lørdag, juli 28, 2007

Det skjer mer enn før!

Ja, nå begynner vi liksom å komme oss i rute her ute igjen. Vi er skjønt enige om at det var veldig godt å få komme hjem til Norge i forbindelse med fødselen til Sigrid, og vi er skjønt enige om alle sammen at det er SINNSYKT godt å være hjemme i Darkhan igjen. Alle er vi igang med hver våre gjøremål, sammen er vi igang med å finne ut hvor vi skal sette grenser for ditt og datt, frihet for barna i forhold til å ferdes utenfor synsvidde på egenhånd og forholde oss til mongolene som i større grad enn før har lyst til å ha kontakt med oss.

Det er forøvrig ganske trivelig. Det føles rart å kunne snakke med andre mennesker på et språk som rett og slett høres helt sykt ut når man ikke vet litt om det. Og det er ganske skummelt at det man sier inneholder noen feil (ganske mange) hele tiden så det bestandig er spennende å se på hvilken måte det du sa ble forstått. I går var jeg for eksempel på markedet og kjøpte noen materialer (igjen) til et (nytt) prosjekt. Da jeg skulle avtale transport av materialene hjem (noe jeg til forskjell fra forrige gang gjorde på egenhånd), var jeg veldig spent på om lastebilsjåføren klarte å finne frem og om han egentlig hadde tenkt at jeg skulle kjørt foran eller ikke i min bil. Men, materialene kom frem og er lagt til tørk i fòrlageret.

I dag har jeg holdt på ute igjen - ikke så mye som jeg skulle ønsket, men litt. Har vært litt sliten i dag, for jeg holdt på så lenge i går med å snekre fluenettingdør og sette fluenetting foran en del vinduer. Jeg installerte også aircondition (et lite et) i andre etasje - noe som er STERKT påkrevet for tiden! Og å holde på i 40 varmegrader er ikke spesielt godt, for å si det slik! Uttrykket "svetten renner" har fått ny mening for meg...
Men, mens jeg holdt på ute i dag kom Bayraa, min kjære venn, innom. Han ble stående å snakke litt med meg og vi ble enige om at jeg skulle bli med ham hjem for å se på huset hans (han driver og bygger hus til familien sin). Da vi kom dit, viste han meg inn i ei lita stue på 35 kvadratmeter, bygget av jernbanesviller. Han driver for tiden og pusser veggene innvendig med sement, han bare venter på at han skal få råd til å kjøpe en sekk sement til å fortsette arbeidet med. Deretter skal han mure opp en vegg utenfor tømmerveggen igjen - av murstein når han bare får råd til å kjøpe noen. Føler meg i grunnen litt fortvilt over at det går an å ha det så ulikt.
Jeg med mine prosjekt nesten bare for moro, og han med sitt ene - nesten ute av stand til å fullføre på grunn av manglende midler. På den andre siden så er han jo faktisk halvferdig - uten nesten å ha brukt penger i det hele tatt. Det er jo helt fantastisk.

Sånn går nå dagene, noen ting er lettere enn før og noen ting er som før - tross alt er det i alle fall varmere enn før. Og det har dukket opp en trivelig "melkedame" som så absolutt vil selge oss melk. Vi "har" jo ei dame fra før som vi har kjøpt melk fra, så vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre dette, kanskje vi skal kjøpe halvparten av hver? Ho vi kjøpte av før hadde tidvis problemer med å levere det antall liter vi ville ha, og dermed kan det godt hende løsningen er å leve med to leverandører. Små mennesker i et stort fremmed land - det gir store utfordringer!

Gjermund

torsdag, juli 26, 2007

Å, så varmt!

Nå er det så sinnsykt varmt! Jeg holder snart ikke ut, og begynner å lengte etter 30 minus! Jeg har sånn medlidenhet med dere Afrika-misjonærer! Og jeg er glad vi er i Mongolia, - her det tross alt ikke er varmt hele året! Nå har jeg skrevet det, så nå kan jeg ikke synes synd på meg selv når det blir mer enn 30 minus i vinter! Alle sammen bor nede nå, for oppe er det opp mot 35 grader (sent på kvelden), nede er det 29. Ute er det ca. 27. Men i morgen skal vi få tak i air-condition!

