onsdag, oktober 29, 2008

I en sving på livets vei

I dag fikk jeg telefon av gammel - læreren min. Han kunne fortelle at han har blitt innsatt som dommer i hjembyen sin. Dette har han arbeidet frem mot i flere år, og det er en ganske stor bragd å bli tilsatt som en av 200 dommere (på landsbasis) – i hvert fall når man er så ung som han – bare 32 år. Jeg syntes det var utrolig moro å høre fra ham igjen – jeg har hatt så lyst til å besøke ham. Noe av det siste han sa til meg før vi skiltes for halvannet år siden og etter at vi hadde hatt noen lange samtaler om tro var nemlig; ”Gjermund, tror du det er mulig for meg å bli kristen i dag?” Han var seg sin synd bevisst, og pekte ut retningen hvor han trodde han ville ende ved dette livets slutt ved å peke på gulvet – ”To hell”. Jeg fikk anledning til å dele med ham historien om Guds kjærlighet til menneskene, og Hans underfulle omsorg for den minst "verdifulle" - han forstod da jeg fotalte om meg selv tror jeg, og han gikk derfra med et tankefullt uttrykk i øynene. Han er i seg selv en "tenker".

Så var det bare det, at når man treffes igjen i Mongolia etter å ha vært atskilt, spør man hverandre om det er noe nytt. Jeg fortalte ham at jeg er syk, og at vi skal hjem til Norge. Ja – for selv om ikke feiler meg noe som er farlig for kroppen min, så er det store muligheter for å fortsette med slike runder som jeg har hatt nå om vi ikke reiser til Norge så jeg kan få meg litt reparasjon.

Så, vi har hatt en halvannen ukes tid til å svelge den tunge beskjeden om at det beste er å avslutte for å reise hjem. Livet har fremstått for oss omtrent som kosmos – eller en tur i melkeveien eller noe – ukjente skremmende objekter på alle sider, helt siden dette ble bestemt. Vi begynner å venne oss til tanken nå, har flotte folk rundt oss her ute som støtter oss hele tiden, og vi prøver så godt vi kan å henge med i disse svingene.

Plutselig stoppet det opp for oss. Jeg hadde stoppet opp for en god stund siden, jeg har ikke orket å gjøre stort den siste drøye måneden. Kroppen har bare rett og slett vært tom for energi. Men det var likevel et sjokk å få beskjed om at vi må reise hjem. Alt dette strevet for ingenting! Det var en av mine første tanker. Deretter en enorm følelse av mislykkethet. Vi har studert dette språket i så lang tid, forberedt oss på så mange måter og tålt så mange tunge tak. Kjersti har jo akkurat kommet godt i gang med bibelgruppa, og fått en flott inngangsport der. Arbeidet med bygdeprosjektet skulle til å starte, nå blir det vel sikkert utsatt på ubestemt tid – det finnes ingen til å overta. Nyhuset driver akkurat og blir ferdigstilt – skal etter planen godkjennes denne uka – og vi skal bare reise hjem. Til hva?

Det finnes bare ett svar. ”Vet ikke”. Vi vet ikke hvor vi skal bo – håper vi finner en plass i Rennebu, vi vet ikke hva vi skal gjøre (annet enn at jeg er sykemeldt en stund), og vi vet ikke når, hvor eller hvorfor. Det er det verste svaret jeg vet, og jeg liker det ikke nå heller. Det er akkurat som et liv fullt av avtaler og fremtidsplaner er erstattet med tomhet. Sånt er sårt. Og – selv om jeg stoler på at ”det er vel en Herrens mening med alt,” som vår kjære Ludvig uttaler det – fremstår dette som fullstendig meningsløst og uforståelig for meg. Men jeg aksepterer at det er slik det ble.

