lørdag, januar 27, 2007

Jubileum!

Ja - da har vi kommet til dagen som bikka måned nr 4 i Mongolia. Og bloggen har snart hatt 150 forskjellige innlegg - dette er nr 147 tror jeg. Og antall besøkende på denne bloggen har passert 10.000 siden vi begynte å telle i mars i fjor. Ikke verst etter min mening! Det er godt å se at dere bryr dere, venner!

I dag hadde jeg en noe spesiell opplevelse. Dere har lagt merke til at bloggen ikke oppdateres like ofte som før, ikke sant? Ta det med ro, det er et sunnhetstegn. Det betyr bare at vi trives her ute, og har mer enn nok å fylle dagene med. Ja da - vi trives, selv om strømmen gikk akkurat nå - får forte meg å bli ferdig med dette innlegget før batteriet går ut på maskina. Blir vel tidlig kveld tenker jeg...

Så var det dagens opplevelse: Vi har blitt kjent med et amerikansk par som har tre døtre og to hester - felles interesser med andre ord. (Strømmen kom tilbake igjen gitt!) Og i dag kom Jeremy (faren) med to av jentene en tur for å lage en kjelke - det vil si, han skulle lage en, og jeg skulle lage en. Bare for moro. For å ha noe å gjøre sammen, for å lage moro for barna, for å underholde oss. Mens vi holdt på ringte sjefen og fortalte at vår kjære venn (Bajraa) hadde vært innom og fortalt at han var tom for mat igjen. (Ikke så lett å være uten arbeid og sosiale sikkerhetsnett som arbeidsledighetstrygd eller sykemelding nei...)
Jeg ba ham sende ham over selvsagt, og etter en stund var vi tre fedre der med hver vår datter. Så likt det kunne vært, så fellesskapsbyggende, men det var en faktor som gjorde avstanden så ufattelig stor. En liten, stakkars, stor faktor.

Penger.

Jeg har begynt å hate penger. Etter min mening finnes det ikke noe mer fordervelig enn penger. For dem dreper vi, misunner vi, strever vi, stjeler vi, mistror vi og rangerer vi hverandre. Og jeg har mistet alle forhåpninger og gode forsett i forhold til å skulle kunne bli kjent med noen uten at penger vil være en del av relasjonen vår. Dessverre. Jeg tror ikke lenger at det går an å være likeverdige om den ene har og den andre ikke har denne nødvendige forferdeligheten. Ikke det at ikke jeg klarer å glemme dem, og holde pengene utenfor - nei det er lett. Men de fattige jeg blir kjent med - de klarer nok ikke å glemme dem.

Gjermund

lørdag, januar 20, 2007

Integrert

Nå er vi integrerte i det mongolske samfunn. Som vår alltid så vittige treåring (Håvard) sa det; "Nå æ e vorte mongolel!" Og fine, tja - alt kler den smukke...


Guttene har like del'er (Del er navnet på denne... dette... det vi har på oss på bildene)


Har aldri sett en ettåring som har vært så stolt over et nytt klesplaggfør!


Alle barna på ett brett.


Ragnhild i sin nye habitt. Selvvalgt stoff, selvfølgelig.


Jeg måtte også tas bilde av - selv om jeg forsøkte i det lengste å nekte...


Mens disse så ut til å nyte både oppdressing og bildetaking...

torsdag, januar 18, 2007

På engelsk!

Jeg må nesten skrive en liten oppmuntring til meg selv om hvor trygg jeg har blitt på min mangelfullt utviklede engelsk. I kveld for eksempel var vi hos et amerikansk vennepar av oss og spilte "settlers" - all forklaring, kort, strategi og reglement ble oversatt fra norsk til engelsk! Og jeg må tydeligvis ha gjort en god jobb, for det var den amerikanske fruen som vant... (Kjersti var også med å forklare, men for ikke å gjøre noe galt, skriver jeg i "jeg"-form...)

