tirsdag, februar 26, 2008

Heldig

Mamma'n min synes at vi er heldige som får oppleve så mye nytt og møte så mange spennende mennesker. Personlig er jeg litt usikker på om jeg bestandig føler meg så veldig heldig når jeg opplever mange nye ting og møter mennesker som kanskje er spennende, eller om jeg bare føler meg liten og redd og som en liten gutt i alt for store sko. Men, jeg er enig. Jeg er veldig heldig.

Først og fremst har jeg en flott familie. Jeg har ei lita datter som smiler når hun ser meg. Jeg har en 2 år gammel gutt som har en bestevenn i livet sitt - Pappa'n hans. Og jeg har en liten 4 åring som stilt og rolig legger livet sitt i pappa's hender, i full tillit til at jeg er i stand til å ordne opp i alt han opplever. Jeg har en 6 åring som har ett mål i livet, å bli like god som, eller helst litt bedre enn pappa'n sin i alle ting, og som er helt uten forståelse for pappa'ns mangler og tilkortkommenheter. Og jeg har ei 7 års gammel datter som er litt sint for at mamma'n hennes gifta seg med den eneste mannen hun slv kan tenke seg å gifte seg med... Til sist - under over alle undre, kona mi sier at ho fortsatt er glad i meg! Til tross for at ho har lært meg ganske godt å kjenne.

Jeg har familie i Norge som jeg er fryktelig glad i, jeg er frisk, jeg har alt jeg trenger. Jeg har en tjeneste som er alt for stor for meg, men det er visst forutsetningen for at det skal gå bra. For sjefen min har sagt at den må være for stor, så folk skal skjønne at det ikke er jeg som lykkes, men Han som i sin store kjærlighet og visdom gjør med ting som Han vil.

Jeg har ikke alltid hatt det like greit. Det var anderledes før jeg forsto at Gud elsker meg. Jeg så liksom problemer og vanskeligheter overalt, og alltid var det noe å være redd, engstelig eller bekymret for. Og bitter. Åh, det har vært mye bitterhet i livet mitt! Men så gjorde Gud alle ting nye. Og jeg ble liten. Liten og hjelpeløs. Eller egentlig innså jeg bare at det var det jeg hadde vært hele tiden. Og at det bare er ved å innse det og overlate styringa til Gud at ting kan gå bra. For det har jo gått bra?

Nå er det ca 4 og et halvt år siden jeg ble "fri", og jeg kan jo ikke si noe annet enn at det har vært en forrykende spennende tid. Og alt har gått bra! Så vidt jeg kan forstå i alle fall. Og forskjellen fra før? Tja, det er altså ikke mine ønsker og behov som styrer "skuta" lenger. Jeg føler meg roligere enn før også. På innsiden altså. Akkurat som om jeg ikke har behov for å bli så mye sint lenger. Og jeg tror jeg ikke er like utålmodig som før heller, kjennes slik ut i alle fall. Og det er godt det! Ikke er det like vanskelig å gjøre så godt man kan som far og ektemann heller. Ikke det at jeg gjør ting så bra altså, men det er på et eller annet vis enklere og mindre problematisk enn før å innrømme feil og be om tilgivelse for dem.

Jeg tror jeg kan oppsummere mye av livet mitt slik: Aldri har jeg følt meg så liten, hjelpeløs, kraftløs og ubetydelig i meg selv som nå. Samtidig som jeg aldri har følt meg så elsket, hjulpet, omgitt av Guds kraft og i en betydningsfull sammenheng. Jeg føler meg rett og slett utrolig heldig! Tenk at jeg, blant alle verdens milloner og milliarder av mennesker har fått oppleve Guds kjærlighet til meg personlig! Jeg som før avviste "reliøsitet" som "skjøgedom". Jeg trodde "alt for mye" var kravet jeg skulle leve opp til, og falt gang på gang i min egen hjelpeløshet mot synden i mitt eget liv, og jeg hørte Djevelen le. "Prøv en gang til du, din stakkar," sa han, "du som tror på Gud må jo det, selv om du vet det ikke nytter!" Så fikk jeg oppleve vissheten om at kravet jeg er stilt ovenfor egentlig er et håp. Et håp om at alle ting er oppfyllt av Gud selv, i det Jesus Kristus tok all verdens synd og skam med seg opp på korset, hvor han møtte Guds vredesdom over synden i vårt sted. Og som en knust og hjelpeløs stakkar var det ingenting annet jeg kunne, enn å klamre meg til det håpet. Og underet skjedde; Jeg fikk troen i gave av Gud - troen på at det er Jesus som er veien til Livet! Der og da opplevde jeg hva det betyr å "bli født på ny".