Vi må jo bare finne oss i nok en start. Vi kommer til å reise hjem med ingen andre tanker enn dem som omhandler ”nuet”. Det betyr at vi ikke aner om vi skal ut igjen, eller i så tilfellet når – det er ikke et tema for oss. ”Nå” skal vi bo i Norge. Jeg har ikke blitt syk på grunn av problemer på feltet eller noe slikt – dette er ting som ligger inni meg og som gjør at jeg bruker mye mer krefter enn jeg egentlig trenger for å forholde meg til krevende situasjoner. Og de kommer jo oftere på en slik plass som dette enn i vante, trygge omgivelser som i Norge. Sånn sett går det an å si at oppholdet i Mongolia har ”trigget” dette, men det kunne like gjerne kommet i Norge – men da sikkert på et senere tidspunkt. Så – jeg traff veggen. Akkurat som mange andre store menn har gjort, Statsminister Bondevik og sånn. (Liker å være i godt selskap vet dere…)

Det er ikke så godt å forholde seg til alle følelser og tanker som raser gjennom hode og kropp i en slik tid som vi er inne i nå. I det ene øyeblikket trenger jeg en ensom krok hvor jeg kan felle en tåre eller to for meg selv over å måtte forlate det livet vi lever, ikke skulle være en del av fellesskapet her mer eller være blant mongolene mer osv. I neste øyeblikk spretter det frem et lite minne om sauer og grønt gras, traktorer og god plass samt pene ting som former seg til små håp om glede inni meg – og jeg kan kjenne på forventning til å komme hjem.

Så ringte læreren min altså. Og skulle fortelle en god nyhet. Jeg fortalte min dårlige. Det var da han sa det som gjorde denne dagen til noe spesielt; ”Jeg har blitt en kristen, Gjermund,” sa han ”Jeg vil også be for deg.” Og jeg stod igjen på gårdsplassen og gråt. Gud er rik – Han er såvisst ikke avhengig av meg for å få gjort sitt arbeid med mongolene. Av sin nåde har Han brukt oss her, nå ser det ut til at han fører oss til en ny plass. Og det er nesten så jeg tror Han hadde et kjærlig smil om munnen da Han tok seg tid til å gi meg et klapp på skuldra; ”Det er greit at du drar, Gjermund. Jeg klarer meg selv herfra…”

Gjermund

onsdag, oktober 22, 2008

Tyngre enn ventet

Beklager dårlige oppdateringsrutiner. Som jeg har skrevet før, er det i de tyngste periodene bloggen vies minst oppmerksomhet. Det betyr ikke at vi ikke trenger forbønn - tvert i mot. Jeg er fortsatt syk og det ser ut til at dette tar tid. Heldigvis er jeg tilbake i Khovd igjen, det er lettere å være her sammen med mine enn å være i Ulaanbaatar for meg selv.

Gjermund

lørdag, oktober 18, 2008

Ny rekord

Nå har vi vel nesten satt ny rekord i opphold mellom innleggene våre her inne. Det har sin enkle forklaring i at jeg har vært litt sjaber en stund, og reiste til Ulaanbaatar for vedlikehold. Og jeg ble medsendt datamaskinen vår - noe jeg forøvrig tror Kjersti angrer på. Formen min er bedre enn før, og etter planen returnerer jeg til Khovd på tirsdag. Tror Kjersti har en litt utfordrende tid nå når hun er for seg selv med barna, så det hadde vært fint med litt forbønn tror jeg.

Gjermund

fredag, oktober 10, 2008

Bistandsarbeid

Av og til føles det litt rart å være en del av et tem som skal drive med bistands- eller utviklingsarbeid her i Mongolia. Selvfølgelig kan det gå an å forstå at det trengs utvikling her, på mange områder, men stort sett så føler jeg liksom at dagene har sitt mønster, samfunnet virker nå liksom som det skal og er forutsigbart på sitt vis. Som for eksempel at ting tar tid, folk prøver å lure deg for penger, restaurantene har ikke maten de reklamerer for i menyen osv, osv. Det er bare sånn det er, og man slutter å irritere seg. Man venner seg til det i stedet. Jeg har noen forventninger til meg selv om å få på plass et slags bygdeutviklingsprosjekt i nær fremtid. Men det er liksom så forferdelig vanskelig å vite hvor man skal begynne. I det siste har jeg fått anledning til å tenke litt ekstra på det arbeidet, og jeg har fått ro for at det ikke er jeg som skal "prestere" noe, men at jeg bare skal begynne å gå.