Det er så godt å føle at jeg har uttelling for de fem ukene i Brighton. Det er nesten som å treffe nordmenn nå, dersom det dukker opp noen som snakker engelsk nogenlunde brukbart. For uansett hvor mange ord jeg mangler på engelsk, så får jeg til å vitse, le, la meg engasjere, bli følelsesmessig berørt og avbryte andre på engelsk.

I motsetning til hva jeg får til på mongolsk.

På mongolsk kan jeg stort sett bare si "Vær snill å si det en gang til!", "unnskyld, jeg forsto ikke" og ... ja - hva mer kan jeg egentlig si på mongolsk mon tro? "Tomt", "ikke her", "har ikke" eller lignende kanskje - det er nemlig ett ord for disse siste tinga. Det tar på å sitte som et spørsmålstegn hele dagen skal jeg si! Lærer'n står der så tålmodig han, og smiler og venter til jeg får stamma fram et svar som tar så lang tid at han har glemt hva jeg starta med når jeg driver å slutter - enda jeg bare fortalte at jeg var på markedet i går. Eller følelsen av å være totalt idiot når han forteller en vits å holder på å le seg ihjel, og jeg sitter der som en murstein og venter på poenget... Eller når man forsiktig åpner munnen i en taxi å forsøker å si ett eller annet - hvorpå samtlige medpassasjerer stirrer meg i hjel med de største spørrende øynene jeg noen gang har sett. Eller når man plutselig befinner seg på dypt vann i et tema om begravelser - egentlig så var samtalemnet oversettelser! Det er ikke greit, nei.

Lurer på om det ikke hadde vært mer kostnadseffektivt å lære mongolerne norsk jeg gitt - på engelsk.

Gjermund

tirsdag, januar 16, 2007

Spising av tarmer og skruer....

I dag har jeg og Sondre prøvd oss på hver vår nye "mat"-rett!Og vi håper virkelig det ble siste gang for Sondre iallfall....

Sondre fant nemlig pappas lille verktøyskrin som lå framme etter montering av et skap. Der var det noen skruer og muttere som han tømte utover, og Gjermund rakk ikke å plukke opp alt før han hadde putta en skrue eller mutter i munnen. Gjermund prøvde selvsagt å tvinge ham til å gape opp så han skulle få den ut, men da beit han pappa'n sin i finger'n og svelgja ned!

Feltlegen tok heldigvis det hele med stor ro, og mente at det ville ordne seg på naturlig vis i løpet av et par-tre dager. Fiberrik kost og mye vann får visst fart på sakene! (Og jeg ber for ham...)

Jeg har spist noe som iallfall er litt mer fordøyelig.... Jeg var en tur borti kirka i kveld. Der bor det en vaktfamilie, og de hadde kokt sauetarmer + diverse som de gjerne ville jeg skulle smake. Jeg visste ikke helt hva det var først, men de andre, t.o.m. noen barn spiste, så jeg spiste jeg! De lo jo litt da, og forklarte at det var sauetarmer! Og så lurte de på om det var godt, og da jeg sa "ja" fikk jeg mer. Det var ikke fælt, heller ikke favorittmat! Det var litt seigt og vanskelig å tygge, og smakte litt som innmat + noe annet. Jeg har følt meg litt rar i magen etterpå. Det har gått over nå, så det går vel bra. Men jeg lurer på hva jeg egenlig har spist. Er det tolvfingertarm, tynntarm eller ....? Og hva var egentlig innholdet?

Men etter jeg så at barna i kirka gikk og koste seg med forskjellig "mageingredienser" vet jeg iallfall at man kan venne seg til alt! Og for våre kresne barn blir det ingen kjære mor lenger! (Men de skal slippe å spise sånn mat, da...)