Og ca. 200 fluer har vi nok slått i dag! Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har vokst opp på gård og er vant med fluer og kuskit og sånn! Det er det overalt her. Men så møkkete som vi blir her, tror jeg ikke det går an å bli i Norge! Vi lever nesten i en sanddunge, og fin, tørr sand + litt vind, blanda med svette kropper; ja, det blir rett og slett veldig møkkete! Heldigvis kom trykket på vannet tilbake en dag her, så nå fungerer det bedre å dusje oss! Nå har jeg fått klagd litt, og det var godt; da sover jeg nok bedre!

Ellers har vi det bra. Vi har vært på større eller mindre turer nesten hver dag etter at vi kom hjem for en uke siden, og vi har bada mye! Og så kommer mongolsken etter hvert tilbake, merker vi. Vi har fått snakka mye mongolsk allerede, selv om vi ikke har starta på språkskolen enda. Mongolerne er mye mer åpne og lettere nå enn om vinteren (det er vel nordmenn også), og vi har hatt mange mongolere innom her.

Og så må dere være med å be for en annen utenlandsk familie som venter baby om tre mnd. Hun er ikke helt i form, og hun vet ikke om alt er i orden med babyen. De har ikke de samme mulighetene for å reise hjem som vi har, i alle fall er det vanskelig. Så hun skal føde her i Mongolia, noe jeg er veldig glad for at jeg slapp! (Vi ser at vi har det veldig godt som utsendinger for NLM, og er så glad for at vi fikk muligheten til å reise hjem og føde i Norge!) Be om at det går bra med babyen deres, at mora må komme til krefter og at hele familien må bli bevart!

Vi er glad for at vi er friske og har det bra, og heldigvis ser det ut som barna, inkudert Sigrid, takler varmen godt!

Kjersti

onsdag, juli 25, 2007

Nyter livet

Nå for tiden lever vi sakte. Det er ganske godt i grunnen, etter å ha levd ganske raskt en stund. Å reise med fem små, er enda mer slitsomt enn å reise med fire, og å reise med fire er ikke å anbefale. Men sånn ble det nå for oss - vi har fem, og da må vi jo reise med dem dersom vi skal noe sted!
Forresten - de siste dagene har vi bare reist litt rundt omkring i nærheten av her vi bor - i Landcruiser - og det er stort sett bare deilig. Vi har vært på flere turer å bada, ridd kamel, kjørt opp i fjellene, og kjørt "litt" for langt på en tur vi skulle ta til ei elv borti her... (Fant ikke elva, og brukte ca 5 timer mer på turen enn vi hadde tenkt.)


By the way; sånn kan en stakkars misjonær se ut når han punkterer på en steppe.


Tenkte jeg skulle vise frem Sigrid igjen, ei våken lita jente som elsker oppmerksomhet - et trekk ho etter all sannsynlighet har etter mor si - og som stort sett er rolig hele tiden.
Vi koser oss sammen alle sammen, og nyter tiden frem mot språkstudier og arbeid tar til for fullt igjen. Det er godt å være til, - Selv om 40 grader kan bli i meste laget for en stakkars bonde med trang til å oppholde seg mye utendørs. Det går med en del vann.

Gjermund

søndag, juli 22, 2007

Kjerstis tremåneders rapport

Ja, nå har vi opplevd så mye de siste tre mnd at jeg nesten ikke henger med! Det var veldig godt å være i Norge; i vår egen kultur, treffe familie, venner og bekjente, spise norsk mat, se norsk natur og å oppleve mye. Samtidig var det krevende å ikke være hjemme hos oss selv over så lang tid. Og så er jeg så lei av pakking! Jeg har fått bearbeidet mye i forhold til det å være her i Mongolia når jeg nå har hatt alt på avstand, og jeg kjenner jeg takler det mye bedre nå enn før! Det er veldig godt å kjenne! Det har naturligvis også med at jeg ikke er gravid lenger, så jeg ikke kjenner så mye rare lukter og ikke er så ”hormonell.” Jeg tror jeg klarer å ”godta” forskjellen (at vi er rike og de fleste her er fattige) nå på en slik måte at jeg ikke går og tenker på det hele tiden (det må jeg visst for å overleve her). Og merkelig nok tror jeg at respekten jeg har for mongolene rundt meg har blitt større ved å se på dem som mennesker på likt nivå med meg selv i stedet for å alltid gå og synes synd på dem! Det var i alle fall veldig fint å møte dem igjen, og godt å kjenne at vi var velkommen tilbake! Og så var det så trivelig å møte de norske kollegaene våre igjen!

