onsdag, desember 31, 2008

Noen julebilder

Da har vi kommet til den siste dagen i året, og den siste dagen i romjula. Vi har hatt ei veldig trivelig jul, sammen med storfamilien! Her er huset fullt og vi får godt stell av mor som har drevet gjestgiveri hele jula, ikke bare for oss, men for søsken, tantebarn, foreldre, og våre søsken og barn....... Det er tæl i den dama! Viser noen bilder fra julaften og 75-årsdagen til bestemor.
Her er våre to nydelige prinsesseser som "svinger seg i kretsen og neier."
Og Håvard som "rekker med glede sin hånd...." med bestefar (min far) i bakgrunnen.
"Så knytter vi kjærlighetshellige bånd og lover å elske hverandre". Ragnhild, bestemor (min mor), Sondre og Gjermund.
Godt å komme i tante Julies fang igjen!
Min bestemor feiret 75-årsdagen sin med hele familien. Vi var mer enn 40 stykker, så familien begynner å bli stor.
I denne leken skulle onkel Kjell Olav og onkel Runar spise twist med votter, tjukke briller og kniv og gaffel!Ola prøvde også tippoldemors gamle briller!
Småsøskenbarna/søskena mine er ikke små lenger! De lagde et flott kor, de er veldig flinke!

(Vi har enda ingen telefon, men vi har mailadressene våre).

Vi vil ønske dere alle et godt nytt år!

Kjersti

onsdag, desember 24, 2008

Julekveld i skogen

- 1 -
Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød
- 2 -
Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.
- 3 -
Bare armod var å spore
på de gamles julebord
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen
som Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin
- 4 -
Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk
samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor
- 5 -
Da med ett av domme bjellers klang
blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.
- 6 -
Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl
og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert ,
briller og sigar
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: Mor og far!
- 7 -
Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra
på fir'ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.
- 8 -
Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg
og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang
- 9 -
Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk
- 10 -
Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble jul alikevel!

tirsdag, desember 23, 2008

Å mimre til jul

Rundt julen er det alltid grunnlag for mimring og tradisjonsfundering. Da roter man rundt i den unyttige kassen merket med "vaner" eller "slik ting gjordes før" og blir uvenner om smaken på lutefisk eller ribbe - selv om det egentlig er pinnekjøtt man liker. Og man husker "sin barndoms jul" slik den en gang var (og aldri vil bli igjen, samme hvor mye man strever).

Jeg er en tøff fyr, tilsynelatende kanskje ikke spesielt emosjonell og lettbevegelig. Kjersti sa i går at hun skjemmes over meg av og til - da hadde jeg akkurat liret av meg noe ufordelaktig om et annet menneske... Til vanlig liker jeg det "litt tøff i trynet" imaget jeg strevde fælt med å bygge opp da jeg var ungdom og prøvde å gjemme alt det vonde for andre mennesker. Litt hard - litt "rå" liksom - det er slik Gjermund er.

Derfor passet det godt å sitte alene foran TV'en i dag, da det ble sendt et program om ei svensk jente som har gått i kloster - jeg gråt nemlig som en unge. Kjersti og søstra hennes oppholdt seg på naborommet (heldigvis prata de hele tiden) så det var en utfordring å ikke høres der tårer og snørr gjenstridig - og til min store forskrekkelse - i ukontrollerbare former fant sin vei ut av ansiktet mitt.

Hva opprørte meg? Hva satte meg så til de grader ut av fatning? Marta som hun heter så jo ut til å ha et godt liv? Hun har jo valgt det selv - å avstå fra det jeg vil kalle "alt" og gå i kloster. Det er ikke det at hun ikke får snakke, at hun ikke får gå utenom klostermurene, at hun bare får treffe familien sin 7 dager i året og alle reglene i seg selv som opprører meg. Regler kan være til god hjelp og velsignelse for en svak menneskesjel de - i hvert fall om man får ta stilling til dem selv og velge å gå inn i det på egen hånd.

