Kjerstis tremåneders rapport

Ja, nå har vi opplevd så mye de siste tre mnd at jeg nesten ikke henger med! Det var veldig godt å være i Norge; i vår egen kultur, treffe familie, venner og bekjente, spise norsk mat, se norsk natur og å oppleve mye. Samtidig var det krevende å ikke være hjemme hos oss selv over så lang tid. Og så er jeg så lei av pakking! Jeg har fått bearbeidet mye i forhold til det å være her i Mongolia når jeg nå har hatt alt på avstand, og jeg kjenner jeg takler det mye bedre nå enn før! Det er veldig godt å kjenne! Det har naturligvis også med at jeg ikke er gravid lenger, så jeg ikke kjenner så mye rare lukter og ikke er så ”hormonell.” Jeg tror jeg klarer å ”godta” forskjellen (at vi er rike og de fleste her er fattige) nå på en slik måte at jeg ikke går og tenker på det hele tiden (det må jeg visst for å overleve her). Og merkelig nok tror jeg at respekten jeg har for mongolene rundt meg har blitt større ved å se på dem som mennesker på likt nivå med meg selv i stedet for å alltid gå og synes synd på dem! Det var i alle fall veldig fint å møte dem igjen, og godt å kjenne at vi var velkommen tilbake! Og så var det så trivelig å møte de norske kollegaene våre igjen!

Jeg har ikke skrevet på 3 mnd. nå, så jeg har mye å si! Det største som har hendt på disse tre mnd. var å få lille Sigrid! Hun er en stor velsignelse som absolutt er verdt et tungt svangerskap! Hun er ei rolig jente, hun sover mye og skriker nesten ingenting! Smile kunne hun alt da hun var 4 dager gammel! Sigrid ble døpt 1. juli i Drammen Misjonssenter (NLMs forsamling). Det var en veldig fin dag! Hun var nok den av oss som takla reisa best av oss alle. Hun synes visst at det er helt fint å være i Mongolia også! Jeg var så stolt når jeg kunne vise henne fram til folk i kirka i dag!

Jeg må si noe om den grusomme reisa og da. Når vi starta kjøret på Gardermoen, så jeg meg rundt på familien min og alt pikk-pakket og tenkte: ”Dette er jo sprøtt! Vi reiser så langt med fly med 5 unger fra 7 år og nedover! Det er ikke rart at vi blir sett på og kommentert overalt!” I tillegg til 5 barn, hadde vi med 7 store kofferter, 6 små, bilstol, vogn, 4 barnesekker, stelleveske, håndveske, kameraveske, liten kjølebag for vaksinene, pass og billetter, og traktorer og Kanille i hendene på ungene. Til sammen over 200 kg! Så mye at vi måtte kjøre 3 store bagasjetriller for å få plass til alt! Og det var ikke lett i Bejing, når vi i tillegg skulle trille vogn og passe på 5 barn, og blant så mye folk! Det er et luksusproblem å ha så mye å passe på, da. Men vi er visst sprø! Og heldigvis var det engler med oss!

Av og til tenker jeg; hva er det vi utsetter barna våre for? Og det er ganske forferdelig med timer med venting, sjekking og kontroller, flying, igjen sjekking, venting, sjekking, venting, flying…… En del krangling, skriking etc. hører dessverre også med…. Men tross alt er de dagene med slik reising kort tid i forhold til de åra vi er her i Mongolia, og her har vi det veldig bra! Barna er så lykkelige over å ha kommet hjem, og de har blitt mer harmoniske nå. Mongolia har blitt en del av dem, og jeg ser mer nå hvor fint det egentlig er! Det er mye positivt med å vokse opp i 2 (eller egentlig 3) kulturer, og vi vil prøve å ta vare på det verdifulle!

Vi opplevde noe komisk også på turen, da! Som når vi i panikk begynte å lete etter Håvard da vi kom ut av heisen i Amsterdam, og fant ham på Gjermunds skuldre! Og når vi i Kina ble spurt om noen av guttene var tvillinger, og en spurte om de var trillinger! Og når vi ble spurt om det var Ragnhild eller jeg som var mora til Sigrid…! Ser jeg ut som en bestemor? Det er nok ikke bare vi som synes det er vanskelig å se forskjell på og aldersbestemme kinesere! De synes visst det om oss også! Og det var visst et stort unntak å ha så mange barn i Kina, fikk vi merke!