Jeg har ikke skrevet på 3 mnd. nå, så jeg har mye å si! Det største som har hendt på disse tre mnd. var å få lille Sigrid! Hun er en stor velsignelse som absolutt er verdt et tungt svangerskap! Hun er ei rolig jente, hun sover mye og skriker nesten ingenting! Smile kunne hun alt da hun var 4 dager gammel! Sigrid ble døpt 1. juli i Drammen Misjonssenter (NLMs forsamling). Det var en veldig fin dag! Hun var nok den av oss som takla reisa best av oss alle. Hun synes visst at det er helt fint å være i Mongolia også! Jeg var så stolt når jeg kunne vise henne fram til folk i kirka i dag!

Jeg må si noe om den grusomme reisa og da. Når vi starta kjøret på Gardermoen, så jeg meg rundt på familien min og alt pikk-pakket og tenkte: ”Dette er jo sprøtt! Vi reiser så langt med fly med 5 unger fra 7 år og nedover! Det er ikke rart at vi blir sett på og kommentert overalt!” I tillegg til 5 barn, hadde vi med 7 store kofferter, 6 små, bilstol, vogn, 4 barnesekker, stelleveske, håndveske, kameraveske, liten kjølebag for vaksinene, pass og billetter, og traktorer og Kanille i hendene på ungene. Til sammen over 200 kg! Så mye at vi måtte kjøre 3 store bagasjetriller for å få plass til alt! Og det var ikke lett i Bejing, når vi i tillegg skulle trille vogn og passe på 5 barn, og blant så mye folk! Det er et luksusproblem å ha så mye å passe på, da. Men vi er visst sprø! Og heldigvis var det engler med oss!

Av og til tenker jeg; hva er det vi utsetter barna våre for? Og det er ganske forferdelig med timer med venting, sjekking og kontroller, flying, igjen sjekking, venting, sjekking, venting, flying…… En del krangling, skriking etc. hører dessverre også med…. Men tross alt er de dagene med slik reising kort tid i forhold til de åra vi er her i Mongolia, og her har vi det veldig bra! Barna er så lykkelige over å ha kommet hjem, og de har blitt mer harmoniske nå. Mongolia har blitt en del av dem, og jeg ser mer nå hvor fint det egentlig er! Det er mye positivt med å vokse opp i 2 (eller egentlig 3) kulturer, og vi vil prøve å ta vare på det verdifulle!

Vi opplevde noe komisk også på turen, da! Som når vi i panikk begynte å lete etter Håvard da vi kom ut av heisen i Amsterdam, og fant ham på Gjermunds skuldre! Og når vi i Kina ble spurt om noen av guttene var tvillinger, og en spurte om de var trillinger! Og når vi ble spurt om det var Ragnhild eller jeg som var mora til Sigrid…! Ser jeg ut som en bestemor? Det er nok ikke bare vi som synes det er vanskelig å se forskjell på og aldersbestemme kinesere! De synes visst det om oss også! Og det var visst et stort unntak å ha så mange barn i Kina, fikk vi merke!

