onsdag, mars 22, 2006

Elsker mye!

I kveld var det daglig leder i Norea mediamisjon, Tore Askildsen, som talte på kveldsmøtet. Det var tredje gangen jeg hørte ham, og det slår meg hvor godt det er å høre noen om igjen og om igjen når budskapet de kommer med stemmer overens fra gang til gang.

I dag hørte vi om den prostituerte som kom inn og salvet Jesu føtter, da han var på besøk i huset til en skriftlærd eller fariseer - Simon het han - og hva Jesus sa i den anledningen. Dette står å lese i Lukas evangelium kapittel 7, vers 36 til 50 - for den som er interessert. Da Simon ikke tenkte spesielt høye tanker verken om Jesus, som lot en prostituert røre seg i andre menneskers nærvær, eller den prostituerte, som jo levde i åpenbar synd.
Vet dere hva Jesus sa? Jo, han refset Simon! "Den som er tilgitt mye, elsker mye," sa han, og tenkte på den prostituerte kvinnen som gråt over sin elendighet. Der har du meg!

Jesus tar det så på kornet! Vi vet det jo alle, men det er få som har evnen til å uttrykke seg så presist! "Den som er mye tilgitt, elsker mye." Selvfølgelig! Det sier seg da selv! Men alene blir ikke dette ord med verdi, de blir liksom bare fine, om de blir stående for seg selv. Men, setter vi dem sammen med det som står i Paulus' brev til Romerne, kapittel 5 og vers 8, da får de mening! "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere." Så får det heller være at vi er mennesker i all vår skrøpelighet, jeg får tro meg tilgitt. Derfor elsker jeg. Påpeker du mine feil? Synes du ikke jeg er et bedre menneske enn du? Nei - du har så rett, kan hende er jeg et dårligere menneske enn deg, men jeg er frelst! Jeg er tilgitt! Jeg har fått del i Guds hemmelighet, en umåtelig skatt. Men skatten er gjemt i et sprukket leirkar, nettopp for at det er skatten som skal synes, ikke leirkaret!

Gjermund

fredag, mars 17, 2006

Hvem er jeg?

Da jeg var tretten år, tok min mamma og pappa med seg oss barna og forlot "Menigheten" (Smiths venner). Vi var noen av de 10 % av medlemmene som forlot Menigheten den gangen. Vekkelsen kaltes det.
Det er forskjellige ting jeg husker fra denne tiden, noen ting har det vært tungt å huske, mens andre ting ikke har gått så veldig hardt inn på meg. Også var jeg bare tretten år - så hva jeg egentlig forsto den gangen, det er uvisst.

I går, på torsdag, hadde jeg en time med bibelskoleelevene her på skolen. Jeg underviste i konfesjonslære, og temaet var selvsagt Smiths venner. I den anledning forberedte jeg meg en del, blant annet ved å lese noe av det lederne i Smiths venner har produsert og publisert opp gjennom tiden. Nå er jeg jo ikke uvitende fra før selvfølgelig - jeg har da lest litt om det som har vært min bakgrunn før og, men jeg tenkte det kunne være greit å bruke deres egne ord om dem selv.
Jeg hadde også noen papirer om Smiths venner som ei utenforstående hadde skrevet, disse brukte jeg som utgangspunkt for undervisningen. Det som var litt rart, det var hva dette arbeidet gjorde med meg.

Jeg opplevde å se min bakgrunn på ny. Da jeg var liten, var jeg en av mange søsken, men greide ikke å forsvinne i mengden. Dette var til veldig fortvilelse for meg, for jeg ble stadig minnet om at det måtte jeg arbeide med. Når jeg så var i de ulike situasjonene, hadde jeg dette i hodet, men opplevde mange ganger at de som ellers oppfordret meg til å "forsvinne i mengden" plutselig halte meg frem og hadde moro med meg så det absolutt ikke gikk an å "forsvinne". Hvorfor skjedde det? Jeg begynte å hate meg selv. Jeg foraktet min egen personlighet, og misunte mine to eldre brødre som alltid har gjort de rette tingene og klart å tie still når det ble forventet av dem.
Den største trøkken jeg har vært gjennom, tror jeg jeg fikk da jeg flytta hjemmefra som 16-åring. Jeg hadde ingen forståelse av samfunnet rundt meg og utenfor min sfære (noe som inkluderer stort sett hele det norske samfunnet) og forsto ikke mine jamnaldrende. Det ble begynnelsen på forandringene i mitt liv.

