Dustemikkel på tur

På tide med en liten oppdatering. Ikke minst for min egen del kanskje. Har vært på tur vet de! Eller er på tur, som dere kanksje ikke vet. Mange trodde sikkert vi var godt og vel fremme nå. Og det hadde vi vært, om ikke jeg hadde vært med!
Det begynte på Gardermoen. Der bruka vi både godt å vel av sikkerhetsfolkenes serviceinstilling og vile til hjelpsomhet for den dagen. Ikke så rart det, når sju folk skal ha belter av, bamser og leketøy, barnevogn og masse kofferter gjennom røntgenmaskina på en gang, før de så skal ha belter på, leker og bamser i kofferter igjen og rett unge vil ha rett ting og alt skal helst skje NÅ!
Da vi kom til Amsterdam va neste fly forsinket. Ikke mye - bare to timer, men nok til at det tappet oss for ennå litt mer av det vi skulle ha spart opp av krefter på forhånd.
Så kom vi til Beijing. Etter en forholdsvis lang flytur vil jeg si. Og i Beiing var det bare å parkere hele familien i en krok lengst unna alle de nysgjerrige besøkende som så gjerne vil se på (og helst ta på) ALLE disse små lyshårete ungene. Noe d som regel protesterer høylydt på.
Selv sprang jeg fra kontor til kontor for å få veksla inn en knust koffert i en erstatning, finne plass til å oppbevare bagasjen på og så hadde jeg tenkt å ordne med billettene til slutt, for de trengte en bemerkning i seg siden vi har utsatt utreisen litt vet de. Men da jeg ikke hadde klart hverken koffertveksling eller bagasjegreier, og til slutt fant ut av det med bagasjen likevel og tok en oppsummering av situasjonen, fant jeg ut at det på bakgrunn av Kjerstis psykiske tilstand var tilrådelig å avvente billettbehandling.

Det var der det glapp.

Jeg har nemlig gått i den tro at det bare er en avgang til Ulaanbaatar fra Beijing, og at den er klokken 5 på ettermiddagen... Det er det ikke.
Av og til går flyet klokken 08:50 om morgenen. Det gjorde det i dag. Men da sov jeg i sengen min på hotellet. Og det gjorde de andre også. Så da vi kom til flyplassen var det bare å snu, reise tilbake til hotellet og håpe at de hadde mulighet til å huse oss et par dager til. For neste fly med plass til oss går ikke før på tirsdagsmorgenen...

Jeg kan jo selvfølgelig komme med en masse forklaringer om hvor slitne vi var og hvor stressa situasjonen var og alt sånt, men det trur jeg ikke jeg gidder. Ikke gidder jeg å prøve å holde dette skjult heller. Dere finner det ut likevel. Derfor er det bare å begynne å le med en gang. Og ja - jeg er enig: At det går an å være så fjern!

Gjermund