Vi fikk erfare at vi ikke reiste alene på denne turen! For meg var det trosstyrkende å oppleve hvordan Gud ordna opp da vi fant ut at flyet vårt faktisk hadde gått for 5 timer siden! Vi hadde sjekka ut av hotellet i Bejing, glad for at vi kom oss på bussen i tide. Gjermund så plutselig at han hadde tatt feil av tida! Jeg regna med at nye billetter (når det en gang gikk et fly) ville koste en formue, og jeg så tusenlappene flakse bort! Og vi hadde ikke mat og ikke husrom, og med så mange er det ikke bare å lete til man finner noe! Det var bare en ting jeg kunne gjøre: Stole på at Jesus ville hjelpe oss! Stakkars Gjermund, han var så fortvila over seg selv og situasjonen, der han stod med ansvar for kone og 5 barn. Jeg prøvde å si til ham og barna (og meg selv) at ”Jesus er med oss, han vil ordne opp for oss!” Og jeg tenkte på det som stod i Matteus 28 at ”Se jeg er med dere alle dager.” På flyplassen fant vi et par sitteplasser, og jeg og barna ble der, mens Gjermund løp rundt på flyplassen og fant riktig kontor. Da han kom tilbake så det ikke ut som han regna med at jeg ble fornøyd med den løsninga han hadde. ”Neste fly går i overmorgen. Hva tror du vi skal gjøre?” Jeg fant fort ut at 30 timer med tog til UB ikke hjalp oss fortere frem og det var heller ikke noe godt alternativ med så mange små barn. Men så hadde han fått ”bytta” flybillettene ute å betale noe! Selv om vi selv var skyld i at vi mista flyet! Noen synes nok jeg er naiv, men jeg tror Jesus var med og ordna det! Så da ble vi i Bejing i 2 dager til. Og jeg tror det var Jesus som ordna med at det var rom for oss på hotellet også! 2 gode rom med dør mellom, og det var svømmebasseng og lekeapparat der! Jeg tror han så at vi trengte litt ferie, og at vi trengte tid for å flytte klokka 6 timer, selv om det kosta litt.

Den dagen vi endelig skulle dra til Mongolia, opplevde vi at flyet måtte snu når vi hadde kommet halvveis. Vi hadde ikke fått det med oss, og trodde vi skulle til å lande i UB da vi hørte over høyttaleren at vi skulle lande i Bejing. For en skuffelse! Barna hylskrek, og jeg gråt jeg også. Jeg var så sliten etter å ha sovet bare 3 timer om natta fordi jeg hadde vært så spent på reisa. Vi hadde vært oppe siden 05.30, og vi orka ikke tanken på enda mer opphold på den varme, overbefolka flyplassen i Bejing, med timer med venting og sjekking. Vi hadde gleda oss sånn til å komme fram! ”Hvorfor må vi oppleve dette, Jesus?” spurte jeg. Jeg tenkte på noe Gjermund hadde lest høyt dagen før: ”Bare godhet og miskunnhet skal følge deg…” (Salme 23). Kanskje skulle vi oppleve godhet og miskunnhet i dag? Jeg syntes vi fikk det. Det var så mange trivelige folk som hjalp oss, og vi fikk bl.a. bli kjent med en nederlandsk familie boende i UB. Flyselskapet kjørte alle passasjerene etter hvert til et hotell der vi fikk lunsj, middag og senger så vi fikk hvila oss. Jeg syntes jeg fikk enda en bekreftelse på at Jesus var med oss.

Og enda større ble gleden, både hos oss voksne og hos barna, over å komme til Mongolia! Det gjorde vi like før midnatt samme kveld. Vi lærte at Jesus har omsorg for oss, at vi kan stole på ham tross alle omstendigheter! Og vi kjente enda tydeligere at Mongolia er hjemme nå!

Kjersti

lørdag, juli 21, 2007

Innholdsrik dag

I dag har vært en god dag igjen. Det er godt å være tilbake i Mongolia. Det går an å leve med forferdelig dårlig trykk i vannrøra, etter et døgn uten vann i det hele tatt og strømmangel i deler av tiden. Det er bare å reise til en elv og vaske seg der, og gjøre sitt fornøyelige i forskjellige busker langt fra sitt eget hus.

Vi har vært på besøk hos han som steller dyra våre også. Det var moro. Han hentet inn Bamse, så vi fikk se ham, og han har jammen lagt på seg! Han syntes jeg var flink da jeg klarte å peke ut min egen hest i en flokk på seks. Og jeg skal innrømme at jeg ikke var helt sikker!


Sånn ser Bamse ut nå, det riktig skinner av ham. Men han er visst ikke så god å ri lenger... Lang tid uten sal på ryggen får visst en hest til å ville noe annet enn rytteren i starten fikk jeg forståelsen av.