Kjersti

mandag, januar 15, 2007

Språkmoro

Det er mye rart det går an å si. Spesielt på et fremmed språk. Her en dag hadde vi vært på markedet for å kjøpe oss tradisjonelle mongolske klær til en festuke uti februar. Og i forbindelse med det, skulle jeg hente ei sydame etter skoletid som skulle være med hjem for å ta mål. Skyssen var det selvsagt jeg som stod for. På den måten ble det til at jeg leide en drosje som venta utenfor mens sydama var inne hos oss og tok de måla ho trengte. Høflig som jeg er, gikk jeg ut med det i tankene å invitere taxisjåføren og kameraten hans inn på te. Men de kom ikke inn. Først en time senere eller noe, forstod jeg hvorfor de hadde ledd. Jeg hadde nemlig ikke sagt: ”vær snill å komme inn å drikke te begge to”, nei, jeg hadde sagt ”De der har ikke drukket te!” Riktig så overbevisende hadde jeg sagt det, med et tydelig spørsmål i stemmen. Det var i grunnen greit at de ble sittende der ute i bilen synes jeg – sånn i etterkant.


Ikke ser det helt bra ut det her heller - men det var bare mål ho fikk - ingen nuss!

Barna trives ganske godt, og finner stadig på noe morsomt. Nå har også Heggdal’s kommet tilbake, så nå er det flere å leke med enn det var i jula.


Bøtter kan brukes til så mangt...

I helga som var hadde vi også besøk av Bayraa og kona hans – og datteren deres naturligvis. Da serverte vi Båts og melkete – selv om det ikke ble helt på mongolsk vis.


Bayraa med familie. Riktig trivelige folk, men det er nok rart for dem å komme til folk som har mer enn det er mulig for dem å drømme om. I møte med slike som dem får uttrykket "vi trenger" et annet innhold...


Vår kjære Tuya hjalp oss å lage maten - ho har litt mer erfaring med mongolsk mat ho...

Gjermund

tirsdag, januar 09, 2007

Forventninger og ikke

Her i Mongolia lærer man seg til å forvente – eller kanskje heller å ikke forvente – helt andre ting enn man forventer eller ikke forventer hjemme i Norge.

For eksempel forventer man ikke å finne post/brev adressert til seg selv spesielt ofte. Hjemme rant jo postkassen nesten over hver dag, men her er det langt igjen til den berømte ”dråpen” som får noe til å renne over. Ikke for det – jeg er i grunnen glad for alle regningene som ikke kommer. Eller alle reklametinga som snek seg forbi vårt ”uadressert reklame – nei takk!” klistremerke. Og når vi tar vekk alt slikt, må jeg jo bare si at jeg tror vi får mer trivelig post her enn vi fikk i Norge. Og det er flott! For i går, da jeg gikk for å sjekke posthylla vår, så jeg at den nesten fløt over! Oi, oi, oi! Jeg kjente hjertet banke fortere, pusten steg raskt til nærmere andpusten og jeg formelig sitret av spenning! Skal si jeg synes det var verdt det at all juleposten dere alle har sendt har vært på ferie i Kina eller en eller annen plass. Først i går forstod jeg hvor mye det egentlig betyr å få brev fra Norge.

Det var noe om hva man ikke forventer i Mongolia. Så tenkte jeg å skrive noe om hva man burde eller må forvente her i landet. La meg gi dere et eksempel:

