lørdag, august 01, 2009

Kirke eller misjonsorganisasjon?

Om NLM skal bli et kirkesamfunn eller være en misjonsorganisasjon har vært et stort tema før GeneralForsamlingen i Bergen i sommer. Jeg har tenkt en del på dette spørsmålet, forsøkt å forstå både behovet for og uviljen i mot kirkesamfunnsløsningen. Og jeg har landet på hva jeg tror er beste løsning.

Jeg tror beste løsning er å unngå opprettelse av kirkesamfunn.

Fordi: NLM er ikke bare en misjonsorganisasjon. NLM er en organisasjon på tvers av kirkesamfunn. Jeg forstår at det skal være plass til "både og", men til nå er det vel bare Ole Brumm som har klart det i det lange løp.
Og: Jeg har ikke tro på fraksjonering. Verken på den ene eller den andre måten. Når jeg ser på historien (selvfølgelig helst kirkehistorien, men det er et fellestrekk for all historie) så er det mange ganger mennesker har samlet seg om en sak og dannet noe. De gangene de har gjort det fordi de er uenige i noe annet - noe allerede eksisterende (i vår sammenheng Den Norske Kirke), har det ikke tatt så lang tid fra det nye "protestpartiet" deles på nytt og på nytt. Å danne et alternativ med utgangspunkt i en felles uenighet er lett, å få alternativet til å fungere når man har snudd seg fra fortiden og ser mot fremtiden hvor man skal bli enige om andre ting - det er med stor tydelighet i historien noe av det vanskeligste man kan gjøre.

Jeg har levd i 30 år uten medlemskap i noe kirkesamfunn. Det kunne jeg godt gjort i 30 år til. Jeg tror ikke jeg trenger medlemskap i noen jordisk kirke for å komme til himmelen. Og om jeg i myndighetenes papirer og registre skulle stå oppført som hedning, så gjør det meg ingen ting så lenge jeg har navnet mitt oppskrevet i Den Himmelske Bok. Men jeg har faktisk meldt meg inn i et kirkesamfunn. Det gjorde jeg nå da vi kom hjem fra Mongolia. Og jeg meldte meg inn i Den Norske Kirke. For om ikke jeg trenger kirken, så ser det virkelig ut som om kirken trenger sånne som meg! Sånne som tror at Bibelen er Guds Ord, og at Guds Ord er Hellig og Ukrenkelig.

Neimen om jeg tar med meg den trua og setter den under en sjeppe - jeg har bestemt meg for å bli til de kaster meg på hodet ut - eller til Den Norske Kirke ikke lenger tror på Gud. Det holder ikke at prestene og biskopene ikke tror på Gud. Det gjorde ikke fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid heller det - Han laget ikke noe nytt tempel eller kirkesamfunn av den grunn, Han bare lærte dem hvor vi er kristne; Ikke i kirken, men i hjertet.

Gjermund

5 kommentarer:

Anonym sa...

Amen!! Du er utrolig god til å skrive! Og jeg sier meg helt enig! Ragnh V-H

Anonym sa...

Interessant perspektiv! Får meg som DELK-medlem nesten te å vurdera mitt medlemskap! Hehe. I mårå vende eg naså østøve :)
Helge

Anonym sa...

Er faktisk litt stolt over at du er sønnen min! ;)
Jeg er så enig med deg, har ofte lurt på hvordan kirken hadde vært idag hvis de KRISTNE hadde blitt værende......Jeg tror nok dessverre de usunne kreftene fikk det lettere og lettere når så mange "rømte"
Klem fra mamma :)

farfar sa...

Dette stemmer rimelig bra overens med det jeg har lest i en kjent bok: "Guds rike er inne i dere".

Komplisert?

Samholdet mellom Mesteren og Hans disipler - og disiplene imellom - er ikke skriftlig - men hjertelig!

Mye kraftigfere lim, det, selv uten statsstøtte...

Forskjellen er faktisk så stor at en forandres fra å ville skilles fra hverandre - til å gi sitt liv for hverandre.

Tror jeg holder en knapp på hjertet!

Anonym sa...

Tankevekkende skrevet! Selv om jeg meldte meg ut av DNK for 2 år siden og gikk inn i DELF(Frikirken).Mitt hovedanliggende var at jeg ikke ønsket å være medlem i en politisk styrt kirke, samt at jeg ikke hadde noe fellesskap i noen av organisasjonene.Jeg trengte et menighetsfellesskap i en fri kirke på luthersk grunn - og det fikk jeg. Trives med mitt valg, men ser ditt poeng!