Det tok mange år, og mer enn en gang har jeg ropt til Gud i fortvilelse, frustrasjon og sinne over elendigheten i mitt liv. Jeg husker spesielt ett av de ropene: "Hvorfor skapte du meg, når det er så umulig å holde dine bud? Er du ikke god? Det er ikke godhet å skape noen til fortapelse!" Jeg har fått svar. Et overveldende svar. Jeg har lært at ingen mennesker får det til. De to eksemplariske (i mine øyne - jeg vet at de aldri har sett på seg selv på den måten) brødrene mine får det ikke til. Mamma'n min får det ikke til. Lederne i "Menigheten" får det ikke til. INGEN får det til.

Derfor kom Jesus til verden. For at Han, Guds sønn, elsket menneskene (ALLE MENNESKENE) så høyt at Han var villig til å ta menneskenes plass i møte med Guds vrede over synden. Så er det bare et møte med Guds kjærlighet igjen til oss menneskene - hvis vi gjemmer oss i Kristus. Velger vi å stå for oss selv, får vi det og, men jeg trur ikke det er spesielt lurt...

So what? Min bakgrunn? Jesus? hva har skjedd? Jo, venner, hør her. Tenk at Gud plukket akkurat meg, den eneste som ikke klarte å forsvinne i mengden, den håpløse, den verst stilte (i mine egne øyne altså) og viste meg sin kjærlighet! Og ikke nok med det! Han brukte meg, den samme elendige som før beskrevet, til å nå mine foreldre og søsken med det samme budskapet! Så fikk jeg oppleve å bli "helbredet". Jeg opplevde at jeg er ikke verdiløs! Dette er et eksempel. Det finnes mange fler i mitt liv. Jeg føler det nesten som om jeg har vært på vandring i mitt eget sinn i flere år nå, og så har jeg blitt helbredet.
Sår etter sår har blitt legt, der er mange arr, og det finnes sikkert fler som trenger helbredelse, men jeg er fullt viss på at Herren ikke bare gjør "halvt" arbeid.

Så, tross en tung start, levende men fraværende besteforeldre, mye selvforakt og mange tunge tak er jeg det man kaller et lykkelig menneske. Og hvis du ikke er det selv, kan det hende du og har godt av å overlate helbredelsen av de sårene du har til Herren. Er det for eksempel noe poeng i å ønske hevn over noen, dersom de ikke bryr seg om det og du ikke har noen mulighet til å "ta" dem? Hadde det ikke vært mye bedre å kunne gå videre i livet uten hatet og bitterheten? Herren er mektig til å hjelpe den som trenger det - men Han vil ha regien, og Han lærer den enkelte noe mens Han helbreder. Derfor sjer det ikke på den måten vi tror det må/bør skje. Han gjør det som regel slik at vi ikke kan tvile på at det er Han som gjør det. Derfor sier jeg så frimodig jeg bare kan: Jeg er berørt av Gud, og jeg akter alt annet for å være ingenting i forhold til det.

Gjermund

tirsdag, mars 14, 2006

ABC

Til nå har vi lært masse om "hvordan være misjonær" her på Fjellhaug. Alle (tror jeg) går til oppgaven med litt skrekkblandet fryd. Ingen (tror jeg igjen) tror dette kommer til å gå knirkefritt, og ingen (tror jeg - alle gode ting er tre) er i tvil om at oppgavene vi går til vil kreve mye av oss samtidig som de vil gi oss mye.
Det er givende å være i Herrens tjeneste! Jeg sier ikke dette som i en slags fanatisk, selvutslettende, kunstig iver - det var mer som en slags tilfreds og takknemlig ytring om hvordan jeg har det.
Og det er her dere som leser denne bloggen kommer inn. Av og til hører jeg om noen som leser den, og som synes det er greit å lese den - ja av og til kan hende til og med moro å lese den! Her sitter jeg og lemper ut av meg en del tanker som svirrer rundt i et (kanskje) til tider forvirret hode. Også er det noen som synes det er greit å lese dem! (tankene altså) Ikke dårlig. Lurer på om det hadde vært noe liv over dette jeg, om det ikke var for at noen leste det jeg skriver. Har dere sett at jeg har lagt inn en sånn "telle-besøkende-greie" på bånn av denne loggen? Og antall besøk vokser jamnt og trutt! Så derfor skriver jeg videre. Riktig oppmuntrende er det faktisk.