I en sånn situasjon er det naturlig å tenke seg ut en plass å begynne fra, og i den forbindelse vil det vel være naturlig for meg å starte med noe av det jeg kan litt om. Sau og den maten de trenger for eksempel. Men først av alt: Reise dit hvor folkene vi skal jobbe blant bor. Der har de som regel ikke strøm, dårlige hus (om de har det) og kummerlige forhold sett med norske øyne. Men det er liksom ikke bare å gå i gang med å lage det til etter vestlig standard for olk med en gang - utvikling handler om å ta skritt. Som regel er det lurest å ta ett om gangen.

Gikk ute på veien her en dag - her inne i byen har de asfaltdekke - og jammen har de ikke lagt ny asfalt! Det trengtes kan man si, for du verden så dårlig det dekket var. Dette er et bilde av en dårlig vei i Norge, veien her var VELDIG mye dårligere enn dette.

Når jeg så de la nytt dekke, ble jeg veldig imponert. Tenk at de hadde utstyr og kompetanse til dette!

Men, dessverre så ikke resultatet ut slik som dette - et bilde som også er hentet fra Norge. Det var nesten like mange "hull" i veien etter at de hadde lagt nytt dekke som før, men de var heldigvis mindre, og jeg så at de hadde brukt så alt for store steiner i asfaltgrusen, så det tar vel ikke så lang tid før hullene er der igjen... Store steiner i asfalten gir jo veldig mye masse, men det spørs om ikke kvaliteten blir forringet. Så da stod jeg der da, på noe som skulle vært en slett og flott ny vei - også var det bare en humpete, skrukkete vei som gav meg stor anledning til å forstå hvorforvi er her og driver med utviklingsarbeid...

Gjermund

onsdag, oktober 08, 2008

Spennende dager

Nå har jeg fått høre resten av historien om det som skjedde på bibelstudiegruppa vår etter at de fleste av oss hadde gått mandagskvelden. Hushjelpa vår, Baiglaa (har fått lov å si navnet hennes), fortalte at hun da vi hadde gått, og Gillian var på kjøkkenet og ordan opp igjen, var det ei jente som var igjen. Denne jenta hadde kommet 2,5 time for sent, da filmen var kommet helt til korsfestelsen. Kanskje hadde hun vært i tvil om hun skulle gå, kanskje hadde hun vært opptatt med noe.

Jenta (som vi kan kalle Bayrmaa) satt der, og Baiglaa gikk bort til henne, snakka litt med henne og lurte på om det var noe hun ville spørre om. Ja, det var det. Bayrmaa kom fra landsbygda, og familien var sterkt troende buddhister. Hun dyrket ikke denne religionen. Og familien hadde sagt til henne at "du er den eneste i denne familien som ikke dyrker buddhismen, den mongolske religionen, du er jo som en utlending!" For ca. et år siden hadde hun besøkt en kirke her i Khovd 2 ganger, men hun syntes det virket litt merkelig og hadde ikke forstått hvorfor de sang sånne sanger. Men etter at hun hadde vært i kirken, hadde hun vært interessert i å finne ut mer om Jesus, men hadde ikke turt å besøke noe kirke mer, for hun hadde hørt at det var noen kirker i Khovd som ikke lærte rett (mormonerkirke og en annen sekt). Hun visste ikke hva som var "riktige" og "gale" kirker, så hun hadde ikke gått. Baiglaa sa til henne at hun nok hadde lett etter Jesus, og da ble hun overasket selv!