Det er jaget etter frelse som slår meg ut. At man aldri er bra nok - at man alltid må strekke seg lenger, gi mer, prestere ennå litt til... Martas lillebror på 11 år satt i familiens kapell og fikk undervisning av sin mor; "Det er dette som er vårt kall, at vi alltid må gi litt mer." Oversatt; Det er aldri nok, det avhenger av din innsats, arbeid, arbeid, arbeid - så kan det hende Gud ser i nåde til deg. Som den lille fyren sa; "Jeg savner henne forferdelig. Jeg har så lyst til å være sammen med henne igjen - gjøre ting som vi gjorde før. Fiske for eksempel. Men sånn er livet. Og vi skal jo dø alle sammen. Og om man bare skrifter og er snill, så får man evig liv. Og det er mye bedre enn dette livet. kanskje får jeg se henne igjen der?"

Er det rart at jeg griner? Hva er det menneskene har gjort med hverandre? Gud som sendte sin sønn til frelse - av sin kjærlighet til menneskene - Han må fortvile over hvor vanskelig vi gjør det for hverandre og hvor forvrengt Hans gledesbudskap blir. Hvem kan bestemme hva som må til for å være god nok? Hvem kan avgjøre hva som er Guds vilje - andre enn Gud? Noen ganger tenker jeg at den vanskeligste plassen å bli kristen på, er i kirken. Ja, det må vel nesten være umulig, for der blir man bare religiøs, i en eller annen form.

Kristendom - kjærlighet til Gud - det er frihet det. Ingen regler, bare glede, muligheter, takknemlighet og kjærlighet. Og kjærligheten - ja den har vi en himmelsk beskrivelse av som aldri vil miste sin gyldighet - et hvert menneskehjerte vet å samstemme i dette:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt."

Jeg visste ikke at jeg fortsatt beveges så fundamentalt av forhold som minner om det som var oppfattet som riktig i min barndom. Men jeg har lenge visst at jeg ikke tåler ting som antyder innsnevring eller begrensning av Guds kjærlighet til menneskene. Like lite som jeg tåler forsøk på å ringeakte Herrens ære. Man blander ikke synd med sannhet, til det har jeg bare avsky til overs. Men å ta nåden fra budskapet om frelsen, det skaper slaver av frykt, og det er visst noe jeg føler både sorg og medlidenhet for. Måtte denne julen bli som den første var for de enkle hyrdene på marken: "For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren."
La oss beholde det som en glede, og ikke gjøre det til et åk.

Gjermund

fredag, desember 19, 2008

Hjemme igjen!

Da var vi på plass i Norge igjen, gitt! Reisen gikk bra, så bra det går an når man reiser med fem unger og en haug av bagasje i nesten 30 timer. Vi er slitne, men fornøyde. Ungene har vist en enorm tålmodighet, og vi lar oss gladelig imponere!

Vi ble tatt i mot med åpne armer på Værnes, og er nå trygt innlosjert hos mor og far Kvam i Rennebu. Jeg har vært på Berkåk og begynt registreringsprosessen av oss og flyttingen, så nå er vi snart imigranter i stedet for emigranter. En god følelse må jeg si.

Også så varmt som det er her! Og så mange pålegg det finnes her! Og så god melk det finnes her! Og så fine veier det finnes i dette landet! Jeg koser meg.

Gjermund

onsdag, desember 17, 2008

Vi tar avskjed

Nå har vi kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia. Det har vært en prosess preget av sjokk, angst for det ukjente, ensomhet, sinne, sorg og glede. Vi kan vel si at vi har kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia og er glade for det. I hvert fall jeg. Ikke glad for at jeg skal reise fra landet, folket og arbeidet her, men glad for at når vi nå likevel må reise, så skjer det endelig. Jeg er utålmodig og dårlig til å vente på ting av natur.

Vi har skrevet mye om Mongolia disse drøye to årene vi har vært her ute. Vi har opplevd mye, lært å kjenne mange, blitt gledet og bedrøevet over mange ting. Vi har levd. Midt i det som har blitt hverdagen vår her ute, mer og mer normalisert for oss, har vi latt oss påvirke av forhold vi ikke engang reflekterte over at eksisterte da vi bodde i Norge. Vi har fått verdinormer og tankesett som tydeligvis bryter en del med det vi er oppvokst med (viste det seg igjen da vi hadde besøk sist). Vi er vandt til at pengene har mange nuller på seg, og at det er lite penger i omløp blant folk rundt oss.