Jeg har i lengre tid lovet ungene både det ene og det andre, og i dag holdt jeg to løfter. Jeg skiftet karmene i sandkassa, slik at de råtne maurtrukne greiene som lå der fra før ble erstattet av litt høyere plankekanter. Til uka skal vi finne oss en sanddunge (burde ikke akkurat by på problemer) og fylle på med en kubikk eller to. Da blir det nok liv i leiren tenker jeg.
For det andre kom det fugler til gårds i dag. Så kyllinger på markedet i går, og var innom i dag og kjøpte fem stykker. Det var superpopulært! Hus og innhegning (med tak for hauk) ble møysommelig rengjort og opppusset med svært ivrig deltakelse fra de tre eldste. "Så nå er det bare grisene igjen," som Ragnhild så vennlig minnet meg om...


Her er de nye krekene kommet innenfor trygge inngjerdinger og innenfor Ragnhilds omsorgsområde. Spørs om de ikke blir både tamme og store de her!
Det å holde flere typer dyr slik vi gjør nå, er ganske lærerikt. De mongolske synes det er kjempemoro at vi gjør det, og dyra gir ofte gode anledninger til å bli kjent med mongolere, siden de stort sett alle sammen har en genuin interesse for dyr. Dessuten gir det meg en del erfaringer rent faglig, da jeg stadig oppdager ting jeg ikke har tenkt på før, men som mongolene strever med til daglig. I tillegg gir det meg anledning til å stille masse spørsmål - jeg har jo dyr selv, så selvfølgelig lurer jeg på ting! Og mongolene svarer villig vekk og gir meg masse "gratis" lærdom, som jeg sikkert ikke finner i noen bok, om hvordan de lever livene sine, om hva som er viktig for dem og om hvordan de tenker og hva som ligger til grunn for de avgjørelsene de tar i enkelte sammenhenger. Så dyra våre er ikke bare for moro.


Her er det et bilde fra tilberedelsen av et mongolsk måltid vi åt i dag - kokt ved hjelp av varme steiner som ble lagt i gryta sammen med maten som bestod av kjøtt, poteter og grønnsaker. Jeg fikk det beste kjøttstykket (siden jeg var den eneste mannlige gjesten) - det vil si det stykket som for det meste bestod av fett. Og når man vet at det er gitt deg spesielt, for å gjøre ære på deg, da eter du selvfølgelig og takker og skryter av den utmerkede maten. Selv om du sliter så du nærmest brekker deg mens stuntet pågår. Vi fikk også kamelmelk (syrnet sådann - svært smakfull!) og en type ost... Ja Alf - helt sikkert DEN osten. Om det var det ene eller det andre som gav utslaget vet jeg ikke, men jeg slåss altså med tarmtottene mine for øyeblikket da de - etter hva jeg forstår - mener de gjør seg bedre utvortes enn innvortes.

Gjermund

torsdag, juli 19, 2007

Hjemme!

Endelig er vi hjemme igjen! Etter flerfoldige turer att og fram mellom hotell og flyplassen i Beijing, og et mislykket forsøk på å nå flyplassen i Beijing (flyet vårt lettet, fløy en stund og gjorde vendereis), nok et opphold på et hotell i Beijing (denne gangen et ganske ekkelt et) kom vi oss endelig til Mongolia sent tirsdags kveld eller tidlig onsdags morgen eller hva det til slutt ble. Der ble vi møtt med beskjeden om at visumene våre var gått ut, noe som skapte rimelig mye unødvendig stress. Men det var ikke riktig - Kjersti hadde hele to dager igjen av visumtiden sin!
Så bar det til gjestehuset i UBen natts søvn og deretter tur til Darkhan. Vi hadde litt forskjellig opplevelse av å komme hit til landet igjen, men etter å ha kommet til huset "vårt" i Darkhan (med det høyeste ugresset jeg har sett rundt) var vi enige om at "dette var godt!". Så nå går vi litt på sparebluss alle sammen - i dag hareg for eksempel bare slått ugras og vegetasjon rundt huset med en ljå jeg fant, kjørt bort litt stein fra et hull som er gravd i hagen, kjørt litt møkk i det samme hullet og hogd en dl grener som ligger til tørk på stalltaket (kan bli et bra fòrtilskudd til sauene til vinters).