Her i Mongolia lever jeg blant folk som ikke har det like godt som jeg. De materielle tingene, eller mangelen på sådanne, er det første man ser, og det er vanskelig nok. Likevel er det en etterhvert ganske komplisert sak, for hvordan hjelper man en som er lat, og ikke gidder å arbeide? Og hvordan hjelper man uten å skape ulikheter og urettferdigheter blant folk?
En ting jeg ser mye blant de fleste menneskene her er frykten og usikkerheten. De fleste er redd for mer eller mindre udefinerbare ting. Urolige på sett og vis for mennesker, fremtiden eller "spøkelser" fra barndommen eller noe. Ting de ikke setter ord på - kanskje fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Ofte er det kanskje ikke en definerbar redsel i det hele tatt, bare en slags urolighet eller mangel på fred i sinnet som gir seg utslag i en del "tvangsforestillinger" og "tvangshandlinger".

For meg føles det nesten som å se meg selv i et speil. På mange måter var det slik jeg hadde det selv. Hvorfor turde jeg aldri snakke med noen om hvordan jeg virkelig hadde det? Hva jeg egentlig slet og strevde med? Hva var jeg redd for at skulle skje? Hvorfor "kjempet" jeg så veldig for å få gjennom mitt syn og min mening i alle ting? Hvorfor var det så viktig for meg at ingen "tråkket" på meg eller behandlet meg (etter min mening) urettferdig? Jeg vet ikke, men jeg husker helt tydelig at jeg manglet fred inni meg.

Du verden jeg er heldig som har fått akkurat det. Og forskrekkelig takknemlig!

Gjermund

søndag, februar 24, 2008

Hjemme igjen

Da er paradiset forlatt, og vi har reist fra varme og gode dager med frukt og nye bekjentskaper. Her er for eksempel bilde av et par vi rakk å bli ganske godt kjent med og veldig glade i. Fruen heter nå bare "Grandma Linda" og vi har allerede fått mail fra henne! De bor i Kina, så kanskje vi kunne tatt en tur en gang?

Ungene har tydeligvis blitt mer reisevant enn de var for bare et år siden. Det kan jo hende de voksne i familien også har utviklet seg litt i så måte, og turen forløp meget greit tross utrivelige tidspunkt for reisestart. Vi hadde imidlertid fått pakket godt, og var fornøyde med det. Vi trengte ikke å ta ut bagasjen før vi kom helt frem heller, noe som bestandig letter reisene veldig! Og alt kom frem faktisk! Og enda bedre;alt er faktisk ryddet ut og på plass allerede! Så nå gleder vi oss over at dagene fremover ikke skal være "fyllt" av "etterslep" fra ferien i form av kofferter og klær/ting som ikke finner plassene sine av seg selv.

Ungene syntes det var helt greit at vi møtte noen mongolere på flyplassen i Korea. De mongolske er nemlig som regel utrolig flinke med barn, og det slo ikke feil denne gangen heller. De trillet på ungene i minst en time, og tok sikkert hundre bilder av dem! Det viste seg at det var en gruppe musikere som hadde vært på Taiwan for å spille og synge, og nå var de på tur hjem igjen. De ble en smule sjokkert når jeg plutselig svarte dem på mongolsk, da jeg skjønte de var derfra. Resten av tuen hjalp de oss på alle de måtene de kunne finne på. En fantastisk "hjemkomst"!

En av karene i gruppa var bekjennende kristen. Han var veldig opptatt av hvor viktig det var at det kommer kristne misjonærer til Mongolia. "Landet vårt trenger kristne venner! Det er mange som blir kristne for tiden, og vi trenger lærere og eksempler. Kanskje kan hele Mongolia bli kristen en gang i fremtiden!" var hans håpefulle og sterke uttalelse, før han rettet seg til kameraten sin og sa:" Han der er vi for ennå, han har ennå ikke forstått at når han ikke har gitt livet sitt til Jesus så er det djevelen som er herre i livet hans. Men han forstår det nok snart!" Og kameraten slo øynene ned og mumlet litt forsiktig at det ikke var bare, bare. Så tok vi bildet som vi har over. "Og når vi har blitt gamle og møtes igjen," sa han, "så tar vi frem disse bildene, også ser vi på dem sammen. Også snakker vi om at vi møttes i Korea også videre; Husker du den gangen? Da var ungene dine bare småtasser, og nå har de blitt store!"
Kul fyr! Han er forresten kunstner på andre måter enn at han synger også. Han er gravør. Graverer i og på bogbein, faktisk.