Nå skal vi hjem til Norge der alle bor i pene hus. Alle har bil, og alle har nok klær. Dersom noen mangler ved å fyre med, kan man velge mellom strøm eller innkjøp av mer ved. Alle har mer enn ett rom i hjemmet sitt - som regel har barna et eget rom hver - og ingen synes det er merkelig at det er behov for mer enn et skopar til hver person i familien. Det gjør jo ikke vi heller det altså - men vi synes ikke det er rart at det ikke finnes mer enn et skopar til hver heller... "Trenger" og "må ha" har fått en litt annen betydning for meg enn det hadde før tror jeg, det hender oftere at jeg bruker "har lyst på" eller "kunne vært fint" der jeg før ville sagt at det var nødvendig.

Vi skal hjem til finanskrise og pengetørke. Lurer på hvordan det tar seg ut i verdens rikeste land? Er det katastrofe tro? Eller kjører man med bare en person i hvert bilsete likevel? Eller kanskje til og med med tomme seter av og til? Blir det mindre glitter til jul? Eller selges det like mange tonn med Nidar julemarsipan i år som før om årene tro? Kommer flere til å hugge sin egen ved i år, eller selges det forsatt bjørk for fulle mugger til travle nordmenn?

Her i Mongolia er det også finanskrise. Der vi kommer fra, har prisen på en sau sunket fra 40 - 50 tusen tugrug til 20 tusen. En geit, som kostet mellom 30 og 40 tusen for en måned siden, har sunket til 10 tusen tugrug. Det er omtrent 50 kroner det. I Darkhan, der vi bodde før, har prisene på leiligheter sunket med nesten 75 %! Og mongolene har begynt å miste jobbene sine... Nå har en del av de rike her ute begynt å hamstre verdier - alt fra biler til husdyr - for spottpriser, for å vente på bedre tider og fortjeneste. Det er jo slik markedsøkonomien virker, ikke sant? Men det er ikke slik barmhjertigheten virker. For eksempel når en hyrde må selge livsgrunnlaget sitt - dyrene, for å betjene et lån, og må selge for 30% av riktig pris fordi det bare er en kjøper, og etterpå blir betalt 250 kroner i måneden for å passe dyrene sine (som han solgte med tap), da er det et uttrykk for grådighet etter min mening. Mye vil ha mer!

Jeg er lei meg for å være en representant for dette systemet, og jeg sørger over å være så hjelpeløs mot alt det urettferdige. Bare det at vi skal hjem nå, er en påminnelse om hvor ulike muligheter vi har. Med det samme vi møter motgang, reddes vi ut av situasjonen - uansett kostnad. Hjem til oppfølging, omsorg og hvile - uten en krone i kostnad fra egen lommebok. Om vi kom tomhendte hjem, ville det norske samfunnet tatt hånd om oss og hjulpet oss frem - slik at vi måtte streve for å gå under eller sulte i hjel. På grunn av vår verdi som norske borgere. Slik er det ikke her, her er det ingen som stiller opp. Uten familie sliter du en del, kan du si. Og selv med familie er du ikke stort verd i den store sammenheng. Her dør folk av "ingenting" etter norsk målestokk - nettopp fordi de har ingenting.

Jeg er sliten. Det tar på å være rik blant fattige. Jeg er sliten av å synes. Jeg er sliten av å gi, av å være og av å gjøre - enda jeg kan ikke se at vi har gjort stort. Jeg er sliten av å ha en følelse av press inni meg til å prestere, og jeg lengter etter å delta i arbeid som ikke krever følelsesmessig involvering. Jeg gleder meg til noe som etter mongolsk målestokk kommer til å bli en overdådig julefeiring, aldri har jeg sett så frem til kos og hygge som jeg gjør nå. Mest av alt gleder jeg meg til å være en uviktig person. En som ingen har behov for å snakke med eller høre meningen til, en som ikke har mulighet til å gjøre verken fra eller til - det blir hvile det... Om 15 timer reiser vi.

Bak oss vil det ligge masse, masse utfordringer som grenser til elendighet, vanskeligheter og slit. Men det finnes også en kirke her, en gruppe mennesker som har fått et nytt innhold i livene sine, og en ny glød i øynene. Jesus har forandret mennesker i 2000 år, og Han holder visst fortsatt på med det. Jeg har innsett at jeg ingenting kan i forhold til de utfordringene vi har møtt her, annet enn å sløse med budskapet om Jesus - for Han skaper faktisk fortsatt. Og det han skaper først, nå som alltid, er HÅP. Og det er visst det som trengs...