"Har du lyst til å bestemme deg for å ta imot Jesus?" spurte Baiglaa henne. Ja, det ville hun! Gillian kom også, og de fortalte henne hvordan hun kunne snakke med Jesus om det hun ville, og de fortalte henne litt om kristendommen og det å være kristen. Så bad de en frelsesbønn sammen, der Baiglaa bad først og så sa Bayrmaa etter. Jeg syntes den frelsesbønnen var så nydelig, at jeg gjerne vil gjengi den her:

"Jesus, min Herre. Bli min Frelser! Kom inn i mitt liv! Led mitt liv! Jeg tror på deg. Jeg tror at du er min Frelser. Herre, takk for at du gav Sønnen din! Tilgi meg alle mine synder! Takk at du valgte meg! Jeg ber deg, i Jesu navn. Amen."

De bad sammen og snakka sammen. De fortalte henne at Jesus vil være med henne hele tiden, han er nær ved Den Hellige Ånd. Og de fortalte henne at det er stor glede i Himmelen over at hun har tatt imot Jesus!

Be for Bayrmaa! Be også for jenta som bor i samme blokk som oss (vi kan kalle henne Ojona). Hun sa etter mandagskvelden at hun trodde litt på det der med Jesus. I dag fikk jeg melding om at hun var dratt hjem til hjemfylket fordi mora var syk. "Jeg ber til Jesus. Be du også!" skrev hun.

Det er tøft, men spennende å være her i Khovd. Noen dager er forferdelig tunge. Andre dager opplever vi slike spennende ting. I dag tok jeg med barna til en bergknaus litt bortafor byen her, for at de skulle få leke litt og klatre litt. Vi var der ei god stund, så kom det bort til oss en gjeter. Han satte seg ned og prata, mens geitene og sauene beita et stykke lenger bort. Han lurte på hvorfor jeg kunne snakke mongolsk og hvorfor vi var her. Jeg fortalte at vi jobba i NLM (på mongolsk Norsk Hjelpeorganisasjon) og tenkte at jeg nå skulle våge meg til å si litt mer. "Vi kom til Mongolia fordi vi ville fortelle folk om Jesus. Har du hørt om Jesus?" Ja, han hadde hørt navnet. Så satt han der ei stund til, prata litt om andre ting og så spurte han: "Han der Jesus, (og så et ord jeg ikke forstod, men jeg forstod at han lurte på hva Jesus var)." Så begynte jeg flau og famlende og letende etter ord å fortelle at "Jesus er Guds Sønn. Gud har skapt verden, han skapte mennesket så fint, men mennesket gjorde synd slik at de ikke kunne være sammen med Gud som er hellig. Men at Gud sendte sin sønn til jorden, sånn at vi kunne bli frelst. Han ble menneske og så døde han på kors og da betalte han for syndene våre. Derfor kan vi, hvis vi tror på ham, igjen få være sammen med Gud. (Jeg husker ikke, men jeg håper jeg sa at vi skal få evig liv, hvis vi tror på ham). Han elsker alle, han elsker deg. Hvis du vil høre mer kan du komme til kirka på søndager klokka 11!" sa jeg, og var sikkert knallrød.

Jeg var så flau og følte virkelig at dette hørtes forferdelig dumt ut, ikke bare hvor famlende det ble sagt, men også budskapet. At Gud, som er universets Herre og skaper, skulle sende sin sønn til jorden for at han skulle dø for menneskenes synder? Det står i Bibelen (1. Korinter 1) at evangeliet er en dårskap (altså at det høres dumt ut), og det følte jeg virkelig. Men jeg tror at vi mennesker aldri kunne funnet på en sånn enkel måte å bli frelst på. Vi synes jo vi må gjøre noe selv, så derfor; at Gud selv, gjennom sin sønn som ble et menneske(!) skulle frelse oss ved å dø en lidelsesfull død, virker helt urimelig! "...besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner," sier Paulus. Ja, på den måten kan vi ikke ta æren selv! I samme avsnitt sier Paulus; "for at den som er stolt, skal være stolt av Herren." Det er kanskje derfor Gud frelste oss på den måten?

Jeg tror ikke jeg akkurat overbeviste den gjeteren om noe. Men jeg vet at Gud ser ham.