Så var vi i kirken i dag. Og vi fant ut at det faktisk er en koselig gest å kommentere at folk har blitt feite etter en ferie! En av vennene våre kom bort og klappet meg lenge på magen. Så sa han: "Hmm... Der var det ikke mer enn før nei. Var det en dårlig plass dere var på?" Ei anna glattet over etterpå og sa: "Det ser ut som du har blitt litt tjukkere i hvertfall!" Jeg tok det som komplimenter begge deler jeg, og takket.

Gjermund

torsdag, februar 21, 2008

En nydelig tid er over

Dette blir siste innlegg fra Thailand i denne omgang. Nå har vi vært her lenge, og i morgen må vi reise tilbake til Mongolia står det på billettene våre. Vi er litt lei oss for det, og litt glad for at alt skal komme i "normalt" gjenge igjen. Vi har vel aldri hatt det så godt som vi har hatt det her i Thailand, så det blir noe å leve på fremover.

I dag hadde vi vår siste utflukt. Det har ikke vært veldig mange av dem, i forhold til hva man kunne hatt muligheten til, men vi har ikke prioritert opplevelser og underholdnin, vi har prioritert å hvile oss. Også har vi kjøpt mye. Det hadde vi planlagt lenge før vi reiste hit, for vi så for oss at det skulle være lettere å få tak i ting her enn i Mongolia. Og det skal være visst det var! Så nå er mange savnede ting "i boks", og vi går tiden fremover litt lysere i møte.

I dag så vi til ungenes store fornøyelse både slanger og apekatter - eller "atetattel" som Sondre kaller dem.

Jeg visste det fra før da; jeg liker IKKE slanger. Takke meg til slangeløse Mongolia!

Derimot syntes jeg godt om denne lille tassen her, som tok seg en handletur for å finne kokosnøtter. Apene var "kule", selv om vi ikke likte de ringene de hadde rundt halsen spesielt godt...

Så en liten observasjon gjort i dag; Lille Sondre har lenge gitt seg i enver diskusjon når jeg har spurt hvem av oss som egentlig bestemmer. Han vet jo at det er pappa, og derfor har han latt alle argumenter falle og bare føyet seg. Intil i dag.
Han fikk beskjed om å sette seg på do, noe han nektet. Han ble så etter en smule handfast overtalelse satt på do, hvorpå han kraftfullt uttalte: "Jeg stemmel!" Deretter, resolutt og handlekraftig: "Jeg tissel på deg!" og det gjorde han! Den lille grisen. Så nå har jeg funnet ut at jeg har et tak å ta i dagene som kommer...

Gjermund

søndag, februar 17, 2008

Nye mennesker å bli kjent med

Nå har vi vært her på Juniper Tree i Chiang Mai i to uker. Vi har det fortsatt utrolig bra, og vi nyter sommer, bading og ferie. Høydepunktet fo oss voksne er nok måltidene. Maten er veldig god, ja, men det beste er alle trivelige samtalene vi har med de forskjellige menneskene vi sitter sammen med. Det er så familievennlig her, så når barna er ferdig med å spise kan de gå opp på den lille "lekeplassen" i spisesalen eller på lekeplassen utenfor spisesalen mens vi voksne kan kose oss med kaffekoppen og prate med de vi sitter sammen med. Vi møter folk fra forskjellige land (for det meste fra Vesten) som jobber i forskjellige land her i Asia. Men selv om mye er forskjellig, har vi også veldig mye felles. Vi lever alle langt fra familie og venner, langt fra vårt eget land og kultur, og vi forstår hverandres utfordringer i møte med et annet språk og kultur. Og ikke minst har vi et felles oppdrag - å gjøre håpet om Verdens Frelser kjent, selv om vi har forskjellige oppgaver.