Men - det var ikke dette jeg skulle skrive om i dag. Jeg har virkelig en jobb å gjøre når det gjelder å holde meg til saken, jeg havner alltid opp langt ute på viddene ett sted - og av og til hender det faktisk og at jeg ikke klarer å komme meg på rett spor igjen heller. Men, det var altså ikke dette jeg skulle skrive om i dag nei. (Se der - nå var jeg der igjen; på viddene altså!) Det var dette her med ABC, som allerede var nevnt i overskrifta. Vi har hatt noe som kaltes "Medisinsk ABC-kurs for misjonærer". Ganske nyttig vil jeg tro. Vi lærte mest om malaria, en del om blodforgiftning og litt om andre ting. Mye nyttig med andre ord - og jeg er bare nok en gang forbløffet over Herrens umåtelige visdom. Tenk at Han skapte Mongolia bare så vi skulle kunne reise dit på misjonsoppdrag og slippe sånne skumle land som har slanger og malariamygg! Nå må ingen ta dette galt opp, jeg har en tendens til å si ting på en måte som er ment som spøk men som fort kan provosere. Men det er ment som spøk altså. Det kan jo hende det var en dårlig spøk da, men det er fortsatt ikke ment som alvor altså. Alvor er det jo forresten på et hvis da, for jeg er veldig takknemølig for å slippe slanger og mygg og sånn da - i hvertfall malariamygg. Men at Herren skapte Mongolia til meg, det var tull altså. Dessuten kunne jeg godt tenke meg å slippe all mygg da, men det vet jeg ikke om jeg tør å tro at jeg gjør.
(lurer på om dette defineres som viddevandring jeg - har en uggen følelse i så måte).

Det var et nyttig kurs, og jeg skulle skrevet mye mer men nå er jeg visst litt for trøtt og tenker at det får jeg ta en annen gang så det gjør jeg. God natt.

Gjermund

lørdag, mars 11, 2006

Baggasje

Etter jul har vi hatt en veldig interressant tid her på Fjellhaug. KoMBi-klassen er mye for seg selv og det resulterer i "a lot more" diskusjon/samtale. Ikke så mye diskusjon, samtale tror jeg er mer dekkende. Belysende samtale i mange tilfeller.
I går hadde vi eksamen. I Missiologi, en emne-/faggruppe som består av fag som Religionsteologi (kristendommen som frelsesvei i forhold til andre religioner - enkelt og upresist sagt), Misjonæren i møte med... (ganske relevant kan du si...), Etikk (ja, hva er det egentlig - skjønner du ikke det er det for lenge siden du gikk på skolen!) og Kulturforståelse. Det siste er utrolig interressant. Med tanke på at vi skal ut og oppleve en annen kultur med helt andre verdier og normer enn vi har med oss fra før. Det kan nok by på en del utfordringer.
Tenk bare når vi kommer til Mongolia og de gjør ting som er helt forkastelig etter vår mening! Så er det kanskje bare en del av kulturen! Skal vi lære dem at det er i mot Guds ord? Det er jo ikke sikkert det er det?

Ta eksamensspørsmålet vårt for eksempel: Polygami. Er polygami synd? Javel - hvorfor? Kapittel og vers? På en annen side sett, dersom Ånden driver en polygamist til omvendelse, kan du da kreve at han skiller seg fra konene sine bortsett fra ei på bakgrunn av 1.kor 7,10 og 11? Kan du nekte ham dåp eller en plass i Guds menighet dersom Guds godhet har drevet ham til omvendelse (rom 2,4)?
-Noen som skjønner hvor vanskelig det er å komme til et annet land med sin egen kulturbaggasje?

Gud hjelpe meg til å reise tomhendt. Ha en god dag.