I går skulle jeg innom en forretning å hente et stereoanlegg jeg leverte til reparasjon for en måned siden. Det skulle opprinnelig ta 7 dager å få den reparert, men selvfølgelig forventet jeg ikke at det var ferdig i går av den grunn. Jeg hadde rett. Jeg tok det hele med stor ro selvsagt, tålmodig som jeg er, og gikk opp til telefonreparatøren som skulle reparere telefonen min. Etter avtalen vi gjorde sist, skulle jeg komme igjen etter fire dager – men lur som jeg er hadde jeg ventet i 14. Og det slo til – reservedelene var på plass og reparasjon ble utført – samtidig som reparatøren chatta med vennene sine på internett… Men det tok jeg selvfølgelig med stor ro – man har da tid til å vente litt ekstra når man er i Mongolia og får reparert telefonen sin for 30 kroner i stedet for 1000 som det sikkert hadde kosta i Norge. Til slutt ble han ferdig, det visste jeg jo at han ville bli en gang, og jeg kunne gå ut i en ventende taxi for å kjøre hjem. Taxi’n ble full den, men sjåføren ville svært gjerne tjene litt mer på turen så han ventet på en person til som kunne smyge se inn i en allerede overfull bil. Jeg satt godt i forsetet, så jeg tok ikke hintet om at en norsk person må betale for to før den fjerde personen hadde gitt opp håpet om å komme seg inn bak. Så med lovnad om dobbel betaling forsøkte endelig taxisjåføren å starte sin bensintomme bil. Likevel gav jeg ikke opp og gikk til taxi’ene som ventet bak, nei – tålmodig som jeg er ventet jeg til sjåføren hadde fått hikka bilen sin bort til en bensinstasjon og fylt sine tre liter 92 Oktan. For deretter å kjøre i minst 30 km/t helt hjem til ”Norge” som mongolerne kaller området vi bor i. Sånn er det bare – livet går litt saktere her enn hjemme i Norge. Og jeg må si jeg trives med det – men jeg er litt redd for åssen det går når jeg kommer hjem igjen…

Gjermund

lørdag, januar 06, 2007

Nytt siden sist

Ja - da var det vel en stund siden det kom noe nytt fra denne kanten? Ikke så rart det, siden det nesten har vært umulig å få tak i internettkort! Og da vi først fikk tak i, brukte vi fem minutter mellom hver side på nettet, så ethvert forsøk på å oppdatere denne bloggen ble en grusefull øvelse i venting - før skjermen til slutt viste "ERROR".

Men nå ser det ut til å gå bedre. Vi har fått litt mer snø her, så før den blåste vekk igjen, var det opptil 3 cm i fonnene. Da gikk vi på ski.


Det likte de godt - alle fire. Ja for Sondre står ikke tilbake for de andre tre, må dere tro!


Nei, som i alle andre ting trår han til for fullt og gir alt.



Så kommer det en virkelig gladmelding: Dere husker Bajraa? Han som har hjelpa oss å snekra stallen vår? Lenge var det usikkert om han kom til å bli bra og hva det i det hele tatt var som feilet ham - han var veldig syk og holdt en stund på å forblø fra innsiden. Nå ser det ut som om legene har funnet ut hva som feiler ham og at de har begynt på en behandling som virker! Jeg tror han er en av de få heldige i Mongolia som har opplevd å få hjelp i Mongolia! Vi er veldig takknemlige for alle som har vært med å be for ham, og håper at dere vil fortsette å be for ham at han må bli helt frisk. Han har kommet tilbake til Darkhan og har til og med vært på besøk hos oss.


Bajraa sitter helt til venstre på bildet, de andre er familie og venner som er å hjelper ham med praktiske ting mens han er syk.


Så har vi lært oss et nytt spill av noen mongolske jenter som kommer på besøk av og til (veldig moro og trivelig at noen begynner å komme på besøk - det har vært et savn). Vi kasta terning med ankelbein fra sau, og knipsa hester og sauer, geiter og kameler alt etter som de landa på bordet. Hørtes sikkert rart ut, men det var moro. Det heter forøvrig noe sånt som "Sjaggaa" omtrent... Det betyr da selvfølgelig "ankelbein".