Det gjør inntrykk å høre om mennesker som lever i land der det er fare for deres eget liv, og jeg beundrer den freden og tryggheten de utstråler, og den troa på Gud som de har selv om det for oss kan se ut som det er umulig å bli kristen for folk der de er. Og det gjør inntrykk å merke kjærligheten de har for folket de jobber blant. De fortalte om en dame fra Vesten som er kidnappet der og ingen vet hvor er (jeg vet ikke om jeg kan si verken hvilket land det er eller hvilket land hun er fra). Dere som ber må be for henne!

Vi har også hatt noen veldig morsomme samtaler med en amerikansk familie med norske aner. Hennes besteforeldre var norske, fortalte hun, men de var 3. eller 4. generasjon som levde i Amerika! Og hun som altså var 5. eller 6. generasjon var fortsatt veldig Norgespatriot! Hun er veldig glad i Norge og har bodd der et år, og i sommer skal de dit en tur. Hun fortalte om små byer i Minnesota (hvor hennes familie kom fra) der folk fortsatt prater norsk, og andre byer med svensker. Og disse "nordmennene" og "svenskene" er fortsatt "fiender"! Og hun fortalte om hvor bekymra besteforeldrene hennes var da faren hennes skulle gifte seg med mora hennes - mora var jo fra Finland! Det var farlig det! Men hun hadde lært seg å bake potetlefse og lage klubb, og hun var faktisk flink til det, så da var hun godkjent! Noe som var interessant å høre var at disse folka som fortsatt prater norsk snakker gammelt norsk, sikkert sånn som de gjorde på 1800-tallet!

"Everything has an end," som noen her sa en dag, og alle vi blir kjent med her må vi også si "ha det" til. Heldigvis er det ikke vår tur til å dra enda, men det er litt trist å si "good bye" til folk du har blitt godt kjent med. Men når vi lever utenlands lærer vi oss til å ikke lage for sterke bånd til folk, for vi vet jo alltid at alt varer bare en kort stund, og såer du kanskje ikke hverandre igjen her på jorda. Men vi lærer oss å forholde oss til at sånn er livet og sånn blir relasjonene, så lærer vi å ikke være redd for å prate med folk vi ikke kjenner.

Jeg kan leve lenge på oppholdet her, kjenner jeg. Det gir inspirasjon til å gå tilbake til hverdagen igjen. Men først skal vi nyte 5 dager til med sommer!

Kjersti

torsdag, februar 14, 2008

Valentine's day

Det var vel omtrent slik det fortonet seg for fire foreldre da Kjersti og jeg kysset for første gang...
I går var det Valentine's day igjen for oss, ikke fullt så rosa som for 10 år siden, men likevel.
Ei av damene her på plassen tilbød seg å sitte barnevakt for barna, så vi fikk reise til byen alene. Bare vi to! Det var trivelig.
Og kvelden ble brukt i et massasjeinstitutt (eller hva sånne steder heter). Der ble bein og hender gnidd og rygger knust. Mmmm...

Gjermund

onsdag, februar 13, 2008

Elefanter

Vi har ridd på elefanter. Det var litt moro først før det ble kjedelig - for pappa vel og merke. Ungene hadde det svært. Så når jeg leker at jeg er krokodille i svømmebassenget, er ikke Sondre redd lenger, for han er nemlig elefant!

Vi hadde med oss en aldri så liten elefantbaby (bare 7 måneder) på turen. Her fikk den faktisk melk!

Her ser dere oss alle sammen på elefantene. Vi måtte ha to. Den ene hadde som sagt fått seg en baby, den andre så ut til å vente en ganske snart...


Etter "beridningen" var det show hvor elefantene gjorde alt mulig rart. De spilte foball, løftet tømmerstokker, danset til musikk og malte(!) bilder. Og ungene "fikk lov" til å betale litt for å mate dem. Håvard syntes det var litt skummelt, men veldig moro.

Det hele ble avsluttet med "bambusflåte-rafting" ned tidenes stilleste elv. Kjersti prøvde å gi doningen litt ekstra fart... (Jeg fikk IKKE lov å legge ut dette bildet, så det måtte jeg jo bare. Synes ho er kul jeg!)

Gjermund

lørdag, februar 09, 2008

Aftensbønn

Kjære Gud,

Takk for at vi har fått sett elefanter i dag. Og løver! Og sjiraffer og strutser. Og en mærvsluker! Og masse apekatter! Og en kul sel og pingviner. Og krokodiller!