Gjermund

torsdag, mars 09, 2006

Innvandrer

Mange jeg kjenner er skeptiske til innvandrere. "Mørkhudede", "svarte" eller "otlending", er uttrykk som kan brukes. Også tillegges de ulike meninger, handlinger, holdninger osv som man ikke akkurat applauderer...
Jeg selv har en del holdninger og tanker om innvandrere som jeg ikke akkurat gleder meg over eller skryter av. Jeg innrømmer blant annet at det er en høyere terskel for meg å ta konakt med en person som snakker litt gebrokkent norsk hvis denne personen også har mørk hud. Ikke fordi jeg ikke vil ha kontakt altså, men det er noe i meg som forteller meg at jeg må være litt forsiktig i møte med "sånne" - forstår dere at jeg skammer meg?

Om ett år bor jeg mest sannsynlig i Darkhan i Mongolia. Jeg kommer ikke til å snakke språket særlig godt, selv om jeg forstår en del og overlever ved hjelp av en kombinasjon av kroppsspråk og gebrokken mongolsk. Jeg tjener kanskje 3, 4 ganger så mye som den jamne mongoler, har et hjem stappfullt av ting de bare kan drømme om og oppdrar barna mine på en - i mongolernes øyne - forkastelig måte så de blir både høyrøstede og frekke... Jeg kommer til å kjøre rundt i en flott bil, reise på ferier til andre land, lukke meg inne i min egen sfære og være redd for for mye kulturell påvirkning for ungene.
Jeg kommer antageligvis til å møte mongolerne med noe som for dem virker som påtatt vennlighet i mange situasjoner, og det kommer til å oppstå mange pinlige øyeblikk når jeg ikke forstår det som blir sagt med ord og kroppspråk og som da fører til at mongolene kommer til å se på meg som "dum"... Det kommer i hvertfall jeg til å tro at de gjør.

I tillegg til dette representerer jeg en annen religion som bryter med alt de har lært og alt de føler som trygt - og jeg kommer til å være svært interressert i å snakke om akkurat det. Jeg kommer nemlig til å være interressert i å få noen til å konvertere til noe jeg tror er rett og riktig - og i det ligger det jo unektelig visse holdninger i forhold til det de tror på fra før...

Hva skal jeg si? Jo - jeg har kommet frem til at jeg håper noen mongoler er bedre mennesker enn meg, som tar i mot denne "otlendingen" på en bedre måte enn jeg noen gang har tatt i mot mennesker med ulik kulturell bakgrunn enn meg. Og tankene mine er helt gratis, så nestemann kan overta dem helt uten at jeg krever vederlag for dem: Vær-så-god!

Ha en god dag!

Gjermund

fredag, mars 03, 2006

Frihet

Jeg er fri. For en lykke! Jeg er ikke lenger bundet av syndens skyld og forferdelighet. Men er min frihet uten grenser? Påstår ikke Paulus at jeg har lov til alt? Jeg tror ikke han skrev "nesten alt", nei - det står "alt". Men, det er bestandig et "men" - ikke alt gavner. Gavner hvem? kan noe av det jeg gjør/ikke gjør dømme meg til fortapelse, når Jesus har dødd for ALL verdens synd, EN GANG FOR ALLE?
Nja, ikke akkurat kanskje? Men spørsmålet er stilt uten redsel for prosesser. For eksempel prosessen som starter når vi lar likegyldigheten ta tak, eller når vi overser vår neste i kjærlighet til oss selv. Altså er det slik at ikke alt gavner min neste og/eller meg selv! Det er ikke spesielt lurt å tvinge min neste til noe han/hun ikke har tro for, gjøre noe som fører min neste til fortapelse eller lignende. Og heller ikke er det spesielt lurt å la være å bry seg om hvordan min holdning til ting rundt meg responderer på min praktisering av mitt kristenliv - det kan gjøre meg hard.
Dette var ikke lett. Er jeg egentlig fri? Nå stiller jeg visst feil spørsmål igjen. Jeg er jo fri, når jeg bare fokuserer på hva det betyr noe å være fri fra! Men hva er det så som kan binde meg? Det er visst Paulus som skriver om det også! Lur mann han der Paulus! "Det er Kristi kjærlighet som tvinger meg," sa han. Sånn vil jeg ha det. Fri fra alt, men bundet av Kristi kjærlighet.
Og når man er bundet av noe, har man ikke stort man skulle sagt sjøl - jeg tror jeg går ut og elsker noen!

Gjermund