Vi fikk erfare at vi ikke reiste alene på denne turen! For meg var det trosstyrkende å oppleve hvordan Gud ordna opp da vi fant ut at flyet vårt faktisk hadde gått for 5 timer siden! Vi hadde sjekka ut av hotellet i Bejing, glad for at vi kom oss på bussen i tide. Gjermund så plutselig at han hadde tatt feil av tida! Jeg regna med at nye billetter (når det en gang gikk et fly) ville koste en formue, og jeg så tusenlappene flakse bort! Og vi hadde ikke mat og ikke husrom, og med så mange er det ikke bare å lete til man finner noe! Det var bare en ting jeg kunne gjøre: Stole på at Jesus ville hjelpe oss! Stakkars Gjermund, han var så fortvila over seg selv og situasjonen, der han stod med ansvar for kone og 5 barn. Jeg prøvde å si til ham og barna (og meg selv) at ”Jesus er med oss, han vil ordne opp for oss!” Og jeg tenkte på det som stod i Matteus 28 at ”Se jeg er med dere alle dager.” På flyplassen fant vi et par sitteplasser, og jeg og barna ble der, mens Gjermund løp rundt på flyplassen og fant riktig kontor. Da han kom tilbake så det ikke ut som han regna med at jeg ble fornøyd med den løsninga han hadde. ”Neste fly går i overmorgen. Hva tror du vi skal gjøre?” Jeg fant fort ut at 30 timer med tog til UB ikke hjalp oss fortere frem og det var heller ikke noe godt alternativ med så mange små barn. Men så hadde han fått ”bytta” flybillettene ute å betale noe! Selv om vi selv var skyld i at vi mista flyet! Noen synes nok jeg er naiv, men jeg tror Jesus var med og ordna det! Så da ble vi i Bejing i 2 dager til. Og jeg tror det var Jesus som ordna med at det var rom for oss på hotellet også! 2 gode rom med dør mellom, og det var svømmebasseng og lekeapparat der! Jeg tror han så at vi trengte litt ferie, og at vi trengte tid for å flytte klokka 6 timer, selv om det kosta litt.

Den dagen vi endelig skulle dra til Mongolia, opplevde vi at flyet måtte snu når vi hadde kommet halvveis. Vi hadde ikke fått det med oss, og trodde vi skulle til å lande i UB da vi hørte over høyttaleren at vi skulle lande i Bejing. For en skuffelse! Barna hylskrek, og jeg gråt jeg også. Jeg var så sliten etter å ha sovet bare 3 timer om natta fordi jeg hadde vært så spent på reisa. Vi hadde vært oppe siden 05.30, og vi orka ikke tanken på enda mer opphold på den varme, overbefolka flyplassen i Bejing, med timer med venting og sjekking. Vi hadde gleda oss sånn til å komme fram! ”Hvorfor må vi oppleve dette, Jesus?” spurte jeg. Jeg tenkte på noe Gjermund hadde lest høyt dagen før: ”Bare godhet og miskunnhet skal følge deg…” (Salme 23). Kanskje skulle vi oppleve godhet og miskunnhet i dag? Jeg syntes vi fikk det. Det var så mange trivelige folk som hjalp oss, og vi fikk bl.a. bli kjent med en nederlandsk familie boende i UB. Flyselskapet kjørte alle passasjerene etter hvert til et hotell der vi fikk lunsj, middag og senger så vi fikk hvila oss. Jeg syntes jeg fikk enda en bekreftelse på at Jesus var med oss.

Og enda større ble gleden, både hos oss voksne og hos barna, over å komme til Mongolia! Det gjorde vi like før midnatt samme kveld. Vi lærte at Jesus har omsorg for oss, at vi kan stole på ham tross alle omstendigheter! Og vi kjente enda tydeligere at Mongolia er hjemme nå!

Kjersti