Og for at vi har fått jordbær ("slurp!") og godteri! (nytt "slurp"). Og takk for at vi har sett en sånn stor fugl med mange tusen øyne på! Og papegøyer, og enda en sånn fin, fin struts. Og et esel. Det eselet var så lite at det kanskje var en ponni? Og jeg har i hvert fall sett mange tusen mævr. Og takk for at vi fikk brus og is. Og for at vi har sett flodhest og nesehorn!


Og skilpadder. Og enda det var så sinnsykt mange mævra så spiste ikke mævrsluker'n opp noen av dem! Og takk for at vi har spist så god frokost! Amen.

Jeg syntes jeg måtte dele Ola's aftenbønn med dere i dag. Utfyllende forklaringer kan være at mævr er det samme som maur og at de ikke liker maten her i Thailand så fryktelig godt - derfor spiser de veldig godt til frokost, så det varer lenge... De får nemlig Corn Flakes og brød til frokost!

Som dere sikkert forstår, har vi vært i dyrehagen her i dag, og jeg må bare si at jeg er fantastisk imponert over barnas tålmodighet! De har gått i mange timer i strekk i dag - uten klaging! Jeg gjetter på at de sovner kjapt! Og vi har virkelig fått se mye spennende. Og de har mata både flodhest og sjiraff.

Som dere ser, klatrer Ola bare litt... Tenkte det ikke var så lurt å legge ut bilder av at han klatret på gjerdet til bjørnene og krokodillene... Hvem har han det fra, tro?

Og da vi endelig fant løvene - helt til slutt - da var dagen reddet og alle glade. Det er fantastisk å få være her å ha det så godt sammen som vi har det nå!

Pappa og mamma synes kanskje det beste var å se kjempe-pandaene. De måtte vi betale en ekstra inngangsbillett for, men det var det verdt. En trivelig "bamse" syntes vi, og håper de virkelig gjør noe for å ta vare på den i vill tilstand, slik alle skryteplakatene og informasjonsplatene sa de gjør.

Forresten må vi fortelle om to ting som har sjedd, en slags milepæl for to av barna. Ragnhild har nå lært seg å svømme, og svømmer att og fram i bassenget uten problemer eller hjelpemidler. Ho endog hopper fra kanten uten mottagelse. Og Ola, ja han har faktisk begynt å få dreisen på dette med lesing. Det ble så mye lettere da bokstavene etter hvert begynte å få seg et system for ham, og nå klarer han faktisk å finne ut av dette med de enkelte krusedullenes lyd i forhold til hverandre. Vi er stolte av dem!

Ola med leseboka si. Han er veldig, veldig stolt over faktisk å ha tydet en hel side av den helt selv, uten at pappa eller mamma har fortalt ham om alle tegnenes lyder osv.

Når det tas bilder av Ola, skal det selvfølgelig også tas bilder av Sondre! Og det skal gjøres av pappa! På samme sted som Ola satt. Sånn er det bare med den saken. Bortskjemt?

Gjermund

onsdag, februar 06, 2008

Gode dager

Joda, Thailand er stedet for en kald nordmann. Jeg har funnet ut at jeg ikke riktig visste hvor sliten jeg var før vi reiste. Men jeg har funnet det ut. Deilig å ha som oppgave å hvile seg! Det anbefales på det sterkeste. Og så er det så greit å møte andre som er i lignende situasjoner, og som heller ikke synes de får det så veldig bra til de heller bestandig. Det er godt å dele litt "nedelagsfølelser", selvbebreidelser og selvfordømmelse med andre som sliter med litt av de samme følelsene. Ikke det at følelser er så farlig altså - det er jo ikke de som bestemmer. Men akkurat som fargen fyller bildet innenfor de svarte strekene i en tegning og gir det liv, preges vi av følelsene våre - ikke sant?

Her har vi fanget vår minste i et "deilig" øyeblikk - for vår del. Hun er så absolutt mer bestemt enn hun var for et par måneder siden... Men ei riktig godjente, det er hun virkelig - nesten hele tiden.