Gjermund

tirsdag, desember 16, 2008

Frihet!

Nå er det gjort, jeg har levert eksamen! Alt for tidlig, jeg skulle sittet to timer til, og alt for dårlig, men det er hva jeg klarer for tida. Stryker jeg får jeg ta den en gang til. Det er lenge siden (eller egentlig ikke så lenge da) jeg har følt meg så tom som nå - men jeg er fornøyd. Jeg klarte å fullføre! Og dermed er jeg fri fra lesepresset en stund. Jeg bør jo kanskje ikke glede meg for tidlig - det er store sjanser for at dette ikke gikk så veldig bra, men jeg klarte i hvertfall å stå løpet ut! Nå tror jeg at jeg skal gå å ta meg en blund.

Nå er det bare i dag og i morgen igjen før vi reiser til Norge. Det eneste jeg funderer på nå, er hvordan få med overvekta hjem uten å måtte betale skjorta for den? Vi hadde pakket så lurt vet dere, og hadde planen klar for hvordan vi skulle klare oss uten overvekt. Men i går fikk vi besøk av noen av vennene våre fra Darkhan, og de hadde med 24 kilo mongolske tepper til oss, som avskjedsgave! Vi kan jo ikke la det ligge igjen heller - det er jo gaver gitt som uttrykk for vennskap! Og jeg legger heller igjen noen underbukser enn teppene... Skjønt 24 kilo underbukser skal jeg vel slite med å finne i kofferten min...

Uansett - dette er jo bare en liten utfordring - intet problem. På torsdag er det ongorson - eller over, om du vil - og ingen ting å tenke på lenger, da har det blitt som det ble. Og det er greit. Da er det bare turen hjem til Norge igjen. Og der skal vi få hvile oss, sa far...

Gjermund

søndag, desember 14, 2008

Foerste stopp

Da er vi i UB - Ulaanbaatar. Det er en nytelse å ha kommet ut dørene i Khovd - ikke fordi vi synes det er godt å reise, men fordi det er godt å ha tilbakelagt det første slitsomme stadiet, nemlig pakkingen.

Reisen fra Khovd til UB gikk helt topp. Flyet var nesten en time forsinket fra Khovd, men det er veldig, veldig lite i mongolsk sammenheng, så vi synes det var helt flott. Vi reiste med 250 kilo bagasje, og alt kom frem til UB uten problemer (godt å ha så mange å fordele det på forresten - 9 personer) og der ble vi hentet av to vennlige arbeidere fra kontoret her. Helt topp det også. Og det beste av alt; Da vi kom til gjestehuset her i UB var alle sengene redd opp til oss! Så nå kan vi liksom senke skuldrene litt, og bare vente på det endelige "støtet" på torsdag - reisen mellom UB og Trondheim med mellomlanding i Moskva (5 timers ventetid) og Amsterdam (3 timers ventetid). Det skal bli godt å stå på "andre siden" av passkontrollen i Norge! Og ikke minst sitte ferdig lesset i bilen på vei fra Værnes til Rennebu - og; Endelig komme frem til Bergtun og svigermors omsorg og julepyntet hus. Jeg kjenner det risler litt spenning i meg når jeg tenker på det. Kunn jo godt tenkt meg å være hos mamma'n min også jeg da - i julen, men det får bli litt etter jul i stedet, kjenner jeg henne rett så blir det ikke mangel på omsorg uttrykt på mange forskjellige måter der også!

Men nå - tilbake til ex-fac bøkene. Jeg må få unnagjort denne eksamenen på tirsdag eller onsdag eller når det var. Og da trenger jeg å stifte litt mer bekjentskap med Herder, Kant, Spinoza og de andre gutta før den tid.

Gjermund

torsdag, desember 11, 2008

Hjemreise

I dag er nest siste dag i Khovd - eller, siden det er over midnatt er det vel egentlig siste dag. Vi reiser herfra tidlig om lørdags morgenen. Det er veldig mye som skal på plass en slik siste dag, og i dag har vi sendt 623 kg bagasje med bil til UB, forhåpentligvis ender den opp i Rennebu en gang på nyåret. Det blir mange ting å ta med når man er mange familiemedlemmer! Flybagasje er og en utfordring jeg ikke liker å hanskes med. Ikke bare skal den vektbegrenses, den skal også være mulig å forflytte i en vending for en mann med fem små barn og ei kone (som må passe på dem) på flyplasser av ymse slag. Og den skal pakkes slik at ikke alt må åpnes i UB mens vi er der osv.