Så har vi truffet en del venner igjen her oppe. I går var det jo de norske først og fremst, men i dag har vi også truffet en del mongolske. Kjersti har til og med fått litt opplæring i hvordan mongolene lærer barna sine å bli "husreine"...
Midt oppi alt det gode og glade, er det litt rart og trist at Anne Ellen ikke er her, og vi snakket om henne da vi kjørte forbi huset hennes. Håvard mente vi ikke kunne si noe om hvor hun er, "for ho er jo sammen med Jesus," som han sa.
En annen trist ting, det er at Sebastian (ettåringen vår) har reist, og at Anna (Ragnhilds lærer) reiste til UB i dag for å returnere til Norge. Jeg har faktisk ikke prøvd å være i Mongolia uten Anna før jeg - og jeg kjenner at det ikke er så lett å forstå at det nå er en helt ny epoke som begynner. Det føles som det har skjedd så mye her, og jeg som forventet å finne alt som det var da jeg dro! (ikke helt da men, det kjennes litt slik ut nå...)
Ja, ja - i morgen skal jeg på markedet å kjøpe maling til stallen pluss diverse andre ting, og til uka skal jeg begynne på å tenke på "fremover". Trur nok ikke det blir språkstudier på språkskolen i 100 prosent stilling med en gang. Har lyst til å være litt sammen med mongolene på kontoret også. Så får vi se om det viser seg å være rett, eller om jeg "hopper av" og blir student på heltid igjen.

Gjermund

søndag, juli 15, 2007

Dustemikkel på tur

På tide med en liten oppdatering. Ikke minst for min egen del kanskje. Har vært på tur vet de! Eller er på tur, som dere kanksje ikke vet. Mange trodde sikkert vi var godt og vel fremme nå. Og det hadde vi vært, om ikke jeg hadde vært med!
Det begynte på Gardermoen. Der bruka vi både godt å vel av sikkerhetsfolkenes serviceinstilling og vile til hjelpsomhet for den dagen. Ikke så rart det, når sju folk skal ha belter av, bamser og leketøy, barnevogn og masse kofferter gjennom røntgenmaskina på en gang, før de så skal ha belter på, leker og bamser i kofferter igjen og rett unge vil ha rett ting og alt skal helst skje NÅ!
Da vi kom til Amsterdam va neste fly forsinket. Ikke mye - bare to timer, men nok til at det tappet oss for ennå litt mer av det vi skulle ha spart opp av krefter på forhånd.
Så kom vi til Beijing. Etter en forholdsvis lang flytur vil jeg si. Og i Beiing var det bare å parkere hele familien i en krok lengst unna alle de nysgjerrige besøkende som så gjerne vil se på (og helst ta på) ALLE disse små lyshårete ungene. Noe d som regel protesterer høylydt på.
Selv sprang jeg fra kontor til kontor for å få veksla inn en knust koffert i en erstatning, finne plass til å oppbevare bagasjen på og så hadde jeg tenkt å ordne med billettene til slutt, for de trengte en bemerkning i seg siden vi har utsatt utreisen litt vet de. Men da jeg ikke hadde klart hverken koffertveksling eller bagasjegreier, og til slutt fant ut av det med bagasjen likevel og tok en oppsummering av situasjonen, fant jeg ut at det på bakgrunn av Kjerstis psykiske tilstand var tilrådelig å avvente billettbehandling.

Det var der det glapp.

Jeg har nemlig gått i den tro at det bare er en avgang til Ulaanbaatar fra Beijing, og at den er klokken 5 på ettermiddagen... Det er det ikke.
Av og til går flyet klokken 08:50 om morgenen. Det gjorde det i dag. Men da sov jeg i sengen min på hotellet. Og det gjorde de andre også. Så da vi kom til flyplassen var det bare å snu, reise tilbake til hotellet og håpe at de hadde mulighet til å huse oss et par dager til. For neste fly med plass til oss går ikke før på tirsdagsmorgenen...

Jeg kan jo selvfølgelig komme med en masse forklaringer om hvor slitne vi var og hvor stressa situasjonen var og alt sånt, men det trur jeg ikke jeg gidder. Ikke gidder jeg å prøve å holde dette skjult heller. Dere finner det ut likevel. Derfor er det bare å begynne å le med en gang. Og ja - jeg er enig: At det går an å være så fjern!

Gjermund