Det er vel på tide med årets første innlegg! Det er godt å lese at noen av dere ønsker vi fortsatt skal skrive, da! Vi har rett og slett vært utkoblet av verden ei stund - ikke skrevet blogg, ikke hatt varig telefonnummer, ikke tatt kontakt verken ute eller hjemme i Norge! Samtidig har vi farta mye og truffet utrolig mange folk denne tiden etter at vi kom hjem til Norge, selv om det er fortsatt mange vi ikke har truffet som vi regner som nære venner!

Vi har tenkt å fortsette å skrive, men når vi ikke har bodd noe sted før nå, har det ikke vært mye tid til den slags! Dessuten har vi vært veldig forvirra etter at vi kom til Norge!

For to dager siden flyttet vi inn i leiligheten til bestemor og bestefar i generasjonsboligen på gården til mor og far. Det er veldig godt å få seg et hjem, selv om det ikke føles som vårt enda. Vi kan iallefall få være sammen som familie og skape rammer i hverdagen. Etter at vi kom til Norge har vi først bodd to uker hos mor og far (i jula), 1,5 uke hos svigermor og svigerfar, en uke hos mor og far igjen (der vi brukte mye tid på å få Ragnhild og Ola inn i skole og Håvard i barnehage for vi ville de skulle få en god start, hadde samtaler med lærere, var med mye i barnehagen osv.) Så dro Gjermund og jeg sammen med de to minste ned til Kristiansand for noen innføringsdager for studiet Tverrkulturell Kommunikasjon på Gimlekollen Mediehøgskole. På tur nedover besøkte vi venner i Oslo. Etterpå besøkte vi familien Høye i Kristiansand som vi var sammen med i Mongolia, og familien Jonasmo i Eiken som vi også var sammen med i Mongolia. Så bar det oppover til Gjermunds familie i Øvre Eiker, der Sondre og Sigrid skulle være mens Gjermund og jeg fikk en rekreasjonsuke på Sjelesorginstituttet på Modum. Det var fantastiske dager! Det gikk bra med de tre eldste som var her hos bestemor og bestefar og med de to yngste som var hos farmor og farfar. For en uke siden kom vi tilbake til Rennebu, og nå har vi begynt å flytte inn i bestemor og bestefars leilighet (de har flyttet 1 km lenger ned i dalen). Så vi bor vegg i vegg med mor og far, og det tror vi kommer til å gå veldig bra. Sondre har også starta i barnehagen sammen med Håvard tre dager i uka. Barna trives alle sammen og har det bra. Sondre og Sigrid har noen tørner med mamman og pappan sin som er nødt til å stramme opp litt i oppdragelsen, så de synes nok ikke alt er bare lett for tiden. Men under fastere rammer (bosituasjon osv) er det lettere å ta tak i ting som har vært utsatt litt for lenge.

Jeg har starta å jobbe litt i Samdriftsfjøset til far m.fl. og det kjenner jeg at jeg trives med! Et kjempefint fjøs å jobbe i! Gjermund har også holdt på en del. Formen hans er bedre, selv om han blir fortere sliten enn han var før han ble syk. Men han kjenner det gjør godt å bruke kroppen sin til praktisk arbeid.

Vi har det bra. Det tar tid å lande i Norge. Jeg var den mest stedbundne av oss to før, og ønska ikke så mye forandring. men nå har jeg etter Mongoliaoppholdet blitt mye mer rastløs og redd for å binde meg til noe. Jeg har lyst til å ut igjen! Gjermund har det annerledes. Han var rastløs før og så ikke på forandringer som noen utfordring, men nå ønsker han stabilitet, og orker ikke å tenke på utreise. Uansett blir det ikke snakk om utreise på lenge. det er jo ikke bare Gjermund og jeg det dreier seg om, men livet til 5 små også. Vi vet veldig lite om framtida fortsatt, men har lært å leve litt mer i den usikkerheten. Det er jo litt spennende også!