Vi fikk besøk fra Norge også - og det var jo bra tenkte vi, for de kunne jo hjelpe oss å pakke! Og det har de gjort, bevare meg vel, men de har trent også. Og det er som kjent ikke sunt - i hvertfall ikke for dem, for de kom haltene hjem igjen begge to og var skadet. En av dem har nesten ikke klart å gå siden i går heller, så det har gått mest i listeskriving for hans del i dag. Stakkars folk!

Jeg skal legge meg nå, for jeg er mer sliten enn hva som godt er, men må bare komme med et hjertesukk; At det går an å ha så mange ting! Tror jeg har akket meg over det her inne før, og det ser ikke ut til at jeg har lært. Jeg liker IKKE flytting. Det er kjedelig.

Gjermund

mandag, desember 08, 2008

Guttetur

Vi har fått besøk av Kjersti's far og onkel. Veldig moro å få lov å vise frem litt av det som har fyllt og fortsatt fyller livene våre her i Mongolia. Jeg tror de synes det er spennende å se Khovd også, det er jo ganske anderledes enn Norge.

De kom med fly fra Moskva til Ulaanbaatar på lørdagsmorgenen, og det var planlagt at vi skulle reise videre til Khovd samme dag, men siden Aero Mongolia fant det betimelig å forandre sine flyruter akkurat i disse tider, ble det for liten tid mellom flyet fra Moskva landet til flyet til Khovd skulle lette til at vi kunne klare å rekke det. Neste fly til Khovd går tirsdag - i dag altså. Det er jo litt kjedelig å bruke tre av ni dager i Mongolia til å vente på et fly i Ulaanbaatar, så vi fant ut at den beste løsningen ville være å ta et fly til Gobi Altai i stedet, litt senere p lørdagen. Som tenkt, så gjort - billettene ble byttet, om enn under store kvaler.

På fredags kvelden fikk vi beskjed om at avgangen av flyet til Khovd ble utsatt til klokken 18:30 på lørdag...

Jeg ringte jo selvfølgelig sporenstreks til billettøren og ville bytte billettene tilbake - men de var solgt til noen andre, så det var bare å beholde dem vi hadde kjøpt til Altai i stedet. Det er jo ikke så farlig, tenker dere kanskje, men jeg har kjørt den veien før - og det fristet ikke spesielt til gjentakelse. 10 timers biltur på vaskebrettvei er i drøyeste laget når man ikke er laget av det mest tålmodige misjonærstoffet Herren hadde tilgjengelig når det ble gjort...

Det hele endte nå opp med at vi reiste til Gobi Altai - og vi fikk skyss med helsesjefen i fylket, via vår feltleges kontakter, et veldig hyggelig bekjentskap. Vi satt i en russisk minibuss sammen med seks andre somogså skulle til Khovd, og det ble fortært litt sprit og lokal matrett til lykke for turen (mens jeg nøyde meg med bønn - har god erfaring med det) og sunget sanger, tøyset og ledd, snakket og mimet om hverandre.

Mongolene er veldig åpne og trivelige i slike sammenhenger, og de inviterer alltid andre med inn i fellesskapet sitt, så jeg tror at de to som ikke forstod det som ble sagt likevel hadde det trivelig. De tok masse bilder som jeg håper jeg kanoverale dem til å dele av etterhvert.

Etter mange lange timer i en skranglebil, kom vi nå i hvertfall frem til et sted de mongolske ville ha litt te og pølse. Så vi durte inn på en liten sjappe langs veien (klokka var 23:00) og fikk den lokale gatekjøkkenmannen/restauranteieren til å diske opp med sin viden kjente te og beste kvalitetspølsesmørbrød, som han serverte med diktfremførelse og sang til gjestenes store begeistring. Siden fulgte noen nye riste-timer, før vi endelig ved tretiden om natten kom frem til Khovd og i hus.

Det som imponerte oss mest, både de to besøkende og meg, var sjåførens tålmodighet med sin gjenstridige dør. Den spratt opp gang på gang - sikkert tusen ganger under den 10 timer lange kjøreturen, og hver gang lukket han den bare igjen - uten å ytre ett eneste ord!

