Det skjer mer enn før!

Ja, nå begynner vi liksom å komme oss i rute her ute igjen. Vi er skjønt enige om at det var veldig godt å få komme hjem til Norge i forbindelse med fødselen til Sigrid, og vi er skjønt enige om alle sammen at det er SINNSYKT godt å være hjemme i Darkhan igjen. Alle er vi igang med hver våre gjøremål, sammen er vi igang med å finne ut hvor vi skal sette grenser for ditt og datt, frihet for barna i forhold til å ferdes utenfor synsvidde på egenhånd og forholde oss til mongolene som i større grad enn før har lyst til å ha kontakt med oss.

Det er forøvrig ganske trivelig. Det føles rart å kunne snakke med andre mennesker på et språk som rett og slett høres helt sykt ut når man ikke vet litt om det. Og det er ganske skummelt at det man sier inneholder noen feil (ganske mange) hele tiden så det bestandig er spennende å se på hvilken måte det du sa ble forstått. I går var jeg for eksempel på markedet og kjøpte noen materialer (igjen) til et (nytt) prosjekt. Da jeg skulle avtale transport av materialene hjem (noe jeg til forskjell fra forrige gang gjorde på egenhånd), var jeg veldig spent på om lastebilsjåføren klarte å finne frem og om han egentlig hadde tenkt at jeg skulle kjørt foran eller ikke i min bil. Men, materialene kom frem og er lagt til tørk i fòrlageret.

I dag har jeg holdt på ute igjen - ikke så mye som jeg skulle ønsket, men litt. Har vært litt sliten i dag, for jeg holdt på så lenge i går med å snekre fluenettingdør og sette fluenetting foran en del vinduer. Jeg installerte også aircondition (et lite et) i andre etasje - noe som er STERKT påkrevet for tiden! Og å holde på i 40 varmegrader er ikke spesielt godt, for å si det slik! Uttrykket "svetten renner" har fått ny mening for meg...
Men, mens jeg holdt på ute i dag kom Bayraa, min kjære venn, innom. Han ble stående å snakke litt med meg og vi ble enige om at jeg skulle bli med ham hjem for å se på huset hans (han driver og bygger hus til familien sin). Da vi kom dit, viste han meg inn i ei lita stue på 35 kvadratmeter, bygget av jernbanesviller. Han driver for tiden og pusser veggene innvendig med sement, han bare venter på at han skal få råd til å kjøpe en sekk sement til å fortsette arbeidet med. Deretter skal han mure opp en vegg utenfor tømmerveggen igjen - av murstein når han bare får råd til å kjøpe noen. Føler meg i grunnen litt fortvilt over at det går an å ha det så ulikt.
Jeg med mine prosjekt nesten bare for moro, og han med sitt ene - nesten ute av stand til å fullføre på grunn av manglende midler. På den andre siden så er han jo faktisk halvferdig - uten nesten å ha brukt penger i det hele tatt. Det er jo helt fantastisk.

Sånn går nå dagene, noen ting er lettere enn før og noen ting er som før - tross alt er det i alle fall varmere enn før. Og det har dukket opp en trivelig "melkedame" som så absolutt vil selge oss melk. Vi "har" jo ei dame fra før som vi har kjøpt melk fra, så vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre dette, kanskje vi skal kjøpe halvparten av hver? Ho vi kjøpte av før hadde tidvis problemer med å levere det antall liter vi ville ha, og dermed kan det godt hende løsningen er å leve med to leverandører. Små mennesker i et stort fremmed land - det gir store utfordringer!

Gjermund