Lange tanker

Å være resirkulert er forhåpentligvis godt. Å resirkuleres er ikke like godt. Jeg mener - prosessen frem mot det nye produktet kjennetegnes av "klipp og lim" aktiviteter - som ikke nødvendigvis føles behagelig. "Resirkulerte bønder" heter bloggen vår. Det er vel ikke helt riktig. Ikke har vi blitt bønder ennå, og ikke er jeg ferdig resirkulert. Med et bibelsk utrykk kan vi vel i beste fall kalle meg "knadd på nytt av den store pottemaker". Det positive med saken er at pottemaker'n ikke forkastet leira, men har lagt meg på skiva igjen, for å forme noe nytt av det gamle.



Dette gir seg utslag i så mangt. Kanskje er det jeg selv merker mest til alt det vonde som kommer frem. Å se seg sjøl er ikke bestandig så godt - å se hvor hjelpeløs man er i møte med seg selv føles ennå verre. Men jeg tror jeg lærer mer og mer om sannheten i "Kjærlighet på tross av og ikke på grunn av" både fra min kone og min Gud. Det er godt, selv om det ikke akkurat er noe å bygge videre på egen stolthet med. Egentlig er det ganske deilig å være "avslørt" eller "avkledd" som elendig - da er det liksom ikke så mye igjen og bevise, og det er det forholdsvis mye hvile i!



Jeg er forundret over mye av debattene som går i kristne miljøer her i Norge. Unnskyld meg, men hva er egentlig sentrum i livene våre? Uten at jeg skal gå noen som helst i strupen, så lurer jeg på hva som egentlig betyr noe for kristne som er mer opptatt av biler og hus og lønn og ferier enn naboens sjel. Jeg vet det blir banalt og klisjeaktig å skrive noe slikt, men jeg mener det faktisk. Hvor er troen på at man "ikke skal trenge å bekymre seg for i morgen fordi Gud sørger for alt dette i tillegg" blitt av? Hvor er egentlig tilliten til at Gud bryr seg blitt av?



Vi er oppvokst i et samfunn som preges av et historisk kistenreligiøst verdisett - men hvor er kristendommen blitt av? Hvor er den Kristus-elskende, milde, grunnfaste troen på at Gud er og at bibelen er Hans gave og ufravikelige ord blitt av? Den troen som beveger alt som kræsjer med den - som ikke trenger ord eller argumenter for å "vinne" over motstand - bare tid og nærhet. Hvor er den blitt av?



Jeg har en følelse av at vi er for opptatt av å kategorisere, båssette og godkjenne eller avvise ting, til at vi er i stand til å handle ut fra tanken om at Gud er allmektig. Ikke bare allmektig, men BARE kjærlighet. Ja, Han er vred på synden også, men den har Han jo vitterligen tatt et oppgjør med, har Han ikke? Så vreden er Han vel i grunnen ikke "så opptatt" av lenger, om jeg får være så frimodig å si det på et så latterlig enkelt sett? Han er vel mer opptatt av å elske flest mulig av oss tilbake til seg selv, er Han ikke? Og det slår meg at Han er ubeskrivelig tålmodig, og ikke minst overbærende med oss alle sammen.



Jeg mener - hvor mange av oss sliter ikke med å svare på spørsmål som omhandler homofili, kvinnelige prester, samboerskap og andre ting? Er det rett eller galt? Hvor mye kan vi avvike fra det som står skrevet i Bibelen før det blir for galt? Hvor langt kan vi tøye strikken? Jeg har ett svar på slike spørsmål. Jeg vet ikke. Det er mitt svar. Men så tror jeg. Jeg tror at jeg kan stole på det som står i Bibelen. Og jeg tror jeg kan stole på at det er til det beste for menneskene å følge det som står der. Derfor tror jeg ikke at homofilt samlevende lever etter Guds vilje. Derfor tror jeg ikke Gud ville at kvinner skulle være hyrder for menn, og derfor tror jeg at Gud vil at sex er gitt ektefeller som en gave - ikke kjærester.



Jeg kan etter fornuften min stille spørsmålet; "Hva er så galt med..." og "Hvorfor skulle ikke jeg..." og se at jeg ikke har noen gode svar på dem. Men - jeg tror om meg selv at jeg ikke ser mer enn stykkevis og delt. I mitt liv er det en ganske stor mangel på visdom og innsikt, og der fyller jeg inn med troen på Gud. For jeg tror at Han ikke mangler noe av det. Og da forholder jeg meg til Ham i tillit til at Han vet best - og vil det beste for oss.



Noen ganger tenker jeg at mange kristne er litt "krampaktige". Går det an å si det, uten at det blir oppfattet som et angrep eller en anklage mot noen? Jeg er det vel kanskje selv i ulike sammenhenger. Dette at vi "må gjøre noe", finne tjenesten vår eller på en eller annen måte finne ut hva det var meningen vi skulle bli. Eller vi leter etter de store følelsene i troen vår. Opplevelsene med Gud. De øyeblikkene da tårene presser på av bare kjærlighet og takknemlighet til Ham som har gitt oss alt. Misforstå meg ikke - jeg elsker de øyeblikkene. Jeg lengter etter "min plass", "min tjeneste", og jeg skulle gjerne få lov til å "utføre noe" for Gud. Men jeg har sluttet å streve etter det. Tror jeg. Jeg kjenner med litt fortvilelse at jeg mange ganger i livet mitt har "sprunget i forveien" for Gud. Og da blir man alene.