Alt i alt - med et, etter min tankegang, bedrøvelig utgangspunkt, fikk vi en god opplevelse. Og besøket fra Norge har i hvert fall fått være med på noe som ikke så mange andre på besøk fra Norge får oppleve. Og jeg tror fortsatt bønn bevarer bedre enn sprit...

Gjermund

tirsdag, desember 02, 2008

Mett, men ikke stappa

Noen ganger kommer det over meg behov for å sette ord på gode følelser. I gamle dager lærte jeg et veldig "tungt" språk når det handlet om tro og kristendom og slikt, og da ville det sikkert hett noe slikt som at jeg ville "prise" eller "lovprise Herren" eller noe slikt - for det var det som ble gjort når man følte seg glad. Og det er jo absolutt en del av det jeg føler behov for nå også, men jeg ønsker å gjøre det med "mine" ord, og da kan jeg ikke si det på den måten.

Av og til, etter at jeg har spist, kjenner jeg ikke noe spesielt. Jeg har bare spist liksom, akkurat som om jeg har vasket opp eller hengt opp en vask eller gjort et annet stykke arbeid. Andre ganger føler jeg meg stappmett og nesten litt kvalm, sånn at gleden over et godt måltid nesten forsvinner i forakten over egen svakhet og mangel på evne til å begrense meg selv og mine lyster. Men - noen ganger - føler jeg meg god og mett, og nesten litt varm innvendig, etter å ha spist et godt måltid som har brakt meg fra tilstanden "sulten" til tilstanden "mett" - uten at jeg kjenner det som om jeg har spist for mye. Jeg har blitt mett, har spist nok - men ikke mer enn nok - og er fornøyd. Og der er vi ved poenget.

Jeg er fornøyd.

Vi har ikke fått solgt leiligheten. Men det gjør ikke så mye, for den er til stor hjelp for hushjelpa vår som ønsker å studere osv. Ho er ei flott jente som kan bli (er) en stor ressurs for Guds rike. Også tror vi at vi klarer oss uten å "realisere" de pengene på en stund. Og bilen, som heller ikke er solgt - ja, hva skal jeg si? Den er ikke solgt. Men det gjør liksom ikke så mye det heller, for hvem vet hva som dukker opp rundt neste sving? Plutselig kan det jo vise seg at "det var sannelig godt vi ikke fikk solgt den bilen!" (Selv om det hadde føltes litt tryggere å komme hjem med pengene for den i lomma...) Jeg har oppdaget hvor utrolig lite jeg egentlig vet om hva som er bra for meg - og oss. Men at Gud - til alt hell for meg - driver i akkurat den bransjen der, med det som er godt for meg og oss altså. Derfor er jeg fornøyd.

Det føles som om det jeg har, tiden nå, en plass å bo, venner og familie, et godt og trygt sosialt støtteapparat hjemme i Norge osv, osv er nok. Jeg trenger liksom ikke mer. Jeg kan ikke si så mye om hvordan ting blir og har ikke så veldig mange planer enda egentlig - for jeg vet ikke om det er noen vits i å planlegge så mye når man intet vet - men jeg tror det skal gå bra likevel.

Når jeg er fornøyd, da kjenner jeg at jeg også er takknemlig. Og det er en veldig god følelse! Jeg kjenner at jeg er takknemlig for det jeg har opplevd i livet mitt - for det punktet jeg har blitt ført til og hvor jeg befinner meg i dag. For det har vært spennende - og innholdsrikt. Og ingenting tyder på at det skal slutte å være det. Det er mange ting jeg kunne tenkt meg å være foruten forsåvidt - av det som befinner seg i historien min - men ikke konsekvensene det har brakt med seg eller ført til. Det har vært noen tøffe tak, og det har kostet i sin tid, men du verden for en frihet det har ført til! Og det er jeg faktisk veldig takknemlig for - og ganske fornøyd med.

Så - ved et av de større skillene i livet mitt - rett før det blir "etter" vårt første opphold i Mongolia - og en anledning til ettertanke, kjenner jeg at jeg er takknemlig, forholdsvis rolig og fyllt av en slags sitrende forventning til fremtiden og det ukjente som ligger foran. Det skal bli spennende å se hvor vi blir ført hen! Første stopp er i en nydelig dal litt nord for Oppdal, og et stykke sør for Trondheim. Rennebu - et godt sted å være!

Gjermund