Kjersti

tirsdag, oktober 07, 2008

Bibelstudiegruppe for studenter

Jeg og den engelske damen på bildet (forrige innlegg) hadde i går vår første bibelstudiegruppe for studenter. Jeg hadde gleda meg masse, for det er jo sånt jeg har lyst til å drive med her, men som jeg ikke har hatt tid og overskudd til før. Denne bibelstudiegruppa blir holdt hjemme hos henne, og det gjør det lettere for meg. Klokka 5 på ettermiddagene er det likssom ikke så stille hjemme hos oss!

Vi hadde snakket med en del unge damer, og opp mot 8 sa at de kom - så fikk vi se. Her er det ikke sånn at det er flaut hvis man har sagt at man kommer og ikke gjør det likevel. Vi hadde tenkt å se Jesusfilmen første gangen, som en introduskjon. En time før gikk strømmen (det gjør den hver dag for tiden), men da ble jeg rimelig redd for hva vi skulle finne på i forhold til filmen. Jeg var så spent på alt og ba mye. Jeg dro i vei 20 minutter før, sånn at vi kunne be sammen og forberede litt brødmat. Da jeg dro, blåste det opp til en forferdelig sandstorm, jeg hadde ikke sett det sånn i Khovd før. Når det er sånn blir det masse sand i ører, munn, hår - alt, så folk drar ikke ut hvis de ikke må. For meg var det ikke farlig, for jeg hadde bilen, men for alle studentene som skulle komme? Jeg fant blokka der min venn bodde og ble møtt av et smil og en klem. Hun sa hun hadde bærbar pc med batteri som kunne vare halvannen time, så da var det mulig å få sett filmen. Men ville noen komme? Vi satte oss sammen og ba om at folk måtte komme og om at Gud måtte være med. Da klokka var fem, hadde ingen kommet. (Det er forøvrig ikke noe spesielt her). Jeg fikk ringt til ei, og kjørte og henta henne. De fleste av de andre kom vi ikke gjennom til med mobilen. (Nesten alle har mobil, faktisk, men det er ikke alltid man kommer gjennom). Etter hvert løya sandstormen litt, og en etter en kom, til sammen 6 stk. En kom ikke før kvart på sju, en i halv åtte-tida.... Jeg trodde at den bibelgruppa var ferdig i 7-8-tida, men da hadde jeg visst glemt at jeg bor i Mongolia. Vi ventet til kvart over seks med å sette på filmen, etter at vi hadde brukt god tid på å spise og prate. Vi snakka også litt om hvem Jesus var.

Filmen gjorde inntrykk. Og jeg tror Gud var der sammen med oss gjennom sin Hellige Ånd. Etterpå tok hushjelpa vår som var der ordet. Hun er veldig frimodig, og mongolere er mye mer rett fram enn oss. Vi tenker mer sånn at vi må vente og se, ikke presse osv. Så hun sa rett ut til jentene der at det var viktig å ta et standpunkt for om man ville tro på Jesus eller ikke, for hvis man utsatte det kunne det bli for sent! Hun sa klart og tydelig at det er bare en vei til Himmelen - og det er gjennom Jesus! En annen hadde også et fint vitnesbyrd om hva Gud betydde for henne.

Så snakka vi litt om å treffes videre i en bibelstudiegruppe, og det var alle interesserte i. En av jentene der ba en bønn, og så avslutta vi. Da var klokka 20.20 og jeg hadde allerede utsatt et møte om vaksineringer vi norske mødrene skulle ha, så jeg måtte haste videre. Jeg kjørte hjem to av studentene, og de snakka sammen om filmen mens vi kjørte. Den ene av dem syntes det var litt kjedelig at vi skal snakke om Jesus hver gang, men den andre jenta sa at hun begynte å tro litt på det der!