Mange ganger har jeg blitt ført inn i noe nytt, og når jeg har opplevd spenningen i det, har jeg fortsatt på egenhånd. Det har som regel gått litt dritt. De store følelsene har som regel blitt etterfulgt av lange ørkenperioder, og jeg har sitti igjen som en tørrfisk - og spilt kristen. Fasaden er det viktig å ta vare på vet dere.



Jeg har oppdaget at jeg ikke er forelsket i kona mi lenger.



Forundret? Nei - det må dere ikke være. Forelsket, det er en sånn DIGER følelse det, som opptar hele tilværelsen og farger alt annet. Som forminsker viktigheten av andre ting. Men den har en tendens til å gå over. Det jeg føler for kona mi er MYE, MYE mer enn forelskelse. Det har noe med erfaring å gjøre. Jeg kan fokusere på noe annet enn kona mi, jeg er i stand til å se viktigheten i andre ting og jeg kan føle andre følelser som ikke har med henne å gjøre - men hennes eksistens gjennomsyrer livet mitt. Hun er stadig innom tankene mine, jeg hører for meg stemmen hennes, jeg ser for meg øynene hennes og jeg lengter etter ømheten (og tryggheten) jeg føler når jeg er sammen med henne. Og jeg føler på en enorm takknemlighet for den tålmodigheten hun har vist meg i alle år. For tilliten hun viser meg, for plassen hun gir meg i livet sitt. Kjærligheten jeg føler for min kone er ikke lenger en stor altoverskyggende følelse jeg ikke helt klarer å forholde meg til - det er en varm, gjennomtrengende alle steds nærværende livstilstand som ligger i bunnen for hverdagene mine. Og med jamne mellomrom finnes de øyeblikkene mellom oss hvor denne "Basisfølelsen" blusser opp til voldsomme følelser, ubetalelige øyeblikk av oss - hvor alt annet blir uviktig og smått i forhold til det vi to har sammen.



Nesten slik er det med Gud tror jeg. Han er i hele livet mitt. Han er i tankene mine, i forretningene mine, i arbeidet mitt, i lommeboka mi og i ekteskapet mitt. Jeg kan ikke skille ham fra meg selv og si at her er kristendommen min og her er livet mitt, for Han er en del av hver del av livet mitt - ikke bare en del av livet. Det betyr at Han til og med er en del av det gale jeg gjør. Det ble feil - ikke sant? Gud gjør ikke galt, ikke delvis en gang. Det jeg mener er at Han må innvolveres. Jeg må dele med Ham også det gale. Med en gang. Han vet det jo selvfølgelig - alt jeg har gjort og alt jeg gjør, men siden Han er så tålmodig og mild har jeg aldri opplevd at Han trenger seg på og fordømmer meg, han reparerer ingenting før jeg lar Ham få lov. Og da må jo behovet for reparasjon uttales, ikke sant?



Det er dette som forundrer meg mest. Denne mildheten. At det går an å være så sterk, og samtidig så mild og myk? At det går an å føle så sterkt, og elske så mye og samtidig være så varsom! Når jeg kjenner at jeg elsker så mye, så tror jeg at jeg ofte blir litt voldsom. Ungene blir "knadd" og "herjet" med, bare fordi pappa elsker så mye, og Kjersti synes nok av og til at jeg "klenger" litt vel mye. Men sånn er ikke Gud. Hans kjærlighet er sannelig ikke mye egoistisk! Han BARE gir Han gitt - HELE tiden! Skulle ønske jeg hadde litt mer av den kjærligheten.



Hvor skuffet må Han ikke bli, tenker jeg, når Han elsker så voldsomt, og vi bare går rundt her nede og glemmer Ham? Ikke stoler på Ham og kjærligheten Hans og går våre egne veier? Også er Han ikke slik vet dere. Han blir ikke skuffet. Han bare elsker videre - Han gir aldri opp! Han elsker, venter, bruker enhver anledning til å vise oss sin kjærlighet og venter igjen. Mens vi går rundt som blinde høns og vet verken ut eller inn. Ikke vet vi hva vi skal tro og ikke vet vi hva som er rett. Eller galt.



Det slår meg at Jesus levde blant fariseere. Han var egentlig rimelig åpen om det meste, Jesus. Han sa hva som var feil, og hva som var rett. Men Han prøvde ikke å forandre på Gudstjenesten. Han dannet ikke noe nytt parti. Han forsøkte bare å nå inn til hjertene. Noe sier meg at Gud ikke er så veldig opptatt av disse formene vi krangler så mye om.

Kan Gud elske en homofil eller en ekteskapsbryter? Eller en tyv eller en morder? Eller en løgner eller en skattesnyter? Ja, Han gjør visst det. "Heller ikke jeg fordømmer deg," sa Jesus. Der vi ville sagt; "Hun må da få lov til å velge selv. Det er hennes liv. La dem skille seg da, men vi vil ikke ha noe mer med henne å gjøre." Mens Jesus sa: "Gå bort og synd ikke mer."



Jeg har innsett for min egen del, at jeg ikke klarer det. Å gå bort uten å synde mer. I grunnen fikk hun en lett oppgave den kvinnen - hun skulle bare la vær å ligge med noen annen enn sin mann. Jeg har følelsen av at min oppgave er mye større. Elske uten å dømme, tjene uten lønn eller anerkjennelse, vente på Gud der jeg selv synes det er nødvendig å springe og ikke minst: Se hvert menneske som elsket av Gud. Oppføre meg som om jeg tror at Gud faktisk vil ha dem til himmelen. Jeg er glad jeg vet hvor jeg skal gå for å få hjelp. Og tilgivelse.



Gjermund