongolia igjen, og lært om fortidsendinger av verb. Jada, har lært om det før altså, men lærte det igjen i dag - et fremmedord for det er repitisjon - og utvidet faktisk kunnskapen min litt. Det finnes nemlig MER enn en fortidsending! OVERRASKELSE! Nei. Det er bestandig slik at når du endelig har lært noe og føler deg flink, så tar de deg bare til neste trinn og du er like baby igjen.

Kjersti har endelig fått hushjelpa si tilbake igjen etter at hun har vært savnet på landsbygda siden søndag. Men så har det vært deilig og ikke måtte forholde seg til noen andre enn seg selv og sin egen familie en stund og!

Sandkassa har forresten fått sand i seg. Og stallen er ferdig innvendig (stolt og fornøyd). Nå er det bare resten igjen, men det skal jeg gjøre ferdig hver kveld før klokken sju har jeg lovt. For etter det må jeg komme inn å være sammen. Er så populær skjønner dere - også har jeg begynt å lese bøkene om Narnia med Ragnhild og Ola. Det er visst rimelig spennende. Uaktuelt at mamma legger dem for tiden!

Vi trives, og takker fortsatt hver dag for at vi er friske og ikke har vært ute for noen ulykker. Så får vi se hvordan det går når jeg begynner å delta i arbeidet på kontoret fremover. Jeg gleda meg til i går og i dag og jeg gleder meg til i morgen også. Er visst på rett plass!

Gjermund