Senere på kvelden fikk jeg sms fra hushjelpa vår; hun hadde blitt igjen en halvtime med ei anna jente som var der, og hun hadde sagt at hun ville begynne å følge Jesus. De hadde bedt sammen. Det var så godt å høre, selv om jeg er redd for at det ble veldig impulsivt rett etter filmen. Samtidig har Gud forskjellige veier til oss alle - noen kan ta et standpunkt for å følge Jesus rett etter de har hørt om ham, mens andre trenger lang tid.

Dere som vil må være med å be for disse jentene! Be for oss som skal holde bibelgruppa også! Fra og med neste uke blir det ondsdager kl. 12.00 norsk tid.

Og til dere som ikke er kristne som leser dette, så vil jeg si at jeg kan forstå hvis dere reagerer på at vi vil at andre skal begynne å tro på det vi tror på og at vi aktivt prøver å få folk til det, f.eks. gjennom å starte en sånn bibelstudiegruppe. Men jeg vil si; det er ikke for å få flest mulige "medlemmer på laget" vi gjør det. Det er fordi vi tror at det er gjennom å tro på Jesus mennesker, -du også! - kan komme til Himmelen og få et evig liv etter døden! Og det unner jeg alle mennesker! Men det er bare Jesus som kan frelse oss - rense oss ren fra det som skiller oss fra Gud (synden: det vonde vi tenker, sier og gjør og som ligger i naturen vår). Og han vil frelse deg! Vet du hvorfor?

Det er fordi Jesus elsker deg!

Kjersti

P.s skriv gjerne en kommentar eller e-mail hvis du har noen tanker om dette.

lørdag, oktober 04, 2008

Gode venner

Gode venner er en velsignelse, og mange ganger finner man dem der man ikke hadde ventet det. Vi har fått en venn i ei Engelsk-Canadisk dame som underviser i engelsk ved universitetet her i byen. Ei dame med et forfriskende humør og en skremmende sans for spøk - akkurat som vi liker det.

Kjersti og Gillian har planer om å starte bibelgruppe for og med noen av studentene hennes fra mandag av. Vær gjerne med å be for det arbeidet!

Gjermund

fredag, oktober 03, 2008

Forunderlig

I dag har jeg vært en tur på et kontor og venta en stund på et annet menneske. Det begynner jeg i grunnen å bli vant til da, det der med venting altså, så jeg sliter ikke så mye med en halv time her og en halv time der lenger. Tida kommer jo som den pleier den, og en hvil i en stol kan gjøre godt.

Det jeg bet meg merke til i dag, var et kart over Mongolia, hvor alle gruver, eller i det minste mineralforekomster, var plottet inn. Og det er bare en ting og si - det er SINNSYKT mange av dem. På det kartet jeg så var det nesten 60 gullforekomster (sikkert registrerte gruver) som var plottet inn, og jeg vet jo at det er flere som ikke er registrert. Kull er det en masse av, kobber likeså. Mangan og Uran, olje og sølv. Pluss noe edelsten av et eller annet slag tror jeg (der sviktet språkkunnskapene mine gitt...) Så merkelig at dette landet er fattig!

Jeg skal ikke fundere så mye over akkurat det, men det har slått meg at det er forholdsvis stor tetthet av store, nye biler her. Landcruisere og Hummere for eksempel. Mens andre kjører eselkjerre eller bruker bena... Skjev fordeling?

Gjermund

torsdag, oktober 02, 2008

7 år

I dag er vår eldste gutt sju år! Han har gått så tålmodig og venta på disse pakkene som har ligget på skapet siden de kom fra Norge for et par uker siden. Og når han i tillegg fikk rullskøyter av mamma og pappa - akkurat som han ønsket seg! - ja da var dagen fullkommen. Selv om mangel på strøm og komfyr (komfyren kommer i morgen, strømmen kom i kveld) forårsaket mangel på bursdagskake. Men det er mye som kan kompenseres for med godteri - om det bare er nok av det... Gratulerer med dagen Ola!

Her er Ola i gang med å prøve gaven sin. Og han syntes selv han var meget god - noe vi er enige i - for han datt ikke mer enn 4 ganger! (på 5 minutter)

Gjermund