For øvrig kan jeg melde at vi har hatt trivelig besøk fra nordmenn, mongolere, amerikanere og sør-afrikanere den siste tiden. Føler oss velsignet på grunn av at vi nå begynner å kjenne noen mennesker rundt oss litt, og at vi får til å kommunisere litt med mongolere dersom de kan litt engelsk - alt går når det er mulig å fylle inn hull og mangler i et språk med gloser og uttrykk fra et annet. Dessuten har Ragnhild blitt kasta av hesteryggen, og jeg tror den lille hunden vår endelig har blitt stedbunden... Det med hesten og Ragnhild var ikke så veldig farlig altså - måtte liksom si det for å skremme et par bestemødre...

Gjermund

mandag, januar 01, 2007

...og kona følger opp...

Jeg synes det nye livet i magen min fortjener en bedre introduksjon enn den Gjermund gav i forrige mail, da.....:-) Kultursjokket har nok blitt mye forsterka pga dette og vi har hatt det tøft, men velkommen er det lille barnet! Og vi gleder oss til å holde det i armene for første gang! Det er nok like stort med nr fem som nr en!

Og vi gleder oss til å ta en tur til Norge! Helsevesenet her er ikke å anbefale for fødsler (heller), så vi er forsikra så jeg får dra hjem til Norge for å føde. Jeg og barna kommer hjem i siste halvdel av april, og Gjermund noen uker senere. Jeg har termin i starten av juni, og vi blir vel i Norge ca. 1 mnd etter fødselen, eller til jeg er klar for å dra til Mongolia igjen. Så vi har et spennende år foran oss i 2007 også!

Godt nytt år, forresten! Vi feira nyttårsaften her med de andre norske i Darhan (Jorunn, Anna og Anne Ellen) og det var veldig trivelig. Har vært mye sammen med dem i jula, og spesielt med Jorunn - Jorunn, Gjermund og jeg har nemlig blitt hekta på "Settlers"! Så det blir nok noen runder framover også med det!

Dette året har starta veldig godt, da! Jeg har jo følt meg litt ensom her i Mongolia, jeg har ikke hatt overskudd verken til å dra på besøk hos mongolere eller bedt dem hit, så den sosiale biten har gått tregt. Men for to dager siden siden var tre jenter i 14-15-årsalderen (søndagsskolelærene i kirka) her og spilte UNO med meg, og det syntes vi alle var så moro at de ville komme igjen. Så i i 2-tida i dag kom de tilbake, og denne gangen var det Settlers vi spilte. Veldig moro og god språktrening! Og mens vi holdt på kom han som vi har lånt hestene av ,(Jeremy fra USA) og to av døtrene som er 4-5 år og Peter (fra Sør Afrika) hit. og så kom Jorunn en tur innom. Det var så koselig! Jeg elsker å ha besøk (iallfall i passe mengder) så det var så oppmuntrende å ha så mange her på en gang! Så når jeg rydda etterpå, gikk jeg bare og smilte og koste meg -det gjør jeg ikke til vanlig,- men jeg var så takknemlig! Det er meningsfylt å rydde når det har vært besøk og vi har hatt det bra! Det gir energi!

Etter som jeg er i bedre form både psykisk og fysisk nå, håper jeg at jeg skal komme meg fortere framover språkmessig og sosialt. Det er ikke så lett for barna heller det med språk og venner. De liker ikke så godt å være sammen med mongolske barn enda, for de blir så frustrerte over å ikke kunne språket. Men heldigvis ser det ut til at de trives veldig godt her og de sier at de har det bra. Så blir det fint når familien Heggdal kommer tilbake til Darhan, forhåpentligvis om ikke så veldig lenge!

Jeg vil igjen ønske dere alle et godt nytt år med Guds velsignelse over dere alle!

Kjersti

Fire måneder gammelt nytt

Har litt dårlig samvittighet jeg... Vi har jo hatt det litt tøft i høst, som mange vet. Det er ikke sikkert vi har fortalt alle grunnene til det. Men det går bedre nå... Men vi kommer altså hjem til sommer'n en tur...


Ja - sånn kan det gå - tydeligvis mer enn en gang!

Gjermund