Jeg savner de mongolske vennene våre og den Mongolske kulturen og språket veldig mye. Med en gang vi kom hjem orka jeg ikke å tenke på det en gang, fordi jeg var så sliten og følte at jeg hadde gitt mer enn jeg hadde å gi over for lang tid. Dessuten var de to verdenene (Norge og Mongolia) så forskjellige at vi ikke klarte å forene dem inni oss på en gang. Nå går det bedre. Spesielt nå når vi tar fram ting, tepper og bilder fra Mongolia. Da kjenner jeg at jeg blir mer og mer hel! Jeg er ikke den samme som da jeg dro dit, så det er godt med noen ytre ting som bekrefter litt av den Mongolske identiteten som har blitt en del av meg. F.eks. når jeg har på skinnkåpa mi fra Mongolia, da bærer jeg litt av Mongolia på meg, og kjenner jeg på den måten uttrykker mer av hvem jeg er!

Hvis vi skulle dratt ut igjen etter ferien som planlagt, hadde det vært denne helga vi kom tilbake dit. Det er litt rart å tenke på. Vi tenker mye på de få norske som er igjen der nå når vi og familien Jonasmo har dratt hjem. Spesielt på gutten i 1. klasse som er der som eneste elev på DNS i Hovd.

De siste månedene har vært en krevende tid for oss som enkeltpersoner, par og familie. Vi føler ting begynner å roe seg nå når vi får mer faste rammer rundt oss. Og vi ser at det går an å ha et meningsfylt liv selv om det ikke er som vi skulle ønske. Vi prøver å fokusere på det positive i stedet for det som ikke er som vi vil. På en måte føles det som vi er i en "ikke-tid", en slags mellomfase der vi ikke er noe, ikke vet noe og ikke gjør noe viktig. Men det stemmer ikke. For det første er vi Guds barn - det å være det er det viktigste. For det andre er vi ektefeller og foreldre. Det er det nest viktigste. Dessuten har vi meningsfulle oppgaver ellers også. Og ikke minst føler vi dette er en tid for påfyll og utrustning. Vi har blitt tatt godt vare på av foreldre og familie. Vi har fått ei flott rekreasjonsuke på Modum med påfyll for kropp og sjel og ånd. Vi har vært på mange møter og fått mye fra Jesus gjennom forkynnelse og fellesskap. Vi har fått mange smil, varme klemmer og omsorg fra folk vi har møtt. Og vi har fått anledning til å studere (iallfall jeg - Gjermund kan kanskje ikke på grunn av sykepengene).

Og jeg kjenner det er så deilig å kunne ta til seg kunnskap! Å høre undervisning, foredrag, tale osv., er så inspirerende! Lesing også, men det må liksom litt mer struktur og selvdisiplin til for å få lest. Så hvis du er student og skolelei - reis ut i på en steppe eller i ørkenen for et par år, da kommer du til å suge til deg kunnskap som en svamp trekker vann når du kommer tilbake! Men selv om jeg liker å lære, så er det jo enda viktigere å hjelpe barna å lære, selv om det er tyngre å motivere en sjuåring for lekser enn meg selv...... Jeg må vel innse at jeg har satt meg i en situasjon der ikke alt jeg ønsker selv kan bli oppfylt:-) Men lyst til å gjøre ting gir livslyst og gleder i hverdagen, og så må jeg vel prøve å prioritere etter hva jeg tror Jesus vil jeg skal gjøre!

Vi er fortsatt litt forvirret, har ikke helt oversikten og kontrollen på livet, liksom. Vi ser ikke ting nok på avstand til at vi kan se alt det meningsfulle i det som skjer og har skjedd (om vi noen gang gjør det), men vi ser noen meningsfulle ting, og jeg tror vi har lært oss å hvile ganske godt hos Jesus midt i alt. Han har vært det faste punktet i livet vårt og har vært med oss gjennom alt, selv om jeg synes han kunne ha forhindret en del! Jeg tror noen stikkord kan være vekst og modning. Jeg håper iallefall det.

Kjersti