Han her er visst en typisk "pikenes Jens", tror vi. Han sjarmerer alle med sitt åpne, direkte og blåe blikk, og er like sjenert som alle tror faren hans er. Han gjør imidlertid ingenting for å tiltrekke seg denne oppmerksomheten - han bare er seg selv. En riktig godgutt. Og han svarer ofte på engelsk når vi snakker til ham. Stort sett bare "yes" og "no", men det er helt tydelig at det er mer som ligger latent.
Her er vår lille ulykkesfugl. Han er den som må ta trøkken, men som glemmer det like raskt som det hender. Litt "kjedelig" (sier ikke at det gjør vondt - om det ikke "kommer blod" da, sier bare at det er "kjedelig") er det likevel når det skjer noe som gjør vondt, og "hvorfor er det alltid meg!?" Og det er jo i grunnen påfallende. Blid som en lerke er han likevel - for det meste.

Her er familiens akrobat. Og Petter Smart. Han ser løsninger på alt, både det som er i stykker og det som er galt. Noen ganger er trangen til å utføre reparasjoner og forbedringer enda litt større enn evnen, og det ender (dersom farens humør ikke er på topp) med nederlag og ydmykelse, dessverre. Men det glemmes aktivt, og prøves igjen - heldigvis. Dette bildet er dedikert til Bestemor fra Ola, han plystrer til din ære på dette bildet! For han husker at han plystra litt for mye i sommer da vi var på besøk... (Han er forøvrig rettferdig, så han ville at Farmor skulle "få bildet av Sondre...)

Her er jentene våre i full gang med Ragnhilds lekser. Hunbåde skriver og leser bra nå, synes vi, og i dag gjorde hun 13 sider i norskboka si! De gjør ganske mye lekser hver dag nå, for å bli ferdige med det som må gjøres i ferien, så de kan få helt fri til andre ting de to siste ukene. bading for eksempel!

Gjermund

tirsdag, februar 05, 2008

Deilig ja!

Vi har det helt topp her ja! Tar våre daglige klorofyll-overdoser, bare for å lade opp til den grå innspurten i Mongolia før det begynner å grønnes der også frem mot mai. Men det vil aldri bli så grønt som her! Jeg føler jeg bader i grønnfarger, og jeg nyter det. Jeg ELSKER grønt! Det går ikke an å få for mye av det.


Her spiser vi frukt, bader i bassenget - eller bassesenget som Sondre sier - og gjør litt lekser. Ellers gjør vi så lite vi kan - akkurat som røverne i Kardemomme by. Har vært innom kontoret her i dag, og spurt om det går an å få litt hjelp til støvsuging i huset vårt. Og vi har levert skittentøy til vask både i går og i dag - og henter det rent etter middag. Og mat! Ja, vi bare går og spiser'n vi! Det er så sinnsykt godt!

Tenk dere hvordan vi hadde det bare for noen dager siden: Høner som frøs fast i vannskåla si, nøkler som blir så kalde når du tar dem ut av lomma at de fryser fast til fingrene dine, fem lag klær bare for å åpne porten om morgenen osv, osv. Det er nesten som om det er vanskelig å forstå at det var sånn. Nå er det shorts og Hawai-sjorte, bananer o badebasseng. Og sol! Og palmer! og grasplen! Det er det lenge siden vi har gått på! Og med unntak av et par sjarmerende episoder med snegler og salamandere på badet, er det ikke plagsomt med småkryp her. Litt mygg er det, men med gode rutiner på dørlukking og riktig bruk av lys, er det bedre enn hundre tusen millioner fluer - slik det er i Darkhan om sommeren.

Og, by the way, det er nesten bare småbarnsfamilier her. En familie har nettopp fått unge nummer fem! Og en annen eller kanskje til og med to andre familier har fire! De fleste har i hvert fall mer enn en unge! Og de er misjonærer utenfor hjemlandene sine! De synes ikke det er rart at vi bor i Mongolia, og de spør ikke om vi har lært språket enda. De synes det er spennende å høre om Mongolia og de spør HVOR LANGT vi har kommet i språket til nå. Det er en forskjell. Det er rett og slett en nytelse og en velsignelse å være her.

Neste uke, når vi har gjort unna leksene til ungene, og vi har slappa av en lang stund, da skal vi se på elefanter - og kanskje ri på en. Selv om Sondre påstår at han ikke tør det! Og deretter skal vi hvile oss litt igjen, før vi kanskje reiser på en annen tur for å se på noe annet - men det vet vi ikke om vi orker ennå. I dag skal vi imidlertid reise på et supermarked (det er sånne steder hvor man selger mange ulike varer, og alle varene har prislapp på så man slipper pruting og tanken på at man blir lurt - og det er som regel mer enn bare en av hver vare der!) for å kjøpe litt forskjellige greier som er bra å ha. Klær for eksempel. Og ananas. Vi har nemlig tid til å skrelle ananaser her.


Gjermund

lørdag, februar 02, 2008

Vi koser oss

Ja, vi koser oss - tross pappa's klager over ulike irritasjonsmomenter. I dag har jeg vært å handla litt på et stort kjøpesenter! Nesten som Obs! i Norge. Og alt virka som det skulle. Ingen kø, ingen uforståeligheter, automatisk refusjon av penger for varer som var slått inn en gang for mye også videre. Kjempegreier!

Det ser ut til at ungene gleder seg litt mer over livet her enn på den forrige plassen vi var (har kommet til The Juniper Tree), for her er det uteområder i massevis å boltre seg på. Og basseng! De la seg rimelig "ferdige" alle sammen i kveld.

Det er masse morsomt å se her, masse blomster og flotte farger, kokospalmer (selv om kokosnøtter er oppskrytt - å ligge under en kokospalme og drikke kokosmelk er ikke lenger en av mine drømmer) og banantrær. Vi spøker litt med at alle fruktselgerne sikkert gjør god business på å høste noen av naboens kokosnøtter og bananer for så å selge dem på markedet...

Tenkte vi skulle vise dere noen bilder av hvor bra vi har det!

Sigrid trives hos de fleste, og sjarmerer alle. Denne isslgeren var veldig stolt av at hun ville sitte hos ham, og viste henne frem til kameratene sine.

En av de største opplevelsene til ungene så langt har vel vært å kjøre tuk-tuk. Ola var litt bekymret en stund - han har jo så mye bedre retningssans enn moren sin så han fikk faktisk med seg at de kjørte feil...

Sigrid er ei trivelig jente når hun ikke er sint. Og en ny hatt er morsomt!

Sondre er for det meste blid. Og skal fortelle noen noe om det meste. Begynner å vise selvrealiseringstrang så det holder...

Håvard er nå den gode gamle godgutten. Og han liker stil! Ikke noe tull der i gården, alle farger og snitt må passe sammen...

Ola er den praktiske og pappas etter hvert trofaste hjelper. Og han er alltid ute etter mer nyttig trening - styrketrening eller hurtighet eller bruk av redskap eller slikt. Bokstaver og sånne ting er ikke definert som nyttig.

Ragnhild er familiens dame. Ei lita stillferdig og blid frøken som koser seg i varmere trakter enn Mongolia. Selv om det ble ytret ønske om å reise hjem igjen da vi fant en snegle på baderomskrana vår, og vi fikk høre at vi må holde oss unna gjerdene rundt tomta - det er visst der slangene og skorpionene pleier å befinne seg...

Gjermund

fredag, februar 01, 2008

En severdighet

Tidene skifter fort. Fra aa vaere klar over mine begrensinger som menneske, er jeg naa blitt gjort klar over at jeg er helt spesiell. Eller vi. Eller kanskje egentlig bare Kjersti. Vi har nemlig fem unger! Uansett hvor vi gaar her i denne byen, saa stopper folk oss, teller ungene, snakker fort og uforstaaelig sammen og peker. Og de vil gjerne holde noen av dem. Eller ta paa dem. Eller snakke engelsk med oss. Jeg mener; det er koselig aa greit det altsaa - av og til. Jeg er stolt av barna vaare, men det faar vaere maate paa!

Jeg lurer paa hvor mange ganger de siste tre dagene folk vi moeter har spurt om alle fem er vaare. Jeg mener - to utlendinger sammen med fem utlendingbarn...? 2+2 boer vaere fire i Thailand ogsaa, ikke sant? Og alle - uten unntak - spoer hvor mange av dem som er tvillinger. "The three boys, are they twins?" Et spoersmaal jeg er litt lei av aa svare paa. Og oppfoelgingsspoersmaalet; "All of them - nine months!?!" Gaar det an. Jeg kom for aa faa litt ferie, ogsaa foeles det som om jeg hadde kunnet finansiere hele turen om jeg tok betalt for aa vise oss frem.

Det er litt slitsomt. Ellers er det bare bra med oss. Skjoenner jo i grunnen at de synes det er kult med en haug med unger som trasker rundt i gatene dems da - har nesten ikke sett en eneste unge her ennaa, som er yngre enn skolealder. Knapt nok noen av det slaget.

Gjermund